4 EØS-regler som har betydning for lovforslaget

4.1 Innledning

Banklovkommisjonen har i NOU 1994: 19 kapittel 5 (s 44-46) redegjort for internasjonale forhold som er av betydning i forhold til lovforslaget, herunder for EØS-avtalens betydning i denne sammenheng. Banklovkommisjonen har i den forbindelse også redegjort for direktiver og annet regelverk som er eller forventes tatt inn i EØS-avtalen, og som er relevant for utformingen av finansavtaleloven. Det har skjedd en viss utvikling av dette regelverket siden Banklovkommisjonens utredning forelå. Departementet vil nedenfor gi en oppdatert oversikt over eksisterende og planlagt EØS-regelverk som har særlig betydning for utforming av lovutkastet her.

4.2 Forbrukerkredittdirektivet

EØS-avtalens vedlegg XIX om forbrukervern viser bl a til direktiv 87/102/EØF av 22 desember 1986 om forbrukerkreditt (forbrukerkredittdirektivet). Dette direktivet er senere endret ved endringsdirektiv 90/88/EØF av 22 februar 1990 og endringsdirektiv 98/7/EF av 16 februar 1998. Det sistnevnte endringsdirektivet gjelder utelukkende den tekniske beregningen i forbindelse med opplysninger om effektiv rente.

Norsk tilpasning til forbrukerkredittdirektivet er i dag gjennomført gjennom to ulike regelsett. For det første er bestemmelsene om kredittkjøp i kredittkjøpsloven (lov 21 juni 1985 nr 82) med forskrifter tilpasset direktivet. For det andre er det gitt en egen bestemmelse i finansieringsvirksomhetsloven (lov 10 juni 1988 nr 40) § 2-12a om låneavtaler med forbruker m v. Mer detaljerte regler er gitt i Finansdepartementets forskrift 17 september 1998 nr 892 om opplysningsplikt overfor låntakere og om avtale om lån til forbruker.

Utformingen av lovutkastet kapittel 3 på de områder som forbrukerkredittdirektivet regulerer, er skjedd i samsvar med de kravene som følger av forbrukerkredittdirektivet. Virkeområdet for reglene i kapittel 3 er likevel betydelig videre enn virkeområdet til de tilsvarende reglene i forbrukerkredittdirektivet. Det bør også understrekes at forbrukerkredittdirektivet er et såkalt minimumsdirektiv. Det innebærer at partene i EØS-avtalen i nasjonale lover kan opprettholde eller gi strengere regler enn det som følger av direktivet.

Lovutkastet kapittel 3 vil i det vesentlige erstatte den regulering av låneavtaler med forbruker som i dag følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-12a med tilhørende forskrifter.

4.3 Rekommandasjon om transaksjoner ved hjelp av elektroniske betalingsinstrumenter

Europakommisjonen har 30 juli 1997 avgitt en rekommandasjon (97/489/EF) om transaksjoner ved hjelp av elektroniske betalingsinstrumenter og spesielt om forholdet mellom utsteder og innehaver. Rekommandasjonen er tatt inn under EØS-avtalen gjennom EØS-komiteens beslutning 17 juli 1998 (74/98). Rekommandasjonen erstatter en tidligere rekommandasjon fra 17 november 1988, som Banklovkommisjonen har omtalt, bl a i kapittel 5.4 (s 45-46).

Departementet har tatt hensyn til rekommandasjonen ved utformingen av bestemmelsene i lovutkastet om misbruk av innskuddskonto m v, se kapittel 8.7 i de alminnelige merknadene. Rekommandasjonen har også hatt betydning for utformingen av bestemmelsen om opplysningsplikt i forbindelse med inngåelse av kontoavtale, se utkastet § 15 annet ledd og merknadene til denne bestemmelsen.

4.4 Direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene

Direktiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene ble vedtatt 27 januar 1997. Ved EØS-komiteens beslutning nr 1/98 av 30 januar 1998 ble direktivet vedtatt tatt inn i EØS-avtalen. Direktivet vil gå inn i avtalen vedlegg IX om finansielle tjenester og vedlegg XIX om forbrukervern. Fordi gjennomføringen i norsk rett krever lovendring, ble EØS-komiteens beslutning fattet med forbehold om Stortingets samtykke.

Gjennom St prp nr 84 (1997-98) ble Stortinget bedt om å gjøre vedtak om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning. Proposisjonen inneholder en nærmere redegjørelse for direktivet, og direktivteksten er tatt inn som vedlegg til proposisjonen. Stortinget fattet vedtak om samtykke 30 november 1998, jf Innst S nr 16 (1998-99).

Formålet med direktivet er å ivareta interessene til forbrukere samt små og mellomstore bedrifter i forbindelse med betalinger over landegrensene, samt å bidra til å effektivisere slike betalingssystemer slik at forholdene ligger til rette for å nå intensjonene bak opprettelsen av det indre markedet i EØS-området.

Departementet legger opp til at norsk tilpasning til direktivet skal skje gjennom en forskrift med hjemmel i lovutkastet § 9 tredje ledd. Departementet viser til kapittel 8.2 nedenfor.

4.5 Fjernsalgsdirektivet og forslag til direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester

Direktiv 97/7/EF om vern av forbrukere med hensyn til avtaler som inngås ved fjernsalg ( fjernsalgsdirektivet) ble vedtatt 20 mai 1997. Direktivet er tatt inn under EØS-avtalen vedlegg XIX om forbrukervern. Frist for nasjonal tilpasning til direktivet er 4 juni 2000.

Det følger av fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr 1 at finansielle tjenester unntatt fra direktivets virkeområde. Fjernsalgsdirektivet har derfor begrenset betydning i forhold til lovforslaget her.

Departementet nevner likevel at direktivet artikkel 8 regulerer bruk av betalingskort i forbindelse med fjernsalg. Direktivet krever at det skal foreligge hensiktsmessige tiltak slik at forbrukeren kan kreve at transaksjonen annulleres og belastet beløp tilbakeføres når kortet er brukt svikaktig i forbindelse med en fjernsalgsavtale. De generelle reglene om misbruk av betalingskort i utkastet her § 35 må antas å oppfylle direktivets krav på dette punktet.

Europakommisjonen fremla 13 oktober 1998 et forslag til direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester (KOM 98/468). Direktivforslaget bygger på de samme hensynene som ligger bak det alminnelige fjernsalgsdirektivet, samtidig som man har søkt å ta hensyn til særlige forhold som kjennetegner finansielle tjenesteytelser. Forslaget er for tiden under behandling i Rådet. Det er usikkert om og i tilfelle når det kan foreligge et endelig direktivvedtak.

Direktivforslaget omfatter alle avtaler mellom en institusjon og en forbruker som inngås ved hjelp av såkalte fjernkommunikasjonsmetoder, forutsatt at inngåelsen skjer gjennom et system som er organisert av finansinstitusjonen. Det vil således omfatte avtaleinngåelse både gjennom post, telefon, telefaks og elektronisk kommunikasjon.

Et sentralt element i direktivforslaget er at forbrukeren ved fjernsalg skal gis en «betenkningstid» på minst 14 dager. Denne betenkningstiden løper fra forbrukeren har mottatt alle kontraktsvilkårene for den aktuelle avtalen. Dersom det er inngått en avtale om en finansiell tjeneste uten at forbrukeren har fått kontraktsvilkårene på forhånd, skal forbrukeren ha en angrefrist på 14 dager fra han eller hun mottar avtalevilkårene.

En grunntanke bak direktivforslaget er at en forbruker skal ha mulighet til å sette seg inn i avtalevilkårene før han eller hun inngår avtale om en finansiell tjeneste. Dette hensynet er også tillagt stor vekt ved utformingen av lovforslaget i proposisjonen her. Det følger av utkastet §§ 15, 46 og 58 at en forbruker før selve avtaleinngåelsen skal gis skriftlig informasjon om alle vesentlige elementer i avtalen.

Regler om angrefrist for forbrukere ved visse salgsformer finnes i dag gjennom reglene i angrefristloven (lov 24 mars 1972 nr 11). Etter lovendringer i 1992 gjelder disse bestemmelsene også for finansielle tjenester med unntak for avtaler om verdipapirer og forsikring. Regjeringen vil, i sammenheng med den raske utviklingen som skjer på fjernsalgsområdet, foreta en generell gjennomgåelse av de eksisterende reglene i angrefristloven. En slik revisjon vil skje bl a skje på grunnlag av det generelle fjernsalgsdirektivet og et eventuelt fremtidig direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester.