6 Tilknytningsform

6.1 Bakgrunn

I Innst. S. nr. 148 (1992-93) s. 23 forutsatte Stortingskomiteen at det nye likestillingsorganet skal ha «ein sjølvstendig uttalerett og ei uavhengig rolle vis-a-vis den sitjande regjeringa.» Dette forutsetter et organ som faglig sett ikke er underlagt departementets instruksjonsmyndighet.

Valg av tilknytningsform blir ikke nærmere drøftet i NOU 1995:15, men det legges til grunn at det det nye organet skal være «et ordinært forvaltningsorgan, men med en formelt avklart faglig uavhengighet av statsråd og departement». Synspunktet på tilknytningsform begrunnes med at det nye organet vil ha roller som tilsier at organet bør være bevilgningsfinansiert. (NOU 1995:15, s. 36).

6.2 Arbeidsgruppas forslag

I arbeidsgruppas rapport vurderes tilknytningsformer innenfor og utenfor staten; henholdsvis forvaltningsorgan med visse fullmakter og stiftelse. Begge tilknytningsformene vil kunne sikre den faglige selvstendigheten i forhold til departementet og regjeringen som Stortinget har forutsatt.

Arbeidsgruppa anbefaler at senteret organiseres som et forvaltningsorgan, men med visse fullmakter som sikrer en faglig uavhengighet og selvstendig uttalerett. For å sikre den faglige uavhengigheten foreslår gruppa også fullmakter som gir den administrative fleksibilitet som er nødvendig for et verdi- og kulturformidlende organ. Samtidig vil den statlige tilknytningen på sikt gi en viss sikkerhet for finansiering. En organisering innen staten vil sikre en noe bedre statlig styring med de bevilgede midlene.

6.3 Høringsinstansenes syn

Det er generell enighet om at kompetansesenteret bør organiseres som et forvaltningsorgan. Landsorganisasjonen sier (1996):

«LO støtter arbeidsgruppas forslag om at KLOK skal være et faglig uavhengig organ og at det organiseres som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. LO forutsetter at de ansatte skal være underlagt tjenestemanns- og tjenestetvistloven og følge det statlige avtaleverket.»

Yrkesorganisasjonenes sentralforbund begrunner synspunktet med at staten bør være den hovedansvarlige for likestillingsarbeidet, mens Norges Bondekvinnelag peker på at statlig tilknytning sikrer finansieringen.

Det ser også ut til å være generell enighet om at senteret bør ha en høyere grad av faglig selvstendighet enn et ordinært forvaltningsorgan vanligvis har, jf. Landsorganisasjonens uttalelse gjengitt ovenfor. Næringslivets Hovedorganisasjon (1996) gir uttrykk for at kompetansesenteret bør være «så frittstående som overhodet mulig».

6.4 Departementets vurderinger og forslag

De endringene som er gjort i det foreliggende forslaget til kompetansesenter sett i forhold til arbeidsgruppas forslag, får etter departementets syn ingen innvirkning på valg av tilknytningsform.

Etter departementets syn vil en organisering som forvaltningsorgan være best egnet.

Tilknytningen som forvaltningsorgan innebærer at organet er en del av staten som juridisk person, og at staten har et generelt ansvar for organisering, finansiering og overordnet styring. Organisering innenfor staten signaliserer et fortsatt offentlig ansvar for utviklingen av likestillingsarbeidet i Norge. I overskuelig framtid synes det også å være en forutsetning for dette arbeidet at det er sikret statlig finansiering for å kunne drive under forsvarlige rammer og betingelser. Dette vil også gi staten ved vedkommende departement et klart ansvar for å etablere styringsformer som sikrer effektiv håndtering av de strategiske styringsoppgavene.

Senterets oppgaver kan klassifiseres som verdi- og kultur/kunnskapsformidling; virkemidlene vil være informasjon, kunnskapsutvikling, veiledning, nettverksbygging o.l. Senteret vil ikke ha myndighetsutøvende funksjoner; Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling behandler klagesaker i medhold av likestillingsloven. Senterets oppgaver peker i retning av en organisasjonsform som tilrettelegger for faglig uavhengighet og fleksibilitet i ressursdisponering og virkemiddelbruk. Innenfor staten vil forvaltningsorgan med visse faglige og administrative fullmakter være en egnet organisasjonsform.

Som forvaltningsorgan vil kompetansesenteret i utgangspunktet være underlagt Kongens instruksjonsmyndighet. Det er imidlertid en forutsetning at organet skal være uavhengig i sin faglige oppgaveutførelse. Det vil med andre ord si at det ikke skal kunne instrueres av andre, i praksis departementet og statsråden, i sin faglige oppgaveutførelse.

Begrunnelsen for denne løsningen er at en av kompetansesenterets sentrale oppgaver er å kartlegge og bidra til endring av forhold i samfunnet som motvirker likestilling mellom kjønnene. Da sentrale rammebetingelser for likestillingen legges nettopp i departementet og regjeringen, er det viktig at kompetansesenteret står fritt til å avgi uavhengige uttalelser også om disse organenes avgjørelser. Det vises forøvrig også til Stortingskomiteens uttalelse i Innst. S. nr. 148 (1992-93), se punkt 6.1. Faglig selvstendighet er også nødvendig for å kunne stå fritt til å fokusere på andre områder og problemstillinger enn det den enhver tid sittende regjering prioriterer. Det vil være nødvendig f.eks. for å kunne sette søkelys på kunnskap og forskning som kan tilføre likestillingsarbeidet nye dimensjoner og vise kvinne- og kjønnsperspektivet på nye områder og måter - uavhengig av vedtatte forestillinger eller offisiell politikk. Det presiseres at organet ikke har noen vedtaksmyndighet i enkeltsaker eller lovgivende myndighet, og det vil heller ikke ha noen instruksjonsmyndighet over andre forvaltningsorganer.

Faglig uavhengighet av Kongen (departementet og regjeringen) kan sikres ved at denne uavhengigheten lovfestes. Dette vil sikre en frihet for senteret i hvordan senterets oppgaver utføres - dvs. valg av satsingsområder til enhver tid, hvilket fokus organet inntar i den enkelte sak og valg av virkemidler.

Statsråden vil være konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig for kompetansesenteret som forvaltningsorgan. Som utgangspunkt innebærer dette ansvaret at statsråden vil være faglig, økonomisk og rettslig ansvarlig. En lovfestet selvstendighet - eller unntak fra Kongens og departementets instruksjonsmyndighet - når det gjelder den rent faglige oppgaveløsningen i individuelle saker vil imidlertid innebære at statsråden ikke kan trekkes til ansvar for hvilkeproblemstillinger senteret fokuserer på innenfor sitt mandatområde og de standpunkter organet måtte velge å innta, m.a.o. behandlingen av den konkrete sak.

Kongen og departementet vil ha ansvar for å gi forskrifter og vedtekter for organisasjonen innenfor rammen av loven (§ 9) og å foreslå lovendringer, samt ha ansvaret for at bevilgninger stilles til rådighet, herunder ansvar for å knytte relevante krav/betingelser til tildelingen.

Den faglige uavhengigheten vil forutsette en viss frihet mht. økonomiforvaltning, ressursdisponering og intern organisering. I St.prp. 51 (1996-97) vil det derfor bli foreslått at Stortinget gir de nødvendige unntak fra bevilgningsreglementet for å sikre den nødvendige selvstendigheten.

Departementet foreslår at senteret gis fullmakt med unntak fra Bevilgningsreglementets bestemmelse om at budsjettet skal omfatte samtlige statsutgifter og statsinntekter og om at utgiftene skal oppføres med bruttobeløp (Bevilgningsreglementet § 4). I dette ligger at senterets bevilgninger gis over post 50 i statsbudsjettet. Nettobudsjettering vil bl.a. være praktisk ved at senteret vil slippe å søke om overskridelsesfullmakter ved merinntekter i løpet av budsjettåret. Likestillingsrådet har de senere årene hatt inntekter fra prosjektoppdrag, først og fremst fra statsinstitusjoner, bl.a. Barents-prosjektet og Alarmpakke-prosjektet. Det forventes at senteret vil videreføre denne aktiviteten. Nettobudsjettering, som i noe større grad forenkler disponering av merinntekter, kan i seg selv være en spore til slik aktivitet.

Departementet foreslår videre at senteret får fullmakt til selv å opprette og inndra de stillinger som det finner nødvendig for å løse de oppgavene de er pålagt, og under hensyn til at antall tilsatte og organisering tilpasses de rammevilkår departementet fastsetter. Dette krever unntak fra Bevilgningsreglementet § 10.

Budsjettforslag for senteret vil fra budsjetterminen 1998 bli gitt i St.prp. nr. 1 for Barne- og familiedepartementet. Budsjett og regnskap skal følge statsregnskapets budsjettår. Regnskapet skal revideres av Riksrevisjonen. Regnskap og årsmelding skal sendes Barne- og familiedepartementet.

Kongens og departementets alminnelige instruksjonsadgang består hva angår andre forhold enn de som er unntatt ovenfor. Dette kommer til uttrykk i forslaget om en forskriftshjemmel i § 9 (se side 18), som gir Kongen fullmakt til å gi vedtekter for senterets organisasjon og virksomhet. Dette gjelder f.eks. regler om styrets oppnevning, sammensetning, ansvar og oppgaver og direktørens ansvar og oppgaver. I tillegg forutsettes at Kongen fastsetter mandat med grunnlag i NOU 1995:15 og rapporten «Om reorganisering av Likestillingsrådet...» som framstilt i kapittel 5.

Senteret vil være omfattet av regelverket som ellers gjelder i staten, dvs. forvaltningsloven og offentlighetsloven. Senterets tilsatte anses som statstjenestemenn og de lover og avtaler som gjelder for statstjenestemenn kommer til anvendelse.