8 Begrensninger i rett til innhenting av helseopplysninger ved tegning av forsikring

8.1 Innledning

Det rettslige utgangspunktet i norsk rett i dag er at forsikringsselskaper kan be om alle helseopplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen, jf. forsikringsavtaleloven § 13-1. Selskapet på sin side er forpliktet til å fastsette premien i samsvar med risikoen, jf. § 9-3 femte ledd og § 12-1 lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven). Dermed har ikke selskapet bare rett, men også plikt til å innhente den informasjon som er nødvendig for å kartlegge den enkelte forsikringstaker risikobilde. I dette kapitlet er hovedspørsmålet om en forsikringstakers opplysningsplikt etter forsikringsavtaleloven bør begrenses. Det vises til nærmere redegjørelse for forholdet mellom den individuelle forsikringsavtalen og krav til premieberegningen i forsikringsloven foran i kapittel 3.

I kapitlet her gjøres det først rede for rettstilstanden i andre nordiske land når det gjelder begrensninger i adgangen til å innhente opplysninger ved tegning av forsikring. I tillegg pekes det helt kort på rettstillingen etter EU-retten.

Dernest ses det nærmere på gjeldende norsk rett i lys av de ulike forslag i NOU 2000: 23 og høringsinstansenes syn. En har sett det som naturlig å begynne med hvordan opplysninger samles inn i dag. Det skjer som regel ved at den enkelte forsikringstaker fyller ut et egenerklæringsskjema. Men den enkelte har også plikt til å gi viktige opplysninger av eget tiltak, jf. forsikringsavtaleloven § 13-1. Mot dette bakteppet og i lys av høringsinstansenes syn drøftes så utvalgets ulike forslag til begrensninger i opplysningsplikten. Avslutningsvis behandles spørsmålet om det er behov for et system som skal hindre at opplysningene brukes på en feilaktig eller usaklig måte.

Bestemmelsene i dette kapitlet må ses i sammenheng med punkt 9.1 som handler om skranker i annen lovgivning for utveksling av personopplysninger. For eksempel gjelder personopplysningslovens regler for behandling av personopplysninger i et forsikringsforhold. Personopplysningsloven supplerer i så måte vernet for den enkelte forsikringstaker etter forsikringsavtaleloven.

8.2 Rettstilstanden i andre nordiske land og EU

I dansk rett reguleres forsikringsavtaler blant annet av lov nr. 129 av 15. april 1930. I utgangspunktet er det ingen begrensninger i forsikringsselskapenes adgang til å innhente eller bruke helseopplysninger, verken ved inngåelsen av en forsikringsavtale eller ved en eventuell oppsigelse eller endring av vilkårene for en forsikring eller en pensjonsordning. Forsikringsavtaleloven er således ikke til hinder for at forsikringsselskapet anmoder om personlige opplysninger eller opplysninger om den generelle helsetilstanden.

Et forsikringsselskap kan imidlertid ikke anmode om, innhente eller motta og bruke opplysninger som kan belyse en persons arveanlegg og risiko for å utvikle eller pådra seg sykdommer, herunder kreve undersøkelser som er nødvendige for å fremskaffe slike opplysninger, jf. forsikringsavtaleloven § 3a. Men unntaket gjelder ikke opplysninger om vedkommendes eller andre personers nåværende eller tidligere helbredstilstand.

I Finland er forsikringstakerens opplysningsplikt regulert i försäkringsavtalslagen (543/1994) 22 §. Herav følger en plikt for en forsikringssøker til å gi korrekte og fullstendige svar på selskapets spørsmål, for så vidt de kan ha betydning for risikobedømmingen. Det kan spørres om alle slags helseopplysninger.

Den finske forsikringsavtaleloven er for tiden under revisjon. I 2005 ble det nedsatt et utvalg som avga sin utredning høsten 2006. Utredningen har vært på høring. Regjeringen tar sikte på å legge frem en proposisjon for Riksdagen i begynnelsen av 2008. Gruppen foreslo ingen endringer i försäkringsavtalslagen 22 §.

I svensk rett reguleres forsikringstakerens opplysningsplikt i försäkringsavtalslagen (2005:104). En rekke av bestemmelsene i denne loven tilsvarer norske regler, men de svenske bestemmelsene er mer detaljerte.

Den svenske forsikringsavtaleloven inneholder ingen begrensninger når det gjelder hva et forsikringsselskap skal kunne spørre om ved tegning av forsikring. Men problemstillingen har blitt drøftet i utredningen Försäkringsbolags tillgång till patientjournaler (Ds 2005:13).

I utredningen er utgangspunktet at forsikringsselskapet har behov for informasjon for å foreta en korrekt risikovurdering. Samtidig skal den enkelte forsikringstaker beskyttes mot at personvernet blir krenket. Det legges til grunn at tilgang for fullstendige pasientjournaler gir forsikringsselskapet tilgang til nødvendig informasjon, men også unødvendig informasjon, såkalt overskuddsinformasjon. Det forslås derfor begrensninger i forsikringsselskapets muligheter til å innhente fullstendige pasientjournaler direkte fra helsevesenet etter fullmakt. Selskapenes behov for informasjon bør heller imøtekommes ved at de får svar på særskilte spørsmål eller journalutdrag.

I utredningen foreslås det også tidsmessige begrensninger i retten til å utnytte fullmakter for å innhente helseopplysninger om den enkelte. Blant annet skal en fullmakt innhentet i forbindelse med tegning av forsikring, ikke kunne nyttes av selskapet når avtalen er inngått.

Forslaget har foreløpig ikke ført til noen lovendringer.

EU har gitt flere direktiver om forsikringsvirksomhet, men ingen av disse gjelder spesielt forholdet mellom forsikringstakeren og forsikringsselskapet.

EU-direktivet om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (Europaparlamentet og rådets direktiv 95/46 EF) har til hensikt å etablere felles reguleringsprinsipper og et ensartet vern for behandlingen av personopplysninger i hele EU-området. Direktivet skal videre sikre fri utveksling av personopplysninger mellom medlemsstatene. Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett ved personopplysningsloven 14. juni 2000 nr. 31.

8.3 Selskapets innhenting av opplysninger

Før forsikringsavtale er inngått, kan forsikringsselskapet be forsikringstakeren om opplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen, jf. forsikringsavtaleloven § 13-1 første punktum. Forsikringstakeren og den forsikrede skal gi «riktige og fullstendige svar» på disse spørsmålene fra selskapet, jf. forsikringsavtaleloven § 13-1 annet punktum. Det er dermed selskapet som har hovedansvaret for å finne de opplysninger det mener at det trenger, gjennom utformingen av spørsmålene. Normalt vil slike spørsmål fremgå i et standardisert spørreskjema. Ved tegning av personforsikring kalles dette gjerne «egenerklæringsskjema».

Forsikringstakeren har i tillegg en aktiv og selvstendig opplysningsplikt. Plikten knytter seg til «særlige forhold» som vedkommende må forstå er av vesentlig betydning for selskapet, jf. forsikringsavtaleloven § 13-1 tredje punktum.

En liknende regel gjelder ved inngåelse av en avtale om skadeforsikring, jf. forsikringsavtaleloven § 4-1.

I NOU 2000: 23 gir utvalget uttrykk for at dagens ordning med at selskapet har et hovedansvar for å finne frem til de opplysningene det trenger ved bruk av egenerklæringsskjemaer bør videreføres. Utvalget fremholder (utredningen punkt 9.2.2 på side 55):

«Det er viktig at spørsmålene blir stilt slik at man får svar som er minst mulig skjønnsmessige (spørsmål om en har vært sykmeldt heller enn spørsmål om en føler seg frisk). Blir spørsmålsstillingen så klar som mulig, blir skjemaene enklere å bruke, og en unngår senere tvist om hvorvidt opplysningsplikten ble oppfylt. Noen spesielle regler om dette er imidlertid vanskelige å formulere.»

Utvalget forslo etter dette følgende utforming av forsikringsavtaleloven § 13-1 (utredningen punkt 15.2.2.3 på side 129-130):

«Så lenge selskapet ikke har påtatt seg å dekke forsikringen, skal forsikringstakeren og den sikrede svare på de spørsmålene selskapet stiller for å kunne vurdere risikoen. På oppfordring av selskapet skal forsikringstakeren og den forsikrede gi opplysninger om særlige forhold som de må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen selv om det ikke er uttrykkelig spurt etter disse opplysningene, men bare dersom opplysningene er av en slik art at selskapet kunne ha spurt om dem etter bestemmelsene nedenfor.»

Som det fremgår av lovforslaget annet punktum, går utvalget inn for å beholde dagens regel om forsikringstakerens plikt til å gi opplysninger om «særlige forhold» av eget tiltak, men med en viss tydeliggjøring i lovteksten. Utvalget uttaler (utredningen punkt 15.1.2.3 på side 121-122):

«Som i dagens lovtekst går opplysningsplikten noe videre enn å svare på spørsmålene som blir stilt. Nytt er imidlertid at selskapet må gjøre spesielt oppmerksom på dette.

Normalt må forsikringskundene kunne forutsette at selskapet spør etter det som er relevant, men unntak kan tenkes. Er grunnen til at selskapet ikke spør at det ikke har adgang til det – for eksempel fordi det dreier seg om gamle opplysninger – er imidlertid forsikringskundens opplysningsplikt begrenset tilsvarende. I så fall behøver selskapet ikke informeres, selv om det dreier seg om forhold forsikringskundene skjønner er høyst relevante for risikobedømmingen.»

Utvalget forslår dessuten en særskilt bestemmelse om at selskapet har plikt til å informere om begrensninger i forsikringskundens opplysningsplikt, og om bakgrunnen for at spørsmålene stilles, jf. forslaget til ny § 13-1 e i forsikringsavtaleloven (utredningen punkt 15.2.2.9 på side 130):

« Selskapet skal informere om begrensningene i opplysningsplikten som følger av reglene i dette kapitlet. Selskapets skriftlige spørsmål skal vedlegges en kort og lettfattelig forklaring av hvorfor selskapet mener spørsmålene er relevante ved risikovurderingen, og hvilken betydning svarene kan ha. »

Utvalget begrunner forslaget slik (utredningen punkt 9.2.2 på side 55):

«Slik utvalget ser det, bør skjemaene suppleres med forklarende tekst. Forklaringene bør ikke være altfor detaljerte, men bør utformes slik at en vanlig forsikringssøker skjønner formålet med skjemaet og spørsmålene.

På samme måte som skjemaet bør forklare spørsmålsstillingene, bør det opplyses om begrensningene i opplysningsplikt, rett til begrunnelse og liknende [...]

Den klarhet som tilstrebes med tiltakene som er nevnt ovenfor, blir spesielt viktige dersom opplysningsplikten begrenses, slik utvalget drøfter nedenfor. Av denne grunn vil utvalget anbefale at begrensninger i opplysningsplikten så langt det er mulig gjennomføres som begrensninger i hva det kan stilles spørsmål om i egenerklæringsskjemaer fremfor en adgang for forsikringssøkere til å unnlate å besvare spørsmål eller besvare dem galt.»

Utvalgets medlemmer oppnevnt etter forslag fra Norges Forsikringsforbund, nå Finansnæringens Hovedorganisasjon, er prinsipielt uenig i at det skal legges begrensninger på opplysningsplikten, se punkt 8.4. De uttaler likevel (utredningen punkt 9.2.2 på side 55):

«[D]ersom det først skal innføres begrensninger må disse reguleres gjennom hva selskapene kan spørre om. Dersom det skal overlates til forsikringssøkeren selv å vurdere de enkelte reglene om begrensninger i opplysningsplikten, øker risikoen for konflikter og for situasjoner der forsikringen viser seg ikke å være gyldig når forsikringstilfellet har inntruffet.»

Ett medlem foreslår en regel som begrenser forsikringsselskapets spørsmål til et spørreskjema som det «vanligvis tar mindre enn [én time] å fylle ut», jf. utvalgets lovforslag § 13-1x. Flertallet støtter ikke en slik regel. Flertallet uttaler (utredningen punkt 9.5.4 på side 61):

«En peker dels på at konkurransesituasjonen uansett fører til at skjemaene utformes slik at de ikke tar for lang tid å fylle ut, og dels på at opplysningsplikten uansett er så omfattende at en mengdebegrensning av spørsmålene har liten betydning. En antar det også ville være vanskelig å finne en passende tidsramme for de forskjellige typer forsikring.»

Aker sykehus støtter utvalgets forslag om å videreføre ordningen med egenerklæringsskjemaer. Landsorganisasjonen i Norge peker på viktigheten av at spørsmålene selskapene stiller, er så klare som mulig.

Utvalgets forslag til ny § 13-1 e om selskapets informasjonsplikt i forbindelse med bruk av egenerklæringsskjemaer støttes av Finansnæringens Hovedorganisasjon, som legger følgende forståelse av bestemmelsen til grunn:

«Utvalget har forutsatt at informasjonen skal være kort og enkel. Vi legger til grunn at det betyr at bestemmelsen innfører en plikt til å gi informasjon om sammenhengen mellom informasjonsinnhenting, risikokartlegging og prissetting, og ikke er en plikt til inngående forklaring av den risikomessige betydning av hvert enkelt av spørsmålene i skjemaene».

Rogaland fylkeskommune og Landsorganisasjonen i Norge uttrykker støtte for synspunktet fra utvalgets medlemmer oppnevnt etter forslag fra Norges Forsikringsforbund, nå Finansnæringens Hovedorganisasjon, om å regulere opplysningsplikten i form av begrensninger i hva det kan stilles spørsmål om.

Ingen høringsinstanser støtter forslaget fra ett utvalgsmedlem om å begrense mengden av forsikringsselskapenes spørsmål, jf. lovforslaget § 13-1x. Kredittilsynet og Diakonhjemmets sykehus går uttrykkelig mot forslaget. Det gjør også Finansnæringens Hovedorganisasjon :

«FNH mener dette er uegnet for lovregulering, og ser forslaget som uhensiktsmessig. Salgs- og markedssituasjonen vil i seg selv legge føringer slik at selskapene begrenser opplysningsskjemaenes omfang. Videre er kundene svært forskjellige, produktene svært forskjellige og tegningssituasjonene likeså. Vi kan derfor ikke se at noe skulle være vunnet ved et slikt forslag. Vi kan heller ikke se hvordan man skulle kunne forvente en reell og praktikabel håndheving av en slik regel.»

Departementet er enig med utvalget i at forsikringstakerens opplysningsplikt som hovedregel fortsatt skal dreie seg om å svare på de spørsmål forsikringsselskapet stiller. Selskapet er den profesjonelle parten i et forsikringsforhold, og bør ha hovedansvaret for å identifisere de opplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen. En tilsvarende høy forventning er det ikke rimelig å ha til forsikringssøkeren. I forlengelsen av dette foreslås det derfor at plikten til å svare på spørsmål fremgår uttrykkelig av lovteksten, jf. lovforslaget § 13-1 a annet ledd første punktum.

Departementet følger også opp utvalgets forslag om å la forsikringstakerens plikt til å gi visse opplysninger av eget tiltak bero på om selskapet har gitt vedkommende en særskilt oppfordring om dette, jf. lovforslaget § 13-1 a annet ledd tredje punktum. Også dette forslaget må ses på som et utslag av at ansvaret for innhenting av opplysninger i første rekke bør plasseres hos den profesjonelle parten. Denne endringen har imidlertid også en side til selskapets adgang til å påberope seg brudd på opplysningsplikten. Om selskapet unnlater å gi forsikringstakeren en slik oppfordring, vil en konsekvens være at det taper retten til å påberope seg at opplysningsplikten er forsømt for så vidt gjelder opplysninger som ellers skulle vært gitt i medhold av denne bestemmelsen.

Departementet foreslår derimot ikke at forsikringstakerens selvstendige opplysningsplikt avgrenses mot opplysninger selskapet ikke kan spørre etter, slik utvalget foreslår i utvalgets forslag til endringer i forsikringsavtaleloven § 13-1 annet punktum i.f. Det fremgår nedenfor at departementet ikke foreslår andre begrensninger i opplysningsplikten enn tidsmessige begrensninger. Behovet for det forbeholdet utvalget her foreslår, faller dermed i all hovedsak bort. For så vidt gjelder opplysninger som er eldre enn ti år, jf. lovforslaget i § 13-1 b, vil disse ikke kunne påberopes av selskapet i medhold av lovforslaget § 13-1 c som gjelder opplysninger som ikke kan brukes.

Departementet følger opp utvalgets forslag om å pålegge forsikringsselskapet å informere forsikringssøkere om omfanget av opplysningsplikten, jf. lovforslaget § 13-1 første punktum. I forlengelsen av dette foreslår departementet at selskapet skal opplyse kort om bakgrunnen for de ulike spørsmålene som det stiller, jf. lovforslaget § 13-1 annet punktum. Dette vil også kunne bidra til at svarene som gis, blir mer informative for selskapene.

Departementet finner ikke grunn til å følge opp forslaget fra et mindretall i utvalget om å begrense mengden av opplysninger til det som kan oppgis på én time. Departementet viser til at forslaget ikke har fått noen støtte fra høringsinstansene og mener at tid er et lite treffende avgrensningskriterium for en opplysningsplikt som skal sikre selskapet relevante helseopplysninger.

8.4 Den ytre rammen for forsikrings­takerens og den forsikredes opplysningsplikt. Bør det innføres et vesentlighetskrav?

Plikten for forsikringstakeren og den forsikrede til å gi opplysninger av betydning for risikoen ved inngåelse av en avtale om personforsikring er regulert i forsikringsavtaleloven § 13-1, som lyder:

«Så lenge selskapet ikke har påtatt seg å dekke forsikringen, kan det be om opplysninger som kan ha betydning for dets vurdering av risikoen. Forsikringstakeren og den forsikrede skal gi riktige og fullstendige svar på selskapets spørsmål. De skal også av eget tiltak gi opplysninger om særlige forhold som de må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen.»

En liknende regel gjelder ved inngåelse av en avtale om skadeforsikring, jf. forsikringsavtaleloven § 4-1.

Forsikringsselskapet har på sin side ikke bare rett, men også en særskilt plikt til å foreta en risikovurdering. Det følger av lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) § 9-3 femte ledd og § 12-1. Det vises til nærmere omtale av disse bestemmelsene i kapittel 3.

Når forsikringsselskapet avgjør om det skal overta en personforsikring og vurderer risikoen, skal det legge til grunn den forsikredes helsetilstand på søknadstidspunktet, jf. forsikringsavtaleloven § 12-1. Forverrer forsikredes helsetilstand seg etter søknadstidspunktet, er det uten betydning for forsikringsavtalen. Unntaket er om forverringen har sammenheng med forhold som forelå på søknadstidspunktet, og som blir avdekket ved selskapets undersøkelser.

På enkelte områder er det etablert grenser for hva forsikringsselskapet kan be om eller innhente av opplysninger.

Bioteknologiloven (lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi) forbyr bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten, jf. § 5-8 første og annet ledd som lyder:

«Det er forbudt å be om, motta, besitte, eller bruke opplysninger om en annen person som er fremkommet ved genetiske undersøkelser som omfattes av § 5-1 annet ledd bokstav b, eller ved systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie.

Det er forbudt å spørre om genetiske undersøkelser eller systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie har vært utført.»

Noen typer helseopplysninger er det forbudt å bruke i forsikringsøyemed – uavhengig av om den som opplysningen gjelder, gir samtykke. Det gjelder:

• helseopplysninger om alle personer i Norge som har eller har hatt kreft, jf. forskrift 21. desember 2001 nr. 1477 om innsamling og behandling av helseopplysninger i Kreftregisteret § 1-4

• opplysninger om fødsler og avsluttede svangerskap innsamlet i medhold av forskrift 21. desember 2001 nr. 1483 om innsamling og behandling av helseopplysninger i Medisinsk fødselsregister § 1-4

• helseopplysninger registrert i systemet for vaksinekontroll, jf. forskrift 20. juni 2003 nr. 739 om innsamling og behandling av helseopplysninger i System for vaksinasjonskontroll § 1-4

• opplysninger om smittsomme sykdommer, herunder tuberkulose som er samlet inn og registrert i medhold av forskrift 20. juni 2003 nr. 740 om innsamling og behandling av helseopplysninger i Meldingssystem for smittsomme sykdommer og i Tuberkuloseregisteret og om varsling om smittsomme sykdommer § 1-4

• opplysninger i blodgiverregistret, jf. forskrift 4. februar 2005 nr. 80 om tapping, testing, prosessering, oppbevaring, distribusjon og utlevering av humant blod og blodkomponenter og behandling av helseopplysninger i blodgiverregistre (blodforskriften) § 4-1

• opplysninger i Forsvarets helseregister, jf. forskrift 2. september 2005 nr. 1010 om innsamling og behandling av opplysninger i Forsvarets helseregister § 1-5

• helseopplysninger samlet inn og registrert i medhold av forskrift 17. februar 2006 nr. 204 om pseudonymt register for individbasert pleie- og omsorgsstatistikk § 1-4

• helseopplysninger samlet inn i medhold av forskrift 7. desember 2007 nr. 1389 om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk pasientregister

• helseopplysninger som er omfattet av forskrift 21. desember 2007 nr. 1610 om behandling av helseopplysninger i nasjonal database for elektroniske resepter

Utvalget gjør i NOU 2000: 23 punkt 9.1.2 på side 50–51 rede for sitt prinsipielle syn på opplysningsplikten. Utvalgets flertall uttaler (side 50):

«Utvalget ser det prinsipielt slik at det er av verdi å begrense informasjonsflyten i samfunnet når det gjelder personlige opplysninger, både fordi det alltid er en viss fare for at opplysninger skal komme på avveier og for å verne det private. Det må imidlertid i større eller mindre grad aksepteres at forsikringsselskaper spør om personlige opplysninger dersom det er nødvendig for å få forsikringsmarkedet til å fungere, da et velfungerende forsikringsmarked er et gode. Slik innsamling av opplysninger forutsetter imidlertid at det er gode systemer for sikring og behandling av de innsamlede dataene.»

Om betydningen for risikovurderingen heter det videre samme sted:

«Utvalget ser at begrensinger i opplysningsplikten vil medføre at de som kan påberope seg en begrensning kommer heldigere ut enn de som ikke kan påberope seg noen slik begrensning. Fordelingsvirkningen av de enkelte begrensninger i opplysningsplikten må derfor vurderes nøye. Noen ganger kan fordelingsvirkningene være uønskede, som når en svak gruppe subsidierer en annen. Utvalgets flertall mener imidlertid at fordelingsvirkningene av begrensningene i opplysningsplikten i noen tilfeller kan være uttrykk for en sunn og akseptabel solidaritet forsikringstakere imellom.»

Utvalgets flertall uttaler følgende om betydningen for det norske forsikringsmarkedet av at norske regler er mer restriktive om bruk av helseopplysninger enn reglene i andre land (punkt 7.4.4 på side 46):

«[E]ventuelle restriktive norske regler om helseopplysninger [vil] ikke gjelde dersom en forsikringssøker selv tegner forsikring utenfor EØS-området, for eksempel via internett. Dette kan medføre en viss lekkasje til utlandet. Men lekkasjen vil trolig være begrenset også i fremtiden, dels fordi forsikringssøkeren vil nøle fordi han eller hun ikke vil vite nok om det utenlandske selskapet og dets vilkår, og dels fordi formidling av slik forsikring er forbudt etter forsikringsvirksomhetsloven § 2-4.»

Et mindretall (medlemmene oppnevnt etter forslag fra Norges Forsikringsforbund, nå Finansnæringens Hovedorganisasjon) legger større vekt på forsikring som en frivillig ordning og uttaler (side 51):

«Den grunnleggende solidaritetstanken bak forsikring er at de som forsikrer seg, er villige til å ta ansvar for hverandres økonomi dersom forsikringstilfellet skulle inntreffe. I et frivillig system kan man imidlertid ikke legge til grunn at solidariteten strekker seg særlig utover gruppen forsikringstakere med noenlunde samme risiko som en selv [...]. [...]

Mindretallet mener derfor at begrensninger i opplysningsplikten for frivillige, individuelle forsikringer ikke kan brukes som et middel for å subsidiere svake grupper. Dette er en oppgave som hører inn under det offentliges ansvarsområde.»

Sammen med representanten oppnevnt etter forslag fra Finansdepartementet understreker dette mindretallet som sitt syn (side 52) at

«utvalget ikke i tilstrekkelig grad har utredet behovet for grunnleggende endringer i forutsetningene for privat forsikringsvirksomhet. [...]

De vil også peke på at begrunnelser for og konsekvenser av avvik i forhold til fremmed rett og praksis i andre land, i liten grad har vært diskutert i utvalget. De mener at utvalget har vært lite fremtidsrettet i sin vurdering av faren for lekkasje til utlandet av forsikringskunder med gunstig risiko.»

Et samlet utvalg foreslår å endre den generelle bestemmelsen om opplysningsplikt ved tegning, jf. forsikringsavtaleloven § 13-1 første ledd, slik at den i større grad tilpasses dagens situasjon, hvor det i praksis bare spørres etter forhold som kan ha vesentlig betydning for risikobedømmingen. Det foreslås etter dette i ny § 13 b første punktum en bestemmelse om at selskapet bare kan be om «helseopplysninger og vurderinger som, alene eller sammen med andre opplysninger, kan ha vesentlig betydning for dets forsvarlige vurdering av risikoen». Det heter i utredningen (punkt 9.4.2 på side 57):

«Selv om opplysningsplikten begrenses til opplysninger som kan ha vesentlig betydning i selskapets risikovurdering, innebærer ikke dette at hver enkelt opplysning det spørres etter i seg selv må ha vesentlig betydning. En rekke opplysninger som hver for seg har mindre betydning, kan således til sammen gi et risikobilde som er vesentlig. Således kan ryggsmerter, hyppige korte sykefravær og regelmessig bruk av lette smertestillende medikamenter til sammen gi et varsko om at forsikringssøkeren kan ha en høyere risiko enn normalt ved forsikring mot arbeidsuførhet, selv om ingen enkelt av opplysningene i seg selv er av vesentlig betydning i risikovurderingen. Det må derfor være anledning til å spørre etter slike opplysninger som «kan» få vesentlig betydning i risikovurderingen. Vesentlighetskriteriet vil likevel forhindre at premiefastsettingen skjer på individuell eller nesten individuell basis.»

Når det gjelder det prinsipielle spørsmålet om de ytre rammene for forsikringstakerens opplysningsplikt, understreker Østfold fylkeskommune, Den norske lægeforening,Forbrukerombudet, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke og Landsorganisasjonen i Norge behovet for solidaritet forsikringstakerne imellom.

Diakonhjemmet sykehus peker på behovet for å beskytte svake grupper:

«Vi er også opptatt av å beskytte svake gruppers rett til forsikring. Et for finmasket nett sammen med relativt fri adgang til å si nei fra selskapenes side, kan i realiteten frata grupper rett til forsikring – en rett som i dag i visse tilfeller får betydning for eksempelvis opptakelse av boliglån. Satt på spissen, kan en si at vi ønsker å motvirke en utvikling mot forsikringsprodukter som mest retter seg mot de rike og friske.»

Datatilsynet, Forbrukerombudet og Vest-Agder fylkeskommune frykter at opplysningsplikten kan gå på bekostning av personvernet. Datatilsynet uttaler:

«Tilsynet støtter det mindretallet som mener det bør opereres med grove risikogrupper. Da vil det være enklere å plassere forsikringssøkeren i riktig gruppe, og en trenger ikke legge like stor vekt på forsikringssøkeren individuelle helserisiko. Dette vil styrke forsikringssøkernes personvern gjennom at behovet for sensitive opplysninger blir mindre.

[...]

Større begrensninger i bruken av helseopplysninger, som Datatilsynet går inn for ovenfor, kan gjøre personforsikring dyrere for noen. Dette oppveies imidlertid klart av samfunnets interesse i at borgerne kan tegne og få oppgjør for forsikring uten å måtte oppgi sin personlige integritet.»

Landsorganisasjonen i Norge deler flertallets formodning om at strengere regler i Norge enn i andre land vil kunne føre til at enkelte finner det mer fordelaktig å tegne forsikring i utlandet. Den ser imidlertid dette som et begrenset problem. Om det skulle bli mer omfattende, mener LO at man heller får se på saken på ny. Barne- og familiedepartementet synes langt på vei å være av samme oppfatning som LO:

«Videre er det en realitet at forbruker i forbindelse med tegning av livsforsikring foreløpig vil forholde seg til et norsk (eller skandinavisk) selskap. Det dreier seg om store økonomiske konsekvenser for vedkommende og han eller hun er avhengige av et selskap som har den nødvendige tillit. Norsk forsikringsavtalelovgivning er med på å skape den tilliten.»

Utvalgsflertallets forslag om å begrense opplysningsplikten i tråd med praksis ved å innføre et vesentlighetskrav støttes under høringen av Datatilsynet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Statens helsetilsyn, Rogaland fylkeskommune, Vest-Agder fylkeskommune, Østfold fylkeskommune, Oslo kommune, Randaberg kommune, Aker sykehus, Diakonhjemmets sykehus, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke og Landsorganisasjonen i Norge.

Forbrukerombudet, Vest-Agder fylkeskommune, Oslo kommune, Diakonhjemmet sykehus, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke og Landsorganisasjonen i Norge legger i den forbindelse vekt på hensynet til forsikringstakeren. Til utvalgsmindretallets bemerkning om at forsikringsbransjen allerede overholder de foreslåtte reglene, og at ytterligere lovregulering således ikke er nødvendig, bemerker Vest-Agder fylkeskommune:

«Dette synspunkt kan ikke bli tillagt særlig vekt ettersom kodifisering på andre områder anses som en viktig rettssikkerhetsgaranti for den «svake part» i et forhold. Som eksempel på dette viser en til pasientrettighetsloven som regulerer mange rettigheter som også tidligere var gjeldende på ulovfestet grunnlag. Det anses som en verdi i seg selv at rettigheter blir lovfestet slik at det for den enkelte kan bli lettere å finne ut av hva en kan kreve og hvilke betingelser en kan stille.»

Kredittilsynet, Ullevål sykehus, Den Norske Aktuarforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Nevnden for helsebedømmelse er skeptiske til utvalgets forslag om å begrense opplysningsplikten i form av et vesentlighetskrav og viser til betydningen av at både forsikringstakeren og forsikringsselskapet har tilgang til den samme informasjonen.

Finansnæringens Hovedorganisasjon tilføyer at «[f]aren for skjevt utvalg (antiseleksjon) samt behovet for svindelbekjempelse legitimerer behovet for lik tilgang til informasjonen».

Kredittilsynet uttrykker bekymring med hensyn til følgende mulige virkninger for forsikringsmarkedet av å begrense opplysningsplikten:

«Dersom man får et misforhold mellom de innbetalte premier og de utbetalte forsikringsbeløp, vil dette igjen medføre at forsikringspremien blir veldig høy. Det vil da være sannsynlig at forsikringskunder med normal helserisiko vil foretrekke å sikre seg ved sparing eller forsikring i utlandet. Man vil således kunne få en langt høyere konsentrasjon av forsikrede med en forhøyet dødssannsynlighet på grunn av dårlig helse enn det beregningsgrunnlaget forutsetter. I sin ytterste konsekvens vil dette kunne medføre at den aktuelle dekningen i praksis ikke lenger er forsikringsbar.»

Nevnden for helsebedømmelse tilføyer :

«Eventuelle begrensinger i adgangen til å stille spørsmål vil føre til at bedømmelsen må legges til den «sikre side». Dette vil igjen medføre at forsikringsselskapene enten vil måtte utsette eller avslå å tilby forsikring eller overta forsikringen mot en høyere premie.»

Den Norske Aktuarforening trekker frem forholdet til fremmed rett:

«En annen forutsetning er at det norske regelverk ikke må være strengere enn det regelverk utenlandske selskaper praktiserer primært i Norge, men også i utlandet. Det kan medføre at norske selskaper er forhindret fra å innhente helsemessig informasjon som utenlandske selskaper kan innhente, og på denne måte avslå risiki som norske selskaper ikke gis mulighet for å avdekke.»

Foreningen fremhever videre betydningen av at reglene er tilpasset den tekniske utviklingen:

«Det er hyppige og stadige endringer i kunnskap om helserisiko i takt med medisinsk utvikling. Billedet er svært lite statisk, og det blir etter Aktuarforeningens oppfatning for snevert å lage begrensningsregler som et flertall i dag kan se som fornuftige, når behovet for begrensninger kan endre seg raskt over tid. Vårt prinsipielle syn er at det til enhver tid vil være opp til selskapene å fastlegge de spørsmål de finner nødvendige for å overta risiko. Det er i utredningen ikke påvist at de selvpålagte regler som benyttes av de fleste selskaper i dag er uheldige. Behovet for å lovregulere detaljregler for hva man kan spørre om synes derfor uhensiktsmessig og unyttig.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon antar at dersom utvalgets forslag til begrensninger i forsikringsselskapenes tilgang til informasjon blir vedtatt, vil Norge få «verdens strengeste lovgivning for innhenting og bruk av helseinformasjon i forsikring». Personvernhensyn kan etter deres syn ivaretas uavhengig av en utvidet opplysningsplikt:

«FNH mener at viktige personvernhensyn må ivaretas. Disse bør ivaretas ved godt avveide sikringsregler om bruk, lagring og oppbevaring av opplysninger, og ikke ved å begrense selskapenes tilgang til materiell relevant informasjon. Ved slike sikringsregler oppnår man den beste avveide totalløsning ved at kundenes vernebehov ivaretas på en hensiktsmessig måte samtidig som selskapets og kundekollektivets hensyn også ivaretas. Personvernhensyn legitimerer derfor ikke de foreslåtte begrensningsregler.»

Få høringsinstanser uttaler seg særskilt om utvalgets lovforslag. Men Kredittilsynet og Finansnæringens Hovedorganisasjon støtter at begrensningen i opplysningsplikten utformes slik at den knytter seg til forhold som «alene eller sammen med andre opplysninger» kan ha vesentlig betydning for risikovurderingen.

Datatilsynet går på den annen side inn for å skjerpe vesentlighetskravet ytterligere:

«Etter forslaget kan selskapet be om helseopplysninger og vurderinger som alene eller sammen med andre, kan ha vesentlig betydning for dets forsvarlige vurdering av risikoen. Mindre vesentlige helseopplysninger kan selskapet be om dersom disse sammen med andre opplysninger kan få vesentlig betydning. Dette innebærer at det ikke blir noe igjen av kravet til vesentlighet. Passusen "alene eller sammen med andre" må derfor sløyfes for at vesentlighetskravet skal få reell betydning.»

Datatilsynet støtter også kravet om at forsikringsselskapet skal kunne dokumentere at de opplysningene det spørres etter, har vesentlig betydning. Tilsynet mener det bør fremgå tydeligere av lovteksten. Den Norske Aktuarforening uttrykker derimot skepsis i forhold til en lovfesting av vesentlighetskravet:

«Selskapene må ha anledning til å spørre om ting det mener er av betydning for helsebedømmelsen. Formålet må være å sikre at informasjon som gir et godt billede av helsesituasjonen, og som derfor gir et godt grunnlag for å foreta en seriøs risikovurdering, kan gis.»

Departementet deler utvalgets prinsipielle syn om at det fortsatt bør være samsvar mellom premie og risiko når et selskap påtar seg ansvaret for forsikringstakerens helserisiko gjennom en forsikringsavtale. Dette følger for øvrig også av de generelle kravene til forsikringsselskapenes virksomhet om at premien skal fastsettes i samsvar med risikoen, jf. lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) §§ 6-7, 9-3 og 12-1 og nærmere omtale foran i kapittel 3.

Utvalget foreslår å begrense opplysningsplikten til opplysninger som «alene eller sammen med andre opplysninger» kan ha «vesentlig» betydning for risikovurderingen. I motivene til bestemmelsen fremgår at «hver enkelt opplysning det spørres om kan være ubetydelig, dersom den sammen med andre opplysninger kan gi et endret risikobilde» (utredningen punkt 15.1.2.5 på side 122). Etter departementets syn synes dermed ikke lovforslaget på dette punkt å medføre noen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.

En innstramming vil det derimot være om opplysningsplikten begrenses til opplysninger som alene har vesentlig betydning for risikovurderingen. Men en slik løsning er lite forenlig med forsikringslovens krav til forsikringsselskapene om at premien skal fastsettes i samsvar med risikoen. Slik forsikringsordningen er i dag, åpner den bare for solidaritet mellom forsikringstakere med noenlunde lik risiko.

Departementet mener imidlertid at utvalgets forslag på dette punktet må ses i sammenheng med forslaget om at forsikringsselskaper ikke uten saklig grunn skal kunne nekte en person forsikring på vanlige vilkår, se nærmere om dette ovenfor i kapittel 4.

Enkelte høringsinstanser ser en begrensning i opplysningsplikten som en styrking av forsikringssøkerens eller den forsikredes personvern. Selv om departementet har en viss forståelse for dette synspunktet, er selskapets behov for informasjon tuftet på prinsippet om samsvar mellom risiko og premie. Personvernet må sikres innfor denne rammen. Det vises til nærmere drøftelse av personopplysningslovens regler nedenfor under punkt 9.1.

Et argument som anføres mot å begrense forsikringsselskapenes tilgang på informasjon, er at norske regler da vil bli strengere enn fremmed rett og således virke konkurransevridende i norske forsikringsselskapers disfavør. På dette punktet slutter departementet seg til utvalgsflertallets syn om at lekkasje til utlandet trolig vil være nokså begrenset. En viser dessuten til de begrensninger i lovvalget som følger av lov 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring (forsikringslovvalgsloven) § 8 om livsforsikring og § 9 om annen forsikring.

8.5 Opplysninger som er kjent for søkeren

Etter gjeldende rett skal forsikringstakeren og den forsikrede «gi riktige og fullstendige svar på selskapets spørsmål», jf. forsikringsavtaleloven § 13-1 annet punktum. Dessuten skal de «av eget tiltak gi opplysninger om særlige forhold som de må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen», jf. forsikringsavtaleloven § 13-1 tredje punktum.

Forsikringssøkeren kan naturlig nok ikke gi opplysninger vedkommende ikke kjenner til. Selskapet har imidlertid mulighet til å hente inn opplysninger fra andre kilder enn forsikringssøkeren, for eksempel vedkommendes lege. Og en legejournal kan inneholde opplysninger pasienten ikke er kjent med, for eksempel legens egne vurderinger. Slike opplysninger vil være underlagt taushetsplikt. Men taushetsbelagte opplysninger kan gis ut ved samtykke fra den som opplysningene gjelder, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd. (Det kan nok likevel være et spørsmål om hvor langt et samtykke skal sies å rekke når det gjelder opplysninger pasienten selv ikke er kjent med.)

Helsepersonells utferdigelse av attester er regulert slik i helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64 § 15:

«Den som utsteder attest, legeerklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, legeerklæring o.l. skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Helsepersonell som er inhabil etter forvaltningsloven § 6, skal ikke utstede attest, legeerklæring o.l.»

Det fremgår av denne bestemmelsen at pasientens kunnskap ikke utgjør noen begrensning for hvilke opplysninger som attesten skal inneholde. Det vil dermed kunne oppstå en situasjon hvor selskapet har flere opplysninger om forsikringssøkeren enn vedkommende selv.

Et flertall av utvalgets medlemmer foreslår å begrense opplysningsplikten til opplysninger som er kjent for forsikringssøkeren, jf. utvalgets lovforslag § 13-1 b annet punktum:

«Selskapet kan likevel ikke be om opplysninger som ikke allerede er gjort tilgjengelige eller gjøres tilgjengelige for forsikringstakeren eller den forsikrede.»

Om bakgrunnen for forslaget heter det (utredningen punkt 9.5.1 på side 58):

«Betydningen av regelen [...] blir da at selskapet ikke kan be om samtykke til å innhente opplysninger fra forsikringssøkerens lege som vedkommende ikke selv er gjort kjent med.

Det ville kunne oppleves som støtende om en pasient gjennom forsikringsselskapet fikk kjennskap til helseopplysninger av stor betydning for vedkommende, om forsikringsselskapet visste mer om kundens helse enn vedkommende selv kunne få vite, eller om helseundersøkelser foranlediget av en forsikringsavtale skulle avdekke helserisikoer, som kanskje var store og uten behandlingstilbud. Helserisikoer som forsikringskunden ikke kjenner, kan på den andre siden ikke motivere vedkommende til å tegne forsikring, og er slik sett ikke en trussel mot forsikringssystemet [...].»

Et mindretall – representantene oppnevnt etter forslag fra Norges Forsikringsforbund, nå Finansnæringens Hovedorganisasjon – gikk mot flertallets lovforslag, blant annet med følgende begrunnelse (utredningen punkt 15.1.2.5 på side 123):

«Når det gjelder hensynet til «retten til ikke å vite» vil forslaget ikke motvirke den situasjonen at forsikringssøker risikerer å bli kjent med mistanke om alvorlig sykdom fra forsikringsselskapet, uten allerede å være informert om slik mistanke av egen lege. Situasjonen vil nemlig fortsatt være slik at søker må oppfylle sin opplysningsplikt ved å informere om legebesøk i egenerklæringen. På bakgrunn av opplysningen om legebesøk vil selskapet henvende seg til legen for nærmere opplysninger om hvilke symptomer som lå til grunn for konsultasjonen, og hvilke undersøkelser som ble foretatt med hvilket resultat. Legen behøver riktignok ikke å formidle sine foreløpige vurderinger om mulig risiko for alvorlig sykdom dersom han ikke har funnet det hensiktsmessig å formidle dette til pasienten. Dersom opplysningene er av en slik karakter at alvorlig sykdom ikke kan utelukkes på aktuelle tidspunkt, vil imidlertid forsikringsselskapets medisinske sakkyndige måtte informere selskapets saksbehandler om slik risiko. Dersom forsikringssøker ber om nærmere begrunnelse for de forbehold selskapet tar på bakgrunn av dette, vil selskapet uansett måtte informere om at de tilgjengelige opplysningene kan være uttrykk for alvorlig sykdom.»

For å sikre at en forsikringssøker får eventuell informasjon om en mulig alvorlig sykdom fra sin lege og ikke fra forsikringsselskapet, foreslår mindretallet følgende nytt annet punktum i nytt annet ledd i helsepersonelloven § 15:

«Videre skal pasienten informeres dersom det er sannsynlig at mottaker av opplysningene vil kunne tolke dem som uttrykk for mulig alvorlig sykdom.»

Om hvordan dette lovforslaget skal forstås fremholder mindretallet (utredningen punkt 15.1.2.5 på side 123):

«I samtykket vil det da ligge implisitt at legen eller helsepersonellet ikke kan sende opplysninger som kan ha stor betydning for vedkommende til forsikringsselskapet, uten først å informere den som har gitt samtykke.»

Forslaget om at opplysningsplikten bare skal gjelde opplysninger som forsikringssøkeren er kjent med, støttes av Barne- og familiedepartementet, Kredittilsynet, Statens helsetilsyn, Rogaland fylkeskommune, Aker sykehus, Diakonhjemmets sykehus og Den norske lægeforening. Det gjør også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, som mener det rent prinsipielt er «vanskelig å se at et forsikringsselskap skulle ha et legitimt behov for opplysninger som søkeren selv ikke er kjent med».

Statens helsetilsyn peker på følgende forhold:

«Videre ville det være uheldig om helserisiko skulle avdekkes gjennom en undersøkelse som var foranlediget av en forsikringsavtale. Hvor søkeren ikke selv kjenner til helserisiko vil det heller ikke være noen fare for at forsikringssystemet trues.»

Finansforbundet, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund går mot en slik begrensning i forsikringssøkers opplysningsplikt. Finansforbundet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund støtter også mindretallets forslag til et tillegg i helsepersonelloven § 15.

Finansnæringens Hovedorganisasjon mener at det i ettertid vil være vanskelig å dokumentere i hvilken grad legen har informert pasienten og sier videre:

«Utvalgsflertallet begrunner sitt forslag med retten til ikke å vite, altså at en søker ikke skal få avdekket alvorlig sykdom pga. søknadsbehandlingen. I praksis er det uhyre sjelden at dette skjer. Vi minner også om at det er frivillig å søke om forsikring, og at vurdering av risiko er en forutsetning for frivillig forsikring. Selv om utvalgets intensjon kan synes ideell, er problemets art og omfang langt fra stort nok til å kunne legitimere en regel som vil måtte forventes å gi antiseleksjonsproblemer som også vil ramme de andre forsikrede.»

Departementet legger til grunn at en journal, legeerklæring eller lignende både kan inneholde kjente opplysninger, men også opplysninger som pasienten er ukjent med, for eksempel legens egne vurderinger. Hvis et forsikringsselskap får kjennskap til disse opplysningene, kan det få innvirkning på risikovurderingen. Dermed kan den situasjonen oppstå at forsikringstilbudet indikerer visse helsemessige forhold som forsikringstakeren inntil da har vært ukjent med. Departementet er enig med utvalgsflertallet i at det kan være uheldig om en person får informasjon om alvorlig sykdom fra et forsikringsselskap. Slik informasjon hører først og fremst hjemme i et forhold mellom en pasient og vedkommendes lege.

På den annen side kan en bestemmelse som forhindrer legen i å gi informasjon pasienten ikke kjenner til, bli vanskelig å praktisere. Den vil dessuten være problematisk i forhold til prinsippet om at forsikringsselskapet som hovedregel bør og skal ha tilgang på opplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen, jf. reglene om premieberegningen i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) § 9-3 femte ledd og § 12-1, som omtales nærmere ovenfor under kapittel 3. Plikten til å kartlegge forsikringstakerens risikobilde er ikke begrenset til hva forsikringstakeren kjenner til. Det er derfor departementets syn at denne problemstillingen bør løses med utgangspunkt i forholdet mellom helsepersonell og pasient.

Helsepersonelloven § 15 regulerer utstedelse av attester, legeerklæringer og lignende. Departementet foreslår å lovfeste at helsepersonell skal orientere pasienten først «dersom opplysningene av mottakeren kan forstås som uttrykk for en alvorlig sykdom som pasienten kan være ukjent med», jf. lovforslaget i proposisjonen her om helsepersonelloven § 15 nytt tredje ledd og merknadene til denne bestemmelsen nedenfor under punkt 12.2. Denne bestemmelsen vil i så fall supplere pasientrettighetsloven § 3-6 tredje ledd om når helsepersonell gir ut taushetsbelagte opplysninger. Som hovedregel skal da den pasienten informasjonen gjelder, også informeres om dette. Men mens opplysningsplikten i lovforslaget § 15 nytt tredje ledd vil gjøre seg gjeldende før attest utstedes, er § 3-6 tredje ledd i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) mer en varslingsregel, jf. Ot.prp. nr. 12 (1998-99) Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) kapittel 12 og merknadene til § 3-6 side 131:

«En praktisk og sikker måte å gjennomføre dette på er å sende gjenpart av de avgitte opplysningene til vedkommende. Slik gjenpart eller informasjon om at opplysninger er gitt kan også være aktuelt i andre sammenhenger hvor hun eller han har gitt samtykke/tillatelse til at helsepersonell avgir taushetsbelagt informasjon, f.. eks. opplysninger til et forsikringsselskap. Begrensningen «så langt forholdene tilsier det» gjelder nødrettstilfeller der informasjon om at taushetsbelagte opplysninger er gitt til andre kan sette liv eller helse i fare for pasienten eller andre.»

For øvrig legges det til at en pasient også som hovedregel alltid kan kreve innsyn i sin journal, jf. pasientrettighetsloven § 5-1. Dermed vil vedkommende forsikringstaker også av eget tiltak – uavhengig av varslingsplikten i § 3-6 tredje ledd – kunne skaffe seg tilgang til de opplysninger som er ført om vedkommende.

Fra utgangspunktet om at en pasient alltid har rett til innsyn i sin journal mv., er det et unntak i pasientrettighetsloven § 5-1 annet ledd. Innsyn kan likevel nektes dersom «dette er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær». Etter departementets syn bør det gjelde en tilsvarende begrensning i adgangen til å gi ut taushetsbelagte opplysninger til et forsikringsselskap, jf. forslaget til nytt annet punktum i helsepersonelloven § 22 første ledd og merknadene til denne bestemmelsen nedenfor under punkt 12.2. Dette innebærer en viss begrensning i selskapenes tilgang til informasjon, men vil trolig gjelde i meget få tilfeller. Og i avveiningen mellom selskapenes behov for informasjon og behovet for å beskytte liv og helbred, er det departementets syn at sistnevnte hensyn må veie tyngst.

Avslutningsvis vil departementet for ordens skyld signalisere enighet med utvalgsflertallet når det uttaler at opplysninger forsikringssøkeren ikke kjenner til, nødvendigvis ikke kan være omfattet av den generelle opplysningsplikten i forsikringsavtaleloven § 13-1. Den foreslåtte begrensningen kan dermed heller ikke motivere til illojalitet overfor forsikringskollektivet. En generell bekymring for hvordan ens helsemessige situasjon vil se ut i fremtiden, er en fullt ut både tenkelig og akseptabel begrunnelse for å tegne personforsikring.

8.6 Særlig personlige forhold

Etter forsikringsavtaleloven kan forsikringsselskapet be forsikringstakeren om alle opplysninger som kan ha betydning for dets vurdering av risikoen. Det er likevel enkelte skranker i annen lovgivning. Markedsføringsloven § 9 a, som forbyr bruk av urimelige avtalevilkår, kan etter omstendighetene få betydning. Dessuten vil de generelle forbudene i diskrimineringsloven og likestillingsloven også gjelde for forsikringsavtaler, jf. nærmere omtale ovenfor under punkt 4.6.1.2.

Utvalget drøfter hvorvidt forsikringstakerens opplysningsplikt skal omfatte følsomme opplysninger (utredningen punkt 9.5.3 på side 59-60):

«Når det dreier seg om særlig personlige forhold, kommer avveiningen mellom selskapenes behov for informasjon og personvernhensyn i en annen stilling enn helseopplysninger generelt. Viktigheten av opplysningen i risikovurderingen må være større for å oppveie de personvernhensyn som taler mot at opplysningene skal gis videre til forsikringsselskapet. Om det overhodet er mulig, bør det således unngås at en for å få en gyldig forsikring må redegjøre for seksuelle overgrep fra nærstående, overgrep som forsikringssøkeren kanskje aldri har vært åpen om, verken overfor seg selv eller andre.»

Et flertall av utvalgets medlemmer går inn for å lovfeste en regel som begrenser selskapets adgang til å be om opplysninger som gjelder særlig personlige forhold. De uttaler (utredningen punkt 9.5.3 på side 69):

«Kommer en over en viss grense når det gjelder det private, må forsikringsselskapets i og for seg legitime behov i samband med risikovurdering vike for personvernhensyn.

En tenker seg dette som en snever unntaksregel. Betenkelighetene med regelen vil da først og fremst være av rettsteknisk art: Hvordan skulle en nærmere definere hva som er særlig følsomme opplysninger?»

Om generelle begrensninger i utformingen av spørsmålene i spørreskjemaet, jf. punkt 8.3, uttales det videre (utredningen samme sted):

«Dersom regelen begrenses til å gjelde utformingen av spørsmålene på spørreskjemaene, synes de rettstekniske problemene å være relativt små. Hvis en, rent teoretisk, tenkte seg at et forsikringsselskap spurte om resultatet av en type mental prøve som var relevant for risikobedømmingen, kunne det reageres mot dette. Forbrukerombudet ville kunne gripe inn mot skjemaet som et urimelig standardkontraktsformularer etter markedsføringsloven § 9a, og forsikringssøkeren kunne nekte å svare på spørsmålet. Slike reaksjoner ville kunne fremtvinge en avklaring om hvorvidt opplysningene det ble spurt etter virkelig er av særlig personlig art, enten ved at Forbrukerombudet brakte saken inn for markedsrådet eller forsikringssøkeren brakte saken inn for Forsikringsskadenemnda eller domstolene.»

Flertallet mente likevel at begrensninger i hva spørreskjemaene kunne be om av informasjon, ikke vil gi en tilstrekkelig beskyttelse av forsikringstakeren (utredningen samme sted):

«Selv nøytrale spørsmål, for eksempel om sykefravær, kan jo kreve et svar som røper særdeles personlige og følsomme forhold, for eksempel vedrørende årsaken til sykefraværet. I slike tilfeller vil det kunne være unnskyldelig at forsikringssøkeren unnlater å gi alle opplysninger, og forsømmelsen av opplysningsplikten er i så fall usanksjonert (se nedenfor om utvalgets forslag til endringer i forsikringsavtaleloven § 13–2).»

Flertallet la etter dette frem følgende forslag til ny § 13-1b tredje punktum i forsikringsavtaleloven (utredningen punkt 15.2.2.5 på side 130):

«Selskapet kan heller ikke be om opplysninger som ikke kan gis uten å røpe forhold som etter allmenn oppfatning er av helt spesiell personlig karakter, såsom seksualvaner, seksuell legning, overgrep fra nærstående og resultatet av prøver av mentale evner.»

Mindretallet – medlemmene etter forslag fra forsikringsnæringen og Finansdepartementet –mener flertallets forslag til begrensninger i opplysningsplikten er overflødige og også vanskelige å praktisere. De uttaler (utredningen punkt 9.5.3 på side 60):

«Medlemmene mener markedsmessige hensyn naturlig holder selskapene fra å stille direkte spørsmål blant annet om slike forhold som eksemplifiseres. Selskapenes praksis synliggjør at markedet fungerer slik. I en tilspisset konkurransesituasjon i fremtiden, vil kundehensyn tilsi en fortsatt generell tilbakeholdenhet med å etterspørre opplysninger om særlig personlige forhold.

Markedsføringsloven § 9a burde etter disse medlemmenes syn gi tilstrekkelige sanksjonsmuligheter dersom overtramp skulle forekomme.»

Forslaget om å lovfeste en begrensning i opplysningsplikten for særlig personlige forhold støttes av Datatilsynet, Statens helsetilsyn, Rogaland fylkeskommune, Troms fylkeskommune, Aker sykehus, Diakonhjemmets sykehus og Landsorganisasjonen i Norge. Det gjør også Norges Handikapforbund som uttaler:

«Norges Handikapforbund ser det positive i å skjerme forsikringssøkere fra å måtte gi opplysninger om svært sensitive og personlige forhold. Vi ser likevel at bestemmelsen kan være lite praktisk fordi det er vanskelig å angi hvordan "særlig følsomme personlige forhold" skal defineres. Hva som oppfattes som særlig følsomme opplysninger varierer fra person til person. Dette blir tydeliggjort gjennom eksemplene som er omtalt i veiledningen. [...] Vi ser likevel ikke at slike særlige personlige forhold kan være relevante for risikobedømming dersom de ikke har ført til sykdomstegn/symptomer slik som omtalt i 15.2.2.6. Norges Handikapforbund støtter flertallets forslag i det vi forutsetter at tidsbegrensningen i 15.2.2.6 gjelder for disse tilfeller.»

Troms fylkeskommune viser til synspunkter fra Barne- og ungdomstjenesten:

«For tjenestens klienter, som alle etter loven er/var mindreårige i tiden hvor de enten var under behandling i psykiatrien eller i omsorg i barnevernet, kan det ofte være svært vanskelige forhold som kommer innen «særlig personlige forhold». Det kan dreie seg om overgrep og følgene av disse, omsorgssvikt, med mer. Man finner ikke grunn til at slike opplysninger skal kunne registreres hos forsikringsselskap.»

Datatilsynet mener at forsikringsselskapene i dag i praksis er tilbakeholdende med å spørre om særlig personlige forhold. Slik tilsynet ser det, er hovedutfordringen derfor å gjøre den enkelte kjent med at vedkommende har rett til å avstå fra å informere selskapet om slike forhold.

Finansforbundet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund er imot forslaget om begrenset opplysningsplikt for særlig personlige forhold. De mener at markedsmessige forhold vil regulere selskapenes praksis slik at de ikke vil ønske å stille denne form for spørsmål. Dessuten bør markedsføringsloven § 9 a gi tilstrekkelige sanksjonsmuligheter ved overtramp.

Finansnæringens Hovedorganisasjon viser til at forsikringsselskapene i dag ikke spør etter slike personlige forhold, og neppe vil gjøre det i fremtiden heller. Høringsinstansen er likevel mot en lovfesting av et slikt unntak, blant under henvisning til at det er vanskelig å vite hva som menes med opplysninger av «helt spesiell personlig karakter». De uttaler videre:

«FNH er prinsipielt uenig i en forskjellsbehandling hvor søkere med forhøyet risiko skal ha krav på forsikring til normale vilkår fordi risikoen skyldes visse sykdommer og tilstander, mens man for øvrige forhold kan etterspørre informasjon og prisdifferensiere etter risiko. For eksempel vil en som knapt er arbeidsfør etter en voldtekt med derpå følgende psykiske plager, kunne få tegne uføreforsikring, mens en person med for eksempel ryggskade etter en bilulykke kanskje ikke vil få tilbud om samme forsikring.»

Også Den Norske Aktuarforening går mot den foreslåtte begrensningen.

Departementet tar som utgangspunkt at et overgrep, ulykker eller særskilte omsorgsbehov i barndommen vanligvis neppe kan karakteriseres som helseopplysninger som i seg selv har betydning for risikovurderingen. En viser til at forsikringsselskaper i dag ikke etterspør slike opplysninger. I den grad hendelsen har hatt innvirkning på forsikringstakerens helse, vil imidlertid virkningene kunne være av en slik karakter at de har betydning for risikovurderingen – for så vidt på linje med andre helseopplysninger – og dermed måtte oppgis.

På sikt kan det likevel ikke utelukkes at det blir lagt frem statistikk som bekrefter en tilstrekkelig sammenheng mellom et «særlig personlig forhold», for eksempel særlig krenkende voldtekt, og fare for en bestemt helserisiko, slik at de alminnelige reglene om innhenting av opplysninger vil gi forsikringsselskapene adgang til å etterspørre slik informasjon. Som påpekt av utvalget vil slike spørsmål i egenerklæringsskjemaet kunne rammes av markedsføringsloven § 9 a. Andre spørsmål vil etter omstendighetene kunne rammes av forbudene i diskrimineringsloven og likestillingsloven.

Spørsmålet blir derfor om det er grunn til å lovfeste et vern for «særlig personlig forhold» som ikke rammes av begrensningene i annen lovgivning. Departementet deler utvalgets syn på behovet for å verne den enkelte mot å måtte oppgi «særlig personlige forhold» i forbindelse med tegning av forsikring. Samtidig synes det ikke å være et praktisk problem i dag. Departementet velger derfor i denne omgang å avvente situasjonen. Om behovet skulle aktualisere seg, bør spørsmålet heller tas opp til ny vurdering.

8.7 Livsstilsopplysninger

Forsikringstakerens livsstil, som for eksempel bruk av tobakk og alkohol og utøvelse av ekstremsport, kan også ha betydning for risikovurderingen. Slike forhold kan etter omstendighetene ­rammes av forsikringsavtaleloven § 13-6 om begrensning av selskapets ansvar dersom forsikringstilfellet skyldes en fare det er tatt forbehold om. Videre kan det følge av forsikringsavtalen at forsikringstakeren har en særskilt opplysningsplikt ved endringer i vedkommendes livsforhold, jf. forsikringsavtaleloven § 13-7.

Utvalget peker på at dette er opplysninger som det i utgangspunktet ikke er grunn til å behandle annerledes enn helseopplysninger, men at de likevel har enkelte særtrekk, som for eksempel at de ofte er innenfor forsikringstakerens kontroll. Utvalget foreslår imidlertid ikke noen særskilte bestemmelser om innhenting av livsstilsopplysninger (utredningen punkt 10.2 på side 76):

«En rekke av de forholdene som er omtalt ovenfor, såsom kontrollproblemene, at livsstil endrer seg over tid og at den kan angå fremtidige forhold, gjør at selskapene ofte finner det lite formålstjenlig å bruke denne typen informasjon. Forholdet blir slik sett for tiden ikke av de mest problematiske. Problemet ligger heller i det at det kan synes urettferdig og sogar diskriminerende for de øvrige forsikringskunder om livsstilsforhold ikke blir tatt i betraktning. Hvis en for eksempelets skyld tenker seg at levealderen varierer like mye med røykevaner som med kjønn, kan det synes kjønnsdiskriminerende å se bort fra det ene forholdet (røyking) i risikovurderingen, men ta hensyn til det andre (kjønn).

Selv om dette er uheldig, synes det ikke å være noen god løsning å kreve at selskapene må kreve opplysninger om kjønn, røyking og absolutt alle andre risikofaktorer. Dette vil både være for arbeidskrevende og være uheldig sett fra et personvernsynspunkt. Det må derfor være adgang til å bruke bare et utvalg av risikofaktorer.»

Under høringen støtter Vest-Agder fylkeskommune, Aker sykehus og Den Norske Aktuarforening utvalget i at det ikke bør foreslås særskilte regler om innhenting av livsstilsopplysninger. Det gjør også Universitetet i Bergen, Det medisinske fakultet som omtaler forholdet mellom livsstil og helse slik:

«Vi er enige i at spørsmål om visse typer vaner og type atferd (livsstil) er relevante i denne sammenheng. Det er for eksempel vist i en lang rekke undersøkelser at selvrapporterte røykevaner har klar prognostisk verdi for leveutsikter.»

Oslo kommune er ikke enig i at forsikringsselskapene skal ha adgang til å innhente opplysninger om livsstilsforhold i forbindelse med tegning av forsikring. Det er heller ikke Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke:

«Livsstilsopplysninger vil inneholde så mange usikkerhetsfaktorer at de ofte ikke vil si selskapene særlig mye om risiko for å utvikle sykdom. For eksempel vil selskapene ved innhenting av kostholdsopplysninger uansett måtte stole på kundens opplysninger om at kostholdet består av mye frukt og grønnsaker. Utvalget legger selv vekt på at livsstilsforhold har uklar relevans fordi de virker sammen med andre forhold. LHL mener det ikke kan overlates til selskapene selv å vurdere hvilke livsstilsopplysninger de kan innhente.»

I likhet med utvalget foreslår heller ikke departementet noen særskilt regulering av livsstilsopplysninger i forsikringsforhold. I den grad opplysninger om livsstil kan ha betydning for risikovurderingen, bør selskapet ha anledning til å spørre om dette. At det eventuelt er en fare for at selskapene feilvurderer betydningen av disse, er neppe noe som kun gjelder livstilsopplysninger. Det kan dermed ikke alene berettige et forbud mot å innhente slike opplysninger. Å pålegge selskapet en plikt til å kartlegge enkelte livsstilsforhold, som for eksempel røyking, synes på den annen side overflødig ved siden av den generelle forpliktelsen for selskapet til å utarbeide premier som står i forhold til risikoen.

8.8 Grunnleggende og lovpliktige ­forsikringer

Gjeldende rett inneholder ingen lovfestet plikt til å tegne personforsikring. Det er heller ingen begrensninger i opplysningsplikten for personforsikringer som har en særlig lav forsikringssum og således bare skal dekke et grunnleggende behov.

Utvalgets flertall foreslår å innsnevre opplysningsplikten ved tegning av grunnleggende og lovpliktige forsikringer. Om lovpliktige forsikringer uttales det (utredningen punkt 9.5.5 på side 61):

«For det første er behovet for helseopplysninger mindre i forsikringsordninger som omfatter alle, enn i ordninger der det er den enkeltes valg om han eller hun vil tegne forsikring eller ikke. Dersom alle tegner forsikring, trengs ikke helseopplysninger for å unngå at de med høyest risiko tegner forsikring i større grad enn andre [...]. Ved lovpliktige forsikringsordninger kan derfor opplysningsplikten om helseforhold falle helt bort uten at vesentlige interesser settes til side. Personvernhensyn taler da for at dette gjøres.»

Og videre om grunnleggende forsikringer (utredningen punkt 9.5.5 på side 61-62):

«Den andre situasjonen der det kan være tale om å innskrenke opplysningsplikten, er ved særlig grunnleggende forsikringer. For forsikringstakeren er det noe helt annet å bli nektet forsikring som skal dekke grunnleggende behov i fremtiden, enn å bli nektet forsikring som skal sikre en høyere standard. Dette kan gjøre det rimelig å innskrenke opplysningsplikten når det gjelder helseopplysninger for slik grunnleggende forsikring, slik at alle, uansett helse, skal kunne sikre seg et eksistensminimum.

[...]

Skal det gjelde en særregel om opplysningsplikt for grunnleggende forsikring, må dette defineres nærmere. Utvalget foreslår folketrygdens nivå som referanseramme. Dette innebærer for eksempel at det ikke kan kreves helseopplysninger for en forsikring for ervervsuførhet som, sammen med det andre forsikringer yter, ikke gir større ytelser enn det folketrygden ville ytt i en liknende situasjon. Tilsvarende gjelder for eksempel ved tegning av livsforsikring til sikring av etterlatte, selv om det her ikke er full parallellitet i ytelsenes art. For de som omfattes av norsk folketrygd vil unntaksbestemmelsen etter dette ha liten betydning.»

Mindretallet – medlemmene etter forslag fra forsikringsnæringen og Finansdepartementet – mener derimot at forslaget til en slik begrensning bør utgå som overflødig. De mener at (utredningen punkt 9.5.5 på side 62):

«... flertallets forslag om begrensninger i opplysningsplikten når det gjelder grunnleggende forsikring til personer som ikke omfattes av norsk folketrygd, innebærer regulering av et felt som i dag ikke er særlig aktuelt, og som med flertallets forslag neppe heller vil komme til å bli det.

Når det gjelder tilsvarende begrensninger for lovpliktige forsikringer, legger mindretallet til grunn at flertallets forslag gjelder forsikringsordninger som ligger innenfor utvalgets mandat. Slike individuelle forsikringsavtaler eksisterer ikke i dag. Dersom lovpliktige individuelle forsikringsavtaler skulle bli aktuelt i fremtiden, mener disse medlemmene at problemstillingen i såfall må underkastes en bredere utredning basert på omfanget av den nye lovplikten.»

Flertallsforslaget om at forsikringsselskapet ikke skal kunne kreve helseopplysninger ved tegning av grunnleggende og lovpliktig forsikring, støttes av Statens helsetilsyn, Aker sykehus, Diakonhjemmets sykehus og Landsorganisasjonen i Norge.

Den Norske Aktuarforening uttaler at når det gjelder lovfestede, obligatoriske forsikringer, «vil ikke balanse i informasjonen være like viktig, fordi alle må tegne forsikring. Dermed vil risikovariasjonene utjevnes og man kan begrense informasjonsmengden».

Barne- og familiedepartementet, Kredittilsynet, Finansforbundet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund er enig med mindretallet i utvalget i at det er unødvendig å regulere forsikringsavtaler som ikke er aktuelle i dag. Det er også Finansnæringens Hovedorganisasjon:

«Slike produkter finnes ikke i dag, og vil med en slik lovbestemmelse ikke kunne forventes utviklet i fremtiden. Forslaget synes unødvendig. Skulle et forsikringsselskap for eksempel ønske å tilby en grunnleggende forsikring for flyktninger (fordi disse ikke omfattes av norsk folketrygd), er det åpenbart at selskapet må foreta en helsevurdering for å unngå antiseleksjon.

Vi mener forslaget også rettsteknisk er uheldig, da det er uklart hvilke typer forsikring som eventuelt skal omfattes.»

Departementet er enig med utvalget i at det kan være et særskilt behov for å gi egne regler om opplysningsplikten for grunnleggende og lovpliktige forsikringer. Idet det foreløpig ikke synes å være et marked for slike forsikringer, er det imidlertid departementets vurdering at dette spørsmålet heller bør vurderes nærmere om det skulle bli en aktuell problemstilling. Bestemmelsene vil da kunne være best mulig tilpasset det aktuelle behovet.

8.9 Særlig høye forsikringer

Opplysningsplikten ved tegning av forsikring er i dag som utgangspunkt begrenset til en plikt for forsikringstakeren til å svare på selskapets spørsmål. I tillegg har forsikringstakeren en særskilt plikt til å gi opplysninger av eget tiltak om særlig betydningsfulle forhold. Det vises til nærmere redegjørelse for selskapets innhenting av informasjon ovenfor under punkt 8.3. Gjeldende rett har ingen særskilte regler om opplysningsplikten ved tegning av forsikringer med særlig høy forsikringssum.

Utvalgets flertall går inn for en utvidet opplysningsplikt ved tegning av særlig høye forsikringer. Forslaget åpner for at selskapet skal kunne be om at det skal bli tatt visse medisinske prøver:

«Kongen kan gi forskrift om at selskapet kan kreve opplysninger uten hensyn til om forsikringstakeren eller den forsikrede allerede er kjent med dem dersom forsikringssummen eller den årlige premien overstiger et visst beløp. Dette gjelder likevel bare når opplysningene kan fremskaffes ved blodprøver, urinprøver og liknende prøver og undersøkelser som er vanlig brukt i Norge, og som medfører lite ubehag, lite tidsspille og liten risiko.»

Flertallet begrunner forslaget slik (utredningen punkt 9.5.6 på side 62):

«Når forsikringssummene blir særlig høye, forrykkes den relative vekten av de hensynene som er drøftet ovenfor. I slike tilfeller skal forsikringssummen ikke sikre grunnleggende behov, slik at sosiale hensyn ikke taler mot at noen nektes forsikring fordi de har dårlig helse. Forsikringen, og derved også avgivelsen av helseopplysninger, blir av samme grunn et frivillig valg. Og endelig blir det spesielt viktig for selskapene å unngå en opphopning av høye risikoer, fordi hver av dem kan føre til så store utbetalinger. Alt i alt taler dette for å utvide opplysningsplikten ved særlig høye forsikringer.

Det største problemet ved høye forsikringer er, etter flertallets syn, at forsikringssøkeren tar en medisinsk prøve som avdekker sykdom eller sykdomsrisiko, og deretter tegner forsikring uten å opplyse om prøven. Dette er naturligvis et brudd på opplysningsplikten, men bruddet kan meget vel forbli uoppdaget.

Denne situasjonen kunne en, etter flertallets syn, unngå for de vanligste prøvene om selskapet kunne forlange at forsikringssøkeren lot seg teste før forsikringsavtalen ble inngått. Ved forsikring på vanlige nivåer bør forsikringstakerens rett til å forbli uvitende om sin helserisiko veie tyngre enn selskapets behov i risikovurderingen. Men ved særlig høye forsikringer bør det gjelde et unntak fra dette for å hindre forsikringssvindel.»

Om hva slags opplysninger som skal kunne innhentes, skriver utvalget videre (utredningen punkt 9.5.6 på side 62-63):

«Det synes lite rimelig at selskapet kan forlange hvilke som helst prøver utført. Det bør dreie seg om vanlige prøver, og prøver som ikke medfører stort ubehag.

Noe tilsvarende som gjelder for medisinske prøver, bør etter flertallets syn også gjelde for kliniske undersøkelser. De samme hensynene gjør seg gjeldende.»

Om hvor grensen skal settes for hva som skal regnes som en særlig høy forsikring, uttaler utvalgets flertall at dette (utredningen punkt 9.5.6 på side 63):

«... i stor grad [må] bero på skjønn og hvilken type forsikring det dreier seg om. I dødsrisikoforsikring utvides gjerne de medisinske undersøkelsene i dag om forsikringssummen overstiger 1,4 - 2,3 millioner kroner, avhengig blant annet av hva slags undersøkelser det dreier seg om og forsikringssøkerens alder».

Samtidig pekes det på at regelen ikke bør kunne omgås ved å tegne en rekke mindre forsikringer. Overstiger den samlede summen av forskjellige forsikringer den nevnte grenseverdien, utvides opplysningsplikten.

To medlemmer – utvalgets leder Røsæg og medlemmet Borchgrevink – oppnevnt etter forslag fra Norsk Pasientforening har følgende bemerkning til forslaget (utredningen punkt 9.5.6 på side 63):

«[P]likten [bør] ikke gjelde undersøkelser som tar sikte på å avdekke sykdommer eller sykdomsdisposisjoner som ikke kan behandles. Det ville være svært uheldig om en skulle få avdekket slike forhold i forbindelse med forsikring. Retten til ikke å vite må i disse tilfellene slå gjennom overfor opplysningsplikten.»

Et mindretall på seks medlemmer går prinsipielt imot en slik regel. De uttaler blant annet (utredningen punkt 9.5.6 på side 63):

«Det vil uansett være umulig å bli enige om en rimelig beløpsgrense. Forslaget om 1,4 - 2,3 millioner er etter medlemmenes oppfatning altfor lavt i forhold til å fravike grunnleggende personvernprinsipper. Når det gjelder genetiske opplysninger, er disse utvalgsmedlemmene opptatt av et absolutt forbud, uavhengig av beløpsgrense.

Selskapene må dekke inn en eventuell økt risiko på annen måte. De få prinsipielle og etiske begrensningene som utvalget foreslår må gjelde likt for alle, uavhengig av inntekt eller dekningsbehov».

Dette mindretallet slutter seg subsidiært til ovennevnt forslag fra to andre medlemmer.

En rekke høringsinstanser støtter utvalgets forslag om å åpne for at forsikringsselskapet kan be om flere opplysninger ved tegning av særlig høye forsikringer: Kredittilsynet, Diakonhjemmet sykehus, Den Norske Aktuarforening, Finansforbundet, Norges Handikapforbund, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Det gjør også Finansnæringens Hovedorganisasjon:

«I alle land vi er kjent med, kreves det flere opplysninger ved høye forsikringssummer enn ved normale summer. Hovedformålet er å unngå antiseleksjon. Det vanligste er at selskapene krever en legeundersøkelse, gjerne kombinert med visse laboratorieprøver (for eksempel måling av kolesterol og HIV-test). Grensen for når man krever tilleggsinformasjon, varierer med type forsikring. For dødsrisiko praktiseres det i dag i Norge normalt en grense for legeundersøkelse på 50 G (ca. 2,5 millioner) for personer under 50 år, og 30 G for personer over 50 år. Selskapene bruker likevel skjønn. Ved kombinasjon av flere forsikringer og ved uklart risikobilde hender det at man ber om legeundersøkelse også ved lavere summer. I tillegg krever de selskapene som reassurerer norske forsikringsselskap, ofte visse undersøkelser.»

Kredittilsynet peker på behovet for å forhindre forsikringssvindel. Etter deres syn er dette mer fremtredende ved tegning av særlig høye forsikringssummer.

Diakonhjemmets sykehus sier:

«Der hvor det dreier seg om særlig høye forsikringer, kan en ikke si at solidariske hensyn og rett til forsikring lenger er like viktig. Det kan ikke være en rett til å forsikre seg for et større antall millioner. Kunden må da finne seg i noe mer intens granskning fra selskapets side.»

Norges Handikapforbund støtter i tillegg følgende mindretallsformulering:

«... og opplysningene ikke er egnet til å avdekke alvorlig sykdom eller disposisjon for alvorlig sykdom som det ikke tilbys effektiv behandling for i Norge».

Sistnevnte synspunkt deles ikke av Finansnæringens Hovedorganisasjon:

«Konsekvensen av disse forslagene er at selskapene ikke kan be om HIV-test, og muligens heller ikke be om undersøkelser som kan avdekke for eksempel alvorlig kreftsykdom eller alvorlig hjertesykdom. Faren for antiseleksjon og spekulasjon mot selskapene blir betydelig ved at personer som skjønner at de har en alvorlig sykdom, tegner forsikring med høye summer uten at selskapene kan avdekke den forhøyede risikoen. Hva som skal anses som effektiv behandling kan også være uklart og diskutabelt, hvilket gjør forslaget uegnet rettsteknisk.»

Landsorganisasjonen i Norge uttaler seg også forbeholdent om en slik bestemmelse:

«Også når det gjelder særlig høye forsikringer ser vi det som ønskelig å holde fast ved de vanlige regler, som for eksempel at forsikringssøkerens rett til å forbli uvitende om sin helserisiko må veie tyngre enn selskapets behov i risikovurderingen. Vi kan imidlertid se at det her foreligger særlige omstendigheter som tilsier at man skal kunne gå lengre i å innhente opplysninger enn for "vanlige" forsikringer.»

Innherred sykehus, Forbrukerombudet, Statens helsetilsyn og Forbrukerrådet går mot utvalgets forslag.

Forbrukerombudet sier:

«Etter min vurdering kan ikke hensynet til opplysningsplikten slå igjennom overfor de grunnleggende personvernhensyn ved særlig høye forsikringer. De få prinsipielle begrensningene som utvalget går inn for må gjelde for alle, uavhengig av inntekt og dekningsbehov.»

Forbrukerrådet synes å uttrykke bekymring for at utvidet adgang til å innhente helseopplysninger ved tegning av «særlig høye »forsikringer vil føre til at forsikringsselskaper ikke lenger vil tilby vanlige forsikringer. Etter deres syn er det samtidig tvilsomt om man kan hindre forsikringsselskapene i å omgå de foreslåtte begrensningene for vanlige forsikringer ved bare å tilby forsikringer som er «særlig høye».

Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Kredittilsynet, Vest-Agder fylkeskommune, Innherred sykehus og Norges Handikapforbund mener at uansett om det skal være mulig å innhente flere opplysninger ved forsikringer som er særlig høye, er den foreslåtte grensen på 1,4 - 2,3 millioner kroner er for lav.

Norges Handikapforbund sier:

«Hovedmotivet for å tegne en forsikring er å sikre seg selv/familie økonomisk ved uførhet/død. Den vesentligste gjeldsposten hos flertallet av privatpersoner er i dag knyttet til bolig. Det er ikke uvanlig at denne gjelden er 1-2 mill. kr. for en gjennomsnittsfamilie. I dette perspektivet kan ikke en forsikringsdekning tilsvarende et slikt beløp anses som særlig høy. Vi er derfor enig i mindretallets syn om at nevnte beløpsgrenser er altfor lavt i forhold til å avvike grunnleggende personvernhensyn.»

Finansforbundet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund ser problemer med å bruke et fast kronebeløp som grense. De frykter at de beløp som i dag blir foreslått, fort kan omfatte en større gruppe enn opprinnelig påtenkt. Beløpene bør derfor enten indeksreguleres eller knyttes til folketrygdens grunnbeløp. Vest-Agder fylkeskommune mener på sin side at en tolkning av begrepet «særlig høye forsikringssummer» vil kunne gi den tilstrekkelige fleksibiliteten i forhold til pengeverdiens utvikling.

Finansnæringens Hovedorganisasjon mener derimot at «de grensene som er antydet av utvalgsflertallet (1,4-2,3 millioner) [synes] å være for høye». De stiller seg også negative til forslaget om at den utvidede opplysningsplikten skal forskriftsreguleres:

«Det er både kostnadskrevende og tidskrevende å be om legeundersøkelser, og selskapene gjør det bare når det er nødvendig for avklaring av søknaden og for å hindre spekulasjon. Grensene for dette vil variere med type forsikring og over tid. En egen forskrift vil derfor måtte bli detaljert, og vil måtte endres stadig etter hvert som markedet utvikler seg og nye forsikringsprodukter kommer til.»

Departementet leser flertallets forslag delvis på bakgrunn av de øvrige begrensningene i selskapers rett til innhenting av opplysninger som utvalget foreslår for «vanlige» forsikringer. Av disse forslagene er det imidlertid bare deler av den tidsmessige begrensningen som følges opp i proposisjonen her, jf. punkt 8.10 nedenfor. Denne delen av begrunnelsen for forslaget om særskilte regler for særlig høye forsikringer synes dermed langt på vei å falle bort.

Samtidig viser utvalgsflertallet også til ønsket om å unngå forsikringssvindel som et annet siktemål med forslaget. For så vidt gjelder opplysninger forsikringstakeren ikke kjenner til, vil det etter departementets syn ikke kunne dreie seg om forsikringssvindel, jf. ovenfor under punkt 8.5 siste avsnitt. Og dreier det seg om opplysninger forsikringstakeren kjente til, er dette forhold vedkommende kan ha opplysningsplikt om i henhold til de alminnelige reglene om forsikringstakerens opplysningsplikt, jf. ovenfor under punkt 8.3. Prinsipielt sett kan ikke departementet se at tilbakehold av resultater av prøver og undersøkelser skulle stille seg i en særskilt stilling i forhold til andre helseopplysninger – uansett forsikringssummens størrelse. Departementet deler derfor ikke utvalgets syn på behovet for regelen ut fra denne begrunnelsen heller. For så vidt gjelder bekjempelse av forsikringssvindel, vises det til forslag nedenfor under kapittel 10 som innebærer en viss utvidelse av forsikringsselskapets rett til å påberope seg mangelfulle opplysninger.

8.10 Tidsgrenser

Gjeldende rett inneholder ingen regulering av hvor gamle opplysninger forsikringsselskapene kan spørre etter. Men det ligger en generell begrensning i relevanskravet og den alminnelige oppfatningen om at forhold gjerne blir mindre relevante jo lenger tid som går.

Et flertall av utvalgets medlemmer går inn for å lovfeste tidsgrenser for hvor langt tilbake i tid opplysningsplikten går (utredningen punkt 9.5.2 på side 59):

«Tankegangen er at når helseopplysningene blir gamle, vil det dels være uforholdsmessig mye arbeid å finne frem til dem og verifisere at de er korrekte (slik at innsigelser mot forsikringen senere unngås), og dels vil opplysningene ha mindre verdi for risikovurderingen. Noe tilsvarende gjelder helseopplysningenes art: Sykdom som ikke har ført til legebesøk er både vanskeligere å huske, og antakelig av mindre viktighet enn en som har ført til at forsikringssøkeren oppsøkte lege. Den foreslåtte bestemmelsen knytter opplysningene dels til hvor gammel helseopplysningen er, og dels til hvilken art den har.

Tidsrammene er til dels noe videre enn det selskapene i dag spør etter, men reguleringen dekker på den andre siden også helseopplysninger av en art som i dag ikke berøres i egenerklæringsskjemaene. Dette er naturlig, da de foreslåtte bestemmelsene ikke bare setter rammer for hva selskapene uttrykkelig kan spørre om, men også for hva forsikringssøkeren av eget tiltak må opplyse om.»

Flertallets lovforslag lyder (utredningen punkt 15.2.2.6 på side 130):

« § 13-1c. (selskapets spørsmål om fortidige forhold)

Selskapet kan ikke be om opplysninger om sykdom som ikke har gitt symptomer eller sykdomstegn de siste ti år. Det kan likevel be om opplysninger om de tre siste års

1. legekonsultasjoner og

2. sykefravær fra arbeidsplass og liknende på mer enn én uke.

Selskapet kan ikke be om opplysninger om helserelaterte livsstilsforhold lenger tilbake i tid enn fem år.»

Mindretallet – medlemmene oppnevnt etter forslag fra forsikringsnæringen og Finansdepartementet – går mot forslagene om tidsbegrensning og viser blant annet til at «dette er forhold som naturlig vil reguleres i bransjen ut fra markedshensyn og hensynene til kostnadseffektiv drift» (utredningen punkt 9.5.2 på side 59).

Flertallets forslag om å lovfeste tidsgrenser for hvor gamle opplysninger forsikringsselskapet kan be om, støttes av Datatilsynet, Aker sykehus, Buskerud sentralsykehus, Diakonhjemmets sykehus og Landsorganisasjonen i Norge. Det gjør også Norges Handikapforbund:

«Til mindretallets syn vil vi bemerke følgende: Norges Handikapforbund er ikke like trygg som mindretallet synes å være på at markedshensyn og en "naturlig" regulering i bransjen til enhver tid ivaretar forsikringssøkernes interesser, spesielt ikke for dem som allerede en gang er blitt nektet å tegne forsikring. Tvert imot tror vi at en regel som setter grenser for hvor langt tilbake i tid det skal opplyses om helseforhold, kan føre til at flere vil ønske å tegne forsikring.»

For så vidt gjelder tidsfristens lengde, går Datatilsynet inn for en kortere frist:

«Det er utbredt praksis i bransjen at det ikke stilles spørsmål om sykdom lenger enn ti år tilbake i tid. Regelen ville derfor få liten betydning [i] praksis. Datatilsynet mener fristen bør settes til fem år, slik at dagens praksis innskjerpes. Forhold lenger tilbake i tid har mindre betydning for risikovurderingen. Selskapets interesse i å behandle slike opplysninger vil ikke oppveie de personvernulempene behandlingen innebærer.»

Kredittilsynet, Den Norske Aktuarforening, Finansforbundet og Finansnæringens Hovedorganisasjon går mot forslaget.

Den Norske Aktuarforening ønsker i prinsippet ingen grense og mener «[f]olk husker alvorlige hendelser i livet, som er det man er på jakt etter».

Bare Datatilsynet kommenterer utvalgets forslag om en treårs frist for å spørre om legebesøk og sykefravær på mer enn én uke:

«Med den generelle ordlyden bestemmelsen har fått, er det en fare for at den forstås slik at selskapet kan be om opplysninger om alle legekonsultasjoner eller alt fravær på mer enn én uke de siste tre år. En slik forståelse ville uthule kravet til vesentlig betydning i § 13-1b. Alle legekonsultasjoner og alt fravær på over en uke er neppe av vesentlig betydning for risikovurderingen. Det bør derfor presiseres at bestemmelsen bare gjelder fravær og legekonsultasjoner knyttet til sykdom som ikke har gitt sykdomstegn etter fristen.»

Bestemmelsen om fem års tidsgrense for livs­stilsopplysninger støttes av Norges Handikapforbund. Datatilsynet støtter også forslaget, men mener at tidsfristen for slike opplysninger bør være tre år siden slike opplysninger «som regel er av dårligere kvalitet enn andre helseopplysninger og fordi de lettere vil variere over tid».

Buskerud sentralsykehus viser til at den foreslåtte lovendringen kan være problematisk og sier:

«Generelt kan det virke riktig at man har en begrensning på 5 år når det gjelder livsstil, men når det gjelder eksponering for eksempel på tobakk vil det være av betydning for risikoberegningen hvor langvarig eksponeringen har vært og hvor stort forbruket har vært.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon er negativ til forslaget:

«FNH er under enhver omstendighet uenig i at opplysninger om helserelaterte livsstilsforhold skal begrenses til 5 år. Utvalget er selv inne på at «livsstil» kan være vanskelig å avgrense. Den ytre grense på 10 år bør gjelde også for livsstilsforhold.»

Departementet går i likhet med utvalgets flertall inn for at selskapet bare skal ha rett til å be om helseopplysninger om forhold som ligger høyst ti år tilbake i tid. En slik regel vil tydeliggjøre den ytre rammen for hvor gamle opplysninger selskapene kan be om. Selv om en slik tidsgrense skulle være overflødig i forhold til praksis i dag, vil begrensningen være klargjørende for en forsikringssøker.

Sammenlignet med utvalgsflertallets lovforslag, går altså departementet inn for en lengre tidsgrense for opplysninger om legebesøk og livsstilsforhold. Samtidig må tidsgrensen ses i sammenheng med selskapets rett til å be om opplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen, jf. nærmere om dette ovenfor under punkt 8.4. Forsikringsselskaper kan etter dette bare etterspørre opplysninger som både har slik relevans, og som ikke ligger lenger enn ti år tilbake i tid. Ytterligere, kortere tidsgrenser vil kunne være problematiske i forhold til forsikringsselskapenes plikt til å fastsette premien i samsvar med risikoen, jf. nærmere redegjørelse for departementets prinsipielle syn på dette ovenfor under punkt 3.

8.11 Kvalitetssikring av behandlingen av personopplysningene

Kredittilsynet fører tilsyn med bl.a. forsikringsselskap og deres forsikringsvilkår jf. lov 7. desember 1956 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 1 nr. 3 om skadeforsikringsselskaper og nr. 4 om livsforsikringsselskaper. I § 3 første ledd heter det om tilsynsoppgaven:

«Tilsynet skal se til at de institusjoner det har tilsyn med, virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov samt med den hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse, dens formål og vedtekter.»

For forsikringsselskaper innebærer dette blant annet tilsyn med lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) § 6-7 om for­sikringsvilkår, § 9-3 om pristariffer og § 12-1 om premier, jf. nærmere omtale av disse foran i kapittel 3.

I sin høringsuttalelse uttaler Kredittilsynet følgende om tilsynsvirksomheten:

«I dag krever Kredittilsynet generelt av livsforsikringsselskaper at:

• det ved tegning av forsikring med døds- eller uførerisiko kreves en helseerklæring

• det er sammenheng mellom den risiko selskapene tar og de premier de krever, både generelt og spesielt for personer som har forhøyet dødssannsynlighet

• selskapene krever ekstra premie når helseerklæringen avdekker sykdommer som gir forhøyet dødssannsynlighet.»

Utvalget peker på at like viktig som hvilke helseopplysninger som kreves, er hvordan de behandles (utredningen punkt 9.6.2 på side 64):

«Etter utvalgets syn er kvalitetssikring en viktig forutsetning for at en skal tillate innsamling og bruk av helseopplysninger i forsikring. Dette synes ikke å være et spesielt problem for de norske selskapene i dag, men det er vanskelig å etterprøve dette. Det er imidlertid grunn til å frykte at dette kan bli et større problem, for eksempel i forbindelse med tolkning av genetiske prøveresultater.

Utvalget foreslår på denne bakgrunnen at hvert selskap som trenger konsesjon som forsikringsselskap i Norge, også pålegges å utarbeide et kvalitetssikringssystem.»

Utvalget har følgende tanker om et slikt system (utredningen punkt 9.6.2 på side 64):

«Kvalitetssikring etter denne bestemmelsen erstatter ikke nåværende kontroll- og tilsynsordninger, for eksempel etter personopplysningsloven. Kvalitetssikringen etter denne bestemmelsen omfatter mer enn personvern, typisk at risikofaktorer blir vurdert på en forsvarlig og rettferdig måte. Dette krever både medisinsk kompetanse og aktuarkompetanse.

Hvordan kvalitetssikringen foregår, blir da opp til hvert enkelt selskap. Det er grunn til å tro at Nevnden for helsebedømmelse fortsatt vil være en vesentlig, men begrenset, del av de norske selskapenes kvalitetssikringssystem.»

Utvalget drøfter også hvilke instanser som tilsynet med et slikt kvalitetssikringssystem kan legges til. Som ett alternativ pekes det på Kredittilsynet, som har det alminnelige tilsynsansvaret etter forsikringsvirksomhetsloven. Et annet alternativ som nevnes, er Datatilsynet, som allerede har tilsyn med kvalitetssikringsopplegg etter personopplysningsloven.

Utvalgets forslag om gi departementet hjemmel til å treffe enkeltvedtak om at forsikringsselskapet skal etablere et kvalitetssikringssystem, støttes av Kredittilsynet, Statens helsetilsyn, Vest-Agder fylkeskommune, Buskerud sentralsykehus og Finansnæringens Hovedorganisasjon.

Kredittilsynet frarår imidlertid at oppgaven legger til Kredittilsynet:

«Gjennom forskrift av 20.06.1997 nr. 1057 om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll har Kredittilsynet tilsyn med en rekke internkontrollsystemer i finansinstitusjoner for så vidt gjelder deres ordinære virksomhet. I den utstrekning det i forhold til det foreslåtte kvalitetssikringssystem skal foretas en vurdering av systemets nærmere innhold som krever tilgang på medisinsk ekspertise, vil dette avvike i betydelig grad fra Kredittilsynets øvrige arbeidsoppgaver og kompetanseområde.»

Vest-Agder fylkeskommune ser det som positivt at det foreslås å opprette en egen tilsynsmyndighet. Fylkeskommunen peker også på betydningen av at systemet blir standardisert og gjeldende for hele bransjen.

Finansnæringens Hovedorganisasjon spør hvem som skal føre tilsynet og hvordan dette skal gjennomføres i praksis. Den nevner at Nevnden for helsebedømmelse kan gi retningslinjer.

Departementet deler utvalgets syn på behovet for å sikre kvaliteten på risikovurderingen i selskapene, men stiller seg tvilende til behovet for en særskilt ordning for dette i tillegg til det tilsynet som Kredittilsynet utøver etter kredittilsynsloven. Departementet kan være enig med utvalget i at kontrollen med behandlingen av helseopplysninger bør utføres av noen med medisinsk ekspertise. Men det følger av lov 10. juni 2005 nr. 44 om for­sikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) §§ 6-7, 9-3 og 12-1 at den risikovurderingen som skal ligge til grunn for premiefastsettelsen, også skal legge vekt på andre faktorer, som selskapets økonomi og forholdet mer generelt mellom de ulike produktene, produktkombinasjoner og kundegrupper. I proposisjonen her foreslås dessuten andre tiltak for å styrke vernet for den enkelte forsikringstakeren. Det vises særlig til forslaget om at det må foreligge saklig grunn for å avslå forsikring på vanlige vilkår, jf. kapittel 4. På denne bakgrunn mener departementet at behovet for å etablere et eget kvalitetssikringssystem foreløpig ikke synes å forsvare de administrative og økonomiske konsekvensene dette vil ha.