9 Låneavtaler m v

9.1 Behovet for ny lovgivning

9.1.1 Innledning

Det er til nå ikke gitt generelle privatrettslige lovregler om låneavtaler. Rettsområdet er i dag dels regulert av generelle lovbestemmelser i avtaleloven og gjeldsbrevloven, og dels av ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper. I tillegg utgjør detaljerte standardavtaler utarbeidet av långivere eller grupper av långivere en sentral del av den rettslige reguleringen på området. Det eksisterer også en del bestemmelser som i utgangspunktet er av offentligrettslig karakter, f eks i markedsføringsloven og i finansieringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter. Særlig er det grunn til å nevne finansieringsvirksomhetsloven (lov 10 juni 1988 nr 40) §§ 2-12 og 2-12a og forskrift 17 september 1998 nr 892 om opplysningsplikt overfor låntakere og om avtale om lån til forbruker.

9.1.2 Banklovkommisjonens vurdering

Banklovkommisjonen mener det er behov for en lovregulering som er direkte tilpasset det privatrettslige forholdet mellom institusjon og kunde. Dette vil bidra til å skape en klarere og mer oversiktlig rettstilstand, balanserte kontraktsvilkår for kundene, og en effektiv konkurranse. Sentrale mål med Banklovkommisjonens forslag er å sikre at låntakerne får tilstrekkelig informasjon før en låneavtale inngås og at innestenging av kunder unngås.

Kommisjonen foreslår bl a at låneavtaler skal være skriftlige, at institusjonene skal gi nærmere spesifiserte opplysninger før en låneavtale inngås, og regler om endring av avtalen og førtidig opphør. Et mindretall i Banklovkommisjonen foreslår dessuten at långiverne i visse tilfeller skal ha plikt til å fraråde låneopptak. Langt på vei innebærer forslagene en lovfesting av allerede gjeldende rett.

Forslagene tar sikte på å tilfredsstille kravene i forbrukerkredittdirektivet, se kapittel 4.2.

9.1.3 Høringsinstansenes syn

Få av høringsinstansene uttaler seg generelt om Banklovkommisjonens forslag til bestemmelser om låneavtaler. Sparebankforeningen og NHO påpeker at de foreslåtte reglene i stor grad er en kodifisering av gjeldende rett og har ikke innvendinger mot at reglene blir lovfestet. NHO gir videre uttrykk for at de fravikelige reglene også bør passe som bakgrunnsrett for næringslivet.

9.1.4 Departementets vurdering

Justisdepartementet konstaterer at det under høringen ikke fremkom innvendinger mot å lovregulere forholdet mellom låntakere og finansinstitusjoner. Selv om forslaget fra kommisjonen langt på vei bare innebærer en presisering og til dels kodifisering av gjeldende rett, vil en lovregulering være klargjørende og gjøre reglene lettere tilgjengelig for aktørene i markedet. Særlig vil dette gjelde for forbrukere. Departementet slutter seg derfor til forslaget om å innføre en utførlig privatrettslig lovregulering av låneavtaler.

9.2 Virkeområdet for lovens regler om låneavtaler

9.2.1 Banklovkommisjonens forslag

Virkeområdet for reglene om låneavtaler er angitt i Banklovkommisjonens utkast § 3-1, jf § 1-1. Banklovkommisjonen foreslår at bestemmelsene om låneavtaler skal gjelde der en institusjon som nevnt i kommisjonens utkast § 1-1 første ledd er långiver. Det er her viktig å merke seg § 1-1 annet ledd, som bestemmer at lovens regler ikke gjelder mellom finansinstitusjoner eller lignende institusjoner, se også kapittel 5 ovenfor. For så vidt gjelder låneavtaler er denne modifikasjonen begrunnet med at det her dreier seg om låntakere som må antas å kunne ivareta sine interesser uten hensyn til de verneregler som foreslås. Selv om forslaget til regler om låneavtaler i første rekke er utformet med tanke på låneavtaler som blir inngått mellom en forbruker og en finansinstitusjon, foreslår kommisjonen en generell regulering av låneavtaler. Av utkastet § 1-2 følger det imidlertid at reglene i utgangspunktet kan fravikes ved avtale utenfor forbrukerforhold.

Reglene i kapittel 3 skal gjelde for avtaler om lån. Uttrykket «lån» omfatter både nedbetalingslån og rammekreditter. I tillegg skal reglene gjelde tilsvarende for lignende kreditter. Begrunnelsen for dette er dels hensynet til likebehandling og dels å hindre omgåelser. Reglene skal imidlertid ikke gjelde for kredittavtaler som omfattes av kredittkjøpsloven, dvs kjøp av løsøre på kreditt, kontokredittavtaler, forbrukerleie og ytelse av forbrukertjenester på kreditt. Kommisjonen mener kredittkjøpsloven som spesiallov er bedre tilpasset disse spesielle typer kredittavtaler enn de lovbestemmelsene som foreslås i kapittel 3. Reglene i kapittel 3 skal heller ikke gjelde for avtaler om leiefinansiering (finansiell leasing).

9.2.2 Høringsinstansenes syn

Bare noen få høringsinstanser kommenterer kapitlets virkeområde. Sikkerhetsnettet støtter den avgrensningen av virkeområdet for kapittel 3 som Banklovkommisjonen foreslår. Forbrukerombudet reiser spørsmål om kredittkjøpsloven bør integreres i en ny lov om finansavtaler. Finansieringsselskapenes Forening reiser spørsmål om faktoring, som innebærer at fordringer overdras til en finansinstitusjon som forskutterer en viss del av pålydende, skal omfattes av loven.

Enkelte høringsinstanser har påpekt at enkelte av reglene i kapittel 3 kan reise særlige problemerfor statsbankene, bl a fordi det for disse gjelder særlige regler om rentefastsettingen.

9.2.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til virkeområde for kapitlet om låneavtaler.

Departementet har ikke sett det som aktuelt å innarbeide reglene i kredittkjøpsloven i det utkastet som nå legges frem. En slik løsning ville ha forsinket arbeidet med en finansavtalelov vesentlig. Samtidig vil departementet understreke, som det også er påpekt av Banklovkommisjonen, at det på mange punkter er overensstemmelse mellom bestemmelsene i kredittkjøpsloven og utkastet til kapittel 3. Ved en fremtidig revisjon av kredittkjøpsloven, som det kan være behov for av flere grunner, vil det være naturlig å vurdere kredittkjøpslovens bestemmelser i lys av finansavtaleloven.

Departementet ser det slik at faktoringavtaler ikke bør anses som kreditt av den art som er omfattet av lovutkastet § 44 annet ledd første punktum. Departementet har tatt inn en presisering av dette i utkastet § 44 annet ledd annet punktum.

De særlige spørsmålene som kan oppstå i forhold til statsbankene, bør etter departementets syn løses ved at gis adgang å gjøre visse unntak fra lovens regler gjennom særskilt forskriftsregulering, se drøftelsen i kapittel 5 og lovutkastet § 1 fjerde ledd.

9.3 Institusjonenes opplysningsplikt før avtaleinngåelsen

9.3.1 Innledning

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 og utfyllende forskrift 17 september 1998 nr 892 er de institusjoner som omfattes av loven forpliktet til å gi låntakere nærmere spesifiserte opplysninger før en avtale om lån blir inngått. Etter forskriften skal institusjonen gi lånsøkeren skriftlige opplysninger om en rekke forhold. Opplysningsplikten gjelder både overfor forbrukere og næringsdrivende. Etter forskriften § 2-1 skal det gis opplysninger om bl a effektiv og nominell rente, om samlede kostnader i forbindelse med lånet og om størrelsen av de enkelte terminer. Videre skal det opplyses om reglene for og kostnadene ved førtidig innfrielse eller raskere nedbetaling av lånet enn avtalt og konsekvensene av mislighold. Reglene gjelder ikke for lån som omfattes av kredittkjøpsloven. For slike lån gjelder kredittkjøpsloven med forskrifter.

Reglene i finansieringsvirksomhetsloven med forskrifter er av offentligrettslig karakter og regulerer således direkte bare institusjonenes plikter overfor det offentlige.

Forbrukerkredittdirektivet inneholder ikke krav om at bestemte opplysninger skal gis før en låneavtale inngås. Derimot følger det av forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 nr 2 at den skriftlige avtalen skal inneholde nærmere bestemte opplysninger.

9.3.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen foreslår i § 3-3 lovregler om opplysningsplikt for institusjonene. Opplysningene skal gis skriftlig før inngåelsen av låneavtalen. Ved at de samme opplysningene etter utkastet § 3-4 skal tas inn i avtalen, tar utkastet også sikte på å oppfylle kravene som følger av direktivet artikkel 4 nr 2.

Reglene om opplysningsplikt vil etter Banklovkommisjonens forslag gjelde absolutt også utenfor forbrukerforhold. Slik reglene er bygd opp, vil de ikke kunne fravikes ved avtale.

Kommisjonen foreslår at institusjonen skal opplyse om effektiv og nominell årlig rente, samt gebyrer og andre lånekostnader som skal belastes kunden. Låntakeren skal også opplyses om forbehold i avtalen om rente- og gebyrendringer, samt den rett låntakeren har til førtidig tilbakebetaling og de kostnadene som kan påløpe om retten benyttes. Der det lån som skal ytes er et nedbetalingslån (herunder annuitetslån), skal det i tillegg opplyses om størrelsen, antall og forfallstid for avdrag og renter i lånets to første år, samt hvordan lånets avdrags- og renteterminer (låneprofilen) vil utvikle seg frem til siste avdrag. Gjelder det derimot en avtale om kassakreditt eller annen lignende rammekreditt, skal det i tillegg opplyses om kredittens maksimumsbeløp og den effektive årlige rente ved ulike måter å utnytte lånet på.

Kommisjonen foreslår at Kongen gis myndighet til å gi regler om gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten, og om bruk og godkjenning av formularer. Hensikten er bl a å gi nærmere regler ved forskrift om beregning av effektiv rente i samsvar med forbrukerkredittdirektivet.

Overtredelse av opplysningsplikten etter § 3-3 skal etter § 7-1 være straffbar. Banklovkommisjonens utkast § 3-4 annet ledd og § 3-8 annet og tredje ledd inneholder i tillegg særlige regler om virkninger av at opplysningsplikten ikke er overholdt. Dersom långiveren ikke har oppgitt både nominell og effektiv årlig rente, skal den renten som ble oppgitt i inntil tre år anses som effektiv rente, med mindre det er klart at låntakeren ikke er villedet. Forbehold i avtalen om endring av renter, gebyrer og andre kostnader skal ikke kunne påberopes til skade for låntakeren der opplysningsplikten er brutt, med mindre det er klart at låntakeren før avtalen ble inngått var kjent med endringsadgangen. Institusjonens rett til dekning av kostnader m v ved førtidig tilbakebetaling fra låntakeren er betinget av at opplysninger om et slikt vederlag er gitt på forhånd.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av de høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget til regler om opplysningsplikt, går mot en privatrettslig lovfesting. Forbrukerrådet uttaler:

«Vi mener at reglene om långivers opplysningsplikt er viktige, og støtter forslaget om å ta slike regler inn i sivilrettslig lovgivning. Vår erfaring er at rettsvirkningene av brudd på offentligrettslige regler på dette område er uklare og forslaget på dette punkt er klargjørende. Jfr. her § 3-4. Forslaget vil gi låntaker et best mulig grunnlag til å få oversikt over viktige vilkår i låneavtalen og å kunne sammenligne ulike lånetilbud.»

Finansieringsselskapenes Forening, NHO og Bankforeningen mener reglene om opplysningsplikt bare bør gjelde i forbrukerforhold. NHO uttaler at det å påby at skriftlige opplysninger skal gis i næringsforhold vil medføre liten fleksibilitet og være en for stor administrativ belastning for finansinstitusjonene. Finansieringsselskapenes Forening uttaler bl a:

«Vi har forståelse for at lånsøker har behov for å bli skikkelig informert om sine forpliktelser før låneavtaler blir inngått. Behovet er ved lån betydelig større enn ved innskudd/innlån siden det her dreier seg om en forpliktelse som ikke lett kan reverseres. Vi reiser likevel spørsmålet om denne bestemmelsen ikke bør begrenses til forbrukerforhold. [...]

Det er også vanskelig å finne en reell begrunnelse for at ordinære utlån fra finansinstitusjoner til næringsdrivende skal være undergitt et helt annet regelverk enn salgsfinansiering etter kredittkjøpsloven til de samme næringsdrivende. Til det er grensen mellom lånekjøp og direkte lån for uklar.»

Spørsmålet om når og hvordan opplysningene skal gis, er kommentert av flere høringsinstanser. Sparebankforeningen og Finansieringsselskapenes Forening påpeker at uttrykket «før» ikke er presist nok og kan bli vanskelig å praktisere. Kredittilsynet er inne på det samme, og uttaler:

«Kommisjonen legger i utkastets § 3-3 opp til at opplysningsplikten må være oppfylt før bindende avtale er inngått. I utredningen avklares det nærmere hvor sent i avtaleinngåelsesprosessen plikten må være oppfylt. Her legges det opp til at kunden skal ha tid nok til å kunne sette seg inn i vilkårene for lånet. Dette er etter Kredittilsynets skjønn en hensiktsmessig regel. En er imidlertid av den oppfatning at dette burde komme klarere frem i lovteksten. Dette av hensyn til den målgruppe selve lovteksten har. Kredittilsynet foreslår derfor at det før ordet «Før» i utkastets § 3-2 første og annet ledd settes inn «I god tid». De føringer som er lagt i utredningen vil da bedre gjenspeiles i selve lovteksten. For å få frem forskjellen til opplysningsplikten etter utkastets § 2-7, anbefaler Kredittilsynet ikke at samme endring blir gjort der. Etter Kredittilsynets mening er det viktigere at kunden får tid på seg til å kunne sette seg inn i vilkårene ved lånopptak enn ved opprettelse av konti.»

Kredittilsynet anbefaler dessuten at det blir satt et krav til forståeligheten i informasjonen. Barne- og familiedepartementet presiserer at den informasjonen som gis må være lettfattelig og oversiktlig for forbrukeren, slik at denne får et best mulig grunnlag for å sammenligne ulike lånetilbud.

Forbrukerombudet ønsker en mer omfattende opplysningsplikt enn Banklovkommisjonen foreslår. Ombudet mener bl a det bør opplyses når lånet er tilbakebetalt, og uttaler bl a:

«Utformingen av ... [§ 3-3 første ledd bokstav c] ... er ikke fullt ut i samsvar med forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 nr. 2 bokstav c) som kommisjonen henviser til. Direktivet krever at det skal informeres om størrelsen, antall og forfallstid for avdrag og renter, samt andre omkostninger forbrukeren skal betale i hele lånets løpetid. Kommisjonens forslag krever bare informasjon om renter og avdrag og bare for de to første årene. For resten av lånets løpetid kreves det bare informasjon om hvordan lånets avdrags- og renteterminer (låneprofilen) utvikler seg frem til siste avdrag. Direktivet krever også at det om mulig skal informeres om det samlede beløp som skal betales.»

Sikkerhetsnettet har flere forslag til utvidelse av opplysningsplikten.

9.3.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til forslaget fra Banklovkommisjonen om å innføre privatrettslige regler om opplysningsplikt i låneforhold. På denne måten vil låntakerne få en sterkere stilling der en finansinstitusjon har brutt sin opplysningsplikt. Mer presise privatrettslige regler vil i tillegg øke forutberegneligheten for begge parter i låneforholdet. Departementet slutter seg også i det vesentlige til det nærmere innhold i forslaget fra Banklovkommisjonen, se departementets utkast § 46.

På samme måte som for innskuddsavtaler og kausjonsavtaler, er departementet kommet til at det ikke bør gjelde noen absolutt plikt til skriftlig forhåndsinformasjon overfor næringslivskunder, se kapittel 6.3. Departementet legger vekt på at mange næringsdrivende ikke vil ha behov for så mange og så detaljerte opplysninger på forhånd som det lovutkastet § 46 første og annet ledd innebærer. Næringsdrivendes informasjonsbehov vil i mange tilfeller være dekket gjennom løpende kontakt mellom partene. Det vil i slike tilfeller være kompliserende og unødig kostnadskrevende med et absolutt krav om skriftlig forhåndsinformasjon.

Også næringslivskunder bør likevel være sikret adgang til forhåndsinformasjon i den utstrekning kunden selv ønsker det. Departementet foreslår derfor at det presiseres i loven at skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i § 46 første eller annet ledd skal være tilgjengelig for alle kunder før avtalen inngås. I tillegg kommer at de aktuelle opplysningene også skal inngå som en del av avtalen, jf utkastet § 47 annet ledd.

Departementet foreslår, i samsvar med Banklovkommisjonens forslag, at det i utgangspunktet kreves at forhåndsopplysninger gis skriftlig. Krav til skriftlighet følger også av gjeldende forskrift om opplysningsplikt overfor låntakere gitt med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-12. Det bør imidlertid åpnes for at forhåndsinformasjon kan gis ved hjelp av et elektronisk medium dersom kunden ønsker det, se lovutkastet § 8 første ledd og merknadene i kapittel 7.

Banklovkommisjonen foreslår at opplysningene skal gis før låneavtalen inngås. Etter forslaget kreves det således ikke at låntakeren får opplysningene en nærmere bestemt tid på forhånd. Det er viktig at opplysningene gis på et så tidlig tidspunkt at låntakeren får mulighet til å vurdere dem grundig før han bestemmer seg for om han eller hun skal ta opp lånet. På den annen side bør loven ikke hindre en rask saksbehandling der det er grunnlag for dette. Etter departementets mening er det vanskelig å utforme en regel som fullt ut forener disse hensynene. Departementet er derfor kommet til at man ikke kan gå lenger enn til å gi låntakeren en mulighet til å ta seg den betenkningstid han eller hun selv finner å måtte ha. Låntakeren bør ikke tvinges til en viss betenkningstid der han eller hun selv ikke føler behov for dette. Departementet slutter seg etter dette til forslaget fra Banklovkommisjonen om at kravet bør være at informasjonen skal gis før låneavtalen inngås.

Enkelte høringsinstanser påpeker at opplysningene må gis på en klar og entydig måte slik at låntakeren uten problemer forstår hva de innebærer, og reiser spørsmål om ikke dette bør komme direkte til uttrykk i lovteksten. Departementetmener at et slik krav følger direkte av formålet med regler om opplysningsplikt. Det følger av formålet med opplysningsplikten at opplysningene ikke kan anses gitt der de er presentert på en unødig komplisert eller utilgjengelig måte, slik at adressaten vil ha problemer med å forstå hva opplysningene reelt sett innebærer.

Departementets utkast er, som Banklovkommisjonens, bygd opp slik at reglene om låneavtalens innhold henger nært sammen med reglene om opplysningsplikt. Opplysninger som er av en slik art at de omfattes av opplysningsplikten overfor forbrukere, utkastet § 46, skal etter utkastet også inngå som en del av låneavtalen. Kravene til låneavtalen gjelder i utgangspunktet også utenfor forbrukerforhold.

Med denne oppbygningen av lovutkastet, er det naturlig å innarbeide de krav til innholdet av låneavtalen som følger av forbrukerkredittdirektivet i reglene om opplysningsplikt i utkastet § 46.

Som påpekt under høringen, kan det reises spørsmål om forslaget fra Banklovkommisjonen i § 3-3 første ledd bokstav c er i samsvar med artikkel 4 nr 2 bokstav c i direktivet. Etter artikkel 4 nr 2 bokstav c skal låneavtalen angi «størrelsen på og antallet samt hyppigheten av eller datoene for de innbetalinger forbrukeren skal foreta for å tilbakebetale kreditten og betale renter og andre kostnader», samt angi «det samlede beløp som skal betales, dersom dette er mulig». I § 3-3 første ledd bokstav c heter det at institusjonen skal opplyse om «størrelsen, antall og forfallstid for avdrag og renter i lånets to første år, samt hvordan lånets avdrags- og renteterminer (låneprofilen) vil utvikle seg frem til siste avdrag».

Forslaget om en tidsbegrensning på to år må ses i sammenheng med kravet om at det skal opplyses om hvordan låneprofilen frem til siste avdrag vil utvikle seg. Opplysningene om låneprofilen vil gi en indikasjon på størrelsen av de enkelte innbetalinger i hele låneperioden. Departementet mener likevel det er usikkert om en slik tidsbegrensning fullt ut oppfyller de krav direktivet stiller. Uansett mener departementet at låntakere som er forbrukere, bør få noe mer utførlige opplysninger om utviklingen i låneforholdet enn det Banklovkommisjonen legger opp til.

Departementet er derfor kommet til at tidsbegrensningen bør utgå. Dette samsvarer best med de krav som stilles i direktivet. Moderne datateknologi gjør det enkelt å fremskaffe opplysninger om innbetalingenes størrelse, antall og forfall gjennom hele låneperioden. Når opplysningene gis uten tidsbegrensning, vil også låneforholdets lengde fremgå på en klar måte. Videre bør låntakeren opplyses om hvordan forholdet mellom avdrag på den ene siden og renter og andre kostnader på den andre vil utvikle seg i låneperioden. Slik informasjon er viktige når låntakeren skal vurdere hvor lang låneperioden bør være, og således størrelsen på eller hyppigheten av hver innbetaling. Departementet mener videre at man, bl a ut fra direktivet, bør kreve at institusjonen skal opplyse om det samlede beløp låntakeren skal betale. Departementet viser til utkastet § 46 første ledd bokstav c.

Etter Banklovkommisjonens forslag gjelder det et generelt krav om at opplysninger om betaling av renter og avdrag etter kommisjonens utkast § 3-3 første ledd bokstav c, skal inngå som en del av låneavtalen også i næringsforhold. Departementet er kommet til at plikten til å ta opplysninger som nevnt i departementets utkast § 46 første ledd bokstav c inn i avtalen, bør begrenses til å gjelde i forbrukerforhold.

Etter Banklovkommisjonens utkast § 3-6 annet ledd første punktum skal dessuten slike opplysninger gis fullt ut ved alle endringer av rentesats, gebyrer eller andre kostnader. Med departementets formulering av utkastet § 46 første ledd bokstav c synes det ikke naturlig at opplysningsplikten ved endringer skal gå like langt som i forbindelse med avtaleinngåelsen. Departementet foreslår at opplysningsplikten ved endringer gjøres noe mindre omfattende, se lovutkastet § 49 annet ledd første punktum.

9.4 Finansinstitusjoners frarådingsplikt

9.4.1 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har vurdert ulike tiltak som kan sikre at det ikke tas opp lån der det allerede på tidspunktet for låneopptaket foreligger en markert risiko for mislighold på grunn av sviktende økonomisk evne. Det er enighet blant kommisjonens medlemmer om at finansinstitusjoner, statsbanker og andre profesjonelle långivere ikke bør yte lån som låntakeren ikke har økonomisk evne til å bære. Det er bred oppslutning i kommisjonen om å vurdere en plikt til kredittprøving i institusjonslovgivningen, og kommisjonen varsler at man vil komme tilbake til dette i en senere utredning. Forslag til en slik bestemmelse vil eventuelt komme i Banklovkommisjonens utredning nr 5.

Kommisjonen tar i NOU 1994: 19 opp spørsmålet om det bør gis en regel om frarådingsplikt i de tilfelle institusjonen må anta at et låneopptak vil være uforsvarlig. Et flertall i Banklovkommisjonen, tolv medlemmer, kan ikke se at det foreligger noe praktisk behov for en slik regel. Majoriteten av dette flertallet, ti medlemmer, uttaler bl a (NOU 1994: 19 s 53):

«... at en vanskelig kan tenke seg at det kan være særlig praktisk for en institusjon å yte et lån til en kunde, i en situasjon hvor det for institusjonen i utgangspunktet fortoner seg som sannsynlig at låntakeren vil være ute av stand til å betjene lånet, hva enten dette skulle skyldes at kunden må antas å ha urealistiske forestillinger om egen tilbakebetalingsevne, låneformålets karakter eller andre forhold.

Selv om institusjonen vil kunne ha en sikkerhet gjennom pant, eller på annen måte, for sitt låneengasjement, mener dette flertalletat det ikke kan være i samsvar med god bankpraksis å gå inn i et slikt låneforhold, i alle fall dersom dette skjer uten at kunden er gjort kjent med institusjonens reservasjoner alt avhengig av situasjonen.

Eventuelle forsømmelser her fra en institusjons side vil kunne falle inn under generelle bestemmelser i norsk avtalerett, eller under ulovfestede regler. Eksisterende regler synes derfor å kunne møte praktiske behov som måtte foreligge når det gjelder slike eventuelle forsømmelser, som viser seg til skade for en forbruker.

[...]

[...] Etter dette flertalletssyn har utkast som har vært fremme blant annet reist en serie tvilsspørsmål. Det vises i denne sammenheng til den lovtekst som er tatt opp i mindretalletsdissens nedenfor. Disse omstendigheter har gjort det lettere for dette flertalletå komme til det standpunkt, at en regel ikke bare ville være unødvendig, men at den dertil kunne virke uheldig.»

To medlemmer innenfor flertallet har særlige merknader. Disse medlemmene uttrykker blant annet at man ikke kan se noe praktisk behov for en lovfestet frarådingsplikt og viser til at innføring av en lovfestet plikt til kredittprøving vil bli tatt opp av kommisjonen i forbindelse med institusjonslovgivningen.

Et mindretall i Banklovkommisjonen, syv medlemmer, mener derimot at lovgivningen bør inneholde privatrettslige regler som direkte har til formål å hindre at forbrukere foretar uheldige låneopptak, og foreslår en regel om frarådingsplikt (§ 3-4) med følgende ordlyd:

«Dersom långiveren før låneavtale inngås med forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig.»

Som begrunnelse for forslaget anfører mindretallet bl a (NOU 1994: 19 s 54-55):

« Mindretalletanser forslaget til lovbestemmelse som i hovedsak å være en kodifisering av det som i dag følger at avtaleloven §§ 30, 33 og 36, samt av ulovfestede rettsregler om lojalitetsplikt i kontraktsforhold. Forslaget må ses i sammenheng med at institusjonen er den profesjonelle part og må forutsettes å ha kunnskaper og erfaringer på dette området. [...]

Selv om forpliktelsene til forbruker med gjeldsproblemer vil kunne bli redusert etter mindretalletsforslag til frarådingsplikt, adskiller forslaget fra mindretalletseg klart fra gjeldsordningsloven. Regelen ville ha et forebyggende formål, og adgangen til reduksjon i gjeldsbyrden ville ha som hovedformål å effektivisere frarådingsplikten. I forslaget er derfor sanksjonen rettet mot den enkelte kreditor. [...]

Mindretalletvil tilføye at den foreslåtte regel om frarådingsplikt også vil kunne ha to viktige sidevirkninger. For det første vil den kunne gi institusjonen ytterligere incentiv til å unngå kredittgivning til forbruker som ikke har realistisk oppfatning av egen økonomi. For det andre vil regelen kunne føre til større rettferdighet mellom kreditorene. Gjeldsordningsloven og dekningsloven bygger på det prinsipp at kreditorer blant annet prioriteres etter den sikkerhet de har og kravenes art, og at de innenfor de ulike grupper vurderes likt. Dette betyr f.eks. at en bank som gir et usikret lån i mai og som på dette tidspunkt må vurderes som fullt forsvarlig, blir likestilt med en annen finansinstitusjon som gir et lån i november samme år og som kunden ikke har økonomi til å bære, fordi den totale mengde av kreditter blir for stor. Mindretalletvil peke på at en regel om frarådingsplikt vil kunne rette opp en slik urettferdighet mellom kreditorene, fordi regelen i annet punktum vil føre til at det kan foretas avkorting av finansinstitusjonens lån, mens banken beholder sin fordring uavkortet.»

9.4.2 Høringsinstansenes syn

Mange høringsinstanser uttaler seg om spørsmålet om det bør lovfestes en plikt til fraråding, og meningene er svært delte.

Finansinstitusjonene er stort sett negative til å lovfeste en plikt til fraråding. Bankforeningen, Sparebankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond slutter seg til flertallet i Banklovkommisjonen. Det samme gjør Norges Bank og Norges Rederiforbund. Sparebankforeningen uttaler bl a:

«Det virker etter vårt syn svært søkt, samtidig som det neppe kan være noe reelt praktisk behov for, å etablere en særskilt skriftlig frarådingsplikt for de atypiske tilfeller der en finansinstitusjon er innstilt på å yde lån til tross for at den er i alvorlig tvil om låntakeren vil være i stand til å tilbakebetale lånet. En finansinstitusjon vil i slike situasjoner normalt, såvel i egen som i lånsøkers interesse, avstå fra å gå inn i noe låneforhold. Etter vår mening ligger det annerledes an her enn f.eks i håndverkerforhold der fagfolk åpenbart er nærmest til å vurdere om omkostningene ved et utbedringsarbeid vil stå i et rimelig forhold til det tingen vil være verdt i reparert stand, jfr. frarådingsplikten etter håndverkertjenesteloven § 7, som forslagsstillerne bl.a viser til. Det bør etter vår oppfatning være tilstrekkelig å bygge på de alminnelige prinsipper i norsk rett om redelighet og god tro i avtaleforhold, jfr. avtaleloven §§ 33 og 36. [...]

Vi kan for øvrig ikke se at forslaget representerer noen klargjøringi forhold til de rettslige spilleregler som allerede gjelder. Vi nevner i denne forbindelse bl.a at uttrykket «må anta» innebærer at det er bankens subjektive skjønn som forutsettes å utløse dens frarådingsplikt. Dette vil det under enhver omstendighet være vanskelig å foreta noen realistisk overprøving av i ettertid. Bestemmelsen kan i den foreslåtte form åpenbart være fristende å gripe fatt i for låntakere med økonomiske problemer av ulike årsaker, og derfor være prosesskapende.»

Husbanken, som støttes av Kommunal- og arbeidsdepartementet, er ikke i samme grad mot en lovfestet frarådingsplikt, og uttaler bl a:

«Såfremt Husbanken er i begrunnet tvil om lånesøkers betjeningsevne, tar banken kontakt med lånsøker og fraråder låneopptak samtidig som alternative løsninger for dekning av boligbehov presenteres. Såfremt lånesøker fastholder sin søknad og de øvrige betingelser for lån er oppfylt, aksepteres vedkommende som debitor. Husbanken ser derfor ingen motstrid mellom mindretallets forslag og bankens praksis, men vil nevne at banken ønsker å videreutvikle dette arbeidet. Husbanken vil også påpeke at banken gjennom politiske vedtak er pålagt å ta en høy tapsrisiko ved långivning til spesielle grupper og at det kan oppstå motstrid mellom politiske føringer og ren forretningsmessig kredittvurdering.»

Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Barne- og familiedepartementet, Gjeldsofferaksjonen og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening støtter mindretallets forslag om en lovbestemt frarådingsplikt. Forbrukerombudet uttaler bl a:

«Jeg støtter mindretallets begrunnelse for at det bør inntas en regel om at långiver skal ha en plikt til å frarå låneopptak når økonomisk evne eller andre forhold på låntakers side tilsier dette.

Innholdet i forslaget er ikke oppsiktsvekkende. Vi viser her til at også flertallet synes å mene at en forsømmelse fra långivers side av å gjøre låntaker kjent med sentrale reservasjoner mot å gå inn i et låneforhold, vil kunne falle inn under generelle bestemmelser i norsk avtalerett eller ulovfestede regler.

En positiv regel vil kunne effektivisere frarådingsplikten og således styrke den forebyggende virkningen. Dette fordi eventuelle sanksjoner i form av reduksjon i gjeldsbyrden vil rette seg mot den enkelte långiver som har forsømt sin plikt, uavhengig av den sikkerhet som er stilt for lånet. Forslaget vil således være et supplement til gjeldsordningsloven ved at det som sidevirkning vil gi en større grad av rettferdighet mellom kreditorene.»

Forbrukerrådet uttaler seg om sine erfaringer med en ulovfestet frarådingsplikt:

«Forbrukerrådet har gjennom gjeldsrådgivningsprosjektet erfaring for at finansinstitusjoner har innvilget lån hvor det er åpenbart og også tvilsomt om låntakeren vil kunne betale tilbake beløpet. Forbrukerrådets erfaring er også at verken regler om god bankpraksis eller avtalelovens § 33 og § 36, i tilstrekkelig grad reduserer institusjoners «villighet» til å yte lån i slike tilfeller. I tillegg er kriteriene i disse lovbestemmelsene svært skjønnsmessige og domstolene har vært tilbakeholdne med å gi forbrukeren medhold.»

Juss-Buss ønsker å pålegge finansinstitusjonene en privatrettslig plikt til å foreta en aktsom kredittvurdering.

Kredittilsynet ønsker å vente med en eventuell lovfesting av en regel om frarådingsplikt:

«Banklovkommisjonen drøfter om en kredittvurderingsplikt eller frarådningsplikt bør lovreguleres med en reduksjon av forpliktelsen hvis det ikke gjøres. Kredittilsynet antar at enhver utforming av en frarådningsplikt vil være kontroversiell og antar at diskusjonen om dette punkt bør få løpe ennå noen tid. En anbefaler derfor at et eventuelt forslag til regulering fremmes i institusjonsdelen av Banklovkommisjonens arbeid.»

9.4.3 Departementets vurdering

Etter departementets syn må man legge til grunn at det i praksis kan forekomme at en finansinstitusjon gir lån til en kunde, selv om institusjonen må være klar over at det er en vesentlig fare for at kunden ikke vil være i stand til å betjene lånet. Bankklagenemndas praksis inneholder en god del eksempler på slike situasjoner, særlig i tilfeller der institusjonen har betinget seg god sikkerhet gjennom pant eller kausjon.

Både flertallet og mindretallet i Banklovkommisjonen legger til grunn at institusjonene alt i dag etter forholdene kan ha en plikt til å frarå låneopptak og at brudd på denne plikten kan medføre at låntakeren helt eller delvis fritas fra å tilbakebetale lånet. At det eksisterer en slik plikt, er bl a lagt til grunn av Bankklagenemnda i ulike avgjørelser. Rettslig kan det i denne forbindelse vises både til avtalelovens bestemmelser (§§ 30, 33 og 36) og til ulovfestede rettsregler om lojalitetsplikt i kontraktsforhold.

I forhold til spørsmålet om det bør innføres en særskilt, lovfestet frarådingsplikt for låneforhold, kan det etter dette argumenteres på to ulike måter. Man kan, som flertallet i Banklovkommisjonen, legge vekt på at når det allerede eksisterer generelle rettsregler som innebærer en frarådingsplikt, foreligger det ikke behov for særskilte regler om dette. På den annen side kan det pekes på at når det allerede eksisterer en slik plikt, kan det ikke medføre særlige betenkeligheter å lovfeste denne.

Banklovkommisjonens mindretall legger vekt på at en særskilt lovfesting vil ha positive virkninger ved at reglene vil innebære en effektivisering av frarådingsplikten. Dette vil igjen virke forebyggende ved at låntakere avstår fra å ta opp lån og ved at institusjonene gis et ytterligere incentiv til å unngå kredittgivning til forbrukere som ikke har en realistisk oppfatning av egen økonomi.

Erfaringene fra 1980-tallet må sies å vise at institusjonene i en god del tilfeller ga lån som ut fra låntakerens betalingsevne ikke burde vært gitt. Det kan også være en fare for at institusjonene i de senere årene har falt tilbake til en utlånspraksis som kan være for liberal. Det kan i denne forbindelse pekes på at man i større grad enn tidligere synes å akseptere fullfinansiering av boligkjøp.

Forslaget om en frarådingsplikt fremstår som et egnet virkemiddel for å tvinge institusjonene til å være mer restriktive. Forslaget vil neppe virke slik at institusjonene i særlig grad vil yte lån etter at man først har gitt fråråding i samsvar med forslaget. Det sentrale vil, som også mindretallet understreker, være regelens forebyggende virkning ved at man tvinger institusjonene til å «tenke seg bedre om», noe som igjen vil føre til at institusjonene avstår fra å yte lån i en del tilfeller.

På den annen side er det en betydelig fare for at den foreslåtte regelen vil virke konfliktskapende. En regel av denne art vil måtte inneholde skjønnsmessige begreper. Dette gjør det nærliggende at bestemmelsen vil bli påberopt i et høyt antall tilfeller, noe som igjen vil skape et høyt antall konflikter. En uttrykkelig lovregel som gir mulighet til å lempe låneforpliktelser, vil generelt fremstå som fristende å påberope for en låntaker som får problemer med å innfri sine forpliktelser.

I tillegg kan det pekes på at den foreslåtte regelen ikke er nødvendig for å gi rettigheter i tilfeller der finansinstitusjonen faktisk har gitt lån selv om det for institusjonen fremstår som sannsynlig at låntakeren ikke vil være i stand til å betjene lånet. I slike tilfeller vil låntakeren, som påpekt, med grunnlag i avtalelovens bestemmelser eller ulovfestede lojalitetsregler allerede etter gjeldende rett kunne kreve helt eller delvis fritak fra låneforpliktelsene.

Departementet har merket seg at Banklovkommisjonen i utredning nr 5 vil komme tilbake til spørsmålet om en regel som innebærer en plikt til kredittprøving.

Departementet nevner i den forbindelse at man i Sverige ikke har noen uttrykkelig lovregel om frarådingsplikt i låneforhold. Den offentligrettsligebank- og finanslovgivningen fastsetter imidlertid at det ikke skal ytes lån med mindre en med rimelig sikkerhet kan gå ut fra at låntakeren selv kan klare å tilbakebetale lånet, jf bankrörelselag (1987:671) 2 kapittel 13 § og lag (1992:1610) 3 kapittel 8 §. Brudd på de svenske offentligrettslige reglene får ikke uten videre noen betydning for kontrakten verken for låntakerens plikt til å tilbakebetale lånet eller for eventuelle kausjonisters betalingsplikt. Etter praksis fra Högsta Domstolen vil brudd på de offentligrettslige reglene bare i unntakstilfeller få konsekvenser for låne- eller kausjonsavtalen, jf NJA 1993 s 163, 1996 s 3 og 1996 s 19.

Departementet er kommet til at man ikke nå vil foreslå en privatrettslig regel om frarådingsplikt. Som påpekt ovenfor, er det sterke argumenter som står mot hverandre i spørsmålet om å innføre en slik plikt. Departementet vurderer bl a faren for at den foreslåtte regelen vil være konfliktskapende, for å være reell. Ut fra den tvil som foreligger, bør spørsmålet om frarådingsplikt ses i sammenheng med spørsmålet om en offentligrettslig plikt til kredittprøving. En samlet vurdering av disse spørsmålene vil først kunne foretas når Banklovkommisjonens delutredning nr 5 foreligger.

9.5 Fastsetting av lånerenten

9.5.1 Banklovkommisjonens forslag

Det følger av Banklovkommisjonens utkast § 3-4, jf § 3-3, at lånerenten i utgangspunktet skal fastsettes gjennom avtalen.

En forutsetning for at långiveren ensidig skal kunne endre renten på et senere tidspunkt, er at en slik endringsadgang har hjemmel i avtalen. Utenfor forbrukerforhold vil det som utgangspunkt være adgang for institusjonen til å forbeholde seg rett til å senere å endre lånevilkårene. I forbrukerforhold er utgangspunktet etter utkastet § 3-5 annet ledd det motsatte, dvs at en låneavtale ikke kan gi långiveren rett til ensidig å endre lånevilkårene til skade for forbrukeren. Bestemmelsen gjør likevel visse unntak som innebærer at institusjonen på bestemte vilkår kan forbeholde seg rett til å øke rentesats, gebyrer og andre kostnader.

Det følger av utkastet § 3-5 annet ledd annet punktum at et slikt forbehold i forbrukerforhold skal angi betingelsene for at endring skal foretas. Endring av lånevilkårene skal dessuten bare kunne iverksettes dersom endringen er saklig begrunnet. Banklovkommisjonen foreslår også at Kongen gis myndighet til å fastsette nærmere regler om betingelsene for endring til låntakerens skade.

Banklovkommisjonen foreslår i utkast § 3-5 tredje ledd en egen bestemmelse om at det ikke skal skje en « urimelig forskjellsbehandling mellom institusjonens nye og gamle kunder» ved fastsetting av rentesats, gebyrer og andre kostnader. Bestemmelsen vil gjelde både i og utenfor forbrukerforhold.

Banklovkommisjonen foreslår i § 3-6 tredje ledd regler om iverksettingen av en endring av låneavtalen i forbrukerforhold. En endring av rentesats, gebyrer og andre kostnader kan i utgangspunktet først settes i verk seks uker etter at institusjonen har sendt skriftlig varsel til forbrukeren om endringen. Kortere frist kan likevel benyttes når en renteendring skjer som følge av at det er inntruffet en vesentlig endring i pengemarkedsrenten, obligasjonsrenten eller det generelle rentenivå for institusjonens innlån.

For fastrentelån til forbruker, dvs lån der rente m v bare kan reguleres på bestemte tidspunkter fastsatt i avtalen, foreslår Banklovkommisjonen særlige prosedyreregler i utkastet § 3-6 fjerde ledd.

9.5.2 Høringsinstansenes syn

Sikkerhetsnettet støtter generelt forslagene fra Banklovkommisjonen som gjelder endring av låneavtalen. Det samme gjør Norges Bank, som også kommer med visse prinsipielle betraktninger om endring av lånerenten:

«Reglene som begrenser finansinstitusjonenes mulighet til ensidig å endre lånevilkårene til ugunst for forbrukeren og kravet om skriftlig varsling før iverksetting av en renteøkning, er laget for å beskytte forbrukernes interesser. Utenfor forbrukerforhold gjelder bare den alminnelige forutsetning om at låntaker må varsles før endringer iverksettes. Når det generelle rentenivået stiger, vil også finansinstitusjonenes innlånskostnader øke. Hensynet til finansinstitusjonenes økonomi og til stabiliteten i det finansielle system tilsier at slike økte kostnader må kunne dekkes inn gjennom økte utlånsrenter. I situasjoner med valutauro og sterk pengemarkedsoppgang vil bankenes økonomi bli hardt presset dersom de må vente flere uker med å velte de økte innlånskostnader over på låntakerne. Det ville være uholdbart om låntakere i næringslivet i denne situasjonen kan trekke opp rammekreditter til en lav rente for å låne pengene tilbake til banken i særinnskuddsmarkedet. Utvalgets forslag legger ingen binding på de vilkår finansinstitusjonene kan avtale på den type konti som er aktuelle i denne type transaksjoner. Vi slutter oss til utvalgets forutsetning på dette punktet.»

Forbrukerrådet og Forbrukerombudet støtter også i hovedsak forslagene fra Banklovkommisjonen. Forbrukerrådet har imidlertid bl a merknader til forslaget i § 3-5 annet ledd om at en ensidig endring av avtalen i forbrukerforhold må være begrunnet og saklig:

«Forbrukerrådet ser et behov for at lovmotivene utdyper «saklig grunn»-kriteriet etter 2. ledd. I tillegg bør det ved endringer kreves en mer etterprøvbar begrunnelse. I klagesaker henviser finansinstitusjonen ofte til svært generelle årsaker til renteøkningen. Fra klagesaker i Bankklagenemnda må man i stor grad under behandling av saken måtte kreve nærmere og mer konkret begrunnelse enn den som er gitt kunden. Forbrukerrådet vil derfor foreslå at det i loven stilles krav om en mer dokumentert begrunnelse ved renteøkninger.»

Finansieringsselskapenes Forening mener forslaget i § 3-5 annet ledd, om at Kongen kan gi nærmere regler om vilkårene for renteforhøyelse, bør utgå:

«Kravet om at endringer må være saklig begrunnet og forøvrig være hjemlet i avtalen, bør være tilstrekkelig. Innenfor disse rammer må det være långiver som selv vurderer behovet for en renteforhøyelse.»

Sparebankforeningen mener det bør klargjøres hva som menes med «urimelig forskjellsbehandling mellom institusjonens nye og gamle kunder» i § 3-5 tredje ledd.

Forbrukerrådet uttaler bl a:

«Forbrukerrådet har sett at banker har forskjellsbehandlet nye og gamle kunder ved fastsettelse av rentesats o.l. Lovutkastet har et forslag som forbyr urimelig forskjellsbehandling mellom nye og gamle kunder. Forbrukerrådet mener det kan være grunn til å pålegge banken begrunnelsesplikt hvor den ikke vil senke renten for gamle kunder. En slik regel vil tvinge institusjonen til å foreta en vurdering av om det er rimelig å opprettholde en forskjell. I motsetning til utkastet som tvinger kunden til å reklamere.»

9.5.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i det vesentlige til Banklovkommisjonens forslag til regler om fastsetting av lånerenten. Departementet viser til lovutkastet § 47, jf § 46, § 48 og § 49 og merknadene til disse bestemmelsene.

Departementet er enig i at adgangen til renteendringer i forbrukerforhold bør være knyttet til om endringen er saklig begrunnet, se lovutkastet § 48 annet ledd. Enkelte høringsinstanser ønsker en utdyping av innholdet i denne regelen.

Departementet vil peke på at hva som kan sies å være en saklig grunn for å heve renten m v, beror på en skjønnsmessig vurdering. Det er vanskelig å lovfeste presise og uttømmende retningslinjer for institusjonenes handlefrihet på dette området. En nærmere regulering kunne bli uhensiktsmessig detaljert, og lett favne for snevert. Departementet mener, i likhet med Banklovkommisjonen, at loven ikke bør gå lenger enn til å angi en skjønnsmessig standard for hvilken handlefrihet institusjonene skal ha. Dersom det på enkelte punkter skulle vise seg å være behov for nærmere retningslinjer for hvilke omstendigheter som kan anses saklige i forhold til renteøking, vil det kunne gis forskrifter om dette med hjemmel i utkastet § 48 annet ledd fjerde punktum. Den myndigheten Kongen gis til å fastsette nærmere regler om rentejustering til låntakerens skade, kan også brukes til å fastsette at en renteforhøyelse bare kan opprettholdes så lenge den bakenforliggende årsaken til renteforhøyelsen eksisterer.

Det forhold at vurderingstemaet for institusjonenes adgang til å øke renten m v i loven angis på en skjønnsmessig måte, betyr ikke at institusjonenes konkrete begrunnelse for å sette opp renten m v kan angis skjønnsmessig og lite presist. For å oppfylle varslingsplikten som følger av utkastet § 49 første ledd, må den reelle og direkte grunnen til renteøkningen angis presist i varselet. Gjøres ikke dette, kan institusjonen etter omstendighetene ikke anses for å ha gitt et lovbestemt varsel.

Banklovkommisjonen foreslår i sitt utkast en bestemmelse om at det ikke skal skje urimelig forskjellsbehandling mellom institusjonens nye og gamle kunder. Formålet med forslaget er å motvirke at en institusjon lokker til seg nye kunder ved å tilby lav rente, men ikke følger opp «lavrenteprofilen» for eldre kunder, se Banklovkommisjonens merknader i NOU 1994: 19 s 164. Etter departementets syn bør et forbud mot urimelig forskjellsbehandling gjelde generelt, dvs slik at det gjelder forholdet mellom alle institusjonens kunder, enten disse er nye eller gamle, se lovutkastet § 48 tredje ledd. Ved en slik generell regel kan man også ramme tilfeller der enkelte kundegrupper ikke får «nyte godt av» av en alminnelig rentenedgang. Slike grupper kan være dem som har vanskelig for å flytte lånet til en annen institusjon eller rett og slett dem som ikke er tilstrekkelig pågående overfor institusjonen med å kreve rentenedsettelse.

En regel som foreslått vil samsvare godt med synspunkter som er kommet til uttrykk gjennom nyere avgjørelser fra Bankklagenemnda, se BKN 97009 og BKN 96054. I BKN 97009, der kunden fikk medhold i sitt krav om rentenedsettelse, uttalte Bankklagenemndas flertall bl a følgende:

«Klager er urimelig forskjellsbehandlet både i forhold til bankens nye kunder, og i forhold til andre grupper av eldre låntakere. Flertallet mener at dette er i strid med ulovfestede regler om rimelighet og lojalitet i kontraktsforhold.»

Departementet understreker at et generelt forbud mot usaklig forskjellsbehandling ikke vil innebære et forbud mot å ta hensyn til individuelle forskjeller ved rentefastsettingen. Departementet viser i denne forbindelse til det Banklovkommisjonen uttaler i NOU 1994: 19 s 164:

«Regelen er ikke til hinder for at renten settes forskjellig for ulike kunder ut fra en alminnelig vurdering av f.eks. kredittrisiko. Her vil bl.a. sikkerhet og låntakerens økonomiske evne stå sentralt. Forskjellsbehandling på denne bakgrunn er i utgangspunktet ikke urimelig.»

Individuelle forhold hos den enkelte låntaker kan også til en viss grad utgjøre en saklig grunn for renteregulering. Som Banklovkommisjonen peker på (NOU 1994: 19 s 163), kan individuelle grunner til renteforhøyelse f eks være knyttet til vilkår om bortfall eller reduksjon av sikkerhet m m.

9.6 Overdragelse av långiverens fordring

9.6.1 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonens forslag bygger på det utgangspunkt at långiveren har adgang til å overdra sin fordring mot låntakeren til en tredjeperson. Kommisjonen presiserer likevel (NOU 1994: 19 s 157-158) at det i det enkelte tilfellet kan være avtalt eller forutsatt at långiveren ikke skal kunne overdra fordringen.

Banklovkommisjonens forslag inneholder flere bestemmelser som skal sikre at låntakeren ikke kommer i noen dårligere stilling som følge av at fordringen overdras.

I utkastet § 3-2 første punktum er det presisert at dersom overdragelse skjer, skal reglene i loven kapittel 3 likevel gjelde i forholdet mellom låntakeren og den som har overtatt fordringen, dersom ikke annet er fastsatt i lov. Dette gjelder også dersom fordringen overdras gjennom flere ledd. Etter utkastet § 3-2 annet punktum skal långiveren varsle låntakeren om overdragelsen. Det følger av utkastet § 3-8 annet ledd tredje punktum at låntakeren innen seks uker etter at slikt varsel er gitt, kan velge å tilbakebetale lånet uten at det påløper gebyr. Låntakeren kan dermed gebyrfritt flytte lånet til en annen institusjon.

Etter Banklovkommisjonens utkast § 3-9 første ledd skal låntakeren, selv om fordringen overdras eller pantsettes, kunne gjøre gjeldende de samme innsigelser og motkrav som overfor den opprinnelige långiveren.

Banklovkommisjonen uttaler i NOU 1994: 19 s 158 at dersom det skjer systematiske oppkjøp av fordringer, vil dette kunne være å anse som finansieringsvirksomhet og kreve konsesjon for erververen. Banklovkommisjonen har kommet tilbake til disse spørsmålene i sin utredning nr 4, NOU 1998: 14 s 145. Kommisjonen legger her til grunn at kjøp av ikke forfalte utlån fra bank må anses som finansieringsvirksomhet, med mindre det gjelder særlige lovbestemte unntak. Derimot mener kommisjonen at overtakelse av forfalte fordringer ikke skal anses som finansieringsvirksomhet, men at slik virksomhet må anses å være inkassovirksomhet. Kommisjonen uttrykker i den forbindelse at det bør vurderes å gi regler om at inkassoloven i større utstrekning enn i dag skal gjelde for slike tilfeller.

9.6.2 Høringsinstansenes syn

Hele eller deler av Banklovkommisjonens forslag støttes uttrykkelig av Bankforeningen, Forbrukerombudet og Sikkerhetsnettet. Forbrukerrådet gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at det bør stilles krav om saklig grunn for å overdra låneavtaler i forbrukerforhold. Senere har Forbrukerrådet gjort oppmerksom på at det på Forbrukerrådets landsmøte i Grimstad 10-12 juni 1997 ble vedtatt følgende resolusjon:

«Forbrukerrådets landsmøte mener det er en betenkelig utvikling at kundefordringer/forbrukerlån som er avskrevet av bankene blir solgt for lave priser til innkrevningsselskaper. For låntakerne som må forholde seg til en ny innkrever, kan slike overføringer av fordringer føre til at partenes forutsetninger kan tolkes på forskjellig måte, overdragelsen kan virke konfliktskapende og føre til at det blir vanskeligere å få til rimelige nedbetalingsordninger. Forbrukerrådets landsmøte mener at det bør stilles krav til at låntakerne blir varslet før slike overdragelser, og eventuelt får tilbud om en forkjøpsrett til fordringen til samme pris som innkrevningsselskapet. Ved slike overdragelser bør myndighetene varsles, og det bør foretas en undersøkelse av bakgrunnen og motivet til det firmaet som overtar fordringen. Landsmøtet ber Finansdepartementet vurdere dette nærmere.»

Gjeldsofferaksjonen ønsker ut fra lignende hensyn at lånefordringer bare skal kunne overdras til finansinstitusjoner og lignende institusjoner.

9.6.3 Departementets vurdering

Departementet ser det slik at de reglene som er foreslått av Banklovkommisjonen, gir låntakerne et godt rettslig vern ved overdragelse av lånefordringer. Låntakeren vil beholde alle rettigheter etter finansavtaleloven og eventuelle innsigelser eller motkrav i forhold til den opprinnelige kreditoren. I forhold til inndriving ved mislighold vil låntakeren fortsatt ha det vern som følger av kravet til god inkassoskikk i inkassoloven (lov 13 mai 1988 nr 26) og av reglene om tvangsinndriving i tvangsfullbyrdelsesloven og dekningsloven. Dersom låntakeren er misfornøyd med den nye kreditoren, vil han eller hun også kunne flytte lånet til en annen institusjon, uten at det påløper gebyr. Departementet har etter dette fulgt opp Banklovkommisjonens forslag til regulering av virkningene av at lånefordringen overdras.

Selv om låntakeren gis et godt rettslig vern, kan det likevel pekes på at en overdragelse i tillegg kan ha faktiske virkninger. Slike virkninger kan bestå i at den nye kreditoren utøver en mer aktiv inndriving enn den gamle, og kan være mindre villig til å finne fram til minnelige løsninger om nedbetalingsordninger o l. I tillegg kan det fremstå som støtende dersom fordringen selges for et lavt beløp, kan hende så lavt at låntakeren ville hatt mulighet til å innfri med et tilsvarende beløp. Adgangen til å flytte lånet til en annen institusjon, vil være til liten hjelp for en låntaker som er kommet i en slik situasjon at han eller hun vanskelig vil kunne oppnå lån et annet sted.

En kunde som tar opp lån i en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, vil vanligvis gjøre dette ut fra et bevisst valg mellom tilbud fra flere institusjoner. Mange låntakere vil antakelig se for seg at man kan forholde seg til den samme institusjonen så lenge låneforholdet består. Det synes likevel klart at dette ikke kan oppfylles i alle tilfeller. Bl a vil de raske strukturendringene i dagens finansmarked føre til at institusjonene i enkelte tilfeller vil ha behov for å overføre et låneforhold til en annen institusjon. I forhold til slike situasjoner er kundene etter departementets syn tilstrekkelig hjulpet med de vernereglene som er foreslått i utkastet.

Departementet ser det likevel slik at en kunde som tar opp lån i en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, har grunn til å forvente at han eller hun fortsatt vil kunne forholde til en institusjon av denne art gjennom hele låneforholdet. Ut fra de krav som stilles til finansinstitusjoner o l har kunden etter departementets syn grunn til å forvente at avtaleparten skal være en institusjon av en viss størrelse, noe som igjen gir grunn til visse forventninger mht avtalepartens opptreden overfor sine kunder.

Departementet er etter dette kommet til at finansavtalelovens utgangspunkt bør være at lånefordringer som omfattes av loven, bare skal kunne overdras til en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, se utkastet § 45 første ledd. Dette bør gjelde både for ikke forfalte og forfalte fordringer. Banklovkommisjonens utgangspunkt i NOU 1998: 14 om at oppkjøp av forfalte fordringer isolert sett ikke er å anse som finansieringsvirksomhet, kan etter departementets syn ikke være avgjørende i denne sammenheng.

I forbindelse med en aktuell overdragelse bør likevel kunden kunne samtykke i at overdragelsen ikke skjer til en finansinstitusjon e l. Utenfor forbrukerforhold vil det, i samsvar med hovedregelen i utkastet § 2 annet ledd, også være adgang til å fravike § 45 første ledd gjennom låneavtalen.

Etter departementets syn vil den foreslåtte regelen ikke innebære noe urimelig inngrep i forhold til institusjonenes håndtering av utestående fordringer. Som påpekt vil den foreslåtte regelen ikke være til hinder for overdragelse til andre finansinstitusjoner eller lignende institusjoner. Det vil også fortsatt være anledning til å overlate inndrivingen til et inkassoselskap, selv om det ikke, uten låntakerens samtykke, vil være adgang til å overdra fordringen til et slikt selskap.

Departementet er kjent med at Banklovkommisjonen i sin utredning nr 5 om virksomhetsregler for finansinstitusjoner arbeider med spørsmålet om såkalt verdipapirisering, dvs at en gruppe aktiva selges til et selskap som spesielt er opprettet for formålet og som finansierer kjøpet ved å utstede obligasjoner. Justisdepartementet vil vurdere om det oppstår behov for endringer i § 45 første ledd som følge av en slik ordning etter at Banklovkommisjonens forslag foreligger.