4 Krav om saklig grunn ved forsikringsnektelse (partiell kontraheringsplikt)

4.1 Rettstilstanden i andre nordiske land

Lovgivningen om forsikringsavtaler bygger på nordisk samarbeid, uten at man nå kan si at det foreligger enslydende (uniforme) lover i de nordiske land. Om det nordiske lovsamarbeidet ved utformingen av forsikringsavtaleloven vises til NOU 1983: 56 Lov om avtaler om personforsikring side 22-23, NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring s. 20 og Ot.prp. nr. 49 (1988-89) Om lov om forsikringsavtaler m m side 20.

På denne bakgrunn vil departementet nedenfor gi en oversikt over rettstilstanden i Danmark, Sverige og Finland når det gjelder krav om saklig grunn for å nekte forsikring.

4.1.1 Danmark

Forsikringsaftaleloven (lovbekendtgørelse nr. 999 af 5. oktober 2006, endret ved lov nr. 523 af 6. juni 2007) inneholder ingen bestemmelser om krav til saklig grunn ved forsikringsnektelse. Etter § 3 b gjelder imidlertid en begrunnelsesplikt ved avslag. Bestemmelsen, som kom inn i loven ved lov nr. 434 af 10. juni 2003, lyder:

«Selskabets afslag på at tegne en forsikring som begæret og selskabets opsigelse af en forsikringsaftale skal etter anmodning begrundes.

Begrundelsen skal indeholde en henvisning til de relevante retsregler samt en kort redegørelse for, hvorfor forsikringen ikke kan tegnes, eller hvorfor forsikringsaftalen opsiges. Begrundelsen skal efter anmodning være skriftlig.»

Lovendringen ble foreslått av et utvalg som var oppnevnt for å revidere forsikringsaftaleloven. Utvalget vurderte også om det burde gis bestemmelser om en plikt for forsikringsselskapene til å tegne en forsikring, jf. betænkning nr. 1423/2002 om forsikringsaftaleloven kapittel 16. Utvalgets flertall fant imidlertid ikke grunnlag for å foreslå en slik regel. Begrunnelsen for flertallets standpunkt var særlig at forsikringsselskapene er private virksomheter, og at en kontraheringsplikt ville innebære et vidtgående inngrep i selskapenes frie adgang til å fastsette sin egen virksomhetspolitikk. Utgangspunktet om avtalefrihet burde etter flertallets syn bare fravikes dersom det var et særlig behov for dette, noe flertallet ikke kunne se at det var. Flertallet pekte også på at det ikke var kjent med at nektelse av å tegne forsikring var noe stort praktisk problem. Det problemet med å kunne tegne forsikring som enkelte persongrupper opplever, burde etter flertallets syn løses gjennom samarbeid mellom forsikringsbransjen og de berørte interesseorganisasjoner, i stedet for gjennom å pålegge det enkelte forsikringsselskap en plikt til å tilby forsikring.

4.1.2 Finland

Den finske lag om försäkringsavtal 28.6.1994/543 inneholder ingen bestemmelse om krav til saklig grunn ved forsikringsnektelse. Det pågår imidlertid et arbeid med revisjon av loven som bygger på betenkning 2006: 16 Förslag til reformering av lagen om Försäkringsavtal avgitt av en arbeidsgruppe nedsatt av det finske justitieministeriet. I denne utredningen drøfter arbeidsgruppen regler om kontraheringsplikt. Gruppen foreslår følgende bestemmelse som inneholder visse krav til hva som kan begrunne et avslag på å tilby forsikring:

«6 a § Uppgifter om grunden för avslag

Om en konsument eller en person som enligt 3 § 1 mom. kan jämställas med en konsument inte beviljas en försäkring skall grunden för avslaget meddelas försäkringssökanden, förutom om avslaget grundar sig på 11 § i lagen om förhindrande och utredning av penningtvätt (68/1998). På försäkringssökandens begäran skall grunden meddelas skriftligen. Grunden för avslaget skall vara förenlig med lag och god försäkringssed.»

Justisdepartementet har fått opplyst at det tas sikte på å fremme for Riksdagen i 2008 et lovforslag på grunnlag av utredningen.

4.1.3 Sverige

I Sverige gir försäkringsavtalslagen (lag 2005:104) bestemmelser om forsikringsselskapers adgang til å nekte å tilby forsikring. Lovens 1 § i kapittel 3 som gjelder skadeforsikring, lyder:

«Ett försäkringsbolag får inte vägra en konsument att teckna en sådan försäkring som bolaget normalt tillhandahåller allmänheten när det har fått de uppgifter som behövs, om det inte finns särskilda skäl för vägran med hänsyn till risken för framtida försäkringsfall, den befarade skadans omfattning, den avsedda försäkringens art eller någon annan omständighet. Ett avslag får inte grundas på att ett försäkringsfall har inträffat efter det att en ansökan har avsänts eller lämnats till försäkringsbolaget.»

Bestemmelsen viderefører med visse endringer 9 § i den tidligere konsumentförsäkringslagen (lag 1980: 38). I forarbeidene til lag 2005:104 (Prop. 2003/04: 150 Ny försäkringsavtalslag s. 156 flg.) vises det til at reguleringen i stor grad tilsvarer praksis slik denne artet seg også før 1980, og at den ikke synes å ha medført ulemper for forsikringsselskapene. I forarbeidene er kravet til «särskilda skäl» beskrevet slik, jf. Prop. 2003/04 side 159-160 punkt 6.2.1:

«Innebörden av att försäkring kan vägras med hänvisning till särskilda skäl är att försäkringsbolaget har möjlighet att vägra skydd bl.a. därför att försäkringstagaren tillhör en kategori som det möter stora problem att försäkra med hänsyn till just detta försäkringsbolags förhållanden. Det som har sagts är dock inte avsett att leda till att ett försäkringsbolag som bedriver en rikstäckande verksamhet inom t.ex. villaförsäkring skall ha möjlighet att avböja försäkringsskydd för villaägare redan därför att huset ligger i ett område där brand- eller stöldrisken anses större än annars. Tanken är alltså inte att särskilda skäl skall anses föreligga att vägra någon försäkringsskydd som tillhör en genomsnittlig riskkategori, eller för den delen en kategori med större risker än så; ett avslag med hänvisning till riskbedömningen måste grundas på att risken för att försäkringsfall skall inträffa framstår som särskilt påtaglig. Om risken är hög, har försäkringsbolaget däremot rätt att begära en högre premie så länge det stämmer med vad bolaget normalt tillämpar i sådana fall.»

Bestemmelsen omfatter bare forsikring til forbruker («konsument»).

I lovens 1 § i kapittel 11 finnes en tilsvarende bestemmelse for personforsikringer, som lyder:

«Ett försäkringsbolag får inte vägra någon att teckna en sådan personförsäkring som bolaget normalt tillhandahåller allmänheten när det har fått de uppgifter som behövs, om det inte finns särskilda skäl för vägran med hänsyn till risken för framtida försäkringsfall, den avsedda försäkringens art eller någon annan omständighet. Ett avslag får inte grundas på att ett försäkringsfall har inträffat eller den försäkrades hälsotillstånd har försämrats efter det att en ansökan har avsänts eller lämnats till försäkringsbolaget. Sådana försäkringsvillkor som beror av den försäkrades hälsotillstånd skall bestämmas på grundval av hälsotillståndet vid ansökan.

Första stycket gäller inte i frågan om en försäkring som någon tecknar i egenskap av näringskidare til förmån för sitt företag.»

Forsikringer til næringsdrivende faller utenfor. I desember 2005 sendte det svenske Justitiedepartementet på høring en såkalt «diskussionspromemoria» (Ds 2005: 42) om kontraheringsplikt ved foretaksforsikring. Konklusjonen i utredningen er at det ikke bør foreslås regler om kontraheringsplikt ved foretaksforsikring på linje med det som gjelder overfor privatpersoner. Begrunnelsen for dette ble sammenfattet slik (punkt 3.7 side 46-47):

«Sammanfattningsvis kan sägas, att hur en kontraheringsplikt än utformas för företagsförsäkringens del den knappast kan avhjälpa nuvarande problem i vissa företagsbranscher. Den kan också inge betänkligheter från försäkringsteknisk synpunkt och även i ett internationellt perspektiv. En kontraheringsplikt kan naturligtvis såtillvida förbättra småföretagarnas ställning som den motverkar godtyckliga och alltför schablonmässiga bedömningar från försäkringsbolagets sida, framtvingar en motivering av försäkringsbolagets avslagsbeslut och ger möjlighet till en domstolsprövning av beslutet. När det gäller personförsäkring anses fördelar av detta slag väga tungt, men på skadeförsäkringens område framstår de snarast som marginella; man kan erinra om att en sådan prövning har varit ytterligt sällsynt under den tid som KFL har gällt. De förefaller inte tillräckliga för att motivera en reform av det diskuterade slaget, särskilt som den tydligen inte anses särskilt angelägen ens bland företrädarna för näringslivet. På detta håll har man framhållit vikten av brottsförebyggande och säkerhetsfrämjande åtgärder, och detta framstår utan tvivel som det lämpligaste sättet att försöka komma till rätta med problemet. Det förefaller naturligt att försäkringsbolagen tar särskild hänsyn till företagets ansträngningar i denna riktning när premier och villkor bestäms för en företagsförsäkring.»

4.2 Behovet for nye regler i forsikrings­avtaleloven med krav om saklig grunn ved forsikringsnektelse

4.2.1 Gjeldende rett

Etter § 9 a i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsførings­loven) kan Forbrukerombudet gripe inn og forby forretningsvilkår som finnes urimelige overfor forbrukerne, når allmenne hensyn tilsier forbud. Bestemmelsen har vist seg å ikke være særlig praktisk i forhold til kontraheringsnektelse overfor enkeltpersoner.

I forarbeidene til lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet forutsettes at selskapene ikke kan utelukke deler av landet fra dekning. I NOU 1983: 52 Forsikring i Norge uttales om dette, i spesialmerknadene til § 2-1 på side 84:

«Selv om det er ønskelig at hele landet dekkes med forsikringstilbud mener utvalget at man ikke skal kunne pålegge det enkelte selskap å drive landsomfattende virksomhet, for eksempel ved å ha et bestemt antall distriktskontorer eller å bruke midler på markedsføring over hele landet. Selskapet må selvfølgelig likevel akseptere tegning fra hele landet.»

Videre uttales i NOU 1983: 52 på side 30 i punkt 8, samt i Ot.prp. nr. 42 (1986-97) Om lov om forsikringsvirksomhet på side 28 i punkt 1.3, at et grunnleggende hensyn er at markedet bør kunne gi alle et tilstrekkelig tilbud – til alle grupper av forsikringstakere og over hele landet – om forsikring av de verdier og interesser det er behov for å få dekket. Drøftelsene rundt dette knyttet seg til forslaget til § 2-1 annet ledd om at tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet skal nektes dersom tillatelsen vil få uheldige virkninger for forsikringstakerne eller grupper av forsikringstakere. Denne regelen er i dag å finne i § 2-1 tredje ledd bokstav c i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (for­sikringsloven). Det ligger i dette at konsesjon kan nektes dersom selskapet ikke gir et tilfredsstillende tilbud til grupper av forsikringstakere, og videre at det i den forbindelse kan oppstilles vilkår i tillatelsen. Myndighetene kan derfor gjennom forsikringslovens regler gripe inn hvis et selskap begrenser forsikringstilbudet slik at det får uheldige virkninger for forsikringstakerne.

Forsikringsavtaleloven inneholder ikke noe generelt krav til saklig grunn ved forsikringsnektelser.

I juridisk teori har det med tyngde vært hevdet at det kan utledes på ulovfestet grunnlag at det gjelder en generell plikt for forsikringsgiverne til å tilby forsikring, med mindre nektelsen har saklig begrunnelse. Trine-Lise Wilhelmsen drøfter spørsmålet i artikkelen Forsikringsselskapenes kontraheringsplikt, Norsk forsikringsjuridisk forenings publikasjoner (NFJFP) nr. 69, 1995. Wilhelmsen sondrer her mellom total og partiell kontraheringsnektelse. Total kontraheringsnektelse innebærer en total nektelse av forretningsforbindelse, mens en partiell nektelse innebærer en nektelse basert på visse vilkår, slik at søkeren gis en mulighet til å kontrahere ved å tilfredsstille vilkårene. Tilsvarende innebærer en total kontraheringsplikt en absolutt plikt til å tilby forsikring, mens en partiell kontraheringsplikt innebærer en forpliktelse til å yte forsikring med mindre det foreligger saklig grunn til å nekte. Wilhelmsens syn er at det er behov for å oppstille et prinsipp om partiell kontraheringsplikt for forsikringsselskaper, bl.a. på bakgrunn av at de offentligrettslige reglene som utvalget viste til i NOU 1983: 56 (prisloven § 23), nå er opphevet. Wilhelmsen uttaler bl.a. om dette (side 51):

«For å unngå helt tilfeldige resultater mener jeg etter dette at det også med utgangspunkt i FAL og ulovfestede prinsipper må oppstilles et krav om at selskapets kontraheringsnektelse og kontraheringsvilkår må være saklig begrunnet og konsekvent. I motsatt fall kommer man i en situasjon hvor forsikringstageren blir helt avhengig av selskapenes vurdering, og ikke har anledning til å få et avslag på nytegning eller bruk av bestemte kontraheringsvilkår, i visse tilfeller heller ikke nektelse av å fornye forsikringen, prøvet for Forsikringsskadenemnda og domstolene. Dette er etter mitt skjønn en lite heldig situasjon.»

På side 57 konkluderer Wilhelmsen som følger:

«Derimot inneholder FAL ingen direkte generell regel om kontraheringsplikt ved første gangs tegning, og heller ikke noe krav til nyanseringen av premie- eller forsikringsvilkårene. Antagelig må man likevel kunne utlede et krav av FAL om at nektelse av førstegangs tegning og bruk av varierende premie- og forsikringsvilkår må ha saklig begrunnelse, det vil si at nektelsen må være begrunnet i forsvarlige risikomessige hensyn, og være konsekvent.»

Hans Jacob Bull: Innføring i Forsikringsrett – Utkast til en lærebok, 9. utgave, Oslo 2003, drøfter spørsmålet om kontraheringsplikt på side 105 flg. Bull viser til at Forsikringsskadenemnda i sak 3337 av 20. september 1999 sluttet seg til Wilhelmsens syn, og mener bl.a. på denne bakgrunn at det ut fra foreliggende teori og praksis må være forsvarlig å konkludere med at det følger av systemet i forsikringsavtaleloven at en nektelse av forsikring må ha saklig grunn. Han sier videre:

«Hva som utgjør saklig grunn vil variere med om det er snakk om en lovpålagt forsikring eller ikke. [...] Elementer i saklighetsvurderingen vil ellers være om nektelsen er begrunnet i en forsvarlig risikomessig vurdering, og om den bygger på en konsekvent praktisering av regelverket.»

Spørsmålet om forsikringsselskapers kontraheringsplikt omtales også i NOU 2000: 23 punkt 9.8.1 side 65. Utvalget legger til grunn at det ikke foreligger noen generell kontraheringsplikt, men viser til at et mindretall i Forsikringsskadenemnda i noen saker om skadeforsikring har lagt til grunn at det foreligger en kontraheringsplikt, og uttaler:

«Det er imidlertid ikke umulig at kontraheringsplikt kan etableres på fritt grunnlag i enkelte tilfeller.»

Departementet skal bemerke at det kreves klare holdepunkter før en kan slå fast at det foreligger en kontraheringsplikt, i strid med de uttrykkelige uttalelsene om dette i forarbeidene til forsikringsavtaleloven. Dette gjelder selv om prisloven § 23 nå er opphevet, og situasjonen derfor er en annen enn utvalget la til grunn i NOU 1983: 56. Det vil først være med en langvarig, konsekvent og klar praksis at nemndpraksis kan gi rimelig sikkert grunnlag for å konkludere med en alminnelig regel om partiell kontraheringsplikt. I høringsbrevet 23. mai 2005 uttalte departementet at det nok kan være usikkert om en ut i fra dagens lovgivning og praksis kan utlede en regel om krav til saklig grunn ved forsikringsnektelse. Forsikringsskadenemnda har i en rekke saker etter Justisdepartementets høringsbrev i mai 2005 lagt til grunn at det gjelder et ulovfestet krav om saklig grunn ved forsikringsnektelse. Det vises blant annet til Forsikringsskadenemndas uttalelser om kontraheringsnektelse på grunn av manglende premiebetaling i sak 5722 20. juni 2005, sak 5808 17. oktober 2005 og sak 6105 6. april 2006, samt til nemndas uttalelser om kontraheringsnektelse på grunn av betalingsanmerkninger i sakene 5655 og 5656 23. mai 2005, sak 5707 13. juni 2005 og sak 5839 24. oktober 2005. Denne utviklingen kan nå gjøre det nærliggende å oppstille en slik ulovfestet regel, i hvert fall for tilfelle der det må anses klart at nektelsen savner saklig grunnlag. Det nærmere innholdet i et eventuelt ulovfestet krav til saklig grunn ved kontraheringsnektelse i forsikring er imidlertid uklart.

På ett område er det gitt regler om forsikringsplikt. Etter forskrift 1. april 1974 nr. 3 om trafikktrygd mv. er selskapene pliktig til å tilby bilansvarsforsikring som nevnt i § 15 i lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjør (bilansvarslova). Dette har blant annet sammenheng med at bileiere har en forsikringsplikt etter bilansvarsloven § 15. Etter nevnte forskrift kan likevel selskapene fastsette i vedtekter som meldes til Vegdirektoratet, at bare de som hører til visse yrkes- eller interessegrupper, eller er bosatt i et bestemt område, har rett til å få tegnet slik forsikring i selskapet.

Ved fornyelse av et løpende forsikringsforhold etablerer forsikringsavtaleloven en rett for sikrede til å få fornyet avtalen, jf. § 3-5 (skadeforsikring) og § 12-9 (personforsikring). Forsikringsselskapet har bare rett til å nekte fornyelse når det foreligger «særlige grunner som gjør det rimelig å avbryte forsikringsforholdet». Utgangspunktet for tolkingen av regelen er at selskapets adgang til å si opp forsikringen ved utløpet av den formelle forsikringstiden ikke bør være større enn i forsikringstiden, jf. Ot.prp. nr. 49 (1988-89) punkt 3.2.3.3 side 49. Selskapets adgang til å si opp forsikringen i forsikringstiden er nærmere regulert i §§ 4-3 og 4-4 (skadeforsikring) og §§ 13-3 og 13-4 (personforsikring). Selskapet kan etter disse bestemmelsene si opp forsikringen dersom det har fått uriktige eller ufullstendige opplysninger om risikoen, forutsatt at visse vilkår er oppfylt i den forbindelse. Blant annet kreves at selskapet ikke kjente eller burde kjent til dette forhold da det fikk opplysningene, og at det forhold opplysningene gjelder, er av betydning for selskapet. Når det gjelder det nærmere innhold i kravet til «særlige grunner», uttales i NOU 1987: 24 punkt 3.3.3 side 63:

«Etter utvalgets oppfatning må hovedregelen være at selskapet bare skal kunne avbryte et løpende forsikringsforhold dersom det inntreffer et særskilt forhold som gjør dette rimelig. Dette vil være tilfelle dersom selskapet blir kjent med at det i forbindelse med avtaleinngåelsen har fått et vesentlig fortegnet risikobilde eller forsikringstageren svikaktig gir gale opplysninger i forbindelse med skadeoppgjøret. I utkastet §§ 4-3 og 8-1 annet ledd er selskapet gitt en uttrykkelig rett til å si opp en løpende forsikringsavtale i slike tilfeller. Ved siden av disse tilfellene bør selskapets adgang til å gå til oppsigelse være begrenset til der hvor det foreligger en særlig grunn som gjør det rimelig å la selskapet komme ut av forsikringsforholdet. Som eksempel på «særlige grunner» kan nevnes situasjoner hvor det synes rimelig at selskapet får anledning til å avvikle avtaleforholdet fordi tillitsforholdet mellom selskapet og forsikringstakeren er falt bort eller at det risikobildet som selskapet har lagt til grunn, er fundamentalt endret uten at dette skyldes et forhold som gir selskapet oppsigelsesrett etter utkastet § 4-3.»

Videre uttaler utvalget i NOU 1987: 24 punkt 3.3.3 på side 64 at det at en forsikringstaker er en ulykkesfugl, og har høyere skadefrekvens enn det normale, ikke alene bør kunne begrunne en oppsigelse. Utvalget sier videre om dette:

«Det må i tilfellet komme noe i tillegg som viser at tillitsforholdet mellom forsikringstakeren og selskapet er brutt. Selskapet må f eks kunne påvise at forsikringstakeren har medvirket til fremkallelse av forsikringstilfellet, eller gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger ved skadeoppgjør.»

Når det gjelder rimelighetsvurderingen, vises i Ot.prp. nr. 49 (1988-89) til muligheten for selskapet til å tilby forsikring til endrede vilkår, jf. punkt 3.2.3.2 side 49.

Når selskapet nekter å fornye forsikringen, skal det etter §§ 3-5 og 12-9 gi sikrede et skriftlig og grunngitt varsel og opplyse om adgangen til å kreve nemndbehandling etter § 20-1, eventuelt om andre muligheter for å få prøvd om selskapet har rett til å unnlate fornyelse.

4.2.2 Forslagene om partiell kontraheringsplikt i NOU 2000: 23 og høringsbrevet 31. mai 2005

Utvalgets flertall i NOU 2000: 23 anser at det er nødvendig med regler om kontraheringsplikt og uttaler (utredningen punkt 9.8.2 side 65):

«Etter flertallets syn er det nødvendig å gjeninnføre regler om kontraheringsplikt for å sikre at forbrukeren virkelig får forsikring uten å måtte gi flere opplysninger enn de forsikringsselskapet etter reglene ovenfor kan kreve. Siden utvalget går inn for at avslag på forsikring skal begrunnes (ovenfor i 9.7), kan dette formuleres som et krav til begrunnelsen: Avslaget skal begrunnes utfra det som lovlig kan kreves av opplysninger.

(...)

Reglene om kontraheringsplikt innebærer at det å få forsikring blir en rettighet for forsikringssøkeren. Forsikringssøkeren har imidlertid ikke krav på andre forsikringer enn de som selskapet vanligvis tilbyr til forsikringssøkeren i hans eller hennes kategori. Regelen blir slik sett et krav om likebehandling mellom forsikringskunder.»

På denne bakgrunn la utvalgets flertall frem et forslag til en ny § 13-1 j i forsikringsavtaleloven:

«§ 13-1j. (begrunnelse. Plikt til å tilby forsikring)

Avslag på søknad om personforsikring skal begrunnes.

Bygger avslaget i det vesentlige på opplysninger om helseforhold som selskapet ikke kan kreve etter bestemmelsene ovenfor, har selskapet på forlangende likevel plikt til å tilby forsikring.»

(Utvalgets forslag her må ses i sammenheng med utvalgets forslag om at selskapet bare kan be om opplysninger som alene eller sammen med andre opplysninger kan ha vesentlig betydning for risikovurderingen, jf. punkt 8.4 i proposisjonen her.)

Et mindretall, som besto av medlemmene Flatner og Krogh, som begge var oppnevnt etter forslag fra Norges Forsikringsforbund, nå Finansnæringens Hovedorganisasjon, samt medlemmet Ljungmann oppnevnt etter forslag fra Finansdepartementet, mente imidlertid at det ville være prinsipielt feilaktig å lovfeste en kontraheringsplikt. De uttalte blant annet (utredningen punkt 9.8.2 på side 65):

«Mindretallet kan ikke se at utvalgets forslag til presisering av forsikringssøkers opplysningsplikt gjør dette mer nødvendig enn det som tidligere har vært tilfelle. Det vises videre til at det grunnleggende forsikringsbehov i Norge er dekket av folketrygden og andre lovfestede ordninger. Det er således opp til den enkelte om vedkommende ønsker å sikre seg ytterligere gjennom individuelle forsikringsavtaler. Etter mindretallets oppfatning bør denne frivilligheten også reflekteres i en frivillighet fra forsikringsselskapenes side. De hensyn som flertallet vektlegger kan ivaretas gjennom et krav om at begrunnelsen for et avslag skal være saklig.»

Utredningen i NOU 2000: 23 gir ikke noen nærmere redegjørelse for behovet for regler om forsikringsnektelser, for eksempel hvor vanlig det er med forsikringsnektelser, hvem som opplever dette eller hva som gjerne er grunnlaget for nektelsene.

I høringsbrevet 31. mai 2005 foreslo Justisdepartementet nye regler i forsikringsavtaleloven §§ 3-10 (skadeforsikring) og 12-12 (personforsikring) om partiell kontraheringsplikt for selskapene. Forslaget lød som følger:

Ǥ 12-12 Avvisning av kunder

Selskapet kan ikke uten saklig grunn nekte noen på vanlige vilkår en forsikring som selskapet ellers tilbyr allmennheten.

Som saklig grunn for avslag regnes at det foreligger særlige forhold knyttet til risikoen for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, eller til det sannsynlige omfanget av en eventuell skade, samt andre særlige forhold som medfører at avslaget ikke kan anses urimelig overfor den enkelte.

Bygger avslaget på opplysninger som selskapet etter særskilt bestemmelse i eller i medhold av lov er avskåret fra å kreve fra forsikringstakeren eller den sikrede, anses dette ikke for å være saklig grunn.

Kunden skal underrettes om avslag og om begrunnelsen for dette uten ugrunnet opphold, om ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Begrunnelsen skal angi hvilke forhold som ligger til grunn for avslaget, samt hvilket av alternativene i annet ledd forholdet anses å knytte seg til. Om kunden ber om det, skal det også redegjøres nærmere for de konkrete risikovurderinger som er foretatt.

Underretningen om avslag skal inneholde opplysninger om reglene for å bringe tvister om forsikringsavtalen inn for en klagenemnd, jf. § 20-1.»

Høringsbrevet viste til at forslagene i NOU 2000: 23 aktualiserer spørsmålet om å innføre mer generelle regler i forsikringsavtaleloven om krav om saklig grunn ved nektelse av å tilby forsikring. Departementet ga i høringsbrevet uttrykk for at usaklig forsikringsnektelse antakelig hører til unntakene, siden det er i selskapenes egen forretningsmessige interesse å tilby forsikring med mindre det foreligger særlige risikoforhold eller andre saklige grunner til å avslå. Det ble imidlertid vist til at media har omtalt noen saker der det har vært reist spørsmål om forsikringsnektelser har vært tilstrekkelig saklig begrunnet. Departementet nevnte også at ett problemkompleks synes å skille seg ut i denne forbindelse, nemlig forsikringsnektelse på grunnlag av betalingsanmerkninger. Høringsbrevet pekte videre på at usaklig forsikringsnektelse, i den grad det forekommer, kan være svært problematisk for den det gjelder. Departementet sa følgende om dette i høringsbrevet:

«Å bli nektet forsikring kan ramme den enkelte tungt. Forskjellige slags forsikringer utgjør i dag en vesentlig del av folks følelse av trygghet, og forsikringsselskapene spiller også i sin markedsføring på behovet for den tryggheten som forsikring gir. En nektelse av å tilby en person en alminnelig forsikringstjeneste vil derfor gjerne innebære at vedkommende opplever å bli nektet en grunnleggende trygghet. Når det gjelder lovpålagte forsikringer, kan en nektelse av å tilby forsikring innebære at vedkommende ikke lovlig kan utøve en bestemt type aktivitet eller virksomhet. Også enkelte andre typer forsikringer enn de lovpålagte er nødvendige for å delta i samfunnslivet på vanlig måte. For eksempel kreves det som regel boligforsikring for å få boliglån. Departementet mener på denne bakgrunn at det er grunn til å reise spørsmål om loven bør stille visse krav til sakligheten av den vurderingen som et forsikringsselskap foretar når det nekter å tilby en person et forsikringsprodukt på vanlige vilkår, og videre om vedkommende etter loven bør ha rett til å få en begrunnelse for avslaget og rett til å bringe spørsmålet om sakligheten av denne inn for Forsikringsskadenemnda, som er opprettet som tvisteløsningsnemnd i medhold av forsikringsavtaleloven § 20-1.»

På denne bakgrunn konkluderte departementet i høringsbrevet med at det er behov for uttrykkelige lovregler som oppstiller et krav til saklig grunn ved forsikringsnektelse.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Flertallets forslag i NOU 2000: 23 om å lovfeste en kontraheringsplikt for forsikringsselskapene støttes av Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Diakonhjemmets sykehus,Rogaland fylkeskommune, Oslo kommune og Randaberg kommune, Finansforbundet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Diakonhjemmets sykehus uttaler:

«Dette er et viktig punkt når det gjelder å beskytte svake grupper, ikke minst i et samfunn som blir mer og mer preget av dataregistre som man må regne med lekkasjer i.»

Forbrukerombudet ser lovfesting av kontraheringsplikten som et hinder for at en forsikringskunde skal bli «tvunget» til å oppgi flere opplysninger enn det selskapet har krav på. Vest-Agder fylkeskommune mener det er viktig at et forsikringsselskap ikke skal kunne gi avslag på forsikring på grunnlag av opplysninger som det ikke har adgang til å vektlegge. Landsorganisasjonen i Norge stiller seg positiv til forslaget om å lovfeste en kontraheringsplikt for selskapene dersom «den kan bidra til å gjøre reglene om innskrenkning av opplysningsplikten [...] effektive i selskapene».

Barne- og familiedepartementet uttaler:

«Når det gjelder forslaget til lovbestemmelse § 13-1j er vi av det syn at hovedregelen om kontraheringsplikt klart bør fremgå her og ikke «gjemmes bort» i motivene.»

Kredittilsynet, Buskerud sentralsykehus, Den Norske Aktuarforening og Finansnæringens Hovedorganisasjon støtter mindretallet som går mot å lovfeste en kontraheringsplikt for forsikringsselskapene. Kredittilsynet gir uttrykk for at en kontraheringsplikt for forsikringsselskapene er unødvendig, da «de hensyn som flertallet vektlegger vil ivaretas gjennom et krav om at begrunnelsen for et avslag skal være saklig og at nektelsen ikke skal være urimelig». Finansnæringens Hovedorganisasjon mener en kontraheringsplikt vil gripe inn i selskapenes frihet til å drive forretning.

Forslaget i høringsbrevet 31. mai 2005 om at det gis lovregler med krav om saklig grunn ved forsikringsnektelse støttes av de fleste høringsinstansene. Ingen høringsinstanser går uttrykkelig imot dette. Forbrukerombudet mener imidlertid at det ikke er tilstrekkelig å oppstille et krav til saklig grunn ved forsikringsnektelse, og at det bør gis regler som går mer i retning av å etablere en generell rett til forsikring for alle, uavhengig av risiko. (Uttalelsen om dette er gjengitt nedenfor i punkt 4.5.2.)

Høringsinstansenes uttalelser om hvordan de har erfart problemer knyttet til usaklig forsikrings­nektelse fra sitt ståsted, er av særlig interesse ved vurderingen av behovet for nye lovregler om dette.

Datatilsynet, Forbrukerombudet, Forsikringsklagekontoret, Juss-Buss og Norges Automobilforbund, som alle støtter at det gis lovregler med krav til saklig begrunnelse ved forsikringsnektelse, fremhever særlig at forsikringsnektelser på grunnlag av betalingsanmerkninger har vært utbredt.

Datatilsynet viser i sitt høringssvar til at forsikringsselskapenes praksis synes å ha utviklet seg slik at et økende antall personer blir nektet forsikring fordi de har betalingsanmerkninger, og uttaler:

«Det er også Datatilsynets erfaring at det er et økende antall personer som per i dag blir nektet forsikring på ulikt grunnlag. Hoveddelen av dem som henvender seg til Datatilsynet, forteller om forsikringsnekt på bakgrunn av registrerte betalingsanmerkninger. Et stort antall av disse nektes inngåelse av avtale om bilforsikring. Det fremstår som et paradoks at samtidig som kravet om bilansvarsforsikring er lovpålagt, blir flere bileiere nektet bilforsikring fordi de for eksempel ikke har betalt telefonregningen sin.»

Forbrukerombudet viser til at forsikringsnektelse er et reelt problem, særlig for personer med betalingsanmerkninger, og uttaler:

«I likhet med Forbrukerrådet, Barne- og familiedepartementet og Forsikringsklagekontoret har jeg mottatt en rekke henvendelser fra forbrukere som har blitt nektet å tegne forsikring som ellers blir tilbudt allmennheten. Dette gjelder både forsikringer som det etter lov er påbudt å ha, eksempelvis ansvarsforsikring på bil, og ikke-obligatoriske forsikringer. Det har i disse tilfellene vært særlig betalingsanmerkninger som har vært selskapets begrunnelse for å nekte å tilby forsikringen. Jeg er således overbevist om at fenomenet forsikringsnekt er et reelt problem for et ikke ubetydelig antall forbrukere, og da særskilt personer som har betalingsanmerkninger. En forsikringsnektelse kan, som departementet skriver, ramme den enkelte hardt, og vil ofte ramme personer som allerede er i en vanskelig livssituasjon. Etter min mening foreligger det et klart behov for regler mot forsikringsnektelse som mangler saklig grunn.

Det har som kjent vært en noe uklar situasjon i forhold til om det allerede på ulovfestet grunnlag eksisterer en kontraheringsplikt med mindre det finnes saklig grunn for nektelse. Jeg er nok av dem som er av den oppfatning at forslaget i stor grad er en kodifisering av allerede gjeldende ulovfestet rett. Likevel vil det være et positivt tilskudd til FAL om det nå blir etablert et generelt lovfestet krav til saklig grunn for at et selskap skal kunne nekte kontrahering og at en eventuell nektelse kan overprøves av Forsikringsskadenemnda eller domstolene. Jeg stiller meg således positiv til forslaget om at det må kreves saklig grunn for forsikringsnektelse, at en nektelse må begrunnes og at vurderingen skal kunne overprøves av forsikringsskadenemnda eller domstolene.»

Forsikringsklagekontoret viser til at klager som gjelder forsikringsnektelse, så langt ikke har vært noen stor gruppering ved kontoret, men at det har vært en markert økning i løpet av 2004 og 2005. Forsikringsklagekontoret uttaler om dette:

«Forsikringsklagekontoret deler departementets oppfatning om behovet for den foreslåtte lovendring og den begrunnelse som gis for dette. Allerede i 1995 ble det «lovtomme» rom påpekt av Forsikringsskadenemnda, se ut. 21971. Klager som gjelder forsikringsnektelse har så langt ikke vært noen stor gruppering ved kontoret, men det har vært en markert økning, særlig innenfor skadeforsikring i løpet av 2004 og 2005. Til orientering vises til kontorets årsberetning for 2004 side 27, se vedlegg. Andre eksempler kan nevnes:

• avslag på yrkesskadeforsikring for polske arbeidere i Norge

• avslag på tvungen trafikkforsikring for snøscootere med mindre man også har andre forsikringer i samme selskap»

Av årsberetningen for 2004 (side 27), som Forsikringsklagekontoret her viser til, fremgår at det særlig er klager knyttet til forsikringsnektelse på grunn av betalingsanmerkninger som økte i 2004. I årsberetningen sies om dette:

«De siste årene har FKK fått et økende antall henvendelser fra personer som ikke får tegnet forsikring. Dette gjelder i første rekke skadeforsikringer som bilansvar-, kasko-, hus-, innbo-, og reiseforsikringer. Kontoret får også henvendelser om kontraheringsnektelser og høye premier i livsforsikring, men disse holdes her utenfor.

Grunnlaget for selskapenes kontraherings­nektelser i skadeforsikring de siste årene, er at klagerene har vært dårlige betalere i en eller annen form, dvs. i det aktuelle forsikringsselskap, hos andre selskaper eller i forhold til andre kreditorer. Selskapene begrunner denne praksis med at personer som er og har vært dårlige betalere statistisk sett er en dårlig risiko for selskapet å ta. Selskapene hevder også at statistikken viser at disse personene har flere skader enn andre.

(...)

Utover vinteren og våren 2004 merket FKK en tydelig økning av antallet telefonhenvendelser og vi har i 2004 registrert over 100 skriftlige klager om kontraheringsnektelser. Ca 85 % gjelder også nektelse av ansvarsforsikring på bil. Om lag 40-50 saker er avsluttet; av disse har minst 34 løst seg i favør av klager.

(...)

Det har imidlertid vært vanlig at selskapene, både før og etter klage til FKK, har tilbudt ansvarsforsikring til en høy premie på mellom 10.000 og 25.000. Begrunnelsen fra selskapet er at personer med betalingsanmerkninger innebærer en større risiko enn personer uten betalingsanmerkninger.»

Norges Automobilforbund peker på at 85 % av Forsikringsklagekontorets saker om forsikringsnektelse dreier seg om bilforsikring, og fremhever at det særlig er nektelser på grunnlag av betalingsanmerkninger som er aktuelt. NAF uttaler om dette:

«NAF stiller seg i det vesentlige positiv til de foreslåtte endringer i forsikringsavtaleloven. Forslaget avstedkommer imidlertid følgende bemerkninger:

Vi deler ikke departementets syn og utgangspunkt når det hevdes at usaklig nektelse av forsikring, ikke er et omfattende problem. Gjennom vår rolle som medlems- og forbrukerorganisasjon har vi de senere år mottatt et stadig økende antall klager fra folk som er blitt nektet å tegne forsikring. Så vidt vi har oppfattet det, er dette de samme erfaringer både Forbrukerrådet og Forsikringsklagekontoret har gjort jfr. sistnevntes årsberetning for 2004 hvor det fremkommer at 85% av henvendelsene om kontraheringsnektelse, gjelder nettopp ansvarsforsikring på bil.

Vi konstaterer at ved nektelse av tegning av ansvarsforsikring på bil, gjøres dette på et område hvor selskapene etter bilansvarsloven og forskrift om trafikktrygd har en kontraheringsplikt.

Årsaken til nektelse kan være flere. Imidlertid synes en «gjenganger» å være at vedkommende har en tidligere betalingsanmerkning på seg. Avvisning på dette grunnlag kan både være ulovlige og usaklige, jfr. bl.a. Personvernnemndas avgjørelse 2004-08. NAF kan ikke se behovet for at selskapene skal kunne nekte å tegne forsikring som følge av betalingsanmerkninger. Forhåndsbetaling løser slik vi ser det, dette på en tilstrekkelig måte. Det kan være ulike, periodiske og ikke nødvendigvis tilbakevendende årsaker til betalingsproblemer. Selv om selskapene via media har påstått at det kan være en statistisk sammenheng, trenger etter vår oppfatning ikke tidligere anmerkninger si noe som helst om risikoen for den enkelte i dag. En vanskelig livssituasjon blir heller ikke bedre om man nektes å tegne forsikring på bil og hjem.

Når man avvises på områder hvor det foreligger en kontraheringsplikt for selskapene, er det enda lettere å avvise på områder hvor tegningen er frivillig. Her benyttes imidlertid også andre metoder. Som eksempel kan nevnes at ved tegning av kaskoforsikring på bil, settes premien så høy at det i realiteten er å betrakte som en nektelse av å tegne forsikring.

Som eksempel på grunner til nektelse av forsikring kan også nevnes antall skadetilfeller. En ukritisk bruk av statistikk med antall skadetilfeller i en gitt periode uten å ta hensyn til skadens art, omfang, årsak og skadehistorikk, kan etter NAF"s oppfatning være usaklig grunn til å nekte forsikring.

NAF deler departementets syn på at det er behov for en lovhjemmel som fastslår at nektelse av å tegne forsikring krever en saklig begrunnelse. Forbrukerombudet kan med hjemmel i markedsføringsloven, riktignok gripe inn å forby forretningsvilkår som er urimelige. Etter vår oppfatning vil imidlertid de sivilrettslige konsekvenser i forhold til den enkelte forsikringstakers rettigheter, sikres bedre gjennom forslaget om at forsikringsselskapene ikke uten saklig grunn skal kunne nekte en person forsikring på vanlige vilkår. Departementets presisering av at «vanlige vilkår» også omfatter premien, er etter NAF"s oppfatning vesentlig.»

Også Forbrukerrådet trekker i sin høringsuttalelse særlig frem problemet med forsikringsnektelse på grunnlag av betalingsanmerkninger, men viser i tillegg til at man mener å se en generell utvikling der listen for å få personforsikringer gradvis er blitt lagt høyere, og uttaler:

«Tidligere har Forbrukerrådet hatt få henvendelser vedr. forsikringsnekt. Imidlertid har vi merket oss en markant økning av henvendelser de siste årene, hvor forbrukere klager på at de blir nektet å tegne forsikring eller at selskapet ikke vil fortsette forsikringsforholdet. Vårt inntrykk er at lista for å få tegnet forsikring gradvis er blitt lagt høyere, både innenfor liv- og skadeforsikring. Denne utviklingen både skremmer og bekymrer oss. Spesielt på bakgrunn av at det kan se ut som om selskapene innhenter data som gjør at de kan selektere ut de gruppene som de mener kan ha høy risiko. Som eksempel kan nevnes betalingsanmerkninger. Forbrukerrådet frykter imidlertid at det i neste omgang kan dukke opp spørsmål fra selskapene som går på evner, yrke, arbeidsledighet, trygdede etc. Det er i grunnen bare selskapenes egen fantasi som setter grenser – slik det er nå. Vår bekymring går ut på om det faktisk ikke er en reell skaderisiko som ligger bak selskapenes avslag, men at det i virkeligheten er slik at selskapene rett og slett ikke ønsker å inngå avtaler med de kundene som de tror kan bli «problemkunder». Fra vårt ståsted ser det ut som om selskapene mao. bare ønsker å ha «de beste kundene». Etter Forbrukerrådets mening ødelegger en slik antiseleksjon noe av tanken med forsikring, nemlig det å spre risiko på alle. Et eksempel på dette er at i en periode avslo en del selskaper forespørsel om nytegning hvis forbrukeren hadde betalingsanmerkning, og begrunnet dette med økt kredittrisiko. Da Forbrukerrådet og Forsikringsklagekontoret påpekte at dette kunne unngås ved å innta en kontantklausul i avtalen, endret selskapene begrunnelsen til at betalingsanmerkninger gav økt skaderisiko, dvs. selskapene mente at folk som slurvet med økonomien sin også ville være uaktsomme på andre områder.»

Aller Internett, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Kreftforeningen, Nordland Fylkeskommune og Norsk forbund for utviklingshemmede, som alle støtter at det gis lovregler med krav til saklig grunn ved forsikringsnektelse, omtaler særlig forsikringsnektelser som er begrunnet i helsemessige årsaker.

Aller Internett viser til informasjon om forsikringsnektelser innhentet av Kanal 24 i april 2004 og uttaler:

«I april 2004 innhentet Kanal 24 informasjon fra forsikringsselskapene som tyder på at nesten 40 prosent av alle som søker om uføreforsikring ikke får vanlig forsikring. 25 prosent av alle som søker om en uføreforsikring får en reservasjon tilknyttet forsikringen, 10 prosent får avslag på søknaden, mens 3 til 4 prosent må betale en tilleggspremie.

Skadevirkningene av dette omfanget av forsikringsnektelser og reservasjoner er store. For det første ender en stor del av befolkningen opp uten tilfredsstillende standardsikring i tilfelle helseproblemer. Maksimal utbetaling fra Folketrygden hvis man blir arbeidsufør er cirka 230.000 kroner per år. Alt ut over dette, er det implisitt forutsatt at markedet skal løse i vårt samfunn. I tillegg tror vi at forsikringsselskapenes praksis fører til at konkurranse hindres. Mange vil heller forbli i firmaet de tegnet forsikring hos da de var relativt unge, fremfor å måtte fylle ut et nytt egenerklæringsskjema hos et nytt selskap.

Vi mener at skadevirkningene av omfanget av helt eller delvis avviste forsikringskunder er særlig store innenfor området helseforsikringer, og vil derfor spesielt fokusere på dette området. Imidlertid har vi også opplysninger som tyder på forsikringsnektelser på urimelige grunnlag innenfor andre forsikringstyper, og vil nedenfor også belyse disse områdene etter beste evne.

Henvendelser fra våre lesere gir oss stadig grunn til å tvile på selskapenes edruelighet i risikovurderinger knyttet til helse.»

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon uttaler at man har registrert et økende antall henvendelser om forsikring til sitt rettighetssenter, fra 16 henvendelser i 2003 til 35 henvendelser i 2006 (av ca 1000 henvendelser i året). Organisasjonen viser til at de fleste henvendelsene gjelder avslag på forsikring på grunn av helsemessige forhold, og uttaler videre:

«For de grupper FFO representerer er spørsmålet av sentral betydning når det gjelder forsikring som avslås på grunn av søkers helsetilstand. Personer som søker om forsikringer plikter å gi opplysninger til forsikringsselskapet om helsemessige forhold som kan være av betydning for forsikringsforholdet. I tvilstilfeller innhenter forsikringsselskapet supplerende informasjon om søkers helse. Det er så opp til forsikringsselskapene og deres samarbeidende spesialister å avgjøre om det foreligger et helsemessig forhold som medfører særlig risiko for forsikringsutbetalinger.

FFO opplever at det er stor frustrasjon rundt dagens praksis. FFOs Rettighetssenter har mottatt en rekke henvendelser fra personer som mener at forsikringsselskapenes samarbeidende spesialister har foretatt en feilaktig vurdering av deres helsetilstand. De er selv av den oppfatning at det slett ikke foreligger «særlige helsemessige forhold». Som et eksempel på dette kan nevnes en henvendelse til Rettighetssenteret i 2003 fra en person som ... 7 år tidligere var suicidal. Hun har senere gjennomgått behandling, og mener selv at hun ble «frisk» for flere år siden. Hun bestrider derfor at det i dag foreligger «særlige helsemessige forhold» av betydning for hennes søknad om gjeldsforsikring.

I andre tilfeller er de personer som kontakter Rettighetssenteret enige i at det foreligger særlige helsemessige forhold, men mener at disse forholdene ikke medfører en økt risiko for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, eller har sammenheng med det sannsynlige utfallet av en eventuell skade.»

Kreftforeningen viser til at man har fått flere henvendelser om forsikringsnektelse fra tidligere kreftsyke, og uttaler:

«Disse har vært symptomfrie i flere år, og opplever det som en stor belastning å få avslag på forsikringssøknad. I tillegg til at de opplever å bli nektet en grunnleggende trygghet, skaper dette en unødvendig frykt for at de likevel ikke er friske.»

Nordland fylkeskommune viser til at mange mennesker med funksjonshemning og sykdommer ikke får tegnet livsforsikring, og uttaler:

«Mange mennesker med funksjonshemming og kroniske sykdommer får ikke tegnet livsforsikring. Dette fører til at de ikke får forsikret seg selv og sine nærmeste mot bortfall av inntekt som følge av sykdom, ulykke eller dødsfall.

Saken ble høyst aktuell da en i Avisa Nordland 7. mars 2006 kunne lese om Nikolai på 1 år, som ble nektet barneforsikring med begrunnelse at han hadde Downs syndrom. Gutten er ikke syk på noen måte. Han har en kromosomfeil, og det er ingen sykdom. Det han kan få er en ulykkesforsikring. Det går også frem at representanter for bransjen mener det er sjelden at barn med Downs syndrom får tegnet fullverdig barneforsikring. Det begrunnes med at de har større sjanse for å bli arbeidsuføre enn andre barn.

(...)

Et annet konkret tilfelle, som rådet er gjort kjent med, er fortidlig fødte tvillinger som ikke får forsikring på grunn av for lav fødselsvekt. Barna er friske og det er så langt ikke påvist senskader.»

Norsk Forbund for Utviklingshemmede uttaler:

«Det burde ha fremstått som klart for departementet at mennesker med funksjonsnedsettelser, stort sett automatisk utelukkes fra å få en forsikring.»

Finansdepartementet og Finansnæringens Hovedorganisasjon, som begge støtter at det lovfestes et krav til saklig grunn ved forsikringsnektelse, viser til at avvisning av forsikringskunder i mange tilfelle er saklig begrunnet.

Finansdepartementet viser til at man ikke venter at et lovforslag som angitt vil medføre at det blir inngått vesentlig flere forsikringsavtaler enn i dag, og uttaler:

«Avvisning av forsikringskunder skyldes i mange tilfeller problemer med å gjøre tilfredsstillende anslag på risiko eller sannsynlig skadeomfang, eller avslaget kan være basert på antakelser om at det uansett ikke er grunnlag for å kreve en premie som står i forhold til den risikoen selskapet skal overta. Slike antakelser vil bygge på mer eller mindre grundige vurderinger av risiko og betalingsvilje hos forsikringskunder.

(...)

Finansdepartementet antar at forsikringskunder som søker å oppnå forsikringstilbud fra et bredt utvalg av forsikringsselskaper, nokså sjelden blir stående helt uten et forsikringstilbud som følge av usaklige nektelser fra samtlige tilbydere i markedet. Dette avhenger imidlertid i vesentlig grad av hvorvidt hvert selskap foretar reelle og selvstendige vurderinger, eller om det kan være tendenser til at selskapene velger å legge seg på samme praksis som sine konkurrenter.

Finansdepartementet støtter lovforslaget om at forsikringsnektelser skal ha saklig begrunnelse. Et slikt krav vil blant annet kunne virke som en sikkerhetsventil mot at forsikringsselskaper kopierer hverandres avvisning av kundegrupper, uten selvstendig vurdering. Vi antar at begrunnelseskravet i utkastet til lovforslaget, sammen med adgangen til å bringe avslag at inn for Forsikringsskadenemnda, vil gi det enkelte forsikringsselskap en ekstra tilskyndelse til å vurdere om det foreligger tilstrekkelige opplysninger til å anslå risiko, slik at det kan utarbeides et tilbud om forsikring.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon mener omfanget av usaklig forsikringsnektelse ikke er så stort at det er behov for nye regler om dette, men viser samtidig til at man ser at et slikt lovforslag kan være viktig for de som rammes.

Høringen tyder på at forsikringsnektelse på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion, nasjonalitet mv. ikke er noe som forekommer i dag. Om det skulle skje, vil det være i strid med forbudet i diskrimineringsloven 3. juni 2005 nr. 33 § 4.

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndigheter uttaler at man ikke er kjent med at nektelse av forsikring for innvandrer- og minoritetsgrupper er et omfattende problem i Norge, men at man støtter forslaget fordi man er opptatt av å styrke vernet mot diskriminering av etniske minoriteter.

Senter mot etnisk diskriminering (SMED), som også støtter forslaget, uttaler at senteret har erfart at etnisk eller nasjonal opprinnelse eller religion «på flere områder gjøres til et vurderingstema ved tilbud av varer eller tjenester som ellers tilbys allmennheten, eller at det knyttes særlige vilkår til tjenesten». SMED viser særlig til at personer med reisebevis for flyktninger eller asylsøkerbevis, nektes å etablere kundeforhold i bank, fordi banken ikke aksepterer deres legitimasjonsdokumenter, men nevner ikke eksempler på forsikringsnektelse på grunnlag av etnisk eller nasjonal opprinnelse eller religion.

4.2.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i § 3-10 (skadeforsikring) og § 12-12 (personforsikring) i forsikringsavtaleloven nye regler med krav om saklig grunn ved forsikringsnektelse. Forslaget er basert på høringsbrevet fra Justisdepartementet 31. mai 2005.

Høringen bekrefter inntrykket av at forsik­rings­nektelser på grunnlag av betalingsanmerkninger har vært et betydelig problem. Dette problemet skulle imidlertid nå være løst, etter at Personvernnemnda i sitt vedtak 23. mai 2005 fant at det etter lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) ikke er adgang til å benytte betalingsanmerkninger i en risikovurdering i forsikring (se punkt 4.6.1.1). I Forsikringsklagekontorets årsrapport fra 2005 (side 16) fremgår også at det innenfor motorvognforsikring var færre konflikter i 2005 om kontraheringsnektelse på grunn av betalingsanmerkninger enn i 2004. Forsikringsklagekontorets årsrapport fra 2006 nevner ikke temaet. Som det fremgår av velegg 1 i proposisjonen her, Kredittilsynets brev 5. november 2007, sier nå bransjenormen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon eksplisitt at nye kunder ikke kan avvises på det grunnlag at de vurderes som en kredittrisiko. Selv om dette spesielle problemet som nevnt nå synes løst, mener departementet at det forhold at selskapene utviklet en slik praksis, generelt kan være illustrerende for behovet for regler som stiller krav til saklig grunn ved forsikringsnektelser.

Praksis fra Forsikringsskadenemnda viser at de fleste sakene om forsikringsnektelse for nemnda har dreid seg om nektelse på grunn av betalingsanmerkninger, misligholdte premieinnbetalinger eller svik eller mistanke om svik på sikredes side. Forsikringsskadenemnda har relativt få saker om forsikringsnektelse på grunn av helsemessige forhold. Forsikringsklagekontoret sier i sin årsrapport for 2002 at det heller ikke er mange saker som blir avvist på grunn av medisinske uklarheter eller uenigheter. Departementet vil imidlertid i denne forbindelse vise til at det i dag er begrenset hvilken mulighet nemnda har til å gå inn i medisinske spørsmål. (Se om dette punkt 7.1.) At nemnda ikke får inn mange saker om usaklige forsikringsnektelse på grunn av helsemessige forhold, betyr derfor ikke nødvendigvis at slike forsikringsnektelser ikke forekommer i noe større grad enn det erfaringen fra nemnda kan tyde på. En del høringsinstanser uttaler seg om forsikringsnektelser som er begrunnet i helsemessige forhold. Aller Internett viser til at 25 % av alle som søker om uføreforsikring, får en reservasjon knyttet til forsikringen, mens 10 % får avslag på søknaden. Høringsinstansene nevner ellers eksempler på at barn er nektet forsikring for fremtidig uførhet på grunnlag av Downs syndrom, men fikk ulykkesforsikring. Videre nevner Kreftforeningen at tidligere kreftsykdom kan medføre vanskeligheter med å få forsikring.

Departementet viser her til at selskapene opererer med en liste over bestemte sykdommer og lidelser, «Retningslinjer for helsebedømmelse», som antas å innebære en særlig helserisiko. (Se nærmere om dette punkt 7.1.) Dersom forsikringssøkeren har sykdommer eller lidelser som er omfattet av denne listen, vil det medføre at vedkommende enten ikke får forsikring, eventuelt ikke før det er gått en viss tid, eller at forsikring tilbys bare til særlige vilkår eller til en høyere premie. Nærmere informasjon om selskapenes praksis her fremgår av Kredittilsynets brev 5. november 2007, som er tatt inn som vedlegg 1 til proposisjonen. I henhold til informasjonen der vil de fleste med diabetes eller høyt blodtykk kunne tegne personforsikringer, men ofte med et premietillegg. Alle som nylig har hatt hjerteinfarkt, vil få avslag, men om det er gått mer enn et halvt år siden infarktet, og situasjonen er stabil, vil de fleste få tegne forsikring til forhøyet premie. Det fremgår videre av Kredittilsynets brev at barn med Down syndrom ikke får tegnet uføredekning, men kan få ulykkesforsikring, mens barn med dysleksi, hos flere selskaper vil få tegnet forsikring på normale vilkår. Se for øvrig nærmere informasjon i det nevnte brevet.

Praksis i selskapene der man nektes personforsikringer om man lider av visse sykdommer og lignende, må i utgangspunktet forstås i lys av kravene i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (for­sikringsloven)om at selskapene skal foreta risikovurderinger, jf. kapittel 3. Som det fremgår der, kan det være i strid med forsikringslovens regler om en særlig risiko ikke får konsekvenser i form av høyere premie, andre særskilte vilkår og begrensninger, eller eventuelt en nektelse.

Det forhold at man har sett en del saker, blant annet i media, der det stilles spørsmål om en nektelse er tilstrekkelig saklig begrunnet, kan etter departementets syn tilsi at det er behov for at lovgivningen fastsetter nærmere grenser for hvilke krav som stilles til selskapene ved forsikringsnektelser. Både selskapene og kundene vil etter departementets syn være tjent med at visse spørsmål blir avklart, og at det gis regler som skal beskytte forsikringssøkerne mot vilkårlige og usaklige avslag. Departementet viser særlig til at det er grunn til å oppstille krav om at de risikobetraktningene som selskapene legger til grunn, er tilstrekkelig saklige og relevante.

4.3 Nærmere om hva som bør omfattes av reglene om forsikringsnektelse

4.3.1 Høringsbrevet

Forslaget i høringsbrevet 31. mai 2005 gjelder det å «nekte noen på vanlige vilkår en forsikring». Det presiseres i høringsbrevet at forsikringsselskapenes normale prisdifferensiering ut fra risikomessige forhold i utgangspunktet ikke rammes av den foreslåtte lovbestemmelsen. Høringsbrevet uttalte følgende om dette:

«Med «vanlige vilkår» siktes det til selskapets normale forsikringsvilkår for det aktuelle produktet. Videre omfattes premieberegningen. Med «vanlig» premie menes selskapets normale premieberegning i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 7-6, hvor det fremgår at premiene skal stå i et rimelig forhold til den risiko som overtas, og i forhold til selskapets økonomi. Vanlige differensieringer i forsikringspremien mellom ulike grupper av forsikringstakere samt normale unntak og forbehold som er basert på generelle forsikringstekniske vurderinger, herunder tilgjengeligheten av reassuranse, vil falle inn under det som må anses som «vanlige vilkår». Bestemmelsen vil etter dette ikke kunne omgås ved at selskapet i stedet for å nekte noen å tegne forsikring, tilbyr forsikring med en vesentlig forhøyet premie eller med særskilte forbehold og unntak, når slike særlige vilkår ikke har saklig grunn. Departementet vil presisere at det ikke er meningen å begrense selskapenes anledning til å skreddersy et forsikringstilbud for tilfelle der det foreligger særlige risikoforhold e.l. I slike tilfelle må selskapet kunne velge mellom å avslå å tilby forsikring, eller å tilby forsikring bare til en vesentlig forhøyet premie og/eller med særskilte unntak eller vilkår. Men også i slike tilfelle kreves det saklig grunn etter lovforslagenes annet og tredje ledd, og reglene i fjerde og femte ledd om krav til begrunnelse og rett til å klage saken inn for Forsikringsskadenemnda vil komme til anvendelse.»

4.3.2 Høringsinstansenes syn

Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Kreftforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon drøfter om selskapenes alminnelige prisdifferensiering mellom kundegrupper som har ulik risiko, bør være omfattet av reglene som foreslås om forsikringsnektelse.

Barne- og familiedepartementet og Kreftforeningen tar til orde for at slik prisdifferensiering bør være omfattet av reglene. Barne- og familiedepartementet uttaler at en vesentlig forhøyd premie i realiteten kan innebære et avslag for den potensielle forsikringstakeren, og nevner i den forbindelse prisdifferensiering basert på kjønn. Kreftforeningen ber generelt om at departementet vurderer om kravet til begrunnelse bør gjelde også ved forhøyd premie, og viser til behovet for å ramme tilfelle der selskapene forsøker å omgå kravet til saklig grunn ved nektelse. Norges Automobilforbund gir uttrykk for at risikobetraktninger og premiedifferensiering basert på alder må være forsvarlige og kunne dokumenteres av selskapet.

Finansdepartementet og Finansnæringens Hovedorganisasjon presiserer at man legger til grunn at forslaget ikke er ment å omfatte selskapenes alminnelige prisdifferensiering mellom kundegrupper med ulik risiko.

Finansdepartementet uttaler:

«Ettersom lovforslaget etter vårt syn ikke kan forstås som et krav om subsidiering av bestemte personer eller grupper, antar vi at presiseringen «vanlige vilkår» i første ledd, kun er ment å avskjære selskapene fra å forsøke å omgå en regulering ved å kreve en premie som klart overstiger det som følger av vanlig praksis for premieberegning innenfor forsikringsvirksomhetslovens rammer. Dette kunne nemlig vært et alternativ til å nekte forsikring. Dette bør imidlertid presiseres i en eventuell lovproposisjon slik at en unngår feiltolkninger. Vi bemerker her at i tilfeller der skaderisiko eller sannsynlig skadeomfang antas å være spesielt stort, vil «vanlige vilkår» kunne innebære en premie som langt overstiger hva øvrige forsikringskunder skal betale, og det kan føre til at premien ligger over hva kunden er villig til å betale. At det er et betydelig gap mellom selskapets premiekrav og kundens betalingsvilje eller -evne, behøver derfor ikke i seg selv bety at det etter lovforslaget vil foreligge en ulovlig nektelse eller ikke «vanlige vilkår».»

Finansnæringens Hovedorganisasjon beskriver hvordan selskapenes prissetting er basert på inndeling av kundene i ulike risiko-/prisgrupper, som følger:

«Innholdet i hva som må anses for vanlige og aksepterte vilkår for overtakelse av risiko i et marked vil kunne variere fra generell «standardpris», via ulike typer prisdifferensiering, forbehold, betingelser, unntak, sikkerhetsforskrifter, spesielle forhøyede egenandeler, franchise, rabatteringer, førsterisikodekninger og til avslag fordi selskapet ikke ser seg i stand til å overta en risiko.

Saklighetskriteriet – herunder forståelsen av lovens kriterium; «vanlige vilkår» må reflektere dette.

Det er - generelt sett - svært sjelden aktuelt kun med individualisert vurdering og prissetting. Vurderings- og prisingsmekanismene baserer seg på at det er funnet å være statistisk sammenheng mellom visse kjennetegn og erfart risiko (for skade, uførhet, død osv). Slike kjennetegn kan (selvfølgelig variabelt med type forsikring) for eksempel være biltype, kjørelengde, bosted, alder, sykdommer, fritidsaktiviteter i form av ekstremsport, sosio-økonomiske forhold, skadehistorikk, betalingsanmerkninger, forebyggings- og sikringstiltak med sikte på redusert skade m.m.

Basert på en kartlegging av en del ulike kjennetegn hos en potensiell kunde, henføres så denne under en «risiko-/prisgruppe» med tilsvarende andre kunder. En kunde med andre karakteristika i form av andre faktorer av risikomessig betydning, henføres til en annen prisgruppe men for denne «like» kunder.

Når det gjelder individuelle personforsikringer er det noe vanligere å benytte mer individualisert vurdering eller mindre risikogrupper enn det man kan se på enkelte andre områder som for eksempel ulykkesforsikringer. Hvor spesifikke eller grovkornede vurderingene og gruppeinndelingene er, varierer med type forsikring og omfanget av forhold som påvirker risikobildet.

(...)

Hensikten med disse helt nødvendige differensieringskriteriene er å oppnå en - for alle kundene /kundegruppene - riktigst mulig pris i forhold til risiko.

Slik differensiering er helt nødvendig og avgjørende for at forsikringsselskapene skal tilfredsstille kravene om sammenheng mellom risiko og pris og for at markedet skal fungere.

FNH viser til departementets mange uttalelser i høringsnotatet om at forslagene ikke er ment å gripe inn i disse forhold, da differensiert risikovurdering og prising m.m. (forbehold, pålegg, avslag) anses helt nødvendig og fundamentalt for forsikringsvirksomhet i et marked.»

Forbrukerrådet, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Aller Internett og Kreftforeningen reiser spørsmålet om ulike former for særskilte betingelser og forbehold bør være omfattet av reglene om krav til saklig grunn ved forsikringsnektelse.

Aller Internett AS og Forbrukerrådet reiser spørsmål om såkalt «bundling», det vil si det at kundene tillates å tegne forsikring bare dersom de har andre forsikringer i samme selskap. Forbrukerrådet reiser også spørsmål om andre forhold ved måten forsikringsselskapene tilbyr sine produkter på, kan innebære forsikringsnektelse. For det første viser Forbrukerrådet til at ordningene med kollektive forsikringsavtaler kan føre til at personer uten arbeid ikke får tegnet forsikring i det hele tatt, dersom selskapene skulle komme til å tilby bare kollektive forsikringer. Forbrukerrådet uttaler også at forsikringsselskapene gjennom å tilby forsikringer bare over internett, kan utelukke ressurssvake grupper som ikke har tilgang til PC. Forbrukerrådet uttaler om slike forhold:

«På området kollektive forsikringer, ser Forbrukerrådet fare for en situasjon sammenlignbart med kontraheringsnektelse, og som vi derfor vil gjøre departementet oppmerksom på.

Det foreligger nå en del kollektive forsikringsavtaler der det er inngått avtaler mellom bestemte grupperinger og forsikringsselskap. Et eksempel er Juristforbundets kollektive avtale med Vital. Forsikringspremien er svært gunstig og det må vel kunne antas at det har noe å gjøre med at jurister er gode forsikringsrisikoer. Tilsvarende avtaler foreligger for en rekke andre yrkesgrupper som er presumptivt gode risikoer. På denne måten slipper Vital å tegne forsikring med de andre som er presumptivt dårligere risikoer. Dette resulterer i at de [med] høy risiko må gå ut på det åpne markedet for å tegne forsikring. Prisene er der vesentlig høyere enn for de som kan få forsikring gjennom de kollektive ordningene. Forbrukerrådet frykter at man på sikt kan få et A og B lag av forsikringstakere; de som kan tegne billige kollektive forsikringer og de som ikke kan det. Spesielt vil de som ikke er fagorganiserte eller som av ulike årsaker ikke er inne på arbeidsmarkedet, arbeidsledige, hjemmeværende, sosialklienter etc. kunne falle urimelig dårlig ut, i verste fall risikere å ikke få tegnet forsikring i det hele tatt, dersom selskapene skulle komme til å kun tilby kollektive forsikringer. Dette er en situasjon som ligger tett opp til kontraheringsnektelse, og som vi finner svært uheldig.

En annen form for kontraheringsnektelse er at noen selskaper forlanger at man må tegne minst tre forsikringer for å bli kunde i selskapet. Det tar ikke utgangspunkt i personopplysninger, men vi finner det likevel viktig [at] departementet gjøres oppmerksom på det i denne sammenheng. Poenget vårt er at det er mange grupper i befolkningen som ikke trenger tre forsikringer, og som derfor faller utenfor selskapets alminnelige vilkår for tegning. F.eks. vil en leietaker som ikke har bil, sjeldent ha bruk for annet enn en innboforsikring og kanskje en reiseforsikring. Reiseforsikring har imidlertid de fleste allerede gjennom sin betalingskortsavtale. Et annet eksempel kan være selskaper som kun tilbyr forsikring over internett. På denne måten slipper selskapene å tegne forsikring med ressurssvake grupper som ikke har råd til pc og internett.»

Aller Internett og Kreftforeningen tar til orde for at særskilte forbehold og begrensninger i dekningen som tilbys den enkelte, må være omfattet av reglene. Typiske eksempler på slike innskrenkninger kan være for eksempel at det gjøres unntak for rygglidelser for en person med en historikk med rygglidelser.

Finansnæringens Hovedorganisasjon viser til at forslaget ikke må gripe inn i krav som selskapene stiller for å avgrense og konkretisere betingelsene for den risikoen som selskapene påtar seg, og uttaler:

«Som nevnt over forstår vi forslaget til å ikke gripe inn i etablert vanlig praksis mht ulike former for prisdifferensieringer og betingelser / forbehold dersom det er praksis og kriterier som det enkelte selskap anvender som generelle kriterier for å kunne ha nødvendig og tilstrekkelig kontroll på den risikoen de påtar seg. Slike forhold må ut fra å være vanlige og generelt praktiserte vilkår, anses som saklige.

Vi vil nevne noen eksempler for å illustrere dette. Disse er tatt både fra liv- og skadesiden.

Slike forhold kan for eksempel være tegningsbestemmelser og vilkår i de enkelte selskapene om at en forsikringsdekning bare selges som tilleggsdekning til en annen (grunn-) dekning (bilkasko kun som tillegg til ansvarsforsikring), at visse produkter bare tilbys til visse kundegrupper (f eks superdekninger basert på spesialbefaring av objektet), spesial- eller premium-dekninger bare til visse kategorier (total-) kunder, at det stilles krav til statsborgerskap eller botid i Norge (som kan være aktuelt for visse personforsikringer), at kunden registrerer båten i Småbåtregistret, at bygninger er sikret på bestemte måter m.m.m.

Dette vil være generelle kriterier og prinsipper for risikoovertakelse av parallell karakter til departementets eksempel med selskaper som tilbyr forsikringer av en viss type bare til en bestemt krets (for eksempel medlemmer av bestemte organisasjoner).

(...)

FNH legger med andre ord til grunn at begrepet «vanlige vilkår» må forstås til å være selskapets generelle kriterier, krav og retningslinjer som er betingelser og kriterier som alle potensielle kunder blir møtt med.»

For øvrig vises også til punkt 5.3 med høringsinstansenes merknader til NOU 2000: 23 når det gjelder krav til begrunnelse ved tilbud om personforsikring på særskilte vilkår.

4.3.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår at reglene om forsikringsnektelse skal gjelde det å nekte noen på vanlige vilkår en forsikring som selskapet ellers tilbyr allmennheten, i tråd med forslaget i høringsbrevet, jf. første ledd i forslaget til nye bestemmelser i forsikringsavtaleloven §§ 3-10 og 12-12.

(I tillegg foreslås regler om begrunnelse også der det kreves en særlig høy premie, uten at det er tale om en forsikringsnektelse. Se nærmere om dette kapittel 6.)

En forsikringsnektelse kan være fullstendig, eller delvis. Begge deler bør være omfattet av reglene om forsikringsnektelse. En fullstendig forsikringsnektelse har man der selskapene avviser en kunde helt, eller tilbyr en kunde en type forsikring og nekter en annen. Delvis forsikringsnektelse har man der selskapet tilbyr en kunde forsikring med reservasjoner som innebærer visse nærmere bestemte unntak fra dekningen, for eksempel at psykisk sykdom eller hjertelidelser ikke er dekket. Med departementets forslag tas det sikte på at reglene skal omfatte alle tilfelle der kunden blir avskåret fra nærmere bestemte forsikringsdekninger som vanligvis tilbys andre.

Enkelte høringsinstanser påpeker at selskapenes alminnelige premiedifferensiering og inndeling i risikogrupper i den forbindelse bør være saklig begrunnet. Departementet er enig i at den alminnelige prisdifferensieringen bør være underlagt krav til saklighet, men viser til at lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) allerede regulerer dette. Som det fremgår i kapittel 3, krever forsikringsloven §§ 6-7, 9-3 og 12-1 allerede at forsikringsvilkårene skal være rimelige, og at premien skal stå i et rimelig forhold til risikoen. Kredittilsynet har tilsynet med at selskapene opererer med premier som er i samsvar med disse prinsippene i forsikringsloven. Departementet ser på denne bakgrunn ikke behov for i tillegg å etablere i forsikringsavtaleloven et saklighetskrav knyttet til den alminnelige premiedifferensieringen. Departementet foreslår derfor ikke at tilbud på forsikring til særlig høy premie skal være omfattet av reglene om forsikringsnektelse. Det er likevel et behov for regler om begrunnelse i slike tilfelle, se om dette kapittel 6.

I visse tilfelle kan det tenkes at selskapet i stedet for å avvise en forsikringssøker, setter umulige vilkår, for eksempel en urimelig høy premie, og at tilbudet i realiteten er et forsøk på å omgå reglene om krav til saklig grunn. Til dette skal departementet først bemerke at et forsikringstilbud til en premie som åpenbart er alt for høy i forhold til den aktuelle risikoen, vil være i strid med forsikrings­lovens regler. Ved slike forsøk på omgåelser er det likevel hensiktsmessig at forsikringsavtalelovens regler om forsikringsnektelse gjelder i tillegg for å unngå omgåelser av reglene om forsikringsnektelse.

Forbrukerrådet har i høringen reist spørsmål om tilbud av forsikring som tilbys bare gjennom kollektive avtaler, på internett eller i sammenheng med andre forsikringsprodukter («bundling»), kan anses å ligge nært opp til forsikringsnektelse, fordi dette kan gjøre det vanskelig for visse grupper å få forsikring. Departementet har notert seg disse betraktningene, men vil i den sammenheng presisere at lovforslaget ikke har til hensikt å pålegge selskapene å markedsføre forsikring på bestemte måter. Poenget med lovforslaget er at når et selskap først tilbyr et forsikringsprodukt til allmennheten, så er det ikke adgang til å nekte forsikring til visse personer som henvender seg til selskapet og ber om forsikring, uten at avslaget har saklig grunn. Forsikringsloven § 2-1 annet ledd innebærer visse forutsetninger med hensyn til at selskapene må gjøre forsikring tilgjengelig slik at det ikke får uheldige virkninger for grupper av forsikringstakere, jf. om dette i kapittel 4.2.1 foran. Innenfor rammene i forsikringsloven, som Kredittilsynet har tilsynet med, må det være opp til selskapene selv hva slags forsikringsprodukter de vil tilby i markedet, hvilket marked selskapene henvender seg til, eller hvordan de markedsfører produktene. Tilsvarende gjelder såkalt «bundling», altså det at selskapene krever at en forsikringstaker tegner flere typer forsikring i selskapet.

4.4 Bør reglene også gjelde forsikring til næringsdrivende?

4.4.1 Forslaget i høringsbrevet

I høringsbrevet ble det foreslått at selskapet ikke uten saklig grunn skal kunne nekte «noen» å tegne en forsikring på vanlige vilkår. Det ble ikke drøftet nærmere hvem som omfattes av uttrykket «noen».

4.4.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstanser fra forsikringsbransjen tar opp spørsmålet om forslaget bør begrenses til å gjelde bare i forbrukerforhold, eller om også juridiske personer/næringsdrivende bør være omfattet.

Norske Pensjonskassers Forening tar opp spørsmålet om selskapenes nektelse av å tegne forsikring av konkurransemessige årsaker, og viser særlig til en situasjon der livsforsikringsselskapene skulle avslå å tegne forsikringer for innskuddsfritak/premiefritak under uførhet for pensjonsordninger i innskuddspensjonsforetak. På denne bakgrunn anmodes om at det presiseres at forslaget også gjelder forsikringsnektelser som rammer juridiske personer som en del av et forsikringsprodukt.

CEFOR og Finansnæringens Hovedorganisasjon mener derimot at forslaget bør begrenses til å gjelde bare privatforsikringer/forbrukerforhold.

Finansnæringens Hovedorganisasjon viser til at bakgrunnen for forslaget og departementets situasjonsbeskrivelse knytter seg til forbrukerforhold, og mener at det verken er påvist behov for eller utredet konsekvensene av å innføre regler om forsikringsnektelse i næringsforsikring. Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler:

«FNH mener dette bakteppet og departementets situasjonsbeskrivelse er dekkende og må reflekteres i en eventuell lovendring på en slik måte at den både er tilstrekkelig presis og heller ikke videre enn det er behov og legitimt grunnlag for. Slik sett må lovendringen blant annet avgrenses til å gjelde privatforsikringer / forbrukerforhold. Det synes ikke å være behovsmessig legitimitet i å innføre dette for næringslivskunder. Samtidig er det ikke anført noen konsekvensvurderinger av om man skulle tenke seg slike regler på næringsområdet.

(Et eksempel som kan understøtte dette er yrkesskadeforsikring som er en lovpålagt ordning. Det var der tidlig uttalt frykt for at næringsdrivende ville kunne bli nektet forsikring med den følge at de ble stående uforsikret. Næringen opprettet derfor en poolordning hvor forsikringspliktige arbeidsgivere som ikke fikk tegnet forsikring i et selskap, kunne få avdekket seg. Denne poolordningen har i løpet av sin snart 15 årige historie hatt under en håndfull saker til vurdering. Selv disse har stort sett så fått forsikring etter ny vurdering i et selskap. Et par andre eksempler fra næringsområdet de siste årene er trehoteller og asylmottak. Det synes uomtvistet at de få tilfellene hvor det har vært problem med å etablere forsikring, er dette klart risikomessig betinget. Det har klart ikke vært grunnlag for å påstå usaklighet. Så vidt vi har registrert er det heller ikke fremholdt usaklighet her.)

(...)

Som det fremkommer i departementets behovsbeskrivelse og øvrig begrepsbruk i høringsnotat retter forslaget seg mot enkeltpersoner / forbrukere.

FNH ber om at det fremkommer klart at bestemmelsene gjelder denne gruppen forsikringskunder. Vi mener denne avklaringen er nødvendig da selve lovteksten i forslaget er generell og vid. Vi mener at det verken er påvist behov for eller tilstrekkelig utredet eller vurdert konsekvensene av at slike regler eventuelt også skulle gjelde overfor næringsdrivende kunder som for eksempel etablerer kollektive forsikringer med spesielle tilknyttede dekninger, rettigheter og sammensatte forsikringsløsninger.»

CEFOR viser til at forslagene ikke passer for næringsforsikring og uttaler:

«Vi er av den oppfatning at forslaget ikke passer for næringsforsikring. Der er bruk av meglere utbredt også blant mindre næringsdrivende, slik at muligheten for å skaffe dekning i inn- og utland er stor. De tilfellene en dekning avslås i sjø- eller transportforsikring begrunnes [dette] med risikobetraktninger, enten knyttet til forsikringsobjektet/transportmåten eller til kundens antatte forhold til forsikringsvilkårene.

Argumentasjonen og begrepsbruken i departementets høringsnotat synes å indikere at det er forbrukermarkedet og privatpersoner forslaget er rettet mot. Høringsnotatet inneholder ingen drøftelse av behovet for å gi bestemmelsen anvendelse på næringsforsikring. Vi anser det som svært betenkelig å gi bestemmelsen anvendelse på næringsforsikring uten at behovet og konsekvensene er utredet.

Dersom bestemmelsen får anvendelse på næringsforsikring, kan det stilles spørsmål om den kan få analogisk anvendelse i de tilfeller hvor selskapet tilbyr en dekning, men til en pris som den næringsdrivende finner i realiteten innebærer et usaklig avslag. I stedet for å prøve å oppnå en gunstigere pris i markedet gjennom en megler, kan enkelte kunder velge å klage tilbudet inn for Forsikringsskadenemnda og i ettertid saksøke selskapet for mulig økonomisk tap som følge av et avslag.

Vi forutsetter for øvrig at den foreslåtte § 3-10 kun kommer til anvendelse på avtaler som FAL er ufravikelig for, jfr. § 1-3 annet ledd, dersom den får anvendelse på næringsforsikring. »

4.4.3 Departementets vurdering

Departementet er enig i uttalelsene fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og CEFOR om at bakgrunnen for forslagene i høringsbrevet først og fremst er eksempler på usaklige forsikringsnektelser i forbrukerforhold. Likevel foreslår departementet ikke å avgrense reglene til forbrukerforhold, slik disse høringsinstansene tar til orde for. Departementet ser det for det første som ønskelig at virkeområdet er det samme for alle bestemmelsene i forsikringsavtalelovens enkelte deler, hvis ikke særskilte hensyn tilsier noe annet. I del A er det ikke vanlig å skille mellom privatforsikring og næringsforsikring. Forsikringsavtaleloven kapittel 3, hvor den foreslåtte § 3-10 vil inngå, inneholder ikke noe slikt skille. I § 7-1 om hvem en forsikring gjelder til fordel for, skilles det mellom forsikring i og utenfor næringsvirksomhet. Der er imidlertid dette skillet nødvendig for å gi reglene mening. Departementet mener en bør unngå å innføre et slikt skille i forsikringsavtaleloven annet enn der dette er helt nødvendig. (Som det fremgår i punkt 4.1.3, er reglene om kontraheringsplikt i Sverige begrenset til forsikring i forbrukerforhold. Departementet viser i denne forbindelse til at svensk rett, i motsetning til den norske forsikringsavtaleloven, generelt skiller mellom forbrukerforsikring og næringsforsikring.)

Lovens del B – og herunder kapittel 12 – gjelder bare personforsikringer. Her oppstår derfor ikke spørsmål om forsikring til næringsdrivende. For kollektive forsikringsordninger gjelder reglene i kapittel 12 bare «så langt de passer», jf. § 19-1. Kollektive forsikringer tilbys ikke til allmennheten, og faller derfor utenfor de reglene som foreslås, jf. nærmere om dette i punkt 12.1 i spesialmerknadene til §§ 3-10 og 12-12. Departementet anser forslaget fra Norske pensjonskassers forening for å ligge utenfor rammene for det som er formålet med forslaget i høringsbrevet, og foreslår derfor ikke en slik særlig regel som foreslås i høringsuttalelsen. Det antas at slike konkurransemessige forhold i tilfelle heller bør reguleres i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven).

Finansnæringens Hovedorganisasjon og CEFOR viser til at de fleste forsikringsnektelser i næringsforhold har vært saklig begrunnet, men det samme gjelder nok i forbrukerforhold. Departementets forslag er i alle tilfelle ment å avhjelpe de relativt få unntakstilfellene der usaklige forsik­rings­nektelser faktisk forekommer. Selv om bestemmelsene antakelig vil få større betydning ved forsikring til privatpersoner enn ved næringsforsikring, kan man neppe utelukke at usaklige forsikringsnektelser også kan forekomme ved forsikring til næringsdrivende. Spesielt gjelder dette mindre næringsdrivende. Små og mellomstore bedrifter vil ofte stå i et liknende forhold til forsikringsselskapene som privatpersoner gjør når det gjelder forhandlingsposisjon og muligheten til å innhente forsikringer i markedet.

For virksomheter som er unntatt fra forsikringsavtalelovens tvingende karakter, jf. forsikringsavtaleloven § 1-3 annet ledd, synes det derimot å være mindre behov for regler om forsikringsnektelse. Videre synes det å være best i samsvar med forsikringsavtalelovens system at de nye reglene om forsikringsnektelse her ikke kommer til anvendelse. Bestemmelsen i § 1-3 annet ledd, som angir hvilke regler som kan fravikes ved avtale, synes imidlertid ikke direkte anvendelig ved saker om forsikringsnektelse, der det jo ikke inngås noen avtale. Departementet foreslår derfor et nytt tredje ledd i forsikringsavtaleloven § 1-3, som presiserer at virksomheter som er omfattet av annet ledd, også er unntatt fra anvendelsen av § 3-10. (Bestemmelsen i § 12-12 om personforsikring er ikke relevant i denne forbindelse.)

4.5 Det nærmere innholdet i saklighets­kravet

4.5.1 Forslaget i høringsbrevet

I høringsbrevet foreslo departementet følgende presisering av innholdet i kravet til saklig grunn:

«Som saklig grunn for avslag regnes at det foreligger særlige forhold knyttet til risikoen for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, eller til det sannsynlige omfanget av en eventuell skade, samt andre særlige forhold som medfører at avslaget ikke kan anses urimelig overfor den enkelte.»

Første og annet alternativ om «særlige forhold knyttet til risikoen for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, eller til det sannsynlige omfanget av en eventuell skade» knytter seg til selskapenes risikobetraktninger. Høringsbrevet presiserte at forsik­ringsselskapene må kunne legge til grunn risikobetraktninger og nekte å tilby forsikring der de finner at risikoen er uønsket høy, og at vurderinger som ligger innenfor rammen av reglene i forsik­ringsvirksomhetsloven, vil bli å anse som saklige. Departementet sa om dette i høringsbrevet:

«Forsikringsselskapene er private aktører som drives etter forretningsmessige prinsipper, og det ligger også i forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 at det skal være et visst samsvar mellom premie og den risiko selskapet påtar seg. Forsikringsselskapene må derfor kunne legge til grunn en risikobetraktning ved vurderingen av om selskapet vil tilby en person et forsikringsprodukt eller ikke, og de må kunne nekte å tilby forsikring eller oppstille særskilte vilkår der man finner at risikoen er uønsket høy. Annet ledd presiserer derfor at en slik risikobetraktning er å anse som saklig grunn. Forutsetningen er at denne risikovurderingen er forsvarlig. Vurderinger som ligger innenfor rammen av reglene i forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-6 og 7-7, vil bli å anse som saklige. Det ligger også i dette at det i helt spesielle tilfelle kan være så vanskelig å vurdere hvilken risiko en kunde representerer og hvordan en riktig premie skal beregnes, at selskapet av den grunn kan ha saklig grunn til å nekte forsikring.»

Høringsbrevet oppstilte ingen nedre grense, i form av noe rimelighetskrav eller liknende, for hva slags risiko som kan begrunne avslag, så lenge selskapets risikovurderinger er forsvarlige og i tråd med reglene i forsikringsvirksomhetsloven.

Når det gjelder avslag på grunnlag av andre særlige forhold enn risikobetraktninger, foreslo høringsbrevet at avslaget bare vil være saklig om det ikke kan anses urimelig overfor den enkelte. Høringsbrevet sa om dette:

«I tillegg til forhold knyttet til risikoen kan etter annet ledd tredje alternativ «andre særlige forhold» utgjøre saklig grunn, dersom dette forholdet medfører at avslaget ikke kan anses urimelig overfor den enkelte. Typiske eksempler på dette kan være at vedkommende tidligere er dømt for forsikringssvindel, eller at vedkommende ikke vil gi selskapet nødvendige opplysninger om risikoen. For at forsikringsselskapene skal kunne foreta en risikovurdering, er det ofte nødvendig at kundene oppfyller sin opplysningsplikt. Forsikringsselskapenes plikt til å tilby forsikring må derfor ses i sammenheng med plikten for den som etterspør forsikring til å gi opplysninger om risikoen, jf. forsikringsavtaleloven kapittel 4 og kapittel 13. Om kunden ikke selv bidrar til sakens opplysning på denne måten, kan dette i seg selv være et slikt særlig forhold som etter annet ledd tredje alternativ kan begrunne nektelse av å tilby forsikring.»

Høringsbrevet viste ellers til at de nærmere grensene for saklighetskravet må trekkes opp gjennom Forsikringsskadenemndas og domstolenes praksis.

4.5.2 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser har uttalt seg om kravet til saklig grunn: Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Kredittilsynet, Norges Bank, CEFOR, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Kreftforeningen, Nordland fylkeskommune og Norges Automobilforbund.

Høringsinstansene kan grovt sett sies å falle i to grupper. Representantene med tilknytning til finans og forsikring, Finansdepartementet, Norges Bank, Kredittilsynet, CEFOR og Finansnæringens Hovedorganisasjon, støtter forslagene i høringsbrevet om det nærmere innholdet i kravet til saklig grunn. Disse høringsinstansene legger i den forbindelse betydelig vekt på høringsbrevets uttalelser om at risikovurderinger vil være saklig grunnlag for avslag. Barne- og familiedepartementet støtter forslagene, og uttaler at man er enig i at det bør gjelde et forsvarlighetskrav, og at dette kravet bør synliggjøres i lovteksten.

Andre høringsinstanser etterlyser en terskel for når risikovurderinger kan være saklig grunnlag for avslag. Dette gjelder Forbrukerrådet, som mener man bør gå mye lenger i å lovregulere retten til forsikring, samt Forbrukerombudet, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Kreftforeningen.

Finansdepartementet viser særlig til at forslaget i høringsbrevet ikke legger opp til at personer med lav risiko skal finansiere personer med høy risiko, og uttaler:

«Forsikringsvirksomhetsloven bestemmer blant annet at et forsikringsselskap skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi. Dette gjenspeiles i lovforslaget (annet ledd) der det blant annet heter at «som saklig grunn for avslag regnes at det foreligger særlige forhold knyttet til risikoen for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, eller til det sannsynlige omfanget av en eventuell skade.»

Finansdepartementet legger derfor til grunn at det i utkastet til lovforslag ikke legges opp til at enkelte personer eller grupper med særskilt høy risiko skal subsidieres av forsikringstakere med lavere risiko, eller via forsikringsselskapenes overskudd. Dermed synes det heller ikke å være grunn til å frykte at forsikringstakere med lav risiko skal avstå fra å forsikre seg (som følge av premieøkninger forårsaket av høyrisikogrupper) eller at forsikringsselskapene i økende grad vil velge å etablere seg som såkalte nisjeselskaper som bare tilbyr forsikring til grupper med antatt lav skaderisiko.

(...)

Risikovurderinger kan være vanskelige og kostnadskrevende. Vi mener man, generelt og uavhengig av en eventuell lovregulering, kan vente grundigere risikovurderinger når det handler om større grupper av antatt sammenliknbare forsikringstakere, enn for små grupper eller enkeltstående forsikringstakere. Jo større gruppen er, jo bedre vil normalt også det statistiske grunnlaget være for beregning av risiko. Departementet antar at en nektelse av fremsettelse av forsikringstilbud basert på en vurdering av at selskapets foreliggende statistiske grunnlag for fastsettelse av premie ikke er dekkende for den aktuelle forsikringen, vil være saklig. Dette vil særlig være aktuelt i forhold til personer med spesielle risiko­messige kjennetegn. Med en større gruppe kan selskapet videre spre kostnadene ved risikovurdering og utforming av forsikringsvilkår på flere kunder.

(...)

Finansdepartementet støtter lovforslaget om at forsikringsnektelser skal ha saklig begrunnelse. Et slikt krav vil blant annet kunne virke som en sikkerhetsventil mot at forsikringsselskaper kopierer hverandres avvisning av kundegrupper, uten selvstendig vurdering.»

Kredittilsynet presiserer at man vil understreke «viktigheten av det som sies i Justisdepartementets høringsbrev om at forsikringsselskapene er private aktører som drives etter forretningsmessige prinsipper, og at det ligger i forsikringsvirksomhetsloven [1988] § 7-6 at det skal være samsvar mellom premie og den risiko selskapet påtar seg». Videre uttaler Kredittilsynet:

«Forsikringsskadenemnda bør utvise tilbakeholdenhet med å overprøve selskapets risikovurdering innenfor forsikringsvirksomhets­lovens § 7-6.»

Norges Bank presiserer at det er viktig at risikobetraktninger som ligger innenfor rammen av forsikringsvirksomhetslovens regler, regnes som saklige.

Finansnæringens Hovedorganisasjon presiserer at forsikringsselskapene må kunne legge vekt på risiko ved vurderingen av om selskapet vil tilby en person et forsikringsprodukt eller ikke. Organisasjonen viser til at et forsikringsselskap selv må avgjøre hva slags risikotyper det ønsker å ta inn i de forsikringsordningene som tilbys, ut fra hensynet til inntjening og nødvendigheten av å beskytte seg mot uønskede risikoer, og uttaler:

«Departementet understreker at lovforslaget ikke har til hensikt å pålegge selskapene å påta seg noen økt risiko i forhold til dagens praksis, samt at forslagene heller ikke tar sikte på å gripe inn i gjeldende praksis med å kreve økt premie eller særlige vilkår hvor det foreligger særskilt risiko.

FNH legger etter dette til grunn at forslaget er ment å fange opp og beskytte enkeltpersoner mot usaklige avvik fra alminnelig praksis, og ber om at dette fremkommer klart i forarbeidene.

(...)

FNH mener det er helt essensielt – og at det klart er saklig – at et forsikringsselskap selv kan avgrense det forretningsområdet/de risikotyper det ser seg i stand til å overta. Forutsetningen for at dette skal anses saklig ihht den aktuelle bestemmelsen må være at de potensielle kundene behandles etter like kriterier.

Departementet nedfeller følgende kommentar i tilknytningen til forslaget:

«Forsikringsselskapene er private aktører som drives etter forretningsmessige prinsipper, og det ligger også i forsikringsvirksomhetsloven §7-6 at det skal være et visst samsvar mellom premie og den risiko selskapet påtar seg. Hensynet til inntjening og nødvendigheten av å beskytte seg mot uønsket risiki står sentralt i selskapenes vurderinger. Forsikringsselskapene må derfor kunne legge til grunn en risikobetraktning ved vurderingen av om selskapet vil tilby en person et forsikringsprodukt eller ikke, og de må kunne nekte å tilby forsikring eller oppstille særskilte vilkår der man finner at risikoen er uønsket høy. Annet ledd presiserer derfor at en slik risikobetraktning er å anse som saklig grunn. Forutsetningen er at denne risikovurderingen er forsvarlig.»

FNH er av den oppfatning at dette gir en god beskrivelse av at det må anses saklig å nekte å overta en risiko dersom den av selskapet vurderes til å være uønsket høy og / eller det av andre grunner vil være vanskelig å «matche» risikoen med «riktig» pris eller hensiktsmessige betingelser for øvrig. Tilsvarende kan også gjelde hvor risikoen av annen grunn er så spesiell at et selskap ikke finner det forretningsmessig forsvarlig å ta den på seg. Det vises her til det vi har fremholdt innledningsvis om at et grunnprinsipp for forsikring er inndeling av risikoer i grupper. Forutsetningen for forsvarlig forsikringsdrift er at det er grunnlag for å utjevne risikoen mellom kunder i forsikringsselskapets kundefellesskap. Det kan i praksis tenkes at visse risikoer er av så spesiell karakter at et selskap etter sin forsikringsporteføljes art og sammensetning ikke ser det riktig å ta inn slike helt spesielle risikoer nettopp fordi det ikke er andre kunder av samme kategori å spre risikoen på (på en rimelig måte). Dette henger også sammen med at noen typer risiki er så spesielle at selskapene ikke finner å kunne bygge opp nødvendig kompetanse til å kunne foreta en nødvendig gjennomgang og vurdering av denne type risiko. Dette gjelder dog primært for næringslivsforsikring samt for små selskaper med mer nisjepreget satsning. På denne bakgrunn ber vi om at departementets vurderinger slik de fremkommer her – supplert med de tilleggsbetraktningene vi har nevnt – inntas under merknadene til de enkelte bestemmelsene i et lovforslag.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon drøfter også bruken av statistisk materiale i risikovurderingene, og gir uttrykk for at en faktor som statistisk viser seg å skille mellom god og dårlig risiko, generelt bør være å anse som saklig grunn for nektelse. Det uttales om dette:

«Anvendelsen av saklighetskravet i loven må så baseres på den risikomessige betydningen av ulike kriterier. Dersom den er klar / stor / signifikant, bør anvendelsen av kriteriet anses å være saklig.

(Vi ser her bort fra at det kan være naturlig at samfunnet for å verne spesielle grupper, interesser eller friheter helt generelt, forbyr å legge vekt på visse diskrimineringskriterier som rase, religion samt genetisk testbaserte opplysninger i hht bioteknologilovgivningen. Dette vil da være forhold som ingen – og da heller ikke forsikringsselskapene – kan vektlegge.)

Saklighetsvurderingen må slik FNH ser det, med andre ord ikke variere med hva slags art eller type enkeltopplysning det dreier seg om (forhold knyttet til utstyr eller type bil, brukeren, en persons helse, økonomien, vedkommendes handlingsmønster og måte å ta vare på det forsikrede objekt, sikrings - eller forebyggingstiltak eller andre forhold), men basere seg på om selskapet har statistisk signifikant grunnlag for at visse kriterier faktisk er gode indikator på forhøyet eller redusert risiko (og dermed om kriteriet kan anvendes til å differensiere premien eller eventuelt i siste instans indikere at risikoen er så høy eller spesiell at den ikke kan overtas).

Gitt at en faktor rent faktisk og statistisk viser seg å være et godt kriterium for å skille på god og dårlig risiko, bør det anses saklig å anvende denne i relasjon til forsikringsavtalelovens regler. Noe annet er som nevnt om annen lovgivning på generell basis spesialregulerer visse forhold eller interesser.»

CEFOR uttaler generelt at man tiltrer synspunktene fra FNH.

Forbrukerombudet støtter forslaget i utgangspunktet, men mener det bør gjelde en nedre terskel for hva slags risiko som kan utgjøre saklig grunn for nektelse:

«Når det gjelder utforming av bestemmelsenes ordlyd, ville jeg som nevnt foretrekke at det i større grad ble konkretisert hva som ligger i begrepet «saklig grunn». Det bør herunder etableres en terskel for når økt skaderisiko og skadeomfang anses som saklig grunn for avslag. Regelen vil etter min mening miste mye av sitt innhold, hvis kun marginale utslag skal få relevans. Herunder vil det etter min mening være naturlig og klart hensiktsmessig at også økt skaderisiko og skadeomfang som grunn for nektelsen blir underlagt en rimelighetsvurdering lik den siste alternativ i §§ 3-10 (2) og 12 -12 (2) legger opp til. Dette vil gjøre at Forsikringsskadenemnda vil kunne overprøve selskapets vurdering i tilfeller hvor nektelsen vil virke urimelig, eksempelvis hvor nektelsen er begrunnet i økt skaderisiko/skadeomfang og denne økningen er marginal eller virker svært søkt. Som kjent kan de fleste personer plasseres i en eller annen form for «risikogruppe» uten at dette alltid bør være relevant i forhold til forsikringsytelsen man ønsker seg.»

Forbrukerrådet mener forslaget gir selskapene for stor frihet til selv å avgjøre hvordan risikoen skal vurderes, og etterlyser en nærmere avgrensning av når en økt risiko kan være saklig grunn for avslag. Videre uttaler Forbrukerrådet at det må gjelde et krav til årsakssammenheng mellom de faktorer som legges til grunn i selskapenes risikovurderinger, og den aktuelle risikoen, og at det i tillegg må oppstilles et rimelighetskrav knyttet til hvordan et avslag kan virke inn på den enkelte. Forbrukerrådet tar også til orde for at forsikring er et nødvendighetsgode som alle bør ha tilgang til, og at selskapene derfor til en viss grad bør pålegges å gi forsikring på vanlige vilkår til alle, uavhengig av risikoen, for eksempel når det gjelder forhold som vedkommende ikke selv kan noe for. Forbrukerrådet uttaler om dette:

«Forbrukerrådet har i lengre tid etterlyst en lovfestet rett til forsikring. Forbrukerrådet er imidlertid skuffet over fremlagte forslag, som i liten grad inneholder konkrete forbedringer, men er mer en kodifisering av gjeldende rett. Etter Forbrukerrådets mening er det uheldig at de vage grensene for hva som skal være saklig og rimelig grunn for avslag på en forsikringssøknad opprettholdes, da det nettopp er disse spørsmål som har vært tema i de mange klagene Forbrukerrådet har mottatt og som også har vært behandlet i forsikringsskadenemnda. Videre mener Forbrukerrådet at det er uheldig at lovforslaget åpner for at selskapene i så stor grad selv kan definere saklig grunn ut fra skaderisiko.

Forbrukerrådet er derfor svært overrasket over at lovforslaget mangler en bred politisk verdivurdering knyttet til hva som er akseptabelt/uakseptabelt som begrunnelse for å nekte forsikring. Forbrukerrådet mener at de samfunnsetiske dilemmaene som reises i disse sakene, bør avklares politisk og ikke overlates til forsikringsskadenemnda eller den enkelte dommer. Etter Forbrukerrådets syn, er det derfor svært viktig at det snarest nedsettes et bredt politisk utvalg som ser nærmere på innholdet av saklig nektelse og som også vurderer det enkelte typetilfellet.

Etter Forbrukerrådets syn er forsikring viktig både i samfunnet og for samfunnet. Forbrukerrådet ser på de mest vanlige forsikringene som et nødvendighetsgode som alle bør ha tilgang til. Innen tingforsikring vil dette gjelde hus, innbo og bil. For personforsikring vil det være gjeldsforsikring, livsforsikring og uføredekning, men kanskje begrenset opad til en bestemt sum, jf. Røsægutvalgets innstilling.

Ansvarsforsikring må også gå inn under kategorien «nødvendighets gode», som alle må gis tilgang til å tegne, både av hensyn til den som kommer i ansvar og for den uskyldige tredjepart som kan bli rammet, for eksempel at en fotgjenger blir påkjørt av en syklist. Forbrukerrådet mener derfor at alle forbrukere må kunne få tegnet forsikring, slik at de sikres den trygghet forsikring er ment å gi. Det er viktig å poengtere at forsikringsselskapene har et helt spesielt samfunnsansvar til å tilby forsikringsgrupper i hele landet et tilstrekkelig forsikringstilbud, selv om de driver kommersielt.

(...)

Forbrukerrådets innvending til forslaget er at den er for skjønnsmessig formulert, og gir selskapene for stort slingringsmonn til selv å bestemme hvordan og ut fra hvilke kriterier risikoen skal vurderes.

I tillegg savner vi et krav til årsakssammenheng. Det må med andre ord stilles et krav om årsakssammenheng mellom det aktuelle parameter (de som indikerer økt risiko) og den økte risiko for at forholdet skal kunne ha relevans. Selv om det statistisk kan påvises en større skaderisiko hos personer med betalingsanmerkninger, så foreligger det ingen faktisk årsaksammenheng i følge professor Bent Natvig. Årsaken til den økte statistiske risikoen selskapene har fremlagt på dette feltet, er i følge Natvig at det foreligger «en skjult felles variabel mellom statistikken og økt skadeutbetalinger».

Et annet konkret eksempel som er aktuelt, er innen bilforsikring. Selskapene tar høyere bilforsikringspremie for personer under 25 år enn dem som er over. Det kan helt sikkert påvises større statistisk risiko for denne aldersgruppen enn for andre aldersgrupper. Forbrukerrådet betviler likevel årsakssammenhengen. Risikoen hos de under 25 år er jo svært individuell ettersom hvor lenge de har kjørt bil, hvor meget, samt personlige forhold. Forbrukerrådet mener at selskapene heller burde sette opp premien for de som har liten kjøreerfaring. Da ville det etter vårt syn kunne foreligge årsakssammenheng, jf. det vil presumtivt være flere skader hos dem med liten kjøreerfaring enn de med mye kjøreerfaring.

Det må imidlertid presiseres at selv om det foreligger grunn til avslag ut fra skaderisiko og årsaksammenheng, må det gis retningslinjer for at det, likevel kan være forhold selskapet ikke kan ta med i sin vurdering, bl.a. risikoer forsikringstaker ikke kan noe for. Det er slike retningslinjer Forbrukerrådet mener bør gis en bred politisk drøftelse.

Forbrukerrådet mener også at et avslag etter første alternativ i andre ledd må knyttes opp til hvordan avslaget vil virke inn på forsikringssøkeren, slik som i alternativ to.»

Også Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon mener kravet til saklig grunn er for vagt definert, og at det bør etableres en nedre terskel for hvilken risiko som kan begrunne avslag på forsikring, og uttaler:

«Slik det fremgår av lovforslaget er «saklig begrunnelse» vagt definert. Det settes ingen krav til graden av risiko for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, eller graden av sannsynlighet for omfanget av en eventuell skade. «Andre særlige forhold» åpner for en stor grad av skjønn fra forsikringsselskapenes side.

FFO mener at det bør foreligge en kvalifisert risiko før det kan anses for sakelig å avslå forsikring for enkeltpersoner. Dersom det ikke innføres en viss terskel før forsikringsselskapene kan avvise en kunde, eller tilby forsikring på særskilte vilkår vil bestemmelsen, etter FFOs oppfatning, bli vanskelig å håndheve. FFO mener følgelig at det gjennom bestemmelsens ordlyd bør etableres en terskel for når økt risiko for skade og stort skadeomfang kan anses som en sakelig grunn for avslag.»

Kreftforeningen tar også til orde for at det bør gis en nærmere redegjørelse for hva som er en forsvarlig risikovurdering, «dvs. en nærmere definering av hva slags grunnlag forsikringsselskapene kan bygge sin risikovurdering på».

Nordland fylkeskommune uttaler at avslag må være basert på en individuell vurdering.

Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådet, Forsikringsklagekontoret, Landsorganisasjonen i Norge, Norges Automobilforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler seg om ulike typer forhold som kan tenkes å begrunne avslag på grunn av «andre særlige forhold».

Forbrukerrådet tar opp et spørsmål som ikke er berørt i høringsbrevet, knyttet til en lovregulering med en bestemt tidsgrense for hvor langt tilbake i tid selskapet kan legge vekt på særlige forhold som forsikringssvindel og lignende, og uttaler om dette:

«Dersom det gis avslag for eksempel fordi forsikringssøker er tatt for forsikringssvindel eller har hatt mange forsikringstilfeller i løpet av de siste årene, mener Forbrukerrådet at det må gis en hjemmel for at slike kunder ikke kan «svartelistes» for en ubegrenset periode.

Nemndpraksis viser at det er behov for en slik lovregulering, og Forbrukerrådet mener at en karantenetid på tre år bør være lenge nok.»

Forsikringsklagekontoret uttaler følgende om betydningen av at en forsikringssøker er tatt for forsikringssvindel:

«Forsikringsskadenemnda har i flere uttalelser vektlagt at forsikringsavtalen må bygge på et tillitsforhold mellom partene, som ødelegges ved utvist svik og derfor må gi selskapet rett til å nekte fornyelse. Med dette som et klart utgangspunkt kan man allikevel reise noen spørsmål om «svikerens» fremtidige forsikringsmuligheter:

- kan svik overfor selskap A gi selskap B rett til å avvise en forsikringssøknad?

- gyldigheten av en evigvarende fremtidig kontraheringsnektelse, se ovenfor.

Til det siste spørsmålet bemerkes at flere selskap, etter det vi kjenner til, praktiserer en tre-års regel, slik at man etter 3 år påny kan tegne forsikring i selskapet.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler om slike «særlige forhold» som kan tenkes å være saklig grunn for avslag:

«Departementet har i tilknytning til det alternative kriteriet «andre særlige forhold», gitt noen eksempler.

FNH forutsetter at det bare er eksempler og ingen uttømmende opplisting, men at bestemmelsen er ment å gi grunnlag for å vektlegge ulike konkrete forhold som da må underlegges en rimelighetsvurdering.

Et par andre eksempler som må kunne tenkes aktuelt vil etter vårt syn være kunder med gammel uoppgjort gjeld til selskapet eller kunder som for eksempel tidligere er sagt opp i henhold til forsikringsavtalelovens regler pga svært omfattende skadehistorikk.»

Norges Automobilforbund tar særlig opp spørsmålet om betydningen av skadehistorikk, og uttaler:

«Som eksempel på grunner til nektelse av forsikring kan også nevnes antall skadetilfeller. En ukritisk bruk av statistikk med antall skadetilfeller i en gitt periode uten å ta hensyn til skadens art, omfang, årsak og skadehistorikk, kan etter NAFs oppfatning være usaklig grunn til å nekte forsikring.»

Forsikringsklagekontoret viser i forbindelse med sine merknader om forsikringsnektelse på grunnlag av betalingsanmerkninger til at det ligger i forsikringsavtalelovens system at kunder skal være dekket mot skader som skyldes vanlig uaktsomhet, og at det da synes uriktig at selskapet skal kunne trekke inn faktorer som selskapet mener kan indikere økt risiko for slik alminnelig uaktsomhet. Det uttales om dette:

«I denne forbindelse påpekes at en av hovedtankene bak reglene om brudd på sikkerhetsforskrift og uaktsom fremkallelse av forsikringstilfellet er at den forsikrede skal være dekket mot skader som skyldes «hverdagslig slurv» eller vanlig uaktsomhet. Dette var allerede regulert i preseptoriske lovbestemmelser i forsikringsavtaleloven av 1930. Ved lovendringen i 1989 ble skyldterskelen for å påberope brudd på sikkerhetsforskrift senket fra «forsømmelser» i FAL 1930 § 51 til «mer enn bare lite å laste» i FAL 1989 § 4-8. Adgangen til reaksjoner overfor uaktsomhet knyttet til skadens inntreden antas uttømmende regulert i de preseptoriske bestemmelsene inntatt FAL 1989 kapittel 4 og 13 og det synes da uriktig at selskapet alternativt kan trekke dette inn som et kriterium ved forsikringstegningen. Her vises til ut. 1926, hvor nemnda avviser at brudd på sikkerhetsforskrift kan benyttes som oppsigelsesgrunn i hht. FAL § 3-3.»

Et særlig spørsmål er hvorvidt betalingsmislighold overfor selskapet kan utgjøre saklig grunn for forsikringsnektelse. Forbrukerombudet uttaler om dette at det bør være et minstekrav at forbrukeren gjentagende har utvist vesentlig betalingsmislighold overfor det samme forsikringsselskapet de siste årene.

(Spørsmålet om bruk av betalingsanmerkninger til risikovurderinger i forsikringsforhold er særskilt omtalt i punkt 4.6.1.1.)

Noen høringsinstanser drøfter om selskapenes frykt for manglende premiebetaling i slike tilfelle bør kunne avhjelpes gjennom et krav om forskuddsbetaling.

Forsikringsklagekontoret viser til at det ofte ligger et kredittelement i fornyelsen i forsikringsforhold, men slik at forsikringsavtalelovens bestemmelser gir rom for at selskapene kan operere med en kontantklausul, og uttaler:

«Lovgiver har forutsatt at selskapet kan ta forbehold om at første premie skal være betalt før ansvaret begynner å løpe, se § 2-2 (a) og § 11-2 (a) hvor det fremgår at et slikt forbehold må fremheves i forsikringsbeviset. Etter det vi kjenner til er dette hovedregelen for livsforsikring, men kun for helt spesielle produkter innen skadeforsikring. I skadeforsikring har man videre det forhold at forsikringen blir automatisk fornyet etter § 3-6 med mindre den sies opp av en av partene. Dette kan gjøre det noe tungvint å få inn en virksom kontantklausul, som også gjelder ved fornyelse av en skadeforsikring.

Muligheten skulle imidlertid være tilstede, dersom varsel etter § 5-1 sendes ut noe tidligere enn det som er normalen i dag. Bestemmelsen krever at varsel sendes med 1 måneds betalingsfrist og det vi erfarer som normalt er at varsel sendes ca 1 måned før forfall. Betales ikke premien ved forfall skal selskapet ihht § 5-2 sende et nytt varsel med minst 14 dagers betalingsfrist og med beskjed om at forsikringen opphører dersom ikke betaling skjer innen angitt frist. Sendes første varsel 14 dager tidligere, kan en ikke se annet enn at selskapet kan sette opphørsdato til forfallsdato i avtaler med kontantklausul. For personforsikring se §§ 14-1 og 14-2.»

Landsorganisasjonen i Norge synes skeptiske til bruk av forskuddsbetaling, og uttaler:

«LO mener også at å gi en generell adgang til å kreve forhåndsbetaling utover det som i dag er praksis, ikke vil avhjelpe dem som har generelle betalingsproblemer i andre forhold, men kan reelt sett frata dem muligheten til å tegne forsikringen, samtidig som selskapet fritas for å begrunne avslaget.»

Barne- og familiedepartementet og Forbrukerombudet synes å være mer positive til forskuddsbetaling. Barne- og familiedepartementet peker likevel på at et krav om forskuddsbetaling eller depositum ikke kan være så høyt at det oppstår et misforhold mellom beløpet og selskapets risiko. Forbrukerombudet peker på sin side på at problemet bare oppstår det første året av forsikringen og ikke ved senere fornyelser, og uttaler:

«Til dette kommer at forsikringsselskapene har anledning til å sikre seg det første året gjennom en kontantklausul om at forsikringen ikke trer i kraft før den er betalt, og at selskapene gjerne sier opp en forsikring ved manglende betaling etter fornyelse.»

4.5.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår et krav til saklig grunn som i hovedsak følger opp forslaget i høringsbrevet, jf. forslaget § 3-10 annet ledd og § 12-12 annet ledd, men med en noe forenklet ordlyd. Lovforslaget skjerper imidlertid kravet til saklig grunn i forhold til forslaget i høringsbrevet, ved at det kreves at det foreligger en særlig risiko, og videre ved at det kreves en rimelig sammenheng mellom denne risikoen og avslaget.

I det foreslåtte annet ledd første punktum i de nye bestemmelsene foreslås en regel om at en særlig risiko kan begrunne avslag på forsikring. Denne regelen må forstås på bakgrunn av det grunnleggende prinsippet i forsikring om at man må søke om forsikring før det oppstår en omstendighet som medfører en særlig risiko for at et forsikringstilfelle inntreffer, og ikke etter at den aktuelle omstendigheten oppstår. Forhold som innebærer en særlig risiko for at det vil inntreffe omstendigheter som er dekket under den aktuelle forsikringen, vil ut fra dette prinsippet kunne medføre avslag.

Forslaget i høringsbrevet refererte helt generelt til risikoen, uten noen nærmere kvalifisering. Departementet er imidlertid enig med de høringsinstansene som har tatt til orde for at lovforslaget bør etablere en form for terskel for hvilken risiko som kan begrunne avslag på forsikring, Som Forbrukerombudet påpeker i sin høringsuttalelse, kan de fleste alltid plasseres i en eller annen risikogruppe, uten at det nødvendigvis er relevant i forhold til den aktuelle forsikringsytelsen. Regelen vil miste mye av sitt innhold dersom enhver liten risikoøkning kan være saklig grunn for avslag. Departementet foreslår derfor en regel om at det må foreligge en særlig risiko, før forsikring kan avslås. (Se nærmere om risikobegrepet i kapittel 12 i spesialmerknadene til forslaget § 3-10.) Departementet legger imidlertid til grunn at selskapene i dag normalt bare nekter forsikring der det foreligger en slik særlig risiko. For øvrig tilbys som regel forsikring til høyere premie hvis risikoen er høyere enn i normalgruppen. (Se kapittel 3 om prinsippene i lov 10. juni 2005 nr. 44 om for­sikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) om forholdet mellom premie og risiko.) Departementet antar på denne bakgrunn at den regelen som foreslås om krav til særlig risiko, stort sett er i samsvar med alminnelig god praksis i forsikringsselskapene, og derfor ikke vil få vidtrekkende virkninger for forsikringsmarkedet. Likevel har man sett for mange tilfeller der det med god grunn har vært stilt spørsmål ved om en forsikringsnektelse har vært velbegrunnet ut i fra risiko. Sakene om nektelse på grunnlag av betalingsanmerkninger, se om dette i punkt 4.2 over, er også et eksempel på dette. Departementet legger til grunn at det nok må antas at det fortsatt forekommer saker der selskapene i dag nekter forsikring ut i fra risiko, på et utilstrekkelig grunnlag.

Det vil være noe begrenset i hvilken grad Forsikringsskadenemnda kan overprøve selskapenes konkrete vurderinger av risikoen, jf. kapittel 7 nedenfor. Departementet antar imidlertid at nemnda iallfall vil kunne spille en rolle ved å slå ned på eventuelle tydelige tilfelle av overtramp fra selskapenes side. Dette vil nok være mest aktuelt i saker der selskapet viser til en lite overbevisende risikomessig sammenheng, og det er grunn til å tro at selskapets egentlige beveggrunn for nektelse er noe annet, for eksempel et annet særlig forhold som ikke oppfyller kravet til rimelighet i annet ledd annet punktum (se nedenfor om dette).

I tillegg til at nektelse må forutsette en særlig risiko, foreslår departementet at det må være en rimelig sammenheng mellom den særlige risikoen og avslaget. I dette ligger for det første et krav om at avslaget ikke må gå lenger enn det den særlige risikoen tilsier. Det vil si at det i utgangspunktet bare er adgang til å nekte forsikringsdekning for forhold som den særlige risikoen knytter seg til. Videre må selskapet, i stedet for å nekte forsikring helt, tilby en forsikring med begrenset dekning dersom det gjennom særskilte forbehold og begrensninger er mulig å unnta de omstendighetene fra dekning, som den særlige risikoen knytter seg til.

For det annet ligger det i kravet til rimelig sammenheng mellom risikoen og avslaget et krav til hvilket faktisk grunnlag selskapene kan basere sine risikovurderinger på. Som det fremgår av høringsuttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon gjengitt ovenfor i punkt 4.3.2, er selskapenes risikovurderinger i utgangspunktet vanligvis basert på statistikk. Etter departementets syn bør selskapene fortsatt kunne basere sine risikovurderinger på generell statistikk. Det er neppe grunn til å pålegge selskapene å foreta individuelle risikovurderinger i alle tilfelle. Forbrukerrådet tar til orde for at det bør oppstilles krav om direkte årsakssammenheng mellom det forhold som statistikken tar utgangspunkt i, og den økte risikoen. Departementet mener at et slikt krav neppe vil være hensiktsmessig. Spørsmålet om hva som er indirekte og direkte årsakssammenheng, kan ha en slik grad av kompleksitet at det neppe vil gi større klarhet å knytte lovens saklighetskrav til et slikt kriterium. Det kan derimot være grunn til å kreve at det er en rimelig sammenheng mellom den generelle statistikken som selskapene legger til grunn, og risikoen i den konkrete saken der forsikring nektes. Departementet tenker her særlig på statistikk som ikke knytter seg direkte til en konkret risikofaktor, men som indikerer mer generelt at det kan foreligge en særlig risikofaktor. I slike tilfelle kan det fremstå som urimelig at selskapene ikke har foretatt mer individuelle vurderinger før forsikring nektes.

Videre innebærer regelen et krav til at den statistikken som anvendes, holder et tilstrekkelig faglig nivå og er tilstrekkelig oppdatert og tidsmessig.

Forsikringsskadenemnda kan nok spille en rolle her ved å utvikle visse prinsipper for når det anses rimelig at selskapene baserer et avslag på generell statistikk, når mer individuelle vurderinger bør kreves, og generelt hvilke krav som bør gjelde for den statistikken som legges til grunn. Dersom en sak reiser slike spørsmål at det kreves særskilt ekspertise om risiko og statistikk, kan derimot Forsikringsskadenemnda neppe ha mulighet for å overprøve selskapenes risikobetraktninger, uten at nemnda tilføres relevant ekspertise i den enkelte saken. Se nærmere om dette i kapittel 7 om nemnda.

(Statistikk over sammenhengen mellom bilførerens alder og ulykker, som Forbrukerrådet nevner spesielt i sin høringsuttalelse, knytter seg til den alminnelige premiedifferensieringen. Dette faller utenfor anvendelsesområdet for forslaget §§ 3-10 og 12-12, jf. punkt 4.3.)

I tillegg til regelen i annet ledd første punktum i forslaget til ny § 3-10 og ny § 12-12, som stiller krav til selskapenes risikobetraktninger, foreslår departementet i annet ledd annet punktum et generelt krav om at forsikringsnektelser som er begrunnet i andre særlige forhold, ikke må anses urimelig overfor den enkelte. Bestemmelsen følger opp forslaget i høringsbrevet om dette. Høringsinstansene drøfter i denne forbindelse spørsmål knyttet til tidligere forsikringssvindel, tidligere skadehistorikk og betalingsmislighold overfor selskapet. Det nærmere innholdet i dette kravet til rimelighet, for eksempel betydningen av tidligere forsikringssvindel og hvor lang karensperiode i den forbindelse som er rimelig, bør overlates til Forsikringsskadenemnda og domstolene å vurdere. I spesialmerknadene til bestemmelsen i punkt 12.1 redegjør departementet nærmere for hva som omfattes av bestemmelsen.

Departementet går ikke inn for å følge opp Forbrukerrådets forslag om at forsikringsselskapene generelt ikke skal kunne nekte å tilby forsikringer som er å anse som nødvendighetsgoder, og at selskapene ikke bør kunne vektlegge «risikoer som forsikringstaker ikke kan noe for». En slik regel ville innebære at man på visse områder innførte en absolutt rett til forsikring på forsikringssøkernes side, det vil si en total kontraheringsplikt for selskapene. Dette vil i utgangspunktet innebære et vesentlig brudd på prinsippene i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) om forholdet mellom premie og risiko, jf. om dette kapittel 3 foran. Skal en slik rett til forsikring fungere på en hensiktsmessig måte, vil det normalt kreve en tilsvarende plikt for alle til å tegne en slik forsikring, som for eksempel ved den tvungne bilansvarsforsikringen. Se i denne sammenheng NOU 2000: 23 punkt 4.1.3 på side 19, hvorfra hitsettes:

«En kunne tro at høye og lave risikoer uten videre ville utjevne hverandre, og at helseinformasjon derfor ikke ville være nødvendig ved tegning av forsikring. Befolkningen blir jo ikke sykere selv om forsikringsselskapene ikke sitter på helseinformasjon. En slik løsning ville være mulig i et tilfelle med tvungent (lovpålagt) medlemskap, som for eksempel folketrygden, der alle må være med. Men det ville ikke være riktig å satse på at høye og lave risikoer utjevnet hverandre så lenge den gruppen som risikoen er spredd på, ikke reflekterer hele befolkningen, men kun de som frivillig tegner forsikring i et marked i konkurranse.»

En slik generell omlegging av systemet som Forbrukerrådet tar til orde for, der det etableres en rett til forsikring uavhengig av risiko, ville på denne bakgrunn antakelig måtte innebære at forsikring utviklet seg mer i retning av en privat, tvungen trygdeordning. Departementet anser dette som lite ønskelig. Spørsmålet om det på begrensede områder kan være grunn til å etablere en forsikringsplikt, for eksempel etter mønster av bilansvaret, faller utenfor rammen for proposisjonen her.

Departementet viser for øvrig til høringsuttalelsene fra Finansdepartementet, Kredittilsynet, Norges Bank og Kredittilsynet om betydningen av risikovurderinger i forsikring, som er gjengitt i punkt 4.5.2.

På bakgrunn av Forbrukerrådets høringsuttalelse har departementet videre vurdert om selskapene innenfor kravene til forholdet mellom premie og risiko i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) bør pålegges å tilby forsikring til visse grupper som selskapene anser som høyrisikogrupper, og som derfor nektes forsikring i dag ut fra en forretningsmessig vurdering i selskapene. En slik regel måtte eventuelt utformes skjønnsmessig, i form av et krav om en «vesentlig risikoøkning» før forsikring kan avslås. Vurderingstemaet ved anvendelsen av en slik regel måtte være hvor langt forsikringsloven er til hinder for at det tilbys forsikring, til en aktuell premie. Departementet er kommet til at en slik regel ikke er å anbefale.

For det første ville en regel som pålegger selskapene å tilby forsikring til grupper der selskapene anser at risikoen er uønsket høy, kunne medføre utilsiktede virkninger i forsikringsmarkedet. Slike virkninger kan gjelde hva slags produkter og produktsammensetninger som tilbys, økt premienivå, segmentering av forsikringsmarkeder, bruk av nisjeselskaper osv. For eksempel kan det tenkes at slike regler kunne føre til at selskapene begrenser tilbudet av forsikringsprodukter eller begrenser hva slags dekning som tilbys innenfor et produkt, for på den måten å unngå de risikoene selskapene ikke ønsker å dekke. Et eksempel her kan være barneforsikring: Barn med visse sykdommer, syndromer, lidelser eller annet som selskapene anser at medfører økt risiko for uførhet, får i dag ikke tilbud om barneforsikring med uføredekning, men tilbys kun ulykkesforsikring. Etter det departementet er kjent med, kan det nærmere innholdet i den barneforsikringen som tilbys, variere en god del fra selskap til selskap. Noen selskaper har en mer omfattende dekning i sin barneforsikring enn andre. De selskapene som tilbyr en mer omfattende dekning, for eksempel ved at barneforsikringen også inkluderer uføredekning, vil gjerne være tilbakeholdne med å tilby slik dekning til barn som representerer en økt risiko for uførhet. Selskaper som bare tilbyr en mer begrenset dekning, vil derimot gjerne ha en lavere «terskel» for hvilke barn som kan få denne forsikringen. Dersom man innførte krav som uansett pålegger selskapene å tilby barneforsikring også til barn som representerer en økt risiko for uførhet, kan et mulig resultat bli at selskapenes reaksjon på dette er å velge å ikke inkludere barneforsikring med uføredekning i sitt tilbud. Lite vil da være vunnet. Det kan altså tenkes at en slik regel vil begrense det generelle tilbudet av forsikringsprodukter som en god del forsikringstakere ville funnet nytte i, selv om personer med en høyere risiko ikke får tilbud om produktet.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan en slik regel kunne tenkes å medføre en økning av premienivået, viser departementet til NOU 2000: 23, punkt 4.1.3 side 19. Her illustreres med et talleksempel hvor følsomt systemet er for forhøyet risiko, og hvilken betydelig premieøkning som kan bli nødvendig, dersom risikoen innenfor en forsikringsordning økes:

«Hvor følsomt systemet er når det gjelder forhøyet risiko, kan illustreres med et talleksempel.

Vi forutsetter at et selskap tilbyr livsforsikring på kr. 500.000,– og at gjennomsnittlig dødelighet er 2 promille pr. år. Tegner 1000 personer slik forsikring, ville en forvente at en måtte utbetale to erstatninger à kr. 500.000,– årlig, dvs. kr. 1 mill. For å dekke inn denne risikoen – uten hensyn til administrasjon, avkastning, sikkerhetsmarginer og liknende – må hver av de 1000 betale kr 1 mill / 1000 = kr. 1000,– i premie.

Uten helseopplysninger kunne en tenke seg at tre personer som vet de er inne i sitt siste leveår tegner slik forsikring. (Med korrekte helseopplysninger hadde disse blitt avvist som kunder.) En kan da forvente ikke to, men omtrent fem dødsfall dette året blant de tusen som har tegnet slik forsikring som i eksempelet ovenfor. En vil da kunne regne med årlige utbetalinger på ca. kr. 2,5 mill (= kr. 500.000,– x 5). Riktig premie skulle da bli kr. 2,5 mill / 1000 = kr. 2500,. De tre personene med særskilt høy helserisiko gir således store utslag på hvilken premie som er nødvendig for å oppnå balanse. En kan ikke regne med at dette utjevnes av seg selv uten kontroll med helseopplysningene.

Det finnes et illustrerende eksempel fra virkeligheten på hvordan dette arter seg. På 1980-tallet skulle forsikringsselskapene lansere gjeldsforsikring. De forsøkte å gjøre det uten noen form for helsevurdering og risikokartlegging. Bakgrunnen var at de trodde at tilnærmet alle med lån ville forsikre seg, og at det var så mange med lån at de representerte en så stor del av befolkningen at premien kunne baseres ene og alene på statistisk grunnlag. Man trodde med andre ord at ordningen ville bli så attraktiv at den ville fungere tilnærmet som en obligatorisk ordning. Dette viste seg å slå feil. Det ble en overvekt av lånekunder med dårligere helse enn gjennomsnittet som valgte å tegne gjeldsforsikring. Dette ga et såkalt skjevt utvalg («adverse selection»), og tapene for forsikringsselskapene ble så store at man måtte innføre helsevurdering.»

En slik premieøkning som eksemplet her viser, kunne føre til at lavrisikogruppene finner de aktuelle forsikringene mindre attraktive. Departementet viser i den forbindelse til sitatet fra NOU 2000: 23 side 33 punkt 6.1.1, gjengitt foran i kapittel 3 i proposisjonen her, der det vises til at et system hvor de med lavest risiko subsidierer de med høyest risiko, kan være uheldig for forsikringssystemet som helhet.

Departementet vil også vise til at det sentrale temaet ved anvendelsen av en regel som påla selskapene å tilby forsikring så langt reglene i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) ikke er til hinder for det, måtte vært hva som nærmere ligger i forsikringslovens krav om forholdet mellom premie og risiko. Spørsmålet ville her vært om forsikringsloven i et gitt tilfelle ville være til hinder for at selskapene tar inn en bestemt høyrisikogruppe, og utjevner kostnadene ved dette på de andre forsikringstakerne ved en premieøkning. Departementet viser her til Trine-Lise Wilhelmsen, Forsikringsselskapers kontraheringsplikt, Norsk Forsikringsjuridisk forenings publikasjoner (NFJPF) nr. 69, 1995, på side 11, der hun uttaler:

«Dersom risikoen er av en slik karakter at premien nærmer seg det beløpet som kan komme til utbetaling, taper forsikringen mye av sin funksjon. Spørsmålet er derfor hvor stor økning i risikoen i forhold til normalrisikoen som skal til før man kan si at forsikringskollektivet ikke er tjent med å utjevne risiko knyttet til visse befolkningsgrupper eller geografiske områder.»

Denne typen spørsmål hører i utgangspunktet under Kredittilsynet å vurdere som tilsynsorgan for at forsikringsselskapenes virksomhet oppfyller forsikringslovens bestemmelser og de formålene som ligger til grunn for den loven, herunder at forsikringsvirksomhet ikke drives på en måte som får uheldige virkninger for grupper av forsikringstakere. Etter departementets syn bør det ikke legges opp til en regel som innebærer at domstolene og Forsikringsskadenemnda skal foreta denne typen vurderinger i enkelttilfelle av forsikringsnektelser som innklages. Forsikringsskadenemnda og domstolene vil ikke ha tilgang til den nødvendige faglige ekspertisen, herunder forsikringsmatematisk ekspertise, som slike vurderinger ville kreve, og denne typen vurderinger ville gripe inn i kjernen av selskapenes forretningsmessige vurderinger. Dette kunne få betydelige økonomiske og administrative konsekvenser både for selskapene og deres kunder, som domstolene og nemnda neppe vil kunne overskue.

4.6 Særlige forhold som ikke kan begrunne forsikringsnektelse

4.6.1 Gjeldende rett

4.6.1.1 Kredittopplysninger

Personvernnemnda har i sitt vedtak 23. mai 2005 funnet at det er i strid med lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) å utnytte betalingsanmerkninger til en risikovurdering ved inngåelse av forsikringsavtale. Personvernnemnda uttalte:

«Personvernnemnda slutter seg til Datatilsynets vurdering om at bruk av kredittopplysninger til risikovurdering er uforenlig med det opprinnelige formålet med innsamlingen, og at bruken av kredittopplysninger til risikovurdering dermed forutsetter et informert samtykke fra den registrerte, jf. personopplysningsloven § 11 første ledd litra c. Etter Personvernnemndas vurdering er bruk av kredittopplysninger til risikovurderingsformål uansett ikke saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet, jf. personopplysningsloven § 11 første ledd litra b. I motsetning til regelen i personopplysningsloven § 11, første ledd litra c gir regelen i personopplysningsloven § 11 første ledd litra b ikke anledning til avvikelse ved samtykke.

FNH har anført at det er statistisk grunnlag som viser at det er en klar sammenheng mellom betalingsudyktighet og skadehyppighet. Anførselen er ikke nærmere utdypet eller dokumentert av FNH. Personvernnemnda mener uansett at en mulig statistisk sammenheng ikke kan benyttes ved vurdering av det enkelte tilfellet. »

4.6.1.2 Kjønn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn samt nedsatt funksjonsevne

Etter § 3 i lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) er det ikke tillatt med direkte eller indirekte forskjellsbehandling mellom kvinner og menn. Etter § 4 i lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) er diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn i utgangspunktet forbudt. Begge lovene omfatter diskriminering i forsikringsforhold. I NOU 2005: 8 Likeverd og tilgjengelighet foreslås tilsvarende regler som i likestillingsloven og diskrimineringsloven, om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Barne- og likestillingsdepartementet arbeider med en odelstingsproposisjon om forslagene i NOU 2005: 8.

Klagenemnda for likestilling fant 21. januar 2004 i vedtak 1/2004 (under dissens) at bruken av kjønn som variabel ved beregning av forsikringspremie for ulike skade- og sykeforsikringer er i strid med forbudet mot direkte diskriminering i likestillingsloven § 3.

Både likestillingsloven og diskrimineringsloven håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

En praksis der et av kjønnene eller visse etniske, nasjonale, religiøse mv. grupper nektes forsikring, vil normalt rammes av de ovennevnte lovforbud mot diskriminering. Det kan imidlertid ikke utelukkes at forskjellsbehandlingen kan anses som saklig begrunnet, jf. likestillingsloven § 3 fjerde ledd og diskrimineringsloven § 4 fjerde ledd, dersom det skulle være en signifikant forskjell i risiko mellom ulike grupper. (Man kan for eksempel tenke seg at det ville være saklig om medlemmer tilhørende en religiøs selvmordskult blir nektet livsforsikring.)

4.6.1.3 Visse helseopplysninger

Etter lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 5-8 er det forbudt å be om, motta, besitte eller bruke opplysninger som er fremkommet ved genetiske undersøkelser som omfattes av bioteknologiloven § 5-1 eller ved systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie. Dette betyr at forsikringsselskapene ikke kan benytte slik informasjon i sine risikovurderinger.

Videre er det gitt en del forskrifter med bestemmelser om at visse helseopplysninger ikke kan benyttes i forsikringsøyemed. Se nærmere om dette i punkt 8.4.

4.6.2 Forslaget i høringsbrevet

I høringsbrevet 31. mai 2005 foreslo departementet en regel om at «opplysninger som selskapet etter særskilt bestemmelse i eller i medhold av lov er avskåret fra å kreve» ikke kan anses som saklig grunn for forsikringsnektelse. Forslaget var utformet med sikte på bruk av helseopplysninger som selskapene etter loven ikke kan kreve, og var basert på forslaget i NOU 2000: 23 til § 13-1 annet ledd i forsikringsavtaleloven. I høringsbrevet ble det særlig vist til bioteknologiloven § 5-8. Forsikringsnektelse på grunnlag av betalingsanmerkninger ble også drøftet i høringsbrevet. Det ble vist til at bruk av kredittopplysninger til risikovurderinger i forsikring er i strid med personopplysningsloven, jf. Personvernnemndas vedtak 23. mai 2005. Departementet ga uttrykk for at kredittopplysninger etter dette neppe kan anses som saklig grunn for forsikringsnektelse, men foreslo ikke noen egen lovregel om dette.

I høringsbrevet ble det også vist til at forsikringsforhold faller inn under virkeområdet til diskrimineringsloven. Høringsbrevet foreslo ikke nærmere regler om forholdet mellom diskrimineringslovgivningen og kravet til saklig grunn ved forsikringsnektelse.

4.6.3 Høringsinstansenes syn

Spørsmålet om bruken av opplysninger som selskapet etter lov er avskåret fra å kreve fra forsikringstakeren eller den sikrede, kommenteres av Helse- og omsorgsdepartementet, Aller Internett, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Kreftforeningen, som alle støtter forslaget om at slike opplysninger ikke kan utgjøre saklig grunn.

Følgende høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet om bruken av betalingsanmerkninger i selskapenes risikovurderinger: Barne- og familiedepartementet, Datatilsynet, Kredittilsynet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Forsikringsklagekontoret, Juss-Buss, Landsorganisasjonen i Norge og Norges Automobilforbund. Det er bred enighet om at betalingsanmerkninger ikke i seg selv bør kunne utgjøre en saklig grunn for nektelse.

Kredittilsynet uttrykker skepsis til sammenhengen mellom betalingsanmerkninger og skaderisiko, og uttaler:

«Det er fra næringens side tidligere opplyst at skadeforsikringsselskapene har statistisk grunnlag som viser at det er en klar sammenheng mellom betalingsdyktighet og skadehyppighet. Kredittilsynet vil innskrenke seg til å bemerke at bruk av statistikk som nevnt synes å representere en ny praksis i skadeforsikring og at tilsynet ikke er kjent med hva slags eller hvilken statistikk skadeforsikringsselskapene baserer innføring av betalingsanmerkninger/betalingsdyktighet som faktor i risikobedømmelsen på.»

Datatilsynet viser til at bruk av betalingsanmerkninger som et ledd i risikovurderingen av kunder ikke er i samsvar med personopplysningsforskriften § 4-3, og uttaler:

«Hensynet bak opprettelsen av kredittopplysningsbaser, herunder registrering av betalingsanmerkninger, er å ha et verktøy til bruk i handelslivet for å forhindre at man inngår avtaler med betalingsudyktige selskap eller enkeltpersoner. Kredittopplysninger (betalingsanmerkninger) skal ikke benyttes til andre formål, selv om det viser seg at det er en sammenheng mellom dårlig betalingsevne og det forhold som ønskes belyst.

Datatilsynet er av den oppfatning at bruk av betalingsanmerkninger som et ledd i risikovurderingen av potensielle forsikringskunder, herunder til å avslå en forsikringssøknad, ikke er en korrekt bruk av denne type personopplysninger. Bruken er ikke i samsvar med personopplysningsforskriften § 4-3 der det stilles et krav om saklig behov.

Etter tilsynets praksis, skal det i hovedsak foreligge et element av kreditt før kredittopplysninger (betalingsanmerkninger) kan etterspørres. Forsikringen vil først være gjeldende etter at risikovurderingen er foretatt og forsikringstaker har mottatt et tilbud. Ved vurderingen av forsikringssøknaden, foreligger det ikke et slikt saklig behov.

På denne bakgrunn vil det å avslå en forsikringssøknad på bakgrunn av registrerte betalingsanmerkninger, allerede i dag være i strid med gjeldende rett.»

Forbrukerombudet uttaler om betalingsanmerkninger:

«Når det gjelder betalingsanmerkningers innvirkning på skaderisikoen, har jeg ikke sett dokumentasjon som bekrefter forhøyet skaderisiko, slik det fra bransjens side har vært hevdet at er tilfelle. Jeg kan derfor ikke se at betalingsanmerkninger kan begrunne forsikrings­nektelse på bakgrunn av økt skaderisiko. Det må videre bemerkes at hvis man forutsetter at det er en sammenheng mellom betalingsanmerkninger og økt skaderisiko (og at denne gruppen således finnes mer slurvete, uaktsomme eller lignende enn normalen), er dette i tilfelle subjektive forhold hos forsikringstaker som det gjennom sikkerhetsforskrifter og avkortningsreglene i stor grad allerede blir tatt høyde for.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon gir uttrykk for at betalingsanmerkninger ikke bør gis en særlig behandling i forhold til andre omstendigheter som påvirker selskapenes risikovurdering, og uttaler:

«FNH mener at den eneste riktige lovgivningsmessige tilnærming til slike spørsmål om ulike enkeltstående faktorer som kan være aktuelle å anvende i risikovurderingen, bør være at forsikringsavtaleloven er «generell» (slik som foreslått ved det generelle saklighetskravet) og ikke regulerer enkeltstående ulike risikoparametre spesifikt. Vi mener det vil være en uheldig lovgivningsteknikk om man på ulike tidspunkt og på mer eller mindre konkret og situasjonsbetinget grunnlag, plukker ut og spesialregulerer enkelte spesifikke kriterier eller risikoparametre.»

Spørsmålet om diskrimineringslovgivningen i forhold til forsikring kommenteres av Kommunal- og regionaldepartementet, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndigheter, Likestillingsombudet og Senter mot etnisk diskriminering, som alle støtter forslagene i utgangspunktet.

Kommunal- og regionaldepartementet uttaler at man antar at personer med innvandrerbakgrunn vil kunne være utsatt for nektelse av forsikring, uten at det foreligger saklig grunn for nektelsen.

Likestillingsombudet peker på at det som departementet skriver i høringsbrevet om diskrimineringsloven, vil gjelde tilsvarende for likestillingsloven, og uttaler:

«Departementet skriver at nektelse av å tegne forsikring vil kunne rammes av forbudet i diskrimineringsloven § 4 første ledd mot indirekte diskriminering dersom det kan påvises at enkelte grupper regelmessig blir nektet å tegne forsikring. Ombudet vil påpeke at det også kan være en grunn til å tro at det foregår direkte diskriminering. Det avgjørende er om man kan påvise at det legges vekt på etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn (direkte diskriminering) eller har vilkår som fører til at personer på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre (indirekte diskriminering).

Etter departementets lovforslag skal det foretas en rimelighetssensur for nektelse av forsikring på grunn av «andre særlige forhold», men ikke når nektelsen skyldes risikobetraktninger. Likestillingsombudet antar at nektelse av forsikring på grunn av kjønn som regel vil skyldes risikobetraktninger. Jeg vil i den forbindelse vise til vedtak fra Klagenemnda for likestilling om adgangen til å ta ulik pris på forsikring for menn og kvinner: Sak 1/2004. Det går klart frem at det ikke er tilstrekkelig at ulike pris er begrunnet med risikobetraktninger. Det samme bør gjelde for nektelse av forsikring. Bestemmelsen er ikke i tråd med gjeldende rett. Loven er neppe ment å skulle redusere individenes vern mot forskjellsbehandling. Lovteksten bør derfor bringes i tråd med gjeldende rett, for eksempel ved en henvisning til likestillingsloven og diskrimineringsloven.»

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndigheter gir uttrykk for at nektelse av forsikring for innvandrer- og minoritetsgrupper ikke er et omfattende problem i Norge, og uttaler:

«Kontaktutvalget er ikke kjent med at nektelse av forsikring for innvandrer- og minoritetsgrupper er et omfattende problem i Norge. Kontaktutvalget er imidlertid svært opptatt av å styrke vernet mot diskriminering av etniske minoriteter i Norge. Kontaktutvalget støtter derfor departementets forslag.»

Senter mot etnisk diskriminering uttaler at en nektelse av å tegne forsikring på grunn av søkerens etnisitet, religion mv., vil være i strid med forbudet mot diskriminering i diskrimineringsloven, og viser til at saken kan bringes inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Senteret anbefaler at det inntas i kommentarene til lovendringen at det anses som usaklig å nekte noen å tegne forsikring på grunn av etnisk eller nasjonal opprinnelse, eller religion, samt å oppstille vilkår som utelukker en eller flere etniske eller nasjonale grupper fordi disse ikke kan oppfylle vilkåret som forsikringsselskapet stiller. Senteret uttaler videre:

«SMED mener at etnisk eller nasjonal opprinnelse ikke kan vurderes som risikofaktor i seg selv, uten individuell vurdering av den enkelte forsikringstaker. Forsikringstakerens opprinnelsesland kan for eksempel ikke begrunne et avslag på søknad om forsikring. Etter vår vurdering skal det svært mye til før en persons etniske bakgrunn alene kan legitimere et avslag på søknad om forsikring, noe som gjenspeiler seg i forbudet mot denne form for diskriminering i straffeloven § 349 a. Av samme grunn vil heller ikke etnisk eller nasjonal opprinnelse, eller religion kunne anses som «andre særlige forhold» ved forsikringstaker, jf forslagets andre ledd, andre alternativ.»

To høringsinstanser, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norsk Forbund for Utviklingshemmede, viser til at problemstillinger rundt diskriminering er aktuelle også i forhold til de gruppene som disse organisasjonene representerer.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon uttaler:

«For de grupper FFO representerer vil lovforslaget være en nødvendig og naturlig følge av den vedtatte FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, og forslag til «lov om likeverd og tilgjengelighet» ... (se NOU 2005: 8 Likeverd og tilgjengelighet). Som departementet selv understreker kan forsikringsselskapenes avvisning av kunder komme i konflikt med bestemmelser om ikke-diskriminering, dersom avvisningen mangler saklig begrunnelse (se bl.a. uttalelse fra Likestillings- og diskrimineringsombudet av 18 jan. 2007). FFO forventer at denne problemstillingen vil bli særlig aktuell ved en vedtakelse av forbud mot diskriminering av funksjonshemmede.»

Norsk Forbund for Utviklingshemmede peker på at i tillegg til oppregningen i høringsbrevet av «generelle forhold som kjønn, rase, etnisk bakgrunn, religion osv.» må også funksjonsnedsettelser være et forhold som ikke alene kan begrunne at man utelukkes fra forsikringsdekning.

4.6.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår regler om at opplysninger som selskapet i eller i medhold av lov er avskåret fra å kreve fra forsikringstakeren eller den sikrede, ikke kan være saklig grunn for forsikringsnektelse, jf. tredje ledd annet punktum i forslaget til §§ 3-10 og 12-12. Bestemmelsen er utformet særlig med henblikk på helseopplysninger som selskapene etter bestemmelser i lov og forskrift er avskåret fra å spørre om, og følger opp forslaget om dette i høringsbrevet og i NOU 2000: 23.

Videre foreslår departementet en bestemmelse i tredje ledd første punktum i forslaget til §§ 3-10 og 12-12 om at andre forhold som det etter lovgivningen ellers er forbudt å legge vekt på, ikke kan utgjøre saklig grunn for forsikringsnektelse. Denne bestemmelsen innebærer for det første at et forhold som vil bli rammet av lovfestede forbud mot diskriminering, ikke kan utgjøre saklig grunn for forsikringsnektelse etter forsikringsavtaleloven. Departementet er riktig nok ikke kjent med at forsikringsnektelser som innebærer ulovlig diskriminering, har forekommet i praksis. (Prisdifferensiering mellom kjønnene, som Likestillingsombudet nevner i sin høringsuttalelse, er ikke å anse som forsikringsnektelse, jf. om dette punkt 4.3.) Departementet anser det likevel prinsipielt viktig med en slik bestemmelse som gjør det klart at en forsikringsnektelse ikke saklig kan begrunnes i forhold som diskrimineringslovgivningen forbyr å legge vekt på i forsikring.

Videre innebærer den foreslåtte bestemmelsen at heller ikke forhold som det er i strid med personvernlovgivningen å legge vekt på i risikovurderinger i forsikring, kan utgjøre saklig grunn for forsikringsnektelse. Dette er særlig relevant for betalingsanmerkninger, jf. Personvernnemndas vedtak 23. mai 2005.

I NOU 2005: 8 Likeverd og tilgjengelighet, foreslås som nevnt tilsvarende regler som i likestillingsloven og diskrimineringsloven, om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne, og Barne- og likestillingsdepartementet arbeider med en odelstingsproposisjon om forslagene der. Et særlig spørsmål er hvilken vekt selskapene i sine risikovurderinger kan legge på forhold som medfører nedsatt funksjonsevne. Norsk Forbund for Utviklingshemmede har uttalt i høringen at funksjonsnedsettelse ikke i seg selv bør kunne begrunne nektelse av forsikring. Departementet er enig i dette. Det forhold at en person har nedsatt funksjonsevne, bør ikke i seg selv (uavhengig av risiko) kunne danne grunnlag for nektelse av forsikring. En slik forsikringsnektelse ville også kunne innebære diskriminering i strid med artikkel 25 (e) i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som forbyr diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne når det gjelder helseforsikring og livsforsikring, og som krever at slik forsikring er tilgjengelig for denne gruppen «in a fair and reasonable manner». Dette innebærer blant annet at det må stilles de samme kravene til helseopplysninger for personer med nedsatt funksjonsevne som til andre, og helseopplysningene må vurderes på den samme måten. Når det gjelder spørsmålet om diskriminering i forsikringsforhold, skiller imidlertid nedsatt funksjonsevne seg fra forhold som kjønn, etnisitet, nasjonalitet, religion og liknende, som er forhold som ikke har noen direkte sammenheng med helse. Nedsatt funksjonsevne vil som regel skyldes helsemessige forhold, og helsemessige forhold kan være en relevant opplysning for risikovurderingen ved mange personforsikringer. Et forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne bør etter departementets syn ikke stenge for å legge vekt på relevante helseopplysninger som viser økt risiko. For eksempel må en person som er ufør eller som har en høy grad av risiko for uførhet, generelt kunne nektes forsikring med uføredekning. Dette må gjelde uansett om de forhold som medfører uførhet eller risiko for uførhet, er å anse som et tilfelle av nedsatt funksjonsevne eller ikke. Tilsvarende må en nærsynt kunne nektes forsikring mot hornhinneavløsning dersom nærsyntheten skaper en vesentlig økt risiko. For skadeforsikring er helseopplysninger derimot ikke relevant på den samme måten. Ved skadeforsikring bør forhold som innebærer nedsatt funksjonsevne, normalt ikke kunne begrunne avslag.