13 Merknader til de enkelte bestemmelsene

13.1 Til utkastet til lov om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven)

Til § 1 Anvendelsesområde

§ 1 angir uttømmende hvilke grupper av straffedømte som reguleres etter loven. Fengselsstraff omfatter også gjennomføring av subsidiær fengselsstraff som bøtesoning og omgjøring av samfunnsstraff til fengsel. Strafferettslige særreaksjoner omfatter etter dagens system sikring. Ved lov 17. januar 1997 vedtok Stortinget å oppheve sikringssystemet og erstatte det med forvaring (for strafferettslig tilregnelige) og dom på behandling i helsevesenet eventuelt i omsorgen for psykisk utviklingshemmede (for strafferettslig utilregnelige). Stortinget besluttet at reformen skulle tre i kraft ved egen lov og Justisdepartementet arbeider med å utarbeide ikrafttredelsesproposisjonen. Dette er begrunnelsen for at departementet benytter begrepet strafferettslige særreaksjoner som er dekkende for både sikring og forvaring. Samfunnsstraff omfatter straffegjennomføring utenfor fengsel. Innsatte etter siste alternativ (når det er særskilt bestemt i lov) kan for eksempel være innsatte i medhold av lov 13 juni 1975 nr.39 om utlevering av lovbrytere m.v. § 15, eller i medhold av lov 8 juni 1984 om gjeldsforhandling og konkurs § 105. Departementet anser at begrepet «varetektsfengsling» i § 1 omfatter både personer med fengslingskjennelse og personer pågrepet i medhold av straffeprosessloven. Dette innebærer at det ikke vil være nødvendig med fengslingskjennelse for overføring fra politiarrest til fengsel.

Til § 2 Formål

§ 2 angir formålet ved kriminalomsorgens gjennomføring av straff. Første del av første setning viser til «formålet med straffen» det vil si samfunnets formål med å ilegge straff for uønskede handlinger. Dette er et overordnet hensyn som setter begrensninger for kriminalomsorgens behandling av den enkelte. Lovutkastet legger opp til stor grad av fleksibilitet når det gjelder behandling av domfelte. I enkelte situasjoner vil individuelle hensyn måtte vike, fordi det kan antas å stride mot den alminnelige rettsoppfatningen. Dette kan eksempelvis dreie seg om at den domfelte blir direkte innsatt i eller raskt overført til fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Det kan også være et element i vurderingen ved overføring til gjennomføring av straff utenfor fengsel etter § 16. Hensynet til allmennhetens rettsfølelse er et hensyn som kriminalomsorgen i alle situasjoner skal vurdere. De tre andre hensynene som nevnes i første ledd er også viktige overordnede prinsipper for kriminalomsorgens straffegjennomføring. Samfunnets sikkerhet og en ambisjon om å bidra til å motvirke ny kriminalitet er overordnede hensyn i forhold til gjeldende rett som videreføres i denne loven. Hva som ligger i tilfredsstillende forhold i bestemmelsens første ledd må ses i lys av hvilken «gjennomføringsform» den enkelte befinner seg i til enhver tid. Tilfredsstillende forhold må for eksempel defineres annerledes for en som befinner seg i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå enn for en innsatt som sitter i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. I avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå vil tilfredsstillende forhold bety at kriminalomsorgen legger til rette for å avhjelpe skadelige virkninger av isolasjonen ved å gi innsatte gode muligheter til kontakt med tilsatte, adgang til fysisk trening, tilbud om opplæring/egnet beskjeftigelse mv. Å sikre de innsatte tilfredsstillende forhold vil med andre ord innebære at kriminalomsorgen må sørge for tilfredsstillende forhold innenfor de rammene som er satt for kriminalomsorgens straffegjennomføring i § 2. For øvrig innebærer «tilfredsstillende forhold» at kriminalomsorgen må holde et visst minimumsnivå for alle domfelte/innsatte innenfor de ressursmessige rammene som er satt for virksomheten.

Formålsparagrafens annet ledd pålegger kriminalomsorgen å legge forholdene til rette for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon av varetektsinnsatte. Denne bestemmelsen innebærer først og fremst en forpliktelse om å ivareta varetektsinnsatte underlagt restriksjoner.

Til § 3 Innhold

Innholdet i reaksjonen skal tilrettelegges innenfor samfunnsmessig forsvarlige rammer og bygge på domfeltes behov og forutsetninger. Forsvarlige rammer viser til samfunnets sikkerhet og det at man hele tiden må avveie i forhold til å unngå svikt i form av nye straffbare handlinger, rømninger m.v. Det er viktig at straffegjennomføringen også tilrettelegges slik at domfelte kan gjøre en egen innsats for å motvirke ny kriminalitet.

Bestemmelsens annet ledd pålegger kriminalomsorgen å ta hensyn til barns rett til samvær med sine foreldre under gjennomføring av reaksjonen. I den grad det er sikkerhetsmessig forsvarlig skal dette hensynet tillegges vekt både ved tilrettelegging av det nærmere innholdet i straffen og i forbindelse med ulike avgjørelser som har betydning for barnets kontakt med den domfelte/innsatte. Denne del av bestemmelsen må ses i lys av barneloven og FN,s barnekonvensjons bestemmelser om barns rett til samvær med begge foreldrene. Forutsetningen for at kriminalomsorgen skal ta ovennevnte hensyn er at domfelte/innsatte har en lovlig rett til samvær med barnet.

Bestemmelsens tredje ledd angir kjernen i innholdet av straffen som er at domfelte har en aktivitetsplikt. Aktivitetsplikten kan bestå av arbeid, samfunnsnyttig tjeneste, opplæring, program eller andre tiltak (som er egnet til å motvirke ny kriminalitet) som i prinsippet skal regnes som likeverdige aktiviteter. Etter bestemmelsens annet ledd tredje punktum kan aktivitetsplikten falle bort som følge av sykdom eller uførhet. I sykdomstilfelle er det naturlig å kreve sykemelding eller en uttalelse fra helsepersonell. At en domfelt er erklært arbeidsmessig ufør innebærer ikke at vedkommende automatisk skal fritas for aktivitetsplikten. Dette må vurderes i forhold til den domfeltes evne til å gjennomføre mulige aktiviteter. Deltagelse i normalt renhold og lettere husarbeid i fengsel for eksempel bør kunne vurderes pålagt selv om en domfelt/innsatt er fritatt for aktivitetsplikten.

Fjerde ledd peker på prinsippet om en gradvis tilnærming til samfunnet ved gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner. Man har her tenkt på en normal utslusing som i utgangspunktet skal gjelde alle domfelte med fengselsstraff eller særreaksjon.

Til § 4 Forvaltningssamarbeid

Bestemmelsen om forvaltningssamarbeid forplikter kriminalomsorgen til samarbeid med andre offentlige instanser slik at innsatte og domfelte får de ytelsene de etter lovgivningen har krav på. Bestemmelsen gir ikke domfelte/innsatte noen rettigheter utover det de allerede har. Meningen er imidlertid å forplikte kriminalomsorgen til samarbeid med andre offentlige etater på flere plan. En side er det generelle samarbeidet sentralt og lokalt med tanke på å samordne ressurser og å synliggjøre behov i forbindelse med planleggings/budsjettprosesser. En annen side er at bestemmelsen også er ment å pålegge kriminalomsorgen en plikt til å formidle den enkelte domfelte/innsattes behov overfor etater som sosialkontor, helsetjenesten, skoleverket mv. I lov om sosiale tjenester 13. desember nr. 81 1991 er det tatt inn en tilsvarende bestemmelse i § 3-2.

Til § 5 Kriminalomsorgens organisatoriske inndeling

Første ledd i § 5 omhandler hvilke organisatoriske nivåer kriminalomsorgen er inndelt i. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning som behandles i annet ledd erstatter dagens Fengselsstyre og ledelsen av friomsorgen. Som det fremgår av bestemmelsen legger departementet opp til at Kriminalomsorgens sentrale forvaltning skal ha ansvaret for både faglig og administrativ ledelse av etaten. Regionalt nivå som omhandles i tredje ledd skal ledes faglig og administrativt av en regiondirektør. I fjerde ledd gis Kongen myndighet til å gi nærmere bestemmelser om regioninndelingen og virksomheten for øvrig. Fjerde ledd gir også hjemmel til å gi forskrift/retningslinjer/rundskriv for gjennomføringen av fengselsstraff, strafferettslige særreaksjoner, behandlingen av varetektsinnsatte mv og samfunnsstraff.

Til § 6 Myndighet til å ta avgjørelser

Etter § 6 første ledd skal de fleste avgjørelsene i saker fra personer som er dømt til fengselsstraff, i ti år eller mindre, eller dømt til samfunnsstraff tas på lokalt nivå. Rent faktisk innebærer dette for domfelte at lokalt nivå vil ta beslutning i saker vedrørende overføring til institusjon/sykehus etter utkastet §§ 12 og 13, i saker om overføring mellom gjennomføringsformer etter §§ 14, 15 og 16, i saker om frigang etter § 20, i saker om permisjon etter §§ 33 og 36, i saker om straffavbrudd etter §§ 35 og 36, i saker om reaksjon på brudd etter § 40 og i saker om løslatelse etter §§ 42-43 og 44 første ledd. Lokalt nivå skal fatte beslutning i alle saker om fremstilling etter § 34. Dette gjelder uavhengig av domslengde og av hvilken reaksjon domfelte er ilagt. I tillegg kommer de fleste beslutninger som omhandler fengslenes indre liv og iverksettelse av undersøkelser/kontrolltiltak for blant annet å avdekke rusmiddelbruk.

For domfelte med samfunnsstraff innebærer § 6 første ledd at lokalt nivå (det vil si friomsorgskontoret) skal ta beslutning om det nærmere innhold i samfunnsstraffen etter lovutkastet §§ 53-55, beslutte kontrolltiltak etter utkastet § 56, ta beslutning i saker om straffavbrudd etter utkastet § 57 og beslutte reaksjon på brudd på særvilkår for gjennomføringen etter § 58 første ledd.

Etter annet ledd skal regionalt nivå fatte alle beslutninger om innsettelse etter § 11, fatte alle beslutninger om hel utelukkelse fra fellesskapet som overstiger 14 dager etter § 37 fjerde ledd og fatte alle beslutninger om å reise sak for forhørsretten, ved brudd på særvilkår, etter §§ 44 annet ledd og 58 annet ledd.

Annet ledd regulerer også avgjørelsesmyndigheten i saker vedrørende domfelte som er dømt til fengselsstraff på mer enn ti år, som er ilagt en strafferettslig særreaksjon (sikring) eller saker vedrørende innsatte som er overført til en avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå etter § 10 annet ledd. Når det gjelder langtidsdømte/særreaksjonsdømte/høyrisikoinnsatte skal regionalt nivå treffe beslutning om gjennomføring av straff i institusjon/sykehus etter §§ 12 og 13, ta beslutning i saker om overføring til andre gjennomføringsformer etter §§ 14, 15 og 16, ta beslutning ved søknad om frigang etter § 20, ta beslutning ved søknad om permisjon etter §§ 33 og 36, ta beslutning ved søknad om straffavbrudd etter §§ 35-36 og ta beslutning i saker om løslatelse etter §§42-44.

Kriminalomsorgens sentrale forvaltning skal behandle klagesaker fra regionalt nivå.

Til § 7 Saksbehandlingsregler

§ 7 regulerer unntak fra forvaltningsloven. Unntaket i bokstav a er en videreføring av unntaket etter fengselsloven § 1 a tredje ledd i forhold til innsatte. I lovutkastet er unntaket utvidet til også å omfatte andre domfelte og tilsatte.

Unntaket i bokstav b er en videreføring av unntak i fengselsloven § 1 a sjette ledd, men adgangen til å benytte en muntlig form er noe innskrenket i forhold til gjeldende rett. I kriminalomsorgens daglige virke kan det oppstå pressede situasjoner hvor en muntlig saksbehandling er nødvendig. Det er først og fremst tidsmessige grunner og akutte situasjoner som nødvendiggjør muntlige vedtak. Departementet har derfor begrenset adgangen til å fatte muntlige vedtak til situasjoner hvor det ikke finnes tid til å formulere vedtaket skriftlig der og da. Departementet forutsetter at alle muntlige vedtak blir bekreftet skriftlig i ettertid med tanke på innsatte/domfeltes rettssikkerhet.

Unntaket i § 7 bokstav c er endret i forhold til gjeldende rett (se fengselsloven § 1 a femte ledd) ved at det er utvidet betydelig på to viktige punkter. Det ene er at «kretsen» av personer som beskyttes er utvidet til å kunne gjelde av hensyn til andre personer generelt. I tillegg er det i bokstav c annet punktum tatt inn en hjemmel for å beskytte sikkerhetsmessige forhold eller hensynet til etterforskning av straffbare handlinger.

Unntaket i § 7 bokstav d er en videreføring av gjeldende rett i fengselsloven § 1 a femte ledd. For å få bedre oversikt har departementet valgt å regulere dokumentinnsyn og innsyn i begrunnelsen i separate punkter.

Unntaket i bokstav e angir at klagefristen på vedtak etter denne loven er 7 dager, med unntak av saker vedrørende reaksjoner på brudd hvor klagefristen er satt til 48 timer. Klagefristen på 48 timer i bruddsaker er i samsvar med gjeldende rett og er først og fremst praktisk begrunnet for å kunne ivareta behovet for en hurtig saksbehandling.

Unntaket i bokstav f er et resultat av at lovutkastet legger opp til at kriminalomsorgen skal kunne fremme bruddsaker, når det gjelder brudd på særvilkår satt ved samfunnsstraff eller prøveløslatelse, for forhørsretten. Da selve beslutningen om å fremme sak antas å være et enkeltvedtak er det behov for å kunne avskjære klageadgangen. Det vil være upraktisk og vil kunne føre til dobbeltbehandling om domfelte kunne klage i slike situasjoner. Forhørsretten vil likevel måtte ta standpunkt til begjæringen og foreta en bevisvurdering av om domfelte har brutt vilkårene for straffegjennomføringen.

Unntaket i § 7 bokstav g er en videreføring av fengselsloven § 1 a siste ledd. Adgangen til å omgjøre vedtak, til skade for parten, er imidlertid innsnevret betydelig ved at denne type omgjøringer nå bare vil kunne skje «hvis særlige grunner tilsier det». Situasjoner hvor det kan være aktuelt å omgjøre til skade for domfelte/innsatte kan være hvor vedtak er fattet på grunnlag av feilaktige forutsetninger. Dvs at beslutningsorganet ville ha fattet en annen avgjørelse, hvis de faktiske forhold hadde vært kjent. Et eksempel på en slik situasjon kan være at det er fattet en beslutning om løslatelse på prøve i en sak hvor påtalemyndigheten har tatt ut tiltale for nye straffbare forhold, og hvor dette ikke var kjent for vedtaksmyndigheten når avgjørelsen ble tatt. Det antas også at saken må ha en viss alvorlighetsgrad for at omgjøring skal kunne skje. I praksis antas dette å innebære fare for nye straffbare handlinger eller annen form for svikt såfremt vedtaket blir gjennomført.

Departementet forutsetter at forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt §§ 13 flg, med de unntak som er tatt inn i § 7 bokstavene h og i, skal gjelde for tilsatte i kriminalomsorgen generelt. Unntaket i bokstav h er begrunnet av at det antas at forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser ikke omfatter opplysninger om sikkerhetsmessige forhold i fengslene. Sikkerhetsmessige forhold i fengslene er et vidt begrep, men det vil i praksis først og fremst dreie seg om opplysninger om tekniske innretninger som overvåkingskameraer m.v. eller bygningsmessige forhold. Det kan også dreie seg om sikkerhetsrutiner.

Bokstav i representerer et annet unntak fra forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser. Dette unntaket anses nødvendig fordi kriminalomsorgen i visse situasjoner (i forbindelse med permisjoner/løslatelser m.v.) gis adgang til å kommunisere ellers taushetsbelagte opplysninger til fornærmede i straffesaken. Dette unntaket må sammenholdes med §§ 36 tredje ledd og 42 syvende ledd.

Til § 8 Krav til tilsatte m.v.

Denne paragrafen er delvis en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen er imidlertid innsnevret ved at man har tatt bort krav som man i dagens samfunn mener er overflødige. Når det gjelder krav til tilsattes vandel i bestemmelsens annet punktum er det meningen at dette kravet skal gjelde både ved tilsetting og i den perioden vedkommende er i tjeneste hos kriminalomsorgen. Dette innebærer blant annet at det kan innhentes vandelsattest i forbindelse med tilsetting. Begrepet kriminalomsorgen omfatter hele organisasjonen, jf. § 5. Når det gjelder hjemmelen til å flytte på tilsatte i § 8 siste punktum er den tenkt benyttet rent unntaksvis. Denne bestemmelsen er tenkt som en sikkerhetsventil og man må alltid forsøke å komme frem til en «minnelig løsning», i samråd med den tilsatte, før man eventuelt går til det skritt og forflytter tilsatte mot hans/hennes vilje.

Til § 9 Tilsynsråd

Bestemmelsen i § 9 sier at det skal være et tilsynsråd tilknyttet hver av kriminalomsorgsregionene. Det er ikke tatt inn krav til sammensetning av tilsynsrådene, deres funksjonstid eller hvilke oppgaver de skal utføre i lovteksten. Departementet vil regulere dette nærmere i forskrift. Tilsynsrådene skal føre tilsyn med både fengslene og friomsorgskontorene innen regionens grenser. Dette vil først og fremst innebære at rådet skal føre tilsyn med behandlingen av de domfelte og innsatte. De domfelte og innsatte vil i forbindelse med besøk av tilsynsrådene få anledning til å snakke med personer som ikke er tilknyttet kriminalomsorgen. Når det gjelder den nærmere sammensetning av rådene vil departementet gi uttrykk for at minst et av medlemmene av tilsynsrådet bør ha dommerkompetanse. I tillegg antas det som fordelaktig at rådene har en rimelig fordeling av menn og kvinner og ulike yrkesgrupper.

Til § 10 Gjennomføringsformer

Første ledd angir i hvilke regimer fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner kan gjennomføres i gradert etter sikkerhetsnivå. Betegnelsene på lukket og åpent fengsel er endret i forhold til gjeldende rett. Et lukket fengsel betegnes nå som «fengsel med høyt sikkerhetsnivå», mens et åpent fengsel betegnes som «fengsel med lavere sikkerhetsnivå». Fengsler med høyt sikkerhetsnivå omfatter dagens lands - krets og hjelpefengsler. Fengsler med lavere sikkerhetsnivå omfatter dagens åpne fengsler, arbeidskolonier og skogsforlegninger. Fengsler med høyt sikkerhetsnivå kan ha avdelinger med lavere sikkerhetsnivå. Betegnelsen overgangsfengsel er ny og omfatter fengselsvesenets frigangshjem og friomsorgens hybelhus. Ut fra en sikkerhetsmessig vurdering er det naturlig å likestille hybelhus med frigangshjem. En fellesbetegnelse er også en lovteknisk fordel. Innholdet i overgangsfengslene vil fortsatt kunne være forskjellig. Overføring til hybelhus vil nå formelt besluttes etter de ordinære overføringsregler og ikke etter fengselsloven § 12. Sikringsdømte kan sikres i overgangsfengsel med hjemmel i straffeloven § 39 nr. 1 bokstav f. Varetekt kan gjennomføres i overgangsfengslene. Hvis forslaget til nye strafferettslige særreaksjoner trer i kraft kan forvaringsdømte overføres til overgangsfengsel. Betegnelsen fengsel innebærer at prøveløslatte og betinget dømte ikke lenger kan ha opphold i hybelhusene. Det samme gjelder personer som gjennomfører samfunnsstraff eller varetektssurrogat utenfor fengsel.

Adgang til gjennomføring utenfor fengsel med særlige vilkår etter bokstav d er en ny ordning. De spesielle merknader til § 16 redegjør nærmere for innholdet i denne gjennomføringsformen.

Tiden fra prøveløslatelse frem til møteplikten for kriminalomsorgen opphører (se § 43 annet ledd) er i bokstav e nå oppført som en selvstendig gjennomføringsform. Tiden fra møtepliktens opphør og frem til prøvetidens utløp er imidlertid ikke oppgitt som en egen gjennomføringsform. Grunnen til dette er at det i denne tidsfasen er påtalemyndighet/domstol som avgjør rettsfølgen av at det skjer brudd på forutsetningen om at det ikke skal begås nye straffbare handlinger i prøvetiden (se § 45 og straffeloven § 28 b).

Avdelinger i fengsler med høyt sikkerhetsnivå kan etter annet ledd innrettes med særlig høyt sikkerhetsnivå eller tilrettelegges for innsatte med særlige behov (ressursavdelinger). Kriminalomsorgen må ta stilling til hvilke avdelinger som skal ha slik status. Høyrisikoavdelingene skal ha et høyere sikkerhetsnivå enn fengsler med høyt sikkerhetsnivå, mens ressursavdelingene forutsettes tilført ressurser for bedre å ivareta oppfølging av innsatte som har særlige behov. Sikringsdømte kan plasseres i ressursavdelinger. Det samme gjelder forvaringsdømte når det nye særreaksjonssystemet trer i kraft.

Tredje ledd viser til at straff kan gjennomføres i institusjon og sykehus. Det vises til spesielle merknader til §§ 12 og 13.

Til § 11 Innsettelse i fengsel

Domfelte skal etter første ledd settes direkte inn i fengsel med høyt sikkerhetsnivå, med mindre annen innsettelse kan skje med hjemmel i denne bestemmelse eller etter §§ 12 og 13. Regionalt nivå skal etter § 6 annet ledd beslutte hvilket fengsel domfelte skal settes inn i. Beslutningen er et enkeltvedtak som kan påklages. Domfelte skal så langt mulig innsettes i nærheten av hjemstedet, noe som vil få størst betydning ved kortere straffedommer. Plasshensyn kan tilsi en annen plassering, og rehabiliteringshensyn kan gjøre det mer formålstjenlig at straffen gjennomføres i andre fengsler/regioner.

Etter annet ledd kan domfelte settes inn i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå når spesielle sikkerhetsmessige grunner gjør det påkrevet. Høyrisikoavdelingene vil ha strengere sikkerhets- og kontrollrutiner enn fengsler med høyt sikkerhetsnivå, og adgangen til fellesskap innsatte imellom kan helt eller delvis begrenses. Det vil bli utarbeidet egne regler for innsettelse og opphold i disse avdelingene, herunder hvilke personer som oppfyller kriteriene for innsettelse. Grunnlaget for innsettelsen skal vurderes fortløpende. Etter § 15 første ledd skal overføring til fengsel med høyt sikkerhetsnivå vurderes med seks måneders mellomrom. Reglene vil ellers gi retningslinjer for hvilken grad av fellesskap som skal tillates, og hvordan oppholdet skal tilrettelegges med tanke på arbeid, undervisning, aktiviteter, besøk, korrespondanse mv., og vil ha nærmere bestemmelser om innberetning til overordnet myndighet.

Etter tredje ledd bør domfelte med særlige behov, herunder personer som er idømt en strafferettslig særreaksjon, settes inn i avdeling spesielt tilrettelagt for dem. Personer som er idømt en strafferettslig særreaksjon kan innsettes i andre fengsler dersom individuelle vurderinger tilsier at det er hensiktsmessig og sikkerhetsmessig forsvarlig.

Fjerde ledd regulerer muligheten for direkte innsettelse i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Dette skal nå vurderes for alle domfelte som er idømt fengselsstraff på to år eller mindre. Bestemmelsen innebærer en vesentlig utvidelse i forhold til gjeldende rett hvor dette skal vurderes ved fengselsstraff på inntil seks måneder. Innsettelse i fengsel med lavere sikkerhetsnivå skal ikke besluttes når sikkerhetsmessige grunner taler mot det eller når det er grunn til å anta unndragelse av gjennomføringen. Det må derfor foretas en vurdering av om domfelte, ut fra tidligere kjennskap, opplysninger i foreliggende dokumenter eller tidligere fengselsopphold, kan klare å gjennomføre straffen uten å begå nye straffbare handlinger eller «svikte» ved brudd på de regler som gjelder for opphold i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Ved vurderingen skal det legges vekt på om direkte innsettelse i fengsel med lavere sikkerhetsnivå kan stride mot den alminnelige rettsoppfatning, se spesielle merknader til § 2. Rusproblemer kan indikere mulig sviktfare, men dette må vurderes konkret i hvert tilfelle ut fra hvor aktivt misbruket er og om dette anses å kunne kontrolleres godt nok i fengslet med lavere sikkerhetsnivå. Spesielle lovbruddskategorier er ikke unntatt fra muligheten til direkte innsettelse i fengsel med lavere sikkerhetsnivå når vilkårene ellers er oppfylt, men sviktfarevurderinger eller hensynet til den alminnelige rettsfølelse kan føre til at innsettelse i slikt fengsel ikke bør skje i tilfelle hvor domfelte er dømt for alvorlig kriminalitet. Ved fengselsstraff på mer enn to år er det åpnet opp for at domfelte i «særlige tilfelle» kan vurderes for direkte innsettelse i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Adgangen er tenkt benyttet rent unntaksvis når, for eksempel rehabiliteringshensyn, gjør seg sterkt gjeldende for yngre innsatte.

Til § 12 Gjennomføring av straff i institusjon

Bestemmelsen fastsetter at straff kan gjennomføres i institusjon. Begrepet «behandlingsinstitusjon» i fengselsloven § 12 er nå erstattet med «institusjon» for bedre å dekke opp institusjoner som ikke driver tradisjonell behandling i medisinsk eller psykiatrisk forstand. I dag skal oppholdet som hovedregel skje mot slutten av straffetiden. Bestemmelsen er endret ved at oppholdet heretter kan skje på det tidspunkt hvor det er mest hensiktsmessig i forhold til domfeltes rehabilitering, på ethvert trinn i straffegjennomføringen. Domfelte kan derfor overføres fra fengsel til institusjon, for så å tilbakeføres til fengsel. Formålet med institusjonsoppholdet er noe utvidet for at ordlyden skal samsvare bedre med praksis. Oppholdet må være på heldøgnsbasis. Institusjonen må videre ha forsvarlige kontrollrutiner som sikrer tilfredsstillende kontroll med domfelte under gjennomføringen. Det skal vurderes om oppholdet er «nødvendig» ut fra domfeltes behov for å bedre en sosial og lovlydig fungering. I tilfelle hvor fengslene kan tilby tilfredsstillende tilbud bør disse foretrekkes. Begrepet «andre tungtveiende grunner» kan omfatte innleggelse i alders- eller pleiehjem eller i institusjoner med forskjellige behandling/rekreasjonstilbud, som ikke kan skje under et ordinært sykehusopphold etter § 13. Videre kan tilfeller hvor det er sterke grunner for «foreldre/barn soning» i egnet institusjon (mødrehjem eller lignende) tilfredsstille kravet til «andre tungtveiende grunner». Overføring skal ikke besluttes hvis sikkerhetsmessige grunner taler mot det.

Til § 13 Gjennomføring av straff i sykehus

Ordlyden er endret i forhold til § 32 i fengselsloven, men materielle endringer er ikke tilsiktet. Det kreves heldøgnsinnleggelse for at oppholdet skal regnes som en del av straffegjennomføringen. Dagplassering eller poliklinisk behandling er ikke tilstrekkelig. I slike tilfeller kan straffavbrudd vurderes. I noen tilfeller kan forsvarlig behandling gis i fengsel. Sykehusopphold er da ikke nødvendig. Videre kan innleggelse i sykehus nektes i tilfeller hvor innleggelse er medisinsk forsvarlig etter løslatelse. Ansvarsforholdene mellom fengsel og sykehus under oppholdet må reguleres nærmere i forskrift.

Til § 14 Overføring mellom gjennomføringsformer

Første ledd angir når innsatte på tvangsmessig grunnlag kan overføres andre fengsler ut fra forhold som kan belastes innsatte selv eller kriminalomsorgens behov. Situasjonene som utløser behov for overføring må dekkes inn under ett av kriteriene. Det kan overføres til mer restriktive, samme, eller mindre restriktive fengselsregimer. I tilfeller hvor innsattes handling er av mer bagatellmessig art, bør det vurderes reaksjon etter § 40 eller forebyggende tiltak etter § 37. Brudd på aktivitetsplikten kan gi grunnlag for overføring etter bokstav d, men reaksjon etter § 40 bør først vurderes iverksatt. Bygningsmessige forhold (reparasjonsarbeider, ombygging mv.) kan berettige overføring. Det samme gjelder ved «akutt» personalmangel, eller når det er mangel på fengselsplasser for eksempel til varetekt. Det kan overføres på tvers av regiongrenser når det er hensiktsmessig.

Annet ledd gir en generell adgang til overføring av innsatte i avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå for å forebygge brudd på ro, orden og sikkerhet. Overføringer etter dette ledd kan skje selv om innsatte ikke har foretatt handlinger som nevnt i første ledd bokstavene a til d, eller overføring er nødvendig ut fra kriminalomsorgens behov etter bokstav e. Av sikkerhetsmessige grunner er det i forebyggende øyemed behov for jevnlig å kunne «rullere» disse innsatte mellom forskjellige fengsler for å hindre at de knytter kontakter eller får for god kjennskap til interne sikkerhetsmessige forhold og rutiner.

Etter tredje ledd kan overføring besluttes hvis domfelte selv ønsker det og det anses hensiktsmessig. På grunn av adgangen til å overføre, også etter § 15 som ledd i en utslusing eller progresjon, vil tredje ledd bare ha selvstendig betydning ved overføringer til samme eller mer restriktive gjennomføringsformer.

Fjerde ledd gir en særregel for overføring av domfelte som gjennomfører straff utenfor fengsel etter § 16, fordi kriteriene i første ledd her er upraktiske. Terskelen for tilbakeføring til fengsel skal være lav. Tilbakeføring kan skje når det er sannsynlig at domfelte har begått eller vil begå en straffbar handling, unndra seg gjennomføringen eller bryte forutsetninger eller vilkår. Tilbakeføring kan altså skje før brudd er begått, men det må foreligge alminnelig sannsynlighetsovervekt for at brudd eller ny straffbar handling vil bli begått. Etter § 40 tredje ledd er det åpnet for adgang til å gi skriftlig irettesettelse fremfor tilbakeføring, men dette bør forutsetningsvis bare skje ved bagatellmessige og «unnskyldelige» brudd. For øvrig må det i forskrift reguleres nærmere i hvilke tilfeller tilbakeføring skal skje.

Etter femte ledd skal det foretas en vurdering av hvor restriktivt fengselsregime det er nødvendig å overføre til. Akutt plassmangel kan imidlertid begrunne overføring til et mer restriktivt regime enn det som ellers anses nødvendig.

Til § 15 Overføring til mindre restriktivt fengsel

§ 15 regulerer kriterier for overføringer til fengsler med lavere sikkerhetsnivå enn det fengsel det overføres fra. Straffen skal gjennomføres i fengsel med høyt sikkerhetsnivå, med mindre overføring til annet fengsel kan skje etter denne bestemmelse eller etter §§ 12, 13, 14 eller 16.

Innsatte i høyrisikoavdelinger eller ressursavdelinger skal etter første ledd overføres til fengsel med høyt sikkerhetsnivå, når grunnlaget for innsettelsen er bortfalt og ikke sikkerhetsmessige grunner taler mot det. Det skal forutsetningsvis vurderes kontinuerlig om grunnlaget for innsettelsen er oppfylt. Disse innsatte skal imidlertid av eget tiltak vurderes for overføring til fengsel med høyt sikkerhetsnivå med senest seks måneders mellomrom. Hvis kriteriene for innsettelse ikke lenger er oppfylt, skal overføring skje uavhengig av denne tidsgrensen. Innsatte kan også søke om overføring på ethvert tidspunkt under gjennomføringen.

Annet ledd gir kriterier for når innsatte kan overføres fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå til fengsel med lavere sikkerhetsnivå. En del av straffen skal først være gjennomført. Overføring skal ikke skje når formålet med straffen og sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller når det er grunn til å anta at innsatte vil unndra seg gjennomføringen. Det må foretas en totalvurdering av sviktfaren ut fra den kjennskap man har til innsatte under gjennomføringen, og ut fra sakens dokumenter, tidligere fengselsopphold, m.v. Rusproblemer kan føre til at overføring er sikkerhetsmessig betenkelig, men dette må vurderes individuelt ut fra hvor aktivt misbruket er, og om man tror at man kan kontrollere og håndtere problemet i det fengsel det vurderes overføring til. Det er ikke gitt begrensninger i overføringsadgangen ut fra bestemte lovbruddskategorier. Sikkerhetsmessige vurderinger og hensynet til den alminnelige rettsfølelse kan imidlertid medføre at vilkårene ikke anses oppfylt i tilfeller hvor innsatte er dømt for alvorlig kriminalitet (eksempelvis volds-, sedelighets- eller narkotikaforbrytelser). Etter siste setning skal overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå vurderes når det gjenstår ett år frem til prøveløslatelse. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett som fastsetter at dette skal gjøres når det gjenstår fire måneder av straffetiden.

Tredje ledd regulerer overføring til overgangsfengsel. Det er innført ett tilleggsvilkår i forhold til de vilkårene som er satt for overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå etter annet ledd. Overføring til overgangsfengsel må være hensiktsmessig for å fremme en positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet. For øvrig kan overføring skje direkte fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Dette kan være hensiktsmessig når det ønskede rehabiliteringstilbud ikke kan gis fra fengsel med lavere sikkerhetsnivå. For øvrig må de samme vilkår som er nevnt i annet ledd være oppfylt. Det skal vurderes om overføringen er sikkerhetsmessig forsvarlig, og at den ikke strider mot den alminnelige rettsfølelse. Videre skal en del av straffen først være gjennomført i fengsel med høyt eller lavere sikkerhetsnivå. Overføring til overgangsfengsel vil i praksis være særlig aktuelt når innsatte har behov for et bestemt arbeids- eller opplæringstilbud mot slutten av straffetiden som ikke kan gis fra fengsel.

Til § 16 Gjennomføring av straff utenfor fengsel

I første ledd gis det adgang til å overføre innsatte til gjennomføring av straffen utenfor fengsel på særlige vilkår, når halvdelen av straffetiden er utholdt. Overføringen skal anses nødvendig og hensiktsmessig for å fremme en fortsatt særlig positiv utvikling med sikte på å motvirke ny kriminalitet. Domfelte blir formelt overført til denne gjennomføringsformen og ikke løslatt på prøve. Overføring skal, som ved overføringer til fengsel med lavere sikkerhetsnivå og overgangsfengsel, ikke besluttes når hensynet til en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring taler mot det, eller når overføring kan stride mot formålet med straffen. Det er et krav at innsatte har hatt en «særlig positiv utvikling» under gjennomføringen, og at overføringen sikrer en fortsatt særlig positiv utvikling. Det er ikke nok at innsatte har innrettet seg etter rutiner, utvist en god oppførsel eller ikke har fått reaksjoner etter § 40. Overføring skal ikke være en belønning for god oppførsel. God oppførsel er en rimelig normalforventning til alle innsatte. Det kreves at vedkommende i handling har anstrengt seg for å gjøre noe med sin livssituasjon, ved å delta i program eller andre tiltak som spesielt er rettet mot at vedkommende kan endre atferd og livsførsel med sikte på et lovlydig liv. Begrepet «særlig» indikerer at det skal ha skjedd en merkbar endring i utviklingen sammenlignet med den situasjon som forelå ved innsettelse. Det er en grunnleggende forutsetning at domfelte har et reelt behov for rehabilitering. Ressurssterke innsatte vil derfor normalt ikke falle inn under denne gruppe innsatte. Gjennomføringen utenfor fengsel må fremme domfeltes mulighet til å leve et liv uten ny kriminalitet, ved at det tilbys andre rehabiliteringstiltak enn de som lar seg gjennomføre fra fengsel. Dersom de samme tiltak kan gis i eller fra fengsel skal ikke overføring skje.

For ikke å uthule domstolens valg av ubetinget fengselsstraff, er muligheten til å kunne overføre etter § 16 begrenset i tid. Overføring kan ikke skje før minst halvdelen av fengselsstraffen er gjennomført. Fengslet har i denne tidsperioden fått et godt grunnlag til å kunne vurdere om domfelte oppfyller kriteriene. Det må herunder vurderes om overføring først bør skje når en større andel av straffen er gjennomført. Etter § 42 tredje ledd kan prøveløslatelse skje etter halv straffetid når det er særlig begrunnet. Overføring etter § 16 har en annen begrunnelse og andre kriterier enn de som normalt er lagt til grunn for prøveløslatelse etter halv straffetid. Etter § 16 er rehabiliteringshensyn og domfeltes egeninnsats avgjørende for om straffen som ledd i en systematisk progresjon kan gjennomføres utenfor fengsel. Disse kriterier er sjelden avgjørende for prøveløslatelse etter halv straffetid, men tillegges vekt i en helhetsvurdering.

I annet ledd er det av kontrollhensyn gitt grunnleggende forutsetninger som må være oppfylt for at straffegjennomføring kan skje utenfor fengsel. Det er et krav at domfelte må ha fast bopel og sysselsetting i form av arbeid, opplæring eller andre tiltak. Et minstekrav er at domfelte er sysselsatt på dagtid. Dette kan eventuelt kombineres med andre tiltak på fritiden. Domfelte skal videre pålegges å møte for kriminalomsorgen eller andre i upåvirket tilstand. Dette innebærer at domfelte ikke skal være påvirket av rusmidler, bedøvelsesmidler, hormonpreparater eller andre kjemiske stoffer som ikke er lovlig foreskrevet.

Etter tredje ledd skal det i tillegg fastsettes særlige vilkår som fremstår som nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring. Det må foretas en individuell vurdering av hvilke vilkår som er nødvendige. Oppregningen er ikke uttømmende. Rusforbud skal fastsettes der et forbud kan være medvirkende til at gjennomføringen blir forsvarlig. Avgivelse av urinprøver for å kontrollere at forbudet etterleves kan eventuelt skje i fengsel dersom det er praktisk. Domfelte kan pålegges å følge et tilrettelagt behandlingstilbud. Deltagelse i program kan videre pålegges i domfeltes fritid. Det kan også stilles krav om at domfelte inntar antabus eller andre foreskrevne medikamenter. Det kan gis pålegg eller forbud om bestemte oppholdssteder og forbud mot samkvem med bestemte personer.

Etter fjerde ledd kan vilkårene oppheves, endres eller det kan fastsettes nye vilkår. Adgangen til å sette nye vilkår er særlig aktuell når domfelte er inne i en uheldig utvikling som kan medføre at han/hun vil bryte forutsetninger, særlige vilkår eller begå ny kriminalitet. Vilkårene kan endres selv om konkrete brudd ikke kan påvises. Terskelen for tilbakeføring til fengsel skal være lav. Det er tilstrekkelig for tilbakeføring at det er sannsynlig at domfelte kan bryte forutsetninger og fastsatte vilkår, se nærmere omtale under de spesielle merknader til § 14 fjerde ledd.

Etter femte ledd skal kriminalomsorgen kontrollere at domfelte overholder forutsetninger og fastsatte vilkår. Det må inngås samarbeidsavtaler med arbeidsgiver, skole og andre for å sikre at domfelte møter som forutsatt. Når rusforbud er fastsatt skal det etableres kontrollrutiner med avgivelse av urinprøver mv., for å sikre at rusforbudet etterleves. Det kan videre foretas uanmeldte besøk på bopel. Dette følger av henvisningen til § 56. Det vises til nærmere omtale under de spesielle merknader til § 56. For øvrig vises det til at bestemmelsene i § 14 fjerde og femte ledd får anvendelse hvis domfelte bryter vilkår, eller det er sannsynlig at det er eller vil bli begått straffbar handling eller unndragelse av gjennomføringen.

Til § 17 Fellesskap med andre innsatte

Første ledd regulerer adgang til fellesskap med andre innsatte. Så langt praktisk mulig skal innsatte ha fellesskap under arbeidstiden, opplæringstiden, under programdeltagelse eller deltakelse i andre tiltak, og i fritiden. Bygningsmessige begrensninger, som manglende fellesskapslokaler, vedlikeholdsarbeid eller nødvendig ombygging kan gjøre det nødvendig med unntak fra fellesskapet deler av døgnet. Begrensninger ellers må ha hjemmel i loven (utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak etter § 37, bruk av tvangsmidler i fengsel etter § 38, umiddelbar utelukkelse som følge av brudd etter § 39 og innskrenket fellesskap som reaksjon på brudd etter § 40 annet ledd bokstav d). Innsatte har som hovedregel krav på eget rom, men plassmangel eller helsemessige forhold kan begrunne unntak. Dublering av innsatte eller bruk av flermannsrom kan skje ved plassmangel eller når helsemessige forhold gjør det utilrådelig at innsatte er alene. Dublering bør fortrinnsvis anvendes overfor innsatte med kortere straffedommer.

Annet ledd gir hjemmel for hel eller delvis begrensning i fellesskapet for innsatte i særavdelinger etter § 10 annet ledd. I høyrisikoavdelinger kan fellesskap, eller en utstrakt grad av fellesskap med medinnsatte utgjøre en sikkerhetsmessig risiko. Det må gis særlige regler om fellesskapet i disse avdelingene. Bestemmelsen gir adgang til å utelukke innsatte fullstendig fra fellesskap med medinnsatte. Utgangspunktet er at også høyrisikoinnsatte bør gis adgang til fellesskap, men hel utelukkelse kan likevel bli en realitet hvis det ikke er flere innsatte på avdelingen. Det er ikke i lovteksten gitt begrensninger i tid for hvor lenge utelukkelsen kan vare. Det er imidlertid en begrensning i at utelukkelsen ikke skal fremstå som et uforholdsmessig inngrep. Det må derfor kontinuerlig foretas en avveining av om sikkerhetsmessige forhold gjør fortsatt utelukkelse «forholdsmessig» i tilfeller hvor innsatte er eller blir påført helsemessige påkjenninger, eller skader ved fortsatt utelukkelse. Det må dreie seg om helsemessige påkjenninger, eller skader av en viss grad. Begrensninger i fellesskapet må kompenseres med utvidet kontakt med tilsatte og tilfredsstillende arbeids-, opplærings- og andre aktivitetstilbud og fritidssysler. I tilfeller hvor innsatte er fullstendig utelukket fra fellesskap ved innsettelsen, men senere prøves i fellesskap etter en tid, vil § 37 om forebyggende tiltak ikke få anvendelse dersom det viser seg at fortsatt fellesskap er uheldig ut fra kriteriene i § 37 første ledd. I disse tilfellene vil § 17 annet ledd gi hjemmel for igjen å utelukke innsatte fra fellesskapet. Også i ressursavdelinger kan det på grunn av hensynet til ro og orden, eller innsattes særlige behov eller atferd, være nødvendig med begrensninger i fellesskapet for å etablere et best mulig fangemiljø. Også i disse avdelinger må det på samme måte vurderes om utelukkelsen fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Videre må begrensninger i fellesskapet også her kompenseres med utstrakt kontakt med tilsatte, og tilfredsstillende aktivitetstilbud.

Til § 18 Arbeid, opplæring, program eller andre tiltak

Etter første ledd skal fengslet legge til rette for at innsatte får et aktivitetstilbud på dagtid. Arbeid, opplæring, program eller andre tiltak er etter § 3 annet ledd nå likestilte aktiviteter. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett. Med «andre tiltak» menes organiserte kriminalitetsforebyggende tiltak i regi av fengslet eller andre. Innholdet i aktivitetsplikten, og når den faller bort, er nærmere omtalt under de spesielle merknader til § 3 annet ledd.

Til § 19 Dagpenger

Innsatte kan under gjennomføringen i fengsel tilstås dagpenger etter nærmere bestemte satser. Satsene fastsettes av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Domfelte som gjennomfører straff utenfor fengsel etter §§ 12 og 13 omfattes som hovedregel av bestemmelsen. Det gjør derimot ikke domfelte som gjennomfører straff utenfor fengsel med særlige vilkår etter § 16. I disse tilfellene må det vurderes om domfelte, hvis vedkommende ikke har arbeidsinntekter, kan ha rett til ytelser etter lov om sosiale tjenester.

Til § 20 Frigang

I forhold til gjeldende rett er bestemmelsen utvidet til også å omfatte frigang til program eller andre tiltak utenfor fengsel. Det er en forutsetning at «andre tiltak» er forebyggende mot kriminalitet og kan styrke innsattes rehabilitering. Frigang kan gis på dagtid på ukens hverdager, eller begrenset til noen timer et par kvelder i uken. Ved sjeldnere utganger må det vurderes om korttidspermisjoner kan anvendes. For øvrig må de nærmere kriterier for innvilgelse av frigang reguleres i forskrift, herunder fra hvilket tidspunkt frigang kan gis.

Til § 21 Fritidsaktiviteter

Bestemmelsen pålegger fengslene en plikt til å legge forholdene til rette for at innsatte skal få et tilbud om fritidsaktiviteter. Det skal gis mulighet til fysisk aktivitet og kulturell virksomhet. Aktivitetene kan bestå av treningsmuligheter, studievirksomhet, hobbyarbeid, tilgang til bibliotek, sammenkomster med foredrag, musikk, sang, underholdning, filmfremvisning mv.

Til § 22 Lufting

Bestemmelsen fastsetter at innsatte, så langt det er mulig, skal få oppholde seg i friluft hver dag. Etter gjeldende rett skal innsatte ha adgang til å oppholde seg i friluft minst en time hver dag. Tidskravet er nå ikke uttrykkelig inntatt i lovteksten, men praksis forutsettes videreført. Bemanningsmangel eller andre ekstraordinære grunner kan begrunne at «lufting» ikke skjer eller midlertidig må begrenses. I helger og på helligdager bør det så langt praktisk mulig gis tilbud om utvidet opphold i friluft.

Til § 23 Religion og livssyn

Innsatte skal gis mulighet for utøvelse av religion og livssyn. Grunnloven § 2 fastslår at alle har rett til fri religionsutøvelse. Den praktiske utøvelse må imidlertid kunne begrenses i en lukket fengselsinstitusjon. Direktøren har et overordnet ansvar for å legge forholdene praktisk til rette for at utøvelse kan skje. Videre må det vurderes om utøvelsen kan true sikkerheten i fengslet eller om hensynet til for eksempel medinnsatte kan begrunne begrensninger. Fengslet må så langt mulig tilpasse interne rutiner slik at den enkelte kan utøve sin tro. Utøvelsen bør så langt mulig legges til tidspunkter hvor det ikke foregår andre aktiviteter, eksempelvis i pauser eller etter endt arbeidstid. Straffeloven har videre begrensinger for utøvelsens karakter. Flere nye trossamfunn kan etter hvert ønske tilgang til fengslene, og retten til sjelesorg og skriftemål kan komme i strid med sikkerhetsmessige hensyn. Ansvaret for prestetjenesten i fengslene er nå overført til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Den tidligere bestemmelsen i fengselsloven § 20 om at det ved «hver anstalt skal virke en prest» er derfor ikke videreført.

Til § 24 Reportasje og intervju.

Etter første ledd kan det gis tillatelse til reportasje fra fengsel. Det kan knyttes vilkår til tillatelsen for å sikre ro, orden og sikkerhet i fengslet. Reporter (med eventuelt følge) skal behandles på lik linje med andre personer som ankommer fengsel etter §§ 27 og 31. Det skal gis forhåndstillatelse til besøk, vandelsopplysninger kan innhentes og kontroll kan iverksettes hvis vilkårene for dette ellers er oppfylt. Aktuelle vilkår kan være at en tilsatt skal følge reporteren rundt på fengselsområdet, eller at det ikke offentliggjøres opplysninger om innsatte som ikke har samtykket.

Etter annet ledd har innsatte nå en uttrykkelig rett til å la seg intervjue og fotografere. Dette er en vesentlig realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Fengselsreglementet § 33.2, som fastslo at fengselsdirektøren skulle gi uttrykkelig tillatelse til samtale med innsatte, er ikke videreført fordi det antas å være et inngrep i ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 hvis intervju blir nektet. Det anses for øvrig overflødig å innta i loven at den innsatte må samtykke til intervju og offentliggjøring. Media er selv ansvarlig for at presseetiske regler følges og at offentliggjøring ikke bryter straffelovens bestemmelser. Den som avgir ytringen (innsatte) har selv et tilsvarende ansvar. Fengslet skal legge forholdene praktisk til rette for at rettigheten kan gjennomføres. Fengslet kan av sikkerhetsmessige grunner ikke gripe inn i innsattes rett til å ytre seg, men praktiske forhold som tidspunkt for intervjuet, manglende bemanning eller mangel på egnede lokaler kan gi fengslet anledning til å bestemme et annet tidspunkt for intervjuet enn det ønskede. Fengslet må imidlertid strekke seg langt for å imøtekomme at et ønsket intervju lar seg gjennomføre så raskt som mulig. Som ved reportasje etter første ledd, skal reporter behandles på lik linje med andre personer som skal besøke innsatte.

Etter tredje ledd kan reporter, både ved reportasje og ved intervju, pålegges taushetsplikt om opplysninger som vedrører sikkerhetsmessige forhold i fengslene. Dette innebærer at det kan pålegges taushet om opplysninger om sikkerhetsmessige foranstaltninger, rutiner og om hvordan tilsattes tjeneste ellers er innrettet. Fengslet skal for øvrig påse at reporter ikke gis tilgang til områder, eller at det blir gitt opplysninger fra tilsatte som kan medføre offentliggjøring av opplysninger som av sikkerhetsmessige grunner bør hemmeligholdes. Brudd på taushetsplikten kan straffes med bøter eller med fengsel inntil seks måneder. Det er den som gjennomfører reportasjen eller intervjuet som har ansvaret for å påse at taushetsbelagte opplysninger ikke gis videre. I praksis kan det ofte være vanskelig for den enkelte journalist etc. å vite hvilke opplysninger som vedrører sikkerhetsmessige forhold. For å være på den sikre siden vil det som regel være en fordel for journalisten å ta kontakt med fengslet, for å bringe på det rene om materialet som det er meningen å publisere inneholder taushetsbelagte opplysninger. Fengslet kan imidlertid ikke kreve materialet fremlagt for gjennomsyn. Det kan etter omstendighetene være uaktsomt av en journalist å avstå fra å benytte seg av fengslets kompetanse vedrørende hvilke opplysninger som har sikkerhetsmessig betydning.

Fengslene har etter § 24 ikke lenger sensuradgang ved at intervju av innsatte kan nektes. Fengslene kan ikke å holde materialet tilbake eller kreve gjennomsyn før offentliggjøring, for å hindre en uønsket offentliggjøring. Fengslet kan derfor ikke lenger nekte offentliggjøring i tilfeller hvor uttalelser fra innsatte kan virke støtende på allmennheten, når det er gitt personopplysninger om medinnsatte som ikke har samtykket, eller når det oppmuntres til straffbare handlinger eller straffbare handlinger «forherliges». Her vil den som avgir ytringen, og den som offentliggjør den, måtte vurdere konsekvensene av, og ha et ansvar for offentliggjøringen i henhold til annen lovgivning.

Til § 25 Samarbeidsorganer

Etablering av samarbeidsorganer er betinget av at innsatte ønsker denne muligheten for innflytelse. Forutsetningsvis bør det etableres slike organer hvor et flertall av de innsatte ønsker det. De formelle rammene rundt organiseringen av organene må tilpasses lokale forhold. I høyrisikoavdeling vil et samarbeidsorgan bare være praktisk når det er flere innsatte på avdelingen.

Til § 26 Private eiendeler

Første ledd angir at det kan fastsettes begrensninger i hvilke gjenstander som kan tas med inn og ut av fengsel. Begrensningene kan være kvantitative eller bestemte gjenstander kan forbys. Ved ankomst skal gjenstander som innsatte har tatt med registreres og undergis nærmere undersøkelse av tjenestemann for å forhindre at noe ulovlig er medtatt.

Etter annet ledd kan gjenstander undersøkes som nevnt i §§ 27 og 28.

Tredje ledd beskriver hvordan det skal forholdes med penger eller gjenstander som ikke er tillatt. Disse kan midlertidig holdes tilbake av fengslet, men må som hovedregel senere utleveres innsatte ved løslatelse eller en besøkende som forlater fengslet. Adgangen til å inndra penger eller gjenstander til fordel for statskassen er opphevet. Kriminalomsorgen kan imidlertid begjære beslag eller inndragning etter straffeprosessloven kapittel 16 eller straffeloven § 34. Begjæring kan fremsettes selv om den kravet reises mot ikke har gjort noe straffbart. Hvis kriminalomsorgen har mistanke om at medtatte penger eller gjenstander kan stamme fra straffbart forhold kan kravet fremsettes overfor politiet som vurderer om det skal foretas beslag etter straffeprosessloven kapittel 16 eller reises sak om inndragning etter straffeloven § 34. Lovteksten viderefører for øvrig adgangen til å destruere medtatt alkohol, andre rusmidler eller medikamenter m.v. Destruering er særlig praktisk ved funn av medisiner som innsatte ikke har tillatelse til å ha selv om de er lovlig foreskrevet.

Til § 27 Undersøkelse av personer og gjenstander

Bestemmelsen gir adgang til å foreta undersøkelser på fengselsområdet for å forhindre at det tas med gjenstander som ikke er tillatt. Det er spesielt viktig å hindre at det skjer straffbare forhold på fengselsområdet eller handlinger som ellers kan true sikkerheten i fengslet.

Etter første ledd kan personer undersøkes ved bruk av teknisk utstyr eller hund. Undersøkelsene kan generelt foretas overfor alle personer som kommer eller er på fengselsområdet (innsattes pårørende, faste besøkende, forsvarere, diplomater eller konsulære representanter eller personer som skal utføre midlertidige tjenester). Fengslets tilsatte omfattes også av bestemmelsen og er ikke unntatt. Adgangen til å undersøke offentlig oppnevnte forsvarere, diplomater og konsulære representanter er imidlertid begrenset og reguleres i tredje ledd. Også gjenstander på fengselsområdet kan undersøkes (eksempelvis biler, vareleveranser, verktøy m.v.). Gjenstander utenfor fengselsmuren/gjerdet kan også undersøkes etter bestemmelsen når den befinner seg på fengslets eiendom. Teknisk utstyr kan innbefatte eksempelvis bruk av metalldetektor og gjennomlysningsutstyr (røntgen). Også annet teknisk utstyr som kan vise seg hensiktmessig i lys av en fremtidig teknisk utvikling omfattes. Narkotikahund kan foreta personsøk med henblikk på å avdekke om det er tatt med narkotika. Undersøkelsene kan foretas i ankomstsoner eller i andre lokaler/områder i fengslet. Bruk av hund mot barn forutsettes gjennomført på en skånsom måte. Når bruk av teknisk utstyr eller narkotikahund gir positivt utslag kan personen avvises (nektes atkomst). Avvisning kan også skje når personen nekter å medvirke til undersøkelsen. Det er ikke noen plikt til å avvise. Dette må vurderes ut fra den konkrete situasjon. Det kan eksempelvis vurderes om besøk likevel bør finne sted, eventuelt med iverksettelse av kontrolltiltak. Ved funn av ulovlige gjenstander gjelder § 26 tredje ledd tilsvarende. Straffbare forhold må vurderes anmeldt.

Annet ledd gir adgang til å foreta visitasjon av personer som samtykker til det når undersøkelse etter første ledd har gitt positivt utslag eller når det for øvrig er grunn til å anta at det tas med gjenstander som ikke er tillatt. Det er ikke adgang til tvangsvisitasjon. Det er en forutsetning at samtykke er gitt. Visitasjon kan ikke foretas på et generelt grunnlag. Det skal være grunn til å anta (alminnelig sannsynlighetsovervekt for) at det er tatt med gjenstander som ikke er tillatt. Det er ikke adgang til full kroppsvisitasjon som innbefatter avkledning og besiktigelse av naken kropp («stripping»), men kun en adgang til ytre visitasjon av klær. Medbrakt bagasje kan visiteres fullt ut. Det er heller ikke bare personer som skal besøke innsatte som kan visiteres. Alle grupper personer som er nevnt i de spesielle merknadene til første ledd kan samtykke til visitasjon, eventuelt for å avkrefte en uberettiget mistanke. Hvis det ikke avdekkes ulovligheter etter en visitasjon bør besøk som hovedregel finne sted, eventuelt med kontrolltiltak hvis vilkårene for det ellers er oppfylt. Hvis personen etter et positivt utslag etter første ledd nekter å la seg visitere er det nå innført adgang for tilsatte til å holde personen tilbake inntil politiet ankommer. Kriteriene for en fysisk tilbakeholdsrett er de samme som gjelder for adgang til visitasjon, med det unntak at samtykke ikke er nødvendig. Det er etter bestemmelsen ikke adgang til å holde særgrupper som offentlig oppnevnt forsvarer og offentlige myndighetsrepresentanter, som diplomater og konsulære representanter, tilbake selv om kriteriene for det ellers er oppfylt. Fengslet bør for øvrig ut fra den konkrete situasjon alltid vurdere om avvisning er et aktuelt alternativ til fysisk tilbakeholdelse.

Tredje ledd regulerer forholdet til offentlige forsvarere eller offentlige myndighetsrepresentanter som diplomater eller konsulære representanter. Disse grupper står helt generelt i en særstilling og undersøkelser som nevnt i første ledd (ved bruk av teknisk utstyr eller hund) kan bare skje i avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå. I de øvrige fengsler kan slike undersøkelser ikke iverksettes. Det må i utfyllende forskrift defineres nærmere hvilke personer som har en slik privilegert status. Ved undersøkelse etter første ledd må bruk av metalldetektor, røntgen eller annet teknisk utstyr ikke medføre at konfidensielt innhold avsløres eller ødelegges. Det samme gjelder ved bruk av narkotikahund. Tross særstillingen må disse personer ha en plikt til å medvirke til rimelige sikkerhetstiltak uten at lov eller konvensjoner krenkes. Etter tredje ledd kan de derfor nektes adgang til avdelingen (avvises) når de ikke medvirker til at undersøkelsen kan foretas. I tilfelle hvor undersøkelsen gir positivt utslag skal den ulovlige gjenstanden beslaglegges og overleveres til politiet eller midlertidig holdes tilbake. I disse tilfelle må besøk likevel tillates, eventuelt med de kontrolltiltak som kan iverksettes etter §§ 30, 31 og 32. Det antas at avvisning i slike situasjoner vil være lov/konvensjonsstridig. I tilfelle hvor det oppdages ulovlige gjenstander i en postsending må gjenstanden beslaglegges mot at resten av forsendelsen utleveres innsatte. Disse grupper kan ikke fysisk holdes tilbake av tilsatte etter annet ledd. De kan midlertid samtykke til visitasjon etter annet ledd.

Etter fjerde ledd må enhver som ankommer fengsel fremvise gyldig legitimasjon.

Etter femte ledd er det adgang til å innhente opplysninger om den besøkendes vandel før besøkstillatelse gis. I praksis skal dette skje ved at det innhentes opplysninger fra strafferegisteret.

Ved bruk av telefon kan det etter sjette ledd foretas en kontrolloppringning for å sjekke at samtalepartner er den vedkommende oppgir å være. Tilsvarende undersøkelse kan også foretas under samtalen etter § 32 tredje ledd.

Etter syvende ledd kan innsatte fotograferes. Adgangen kan hindre at uvedkommende gjennomfører straff på domfeltes vegne eller at muligheten for pågripelse etter rømning eller uteblivelse kan bli enklere.

Til § 28 Undersøkelse av innsatte, rom og eiendeler

Bestemmelsen gir adgang til rutinemessige undersøkelser av innsattes person og av rom og eiendeler for å forebygge uorden eller straffbare handlinger. Slike undersøkelser kan iverksettes under gjennomføringen, før og etter utganger. Undersøkelser kan skje ved bruk av teknisk utstyr eller narkotikahund. Adgang til bruk av narkotikahund er utvidet i forhold til i dag ved at hunden nå også kan foreta personsøk på innsatte. Med begrepet «visitasjon» menes en ytre visitasjon på person ved undersøkelse av klær uten avkledning. Kroppsvisitasjon innebærer adgang til å kle innsatte naken og til å foreta manuell undersøkelse på kropp og klær («stripping»). Det kan ikke foretas undersøkelse av kroppens hulrom etter denne bestemmelse. Adgangen til å foreta kroppslig undersøkelse er regulert i § 29 tredje ledd. Bestemmelsen gjelder videre kun i fengsel og omfatter ikke domfelte som gjennomfører straff utenfor fengsel etter § 16. Bestemmelsen omfatter heller ikke domfelte som gjennomfører straff i institusjon eller sykehus.

Til § 29 Undersøkelser for å avdekke bruk av rusmidler mv.

I første ledd er adgangen til å avkreve urinprøver mv. utvidet ved at det ikke lenger kreves konkret mistanke. Urinprøve kan nå kreves av innsatte på rutinemessig og generelt grunnlag når det er ønskelig. Begrepet «andre undersøkelser» kan omfatte undersøkelse av kroppsvæsker (spytt eller svette). Domfelte som gjennomfører straff utenfor fengsel etter § 16 omfattes. Ordlyden er nå utvidet med hensyn til hvilke stoffer det kan avdekkes misbruk av. Det kan nå, i tillegg til rus- og bedøvelsesmidler, avdekkes bruk av «hormonpreparater eller andre kjemiske stoffer som ikke er lovlig foreskrevet». Det er også adgang til å kreve avgitt blodprøve. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett. Blodprøve skal tas av helsepersonell. For øvrig er begrepet «nevneverdig ubehag» i fengselsloven § 30 a nå erstattet med «særlig ubehag». Endringen innebærer en utvidet adgang til å kunne kreve gjennomført «andre undersøkelser» som medfører litt ubehag, men ikke særlig ubehag. Besittelse av brukerutstyr reguleres av § 26.

Etter annet ledd kan enerom med bruk av spesialtoalett besluttes når det er sannsynlig at stoff er skjult i kroppen. Det kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for at stoff er skjult i kroppen for at tiltaket kan besluttes. En viss antagelse er ikke tilstrekkelig med mindre den bestyrkes av andre forhold. Lege skal alltid avgi uttalelse om eventuelle medisinske komplikasjoner før eneromsoppholdet iverksettes. Innsatte skal før tiltaket iverksettes få samtale med lege slik at legen kan gi informasjon om risiko mv. Legens uttalelse kan gis muntlig etter samtalen med innsatte, men bør bekreftes skriftlig. Legens medisinske tilråding forutsettes fulgt. Bestemmelsen gir en utvidet adgang til bruk av dette tiltaket ved at det ikke lenger kreves «særlig grunn til mistanke» for at tiltaket kan besluttes.

Tredje ledd regulerer adgangen til å beslutte kroppslig undersøkelse for å frembringe rusmidler m.v. som nevnt i første ledd. Det kreves at det er overveiende sannsynlig (kvalifisert sannsynlighetsovervekt) for at stoff er skjult i kroppens hulrom. Undersøkelsen kan innebære undersøkelse av munnhule, rektum, vagina, bruk av klyster eller avføringsmiddel. Undersøkelsen kan bare utføres av helsepersonell og lege skal på samme måte som ved bruk av enerom med spesialtoalett avgi uttalelse før undersøkelsen iverksettes. Etter § 6 første ledd skal lokalt nivå treffe beslutning om kroppslig undersøkelse, men regionalt nivå skal samtykke på forhånd når dette er praktisk mulig. Vedtak truffet av regionalt nivå (forhåndssamtykke) kan påklages til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Dette er en endring i forhold til fengselsloven § 30 a som ikke ga adgang til å påklage disse vedtakene. Klagen har imidlertid ikke oppsettende virkning med mindre dette besluttes av regionalt nivå eller av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Det må i den forbindelse vurderes om oppsettende virkning er medisinsk forsvarlig.

Til § 30 Postsending

Bestemmelsen regulerer innsattes adgang til å sende og motta postsending. Begrepet postsending omfatter i tillegg til selve brevet eller gjenstanden også konvolutten eller annen emballasje. Nektelse av å sende og utlevere post eller iverksettelse av kontrolltiltak må ha hjemmel i bestemmelsen.

Annet ledd angir hovedreglene for kontroll i de forskjellige fengsler. Kontroll skal alltid foretas i avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå. Hovedregelen er at kontroll også skal gjennomføres i fengsler med høyt sikkerhetsnivå, men her kan man unnlate kontroll dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det. I fengsler med lavere sikkerhetsnivå og i overgangsfengsler skal kontroll bare skje når det fremstår som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner. Hovedreglene for kontroll er med unntak av høyrisikoavdelingene en videreføring av gjeldende praksis. Lovteksten signaliserer klart at graden av kontroll skal være høyere i fengsler med høyt sikkerhetsnivå enn i fengsler med lavere sikkerhetsnivå og overgangsfengsler. Bestemmelsen gir en generell adgang til kontroll i fengsler med høyt sikkerhetsnivå uten at kontrollen må begrunnes konkret i hvert enkelttilfelle. I fengsler med lavere sikkerhetsnivå og overgangsfengsler må imidlertid iverksettelse av kontrolltiltak begrunnes med at sikkerhetsmessige grunner gjør det nødvendig.

Tredje ledd angir hvordan postsendinger kan kontrolleres. Det kan foretas undersøkelser som nevnt i § 27 ved bruk av teknisk utstyr eller hund. Kontrollen består ellers i åpning og eventuell gjennomlesning av brev. Under bestemmelsene om besøk og telefonsamtaler er det gitt adgang til å pålegge samtaler ført på et språk tjenestemannen forstår. Et tilsvarende pålegg er ikke inntatt når det gjelder postsendinger, med unntak av at slikt pålegg kan gis i høyrisikoavdelinger. Begrunnelsen er at et slikt pålegg kan forhindre brevveksling mellom innsatte og eksempelvis nær familie i utlandet. I tilfelle hvor gjennomlesning skal skje må brevet derfor oversettes av tolk.

Fjerde ledd gir kriterier for når en postsending kan nektes utlevert eller sendt. Gjennomlesning vil avsløre om det foreligger opplysninger som kan gi grunnlag for nektelse. Utlevering kan nektes hvor sendingen inneholder opplysninger om planlegging eller gjennomføring av straffbare handlinger, unndragelse av gjennomføringen, eller handlinger som vil kunne forstyrre ro, orden og sikkerhet. Innsatte bør imidlertid gjøres kjent med de deler av brevet som kan utleveres uten skade.

Femte ledd gir samme adgang som tredje ledd til etterkontroll av sendinger innsatte allerede har mottatt.

Sjette ledd regulerer hvilken kontroll som kan skje ved postsendinger fra offentlig forsvarer, diplomater, konsulære representanter eller andre offentlige myndighetsrepresentanter. Med «offentlig myndighetsrepresentant» menes personer som i kraft av sin stilling har hjemmel i lov eller internasjonale konvensjoner til «fortrolige samtaler» med innsatte. Det må i forskrift reguleres nærmere hvilke grupper personer som til enhver tid omfattes av betegnelsen. Det er ikke tilstrekkelig å være offentlig eller kommunalt tilsatt. Det er heller ikke tilstrekkelig å være tilsatt i kriminalomsorgen. Forsvarer eller advokat som ikke er offentlig oppnevnt faller utenfor ordlyden, og de ordinære regler for kontroll gjelder derfor for dem. Postsendinger fra personer som omfattes av sjette ledd kan aldri gjennomleses. For å sikre mot at tjenestemenn ved eventuell misforståelse gjør dette, angir lovteksten at postsendinger fra disse personer alltid skal åpnes i nærvær av innsatte. Postsendingen undersøkes etter § 27 tredje ledd som bare gir anledning til dette i avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå. Det må videre tas det forbehold at det konfidensielle innholdet ikke må ødelegges eller avsløres ved undersøkelsen. Ved positivt utslag etter § 27 tredje ledd må sendingen - for ikke å krenke retten til «fortrolig samtale» - utleveres innsatte etter at eventuelle «ulovlige» gjenstander er tatt ut.

Syvende ledd gir bestemmelsen tilsvarende anvendelse for elektronisk kommunikasjon. Betegnelsen «med tekst, lyd og bilde» er ment å dekke fremtidige kommunikasjonsformer i lys av en fremtidig utvikling. Kommunikasjon ved bruk av tekstmeldinger, e-post mv. kan derfor kontrolleres.

Til § 31 Besøk

Det er i lovteksten ikke lenger videreført et krav om at de besøkende må være blant innsattes «nærmeste» eller at det er av betydning for innsatte å ha forbindelse med den besøkende. På samme måte som ved postsendinger og telefonsamtaler må for øvrig nektelse av besøk eller iverksettelse av kontrolltiltak være hjemlet i bestemmelsens etterfølgende ledd. Hovedreglene for kontroll under besøk er angitt i annet ledd og er tilsvarende utformet som ved postsending og telefonsamtaler. Det vises til omtale av reglene i de spesielle merknader til § 30.

Tredje ledd angir hvordan kontroll kan skje. Dette kan skje ved påsyn av tilsatt under besøket, overhøring av samtale, ved bruk av glassvegg eller ved forbud om fysisk kontakt. Flere kontrolltiltak kan anvendes samtidig når det er nødvendig. I tilfelle hvor overhøring av samtale anses nødvendig kan samtale pålegges ført på et språk tjenestemannen forstår.

Fjerde ledd angir når besøk kan nektes gjennomført. Kriteriene for hvilke misbrukssituasjoner som må være oppfylt er de samme som ved postsendinger og telefonsamtaler. Det vises til merknader til §§ 30 og 32. Det er tilstrekkelig at det er grunn til å anta at slike handlinger kan finne sted. Hvis det er av stor betydning for innsatte å motta besøket, f. eks. ved besøk fra egne barn, bør kontrolltiltak iverksettes fremfor å nekte besøk, når dette anses tilstrekkelig til å avverge misbruk. Det må imidlertid foretas en vurdering av om kontrolltiltaket er uheldig i forhold til små barn, slik at nektelse likevel er å foretrekke. Nektelse kan være aktuelt hvis bruk av glassvegg anses nødvendig for å hindre misbruk.

Personer som skal besøke innsatte kan etter femte ledd undersøkes etter § 27. Det vises til merknader til § 27 hvor det er beskrevet hvilke undersøkelser som kan iverksettes.

Sjette ledd omhandler besøk fra offentlig forsvarer, diplomater, konsulære representanter og andre offentlige myndighetsrepresentanter med tilsvarende status. Det vises til de spesielle merknader til § 30 når det gjelder hvem som kan inneha en privilegert status. Undersøkelse etter § 27 annet til femte ledd kan iverksettes. Henvisningen til § 27 tredje ledd innebærer at undersøkelser bare kan finne sted i avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå. Ved gjennomføring av besøk i disse avdelinger kan det ikke iverksettes kontrolltiltak ved at samtalen overhøres under besøket. Kontrolltiltak i form av påsyn av tilsatt eller ved bruk av glassvegg kan imidlertid iverksettes uten å krenke retten til «fortrolig samtale». Det må i utfyllende forskrift reguleres nærmere i hvilke situasjoner påsyn av tilsatt eller glassvegg kan benyttes.

Sjuende ledd angir at besøk bør gjennomføres i besøksrom. Lokale bygningsmessige forhold kan imidlertid gjøre at andre rom eller lokaler er bedre egnet. Benyttelse av andre lokaler kan være særlig hensiktsmessig ved besøk av barn. Fengslene skal legge forholdene til rette for at barnebesøk kan gjennomføres på en «skånsom måte». Det må i forskrift utdypes nærmere hva som ligger i begrepet «skånsom måte», men forhold som tilrettelegging av fysiske besøkslokaliteter, gjennomføring av eventuelle kontrolltiltak på en så «smidig måte» som mulig og tilsattes opptreden, er viktige områder det bør settes fokus på. Bestemmelsen pålegger fengslene en plikt til å legge forholdene til rette for barnebesøk.

Til § 32 Telefonsamtaler

Grunnlaget for å nekte innsatte å føre telefonsamtaler eller for iverksettelse av kontrolltiltak må på samme måte som under postsendinger og besøk være hjemlet i denne bestemmelse.

Hovedreglene for når kontroll skal iverksettes er tilsvarende de som gjelder ved postsendinger og besøk. Det vises til nærmere omtale under de spesielle merknader til § 30.

Kontroll av telefonsamtale skjer etter tredje ledd ved at samtalen avlyttes av tjenestemann. Hvis avlytting skal skje skal samtalepartene underrettes om dette på forhånd. Det kan gis pålegg om at samtalen blir ført på et språk tjenestemannen forstår. Hvis pålegget ikke etterleves kan samtalen avbrytes. Det kan videre mens samtalen pågår undersøkes om samtalepartene er de samme som da samtalen startet. En pågående telefonsamtale kan avbrytes mens denne undersøkelsen skjer.

Etter fjerde ledd kan innsatte nektes å telefonere etter de samme kriterier som gjelder for postsending og besøk, se spesielle merknader til §§ 30 og 31. I tilfelle hvor det er av stor betydning for innsatte å føre samtalen bør avlytting skje fremfor å nekte hvis dette er tilstrekkelig til å avverge misbruk. Dette kan for eksempel være tilfelle ved telefonsamtaler med innsattes barn. Hvis avlyttingen avslører misbruk kan samtalen avbrytes.

Femte ledd gir hjemmel til båndopptak av telefonsamtaler når det er sannsynlig at innsatte planlegger rømning med ekstern hjelp. Samtalepartene skal - som ved avlytting - varsles på forhånd om at opptak vil skje før samtalen påbegynnes. Det er tilstrekkelig at det foreligger alminnelig sannsynlighetsovervekt for rømningsfare for at opptak kan iverksettes (seriøse tips fra politi eller andre personer). I praksis bør adgangen begrenses til innsatte som er dømt for alvorlig kriminalitet. Uavhengig av vilkårene i femte ledd kan det vurderes om (frivillig) opptak kan være et alternativ til pålegg om å føre samtalen på et språk tilsatte behersker. Dette kan spesielt vurderes i forhold til utenlandske innsatte hvor nære pårørende i hjemlandet ikke behersker annet enn sitt morsmål og når opptak praktisk sett og ut fra ressurssituasjonen kan være gjennomførbart.

Etter sjette ledd kan telefonsamtaler til og fra offentlig forsvarer, diplomater, konsulære representanter eller andre offentlige myndighetsrepresentanter ikke avlyttes eller tas opp på bånd. Avlytting vil være i strid med lov og konvensjoner fordi retten til «fortrolig samtale» da vil krenkes. Det kan imidlertid undersøkes på forhånd at samtaleparten er den vedkommende oppgir å være etter § 27 sjette ledd.

Til § 33 Permisjon fra fengsel

Innsatte kan etter første ledd gis permisjon når særlige og vektige grunner taler for det, eller når permisjon anses formålstjenlig for den videre gjennomføring av straffen. Permisjon skal ikke gis hvis sikkerhetsmessige grunner taler mot det. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett og praksis. Adgangen til å gi velferdspermisjoner forutsetter fortsatt at det foreligger særlige og vektige grunner. Dette vil dreie seg om begivenheter med tilknytning til den innsattes nærmeste familie og andre nærstående eller når det foreligger andre tungtveiende grunner, som for eksempel akutte situasjoner knyttet til innsattes barn. Velferdspermisjon kan gis på et hvert tidspunkt under gjennomføringen. Adgangen til å gi ordinære permisjoner og korttidspermisjoner er videreført ved at det kan gis permisjon når det anses «formålstjenlig». Etter annet ledd er det et krav at «en del av straffen» er gjennomført før ordinær permisjon kan gis. Departementet tar sikte på å videreføre dagens praksis med hensyn til hvilke tidsgrenser som skal være oppfyllt.

Tredje ledd angir hvilke momenter det skal legges vekt på ved vurderingen av om en permisjon er sikkerhetsmessig forsvarlig. Særlig sentralt er det om det er grunn til å anta at innsatte vil begå ny straffbar handling, unndra seg gjennomføringen (utebli etter endt permisjon) eller om forutsetninger eller permisjonsvilkår etter § 36 første og annet ledd vil bli brutt. Fengslet må, ut fra sin kjennskap til innsatte og innsattes atferd under gjennomføringen, vurdere om en permisjon vil være sikkerhetsmessig forsvarlig. Det skal også ses hen til opplysninger om innsatte fra andre kilder, straffesakens dokumenter, tidligere straffedommer eller oppførsel under tidligere fengselsopphold m.v. Det kreves ikke at det forligger alminnelig sannsynlighetsovervekt for sviktfare for at permisjon kan nektes. Det er tilstrekkelig nektelsesgrunnlag at det er « grunn til å anta» at svikt kan skje. Hvis det hersker en viss tvil om innsatte kan «svikte» under permisjonen, skal det vurderes om fastsettelse av bestemte vilkår etter § 36 kan bidra til at permisjonen likevel kan gjennomføres på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Hvis slike vilkår ikke anses tilstrekkelig skal slik permisjon ikke gis.

6Til § 34 Fremstilling

Fremstilling er særlig aktuelt for innsatte i fengsel med høyt sikkerhetsnivå som av sikkerhetsmessige grunner ikke får permisjon på egenhånd. Bestemmelsen har nå ikke krav til et bestemt formål. Fengslet må foreta en konkret vurdering ut fra innsattes behov og den rådende fremstillingskapasitet. En ren «luftetur» kan være på sin plass i tilfelle hvor innsatte soner «tungt». Innsatte skal følges av to tilsatte, herunder en tilsatt fra fengslets sikkerhetstjeneste. Det må i forskrift reguleres nærmere når og i hvilke tilfelle kravet om to tjenestemenn kan fravikes.

Til § 35 Straffavbrudd

Straffen kan midlertidig avbrytes når domfeltes helsetilstand eller andre særlig tungtveiende grunner tilsier det. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende praksis. Kravet til tungtveiende grunner kan være oppfylt i tilfelle hvor det er alvorlig sykdom i innsattes nærmeste familie eller når innsatte «for tiden» er erklært soningsudyktig. Hvis soningsudyktigheten anses å være varig kan et alternativ være å søke benådning eller fremskutt løslatelse. Avbruddstiden skal «tas igjen» etter at avbruddstiden er utløpt. I tilfelle hvor problemene kan løses ved hjelp fra offentlige eller kommunale instanser eller fra innsattes øvrige familie, skal straffavbrudd normalt ikke gis. Fengslet må derfor undersøke om problemene kan avhjelpes på annen måte. Straffavbrudd skal som hovedregel heller ikke gis når det er grunn til å tro at det kan begås straffbart forhold eller at avbruddsvilkårene kan bli brutt. Unntak kan imidlertid tenkes når alvorlig sykdom gjør fortsatt fengselsopphold uforsvarlig, men i slike tilfelle må det i samarbeid med andre etater sørges for at avbruddet kan gjennomføres på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte.

Til § 36 Fastsettelse av vilkår ved permisjon og straffavbrudd

Første ledd angir grunnleggende forutsetninger som alltid skal være oppfylt fra innsattes side. Det skal ikke begås ny straffbar handling. Innsatte skal oppholde seg på oppgitt adresse som innebærer et krav om overnatting på adressen. Videre er det en selvsagt forutsetning at fastsatte vilkår etter annet ledd overholdes. Den siste forutsetningen er at innsatte møter tilbake til fastsatt tid i upåvirket tilstand. Dette betyr at innsatte ikke skal være påvirket av rusmidler eller andre stoffer som beskrevet i annet ledd bokstav c. Forutsetningen er også tatt med fordi det nå er adgang til å unnlate å sette alkoholforbud etter annet ledd. Det bør tas utåndingsprøve eller urinprøve når det er tegn på at innsatte er påvirket.

Etter annet ledd skal det fastsettes særlige vilkår når dette fremstår som nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av permisjonen eller straffavbruddet. Det skal som hovedregel fastsettes forbud mot bruk av alkohol, men det er åpnet for at dette vilkåret kan unnlates når det fremstår som sikkerhetsmessig ubetenkelig. Dette er en endring i forhold til gjeldende praksis. Alkoholforbud skal nå vurderes individuelt og ikke fastsettes automatisk. I tilfelle hvor kriminaliteten kan knyttes til alkoholbruk, eller når det er kjent at innsatte har et alkoholproblem, skal forbud fortsatt fastsettes. Det samme gjelder når innsatte misbruker andre rusmidler, for eksempel narkotika. Forbud kan ilegges selv om misbruk ikke er påvist under gjennomføringen. Alkoholforbud kan bare unnlates når det fremstår som sikkerhetsmessig ubetenkelig. I tvilstilfelle bør forbud fastsettes, især hvor det gjennomføres straff for alvorlig kriminalitet. De mest vanlige vilkårene er for øvrig nevnt i lovteksten. Oppregningen er ikke uttømmende. Andre vilkår kan fastsettes når det anses nødvendig. Bruk av narkotika er straffbart og faller inn under første ledd. Urinprøve kan etter § 29 første ledd nå avkreves på generelt grunnlag. Det er derfor ikke nødvendig å fastsette vilkår om avgivelse av urinprøve etter tilbakekomst. Vilkåret om å «overholde bestemmelser om oppholdssted» etter bokstav g innebærer at det kan gis pålegg eller forbud mot et bestemt oppholdssted. Forbud mot samkvem med bestemte personer etter bokstav h kan være særlig aktuelt overfor fornærmede i straffesaken. Det må for øvrig i forskrift vurderes hvor langt man kan gå i å sette forbud mot samkvem med bestemte personer.

Tredje ledd fastsetter at fornærmede i straffesaken skal varsles om tidspunktet for permisjonen eller avbruddet når det er av stor betydning for vedkommende å få kjennskap til tidspunktet. Fengslene har på grunn av taushetsplikt ikke tidligere hatt adgang til å gi slike opplysninger. Endringen forutsetter at det tidlig etableres rutiner mellom fengsel og politi slik at fengslet får grunnlag for å vurdere når det er av stor betydning for fornærmede å få et varsel. Varsel kan særlig være aktuelt i saker hvor innsatte er dømt for voldsforbrytelser, sedelighetsforbrytelser eller trusler.

Til § 37 Utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak

Første ledd gir en oppregning av hvilke situasjoner som kan berettige at en innsatt helt eller delvis tas ut av fellesskapet med andre innsatte i forebyggende øyemed for å hindre uønskede handlinger fra innsattes side. Oppregningen er uttømmende. Handlingen må falle inn under ett av kriteriene i bokstavene a til e. Før det besluttes utelukkelse må det vurderes om det kan være tilstrekkelig med en reaksjon etter § 40. Det kan være tilfelle ved mindre alvorlige handlinger. Utelukkelsen må ellers være nødvendig for å forebygge fortsatt uønsket atferd. I tilfelle hvor handlingen er avsluttet og situasjonen har roet seg bør umiddelbar reaksjon etter § 39 og reaksjon etter § 40 eventuelt besluttes. Brudd på aktivitetsplikten er ikke oppført som eget kriterium, men utelukkelse kan her skje etter bokstav e. Utelukkelse etter denne bestemmelse skal komme til fradrag i en etterfølgende reaksjon etter § 40.

Delvis utelukkelse skal etter annet ledd besluttes fremfor hel utelukkelse dersom dette er tilstrekkelig for å forebygge mot handlinger som nevnt i første ledd.

Etter tredje ledd skal hel eller delvis utelukkelse ikke opprettholdes lenger enn nødvendig og grunnlaget for utelukkelsen skal fortløpende vurderes.

Etter fjerde ledd skal regionalt nivå treffe beslutning om fortsatt utelukkelse når hel utelukkelse har vart i fjorten dager. Tiltaket skal meldes til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning når utelukkelsen overstiger 42 dager, og deretter også hver 14 dag. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning må i disse tilfelle vurdere alternative løsninger til fortsatt utelukkelse. Bestemmelsen har en øvre grense for utelukkelsen på ett år. Det er ikke adgang til å forlenge utelukkelsen utover dette tidspunktet. Dersom innsatte selv ønsker å isolere seg gjelder ikke ettårsgrensen. For øvrig innebærer ettårs grensen at innsatte etter ett år må prøves i fellesskapet. Hvis dette ikke fungerer kan ny utelukkelse finne sted. Bestemmelsen må ikke bli en sovepute. Innsatte må motiveres og eventuelt prøves for deltagelse i fellesskapet på et langt tidligere tidspunkt. Videre bør overføring til alternative plasseringer utenfor fengsel/overføring til annet fengsel vurderes kontinuerlig under utelukkelsesperioden.

Ved delvis utelukkelse skal regionalt nivå etter femte ledd få melding og vurdere grunnlaget for fortsatt opprettholdelse når tiltaket overstiger 30 dager. Regionalt nivå må da vurdere alternative løsninger til fortsatt utelukkelse, herunder om overføring til annet fengsel kan være hensiktsmessig.

Innsatte som er helt utelukket fra fellesskapet skal etter sjette ledd tilses av tilsatte flere ganger daglig. Lege skal også varsles om utelukkelsen uten ugrunnet opphold. Legen må avgjøre hvilken oppfølging innsatte skal ha fra helsetjenesten så lenge tiltaket varer.

Etter syvende ledd er det adgang til å iverksette utelukkelse av alle eller enkelte innsatte som har begått eller er i ferd med å begå handlinger som alvorlig kan true sikkerheten i fengslet (fangeopprør, skadeverk eller lignende). Det kreves at det er sannsynlig at handlinger er eller vil bli begått (alminnelig sannsynlighetsovervekt). Utelukkelse kan også skje når akutte bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold gjør det nødvendig (brann, skader eller personalmangel). Utelukkelsen er begrenset til tre døgn og kan omfatte samtlige innsatte, en bestemt avdeling eller noen bestemte innsatte. I løpet av denne tiden må det eventuelt vurderes overføringer av de mest aktive innsatte til andre fengsler for å løse opp i situasjonen, eller om reaksjon etter § 40 er tilstrekkelig. Tiltaket kan forlenges av regionalt nivå med ytterligere tre døgn når særlige grunner gjør det påkrevet.

Etter åttende ledd kan hel eller delvis utelukkelse av en innsatt også besluttes når «bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold» gjør det påkrevet. Som eksempel nevnes tilfelle hvor akutte forhold som branntilløp, bygningsmessige skader, reparasjonsarbeider eller personalmangel gjør hel eller delvis utelukkelse nødvendig. Videre gir åttende ledd adgang til utelukkelse i tilfelle hvor innsatte selv ønsker det av forskjellige grunner.

I niende ledd er det fastsatt at bestemmelsen ikke får anvendelse på innsatte i avdelinger etter § 10 annet ledd. Etter § 17 annet ledd er det adgang til helt å unnta innsatte i høyrisiko- og ressursavdelinger fra fellesskap med medinnsatte. Hvis disse innsatte prøves i fellesskap, og fortsatt fellesskap viser seg umulig, vil hjemmelen for utelukkelse fra fellesskapet være § 17 annet ledd.

Til § 38 Bruk av tvangsmidler i fengsel

Etter første ledd kan tvangsmidler anvendes hvis en av de situasjoner som er nevnt i bokstavene a - f oppstår. Oppregningen er uttømmende. Det må i forskrift gis regler om hvilke tvangsmidler som til enhver tid er godkjent. Bestemmelsen er ikke endret materielt i forhold til gjeldende rett. Lovteksten er imidlertid mer utfyllende og konkret.

Det følger av annet ledd at tvangsmidler bare skal tas i bruk når forholdene gjør det strengt nødvendig. Det er også et krav at lempeligere midler skal være forsøkt med mindre dette åpenbart vil være utilstrekkelig. Det må derfor «på stedet» vurderes om reaksjon etter § 40, umiddelbar utelukkelse etter § 39 eller forebyggende tiltak etter § 37, kan være tilstrekkelig.

Tredje og fjerde ledd har regler om fornyet vurdering av om tiltaket skal opprettholdes av overordnet myndighet ved henholdsvis bruk av sikkerhetsseng og sikkerhetscelle. Fristene er korte fordi disse tvangsmidlene er særlig inngripende overfor innsatte. Det er også gitt regler om melding til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning når bruk av sikkerhetsseng og bruk av sikkerhetscelle overstiger henholdsvis 3 og 6 døgn.

Til § 39 Umiddelbar utelukkelse som følge av brudd ved gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner

Hel eller delvis utelukkelse kan umiddelbart besluttes i tilfelle hvor det er sannsynlig at det er begått en handling som kan føre til reaksjon etter § 40. Tiltaket har dels preg av være en umiddelbar reaksjon på uønsket atferd og dels har det en forebyggende effekt. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett. Utelukkelsen kan bare vare i 24 timer. I løpet av dette døgnet må situasjonen rundt handlingen klarlegges nærmere. Det er ikke adgang til umiddelbar utelukkelse hvis reaksjonen blir en skriftlig irettesettelse eller inndragning av godskrevne dagpenger etter § 40 annet ledd bokstavene a og b. Utelukkelsen skal etter gjeldende rett komme til fradrag i den etterfølgende reaksjon. Da «fulldøgnsenerom» nå er opphevet som reaksjonsform må det i forskrift gis nærmere regler om hvordan utelukkelsen skal komme til fradrag i reaksjonen.

Til § 40 Reaksjon på brudd ved gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner

Etter første ledd kan det ilegges en reaksjon når innsatte gjør seg skyldig i brudd på gjeldende regler for orden og disiplin eller bryter forutsetninger eller vilkår fastsatt i eller med hjemmel i loven. Med hensyn til «skyldgrad» kreves det at bruddet er begått forsettlig eller uaktsomt. Både grov og simpel uaktsomhet omfattes. Det kan imidlertid ikke ilegges reaksjon hvis innsatte var sinnssyk eller bevisstløs i handlingsøyeblikket. Det bør også utvises varsomhet når handlingen er utløst av alvorlige psykiske problemer. Det kan gis en reaksjon for den som medvirker til uønsket atferd. Forutsetningsvis kreves det at det er sannsynlig at det er begått en handling som kvalifiserer til en reaksjon (alminnelig sannsynlighetsovervekt) for at reaksjon kan ilegges. Tilfeller der påstand står mot påstand, og hvor ikke tilleggsmomenter gjør den ene påstand mer sannsynlig enn den andre, skal ikke medføre reaksjon. «Midlertidig fravær» omfatter permisjon, fremstilling eller straffavbrudd. Det kan derfor ilegges reaksjon ved brudd på forutsetninger eller vilkår som er fastsatt etter § 36. I praksis skal det som hovedregel ikke gis reaksjon i tilfelle hvor straff gjennomføres i institusjon eller sykehus. Det må i forskrift vurderes når reaksjon kan besluttes etter tilbakekomst fra institusjons- eller sykehusopphold.

Annet ledd har i bokstavene a - e en uttømmende oppregning av hvilke reaksjoner som kan ilegges. Reaksjonsformene er nå skriftlig irettesettelse, tap av dagpenger i en bestemt periode, tap av begunstigelse, utelukking fra fritidsfellesskapet eller andre aktiviteter i fritiden i inntil 20 dager og tap av adgangen til permisjon i inntil fire måneder. Det må i forskrift reguleres om enkelte reaksjoner skal begrenses til bestemte typer brudd. Når det gjelder tap av dagpenger omfatter dette fremtidige dagpenger som ikke er opptjent på reaksjonstidspunktet. «Tillegg i straffetiden» og «fulldøgns enerom» er opphevet som reaksjonsformer. Det samme gjelder adgangen til utelukkelse fra arbeid og adgangen til å inndra godskrevne arbeidspenger. Skillet mellom refselser og disiplinærtiltak (som ikke er refselser) er nå opphevet. De tidligere disiplinærtiltak tap av begunstigelser og tap av adgang til permisjon er nå regulert som selvstendige reaksjoner. Det må i forskrift klargjøres nærmere hvilke begunstigelser som kan fratas innsatte.

Etter tredje ledd kan domfelte som gjennomfører straff utenfor fengsel etter § 16 gis en skriftlig irettesettelse etter annet ledd bokstav a i tilfelle hvor det ikke tilbakeføres til fengsel etter § 14 fjerde ledd. De øvrige reaksjoner er ikke praktiske ved gjennomføring utenfor fengsel. Irettesettelse forutsettes bare gitt i tilfelle hvor bruddene er av bagatellmessig eller «unnskyldelig» art. Det må i forskrift reguleres nærmere når irettesettelse kan gis i stedet for tilbakeføring til fengsel. Hvis domfelte blir tilbakeført fengsel skal det som hovedregel ikke besluttes en reaksjon for det brudd som begrunnet tilbakeføringen. Det er imidlertid gjort unntak for tilfelle hvor domfelte har unndratt seg gjennomføringen. Slik unndragelse anses å foreligge når domfelte ikke har møtt frem som bestemt etter § 16 annet ledd for kriminalomsorgen, annen offentlig myndighet, eller annen person eller organisasjon etter kriminalomsorgens anvisning og i tilfelle hvor domfelte har rømt ved for eksempel å forlate landet. Ved brudd på de øvrige vilkår etter § 16 tredje ledd gjelder hovedregelen om at det ikke skal besluttes en reaksjon.

Etter fjerde ledd skal det besluttes en felles reaksjon når innsatte har begått flere brudd (hvis det tidsmessig er hensiktsmessig og mulig). Hovedregelen er at det skal gis en reaksjon selv om det er begått flere brudd. Tap av en begunstigelse kan imidlertid besluttes i tillegg til en av de andre reaksjonene. Alternativt kan det besluttes tap av to begunstigelser. Utover dette er det ikke adgang til å kombinere forskjellige reaksjoner. Dette er en vesentlig endring i forhold til gjeldende rett som ga en ubegrenset adgang til å kombinere refselser og disiplinærtiltak. Hvis innsatte som følge av bruddet er eller vil bli overført til et mer restriktivt fengsel skal reaksjon ikke besluttes. Det er imidlertid gjort unntak når innsatte har unndratt seg gjennomføringen ved å rømme eller ved å utebli etter endt permisjon eller straffavbrudd. Reaksjon kan gis når innsatte som følge av bruddet er overført til fengsel med samme (eller mindre restriktivt) kontroll og sikkerhetsnivå. Når bruddet består i en straffbar handling skal forholdet som hovedregel anmeldes. I disse tilfelle skal det normalt ikke gis en reaksjon. Det må i forskrift klargjøres nærmere når anmeldelse skal skje og når reaksjon alternativt kan besluttes eller gis i tillegg til at forholdet også anmeldes.

Femte ledd gir adgang til å gjøre reaksjonen betinget i inntil tre måneder. Hvis det begås et nytt brudd i «prøvetiden» skal det besluttes en ny felles reaksjon selv om det nye bruddet er av en annen art enn det som førte til den betingede reaksjon. Dette innebærer at den opprinnelige reaksjon ikke skal iverksettes som opprinnelig fastsatt. Utmåling av en ny felles reaksjon vil bedre ivareta den individuelle situasjon innsatte er i på utmålingstidspunktet. Grovheten i de brudd som er begått skal gjenspeiles i den felles utmåling som foretas.

Sjette ledd gir adgang til å avbryte eller ettergi en iverksatt reaksjon når helsemessige eller andre særlige grunner taler for det. Reaksjonen er å anse som ettergitt hvis iverksettelsen ikke er gjenopptatt innen tre måneder.

Etter syvende ledd kan forsettlig unndragelse av gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Unndragelse av gjennomføringen omfatter tilfeller hvor innsatte rømmer fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå, sykehus eller institusjon, unnviker fra fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller overgangsfengsel, unnviker fra fremstilling med tjenestemenn eller uteblir etter endt permisjon eller straffavbrudd. Kriminalomsorgen er tillagt kompetansen til å begjære offentlig påtale. Bestemmelsen reiser flere spørsmål som må reguleres nærmere i forskrift. Offentlig påtale bør etter departementets vurdering begrenses til de alvorligere unndragelsestilfellene. Ved mindre alvorlige unndragelser bør fengselsmessige reaksjoner etter § 40 annet ledd, jf. fjerde ledd kunne besluttes. Unndragelsen må ha vært forsettlig for at den skal kunne medføre straff. Uaktsom unndragelse anses ikke praktisk og kan ikke medføre etterfølgende straff. Ved vurderingen av om unndragelsen er alvorlig bør fraværets lengde være et særlig sentralt moment. Det må i forskrift gis nærmere retningslinjer for når det skal begjæres offentlig påtale i disse sakene, herunder hvilke tidsgrenser som skal være utslagsgivende og hvilke «formildende» omstendigheter som kan tillegges vekt ved vurderingen. Det må også i forskrift tas stilling til hvorvidt begjæring om påtale skal utelukke fengselsmessige reaksjoner i tillegg. Det er imidlertid en selvsagt konsekvens at domfelte kan gjeninnsettes i et mer restriktivt fengsel etter tilbakekomst etter § 14 første ledd, og at unndragelsen vil være et viktig moment ved fremtidige vurderinger av sviktfare. I tilfeller hvor det samtidig med unndragelsen er begått straffbare handlinger (for eksempel vold mot tilsatte, gisseltaking m.v.) skal de straffbare forholdene anmeldes og ikke medføre fengselsmessige reaksjoner.

Til § 41 Forberedelser til løslatelse

Bestemmelsen pålegger kriminalomsorgen en plikt til å forberede løslatelsen i god tid og til å bidra til at forholdene legges best mulig til rette. Det må tas kontakt med offentlige myndigheter eller andre som kan yte bistand for å oppnå ordnede forhold slik at domfelte kan stå best mulig «rustet» til å klare en kriminalitetsfri tilværelse. Det nærmere ansvarsforholdet for tilretteleggelse av løslatelsen mellom fengsel og friomsorg må reguleres i forskrift.

Til § 42 Løslatelse fra fengselsstraff

Første ledd viderefører adgangen til prøveløslatelse ved 2/3 dels straffetid. Løslatelsesspørsmålet skal vurderes konkret for den enkelte domfelte ut fra retningslinjer gitt i femte ledd og i forskrift. Domfelte med straffedommer på 74 dager eller mer kan prøveløslates. Domfelte med kortere straffedommer skal gjennomføre straffen fullt ut. Det kan løslates på prøve på den ubetingede del av en deldom når vilkårene etter første ledd er oppfylt for den ubetingede del. Etter fengselsloven § 35 første ledd kunne domfelte med fengselsstraff på mer enn 18 år løslates på prøve etter å ha vært fengslet i minst 12 år. «12-års regelen» er nå opphevet. Domfelte som er idømt 21 års fengsel (eller mindre) skal nå vurderes for løslatelse på prøve etter at 2/3 av straffetiden er gjennomført. I tilfeller hvor det er idømt ubetinget fengsel i 21 år (som er straffelovens maksimumsstraff) kan vurdering av prøveløslatelse skje etter 14 år i fengsel. Domfelte som i utlandet er dømt til mer enn 21 års fengsel, kan etter annen setning løslates på prøve etter å ha vært 14 år i fengsel. Bestemmelsen er tatt inn for å sikre at personer dømt i utlandet, og som er overført til Norge for gjennomføring av straffen, kan vurderes for prøveløslatelse på lik linje med andre straffedømte.

Annet ledd fastsetter at domfelte, som ikke lenger er fengslet, kan løslates på prøve uten ny innsettelse når vilkårene for prøveløslatelse er oppfylt. Bestemmelsen har sin grunn i at det må treffes et formelt løslatelsesvedtak for at disse domfelte skal kunne undergis reglene for løslatelse på prøve. I praksis kommer bestemmelsen til anvendelse hvor domstolen fastsetter at fengselsstraffen anses utholdt ved forutgående varetekt.

Tredje ledd viderefører adgangen til å beslutte prøveløslatelse etter at halvdelen av fengselsstraffen er gjennomført. Bestemmelsen hjemler adgang til løslatelse i tidsperioden mellom 1/2 straffetid og frem til 2/3-dels straffetid. Løslatelse må være særlig begrunnet og etter praksis kreves det sterke og tungtveiende grunner for at løslatelse kan skje. Bestemmelsen hjemler også dagens praksis som gir adgang til å prøveløslate utenlandske domfelte som skal utvises etter 7/12-dels straffetid. Slik løslatelse forutsetter at innsatte har hatt en tung soningssituasjon (ved ikke å ha fått permisjoner, besøk, språkproblemer m.v.) Løslatelsen kan gjøres betinget av at utvisningsvedtaket blir iverksatt, se nærmere omtale i sjette ledd.

Fjerde ledd åpner opp for løslatelse kort tid før løslatelse ellers skulle skje når særlige grunner taler for det. Begrepet «kort tid» skal vurderes i forhold til straffetidens lengde. Bestemmelsen kan gis anvendelse også på korte straffedommer som ikke medfører prøveløslatelse. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende bestemmelse i fengselsloven § 45.

Femte ledd fastsetter at prøveløslatelse ikke skal besluttes hvis omstendighetene gjør løslatelse utilrådelig. Det skal vurderes om løslatelse etter en totalvurdering fremstår som utilrådelig. Lovteksten angir to hovedkriterier som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, men oppregningen er ikke uttømmende. Det skal særlig legges vekt på domfeltes atferd under gjennomføringen og om det er grunn til å anta at domfelte vil begå nye straffbare handlinger i prøvetiden. Relevante momenter ved vurderingen er domfeltes oppførsel under gjennomføringen, antall tidligere straffedommer, atferd etter tidligere løslatelser og om det foreligger anmeldelse/tiltalebeslutning for nye straffbare forhold. Domfeltes vilje til positiv endring av atferd skal også tillegges vekt. Det må for øvrig i forskrift gis utfyllende retningslinjer for når løslatelse kan nektes. Slike retningslinjer er nylig gitt i Fengselsstyrets rundskriv 4/99 av 06.09.99.

Etter sjette ledd kan et vedtak om prøveløslatelse uttrykkelig gjøres betinget av at et utvisningsvedtak blir iverksatt som forutsatt. Bestemmelsen medfører at gjeninnsettelse kan skje hvis det i praksis viser seg umulig å få gjennomført fysisk transport ut av landet.

I syvende ledd er det på tilsvarende måte som ved permisjon og straffavbrudd inntatt hjemmel for varsel til fornærmede i straffesaken om løslatelsestidspunktet. Det vises til nærmere omtale under de spesielle merknader til § 36 tredje ledd.

Prøvetiden skal etter åttende ledd utløpe på det tidspunkt hvor fengselsstraffen ville vært gjennomført i sin helhet (endt straffetid). Den idømte straff i domsslutningen skal legges til grunn (med fradrag av utholdt varetekt). Det er ikke lenger rom for å fastsette prøvetiden ut fra hvilken lengde som anses hensiktsmessig. Bestemmelsen er endret i forhold til gjeldende rett som ga adgang til å fastsette prøvetiden utover tidspunktet for endt straffetid. Prøvetid kan bare fastsettes når prøveløslatelse skjer. Dette kan skje ved idømt fengselsstraff på 74 dager eller mer. Domfelte med straffedom på 73 dager ubetinget fengsel (eller mindre) løslates ved endt straffetid, og vil da ha gjennomført straffen i sin helhet slik at prøvetid ikke kan fastsettes. Da prøvetiden alltid vil utløpe ved endt straffetid er adgangen til å forlenge prøvetiden etter fengselsloven § 40 første ledd ikke videreført.

Til § 43 Fastsettelse og endring av vilkår ved prøveløslatelse fra fengselsstraff

Det er en grunnleggende forutsetning for løslatelse på prøve at det ikke begås nye straffbare handlinger i prøvetiden. Dette fremgår av første ledd og skal sammen med de øvrige særvilkår alltid fremgå av løslatelsesskjemaet som domfelte skal gjøres kjent med og underskrive på før løslatelse skjer. I tillegg skal det fastsettes særvilkår etter annet ledd når det anses nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring.

Etter annet ledd skal det i en tidsavgrenset periode fastsettes at prøveløslatte skal møte for kriminalomsorgen i upåvirket tilstand når det fremstår som nødvendig for at prøveløslatelsen skal gjennomføres på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte. En periode med møteplikt skal fastsettes når det anses nødvendig for å motvirke nye straffbare handlinger eller hvor det er fare for at prøveløslatte vil unndra seg gjennomføringen ved for eksempel å rømme. Møteplikten erstatter dagens fastsettelse av vilkår om «tilsyn» fra friomsorgen og den tidsperiode som fastsettes erstatter dagens «tilsynstid». Det må i forskrift reguleres hvor lang perioden med møteplikt skal være. Ved løslatelse fra lange fengselsstraffer kan det etter omstendighetene være grunn til å fastsette en lengre periode med møteplikt enn ved kortere straffedommer. Perioden med møteplikt bør først løpe fra det tidspunkt hvor prøveløslatte møter første gang for kriminalomsorgen, og ikke fra faktisk løslatelsesdato. Det betyr at datoen for det første oppmøtet må være bestemt før løslatelse faktisk skjer. Betegnelsen «i upåvirket tilstand» innebærer at prøveløslatte ved fremmøtet ikke skal være påvirket av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler som ikke er lovlig forskrevet.

Annet ledd gir videre en uttømmende oppregning av hvilke andre prøveløslatelsesvilkår som kan fastsettes. Omfanget av vilkårene er snevret inn i forhold til gjeldende rett som har gitt adgang til å sette de samme vilkår som kan settes ved betinget dom etter straffeloven § 53 nr. 2, nr. 3 bokstavene a til f, nr. 4 og nr. 5. Vilkårene skal bare fastsettes når det fremstår som nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring. Det sentrale er å motvirke at det begås nye straffbare handlinger i prøvetiden. Etter bokstav a skal prøveløslatte overholde bestemmelser om bosted. Kriminalomsorgen må forutsetningsvis gis beskjed hvis denne endres i løpet av prøvetiden. Bokstav b statuerer møteplikt i upåvirket tilstand for offentlig myndigheter eller andre etter anvisning. Etter bokstav c kan prøveløslatte pålegges å overholde bestemmelser om behandling. Etter bokstav d skal prøveløslatte overholde bestemmelser om oppholdssted, arbeid eller opplæring. Videre kan det etter bokstav f settes forbud mot at domfelte har samkvem med bestemte personer. Dette forbudet kan være hensiktsmessig når prøveløslatte er dømt for eksempelvis vold, sedelighet eller trusler overfor fornærmede i straffesaken. Det må for øvrig i forskrift reguleres nærmere overfor hvilke personer et forbud kan fastsettes.

Etter tredje ledd kan vilkårene i perioden med møteplikt oppheves, endres eller det kan fastsettes nye vilkår når det fremstår som nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring. Adgangen til å sette nye vilkår er begrenset til den ramme som er angitt i annet ledd. Andre vilkår kan ikke fastsettes. Endring etter dette ledd er først og fremst praktisk når et fastsatt vilkår i ettertid synes uhensiktsmessig eller ikke lar seg gjennomføre på grunn av uventede omstendigheter. I tilfelle hvor prøveløslatte har begått et brudd på vilkårene kommer § 44 til anvendelse. Endring kan videre skje som forebyggende tiltak mot brudd i tilfelle hvor man ser at prøveløslatte er inne i en uheldig utvikling.

Etter fjerde ledd kan perioden med møteplikt forlenges før prøvetidens utløp når det anses nødvendig av hensyn til en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring. Forlengelse kan aldri strekke seg utover prøvetidens utløp. Forlengelse bør vurderes i tilfelle hvor ny kriminalitet er nærliggende og hvor prøveløslatte derfor trenger ekstra oppfølgning og kontroll. Prøveløslattes behov for oppfølging og støtte som ikke relaterer seg direkte til fare for ny kriminalitet skal ikke føre til forlengelse av møteplikten. Nærmere retningslinjer for forlengelse av perioden med møteplikt må reguleres i forskrift.

Til § 44 Brudd på prøveløslatelsesvilkår i perioden med møteplikt for kriminalomsorgen

Bestemmelsen angir kriminalomsorgens virkemidler ved brudd på prøveløslatelsesvilkår som kriminalomsorgen har fastsatt etter § 43 annet og tredje ledd. Hvis prøveløslatte bryter forutsetningen om at det ikke skal begås ny straffbar handling i prøvetiden etter § 43 første ledd kommer § 45 til anvendelse.

Etter første ledd skal brudd på prøveløslatelsesvilkår som hovedregel få konsekvenser for prøveløslatte. Det må i forskrift reguleres nærmere når kriminalomsorgen kan unnlate å reagere. Forutsetningsvis bør dette bare skje ved rent unnskyldelige brudd. Bestemmelsen angir to virkemidler ved vilkårsbrudd. Prøveløslatte kan få innskjerpet allerede fastsatte vilkår ved å møte til en innskjerpingssamtale. Videre kan det fastsettes nye vilkår når det fremstår som nødvendig for å motvirke nye brudd. De nye vilkår som kan fastsettes er rusforbud eller meldeplikt for politiet eller kriminalomsorgen i tillegg til møteplikten for kriminalomsorgen. Det kan også fastsettes de samme vilkår som er nevnt i § 43 annet ledd hvis slike vilkår ikke ble fastsatt ved løslatelsen. Det er ikke nødvendig at det har skjedd flere vilkårsbrudd for at innskjerpingssamtale eller fastsettelse av nye vilkår kan skje, ett brudd er tilstrekkelig. Hvis det antas at prøveløslatte ikke kommer til å møte til innskjerpingssamtalen kan politiet anmodes om å avhente ham eller henne etter femte ledd. Det skal nedtegnes skriftlig at en innskjerpingssamtale har funnet sted. Det samme gjelder hvor det blir fastsatt nye vilkår. Prøveløslattes underskrift bør innhentes. Skriftlighet er viktig fordi eventuell gjeninnsettelse etter annet ledd er betinget av at det i forkant har vært iverksatt en innskjerpingssamtale eller fastsetting av nye vilkår, og disse tiltakene må dokumenteres for retten. Domfelte skal skriftlig gjøres kjent med konsekvensene av nytt brudd, jf. adgangen til å begjære gjeninnsettelse for hel eller delvis fullbyrdelse av reststraffen etter annet ledd og forhørsrettens plikt til å beslutte gjeninnsettelse etter straffeloven § 28 b første ledd.

Etter annet ledd kan regionalt nivå bringe saken inn for forhørsretten og begjære reststraffen fullbyrdet helt eller delvis hvis prøveløslatte på ny bryter ett eller flere prøveløslatelsesvilkår. Adgangen til å begjære dette er betinget av at en innskjerpingssamtale eller fastsetting av nye vilkår etter første ledd først har funnet sted. Kompetansen til å begjære gjeninnsettelse er endret i forhold til gjeldende rett ved at påtalemyndighetens kompetanse nå er overført til kriminalomsorgen. I tilfelle hvor kriminalomsorgen har unnlatt å reagere på ett vilkårsbrudd må prøveløslatte først ha begått et nytt brudd som har ført til reaksjon etter første ledd, og i tillegg enda et nytt brudd før annet ledd kan gis anvendelse. Det er tilstrekkelig for å fremme begjæring for forhørsretten at prøveløslatte totalt sett har foretatt to vilkårsbrudd. Kriminalomsorgen har ikke en ubetinget plikt til å fremme begjæring etter annet ledd selv om det foreligger to eller flere brudd. Det må vurderes konkret ut fra alvoret i de begåtte brudd og bruddenes omfang. Når begjæring fremmes må regionalt nivå vurdere for hvor lang tid prøveløslatte skal begjæres gjeninnsatt. Det må i forskrift gis nærmere retningslinjer for behandlingen av slike saker, herunder når begjæring skal fremmes og når hel eller delvis gjeninnsettelse skal begjæres. Beslutningen om å bringe saken inn for forhørsretten er etter § 7 bokstav f unntatt fra klageadgang etter forvaltningsloven. Straffeloven § 28 b første og tredje ledd er gitt tilsvarende anvendelse på saker om gjeninnsettelse på reststraff i en prøveløslatelsessituasjon. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett og innebærer at straffeloven § 54 nr. 2 ikke lenger skal anvendes. Når prøveløslatte gjentatt har brutt prøvevilkårene skal forhørsretten etter § 28 b første ledd ved kjennelse beslutte at reststraffen skal fullbyrdes helt eller delvis. Forhørsretten kan ikke lenger velge om reststraffen skal fullbyrdes når gjentatt brudd er begått, retten har en plikt til å beslutte dette helt eller delvis. Saken fremmes normalt av kriminalomsorgen, jf. straffeprosessloven § 76, men § 28 b første ledd siste punktum åpner for at påtalemyndigheten kan anmodes om å gjøre dette. Slik anmodning kan være særlig aktuelt i tilfelle hvor geografiske hensyn gjør det hensiktsmessig, eller dersom det i tillegg til brudd på prøveløslatelsesvilkår er begått ny straffbar handling. Det vises for øvrig til nærmere omtale i de spesielle merknader til § 28 b. Kjæremål over forhørsrettens kjennelse har ikke oppsettende virkning med mindre forhørsretten eller kjæremålsinstansen beslutter dette.

Etter tredje ledd kan kriminalomsorgen beslutte at gjennomføringen av straffen skal avbrytes hvis prøveløslatte ikke møter til innskjerpingssamtale etter første ledd. Det samme gjelder hvis prøveløslatte, etter at en innskjerpingssamtale har funnet sted, på nytt bryter vilkår. Avbrudd bør normalt besluttes. Beslutningen er et enkeltvedtak som kan påklages. I tilfelle hvor regionalt nivå fremmer begjæring overfor forhørsretten om gjeninnsettelse på reststraffen etter annet ledd blir gjennomføringen automatisk avbrutt. Beslutningen om å bringe saken inn for forhørsretten er ikke å anse som et enkeltvedtak og kan ikke påklages av prøvesløslatte. Straffen begynner igjen å løpe når prøveløslatte registreres gjeninnsatt i fengsel eller når det foreligger en rettskraftig kjennelse hvor begjæringen ikke er tatt til følge.

Det følger av fjerde ledd at det kan besluttes ny løslatelse på prøve i tilfelle hvor forhørsretten har bestemt at hele reststraffen skal gjennomføres. Prøveløslatelse kan besluttes selv om tidskravene i § 42 ikke er oppfylt for reststraffens del. I tilfelle hvor forhørsretten har besluttet delvis gjeninnsettelse skal tidsangivelsen i kjennelsen gjennomføres fullt ut.

Politiet kan etter fjerde ledd anmodes om å avhente prøveløslatte etter straffeprosessloven § 461 annet ledd for å få iverksatt reaksjon etter første ledd.

Til § 45 Ny straffbar handling begått i prøvetiden

Bestemmelsen fastsetter i første ledd at straffeloven § 28 b annet og tredje ledd annet til fjerde punktum skal gis tilsvarende anvendelse hvis prøveløslatte begår ny straffbar handling i prøvetiden. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett hvor fengselsloven § 41 for dette tilfellet gir straffeloven § 54 nr. 3 tilsvarende anvendelse. Endringen innebærer at forhørsretten ved kjennelse kan beslutte hel eller delvis fullbyrdelse av reststraffen hvis forutsetningen etter § 43 første ledd om at prøveløslatte ikke skal begå ny straffbar handling i prøvetiden er brutt. I disse tilfelle er det påtalemyndigheten, og ikke kriminalomsorgen, som skal fremme saken for forhørsretten. Kriminalomsorgen kan imidlertid fremme selvstendig sak på grunnlag av andre vilkårsbrudd selv om det foreligger ny straffbar handling, men begjæringen fremmes da etter straffeloven § 28 b første ledd. Straffeloven § 28 b tredje ledd første punktum er ikke gitt tilsvarende anvendelse i prøveløslatelsessituasjoner. Her kan påtalemyndigheten etter § 45 reise tiltale eller begjære saken pådømt innen seks måneder etter at prøvetiden gikk ut. Opprettholdelse av seksmåneders fristen er en videreføring av gjeldende rett, og er av særlig betydning i tilfelle hvor prøveløslatte ikke er underlagt møteplikt etter § 43 annet ledd. I disse tilfelle kan det skje at kriminalomsorgen ikke vet om den straffbare handling og således ikke får avbrutt straffen etter § 45 annet ledd. Det vises for øvrig til nærmere omtale under de spesielle merknader til § 28 b i straffeloven.

Etter annet ledd kan gjennomføringen av straffen avbrytes når prøveløslatte er siktet for en straffbar handling som kan føre til fullbyrding av reststraffen. Kriminalomsorgen treffer beslutningen som er et enkeltvedtak som kan påklages. Det må i forskrift gis nærmere retningslinjer for når avbrytelse av gjennomføringen skal besluttes, herunder om dette skal gjøres i alle tilfelle hvor kriminalomsorgen får vite om en siktelse. Konsekvensen av at gjennomføringen avbrytes er at prøvetiden og perioden med møteplikt stanser.

Til § 46 Generelle bestemmelser

§ 46 første ledd er en videreføring av bestemmelsen i dagens fengselslov § 49 som har omtrent samme ordlyd. Annet ledd i innledningsparagrafen er ny i forhold til gjeldende rett og gjelder varetektsinnsatte ilagt brev og besøksforbud eller kontroll etter straffeprosessloven. Hensikten med denne bestemmelsen er å pålegge kriminalomsorgen å prioritere tiltak for denne gruppen, for å motvirke isolasjonsskader.

Til § 47 Plassering av innsatte

Dagens fengselslov har ikke en egen bestemmelse om hvor innsatte etter kapittel fire skal plasseres. Første ledd i utkastet angir hvilke prinsipper som skal gjelde for plasseringen. Annet ledd regulerer flytting av varetektsinnsatte mellom ulike fengsler. Her vises til den alminnelige overføringsbestemmelsen i § 14 med de begrensninger som gjøres i denne paragraf. Bestemmelsens tredje ledd er en videreføring av fengselsloven § 50. Hovedregelen er at varetektsinnsatte skal plasseres i enecelle og bestemmelsen angir i hvilke situasjoner dette kan fravikes.

Til § 48 Fellesskap

§ 48 regulerer bare varetektsinnsatte med brev og besøksforbud eller kontroll.

Til § 49 Arbeid, opplæring, program og andre tiltak

Denne paragrafen regulerer adgangen til å delta i ulike aktiviteter for innsatte etter kapittel fire. I bestemmelsens tredje punktum signaliseres at varetektsinnsatte ikke kan pålegges noen aktivitetsplikt, med unntak av å bidra med nødvendig renhold/eventuelt husarbeid i fengslet.

Til § 50 Adgang til å bruke egne penger

Etter fengselsreglementet § 86 kan varetektsinnsatte fritt råde over bruken av egne penger på visse vilkår. Departementet tar ikke sikte på å endre denne rettstilstanden, og opprettholder samme ordning i loven § 50. Det foreslås imidlertid å foreta en begrensning i denne retten for varetektsinnsatte som deltar i fellesskap med domsinnsatte. Dette skyldes at det er problematisk å tillate fri bruk av privatpenger i fellesskap med andre innsatte som ikke har samme mulighet. Et annet forhold er at det også kan være uheldig at større pengebeløp sirkulerer i fellesskapet av sikkerhetsmessige grunner.

Til § 51 Helsetjeneste

Etter fengselsreglementet har varetektsinnsatte en generell adgang til å la seg behandle av sin private lege. Departementet har i § 51 valgt å begrense denne retten til situasjoner hvor det er rimelig at innsatte benytter privat lege. Denne begrensningen er i tråd med Rekommandasjon nr. R (87) 3 fra Europarådet (de europeiske fengselsregler) artikkel 98. Man har også, i tråd med det samme regelverk, gitt en adgang til bruk av privat tannlege. Det foreslås videre at foreskriving av medisiner under enhver omstendighet skal skje i samråd med fengselshelsetjenesten, for å sikre en mest mulig ensartet praksis. Dette innebærer ikke at fengselslegen kan bestemme hvilke medisiner den enkelte skal få ved uenighet mellom den private legen og fengselslegen. Blir dette spørsmålet satt på spissen, må den private legen få det avgjørende ord for ikke å krenke retten til bruk av privat lege. Imidlertid vil bestemmelsen, slik den er formulert, pålegge den private legen å diskutere saken med fengselshelsetjenesten. I forhold til gjeldende rett har det vært tvil om det kan kreves at den private legen må møte opp i fengslet for å behandle varetektsinnsatte. Departementet forutsetter at utkastet § 51 skal forstås slik at legen/tannlegen rent faktisk må møte opp i fengslet for å behandle den varetektsinnsatte. Det skal imidlertid legges til rette for at den varetektsinnsatte kan fremstilles for den private legen/tannlegen, i den grad det anses sikkerhetsmessig forsvarlig og fengslet har ressurser til det.

Til § 52 Andre bestemmelser

Mange av bestemmelsene i loven for øvrig vil være naturlig å anvende også overfor innsatte etter kapittel fire. § 52 er ment å gi en utømmende oppregning av hvilke bestemmelser som gjelder for varetektsinnsatte og andre innsatte etter dette kapittel.

Til § 53 Innhold

Denne paragrafen slår fast at kriminalomsorgen skal fastsette det nærmere innholdet i samfunnsstraffen for den enkelte. Ved fastsettelsen av innholdet skal kriminalomsorgen særlig legge vekt på tiltak som kan fremme den domfeltes evne til å motvirke sitt kriminelle handlingsmønster. Det skal også legges vekt på tiltak som kan fremme den domfeltes evne til å gjennomføre straffen i samsvar med bestemmelsene gitt i, og i medhold av, straffegjennomføringsloven. Kriminalomsorgen kan la den domfelte gjennomføre det idømte antallet timer ved samfunnsnyttig tjeneste, program eller ved andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet. Tiltakene kan kombineres.

Begrepet samfunnsnyttig tjeneste skal etter forslaget bygge videre på innholdet i dagens samfunnstjeneste som er ulønnet tjeneste, eksempelvis for en forening eller organisasjon.

For å være et program i lovens forstand, må det oppfylle fastsatte kvalitetskrav. Programmene skal ta utgangspunkt i de sosiale og personlige problemene som kriminalomsorgen antar medvirker til at den domfelte begår kriminalitet. Problemene kan bestå av rusmiddelmisbruk, tenkningsforstyrrelser, kunnskapsmangel, liten evne til langsiktig planlegging, manglende støtte og sosialt nettverk eller lese- og skrivevansker. Forskningsresultater tilsier at programmene bør rette seg mot en bestemt målgruppe, ha en fastsatt begynnelse og slutt, og bygge på en vitenskapelig teori. Programmene kan enten ledes av tilsatte i kriminalomsorgen, eller av personer som kriminalomsorgen bemyndiger og følger opp med nødvendig faglig veiledning. Det vil særlig være aktuelt å benytte eksterne krefter der den domfelte bor langt fra kontoret til friomsorgen.

«Andre tiltak» omfatter blant annet friomsorgens strukturerte og målrettede samtaler med den domfelte (dagens «tilsynssamtaler»), og behandling som retter seg mot den domfeltes kriminelle handlingsmønster. Dersom den domfelte og offeret ønsker det, kan det også være aktuelt å bruke et antall timer til megling i konfliktråd. For at det skal være en del av straffen må imidlertid tiltaket være egnet til å motvirke ny kriminalitet. Ordinær opplæring i regi av skoleverket faller utenfor, selv om dette indirekte kan ha en slik effekt.

I høringsutkastet ble det fremhevet at deltakelse i program og i behandling skal bygge på frivillighet fra den domfeltes side. Departementet vil regulere spørsmålet om den domfelte bør kunne pålegges å delta i enkelte av de mindre omfattende programmene i forskift til loven.

Gjennomføringen kan etter forslaget starte med en samtale rundt hva straffen innebærer. Deretter kartlegger kriminalomsorgen hvilke kriminalitetsrelaterte behov den domfelte har, og avveier disse mot risikoen for at han eller hun vil begå ny kriminalitet. Omfanget av kartleggingen vil variere avhengig av hvilke opplysninger som allerede foreligger, eksempelvis fra en personundersøkelse eller tidligere kjennskap til den domfelte. De behovene som andre myndigheter er pålagt å dekke skal kanaliseres dit. På bakgrunn av kartleggingen vil kriminalomsorgen, i samarbeid med den domfelte, kunne utarbeide en plan for den videre gjennomføringen. I mange tilfeller vil det være hensiktsmessig at den domfelte deltar i et program før han/hun går over til å gjennomføre straffen i form av samfunnsnyttig tjeneste. For enkelte vil det i tillegg være hensiktsmessig å legge inn program, samtaler, behandling eller andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet i den perioden den domfelte gjennomfører straffen ved samfunnsnyttig tjeneste.

Utgangspunktet for fastsettingen skal være en individuell kartlegging av hva den domfelte ønsker og har behov for. Ut fra dette må de tilsatte i kriminalomsorgen bruke sin erfaring og kunnskap om hvilke aktiviteter som kan bidra til endring. Deltakelse i samfunnsnyttig tjeneste, program og andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet, skal ses på som likeverdig i den forstand at loven ikke setter krav om at et bestemt antall timer eller en bestemt andel av timene skal bestå av fastsatte tiltak.

Der domstolen har fastsatt at den domfelte skal overholde nærmere bestemmelser om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring eller behandling skal kriminalomsorgen utforme bestemmelsene. Bestemmelsene skal utformes ut fra en individuell vurdering, og som ved fastsettingen av det øvrige innholdet skal kriminalomsorgen særlig legge vekt på tiltak som kan fremme den domfeltes evne til å motvirke sitt kriminelle handlingsmønster. Det skal også legges vekt på tiltak som kan fremme den domfeltes evne til å gjennomføre straffen i samsvar med bestemmelsene gitt i, og i medhold av, denne loven.

Kriminalomsorgens primære oppgave er å legge forholdene til rette slik at den domfelte unnlater å begå ny kriminalitet, og ellers overholder kravene som følger av §§ 54 og 55 under gjennomføringen. Dersom det anses nødvendig av hensyn til en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring, skal kriminalomsorgen endre innholdet i straffen. Innholdet kan ellers bare endres hvis den domfelte samtykker eller bemanningsmessige forhold tilsier det. Dette vil eksempelvis være nødvendig hvis oppdragsgiveren hvor den domfelte har gjennomført samfunnsnyttig tjeneste ikke har behov for ytterligere hjelp, eller det oppstår sykdom blant de tilsatte i kriminalomsorgen.

Til § 54 Krav til domfelte

Paragrafen beskriver hvilke krav som følger av selve dommen på samfunnsstraff. Kriminalomsorgen kan ikke oppheve eller endre kravene, men er gitt anledning til å konkretisere hva opplysningsplikten skal gå ut på, og dispensere fra kravet om å bli i landet. I tillegg innbærer utformingen av de nærmere bestemmelsene, som følge av fastsatte vilkår, jf første ledd bokstav d, og kravene, jf annet ledd, utstrakt bruk av skjønn. Anvendelsen av dette skjønnet vil bli nærmere regulert i forskrift. Dersom den domfelte ikke følger disse kravene skal det regnes som et brudd, som kan føre til en reaksjon etter § 58.

I kravet om å gjennomføre straffen etter nærmere anvisning fra kriminalomsorgen, ligger det at kriminalomsorgen beslutter hvordan timene skal fordeles mellom samfunnsnyttig tjeneste, program og andre tiltak som er egnet til å motvirke kriminalitet, og konkretisere nærmere hva innholdet skal være. I tillegg angir kriminalomsorgen tid og sted for oppmøte. Der domstolen har satt vilkår om at den domfelte skal overholde nærmere bestemmelser om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring eller behandling, beslutter kriminalomsorgen hva bestemmelsene skal gå ut på. Kriminalomsorgen bør så vidt mulig samarbeide med den domfelte om fastsettingen av innholdet, tid og sted for oppmøte og konkretiseringen av bestemmelsene om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring eller behandling.

Den domfelte skal møte til fastsatt tid og sted. Dette er selve kjernen i frihetsbegrensningen. Det følger av dette kravet at den domfelte skal møte til rett tid. Mange domfelte har lite struktur i hverdagen, og preges av at livssituasjonen endrer seg raskt og ofte. Det medfører at de opplever det som krevende å møte til fastsatte tider. Møteplikten er imidlertid en forutsetning for å kunne gjennomføre straffen, og manglende eller svært upresist fremmøte må regnes som et brudd som kan føre til reaksjon etter § 58.

En forutsetning for å kunne gjennomføre straffen på en hensiktsmessig måte er at den domfelte møter upåvirket av berusende eller bedøvende midler. Dette kravet er i utgangspunktet ment å omfatte merkbar påvirkning. Dersom kriminalomsorgen får mistanke om bruk av slike midler, og undersøker forholdet nærmere i medhold av § 56, vil et hvert funn av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler som ikke er lovlig foreskrevet kunne føre til reaksjon etter § 58. Siden det er straffbart å bruke de fleste berusende eller bedøvende midler utover alkohol, vil bruk av ulovlige berusende eller bedøvende midler være en ny straffbar handling som er et brudd etter tredje ledd. Bruk alene fører imidlertid sjelden til at den domfelte blir siktet og stilt for retten. Departementet mener derfor at det er mest naturlig å behandle bruk av ulovlige berusende eller bedøvende midler på samme måte som bruk av blant annet alkohol. På denne måten kan kriminalomsorgen selv reagere på bruddet, og samtidig markere at det er selve tilstanden som er avgjørende og ikke hvilket stoff som har fremkalt den.

Opplysningsplikten etter bokstav c gjelder bare forhold som er relevante i forhold til gjennomføringen av straffen, herunder for å sikre kontrollen med at vilkårene som er fastsatt etter straffeloven § 28 a tredje ledd blir overholdt. Dersom den domfelte nekter å gi opplysninger, eller bevisst gir gale opplysninger, skal det regnes som et brudd på forutsetningene som kan føre til en reaksjon etter § 58.

Det er videre tatt inn en særskilt bokstav som presiserer at den domfelte skal overholde vilkår fastsatt av domstolen etter straffeloven § 28 a tredje ledd.

Under gjennomføringen av et tilsyn eller en dom på samfunnstjeneste har det ikke vært noe eksplisitt forbud mot å reise til utlandet. For å oppnå tilstrekkelig kontroll med den domfelte under gjennomføringen har departementet funnet det rimelig og hensiktsmessig å innføre et slikt forbud. Den nærmere reguleringen av når utenlandsreiser skal tillates vil bli foretatt i forskrift til loven.

I annet ledd angir loven minstekrav til domfeltes oppførsel under gjennomføringen. Dagens regler for gjennomføring av samfunnstjeneste nevner dårlig arbeidsinnsats som et eksempel på et alvorlig brudd som kan føre til omgjøring. I Rt 1983: 425 kom Høyesterett til at et vilkår i forbindelse med en betinget dom om at domfelte «...skikker seg slik at han får beholde sitt arbeid ved Norsk Hydros bedrift på Karmøy og sin leilighet...» ut fra et håndhevelsessynspunkt var lite praktikabelt og burde utgå. Departementet ser faren i at de foreslåtte kravene blir lite konkrete, og derfor vanskelig å håndheve. Målsettingen er imidlertid å gi kriminalomsorgen et nødvendig styringsmiddel og hjemmel til å reagere overfor domfelte som opptrer truende, saboterer gruppeundervisningen, eller på andre måter har en aktiv atferd som virker destruktivt overfor andre domfelte eller personer som bidrar under gjennomføringen. For å ivareta domfeltes forutberegnelighet, bør domfelte som bryter disse kravene enten først ha blitt gitt en advarsel, eller det bør være foretatt en innskjerpingssamtale, før kriminalomsorgen fastsetter nye vilkår etter straffegjennomføringsloven § 58 første ledd bokstav a til d. Det må kreves relativt mye før man konstaterer et brudd. Departementet mener at eksempelvis manglende oppmerksomhet under gjennomføringen av et program ikke kan kvalifisere for en bruddreaksjon. En mer naturlig konsekvens vil være å endre innholdet i straffen med hjemmel i § 53 tredje ledd til eksempelvis samfunnsnyttig tjeneste.

Tredje ledd slår fast at domfelte ikke må begå en ny straffbar handling under gjennomføringen av straffen. Hvis den domfelte bryter dette kravet kan forhørsretten, i medhold av straffeloven § 28 b, beslutte at den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes.

Fastsetting av innholdet i straffen, herunder eventuelle vilkår fastsatt av domstolen, og endringer i dette er enkeltvedtak. Det samme gjelder tillatelse til å forlate landet etter bokstav d.

Til § 55 Forebyggende rusforbud

Paragrafen hjemler en adgang for kriminalomsorgen til å forby bruk av berusende eller bedøvende midler under hele gjennomføringstiden, altså utover kravet til å være upåvirket i forbindelse med oppmøte hos kriminalomsorgen. Som nevnt under merknaden til § 54, er bruk av ulovlige berusende og bedøvende midler et brudd etter § 54 tredje ledd, som i prinsippet kan føre til omgjøring etter § 28 b. Departementet ønsker imidlertid også i denne paragrafen å behandle rusmiddelmisbruk samlet, fordi det er virkningen av bruken i forhold til faren for ny kriminalitet man vil regulere.

Kriminalomsorgens myndighet til å sette et rusforbud er begrenset til situasjoner hvor det fremstår som nødvendig for å motvirke at den domfelte begår ny kriminalitet rettet mot noens liv, helse eller frihet. Beskrivelsen av kriminaliteten tilsvarer den som er brukt i forbindelse med endringen i straffeloven ved lovfestingen av forvaring, jf § 39 c nr 1 bokstav b. Kriminaliteten må ha en direkte tilknytning til rusmiddelmisbruket. Eksempelvis bør en person som er dømt for legemsfornærmelse, og dette er knyttet til rusmiddelmisbruk, kunne pålegges et forbud mot bruk av rusmidler. Trusler om kriminalitet omfattes. Målgruppen er ikke rusmiddelmisbrukere som utelukkende begår ordinær vinningskriminalitet. For denne gruppen må kriminalomsorgen ty til program og andre tiltak for å motvirke videre rusmiddelmisbruk og påfølgende straffbare handlinger. Det er også hjemlet en adgang til å sette rusforbud som reaksjon på brudd, jf § 58 første ledd, og i den sammenhengen vil forbudet kunne omfatte alle rusmiddelmisbrukere, uavhengig av hvilken type lovbrudd de står i fare for å begå.

Når kriminalomsorgen fastsetter et forbud mot bruk av rusmidler, etablerer den også en plikt for seg selv til å følge opp at forbudet blir overholdt, både i form av rutinemessige undersøkelser og ved undersøkelser som følge av mistanke om brudd. Det innebærer at kriminalomsorgen må bruke mer ressurser på å følge opp domfelte som er ilagt et slikt forbud.

Annet ledd hjemler en plikt til å oppheve rusforbudet når det ikke lenger fremstår som nødvendig.

Fastsetting og oppheving av rusforbud skjer ved enkeltvedtak.

Til § 56 Undersøkelser i forbindelse med rusforbud eller som følge av mistanke om at domfelte møter påvirket

Første ledd gir kriminalomsorgen rett og plikt til å undersøke om den domfelte overholder vilkår som retten har fastsatt i dommen, og/eller forbud mot bruk av berusende eller bedøvende midler som kriminalomsorgen har fastsatt med hjemmel i straffegjennomføringsloven § 55. Undersøkelsen kan blant annet innebære uanmeldt besøk i hjemmet og rutinemessige prøver. Besøk i hjemmet skal ikke medføre et større inngrep enn hva som er nødvendig for å avdekke om rusforbudet er brutt. Som regel vil det være tilstrekkelig at den domfelte møter kriminalomsorgen i døra. I forhold til hvilke prøver som er aktuelle i forbindelse med rusforbudet viser departementet til kommentaren til § 29 første ledd. Prøvene kan tas uten at det foreligger en konkret mistanke om brudd. Dersom den domfelte nekter å avgi prøver skal det regnes som et brudd.

Annet ledd gir kriminalomsorgen rett og plikt til å undersøke forholdet når det er grunn til å anta at den domfelte møter påvirket. Det er tilstrekkelig at det foreligger ett objektivt holdepunkt for å utløse denne retten og plikten. Kriminalomsorgen kan pålegge den domfelte å avgi de samme prøvene som etter første ledd. Den domfelte kan imidlertid ikke pålegges å avgi rutinemessige prøver eller å ta i mot besøk i hjemmet.

Etter tredje ledd skal den tiden den domfelte bruker som en del av undersøkelsene komme i tillegg til det idømte timetallet, og ikke regnes som en del av aktivitetsplikten.

Til § 57 Straffavbrudd

Paragrafen regulerer situasjonen der den domfelte, av ulike grunner, ikke er i stand til å gjennomføre straffen i en periode (se merknadene til § 35). Ordlyden er formulert som en «kan-regel», slik at kriminalomsorgen får anledning til å overprøve uttalelser i legeattester mv.

Det kan settes vilkår for avbruddet, hvis det antas å være nødvendig for at avbruddet skal være sikkerhetsmessig forsvarlig. Det kan blant annet dreie seg om at det er en risiko for at den domfelte vil begå ny kriminalitet under avbruddet, eller at avbruddet vil kunne medføre at den domfelte unnlater å møte til den videre gjennomføringen av straffen.

Avbruddstiden skal legges til gjennomføringstiden. Beslutning om avbrudd er et enkeltvedtak.

Til § 58 Reaksjon på brudd

Paragrafen regulerer hvordan kriminalomsorgen skal forholde seg dersom den domfelte bryter kravene etter §§ 54 første og annet ledd eller 55. Det vil eksempelvis være et brudd hvis den domfelte ikke møter som forutsatt eller møter i påvirket tilstand. Lovteksten bruker begrep «kan» i forbindelse med de forskjellige reaksjonsalternativene. Dette innebærer at kriminalomsorgen har et visst spillerom til å vurdere om bruddet krever en reaksjon. Der det anses nødvendig for at straffen skal gjennomføres på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte, skal kriminalomsorgen reagere på bruddet. Dette går frem av §§ 2 og 3. Det skal bare være rent unnskyldelige brudd som ikke gis noen reaksjon. Utøvelsen av skjønnet vil bli regulert nærmere i forskrift.

Første ledd, første setning fastsetter at etter første gangs brudd kan kravene innskjerpes for den domfelte. Innskjerpingen kan foretas ved å innkalle den domfelte til et særskilt møte eller, om nødvendig, ved å anmode politiet om å pågripe og fremstille den domfelte med hjemmel i siste ledd. Den muntlige innskjerpingen skal følges opp med en skriftlig gjengivelse av innholdet i samtalen. Innskjerpingssamtalen inngår ikke som en del av den ordinære gjennomføringen, og skal derfor ikke regnes inn i timetallet.

Dersom kriminalomsorgen anser det nødvendig for å motvirke nye brudd, kan den domfelte pålegges å overholde bestemmelser om oppholdssted, forbys samkvem med bestemte personer, forbys bruk av berusende eller bedøvende midler eller pålegges meldeplikt for politiet eller kriminalomsorgen. Vilkårene som blir satt skal være egnet til å forhindre at den domfelte på nytt bryter kravene under gjennomføringen. Som ellers i lovutkastet, mener departementet det er viktig at vilkårene utformes slik at de lar seg følge opp og reageres på ved brudd. Det må som regel settes inn ekstra ressurser til oppfølging og kontroll overfor domfelte som blir ilagt vilkår. Den tiden den domfelte bruker til å følge opp vilkårene kommer i tillegg til det idømte timetallet. Kriminalomsorgen skal klarere situasjonen med politiet før det fastsettes at den domfelte skal melde seg for dem. Fastsetting av vilkår kan enten foretas som en egen reaksjon eller sammen med innskjerpingssamtalen. Hvis bruddet relateres til § 54 annet ledd bør kriminalomsorgen være tilbakeholden med å fastsette vilkår som første gangs reaksjon, uten at det er gitt en forutgående advarsel.

Annet ledd gir regionalt nivå myndighet til å bringe saken inn for forhørsretten med begjæring om at den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes. Departementet mener at det vil være en for omfattende reaksjon å omgjøre straffen uten at andre reaksjoner er utprøvd. Det kreves derfor at det først har blitt iverksatt en innskjerpingssamtale og/eller blitt fastsatt vilkår og at den domfelte siden på nytt har brutt kravene, før saken kan bringes inn for retten. Ved omgjøringen skal den delen av samfunnsstraffen som er gjennomført trekkes fra. Ved innsettelse i fengsel gjelder bestemmelsene i lovforslagets kapittel 3, som omhandler gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner. I forhold til spørsmål om permisjoner, løslatelse på prøve, mv. skal den domfelte behandles som andre nyinnsatte, uten at det tas hensyn til den delen av straffen som er gjennomført som samfunnsstraff. Dersom retten omgjør straffen delvis, bør ikke den domfelte løslates på prøve.

Tredje ledd gir kriminalomsorgen anledning til å avbryte straffen, slik at ikke gjennomføringstiden løper uten at den domfelte i realiteten gjennomfører straffen. Dette vil særlig være aktuelt i situasjoner hvor kriminalomsorgen har anmodet politiet om å pågripe og fremstille den domfelte med hjemmel i straffeprosessloven § 461 tredje ledd, uten at politiet har lykkes i dette. I disse situasjonene er beslutningen om å avbryte straffen et enkeltvedtak. Når regionalt nivå beslutter å bringe en sak inn for retten, avbrytes straffen automatisk når regionalt nivå oversender begjæringen. Dette er et prosessuelt skritt som regionalt nivå tar, og avbruddet skal etter departementets oppfatning ikke regnes som et enkeltvedtak som gir den domfelte klageadgang. En klageadgang på dette vedtaket vil være svært upraktisk, fordi domstolen skal ta stilling til realiteten i saken når den behandler spørsmålet om det foreligger et brudd, og i så fall i hvilken grad den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes.

Fjerde ledd hjemler en adgang for kriminalomsorgen til å anmode politiet om å avhente den domfelte. Denne adgangen kan kriminalomsorgen bruke når avhenting og fremstilling fremstår som nødvendig for å få gjennomført en reaksjon etter første ledd. Det er foreslått en eksplisitt hjemmel for avhentingen i straffeprosessloven § 461 tredje ledd. Denne anmodningen må, etter departementets oppfatning, regnes som et prosessuelt skritt, og er derfor ikke et enkeltvedtak.

Til § 59 Ny straffbar handling

Første ledd er en henvisning til straffeloven § 28 b annet og tredje ledd som regulerer påtalemyndighetens og rettens behandling av saken når den domfelte har begått en ny straffbar handling.

Etter annet ledd kan kriminalomsorgen avbryte straffen når den domfelte er siktet for en ny straffbar handling. Den nærmere reguleringen av hvilke forhold som eventuelt ikke skal føre til avbrudd må skje i forskrift. Konsekvensen av en beslutning om avbrudd er at gjennomføringen, herunder gjennomføringstiden, stanser inntil domstolen har behandlet forholdet. Dersom domstolen velger å opprettholde samfunnsstraffen, begynner gjennomføringstiden å løpe fra det tidspunktet den domfelte på nytt møter til avtjening av det idømte antallet timer. Beslutningen om avbrudd er et enkeltvedtak.

Til § 60 Ikrafttredelse

Departementet tar sikte på å la loven tre i kraft 1. januar 2001. Forskriftene til loven vil ikke være ferdigstilt før dette tidspunktet. Det er derfor behov for å la dagens forskrifter (rundskriv, likelydende brev mv.) gjelde inntil de blir avløst av nye forskrifter.

13.2 Til forslaget om endringer i Almindelig borgerlig Straffelov 22 mai 1902 nr 10 (Straffeloven)

Til § 15

Paragrafen er endret, slik at samfunnsstraff erstatter samfunnstjeneste som en hovedstraff på linje med fengselsstraff, hefte og bot.

Til § 26

Paragrafen er gitt en mer moderne språkform. Siden straffegjennomføringsloven er foreslått å omfatte både fengselsstraff og samfunnsstraff, foreslås paragrafen utvidet til også å omfatte samfunnsstraff.

Til § 28 a

Denne paragrafen angir rammen for rettens bruk og utforming av samfunnsstraffen. Der det tidligere ville blitt idømt tilsyn i forbindelse med en betinget fengselsstraff, fordi forholdet ligger i øvre del av anvendelsesområdet for betinget dom, skal det i fremtiden idømmes samfunnsstraff. I tillegg vil samfunnsstraff være en aktuell reaksjon når retten mener det er behov for å ilegge en umiddelbar og inngripende reaksjon for å minske faren for nye straffbare handlinger, spesielt overfor unge lovbrytere.

Samfunnsstraff skal kunne idømmes for handlinger med en strafferamme som ikke overstiger fengsel i seks år. Det innebærer at lovbrudd som grov narkotikaforbrytelse, voldtekt, utuktig omgang med barn under 14 år, drap og grovt ran er utelukket fra å medføre samfunnsstraff allerede på grunn av strafferammen. Samfunnsstraff vil heller ikke være aktuelt hvis bestemmelsen om straffeskjerpelse på grunn av en særlig smertefull eller farlig krenkelse etter straffeloven § 232 bringer maksimumsstraffen over seks år. Det skal imidlertid ses bort fra at reglene om forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser. Denne presiseringen er tatt inn for at lovbrytere som i dag ligger i kjerneområdet for samfunnstjenesten, de residiverende vinningskriminelle, skal kunne omfattes.

Forbehold om at straffens formål ikke må tale mot en reaksjon i frihet er det mest begrensende for hvilket anvendelsesområde straffen kan gis. Retten gis likevel relativt stor frihet til å finne anvendelsesområdet for samfunnsstraffen. Det vil være naturlig å la det allerede innarbeidede anvendelsesområdet for samfunnstjenesten være et utgangspunkt for hvilke saker som ikke bør resultere i samfunnsstraff. Det innebærer blant annet at det bare unntaksvis skal gis samfunnsstraff der den subsidiære fengselsstraffen overstiger ett år. Det vil likevel være aktuelt hvis det har gått lang tid siden lovbruddet ble begått eller det foreligger helt spesielle omstendigheter som medfører at lovbryteren ikke bør sone i fengsel. Soningsudyktighet er ikke et forhold som bør tas med i denne sammenhengen.

Det er tatt inn et forbehold, som ikke har vært nevnt i forbindelse med samfunnstjenesten, om at den domfelte må være bosatt i Norge. I tillegg kommer kravet i straffegjennomføringsloven § 54 bokstav d til at den domfelte skal oppholde seg i landet i gjennomføringstiden med mindre kriminalomsorgen gir tillatelse til noe annet.

Retten skal, som ved samfunnstjeneste, fastsette et timetall og en gjennomføringstid. Timetallet foreslås økt, slik at maksimumstallet blir 420 timer og normen blir 30 timer pr. måned. Gjennomføringstiden skal i utgangspunktet settes tilsvarende den subsidiære fengselsstraffen som fastsettes etter fjerde ledd. Der den subsidiære fengselsstraffen er kortere enn 120 dager, og retten mener at vilkår fastsatt etter tredje ledd bør gjelde i en noe lengre periode, mener departementet at gjennomføringstiden skal kunne avvike fra den subsidiære fengselsstraffen og fastsettes i inntil 120 dager. Timetallet bør imidlertid ikke økes tilsvarende. Resultatet blir dermed en noe mindre intensiv straff over en lengre periode. Gjennomføringstiden skal ikke overstige ett år, med mindre sterke grunner taler for det. En slik grunn vil være at domstolen, til tross for at den subsidiære fengselsstraffen overstiger ett år, mener at hensynet til straffens formål ikke taler mot en straff i frihet. Dette vil kunne være tilfelle hvis det har gått svært lang tid siden handlingen ble begått eller at det foreligger helt spesielle forhold hos lovbryteren, som eksempelvis svært ung alder. Retten skal gjøre fradrag for varetekt i medhold av straffeloven § 60 annet ledd i det timetallet som fastsettes.

Etter tredje ledd er retten gitt anledning til å sette vilkår om at den domfelte i gjennomføringstiden skal overholde bestemmelser om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring, behandling eller forbys samkvem med bestemte personer. Dette er de samme vilkårene som kriminalomsorgen kan fastsette når domfelte løslates på prøve, se nærmere merknadene til § 43 annet ledd. Det generelle synspunktet om at vilkårene som fastsettes skal følges opp og reageres på ved brudd, i siste instans i form av omgjøring til fengselsstraff, må være et sentralt utgangspunkt når domstolen vurderer om og hvilke vilkår som bør fastsettes. Vilkårene skal gjelde innenfor gjennomføringstiden og følges opp av kriminalomsorgen. Brudd på vilkårene skal behandles etter straffegjennomføringsloven § 58 og straffeloven § 28 b første og tredje ledd.

De fire siste leddene i paragrafen er en videreføring med en viss språklig endring av reguleringen av samfunnstjeneste i § 28 a annet, femte, sjette og sjuende ledd.

Regelen om at den domfelte står under tilsyn i gjennomføringstiden i dagens § 28 a fjerde ledd, er ikke videreført. Det idømte timetallet kan imidlertid til dels brukes til det samme som dagens tilsynssamtaler.

Til § 28 b

Forslaget til ny § 28 b bygger på dagens § 28 c. Paragraf 28 b omhandler direkte forhørsrettens behandling av brudd på samfunnsstraffen, men siden straffegjennomføringsloven §§ 44 og 45 henviser til denne paragrafen, regulerer den også rettens behandling av brudd i prøveløslatelsessituasjoner. I tillegg angir den hvem som skal fremme de ulike bruddsakene.

Første ledd omtaler forhørsrettens behandling av brudd på kravene som følger av straffegjennomføringsloven § 54 første og annet ledd, § 55 og vilkårene fastsatt etter § 58 første ledd bokstav a til d (og indirekte brudd på vilkårene etter straffegjennomføringsloven §§ 43 og 44). Når retten konstaterer brudd på kravene/vilkårene skal den beslutte hel eller delvis fullbyrding av fengselsstraffen. Det vil si fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen ved samfunnstjeneste og gjeninnsettelse på reststraff etter prøveløslatelse. Kravet om at bruddet skal være «alvorlig eller gjentatt» foreslås ikke videreført i lovteksten. «Alvorlig» foreslås tatt ut fordi kravene til domfelte er såpass entydige at det er vanskelig å skille mellom et ordinært brudd og et alvorlig brudd. «Gjentatt» foreslås tatt ut fordi kriminalomsorgen selv skal bringe bruddsaken inn for retten. Straffegjennomføringsloven § 58 (og § 44) tilsier at første gangs brudd skal gis en annen reaksjon enn omgjøring, slik at sakene ikke vil bli brakt inn før domfelte har begått mer enn ett brudd. Det blir derfor overflødig å ta inn et krav om at bruddet skal ha skjedd gjentatt i denne bestemmelsen. Saker om brudd på kravene/vilkårene fremmes av kriminalomsorgen, se også straffeprosessloven § 76. Kriminalomsorgen kan imidlertid anmode påtalemyndigheten om å fremme saken. Dette vil særlig være aktuelt der geografiske eller andre hensyn gjør det upraktisk for kriminalomsorgen å fremme saken eller det foreligger både brudd på kravene/vilkårene og ny kriminalitet.

Annet ledd regulerer situasjonen der den domfelte (prøveløslatte) har begått ny kriminalitet i gjennomføringstiden (prøvetiden). Departementet har valgt å gi domstolen et friere skjønn enn etter dagens bestemmelse ved avgjørelsen av om straffen bør fullbyrdes, samtidig som begrensningen i at den nye kriminaliteten skal innebære et alvorlig eller gjentatt brudd er utelatt. Kravet til at den straffbare handlingen skal innebære et alvorlig eller gjentatt brudd er med andre ord erstattet med et «kan»-skjønn i forhold til om retten ønsker å beslutte fullbyrding av straffen. Dette «kan»-skjønnet bør, som dagens begrep «alvorlig eller gjentatt», knyttes til det nye forholdets alvorlighet og sammenheng med det tidligere lovbruddet. Retten kan velge om den vil gi en samlet dom eller en særskilt dom for den nye handlingen. I høringsutkastet opprettholdt departementet domstolens adgang til å endre den tidligere dommen (i praksis gjennomføringstiden) når den avsa en særskilt dom. Departementet har siden kommet til at en slik adgang er overflødig ved siden av kriminalomsorgens myndighet til å avbryte straffen etter straffegjennomføringsloven § 59 annet ledd (§ 45 annet ledd).

Hvis den domfelte både har begått ny kriminalitet og brutt kravene etter straffegjennomføringsloven § 54 første og annet ledd, § 55 og vilkårene fastsatt etter § 58 første ledd bokstav a til d (vilkårene i straffegjennomføringsloven §§ 43 og 44) kan både påtalemyndigheten og kriminalomsorgen begjære saken omgjort. Det er imidlertid bare påtalemyndigheten som har anledning til å fremme begge forholdene i en sak, men dette krever at kriminalomsorgen har anmodet påtalemyndigheten om å ta med bruddene som ikke består av ny kriminalitet. Det er derfor viktig med kontakt mellom de to instansene før saken blir fremmet. Dette vil bli regulert nærmere i forskrift. Annet punktum gir retten anledning til å avsi en samlet dom som både omfatter hel eller delvis fullbyrding av samfunnsstraffen og den nye straffbare handlingen eller en særskilt dom for den nye handlingen. En ny samlet dom kan ikke gjøres helt betinget og det bør bare helt unntaksvis gis ny dom på samfunnsstraff. Når retten avsier en særskilt dom, kan straffen for den nye handlingen gjøres betinget.

Både ved brudd på kravene/vilkårene og ved brudd i form av ny straffbar handling skal retten ta stilling til om det faktisk foreligger et brudd, og utmåle i hvilken grad straffen skal omgjøres. Ved ny straffbar handling er retten i tillegg gitt anledning til å vurdere om bruddet i det hele tatt bør medføre fullbyrding av fengselsstraffen.

I tredje ledd første punktum er det fastsatt at kjennelsen må være avsagt innen utløpet av gjennomføringstiden. Dette er en naturlig følge av at hvis den domfelte har gjennomført hele samfunnsstraffen har han/hun «gjort opp for seg» i forhold til den gamle dommen. Kriminalomsorgen må derfor avbryte gjennomføringen hvis den domfelte uteblir eller på annen måte bryter kravene/vilkårene, slik at ikke gjennomføringstiden løper ut, og straffen dermed er fullbyrdet før retten får tatt stilling til om den burde omgjøres. Dette punktumet gjelder ikke når en prøveløslatt begår ny kriminalitet i prøvetiden, se kommentaren til straffegjennomføringsloven § 45.

Annet punktum pålegger retten å ta hensyn til omfanget av den samfunnsstraffen (prøveløslatelsen) som er gjennomført, når den fastsetter hvor lang tid som skal fullbyrdes som fengselsstraff. Ved samfunnsstraff skal de dagene/månedene som er gjennomført trekkes fra forholdsmessig. Hvis fengselsstraffen som den domfelte skal gjennomføre må utmåles i måneder, jf. straffeloven § 25, bør straffen settes til det antall måneder som ligger nærmest reststraffen. Ved brudd etter en prøveløslatelse skal retten ta hensyn til hvor mange dager med møteplikt som er gjennomført i prøvetiden, men er ikke forpliktet til å motregne dag for dag i forhold til den reststraffen som gjenstår. Der den domfelte har begått en ny straffbar handling i en prøvetid uten at det foreligger møteplikt, har retten en vid skjønnsmyndighet når den fastsetter varigheten av gjeninnsettelsen.

Som etter dagens regler for omgjøring av samfunnstjeneste, er reglene om forsvarer og om pågripelse og varetektsfengsel i straffeprosessloven § 100 og kapittel 14 gitt tilsvarende anvendelse, og det er fastsatt at den domfelte, forsvareren og kriminalomsorgen eller påtalemyndigheten skal varsles etter reglene i straffeprosessloven § 243. Den domfelte må følgelig, som hovedregel, stevnes med 24 timers varsel, men rettsmøtet kan deretter holdes selv om den domfelte unnlater å møte.

Dagens § 28 b foreslås opphevet i sin helhet. Første ledd omhandler gjennomføringen av straffen. Etter forslaget reguleres dette i gjennomføringsloven § 54. Innholdet i andre ledd hører etter departementets mening hjemme i påtaleinstruksen. Tredje ledd omhandler gjennomføringen, og er derfor regulert i gjennomføringsloven, se §§ 53 og 54 første ledd, første punktum. Fjerde ledd omhandler kriminalomsorgens adgang til å utsette eller forlenge gjennomføringstiden. Adgangen til å utsette gjennomføringstiden vil etter forslaget bli regulert, på samme måte som ved fengselsstraff, av straffeprosessloven § 459. Etter forslaget til gjennomføringslov § 57 har kriminalomsorgen hjemmel til å avbryte straffen, noe som vil dekke behovet for å forlenge gjennomføringstiden. Adgangen til å gi nærmere regler om gjennomføringen er foreslått hjemlet i gjennomføringsloven § 5 siste ledd.

Til § 53

Departementet foreslår at tilsyn som vilkår for betinget dom erstattes av at domstolen kan pålegge den domfelte å melde seg for politiet til bestemte tider. Det er her bare snakk om en meldeplikt tilsvarende den som i blant fastsettes i forbindelse med permisjoner fra fengselsstraff. Det faglige innholdet i tilsynssamtalen videreføres i samfunnsstraffen, jf straffeloven § 28 a og straffegjennomføringsloven § 53.

Meldeplikten skal som hovedregel løpe fra den dagen dommen er rettskraftig. Tidspunktet for endelig dom, som er det tidspunktet prøvetiden regnes fra, vil imidlertid i blant ligge før tidspunktet for rettskraft. Det innbærer at prøvetiden enkelte ganger vil løpe før perioden for meldeplikten. Årsaken til at departementet likevel har valgt denne løsningen, er at den domfelte ikke kan pålegges å melde seg før dommen er rettskraftig, med mindre retten har bestemt noe annet med hjemmel i tredje punktum. Hvis man, som etter dagens regler for tilsyn, regner starttidspunktet fra endelig dom ble avsagt, vil man i blant få en periode hvor perioden for meldeplikten løper, uten at kriminalomsorgen kan pålegge den domfelte å melde seg.

Departementet foreslår at vilkårene som i dag kan knyttes til en betinget dom på fengselsstraff opprettholdes. Politiet må følge opp at vilkårene blir overholdt. Brudd skal medføre en rask og konsekvent reaksjon. Det vil derfor som regel være hensiktsmessig å koble vilkårene sammen med en meldeplikt etter § 53 nr 2.

Som en følge av at vilkåret om tilsyn foreslås opphevet, foreslås også en endring i nummer 6.

Til § 54 nr 2 tredje punktum

Siden departementet foreslår tilsyn opphevet som vilkår ved betinget dom, er dette punktumet overflødig, og foreslås derfor opphevet.

Til § 54 a annet ledd

Når departementet foreslår tilsyn opphevet som et vilkår ved betinget dom blir dette leddet overflødig, og foreslås opphevet.

Til § 60 annet ledd

Denne paragrafen regulerer hvordan domstolen skal gjøre fradrag i straffen når den domfelte har vært varetektsfengslet mv. i anledning saken. Departementet foreslår at reglene for samfunnstjeneste videreføres for samfunnsstraffen. Det er viktig at domstolen eksplisitt gjør dette fradraget i domsslutningen, slik at timetallet som fastsettes er det endelige timetallet som den domfelte skal gjennomføre.

Til § 62 annet ledd

Regelen foreslås videreført fra å gjelde for samfunnstjeneste til å gjelde for samfunnsstraff.

Til § 73a første punktum

Regelen foreslås videreført fra å gjelde for samfunnstjeneste til å gjelde for samfunnsstraff.

13.3 Til forslaget om endringer i Lov om rettergangsmåten i straffesaker 22 mai 1981 nr 25 (straffeprosessloven)

Til § 76 femte ledd

Denne paragrafen gir tilsatte i kriminalomsorgen anledning til å møte ved rettsmøter i forhørsretten om fullbyrding av fengselsstraff etter straffeloven § 28 b første ledd og straffgjennomføringsloven § 44 annet ledd. Det vil både dreie seg om fullbyrding av en subsidiær fengselsstraff etter brudd på samfunnsstraff, og gjeninnsetting på reststraff etter brudd på vilkår under en prøveløslatelse. I praksis vil det være naturlig å tilsette jurister i alle regionene som blant annet får som oppgave å fremme disse sakene. Brudd i form av ny kriminalitet skal fortsatt fremmes av påtalemyndigheten.

Til § 161

Som en følge av at departementet mener det ikke er nødvendig å framheve den siktedes egnethet som et særlig sentralt hensyn når domstolen skal fastsette straffen, bør heller ikke personundersøkelsen fokusere særskilt på dette temaet. Siden samfunnsstraffen kan bestå av andre aktiviteter enn arbeid, minskes også behovet for å klargjøre for domstolen hvilke arbeidstilbud som er aktuelle. Departementet har derfor valgt å foreslå paragrafens annet ledd, annet punktum opphevet.

Til § 459

Ved samfunnstjeneste har straffeloven i § 28 b fjerde ledd hjemlet en adgang for friomsorgen til å utsette gjennomføringen. Som en følge av at departementet ønsker å ha et mest mulig ensartet system for fengselsstraff og samfunnsstraff foreslås samfunnsstraff inntatt i straffeprosessloven § 459 på linje med frihetsstraff.

Til § 461

For å gi politiet en klar hjemmel for å kunne avhente domfelte som ikke møter til gjennomføringen av en samfunnsstraff har departementet valgt å nevne domfelte til samfunnsstraff på lik linje med domfelte til frihetsstraff. Begrepet frihetsstraff dekker også at domfelte som er løslatt på prøve med vilkår om fremmøte hos friomsorgen eller andre, kan avhentes.

Det foreslåtte systemet i gjennomføringsloven krever at politiet avhenter domfelte som uteblir under gjennomføringen av frihetsstraff eller samfunnsstraff. Departementet foreslår derfor en eksplisitt hjemmel for dette i tredje ledd. Avhenting vil være praktisk når den domfelte ikke møter etter en permisjon. I forhold til samfunnsstraff og prøveløslatelse vil avhenting som regel være knyttet til en reaksjon i forbindelse med det manglende oppmøtet.