10 Forsikringsselskapets rett til å påberope seg mangelfulle opplysninger
10.1 Gjeldende rett
Hvis det avdekkes at et forsikringsselskap har fått uriktige eller ufullstendige opplysninger i forbindelse med tegning av en personforsikring, kan selskapet si opp forsikringen dersom «det ikke bare er lite å legge forsikringstakeren eller den forsikrede til last», jf. forsikringsavtaleloven § 13-3 første ledd. Er det inntruffet et forsikringstilfelle, kan selskapets ansvar settes ned eller falle bort, jf. forsikringsavtaleloven § 13-2 annet ledd.
Ved livsforsikring er et forsikringsselskaps rett til å påberope seg mangelfulle opplysninger ytterligere begrenset, jf. forsikringsavtaleloven § 13-4 annet ledd:
«Ved livsforsikring kan selskapet påberope seg at opplysningsplikten er forsømt bare dersom forsikringstilfellet er inntruffet eller selskapet har gitt varsel etter § 13-13 innen to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe. Denne begrensningen gjelder ikke dersom det har vært utvist svik.»
Den tidsmessige begrensningen har tidligere vært kritisert. Siden livsforsikring omfatter både livsforsikring og uføreforsikring, beskytter toårsfristen ikke bare de etterlatte, men også en forsikringstaker som har utvist grov uaktsomhet.
I Ot.prp. nr. 52 (1995-96) foreslo Justisdepartementet å legge til følgende nytt annet ledd tredje punktum:
«Ved uføredekning gjelder begrensningen heller ikke der forsikringstakeren eller den forsikrede grovt uaktsomt har forsømt opplysningsplikten.»
Fra begrunnelsen for dette lovforslaget siteres følgende (proposisjonen punkt 3.4 på side 6):
«Det synes å være en bred forståelse blant høringsinstansene om at § 13-4 annet ledd slik den nå lyder griper lenger enn hva som var intensjonen med bestemmelsen og at det er behov for endring. Selv om departementet er enig med de høringsinstanser som har påpekt at også uføredekninger har en sosial karakter, skiller disse dekningene seg klart fra dødsrisikodekning ved at de i prinsippet sikrer forsikringstakeren selv og ikke vedkommendes etterlatte. I henhold til en uangripelighetsregel av den karakter som den som stilles opp i § 13-4, finner derfor ikke departementet det naturlig å likestille uføredekning med dødsrisikodekning. Departementet viser da også til hva som er uttalt i høringsbrevet om betydningen av å sikre en effektiv overholdelse av opplysningsplikten.»
Under behandlingen av lovforslaget i Stortinget ble det imidlertid avvist. Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen uttalte (Innst. O. nr. 40 (1996-97) i merknadene til § 13-4 på side 4):
«Komiteen viser til den foreslåtte endring av § 13-4 annet ledd. Endringen medfører at forsikringsselskapene får adgang til å avkorte erstatningen ved uførhet eller si opp forsikringsavtalen som følge av at den forsikrede har forsømt sin opplysningsplikt. Komiteen vil påpeke at denne endring vil medføre at uføredekning og dødsfalldekning ikke lenger vil være likestilt.
Komiteen viser til Forbrukernes Forsikringskontors høringsuttalelse der de bl.a. anfører: «For den forsikredes nærmeste familie vil nok behovet for forsikringsytelser - økonomisk sett - være like stor ved ervervsuførhet som ved død. Dette tilsier at uangripelighetsregelen i FAL § 13-4 annet ledd bør gjelde mest mulig ubeskåret og at regelen bør være lik for dødsrisiko og uføredekning.» Komiteen er enig i dette. Komiteen mener de problemer forsikringsselskapene opplever ved at folk tar opplysningsplikten mindre alvorlig, langt på vei oppveies ved at selskapene forbedrer sine helseerklæringsskjemaer. Komiteen vil videre påpeke at det er langt enklere for forsikringstaker å forholde seg til den tegnede forsikring når det kreves lik informasjonsplikt og når uføredekningen og dekningen ved død er likestilt.»
I dom inntatt i Retstidende 2000 side 59 vurderte Høyesterett anvendelsen av toårsregelen på et tilfelle der en forsikringstaker var blitt varig ervervsufør. Fristen løper fra det tidspunktet forsikringstakeren har godtatt forsikringsvilkårene, jf. forsikringsavtaleloven § 12-2 første ledd. Fristen avbrytes når forsikringstilfellet inntreffer. Om dette tidspunktet uttalte Høyesterett (på side 67):
«Med «forsikringstilfellet» må menes den omstendighet som utløser ansvar for selskapet under forsikringen. Hva som skal anses som «forsikringstilfellet», må avgjøres på grunnlag av en tolking av forsikringsavtalen.»
I denne saken fulgte det av forsikringsvilkårene at forsikringssummen forfalt til utbetaling når forsikringstakeren hadde vært minst 50 % ervervsufør i to år sammenhengende. Således var kun svikinnsigelsen i behold på det tidspunktet forsikringstilfellet inntrådte.
Førstvoterende uttalte deretter følgende om rettstilstanden (på side 68):
«Som Selmer påpeker, er § 13-4 annet ledd utviklet med sikte på dødsfallsdekning, og på grunn av kravet om at ervervsuførheten må være varig, passer den ikke på uføredekning, se Selmer, op. cit. side 52-53. På denne bakgrunn ble det i Ot.prp. nr. 52 (1995-1996) om lov om endringer i forsikringsavtaleloven m.v. vurdert om uføredekning burde unntas fra bestemmelsens anvendelsesområde. På grunnlag av uttalelser under høringsrunden kom departementet til at bestemmelsen også burde omfatte uføredekning, men at forsikringsselskapet når det var gått mer enn to år fra selskapets ansvar begynte å løpe, bare skulle kunne avkorte erstatningen dersom forsikrede grovt uaktsomt hadde forsømt opplysningsplikten, se Ot.prp. nr. 52 (1995-1996), side 6. Dette forslaget ble imidlertid avvist under stortingsbehandlingen, se Innst. O. nr.40 (1996-1997), side 4, jf. side 2.»
10.2 Utvalgets forslag
Utvalget understreker betydningen av å ha et «velfungerende sanksjonssystem ved brudd på opplysningsplikten» (utredningen punkt 11.2 på side 78). Videre peker utvalget på følgende interesseavveining (utredningen samme sted):
«Det er imidlertid også viktig å beskytte den som har innrettet seg i tillit til at det forelå en gyldig forsikringsavtale, slik at vedkommende ikke på utbetalingstidspunktet kan bli møtt med innsigelser om brudd på opplysningsplikten. Hensynet til andre forsikringstakere – som må finansiere all velvilje – taler imidlertid for en viss tilbakeholdenhet med altfor liberale benådningsregler ved brudd på opplysningsplikten.
Etter den Høyesterettsdommen som er omtalt ovenfor, står det ikke som opplagt for utvalget at den nåværende § 13–4 i forsikringsavtaleloven representerer den optimale løsning i forhold til alle personforsikringsprodukter, både de som gir ytelser ved død og de som gir ytelser ved uførhet. En vil anbefale at lovgivningen på dette punktet etterses.»
Utvalgets flertall mener at de innskrenkninger som foreslås i opplysningsplikten ikke nødvendiggjør en revisjon av sanksjonssystemet. Et mindretall – medlemmene oppnevnt etter forslag fra forsikringsnæringen – er uenige i dette (utredningen punkt 11.2 på side 78):
«Forsikringskunder som opptrer illojalt i forhold til resten av forsikringskollektivet, vil få større spillerom med de foreslåtte innskrenkningene i opplysningsplikten fordi disse ikke fremtrer entydig og med klare grenser.»
Som nevnt ovenfor under punkt 8.2 gikk utvalget inn for å begrense opplysningsplikten for så vidt gjaldt «særlig personlige forhold». I forlengelsen av dette foreslår utvalget å endre vilkåret i § 13-2 annet ledd slik:
«Har forsikringstakeren eller den forsikrede ellers forsømt sin opplysningsplikt, og dette ikke er unnskyldelig, kan selskapets ansvar settes ned eller falle bort.»
10.3 Høringsinstansenes syn
Den Norske Aktuarforening kommenterer toårsfristen i forsikringsavtaleloven § 13-4 annet ledd slik:
«Aktuarforeningen vil påpeke det urimelige ved at forsikringsselskapet ved uføreytelser ikke kan påberope seg ansvarsfrihet i de tilfelle kunden klart har misligholdt sin opplysningsplikt. Dette forhold bør etter foreningens mening vurderes på nytt.»
Finansnæringens Hovedorganisasjon er bekymret over konsekvensene av den forståelsen av toårsregelen i forsikringsavtaleloven § 13-4 annet ledd som ble lagt til grunn av Høyesterett i dommen inntatt i Retstidende 2000 side 59. Denne høringsinstansen uttaler:
«Det er i dag et betydelig problem at folk ikke tar opplysningsplikten ved tegning alvorlig nok. Dette kan i noen grad forbedres gjennom bedre rutiner ved tegning, enda bedre helseerklæringer og presis og god informasjon fra selgerne av viktigheten av at opplysningene er fullstendige og riktige. Imidlertid vil selv ikke disse tiltakene, forutsatt at rammebetingelsene blir lagt til rette, medføre at folk unnlater å gi uriktige opplysninger. Hvor selskapet kan dokumentere at man ikke ville overtatt forsikringen ved korrekte opplysninger og forsikringssøkeren er å bebreide slik FAL § 13-2, 2. ledd skisserer, vil sanksjonssystemet være særdeles ineffektivt og lite oppdragende.
Uførekapital er en viktig og integrert del av folks forsikringsdekning både som individuell forsikring og som tilleggsforsikring ved kollektiv forsikring. I den grad sanksjonssystemet ved grove brudd på opplysningsplikten blir begrenset til sviksinnsigelsen, vil premien for uførekapital øke så betydelig at produktet vil kunne forsvinne.»
Finansnæringens Hovedorganisasjon foreslår følgende utforming av forsikringsavtaleloven § 13-4 annet ledd (vår kursivering):
«Ved livsforsikring kan selskapet påberope seg at opplysningsplikten er forsømt bare dersom dødsfallet er inntruffet eller sammenhengende arbeidsuførhet er påbegynt, eller selskapet har gitt varsel etter § 13-13 innen to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe. Denne begrensningen gjelder ikke dersom det har vært utvist svik.»
Finansnæringens Hovedorganisasjon gir også uttrykk for bekymring over praktiseringen av forsikringsavtaleloven § 13-4 annet ledd i kombinasjon med enkelte av utvalgets forslag til begrensninger i opplysningsplikten, samt forslaget om kontraheringsplikt:
«Med de regler utvalget foreslår, og den norm som Høyesterett har lagt for påberopelse av uriktige helseopplysninger ved tegning, vil selskapene ikke ha mulighet til å gardere seg mot at forsikringssøkere skaffer seg forsikringer som de p.g.a. helsetilstanden på tegningstidspunktet, med meget stor sannsynlighet vet vil komme til utbetaling. Vi finner det meget betenkelig å lovfeste sterke begrensninger i selskapenes adgang til å foreta en ansvarlig risikovurdering uten at lovgiver også gjennomgår og vurderer konsekvensene av de foreslåtte endringer. Det gjelder i tillegg til det vi har fremholdt tidligere om konsekvenser for antiseleksjon, markedsutvikling og mulig avvikling av enkelte produkter, samt konsekvensene for arbeidet med bekjempelse av forsikringssvindlerne som vi mener gis gode rammebetingelser med det foreslåtte regelverk.»
Vest-Agder fylkeskommune deler flertallets syn på at de foreslåtte begrensningene i opplysningsplikten ikke medfører et behov for å revurdere sanksjonssystemet.
Finansnæringens Hovedorganisasjon deler ikke utvalgets syn på behovet for å endre § 13-2 annet ledd.
10.4 Departementets vurdering
Departementet legger til grunn at en forsikringsavtale representerer et tillitsforhold mellom den enkelte forsikringstaker og selskapet. En forsikringstaker skal kunne innrette seg på at vedkommende har den økonomiske sikkerheten som forsikringsavtalen innebærer. Men det kan utfordre den alminnelige rettsfølelsen om en forsikringstaker som utviser grov uaktsomhet, skal kunne nyte den samme tryggheten på forsikringskollektivets bekostning.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse som svarer til den som ble foreslått i Ot.prp. nr. 52 (1995-96), jf. lovforslaget § 13-4 annet ledd nytt tredje punktum. Ingen høringsinstanser har tatt til orde mot en slik løsning. Siden forslaget ble satt frem forrige gang, har Høyesterett signalisert at toårsfristen ikke passer på uføredekning, jf. ovennevnte dom fra Høyesterett. Dessuten må denne innskjerpingen av forsikringstakerens ansvar for at opplysningene er korrekte, ses i lys av øvrige lovforslag som legges frem i denne proposisjonen. På flere punkter styrkes forsikringstakerens stilling. Blant annet foreslås det at forsikringsselskapene ikke uten saklig grunn kan nekte en person forsikring på vanlige vilkår. Mot lovforslaget kan det fortsatt innvendes at det ikke tar høyde for det økonomiske behovet som forsikringstakeren og vedkommendes pårørende har ved ervervsuførhet. Samtidig er det ikke nødvendigvis rimelig at forsikringskollektivet skal bære den byrden når forsikringstakeren eller den forsikrede har utvist grov uaktsomhet. Det er i første rekke de offentlige ordningene som skal sikre den ønskede omfordelingen i samfunnet og den grunnleggende økonomiske tryggheten til dem som rammes av sykdom og uførhet. Dette er ikke forsikringens rolle, og bør heller ikke være det. Men den som det bare er lite å legge til last, vil fortsatt ha sitt krav i behold når toårsfristen er utløpt.