12 Merknader til de enkelte bestemmelsene

12.1 Merknader til endringer i ­forsikringsavtaleloven

Til ny korttittel, forsikringsavtaleloven

Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler har frem til nå manglet offisiell korttittel.

Til § 1-3 nytt tredje ledd

Se alminnelige merknader punkt 4.4.

Til § 2-1 nytt annet ledd

I § 2-1 foreslås regler om en særskilt begrunnelsesplikt der selskapet tilbyr forsikring til en særlig høy premie. Se alminnelige merknader kapittel 6. Reglene om begrunnelse her er utformet etter mønster av fjerde ledd i forslaget til §§ 3-10 og 12-12. Det vises derfor til merknadene til disse bestemmelsene.

Med «særlig høy premie» menes alle tilfelle der premien overstiger premien for den samme forsikringsytelsen til kunder i normalgruppen i pristariffen, jf. lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) § 12-1 tredje ledd og § 9-3 femte ledd. Forsikringsskadenemnda vil ikke overprøve selskapenes premieberegning, da dette hører under Kredittilsynet, jf. nærmere om dette i kapittel 7.

Til § 3-7

I § 3-7 forslås en konsekvensendring som følge av endringene i § 8-1.

Til § 3-10

I det følgende kommenteres §§ 3-10 om skadeforsikring og § 12-12 om personforsikring under ett.

Bestemmelsen gjelder bare ved nytegning av forsikring, ikke ved fornyelse av et løpende forsikringsforhold.

Første ledd etablerer prinsippet om at forsikringsnektelse krever saklig grunn, det vil si en partiell kontraheringsplikt. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse på områder der det i medhold av lov eller bestemmelser i lov gjelder en total kontraheringsplikt, som ved den tvungne bilansvarsforsikringen, jf. punkt 4.2.1.

Bestemmelsen pålegger ikke selskapene å utarbeide et generelt forsikringstilbud til alle potensielle forsikringskunder, men regulerer bare forholdet til personer som henvender seg til selskapet med forespørsel om å få forsikring.

Med «vanlige vilkår» siktes til selskapets normale forsikringsvilkår for det aktuelle produktet, det vil si generelle kriterier, krav og retningslinjer som alle potensielle kunder blir møtt med. Videre vil vilkår som generelt er vanlige i forsikrings bransjen i forbindelse med det aktuelle forsikringsproduktet, anes som «vanlige vilkår». Typiske eksempler på dette kan være vanlige forbehold (for eksempel at tap av kontanter ikke dekkes i reiseforsikring), vanlige unntak (for eksempel at ulykkesforsikring vanligvis ikke dekker visse aktiviteter), sikkerhetsforskrifter (for eksempel at det kreves at båten registreres i Småbåtregisteret, eller at bygninger sikres på bestemte måter) og normale egenandeler. Det at § 3-10 ikke gjelder for vanlige vilkår, betyr likevel ikke at lovgivningen ikke stiller krav til slike vilkår. Alle forsikringsvilkår skal være «rimelige og betryggende», jf. lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) § 6-7.

Selskapenes alminnelige premiedifferensiering omfattes ikke av bestemmelsen. Dette reguleres av lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) § 9-3 femte ledd og § 12-1, hvor det blant annet fremgår at premiene skal stå i et rimelig forhold til den risiko som overtas, og i forhold til selskapets økonomi.

Dersom skaderisiko eller sannsynlig skadeomfang antas å være spesielt stort, vil «vanlige vilkår» kunne innebære en premie som langt overstiger hva øvrige forsikringskunder skal betale og hva forsikringssøkeren er villig til å betale. Kravet til saklig grunn vil imidlertid ikke kunne omgås ved at selskapet, i stedet for å nekte noen å tegne forsikring, tilbyr forsikring med en vesentlig forhøyd premie i strid med forsikringslovens regler om at premien må stå i et rimelig forhold til risikoen.

Om hva som omfattes av det «å nekte noen på vanlige vilkår en forsikring», vises ellers til alminnelige motiver punkt 4.3.3.

Presiseringen av at bestemmelsen bare gjelder forsikring som «selskapet ellers tilbyr allmennheten», innebærer at det ikke kreves at et selskap må tilby et forsikringsprodukt selskapet vanligvis ikke tilbyr. Et selskap som ikke tilbyr alminnelig boligforsikring, men er spesialisert innenfor for eksempel personforsikringer, skal fortsatt kunne la være å tilby boligforsikring. Et selskap som bare tilbyr forsikringer til næringsdrivende, vil ikke måtte begynne å tilby forsikringer også til privatkunder.

Dersom selskapet tilbyr forsikringer av en viss type bare til en bestemt krets, for eksempel bare til medlemmer av enkelte organisasjoner e.l., vil selskapene kunne fortsette med dette, da forsikringen her ikke tilbys allmennheten. Kollektive forsikringsordninger, jf. kapittel 19 i forsikringsavtaleloven, faller med dette utenfor bestemmelsens virkefelt.

I annet ledd reguleres nærmere hva som ligger i kravet til saklig grunn. Se nærmere om de vurderingene som ligger til grunn for forslaget her, alminnelige merknader punkt 4.5.

Annet ledd første punktum slår fast at forhold som medfører en særlig risiko, kan utgjøre saklig grunn. Regelen innebærer at selskapet må kunne dokumentere at det foreligger slike forhold. Selskapet kan ikke basere seg på en antakelse, men må kunne vise at det bygger på forsvarlige analyser (herunder statistikk).

I kravet til at det må dreie seg om en «særlig risiko», ligger for det første at helt alminnelige forhold som gjelder store grupper av befolkningen, for eksempel hvilken landsdel man er bosatt i, ikke kan utgjøre saklig grunn. For det andre ligger her et krav til hvor betydelig risikoen er. Med risiko menes i denne forbindelse både muligheten for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, og den økonomiske belastningen for selskapet om det skjer. I kravet til «særlig risiko» ligger at ikke enhver liten økning av risikoen i forhold til risikoen knyttet til normalgruppen i premietariffen, kan begrunne avslag. Det må en mer markert risikoøkning til. Det kan imidlertid vanskelig sies noe generelt her om hvor betydelig en risiko må være for å kunne begrunne avslag. Hva som nærmere vil være å anse som en særlig risiko, vil avhenge av flere faktorer. Risikoen for at et forsikringstilfelle inntreffer og de økonomiske konsekvensene for selskapet dersom dette skjer, må ses i sammenheng. Vurderingen kan derfor avhenge av hva slags forsikringsprodukt det er tale om, og hva som dekkes.

Det tas med forslaget ikke sikte på at selskapene må tilby forsikring til personer som i dag ikke får forsikring fordi risikoen anses å være vesentlig for høy. Se om dette alminnelige merknader punkt 4.5.3. Forslaget tar sikte på å opprettholde prinsippet i forsikring om at man må søke om forsikring før det oppstår forhold som innebærer en særlig risiko for omstendigheter som fører til utbetaling under den aktuelle forsikringen, og ikke etter at slike forhold er oppstått. Forhold som medfører en risiko for at det vil inntreffe et forsikringstilfelle under den aktuelle forsikringen, vil derfor kunne begrunne avslag. Personer med sykdommer, lidelser, syndromer e.l. som innebærer en risiko for uførhet, vil derfor med forslaget fortsatt kunne nektes uføredekning for denne særlige risikoen (med følgetilstander). Dette betyr for eksempel at forhold som Downs syndrom, som nevnes spesielt av en høringsinstans ( Nordland fylkeskommune, jf. kapittel 4.2.3), vil kunne medføre avslag på uføredekning for særlig risiko som skyldes Downs.

Personer med særlige sykdommer, lidelser eller syndromer mv. kan derimot normalt ikke nektes ulykkesforsikring eller skadeforsikring på bakgrunn av den aktuelle tilstanden. Første punktum krever at det må være en rimelig sammenheng mellom den særlige risikoen og avslaget. I dette ligger for det første at en nektelse bare kan omfatte dekning for den særlige risikoen. En forsikrings­nektelse kan derfor ikke være mer omfattende enn nødvendig. Dette innebærer at selskapene, der en bestemt risiko anses å være for høy, må vurdere om det er mulig å avgrense mot den særlige risikoen gjennom mer begrensede tiltak enn en total forsikringsnektelse, typisk gjennom begrensninger i dekningsfeltet.

Kravet til sammenheng mellom risikoøkningen og avslaget innebærer videre at generelle statistikker som selskapene legger til grunn, må ha en tilstrekkelig nær sammenheng med situasjonen i den konkrete saken. Om en person har eller har hatt en bestemt sykdom eller lidelse eller liknende, vil en statistikk om helserisiko som er knyttet til denne bestemte sykdommen eller lidelsen, kunne anses å stå i rimelig sammenheng med helserisikoen knyttet til den personen. Forutsetningen er at det er tale om en lidelse/sykdom som er av en slik karakter, og videre at grunnlaget for statistikken også er slik, at det kan legges til grunn at statistikken er relevant i det enkelte tilfellet. Bestemmelsen er ikke ment å pålegge selskapene å vurdere den konkrete helserisikoen i alle tilfelle. Når statistikken derimot ikke knytter seg direkte til den aktuelle risikofaktoren, men er mer å anse som en indikasjon på at det kan foreligge en risikofaktor, kan det i visse tilfelle være grunn til spørre om det er rimelig at selskapet skal kunne avslå forsikring på bakgrunn av slik statistikk. Et eksempel kan være opplysninger om at forsikringssøkeren har vært i kontakt med psykolog eller annen behandling eller utredning, for eksempel ved pedagogisk-psykologisk tjeneste i kommunene. Her bør det ikke være tilstrekkelig med generell statistikk om helserisiko knyttet til at man har vært til slik behandling, men i tilfelle bør det gjøres en vurdering av hva som foranlediget behandlingen. Hva som nærmere bør kreves her, vil Forsikringsskadenemnda kunne vurdere på prinsipielt grunnlag. Departementet finner grunn til å presisere at kravet til rimelig sammenheng mellom den særlige risikoen og nektelsen ikke dreier seg om rimelighet i forhold til den enkelte forsikringssøkerens behov for å få forsikring. Det er ikke relevant i vurderingen. Om selskapene skulle vurdere dette, måtte de ta stilling til forsikringssøkerens individuelle behov for å få tilbud om forsikring. Med dette ville selskapene innta en rolle det er lite naturlig for dem å ha.

Kravet til rimelig sammenheng innebærer også et kvalitetskrav når det gjelder bruken av statistikk, se om dette punkt 4.5.3 i alminnelige merknader.

Annet ledd annet punktum gjelder andre særlige forhold som medfører at avslaget ikke kan regnes som urimelig overfor den enkelte. Det vil være selskapet som i en eventuell tvist må sannsynliggjøre at avslaget ikke er urimelig. Her omfattes blant annet forhold som er av betydning for tillitsforholdet mellom forsikringssøkeren og selskapet, for eksempel tidligere skadehistorikk eller mistanke om forsikringssvindel. Forslaget §§ 3-10 og 12-12 gjelder ikke ved fornyelse av forsikring. Her er sikrede beskyttet mot usaklige forsikringsnektelser gjennom reglene i §§ 3-5 og 12-9. Tilsvarende prinsipper som etter §§ 3-5 og 12-12 vil imidlertid gjelde ved anvendelsen av §§ 3-10 og 12-12 i saker der sikrede kommer tilbake til selskapet etter at forsikringen er opphørt, slik at man er utenfor anvendelsesområdet for §§ 3-5 og 12-12. Departementet viser her særlig til at forhold som etter selskapets syn kan indikere at vedkommende forsikringstaker generelt er noe mindre forsiktig av seg enn gjennomsnittet, normalt ikke bør kunne begrunne en forsikringsnektelse, jf. om dette foran i punkt 4.2.1. At vedkommende tidligere har vært en dårlig betaler overfor selskapet, skal ikke ha noen innvirkning på selskapets vurdering av skaderisikoen. Heller ikke muligheten for fremtidig betalingsmislighold bør kunne begrunne forsikringsnektelse. Selskapet kan eventuelt beskytte seg mot et mulig betalingsmislighold gjennom å operere med en kontantklausul, slik Forsikringsklagekontoret har påpekt, jf. punkt 4.5.2 foran. I tilfelle der tidligere misligholdte premier fortsatt er utestående, synes det derimot ikke urimelig at selskapet nekter vedkommende ytterligere forsikring før utestående premier er betalt.

Andre eksempler på forhold som annet ledd annet punktum tar sikte på å regulere, er at forsikringssøkeren ikke vil eller kan gi selskapet de opplysningene det trenger for å kunne vurdere risikoen. For at forsikringsselskapene skal kunne foreta en risikovurdering, er det ofte nødvendig at kundene oppfyller sin opplysningsplikt. Forsikringsselskapenes plikt til å tilby forsikring må derfor ses i sammenheng med plikten for den som etterspør forsikring til å gi opplysninger om risikoen, jf. forsikringsavtaleloven kapittel 4 og kapittel 13. Om kunden ikke selv bidrar til sakens opplysning på denne måten, kan det i seg selv være et slikt særlig forhold som etter annet ledd annet punktum kan begrunne nektelse av å tilby forsikring. Videre kan spesielle forhold som vanskeliggjør kontroll, for eksempel manglende tilknytning til Norge, kunne tenkes å være avslagsgrunn der dette er relevant (og det ikke praktiseres på en måte som er i strid med antidiskrimineringslovgivningen, jf. punkt 4.6.1.2 foran). For ordens skyld presiseres at eksemplene her ikke er ment å være uttømmende.

Tredje ledd omhandler forholdet til annen lovgivning som oppstiller begrensninger for hva slags forhold selskapene kan legge vekt på i risikovurderinger i forsikring. Første punktum om «forhold som det etter lovgivningen ellers er forbudt å legge vekt på ved risikovurderinger i forsikring» sikter især til personvernlovgivningen og diskrimineringslovgivningen, se nærmere om dette alminnelige merknader punkt 4.6.1.1 og 4.6.1.2. Når det gjelder forholdet til diskrimineringslovgivningen, minner departementet om at prisdifferensiering mellom ulike grupper basert på risiko i utgangspunktet faller utenfor anvendelsesområdet for de reglene som foreslås i § 3-10, jf. alminnelige merknader punkt 4.3. Dersom det forekommer prisdifferensiering mellom ulike grupper i strid med for eksempel diskrimineringslovgivningen, vil dette høre inn under Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Tredje ledd annet punktum om «opplysninger som selskapet etter bestemmelse i eller i medhold av lov er avskåret fra å kreve» er basert på forslaget til § 13-1 j annet ledd i NOU 2000: 23 og tar særlig sikte på visse helseopplysninger. Hvilke helseopplysninger dette gjelder, er behandlet foran i de alminnelige merknader punkt 4.6.1.3 og punkt 8.4.

Fjerde ledd første punktum krever at forsikringssøkeren skal underrettes om avslaget og om begrunnelsen for dette uten ugrunnet opphold. Se nærmere om kravet til begrunnelse alminnelige merknader kapittel 5.

Underretning med begrunnelse skal gis skriftlig, også ved muntlige henvendelser, jf. fjerde ledd annet punktum. I visse tilfelle kan det ved en muntlig henvendelse være usikkert for selskapets kundebehandler om vedkommende kunde faktisk søker om forsikring, eller om kunden bare gjør mer generelle undersøkelser i markedet. Dersom kundebehandleren er i tvil om dette, bør man enkelt kunne skaffe denne tvilen av veien gjennom å spørre kunden. Videre kan det ved telefonisk henvendelse til selskapet skje at kunden legger på, uten at kundebehandleren har fått notert ned korrekt navn og adresse. I slike tilfelle vil selskapet ikke ha mulighet til å oppfylle kravet til skriftlig underretning med begrunnelse. Det er imidlertid ikke knyttet bestemte sanksjoner til manglende begrunnelse.

Etter forsikringsavtaleloven § 20-3 oppfylles skriftlighetskravet ved bruk av elektronisk kommunikasjon bare dersom den som skal motta dokumentet, uttrykkelig har godtatt dette.

Fjerde ledd tredje punktum omhandler det nærmere innholdet i begrunnelsen. Begrunnelsen skal angi «hvilke forhold som ligger til grunn for avslaget, herunder de individuelle risikovurderingene som eventuelt er foretatt». Hvilke krav som nærmere skal stilles til innholdet i begrunnelsen, må ses i sammenheng med de kravene som stilles til risikovurderingene. Kravene i annet ledd tillater i utgangspunktet at selskapet baserer avslaget på generell statistikk. Der dette er tilstrekkelig etter annet ledd, må begrunnelsen vise til den aktuelle statistikken og opplyse hvilke karakteristika ved forsikringssøkeren som medfører at vedkommende antas å høre til en særlig risikogruppe. Om annet ledd krever at det også legges vekt på mer individuelle vurderinger, skal det også opplyses om slike individuelle vurderinger er gjort, og om hva som ligger til grunn for selskapets konklusjoner. Det vil ikke være tilstrekkelig begrunnelse at selskapet bare viser til de generelle «Retningslinjer for helsebedømmelse» som er utarbeidet av Nevnden for helsebedømmelse. Her må det nærmere innholdet i de aktuelle retningslinjene, for så vidt de er relevante i saken, opplyses. Det kreves derimot ikke at den nærmere bakgrunnen for innholdet i slike retningslinjer opplyses, for eksempel hvilken forskning Nevnden for helsebedømmelse har lagt til grunn ved utarbeidelsen av «Retningslinjer for helsebedømmelse».

Etter fjerde ledd fjerde punktum skal det opplyses om eventuell praksis i selskapet, bransjenormer eller forskrift som innebærer at kunden etter en viss tid eller etter endrede forhold vil kunne søke den aktuelle forsikringen uten å få et tilsvarende avslag. Med dette tenkes særlig på regelen som foreslås i § 13-1 b, om at selskapet ikke kan legge vekt på helseopplysninger som ligger mer enn ti år tilbake i tid. Videre tenkes på selskapenes praksis med å operere med en kortere karenstid enn dette i visse sammenhenger, for eksempel etter visse sykdommer. Det kan også tenkes at de forhold som ligger til grunn for forsikringsnektelsen, kan bortfalle av andre grunner enn at det går en viss tid. Der dette kan være aktuelt, skal selskapet opplyse om at vedkommende kan søke den aktuelle forsikringen på ny, dersom den konkrete omstendigheten endrer seg.

Etter femte ledd skal underretningen om avslag også inneholde opplysninger om reglene for å bringe tvister om forsikringsavtalen inn for en klagenemnd, jf. § 20-1. Nemndbehandling av saker om forsikringsnektelse er drøftet nærmere i alminnelige merknader kapittel 7.

Sjette ledd oppstiller en tidsfrist for at forsikringssøkeren kan påberope seg at det foreligger en forsikringsnektelse i strid med bestemmelsen. Se alminnelige merknader punkt 7.4.

Til § 4-1

Ved tegning av skadeforsikring er det normalt andre opplysninger enn helseopplysninger som etterspørres. Det kan likevel ikke utelukkes at det for visse typer avtaler også spørres etter helseopplysninger. I så fall skal de samme begrensingene for rett til helseopplysninger gjelde som etter kapittel 13. Det vises til nærmere omtale nedenfor av de bestemmelsene i kapittel 13 som det henvises til.

Til § 8-1

Annet ledd første punktum begrenser selskapets rett til å be om samtykke. Selskapet kan bare be om samtykke til å innhente de opplysningene det trenger i saken på det tidspunktet henvendelsen rettes til sikrede. Selskapet kan altså ikke be om en generell fullmakt til å be om all informasjon som det kan ha behov på et senere tidspunkt.

I annet ledd annet punktum gis forståelsen av samtykke i personregisterloven tilsvarende anvendelse i forholdet mellom forsikringsselskapet og forsikringstakeren. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 9.2.4.

Tredje ledd skal gi sikrede rett til den informasjonen selskapet har om saken. Således representerer bestemmelsen et motstykke til selskapets rett til informasjon fra sikrede som nevnt i første ledd. Innsynsretten gjelder de opplysninger om saken som selskapet sitter på, samt medisinske vurderinger som er utarbeidet eller innhentet. Selskapets interne vurderinger i saken faller imidlertid utenfor.

Fra informasjonsplikten gjelder et unntak der utgivelse av opplysninger ville vanskeliggjøre forfølgning m.v. av straffbare handlinger. Bestemmelsen er skåret over samme lest som personopplysningsloven § 23 første ledd bokstav b og skal forstås på samme vis.

Det vises til nærmere omtale i alminnelige merknader punkt 9.2.4.

Til § 11-1 nytt tredje ledd

Bestemmelsen tilsvarer forslaget til et nytt annet ledd i § 2-1. Se merknadene til den bestemmelsen.

Til § 12-4

Henvisningen endres til § 18-1 femte ledd, som følge av at tredje ledd blir nytt femte ledd.

Til § 12-12

Bestemmelsen tilsvarer § 3-10. Se merknadene til den bestemmelsen.

Til § 13-1

Med bestemmelsen tas det sikte på å tydeliggjøre selskapets informasjonsplikt overfor forsikringssøkeren. Dette vil blant annet innebære at selskapet skal informere forsikringstakeren og den sikrede om tidsgrensen for helseopplysninger som foreslås i ny § 13-1 b.

Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 8.3.

Til § 13-1 a

Denne bestemmelsen er i hovedtrekk en videreføring av gjeldende § 13-1. I forslaget kommer det imidlertid tydeligere frem at det er selskapet som skal ta initiativet til å innhente informasjon fra forsikringstakeren og den sikrede.

Første ledd viderefører gjeldende § 13-1 første punktum om at selskapet kan be om opplysninger av betydning for risikovurderingen. Den bestemmelsen omtales nærmere ovenfor under punkt 8.4.

Endringene i annet ledd første punktum skal tydeliggjøre at opplysningsplikten i første rekke dreier seg om plikten til å svare på selskapets spørsmål. I dag skjer dette ved utfylling av en egenerklæring.

Videre innebærer endringene i tredje punktum en klargjøring av at plikten til å gi opplysninger av eget tiltak, bare gjelder dersom selskapet uttrykkelig oppfordrer til det. Er slik oppfordring ikke gitt, er således opplysningsplikten begrenset til å svare på de spørsmålene som stilles.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsene i annet ledd ovenfor under punkt 8.3.

Til § 13-1 b

Bestemmelsen setter en ytre tidsmessig ramme for hvor gamle opplysninger selskapet kan be om. Samtidig må bestemmelsen leses i sammenheng med den saklige begrensningen i lovforslaget § 13-1 a første ledd. Selv om en opplysning har betydning for risikovurderingen etter § 13-1 a første ledd, vil selskapet likevel være forhindret fra å innhente slik informasjon dersom den ligger lenger tilbake i tid enn ti år. Og motsatt vil ikke selskapet kunne spørre om alle opplysninger som skriver seg fra de siste ti årene – det må være adgang til å spørre etter disse opplysningene etter lovforslaget § 13-1 a.

Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 8.10.

Til § 13-1 c

Bestemmelsen inneholder et materielt rettslig forbud mot å bruke helseopplysninger som er samlet inn eller unnlatt slettet i strid med annen lovgivning, i et forsikringsforhold. Om et forsikringsselskap for eksempel får tilgang på opplysninger i strid med helsepersonelloven, skal disse opplysningene heller ikke kunne brukes i et forsikringsforhold. Bestemmelsen vil også innebære et bevisføringsforbud i en rettssak.

Bruk av ulovlig tilegnede helseopplysninger som begrunnelse for et avslag på søknad om forsikring er særskilt regulert i §§ 3-10 og 12-10 begges tredje ledd annet punktum som skal legges til grunn i slike tilfeller. Lovforslaget § 13-1 c vil imidlertid få selvstendig betydning i for eksempel en oppgjørssituasjon.

Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 9.1.

Til § 13-2

Henvisningen i første ledd endres til § 13-1 a som følge av at § 13-1 blir ny § 13-1 a.

Til § 13-4

Bestemmelsen innebærer at det ikke kan påberopes at toårsfristen er ute for selskapets rett til å påberope at opplysningsplikten er forsømt, dersom det har vært utvist grov uaktsomhet i forbindelse med en uføredekning. Forhold som det bare er lite å legge vedkommende til last, kan derimot ikke påberopes etter at denne fristen er utløpt.

Til § 18-1

Annet og tredje ledd tilsvarer den foreslåtte endringen i § 8-1 annet og tredje ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen og til punkt 9.2.4.

12.2 Merknader til endringer i andre lover

Til helsepersonelloven § 15

Annet ledd er en ordensbestemmelse som maner til varsomhet hos helsepersonell, typisk leger og sykepleiere. Den kan i så måte betraktes som en presisering av varsomhetskravet i § 15 første ledd første punktum. Bestemmelsen gjelder bare ved utforming av attest, legeerklæring o.l. til et forsikringsselskap. Det sentrale vilkåret for å utløse informasjonsplikten er at forholdet er spesielt sensitivt, altså mer enn normalt sensitivt. Hva slags opplysninger som er av en slik karakter, vil variere fra person til person. Det avgjørende vil være den enkelte pasients subjektive oppfatning av sine helseopplysninger. Helsepersonellets inntrykk av pasientens syn på det aktuelle forholdet vil stå sentralt. Hensynet til pasienten tilsier at man i tvilstilfeller bør ta et forhold opp med pasienten. Det vises til nærmere omtale av denne bestemmelsen ovenfor under punkt 8.6.

Tredje ledd gjelder helsepersonells plikt til å informere pasienten og følgelig også pasientens rett til informasjon. Hensikten er å forhindre at en forsikringssøker først blir kjent med mistanke om en alvorlig sykdom fra sitt forsikringsselskap og ikke fra det helsepersonellet vedkommende har vært pasient hos, typisk en lege. Ikke enhver opplysning som formidles til et forsikringsselskap vil utløse informasjonsplikten. Det kreves at forsikringsselskapet kan oppfatte informasjonen som en indikasjon på en alvorlig sykdom. Dessuten må det være grunn til å anta at pasienten ikke allerede er kjent med denne mistanken. Også her bør hensynet til pasienten tilsi at man i tvilstilfeller tar opp det aktuelle forholdet med pasienten. Det gjelder for eksempel om man er i tvil om hvorvidt sykdommen er tilstrekkelig alvorlig eller hvorvidt pasienten kjenner til dette allerede. For øvrig gjelder reglene i pasientrettighetsloven kapittel 3 om pasientens rett til informasjon. Det vises til nærmere omtale av denne bestemmelsen ovenfor under punkt 8.5.

Etter tilråding fra Helse- og omsorgsdepartementet, la Regjeringen 21. desember 2007 frem Ot.prp. nr. 25 (2007-2008) Om lov om endringer i helsepersonelloven og helseregisterloven (krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l., administrative reaksjoner og forbud mot urettmessig tilegnelse av helseopplysninger). Der er det blant annet foreslått å endre helsepersonelloven § 15. Siktemålet er å bidra til å sikre god kvalitet og høy legitimitet på attester og erklæringer som helsepersonell utsteder. Ot.prp. nr. 25 (2007-2008) er for tiden til behandling i Stortinget. (I forslaget der erstattes begrepet «legeerklæring» i § 15 første ledd med ordet «erklæring». Siden den lovendringen ikke er vedtatt når proposisjonen her fremlegges, bruker lovforlaget her likevel ordet «legeerklæring».)

Til helsepersonelloven § 22

Lovforslaget begrenser adgangen til å gi ut taushetsbelagte helseopplysninger selv om pasienten i utgangspunktet samtykker til slik utlevering. De opplysninger som ikke kan gis ut til en pasient etter pasientrettighetsloven § 5-1 annet ledd, skal følgelig heller ikke kunne gis ut til et forsikringsselskap.

Det vises til nærmere omtale av denne bestemmelsen foran under punkt 8.5.