6 Krav om begrunnelse ved tilbud på forsikring bare til en særlig høy premie
Forsikringsavtaleloven §§ 2-1 og 11-1 inneholder krav til informasjon som skal gis av selskapet i forbindelse med tegningen. Selskapet skal blant annet gi opplysninger om vilkår, premiesatser og om det er vesentlige begrensninger i dekningen, samt om reglene for å bringe tvister om forsikringsavtalen inn for en klagenemnd. Det gjelder imidlertid ikke krav om at det skal gis opplysninger om grunnlaget for premieberegningen.
Som det fremgår i kapittel 3 foran, følger det av lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) at premien skal stå i et rimelig forhold til risikoen. Departementet foreslår i proposisjonen her ikke noe ytterligere saklighetskrav for selskapenes premieberegninger ut over forsikringslovens regulering av dette.
Et annet spørsmål er om det bør gis nærmere regler om begrunnelse fra selskapet også i tilfelle der forsikringssøkeren avkreves en særlig høy premie, og ikke bare der forsikring nektes helt eller delvis. Barne- og familiedepartementet, Datatilsynet, Kreftforeningen og Den norske lægeforening har i sine høringsuttalelser tatt til orde for det.
Nært knyttet til spørsmålet om begrunnelse for en særlig høy premie er spørsmålet om selskapet også skal opplyse om at forsikringstakeren kan be om å få avtalen revidert dersom forholdene endrer seg, og risikoen blir mindre. Barne- og familiedepartementet, Datatilsynet, Forbrukerombudet og Den norske lægeforening har vært inne på dette i sine høringsuttalelser.
Departementet viser til at forsikringstilbud til en høyere premie bare vil være omfattet av kravet til begrunnelse etter forslaget §§ 3-10 og 12-12 dersom det dreier seg om et forsøk på omgåelse av reglene om krav til saklig grunn ved forsikringsnektelse, se punkt 4.3. Også ved en høy premie som springer ut av en vanlig risikobasert premiedifferensiering i samsvar med forsikringslovens regler, ser imidlertid departementet behov for nærmere regler om begrunnelse. Dette er særlig aktuelt ved personforsikringer, men departementet ser også grunn til å gi regler om dette innenfor skadeforsikring. Departementet foreslår derfor regler om dette i forsikringsavtaleloven §§ 2-1 og 11-1.
Selskapene fastsetter premier og vilkår med utgangspunkt i premietariffen, jf. forsikringsloven § 9-3 femte ledd og § 12-1, og vurderer den enkelte kunden i forhold til forutsetningene i premietariffen for det aktuelle forsikringsproduktet. Hvis selskapet antar at vedkommende har en høyere risiko enn normalgruppen, blir vedkommende avkrevd en høyere premie enn normalgruppen, se nærmere NOU 2002: 23 punkt 4.1.2 på side 18. Etter departementets syn bør selskapet gi en begrunnelse for det i alle tilfelle der forsikringssøkeren avkreves en høyere premie enn det som kreves for normalgruppen i premietariffen. Departementet antar at dette vil være aktuelt for mange saker. Selskapene kan antakelig utarbeide standardtekst for begrunnelsen med sikte på de mest vanlige typetilfellene, for eksempel der unge bilførere avkreves en høyere premie fordi ulykkesrisikoen for de yngste bilførerne er høyere enn for andre grupper.
Etter de gjeldende regler i forsikringsavtaleloven §§ 2-1 og 11-1 skal selskapet opplyse om reglene for å bringe tvister om forsikringsavtalen inn for en klagenemnd. Forsikringsskadenemnda vil imidlertid ikke kunne overprøve selskapenes premieberegning, da dette hører under Kredittilsynet, jf. punkt 7. Det er nok også tvilsomt om det er særlig praktisk at domstolene overprøver premieberegningen i en konkret sak. Departementet antar likevel at et krav til begrunnelse for at det kreves en særlig høy premie, vil være hensiktsmessig. Dette vil gi forsikringstakerne informasjon som kan være nyttig for eksempel når forsikringssøkerne skal vurdere forsikringstilbud fra ulike selskaper.