5 Forholdet til EØS-avtalen
Ifølge EØS-loven av 27. november 1992 nr. 109 § 1 skal bestemmelsene i hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde gjelde som norsk lov med de endringer som følger av protokoll om justering av avtalen av 17. mars 1993.
I likhet med andre internasjonale avtaler som Norge er bundet av, innebærer EØS-avtalen en plikt til ikke å gi lover eller forskrifter eller utøve offentlig myndighet på annen måte i strid med avtalen.
EØS-avtalens regler om etableringsretten og fri bevegelighet innebærer at det ikke er adgang til å ha bestemmelser om vaktvirksomhet som diskriminerer statsborgere i andre EØS-stater. Videre må en sørge for at Rådsdirektiv 92/51/EØS er korrekt gjennomført:
I brev av 14. februar 1996 til Justisdepartementet ba Vaktvirksomhetlovsutvalget om en vurdering av forholdet mellom vaktvirksomhetslovens bestemmelser og EØS-avtalen.
Justisdepartementet har i brev av 26. september 1996 avgitt følgende uttalelse til dette:
«EØS-avtalens regler om etableringsretten og fri bevegelighet tilsier at kravene til norsk statsborgerskap og privat bopel i Norge, jf. vaktvirksomhetsloven § 2, ikke kan opprettholdes.
Kravet i vaktvirksomhetslovens forskrifter om norsk politiattest (§ 4) og obligatorisk grunnutdanning for vektere (§ 5) er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Bakgrunnen for dette er Rådsdirektiv 92/51/EØF om godkjenning av yrkeskompetansegivende utdanning kommer til anvendelse. Det har den konsekvens at bestemmelser i norsk rett som ikke harmonerer med Rådsdirektiv 92/51/EØF, må endres.
Kravet i forskriftenes § 4 om at det skal kreves uttømmende politiattest ved ansettelse av vektere kan ikke opprettholdes. Hva som kan kreves fremlagt for å dokumentere tilfredsstillende vandel, følger av Rådsdirektiv 92/51/EØF artikkel 10 nr.1. Statsborgere i en EØS-stat har ifølge denne artikkelen bl.a. rett til å legge frem «dokumenter utstedt av vedkommende myndigheter i hjemstaten eller seneste oppholdsstat, som viser at disse kravene er oppfylt».
Norske myndigheter kan heller ikke forlange at statsborgere i andre EØS-stater uten videre skal pålegges den norske grunnutdanningen for å ha rett til å utføre vakttjeneste, jf. forskriftenes § 5. Det kreves imidlertid etter Rådsdirektiv 92/51/EØF artikkel 8 for det første at vedkommende er i besittelse av kompetanse bevis som kreves i en annen medlemsstat, og dette beviset ble utstedt i en medlemsstat, eller vedkommende kan dokumentere kvalifikasjoner han har tilegnet seg i andre medlemsstater. Og det kreves at beviset eller kvalifikasjonene særlig med hensyn til helse, sikkerhet, miljøvern og forbrukervern gir den samme sikkerhet som kreves ifølge vertslandets lover og forskrifter. Dette siste innebærer at norske myndigheter bl.a. må kunne stille krav til at vektere fra andre EØS-stater har den samme kjennskap til norske rettsregler som norske vektere har fått etter gjennomført grunnutdanning».
Det må gjøres endringer i både § 4 og § 5 i forskriftene. Her må det fremgå at statsborgere i andre EØS-stater tilfredsstiller det norske kravet om vandel og opplæring ved å legge frem slik dokumentasjon som nevnt under punkt tre og fire. Dersom det oppstår tvil om borgere fra andre EØS-stater tilfredsstiller disse kravene, forelegges dette for Justisdepartementet til avgjørelse.»