8 Departementets vurdering

8.1 Innledning

Departementet er av den oppfatning at vaktvirksomhetsloven fra 1988 har hatt en positiv virkning. Bl.a. har den ført til en bedre dialog mellom myndighetene og bransjen, samt avskalling av en del useriøse selskaper.

På visse punkter synes imidlertid loven nå å være moden for revisjon, jf. herunder de erfaringer utvalget har lagt til grunn og der utvalget bl.a. har pekt på at:

• Utdanningen er generelt sett for dårlig med dagens regelverk

• Det er grunnlag for å stramme inn vilkårene noe for å etablere og drive vaktselskap, samt styrke kontrollen fra myndighetens side

• Politiets oppfølgning av loven er gjennomgående lite tilfredsstillende

• Politiets kontrollgrunnlag har ikke vært tilfredsstillende

8.2 Bør det gis en ny lov om vaktvirksomhet?

Hovedformålet med en ny lov om vaktvirksomhet vil være å øke kvaliteten på vektertjenestene, bedre den offentlige kontroll og styrke rettssikkerheten for de som kommer i kontakt med vekterne. Videre å sikre et minimumsnivå som alle aktører i vaktbransjen må tilfredsstille, og som kundene kan være forvisset om er oppfylt når de kjøper vakttjenester.

Utredningen fra Vaktvirksomhetslovutvalget er enstemmig. Høringsinstansene er også i all hovedsak positive. Innvendinger av noe styrke er det imidlertid i forhold til innskjerping av hundebruken, utvidet plikt for vekterne til å legitimere seg og grenseoppgangen mellom politiet og vaktselskapenes oppgaver.

Departementet finner, i likhet med utvalget, det mest formålstjenlig å utarbeide forslag til en ny lov om vaktvirksomhet. Dette i motsetning til å foreslå endringer og tilleggsbestemmelser i forhold til någjeldende lov.

Departementet finner i det vesentlige å bygge på Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag, med enkelte justeringer.

I proposisjonen legger departementet opp til diverse endringer i forhold til dagens regelverk. Dette for å kunne stramme inn vilkårene noe for å etablere og drive vaktselskap, samt styrke kontrollen fra myndighetenes side. For øvrig anbefales at nærmere bestemmelser om gjennomføring av loven gis i forskrifter til loven, idet departementet finner det lite hensiktsmessig i selve loven å ta med en rekke detaljerte regler. Justisdepartementet vil utover dette også kunne gi nærmere rundskriv til godkjenningsmyndigheten.

Til hovedinnvendinger fremkommet i høringsomgangen, vil departementet her bemerke følgende:

Når det gjelder innskjerping av hundebruken, har bl.a. Norske Vaktselskapers Landsforening protestert kraftig mot forslaget om at tjenestehund ikke lenger skal tillates, noe som kan ha betydning både for vekternes sikkerhet og for gjennomføring av oppdraget. StorOslo Sikkerhetstjeneste, som etter det opplyste er blant de største hundetjenestefirmaene, har også reagert sterkt på at all annen bruk av hund enn som vernehund skal forbys.

I vurderingen av dette mener departementet det er vesentlig å ha for øye at det opereres med to kategorier hunder: vernehunder og tjenestehunder. Vernehunden benyttes bare til egenbeskyttelse av vekteren og holdes alltid i bånd. Tjenestehunden brukes - i tillegg til vern for vekteren - som et hjelpemiddel i tjenesten, bl.a. til sporsøking. Departementet finner etter en samlet vurdering å tiltre begrunnelse fra utvalget, og som også støttes av de politimestre som har uttalt seg, når det gjelder innskjerping av hundebruken. Med denne bakgrunn foreslås ikke gitt adgang til å utplassere hunder til vakthold, verken alene eller med periodisk tilsyn. Videre foreslås at hundene ikke skal kunne benyttes som søkehunder, verken etter personer, narkotika eller sprengstoff. Dette er en typisk politioppgave, og bør utføres av en trenet politihund. Dersom vekter med hund er først på åstedet og de setter igang sporsøk, vil dette kunne være ødeleggende for politiet/politihunden.

Hundene foreslås bare som egenbeskyttelse for vekteren og hunden skal da føres i kort line.

Departementet har imidlertid funnet grunn til å foreslå en sikkerhetsventil i tredje ledd dersom det foreligger «særlige grunner» og at nærmere bestemmelser om krav til dette kan fastsettes i forskrift til loven.

Med hensyn til utvidet plikt til å legitimere seg, vil departementet peke på at vekterne i dag kun plikter å legitimere seg overfor politiet. Norske Vaktselskapers Landsforening har bl.a. gått imot forslaget om utvidet plikt for vekterne til å legitimere seg. Dette med bl.a. begrunnelse at vekterne allerede i dag har betydelige problemer i form av trusler og represalier. Alternativt foreslås at legitimasjonskortene bare inneholder opplysninger om selskap, stilling og ansettelsesnummer eller navnet på vekteren, påført på legitimasjonskortets bakside. Departementet finner ved en interesseavveining mellom hensyn til publikum og vektere å gå inn for at vektere skal legitimere seg overfor person som det er «grepet inn» overfor når dette forlanges av vedkommende. Departementet finner for øvrig grunn til å peke på at hovedhensikten med legitimasjon i disse tilfellene vil være å kunne identifisere vedkommende vekter. Med denne bakgrunn, finner departementet det tilstrekkelig at legitimasjonspapirene eksempelvis inneholder opplysninger om selskap, stilling og ansettelsesnummer, eventuelt bare navn påført legitimasjonskortets bakside.

Flere av høringsinstansene har for øvrig tatt opp grensedragningen mellom oppgavene til politiet og vekterne. Departementet ser på dette som et meget viktig spørsmål. Det meste av de oppgaver som vekterne og politiet er satt til å utføre er klart avgrenset og uproblematisk i forhold til hverandre. Enkelte av oppgavene befinner seg imidlertid i en gråsone. Selv om denne gråsonen er liten, vil den ofte vekke debatt. Departementet mener det er viktig å være klar over grensedragningen mellom oppgavene til politiet og vektere. Vaktselskapene, herunder også den enkelte vekter som skal utføre oppdraget, må være klar over hvilken begrensning loven setter for utførelsen av oppdraget. Man må da også se hen til at et oppdrag kan starte som et rent vaktoppdrag, men utarte seg til å ligge utenfor en vekters myndighetsutøvelse.

Et spesielt spørsmål er hvorvidt vaktselskaper fortsatt skal kunne utføre såkalte livvaktoppgaver. Etter vaktvirksomhetsloven fra 1988 § 1 bokstav d kommer loven til anvendelse på ervervsmessig vaktvirksomhet hvor personer utøver «beskyttelse av person». Dette er også opprettholdt i forslaget fra Vaktvirksomhetslovutvalget. Noen av politimestrene har fremsatt innsigelser mot at vaktselskap skal kunne utføre såkalt livvakttjeneste. Departementet har vært noe i tvil om hvorvidt det her bør gjøres endring i forhold til gjeldende lovverk ved å begrense oppgaven til å gjelde kun ledsager- eller sjåførtjeneste. Det vises til de oppgaver som politiet er tillagt i henhold til politiloven, jf. herunder § 2 nr. 1. På den ene side er livvakttjeneste/personbeskyttelse den politioppgaven som er nærmest knyttet til fysisk maktutøvelse. På den annen side vil det også være betenkeligheter ved å forby vaktselskaper å utføre slik tjeneste, da slike oppdrag ellers ville kunne foregå i det skjulte og helt uten noen form for kontroll.

Lovforslaget innebærer ingen endringer i politiloven. Det er fortsatt kun politiet som kan håndheve lover og regler knyttet til kriminalitetsbekjempelse og opprettholdelse av ro og orden. Videre er det kun politiet som har lovhjemmel til å benytte fysisk makt i sin tjenesteutøvelse.

Departementet mener at hovedinnholdet i vekternes og vaktselskapenes virksomhet, fortsatt bør være begrenset til å observere, kontrollere og rapportere.

Når det gjelder grenseoppgangen mellom oppgavene til politiet og vektere, er det for øvrig et spørsmål om det er mulig å formulere en lovregel som kan trekke opp helt klare grenser for vaktselskapers og politiets oppgaver. Departementet finner, i likhet med utvalget, ikke å ville ta inn en særlig bestemmelse om grensedragningsspørsmålet. Den bestemmelse som finnes i politiloven § 26 bør fortsatt anvendes som skranke for vaktselskapers virksomhet.

Forslaget til ny lov om vaktvirksomhet kommer etter departementets syn ikke i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser.

Når det gjelder lovforslaget og forhold til EØS-avtalen, vises til kap. 9.14.Vedrørende departementets merknader til de enkelte punkter, vises for øvrig til kap. 9.