11 Tilsyn og andre særvilkår ved betinget fengselsstraff
11.1 Innledning
Domstolen kan i dag beslutte at den domfelte skal stå under tilsyn i prøvetiden for en dom på betinget fengselsstraff, jf straffeloven § 53 nr. 2. Domstolen kan også fastsette andre særvilkår med hjemmel i straffeloven § 53 nr. 3 til 5. Loven lister opp følgende vilkår:
3.
at den domfelte overholder bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning eller samkvem med bestemte personer
at den domfelte overholder bestemmelser om innskrenkninger i rådigheten over inntekter og formue og om oppfyllelsen av økonomiske forpliktelser
at den domfelte avholder seg fra å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler
at den domfelte gjennomgår kur for å motvirke misbruk av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler, om nødvendig i institusjon
at den domfelte gjennomfører promilleprogram, jf nr 6 første ledd andre punktum
at den domfelte gjennomgår psykiatrisk behandling, om nødvendig i institusjon
at den domfelte for inntil ett år tar opphold i heim eller institusjon.
4. Som vilkår for utsettelsen skal retten pålegge den domfelte å yte slik erstatning og oppreisning som den fornærmete eller andre skadelidte har rett til å gjøre krav på, og som retten mener den domfelte har evne til å betale.
5. Som vilkår for utsettelsen kan retten bestemme at den domfelte betaler underholdsbidrag som er forfalt eller forfaller i prøvetiden.
I tillegg kan domstolen fastsette andre vilkår etter nr 3, se nærmere om dette under punkt 9. 3.1.
Fastsettingen av vilkår, gjennomføringen av tilsynet og praksisen i forhold til å reagere på brudd har blitt kritisert fra ulike hold gjennom lengre tid. Friomsorgsutvalget kom med den tydeligste kritikken ved sin uttalelse i NOU 1993: 32:
«Fastsettelse av vilkår, gjennomføringen av tilsyn og praksis ved brudd på særvilkår i dagens situasjon kan synes tilfeldig, og ivaretar ikke de hensyn til rettslikhet og ensartet praksis som man bør kreve ved en strafferettslig reaksjon. Inngrep i den personlige frihet bør etter utvalgets oppfatning bygge på et sikkert rettslig grunnlag og ha størst mulig ensartet praksis ved gjennomføringen.»
I St meld nr 27 (1997-98) viste departementet til friomsorgsutvalgets synspunkter og antok at det var behov for å skjerpe reglene om betinget dom med tilsyn. Departementet la til grunn at tilsyn skal være et følbart, frihetsbegrensende inngrep for domfelte ved at man:
tar noe av vedkommendes tid
pålegger fremmøte til bestemte tider
kontrollerer at vilkår, forpliktelser eller aktiviteter blir gjennomført som forutsatt i dommen
informerer om at det foreligger en reell trussel om sanksjoner ved brudd
Departementet kom ikke med noe konkret forslag til hvordan reglene om betinget dom kunne skjerpes.
Justiskomiteen merket seg departementets antakelse om at det er behov for å vurdere en skjerping av reglene om betinget dom med tilsyn. Flertallet var enig med departementet i at fastsettelse av tilsyn bør ha en strafferettslig begrunnelse, og at tilsynstidens lengde bør ses i forhold til det lovbruddet som er begått. Komiteen uttalte at selve innholdet i samfunnsstraffene og reaksjoner på brudd på vilkår må tydeliggjøres og forsterkes.
11.2 Høringsutkastet
I høringsutkastet foreslo departementet at det skjerpede tilsynet skulle inngå i den foreslåtte samfunnsstraffen i straffeloven § 28 a, mens de øvrige særvilkårene ble opprettholdt i tilknytning til betinget dom i straffeloven § 53 nr. 3 til 5. Som en erstatning for tilsynet ble det foreslått at domstolen, med hjemmel i straffeloven § 53 nr. 2, kunne pålegge den domfelte å melde seg for politiet eller kriminalomsorgen til bestemte tider.
11.3 Høringsinstansenes syn
Enkelte høringsinstanser kommenterer at videreføringen av tilsynet i samfunnsstraffen innebærer en straffeskjerping. Andre er bekymret for at lovbrytere som i dag ville fått en betinget dom med tilsyn enten ikke vil fanges opp av samfunnsstraffen eller at gjennomføringstiden vil bli betraktelig kortere enn dagens tilsynstid. Sorenskriveren i Stjør- og Verdal uttaler:
«Eg har sett utsett soning med tilsyn som den beste - mest gagnlege - straffa for mange unge første gangs og kanskje andre gangs lovbrytarar.
Utsett soning utan tilsyn opplever lovbrytarar helst som ingen reaksjon på lovbrotet...»
Og videre:
«Tilsyn er ein føremon for domfelte, ikkje ei straffetyngsle, sjølv om mange kan oppleva all oppseding som tyngsle.»
Flere enheter i kriminalomsorg i frihet mener at meldeplikten utelukkende bør knyttes til politiet. Kriminalomsorg i frihet i Nord-Trøndelag trekker frem tre argumenter for dette standpunktet:
« Praktisk, at det ikke er kriminalomsorgskontorer i alle kommuner. Det vil derved bli en ekstra og papirmessig administrasjonsoppgave for vår etat hver gang vi må orientere den lokale politimyndighet om å måtte ta seg av denne oppgaven. For politiet vil det igjen bli en administrativ og papirmessig oppgave å melde tilbake til kriminalomsorgen hvordan det går med domfelte. Det blir både byråkratisk og tungvint.
Faglig ved at dette blir unødig bruk av den sosialfaglig kompetanse som kriminalomsorgen besitter (ikke alle enheter har kontorpersonale til å gjøre denne eventuelle registreringen når domfelte skal melde seg).
Etisk uheldig ved å skulle ha som oppgave utelukkende å kontrollere meldeplikt og anmelde brudd, noe som neppe vil være et godt utgangspunkt for relasjonsbygging mellom den domfelte og sosialkonsulenten i kriminalomsorgen ved en eventuell senere samfunnsstraff.»
Høringsinstansene har ikke kommentert at de øvrige særvilkårene er foreslått opprettholdt i straffeloven § 53 nr. 3 til 5 og ikke videreført i § 28 a.
11.4 Departementets merknader
Departementet har vurdert om det er hensiktsmessig å opprettholde særvilkåret om tilsyn, slik det i dag går fram av straffeloven § 53 nr. 2. I likhet med friomsorgsutvalget har man kommet til at dagens ordning har mange svakheter ikke minst i forhold til likhet og forutberegnelighet. Departementet fastholder derfor at det anvendelsesområdet som friomsorgsutvalget mente at tilsynet burde gis (dommer som ligger i øvre del av «det betingete område», i skjæringspunktet mellom betinget og ubetinget og for nedre del av «det ubetingete område») bør dekkes av samfunnsstraffen. Dette stemmer også best overens med de synspunktene som Justiskomiteen ga uttrykk for i Innst. S. Nr. 6 (1998-99). Tilsyn som i dag knyttes til betingete dommer som ikke faller innenfor dette anvendelsesområdet, bør erstattes av betingete dommer eventuelt med et vilkår om at den domfelte skal melde seg til bestemte tider. Som enkelte enheter innen kriminalomsorg i frihet påpeker, kan dette innebære at unge lovbrytere vil møte kriminalomsorgen på et senere tidspunkt i sin «lovbruddskarriere» enn etter dagens system. Det blir imidlertid opp til domstolen å vurdere om lovbruddet og den siktedes individuelle forhold tilsier en mer umiddelbar og merkbar reaksjon som innebærer mer oppfølging enn en betinget dom.
Departementet mener, som de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, at politiet er rett instans for meldeplikten etter straffeloven § 53 nr. 2. Når det utelukkende er snakk om å registrere den domfelte, vil ikke kriminalomsorgen ha noen særlig kompetanse som det er behov for i forbindelse med gjennomføringen. Kriminalomsorgen vil dessuten motta oppdraget fra politiet og hvis den domfelte ikke møter er det også politiet som må gå videre med saken. Kriminalomsorgen blir dermed et ekstra og overflødig ledd. I tillegg er politiet bedre representert rundt om i landet, slik at den domfelte unngår unødvendig reising ved å melde seg for politiet.
Særvilkårene i § 53 nr. 3 til 5 foreslås opprettholdt i sin nåværende form. Det vil være påtalemyndigheten som må følge opp om vilkårene overholdes og departementet understreker at dette må skje raskt og konsekvent. Departementet mener det som regel vil være hensiktsmessig å fastsette et vilkår om meldeplikt sammen med vilkårene. Som ved samfunnsstraffen er det viktig at domstolen bare fastsetter vilkår som er mulige å følge opp, i siste instans i form av fullbyrding av fengselsstraffen. Det må, på et senere tidspunkt, ses nærmere på om særvilkårene ved betinget dom i § 53 nr. 3 til 5 bør opprettholdes i sin nåværende form.