3 Bakgrunn

3.1 Likestillingsrådets mandat og virksomhet i dag

Likestillingsrådet ble opprettet ved Stortingsbeslutning i 1972, og hjemlet i likestillingsloven i 1978. Det avløste Likelønnsrådet som ble opprettet i 1959. Likestillingsrådet har en faglig selvstendig stilling, jfr. bl.a. Innst. S. nr. 224 (1978-79) s. 3, og er uavhengig av de skiftende partipolitiske konstellasjoner. Administrativt ligger Likestillingsrådet under Barne- og familiedepartementet.

Likestillingsrådet består av sju medlemmer med personlige varamedlemmer, og oppnevnes for fire år av gangen.

Likestillingsrådet har et sekretariat, p.t. med seks stillingshjemler, i tillegg deler sekretariatet en kontorhjelp med Likestillingsombudet. Sekretariatets oppgave er å forberede saker til behandling på rådets møter og å iverksette rådets vedtak, jf. forskrift om Likestillingsrådets organisasjon og virksomhet § 5.

Likestillingsrådet har følgende mandat:

1. A.

   Likestillingsrådet har som formål å arbeide for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder - familieliv, arbeidsliv, utdanning og samfunnet for øvrig.

2. B.

   Likestillingsrådet skal følge utviklingen i samfunnet med sikte på å klarlegge og peke på forhold som motvirker likestilling og likeverd mellom kvinner og menn og gi det offentlige råd om tiltak som bør treffes for å rette opp slike forhold.

3. C.

   Likestillingsrådet skal være et kontakt- og samarbeidsorgan mellom offentlige myndigheter, organisasjoner og publikum i likestillingsspørsmål.

4. D.

   Så langt det er mulig skal Likestillingsrådet forestå utredningsarbeid og utvikle opplysningsmateriell om likestillingsspørsmål.

Likestillingsrådet spilte en sentral rolle i utviklingen av norsk likestillingpolitikk i 1970-åra. Rådet bidro til å sette likestilling på den offentlige og den politiske dagsorden, til vedtakelsen av likestillingsloven og etableringen av Likestillingsombudet. Rådet var en viktig kontaktformidler mellom kvinnebevegelsens organisasjoner og myndighetene. Rådet hadde også en viktig overvåkningsfunksjon overfor politikere og byråkrati i en tid da likestilling var nytt som offentlig anliggende og likestilling lite integrert.

I 1980- og 1990-årene har Likestillingsrådets betydning både som dagsordensetter, myndighetenes rådgiver og overvåker og kontaktformidler mellom det offentlige og «grasrota» blitt svekket, mens likestilling er blitt et etablert punkt på den offentlige dagsorden.

Den rådgivende funksjonen har også vært problematisk å ivareta pga. rådets organisering. Det har vært vanskelig å komme med innspill til beslutningsprosessene tidsnok. Ofte kommer rådet først inn i den ordinære høringsrunden. Dette reduserer muligheten for innflytelse på beslutningene i forhold til en situasjon der man blir konsultert tidlig i utformingen av et forslag. Det har vært oppfattet som et problem av rådet selv at høringsarbeid har tatt for mye tid i forhold til det gjennomslaget det mener å ha fått.

Når det gjelder rådets betydning som rådgivende organ for offentlige myndigheter har det vært reist spørsmål ved den representativitet det har. I en undersøkelse utført i 1989 ble det konkludert med at kontakten mellom rådsmedlemmene og de organisasjonene de representerte ikke var god nok (Skjeie m.fl. «Forvaltingsansvar; likestilling» 1989). Det har også vært anført at et råd som er såpass bredt sammensatt både politisk og organisasjonsmessig ikke alltid kan fungere like nyskapende eller opptre med så markerte holdninger som nødvendig for å nå fram overfor f.eks. politikerne og - ikke minst - media i dag (Boe «Likestillingspolitiske håndhevingsdilemmaer» i Bergby m. fl. «Underveis... Festskrift til Eva Kolstad», 1988).

Overvåkningsfunksjonen har også fått mindre betydning. I det offentlige er likestilling i større grad integrert og ivaretatt i virksomhetenes rutiner enn det var tidligere. Andre områder det har vært behov for kontinuerlig kontroll med, er overtatt av Likestillingsombudet, og media er mer aktiv i kontrollen med at likestillingsmålsettinger følges.

Rådets funksjon som kontaktorgan mellom myndighetene og de frivillige organisasjonene er også svekket. Dersom organisasjonene har behov for kontakt med sentrale myndigheter eller politikere henvender de seg direkte til departementet, politiske partier og Stortinget, og benytter seg ikke av rådet som «døråpner».

Likestillingsrådets rolle som holdnings- og atferdspåvirker og veileder gjennom informasjonsarbeid og kunnskapsformidling synes i dag å være den mest sentrale. Virkemidlene er bl.a. arrangering av konferanser, seminarer, foredragsvirksomhet og publisering av magasinet «likt & Ulikt», statistikk, temabøker og konferanserapporter. I tillegg drives noe utviklingsarbeid og rådet fungerer som en nettverkskoordinator for offentlig og privat ansatte som arbeider med likestillingsspørsmål. I dette arbeidet spiller først og fremst rådets sekretariaten sentral og selvstendig rolle gjennom sin kompetanse og sin kontakt med forskningsmiljøer. Særlig kan sekretariatets utstrakte samarbeid med Sekretariatet for kvinneforskning ved Norges forskningsråd og mannsforskningsmiljøet nevnes.

3.2 Oversikt over omorganiseringsforslagene

På bakgrunn av den ovennevnte utviklingen og sekretariatets økende betydning for rådets virksomhet, la regjeringen i St.meld. nr. 70 (1991-92) fram forslag til en omorganisering av Likestillingsrådet. Selve rådet ble foreslått erstattet av et kontaktutvalg for likestilling. Kontaktutvalget skulle være et permanent rådgivende utvalg for regjeringen, og jevnlig bli konsultert i spørsmål av likestillingspolitisk betydning. I utvalget, som skulle bestå av 15-20 medlemmer, skulle organisasjonene være representerte sammen med enkeltpersoner med likestilling som arbeidsområde eller interessefelt. Sekretariatsfunksjonen ble foreslått lagt til departementet.

Likestillingsrådets nåværende sekretariat ville dermed bli fristilt fra denne funksjonen. Sekretariatet ble foreslått omdannet til et kompetansesenter for likestilling. Senteret skulle ha et særlig ansvar for informasjon og kunnskapsspredning - i praksis videreføre det arbeidet Likestillingsrådet, og da særlig rådets sekretariat, driver på dette feltet i dag. Senteret var tenkt organisert som en ytre etat under Barne- og familiedepartementet.

Under komitébehandlingen i Stortinget ble det bedt om at en omorganisering av likestillingsapparatet sikrer at man fortsatt har «eit organ som har ein sjølvstendig uttalerett og har ei uavhengig rolle vis-a-vis den sitjande regjeringa». Det ble ytret ønske om et organ som også i framtida skulle være pådriver, debattskaper, overvåkningsinstans og informasjonssenter. Flertallet mente at en for nær binding til departementet, kunne svekke flere av disse funksjonene. Det ble det bedt om at omorganiseringen av Likestillingsrådet ble lagt fram for Stortinget som egen sak (Innst. S. nr. 148 (1992-93), s. 23).

Våren 1994 nedsatte Barne- og familiedepartementet et offentlig utvalg til å gjennomgå det offentlige likestillingsapparatet. Utvalget ble ledet av Liv Hatland. Utvalget fikk i oppdrag å vurdere rådets nåværende oppgaver, organisering og sammensetning og å skissere alternative organisasjonsformer.

Utvalget leverte sin innstilling i juni 1995 (NOU 1995:15 «Et apparat for likestilling»). Utvalget presenterte to forslag. Begge forslagene innebærer at selve Likestillingsrådet nedlegges, mens den faglige kompetansen i rådets sekretariat videreføres og utvikles under en ny organisering. Flertallets forslag innebærer en videreføring av sekretariatet i et faglig uavhengig likestillingssenter med et eget styre. Mindretallets forslag innbærer at rådets sekretariat organiseres inn under Likestillingsombudet som en egen avdeling. Et premiss for begge forslagene er at det opprettes et kontaktutvalg for likestilling som foreslått i St.meld. nr. 70 (1991-92).

NOU 1995:15 ble sendt på høring til et bredt utvalg interessenter og aktører på likestillingsområdet; deriblant fylkesmennene, fylkeskommunene, kvinneorganisasjonene og fagbevegelsen. Et flertall av høringsinstansene støttet flertallsforslaget. Kvinneorganisasjonene og fagbevegelsen var positive til å opprette et kontaktutvalg for likestilling.

Departementet anså at flertallsforslaget, dvs. opprettelse av et kompetansesenter for likestilling og et kontaktutvalg for likestillingsstatsråden, kan gi den beste rammen for et omorganisert likestillingsapparat.

Departementet ønsker å opprette kontaktutvalget som et forum der organisasjoner som arbeider med kvinne-, manns- og likestillingspolitiske spørsmål inviteres til å delta i en årlig eller halvårlig konferanse med likestillingsstatsråden. Formålet vil være å drøfte og motta synspunkt på aktuelle likestillingspolitiske spørsmål. Utvalget skal kunne fungere ideskapende samtidig som det skal gi organisasjonene anledning til å gi myndighetene tilbakemelding på den politikken som føres. Utvalget vil også være en kanal for informasjon om likestillingsrelevante saker fra likestillingsstatsråden til organisasjonene og omvendt. Utvalget tenkes etablert fra tidspunktet for nedleggelsen av Likestillingsrådet og opprettelsen av kompetansesenteret. Sekretariatsfunksjonen vil bli ivaretatt av Barne- og familiedepartementet.

Departementetønsket imidlertid en utdypning og styrking av forslaget til et kompetansesenter for likestilling i tråd med områdets betydning, særlig med tanke på en videreutvikling av funksjonen som en formidler av kvinne- og kjønnsforskningen til et bredt publikum. Det ble derfor nedsatt en gruppe med oppdrag å utforme forslag til formål, oppgaver og kompetanseprofil for et kompetansesenter etter modell av Hatland-utvalgets flertallsforslag og å vurdere eventuelle gevinster ved en sammenslåing av Likestillingsrådets sekretariat og Sekretariatet for kvinneforskning (heretter kalt SKF). SKF er i dag en integrert del av Norges forskningsråd (heretter kalt Forskningsrådet). Arbeidsgruppa besto av representanter fra de berørte parter; Likestillingsrådet, SKF, Forskningsrådet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Barne- og familiedepartementet. Under arbeidet konsulterte gruppa en referansegruppe av representanter for samarbeidspartnere og miljøer som er brukere av Likestillingsrådets og SKFs tjenester.

Gruppa anbefalte i rapporten "Om reorganisering av Likestillingsrådet, herunder en sammenslåing av Likestillingsrådets sekretariat og Sekretariatet for kvinneforskning" (mai 1996) en sammenslåing av Likestillingsrådets sekretariat og deler av SKF til et Kompetansesenter for likestilling og kvinneforskning (forkortet KLOK). Forutsetningen var at Forskningsrådets forpliktelser overfor kvinne- og kjønnsforskningen fortsatt skulle ivaretas slik de er nedfelt i de politiske styringsdokumentene. Gruppa anbefalte at senteret organiseres som et faglig selvstendig forvaltningsorgan med visse administrative fullmakter, og med et styre på inntil åtte personer.

Gruppa gikk også inn for at Forskningsrådets planlagte, nye informasjons- og dokumentasjonstjeneste for kvinneforskning i Norge (KILDEN) samlokaliseres med kompetansesenteret. Dette ville etter gruppas syn ytterligere styrke kompetanse- og knutepunktfunksjonen og øke brukervennligheten.