6 Reglenes ufravikelighet
6.1 Innledning
Banklovkommisjonengår enstemmig inn for at reglene i lovutkastet ikke skal kunne fravikes til skade for forbruker.Kommisjonen viser til at når forbrukere inngår finansavtaler, fremstår de i alminnelighet som «den svake part». Den annen part, som vil være en finansinstitusjon eller lignende institusjon, vil vanligvis ha større ressurser og kunnskaper enn forbrukeren. Det er som oftest også forbrukerens motpart som utformer avtaledokumentene. For at reglene som kommisjonen foreslår, skal oppnå den tilsiktede effektivitet, mener kommisjonen at reglene ikke bør kunne fravikes til skade for forbruker. I enkelte tilfeller åpner likevel den enkelte lovbestemmelse for avvikende løsning gjennom avtale.
Ingen høringsinstanserhar hatt merknader til at loven gjøres ufravikelig i forhold til forbrukere. Departementet har lagt dette utgangspunktet til grunn.
Det må imidlertid tas stilling til hvem som skal regnes som forbruker i forhold til lovens bestemmelser. Det kan videre være spørsmål om enkelte næringsdrivende bør behandles på lik linje med forbrukere. Disse spørsmålene er drøftet under kapittel 6.2 nedenfor.
For avtaler med næringsdrivendeer det bred enighet i Banklovkommisjonen om at reglene i stor utstrekning bør være fravikelige. Når det gjelder spørsmålet om fravikelighet for en del enkeltreglersom kommisjonen foreslår, har kommisjonens medlemmer likevel noe ulike oppfatninger. Disse spørsmålene er drøftet under kapittel 6.3 nedenfor.
6.2 Forbrukerbegrepet
6.2.1 Banklovkommisjonens forslag
Banklovkommisjonens lovforslag § 1-2 første ledd annet punktum inneholder en definisjon av når en part skal regnes som forbruker i forhold til de reglene som utkastet inneholder:
«Med forbruker menes en fysisk person når avtalens formål for denne ikke hovedsaklig er knyttet til dennes næringsvirksomhet.»
Et flertall på 17 av Banklovkommisjonens 19 medlemmer står bak dette forslaget.
Lovutkastets definisjon av forbruker har to viktige funksjoner. For det første trekker den opp grensen for bestemmelsenes ufravikelighet. For det andre er forbrukerbegrepet benyttet for å avgrense virkeområdet til flere av lovens regler. Banklovkommisjonens definisjon ligger meget nær forbrukerbegrepet i direktivet om forbrukerkreditt. Forbrukerdefinisjonen i dette direktivet svarer til de definisjoner som gjennomgående er benyttet i andre av EUs forbrukerdirektiver.
Det er enighet blant Banklovkommisjonens medlemmer om at forbrukerbegrepet skal omfatte tilfeller der en fysisk person opptrer på vegne av en organisert gruppe, f eks syklubber, foreldregrupper m v. Kommisjonen har vurdert om forbrukerbegrepet også bør omfatte juridiske personer som i realiteten fremstår som en samling av forbrukere. Formuleringen ovenfor, som benytter kriteriet fysiske personer, utelukker dette. Borettslag, boligsameier, idrettsforeninger o l vil således falle utenfor. Dette er også tilfelle for forbrukerbegrepet i direktivet om forbrukerkreditt (artikkel 2 bokstav a).
Ulike mindretall i Banklovkommisjonen har merknader til det foreslåtte forbrukerbegrepet.
Fem medlemmer bemerker (NOU 1994: 19 s 96) at de mener at forbrukerbegrepet ikke burde utelukke juridiske personer som i realiteten fremstår som en samling av forbrukere. Disse medlemmene mener at dette enten kunne fremgå direkte av lovteksten eller Kongen kunne eventuelt gis hjemmel til i slike grensetilfeller å avgrense forbrukerbegrepet i forskrift.
To andre medlemmer, medlemmene fra Forbrukerombudet og Forbrukerrådet, er enig i at forbrukerbegrepet ikke burde utelukke juridiske personer som i realiteten fremstår som en samling forbrukere. Disse medlemmene mener at forbrukerbegrepet ikke bør innsnevres i forhold til det forbrukerbegrepet som benyttes på andre områder og foreslår at § 1-2 første ledd annet punktum utformes slik:
«Med forbruker menes institusjonens kunde når avtalens formål for denne ikke hovedsakeliger knyttet til dennes næringsvirksomhet.»
To andre medlemmer,medlemmene fra Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), bemerker (NOU 1994: 19 s 41-42) at de prinsipielt er av den oppfatning at lovgivningen bør være ufravikelig også for små bedrifter, dvs at disse bør likestilles med forbrukere. Disse medlemmene anbefaler at man i denne sammmenheng benytter Statistisk Sentralbyrås definisjon for «små bedrifter», dvs bedrifter med mellom 0 og 9 ansatte.
6.2.2 Høringsinstansenes syn
Flertallets forslag til definisjon av forbruker støttes av Bankforeningen, Finansforbundet, Finansieringsselskapenes Forening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, NHO, Norges Bank, Norges Rederiforbund, Postbanken, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og Sparebankforeningen.
Bankforeningen uttaler bl a :
«Bankforeningen gir sin tilslutning til den foreslåtte definisjon av «forbruker» i første ledd.Som påpekt i de spesielle motiver i utredningen s. 95 ligger definisjonen meget nær forbrukerbegrepet i de sentrale EU-forbrukerdirektiver.
Disse direktiver er en del av EØS-avtalen, og har medført enkelte endringer i norske forbrukerlover, bl.a. angrefristloven, kredittkjøpsloven og avtaleloven. Det vil også for fremtiden være naturlig å benytte EU-direktivenes forbrukerdefinisjon i all norsk lovgivning som bygger på EU/EØS-regelverk. Etter Bankforeningens syn vil det av hensyn til et enhetlig forbrukerbegrep i norsk lovgivning være naturlig å bygge på EU's definisjon også på andre områder. Det vises således til at NOU 1993: 27 om Forbrukerkjøpslov legger opp til å følge EU's forbrukerdefinisjon.
Mindretallets forslag om at også små bedrifter skal falle inn under forbrukerdefinisjonen, vil gjøre et markant brudd med øvrig norsk forbrukerlovgivning. [...]
Bankforeningen mener det er prinsipielt riktig å opprettholde et konsekvent skille mellom forbrukere og næringsdrivende. Hovedtyngden av næringsdrivende - også når det gjelder små bedrifter og enkeltmannsforetak - vil ha helt andre ressurser og kompetanse for å samle relevant informasjon om tilbud i markedet og vurdere egen økonomisk stilling. Lovgivers forutsetning om et generelt kompetansenivå hos næringsdrivende kommer bl.a. til uttrykk ved at de er underlagt regnskaps- (og revisjons-) plikt, avgiftslovgivning m.v. Derved vil de også ha bedre forutsetninger for å vurdere konsekvensene av de finansavtaler som inngås. Deres behov for tjenester vil også adskille seg fra forbrukernes, bl.a. ved at kundeforholdet i stor grad knyttes opp mot en kassekredittkonto.
Skillet mellom forbruker og næringsdrivende har også klare rettstekniske fordeler. Dersom man skulle utvide forbrukerdefinisjonen til også å omfatte små bedrifter, vil det være vanskelig å finne hensiktsmessige kriterier for avgrensningen mot større bedrifter.»
Bare Juss-Buss og Næringsdepartementetstøtter mindretallsforslaget om at mindre næringsdrivende bør likestilles med forbrukere.
Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Husbanken, Juss-Buss, Næringsdepartementet, OBOSog Sikkerhetsnettet gir uttrykk for at forbrukerbegrepet ikke burde utelukke juridiske personer som i realiteten fremstår som en samling av forbrukere.
Forbrukerombudet uttaler:
«I annet punktum er forbruker definert som en «fysisk person når avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til dennes næringsvirksomhet».
Forslaget vil føre til at juridiske personer som i realiteten fremstår som en samling av forbrukere f. eks borettslag, sameie, foreninger mv. vil falle utenfor. Jeg mener det er uheldig at slike organiserte grupper skal ha et dårligere vern av den grunn at de opptrer som en juridisk person. En konsekvens av forslaget er at en eier av en enebolig vil bli gitt et bedre vern enn beboere i et borettslag som opptrer samlet. I enkelte tilfelle vil det være tilfeldig om gruppen har partsevne eller ikke.
Jeg er av den oppfatning at forbruker-begrepet også bør omfatte juridiske personer som i realiteten framstår som en samling av forbrukere.
Jeg viser for øvrig til mindretallets uttalelser og forslag «med forbruker menes institusjonens kunde når avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til dennes næringsvirksomhet», som jeg gir min tilslutning til.»
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forbund og Sikkerhetsnettetgir uttrykk for at loven bør være ufravikelig i den utstrekning næringsdrivende stiller personlige eiendeler som sikkerhet for gjeld i næring.
6.2.3 Departementets vurdering
Departementet vil peke på at deler av lovutkastet gjelder spørsmål som er regulert i EUs forbrukerkredittdirektiv. Dette direktivet inngår som en del av EØS-avtalen, se kapittel 4.1. Det er derfor nødvendig å sikre at forbrukerbegrepet i finansavtaleloven rekker minst like langt som i direktivet.
Den definisjonen av forbruker som hittil har vært mest vanlig i norsk lovgivning, og som er benyttet bl a i kjøpsloven, er på noen punkter snevrere enn definisjonen som er benyttet i forbrukerkredittdirektivet og annet regelverk innen EU på forbrukervernområdet. Forskjellene har begrenset praktisk betydning, se drøftelsen i Ot prp nr 89 (1993-94) s 6-7. Likevel innebærer forholdet til direktivet at man i finansavtaleloven ikke kan benytte kjøpslovens forbrukerdefinisjon direkte. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at man i denne sammenheng bør ta utgangspunkt i forbrukerkredittdirektivets definisjon. Det er imidlertid naturlig å vurdere om denne definisjonen skal benyttes direkte, eller om det er ønskelig med enkelte tilpasninger, f eks for ikke å utelukke grupper som vil være omfattet av forbrukerdefinisjonene i kjøpsloven og i enkelte andre norske lover. Spørsmålet er i første rekke knyttet til uttrykket fysiske personer, slik dette er benyttet i Banklovkommisjonens forslag.
Departementet ser det slik at området for særskilte forbrukervernregler bør være begrenset til avtaler som gjelder ivaretakelse av personlige behov. Departementet kan ikke slutte seg til forslaget fra to av Banklovkommisjonens medlemmer om å la forbrukerbegrepet generelt omfatte juridiske personer forutsatt at disse ikke driver næringsvirksomhet. Hensynene som begrunner ufravikelige forbrukervernregler gjør seg f eks i liten grad gjeldende i forhold til staten, kommunene eller større ideelle organisasjoner.
Departementet har forståelse for det syn at forbrukerbegrepet ikke burde utelukke juridiske personer som i realiteten fremstår som en samling av forbrukere. Slik forbrukerbegrepet i kjøpsloven og andre forbrukerlover har vært praktisert, bl a av Forbrukertvistutvalget, er det lagt vekt på om den enkelte avtalen har et personlig formål for enkeltpersoner, se NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov s 33. Der dette er tilfelle, har man ansett avtalen for å være en forbrukeravtale selv om en sammenslutning er den formelle avtaleparten. Departementet ser f eks at det kan være gode grunner for at kjøp av idrettsdrakter skal være forbrukerkjøp uavhengig av om det er de enkelte medlemmene i et idrettslag eller idrettslaget selv som står som kjøper.
I forhold til finansavtaler er det likevel etter departementets oppfatning vanskelig å bygge en avgrensning på om avtalen har et personlig formål. Departementet ser det slik at man i praksis vanskelig kan ta stilling til om en kontoavtale eller en låneavtale som er inngått av en forening, ivaretar et personlig formål for foreningens medlemmer. En finansavtale vil ikke i samme grad som f eks en kjøpsavtale eller en avtale om håndverkertjenester kunne knyttes til enkeltpersoners personlige behov.
Departementet er etter dette kommet til at avgrensningen, i samsvar med forslaget fra Banklovkommisjonens flertall, bør knyttes til begrepet fysisk person.
Departementet vil, som Banklovkommisjonen, understreke at det foreslåtte forbrukerbegrepet også vil omfatte tilfeller der en fysisk person opptrer på vegne av en organisert gruppe, f eks syklubber, foreldregrupper m v.
I Ot prp nr 89 (1993-94) s 7 har departementet fremhevet at det er grunn til å vurdere en generell samordning mellom den forbrukerdefinisjonen som hittil har vært alminnelig i norske lovregler og definisjonen som benyttes i EUs regelverk. Innenfor EU synes man imidlertid i noen sammenhenger å vurdere innføring av en forbrukerdefinisjon som avviker noe fra den som hittil har vært benyttet. Dette har bl a vært fremme i forhold til en mulig revisjon av forbrukerkredittdirektivet. Departementettar sikte på å komme tilbake til spørsmålet om å foreta en generell gjennomgang av forbrukerbegrepet i norsk lovgivning. Som det også er fremhevet i Ot prp nr 21 (1996-97) s 24, bør utviklingen innen EU avventes før dette gjøres.
Departementet er enig med Banklovkommisjonens flertall i at lovens regler ikke generelt bør gjøres ufravikelige i forhold til mindre næringsdrivende.Departementet vil fremheve at det vil være vanskelig å utforme en egnet grensedragning mellom næringsdrivende som i samme grad som forbrukere har behov for vern gjennom ufravikelige regler, og næringsdrivende som vil være bedre tjent med den fleksibilitet som ligger i fravikelige lovregler. En grensedragning basert på antall ansatte kan dessuten lett virke vilkårlig ettersom bedriften utvikler seg og skape rettslig uklarhet i grensetilfellene hvor en bedrift har snart flere, snart færre ansatte enn loven setter som grense.
På noen punkter har departementet likevel funnet grunn til å gjøre reglene ufravikelige i forhold til fysiske personer uavhengig av om disse driver næring. Dette gjelder for det første tilfeller der en låntaker er en fysisk person, og lån eller kreditt er sikret ved pant i et formuesgode som tilhører låntakeren, men ikke hovedsaklig er knyttet til låntakerens næringsvirksomhet. Departementet er enig med de høringsinstansene som har påpekt at det i disse tilfellene foreligger et særlig behov for vern gjennom ufravikelige regler. Departementet foreslår derfor at kapittel 3 om låneavtaler gjøres generelt ufravikelig i slike situasjoner, se lovutkastet § 2 annet ledd tredje punktum.
Departementet foreslår videre at enkelte av reglene i kapittel 4 om kausjon gjøres ufravikelige i alle tilfeller der kausjonisten er en fysisk person og kausjonen består i pant i formuesgode som ikke hovedsaklig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet. Departementet viser drøftelsen under kapittel 10.2 og lovutkastet § 56 tredje ledd bokstav b.
For øvrig viser departementet til drøftelsen under kapittel 6.3 nedenfor når det gjelder på hvilke punkter lovens regler bør være ufravikelige i forhold til alle kunder.
6.3 Ufravikelighet utenfor forbrukerforhold
6.3.1 Banklovkommisjonens forslag
For avtaler med næringsdrivendeer det bred enighet i Banklovkommisjonen om at reglene i stor utstrekning bør være fravikelige.Når det gjelder spørsmålet om fravikelighet for en del enkeltregler som kommisjonen foreslår, har kommisjonens medlemmer derimot noe ulike oppfatninger.
Et flertall på tolv av Banklovkommisjonens medlemmer mener at reglene om renteberegning, § 27 i departementets lovutkast, ikke bør kunne fravikes til skade for næringsdrivende. Et mindretallpå syv medlemmer mener at reglene bør være fravikelige utenfor forbrukerhold. Dette spørsmålet er drøftet under kapittel 8.5 nedenfor.
Det er også et flertallpå tolv av Banklovkommisjonens medlemmer som foreslår at reglene om tilbakeholdsrett og motregning, § 29 i departementets lovutkast, ikke skal kunne fravikes til skade for næringsdrivende. Et mindretall på syv medlemmer mener prinsipalt at disse reglene ikke bør gjelde utenfor forbrukerhold, subsidiært at reglene bør være fravikelige utenfor forbrukerforhold. Disse spørsmålene er drøftet under kapittel 8.6 nedenfor.
Et flertall på ti av Banklovkommisjonens medlemmer mener at også enkelte grunnleggende regler - i tillegg til dem som er nevnt ovenfor - ikke bør kunne fravikes i næringsforhold. Dette er Banklovkommisjonens utkast § 1-6, § 2-8, jf § 2-10 første ledd, § 2-19, § 3-4, jf § 3-5 første ledd, § 4-4 og § 4-5 samt kapitlene 5 og 6. Et mindretall på ni av kommisjonens medlemmer mener at disse bestemmelsene bør kunne fravikes overfor næringskunder ved avtale, etablert praksis mellom partene eller annen sedvane som anses bindende mellom partene.
En samlet kommisjon peker på at institusjonene vil være bundet av enkelte av utkastets regler uavhengig av hvem kunden er, fordi reglene er av en slik natur at de uansett må etterleves av institusjonene.Dette vil være tilfelle for reglene om avvisning av kunder i forhold til innskuddskonto og betalingsoppdrag (Banklovkommisjonens lovutkast § 2-6) og om opplysningsplikt før avtalens inngåelse (Banklovkommisjonens lovutkast § 2-7 (kontoavtaler), § 3-3 (låneavtaler) og § 4-3 (kausjon)). Overtredelse av disse bestemmelser er foreslått straffesanksjonert i Banklovkommisjonens lovutkast § 7-1.
6.3.2 Høringsinstansenes syn
De fleste høringsinstansene som uttaler seg, går inn for at loven helt ut eller idet alt vesentlige bør være fravikelig i næringsforhold. Dette gjelder Bankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Finansforbundet, NHO, Forsikringsforbundet, Norges Rederiforbund, Postbanken, Sparebankforeningen og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.
NHO går inn for at Banklovkommisjonens utkast § 2-18 om renteberegning ved godskriving og belastning av konto (begrensning av float-inntekter), som den eneste bestemmelsen i utkastet, gjøres ufravikelig også i næringsforhold. Også Norges Rederiforbundønsker at utkastet § 2-18 skal være generelt ufravikelig. Norges Rederiforbundgir også uttrykk for at man ikke kan se noen grunn til at utkastet § 2-19 om tilbakekall og endring skal kunne fravikes ved avtale.
Flere høringsinstanser understreker særlig at Banklovkommisjonens utkast § 2-20 om tilbakeholdsrett og motregning bør være fravikelig utenfor forbrukerforhold. Dette spørsmålet er særskilt drøftet i kapittel 8.6.
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjonog Næringsdepartementetstøtter flertallets forslag. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjonforeslår i tillegg at følgende bestemmelser i Banklovkommisjonens utkast gjøres ufravikelige også i næringsforhold: § 1-7, § 2-10 annet ledd samt § 3-5 annet ledd og fjerde ledd annet punktum
6.3.3 Departementets vurdering
Departementet er enig i det som er uttalt fra Banklovkommisjonen og en rekke høringsinstanser om at loven som utgangspunkt bør være fravikelig utenfor forbrukerforhold. Spørsmålet som må vurderes, er om noen av reglene likevel bør være generelt ufravikelige.
I likhet med Banklovkommisjonens flertall, er departementetkommet til at noen få bestemmelser i utkastet bør være generelt ufravikelige. Departementets forslag avviker likevel noe fra flertallsforslaget fra Banklovkommisjonen.
Lovutkastet inneholder bestemmelser om en særlig opplysningsplikt for institusjonen før henholdsvis kontoavtaler, låneavtaler og kausjonsavtaler inngås, se lovutkastet §§ 15, 46 og 58, som svarer til Banklovkommisjonens utkast §§ 2-7, 3-3 og 4-3. Som påpekt under punkt 6.3.1, la Banklovkommisjonen til grunn at disse bestemmelsene i kommisjonens forslag ut fra sin art ville være bindende også i forhold til næringsdrivende.
Departementet er kommet til at det ikke bør gjelde noen absolutt plikt til forhåndsinformasjon overfor næringslivskunder. Departementet legger vekt på at mange næringsdrivende ikke vil ha behov for så mange og så detaljerte opplysninger på forhånd som det lovutkastet innebærer. Næringsdrivendes informasjonsbehov vil i mange tilfeller være dekket gjennom løpende kontakt mellom partene. Det vil i slike tilfeller være kompliserende og unødig kostnadskrevende med et absolutt krav om forhåndsinformasjon. Departementet viser også til drøftelsen av opplysningsplikt i tilknytning til de enkelte avtaleformene i kapitlene 8.3, 9.3 og 10.3.
Departementet understreker at de aktuelle opplysningene etter utkastet skal være tilgjengelig for kunden før bindende avtale inngås. Det stilles også krav om at opplysningene skal inngå som en del avhenholdsvis kontoavtalen, låneavtalen og kausjonsavtalen. Departementet er enig med Banklovkommisjonens flertall i at de bestemmelsene i utkastet som stiller krav til innholdet i de nevnte avtalene, bør være ufravikelige også utenfor forbrukerforhold. Dette gjelder § 16 (kontoavtaler), § 47 (låneavtaler) og § 59 (kausjonsavtaler).
Departementet understreker i denne sammenheng at gjeldende forskrifter om henholdsvis opplysningsplikt om priser og produktpakker og opplysningsplikt overfor låntakere, gitt med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-11 og 2-12, er bindende også i forhold til kunder som er næringsdrivende. Når disse reglene langt på vei blir erstattet at finansavtaleloven, bør det fortsatt gjelde visse ufravikelige krav om opplysningsplikt også overfor næringsdrivende. Departementet har, som påpekt ovenfor, ikke funnet det naturlig å stille krav i loven om en absolutt plikt til forhåndsinformasjon i tilfeller der kunder er næringsdrivende. Lovens krav vil etter dette være at opplysningene skal være tilgjengelig for kunden før avtalen inngås og at de skal tas inn som en del av avtalen.
I næringsforhold kan det foreligge særlige forhold som skaper behov for å endre en eksisterende avtale med en finansinstitusjon på en rask og enkel måte. I motsetning til Banklovkommisjonen foreslår departementet derfor at bestemmelsene i utkastet om endring av kontoavtaler og låneavtaler (§§ 18 og 48) gjøres fullt ut fravikelige utenfor forbrukerforhold.
Som understreket av Banklovkommisjonen, vil bestemmelsen i utkastet § 14 (Banklovkommisjonens utkast § 2-6) om avvisning av kunder, slik den er utformet, ikke kunne fravikes i næringsforhold. Det samme vil være tilfelle med bestemmelsen i utkastet § 20 første punktum om at vederlag ved avvikling av kontoforholdet bare kan kreves dersom dette er avtalt, og bestemmelsen i § 21 tredje ledd om kontohaveren, uten hensyn til hva som er avtalt i kontoavtalen, kan heve avtalen ved vesentlig mislighold fra institusjonens side. Departementet har presisert dette uttrykkelig i utkastet § 2 annet ledd annet punktum.
Departementet er enig i det syn som er kommet til uttrykk fra enkelte høringsinstanser om at selv om utkastet i det vesentlige gjøres fravikelig i næringsforhold, bør utkastet § 27 om renteberegning (floatinntekter) og utkastet § 28 om tilbakekall og endring gjøres ufravikelige også utenfor forbrukerforhold. Departementet kan ikke se at det på disse områdene er reelle grunner som tilsier at det skal være adgang til å avtale vilkår overfor næringsdrivende som stiller disse dårligere enn det som følger av loven.
Derimot er departementet kommet til at utkastet § 29 om tilbakeholdsrett og motregning bør kunne fravikes i næringsforhold. Departementet viser her til drøftelsen i kapittel 8.6.
Departementet er enig med Banklovkommisjonens flertall i at kapittel 5 og 6, som regulerer mellommanns- og rådgivningsoppdrag, bør være ufravikelige i sin helhet. Som Banklovkommisjonen viser til (NOU 1994: 19 s 41) er lignende regler i eiendomsmeglingsloven og verdipapirhandelloven samt gjeldende regler om låneformidling i stor grad ufravikelige.