9 De enkelte punkter

9.1 Lovens virkeområde

9.1.1 Gjeldende rett

Vaktvirksomhetsloven § 1 første ledd bestemmer at loven kommer til anvendelse på «ervervsmessig vaktvirksomhet», hvor personer utfører de typer vaktvirksomhet som listet opp i lovens § 1 første ledd bokstav a - f.

Loven gjelder ikke for «egenvakthold eller for nabohjelp eller andre vaktoppdrag av sporadisk art, lite omfang eller mot liten godtgjørelse», jf. annet ledd. Det må således trekkes en grense mellom ervervsmessig vaktvirksomhet som omfattes av loven, og vaktoppdrag av «sporadisk art, lite omfang eller mot liten godtgjørelse» som ikke omfattes av loven, jf. annet ledd. Videre må det trekkes en grense mot egenvakthold.

Loven gjelder heller ikke for vaktvirksomhet som utøves av statlige eller kommunale myndigheter. Dette fremgår ikke direkte av lovens ordlyd. Justisdepartementet foreslo for øvrig i proposisjon til nåværende vaktvirksomhetslov (Ot. prp. nr. 84 1986-87 s. 14) at vaktvirksomhet som ble utøvet av offentlige myndigheter skulle være omfattet av loven i det omfang departementet bestemte. Justiskomitèen sløyfet imidlertid dette forslaget med den begrunnelse at man ikke så «tilstrekkelig behov for å lov- eller forskriftsregulere (....) vaktvirksomhet som utøves av statlig eller kommunal myndighet». (Innst. O.nr. 52 (1987-88 side 2).

9.1.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Vaktvirksomhetslovutvalget har etter en samlet vurdering ikke funnet tilstrekkelig grunn til å endre kriteriet «ervervsmessig». Utvalget har kommet frem til at man bør beholde en bestemmelse om at vaktoppdrag som utøves sporadisk og som har lite omfang, ikke bør være omfattet av loven. Etter utvalgets oppfatning er imidlertid kriteriet «mot liten godtgjørelse» lite heldig, og bør ikke opprettholdes i den nye lov.

I lovens bokstav a-e er listet opp de typer vaktvirksomhet som utvalget foreslår at loven skal få anvendelse på. Utvalget foreslår å fjerne nåværende bokstav f i den nye loven.

Fra bransjeorganisasjonene er det reist krav om at vaktvirksomhetsloven også bør omfatte statlige og kommunale myndigheter når disse utøver ervervsmessig vakthold. Utvalget har tatt det standpunkt at når det offentlige driver ervervsmessig vaktvirksomhet i konkurranse med de private selskapene, bør de også være underkastet den samme lovregulering.

Utvalget foreslår at lovens virkeområde endres slik at også ervervsmessig vaktvirksomhet som utøves av «statlige og kommunale myndigheter», omfattes av loven. Den foreslåtte lovendring tar sikte på å regulere den forretningsmessige vaktvirksomhet der kommuner og stat konkurrerer med de private vaktselskapene. Utvalget understreker at forslaget innebærer at det bare er salg av vakttjenester mot vederlag til andre rettssubjekter som foreslås omfattet av loven. Utvalgets forslag innebærer at en statlig eller kommunal institusjon som ønsker å selge vakttjeneste, må søke om tillatelse til dette.

Vaktvirksomhetslovutvalget har vurdert hvorvidt det er grunn til å endre loven når det gjelder «egenvakthold». Etter utvalgets oppfatning er det ikke holdepunkter for at det har skjedd noen forskyvning i retning av økt egenvakthold. Utvalget synes imidlertid at det har vært behov for å gi en presisering av uttrykket egenvakthold.

Etter utvalgets oppfatning anses egenvakthold bare å foreligge når et rettssubjekt enten selv, eller ved bruk av egne ansatte, driver vaktvirksomhet på eget område, dvs. område som rettssubjektet selv eier eller bruker. Etter utvalgets mening kan en slik presisering av egenvaktholdet inntas i forskriftene til loven.

Vaktvirksomhetslovutvalget har for øvrig foreslått å fjerne den bestemmelsen som fremgår av nåværende vaktvirksomhetslov bokstav f, som omhandler den form for vaktvirksomhet som består i at det føres kontroll med virksomhet som nevnt i bokstav a-e.

9.1.3 Høringsinstansenes syn

Nedenfor er gjengitt høringsuttalelser som knytter seg til den generelle utforming av lovforslaget § 1.

Til «Statlige og kommunale virksomheter»:

Planleggings- og samordningsdepartementet (PSD):

«Etter vårt syn taler særskilt hensynet til beskyttelse av publikum, men også hensynet til virksom konkurranse for at en i utgangspunktet bør stille samme krav til sikkerhet og kompetanse for offentlig som privat virksomhet. Lovens bestemmelser burde derfor så langt de passer gjelde for statlige og kommunale virksomheter».

Konkurransetilsynet (som har avgitt uttalelse til PSD):

«Konkurransetilsynet støtter utvalgets forslag om at lov om vaktvirksomhet også skal omfatte statlige og kommunale tilbydere av slike tjenester, slik at samtlige aktører i markedet for vakttjenester blir stilt overfor de samme rammebetingelser».

Landsdelpolitikammer Agder/Rogaland:

«Ervervsmessig vaktvirksomhet som utføres av statlige, kommunale eller andre offentlige myndigheter bør også omfattes av loven».

Norsk Politiforbund, Lensmannsetatenes Landslag, Norges Lensmannslag:

«Vi støtter utvalgets vurdering av at statlige og kommunale institusjoner som tilbyr vakttjenester skal omfattes av loven. Det gir helhet, og skaper likhet».

Norske Vaktselskapers Landsforening (NVL):

«For ordens skyld vil bransjen peke på at det er stor enighet om utvalgets forslag om å; .....la loven omfatte også statlige og kommunale institusjoner».

LO Service:

«LO Service er av den oppfatning at lovens bestemmelser knyttet til vektere også burde omfatte øvrige ansatte i vaktselskapene».

Til: «Egenvakthold»

Planleggings- og samordningsdepartementet (PSD):

«Etter vårt syn burde det i prinsippet ikke gå noe skille mellom offentlig og privat virksomhet, og egenvakthold burde ikke helt holdes utenfor lovens anvendelsesområde hva enten det utføres av det offentlige eller private».

Konkurransetilsynet (som har avgitt uttalelse til PSD):

«Konkurransetilsynet er imidlertid skeptisk til utvalgets definisjon av begrepet egenvakthold, slik dette er brukt i kap. 6.2.2.3. Det fremgår der at dersom en kommunal vakttjenestetilbyder leverer vakttjenester til en annen kommunal etat, er dette å betrakte som egenvakthold og således ikke omfattet av utvalgets utkast til lov om vaktvirksomhet»... .. «Overfor de kommunale etterspørrere av vakttjenester vil private og kommunale tilbydere således ikke ha de samme rammevilkår, med det mulige resultat at kommunale tilbydere får et konkurransefortrinn overfor private aktører. En er da verken sikret at det er de mest effektive tilbydere av vakttjenester som får oppdrag for kommunale etater, eller at kommunen oppnår lavest mulig pris (kostnad) for vakttjenester.»

Til bokstav d):»Beskyttelse av person»

Landsdelspolitimesteren i Agder/Rogaland:

«Vi er meget skeptiske til at vaktselskaper skal utføre livvakttjeneste. Det er imidlertid betenkeligheter med å forby vaktselskaper til å utføre slik tjeneste, da slike oppdrag ellers vil kunne foregå i det skjulte og helt uten noen form for kontroll» ...... «Dersom slik virksomhet skal tillates, bør denne være undergitt meget strenge retningslinjer og reguleres i forskriftene. Slike oppdrag bør bl.a. straks innberettes til politiet på det sted der sikringsoppdraget finner sted. Slike oppdrag bør også innberettes i den årlige rapporten til landsdelspolitimesteren».

Landsdelspolitikammer Østlandet:

«Landsdelsstaben er uenig i utvalgets innstilling som vil tillate vaktselskaper å utføre livvakttjeneste. Utvalgets manglende vurdering av de negative konsekvensene ved dette, bærer preg av liten kompetanse innen fagområdet. Livvakt- og eskortetjeneste er oppgaver som er regulert i sentrale direktiver fra Justisdepartementet». ... .» Livvakttjeneste/personbeskyttelse er den politioppgaven som er nærmest knyttet til makt- og voldsanvendelse ved innsats, dvs. fysisk å aksjonere mot terror/attentat, vold/forulempninger m.v.».

Politimesteren i Gudbrandsdal:

«Selv om utvalget stiller seg positiv til slik tjeneste fra et vaktselskap - og departementet ikke selv gir noen direkte kommentarer til denne form for tjeneste - ønsker vi å meddele at det sees betenkeligheter ved dette tilbudet - er det i det hele tatt et slikt behov? Såvidt vites har vanlig praksis vært at det normalt ikke har vært gitt tillatelse til dette virkeområde. Dersom dette tilbudet allikevel blir opprettholdt, antas det at slik tjeneste ikke vil bli utført med bevæpning - jf at vaktselskapene ikke vil bli gitt anledning til å anskaffe skytevåpen».

Med hensyn til «lovens anvendelse på Svalbard»:

Sysselmannen på Svalbard:

«Forholdene på Svalbard tilsier at loven inntil videre ikke bør gjøres gjeldende her. Det er ingen tegn som tyder på at det er noe marked for ervervsmessig vaktvirksomhet på øygruppen. Det bør imidlertid tas inn i loven en bestemmelse om at Kongen i forskrift kan fastsette om loven skal gjelde for Svalbard, slik at det ikke er nødvendig med lovendring hvis behovet for regulering skulle gjøre seg gjeldende på et senere tidspunkt».

9.1.4 Departementets merknader

Statlige og kommunale virksomheter

Departementet er enig i at statlige og kommunale virksomheter som tilbyr vakttjenester i konkurranse med private vaktselskaper, bør omfattes av loven. Lovens virkeområde foreslås endret slik at også ervervsmessig vaktvirksomhet som utøves av disse skal omfattes av loven. Utvalget har foreslått at loven skal få anvendelse på «stat, kommune eller annen offentlig innretning». Slik dette er foreslått definert vil ervervsmessig vaktvirksomhet som utføres av offentlige organer mot vederlag omfattes. Istedenfor «stat, kommune eller annen offentlig innretning» vil departementet foreslå begrepet «forvaltningsorganer», jf. forvaltningsloven av 10. februar 1967 § 1.

En del offentlige virksomheter, f.eks. kommunale brannvesen og elektrisitetsverk, selger vakt- og alarmtjenester på det private markedet. Særlig fra bransjehold har det vært tatt til orde for at vaktvirksomhetsloven også bør gjelde for «statlige og kommunale myndigheter» når disse driver ervervsmessig vaktvirksomhet. Denne endringen tar sikte på å regulere den forretningsmessige vaktvirksomhet der kommuner og stat konkurrer med de private vaktselskapene. For øvrig finnes grunn til å presisere at dette bare er salg av vakttjenester mot vederlag til andre rettssubjekter som omfattes av loven.

Både hensynet til beskyttelse av publikum og virksom konkurranse taler for at det stilles samme krav til offentlig som privat virksomhet.

Ervervsmessig vaktvirksomhet:

Med ervervsmessig vaktvirksomhet menes virksomhet som består i at det utføres vakttjeneste mot vederlag. Av forslagets annet ledd fremgår at ikke all utførelse av vakttjenester mot vederlag omfattes av loven. Vaktoppdrag som utføres sporadisk og har lite omfang, vil etter forslaget fortsatt ikke være omfattet av loven.

Mot liten godtgjøring:

Departementet er enig med utvalget i at dette alternativet sløyfes i det nye lovforslaget.

Egenvakthold:

Departementeter enig at loven fortsatt ikke bør gjelde for egenvakthold. Når det gjelder nærmere bestemmelser om egenvakthold, bør dette eventuelt kunne reguleres nærmere i forskrifter til loven.

Når det gjelder de typer vaktvirksomhet loven får anvendelse på, ønsker departementet å bemerke følgende til forslagets annet ledd:

Bokstav d:

I bokstav d foreslår utvalget at vakttjenester også omfatter «utførelse av beskyttelse av personer». Den tjeneste det her siktes til er livvakttjeneste (bodyguard). Tilsvarende bestemmelse finnes i dagens lov, jf. pkt d «utøver beskyttelse av personer».

Departementet kan vise til at det tidligere vaktselskapslovutvalget til någjeldende lov ga uttrykk for tvil om vaktselskapene burde tillates å utføre denne tjenesten. Det ble pekt på at slik virksomhet lett vil kunne fremkalle uønskede tendenser i bransjen. I erkjennelse av at politiet ikke vil ha ressurser til å yte regulær beskyttelse av personer som føler behov for dette, og at et forbud derfor vil avskjære folk fra å skaffe seg slik beskyttelse, mente man allikevel at det ikke var grunnlag for å forby slik privat vaktholdsvirksomhet. Vaktvirksomhetsloven § 1 første ledd bokstav d nevner nå uttrykkelig denne form for vakttjeneste.

Departementet er noe i tvil hvorvidt vaktselskaper bør tillates å utføre slike oppgaver som foreslått av utvalget. Dette er noe som må ses i sammenheng med grensedragningen mellom oppgavene til politiet og vaktselskapene. En av politiets oppgaver er å «beskytte person», eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksomhet, opprettholde den offentlige orden og sikkerhet og enten alene eller sammen med andre myndigheter verne mot alt som truer den alminnelige trygghet i samfunnet, jf. lov om politiet av 4. august 1995 nr. 53 § 2 nr. 1.

Det vil på den ene side være betenkeligheter med at vaktselskap skal utføre beskyttelse av person ved bruk av livvakt (bodyguardvirksomhet). Livvakt- og eskortetjeneste er oppgaver som er nærmest knyttet til fysisk maktutøvelse. Også sett hen til at utvalgets forslag om at den adgang som vaktselskapene i dag har til å anskaffe skytevåpen, fjernes fra våpenforskriften.

På den annen side kan det også være betenkeligheter ved å forby vaktselskaper å utføre slik tjeneste, da slike oppdrag ellers vil kunne foregå i det skjulte og helt uten noen form for kontroll. Herunder må det også sees hen til at nåværende vaktvirksomhetslov har tilsvarende bestemmelse. Virksomheten kan også reguleres med eventuelle nærmere retningslinjer i forskrift til loven.

Bestemmelsen må også sees i sammenheng med forslaget om at vaktselskapene ikke lenger vil bli gitt anledning til å anskaffe skytevåpen.

For øvrig mener departementet at en riktigere betegnelse på denne type tjeneste er «ledsagertjeneste». Dette for å understreke at «beskyttelse av en person» er en politioppgave.

Nåværende bokstav f:

Når det gjelder bokstav f i den nåværende lov, kan departementet ikke se tilstrekkelig behov for at dette alternativ bør opprettholdes i den nye vaktvirksomhetsloven.

Lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen:

Svalbard er en del av riket. Etter lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 2 første ledd gjelder norsk privatrett, strafferett og den norske lovgivningen om rettspleien for Svalbard når ikke annet er fastsatt. Dersom loven omfattes av denne oppregningen, men det ikke er ønskelig at den skal gjelde for Svalbard, er det nødvendig med en egen bestemmelse i loven som fastslår dette. Etter Svalbardloven § 2 annet ledd gjelder andre lovbestemmelser ikke for Svalbard, uten når dette særskilt er fastsatt.

For så vidt gjelder Jan Mayen, vises til lov om Jan Mayen av 27. februar 1930 nr. 2 § 1 jf. § 2.

Det vil være spørsmål om det i loven skal tas med bestemmelse om å gi Kongen eller departementet fullmakt til å bestemme om, og eventuelt i hvilken utstrekning, loven skal gjelde helt eller delvis for Svalbard og Jan Mayen.

Departementet mener det i loven bør tas med en bestemmelse om at Kongen bestemmer i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.

Det foreslås at det tas inn en bestemmelse om dette i lovforslagets § 1 tredje ledd.

9.2 Krav om tillatelse for å drive vaktvirksomhet

9.2.1 Gjeldende rett

Vaktvirksomhetsloven § 2 første ledd inneholder et grunnleggende krav om at den som skal utøve vaktvirksomhet, må ha tillatelse til dette. Lovens § 2 annet ledd bestemmer at følgende fem vilkår må være oppfylt for at en person skal kunne gis tillatelse. Han må:

1. være myndig norsk borger,

2. ha fast bopel her i landet,

3. være fylt 21 år,

4. ha tilfredsstillende vandel,

5. for øvrig ikke anses uskikket til å kunne utføre vaktvirksomhet på forsvarlig måte i samsvar med god skikk innenfor bransjen.

Tillatelse til å drive vaktvirksomhet gis av politimesteren på det sted virksomheten skal drives fra, jf. vaktvirksomhetsloven § 2 tredje ledd. Med hjemmel i loven har departementet i forskriftenes § 2 bestemt at søknad som gjelder virksomhet som vil omfatte flere politidistrikter, skal avgjøres av vedkommende landsdelspolitimester. Dersom virksomheten vil omfatte flere landsdelspolitidistrikter, sendes søknaden til landsdelspolitimesteren der virksomheten har sitt hovedsete. De aktuelle politimestre i landsdelen skal uttale seg før tillatelse gis. Avslag på søknad om tillatelse kan påklages til Justisdepartementet, jf. forskriftenes § 2 tredje ledd. Vaktvirksomhetsloven § 3 bestemmer at tillatelse kan gis for bestemte former for vaktvirksomhet etter § 1 for ett eller flere politidistrikter. Lovens § 5 har bestemmelser om bortfall av tillatelsen.

9.2.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Hvem tillatelsen bør gis til:

Utvalget foreslår at alle tillatelser skal gis til foretak, og ikke til enkeltpersoner som i dag. Videre foreslås at alle foretak, også enkeltmannsforetak, må være registrert i Foretaksregisteret før tillatelse kan gis.

Utvalget foreslår at man opprettholder de krav til innehaver av enkeltmannsforetak om alder, vandel og skikkethet som i dag følger av vaktvirksomhetsloven § 2 annet ledd. Dersom enkeltmannsforetaket har daglig leder, bør også denne oppfylle disse krav. På grunn av EØS-avtalen mener utvalget at vilkårene om norsk statsborgerskap og fast bopel i riket ikke kan opprettholdes. Utvalget foreslår at det oppstilles krav om at innehaver (og eventuelt daglig leder) er statsborger i EØS-stat.

Utvalget foreslår videre at i de tilfelle der vaktforetaket er en juridisk person, skal det stilles krav til vandel og skikkethet hos foretakets ledelse og styremedlemmer.

Utvalget foreslår at det gis nærmere bestemmelser i forskriftene om hvilke opplysninger som må medtas i søknaden, og dessuten at det utarbeides en ny søknadsblankett som bedre ivaretar myndighetenes behov for opplysninger.

Personlige forutsetninger hos ledelse, styre m.v.:

Utvalget foreslår at man opprettholder de krav til innehaver av enkeltmannsforetak om alder, vandel og skikkethet som i dag følger av vaktvirksomhetsloven § 2 annet ledd. Dersom enkeltmannsforetak har daglig leder, bør også denne oppfylle disse krav.

P.g.a. EØS-avtalen mener utvalget at vilkårene om norsk statsborgerskap og fast bopel i riket ikke kan opprettholdes. Utvalget foreslår imidlertid at det oppstilles krav om at innehaver (og eventuelt daglig leder) er statsborger i EØS-stat.

Hvilken myndighet som bør gi tillatelse:

Utvalget foreslår at ansvaret for godkjenning og kontroll med vaktselskapene legges til de fem landsdelspolitimestrene (Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø).

Dersom vaktselskapet driver virksomhet som omfatter flere landsdelspolitidistrikter, bør - slik ordningen er i dag - tillatelses- og kontrollfunksjonen ligge hos den landsdelspolitimesteren der virksomheten har sitt hovedsete.

9.2.3 Høringsinstansenes syn

Når det gjelder forslaget om at alle tillatelser skal gis til foretak, har de høringsinstansene som har avgitt uttalelse ikke hatt noen innsigelser.

Forslaget om at ansvaret for godkjenning og kontroll med vaktselskaper legges til de fem landsdelspolitimestrene, støttes med unntak av noen få politimestre. De som fortsatt vil at politimestrene skal ha godkjennings- og kontrollkompetansen, argumenterer med at lokalkunnskapen som politimesteren har, er avgjørende både før en eventuell godkjennelse gis og for en effektiv og målrettet kontroll.

Flere høringsinstanser, også blant politimestrene, støtter forslaget om at ansvaret for godkjenning og kontroll skal legges til landsdelspolitimesteren.

Landsdelspolitikammer Agder/Rogaland:

«Forslaget med å overlate avgjørelsesmyndigheten til landsdelspolitimestrene vil gi bedre mulighet for oppfølgning og kontroll av innvilgede tillatelser enn hva tilfelle er etter den nåværende ordning. Det vil også sikre en mer enhetlig behandling»... ..»Daglig leder av vaktselskap, samt styremedlemmer, bør registreres med fødselsnummer i registeret for vaktselskaper».

Politimesteren i Oslo:

«Vi er enige i at myndighet til å gi tillatelse til etablering av vaktselskaper samt å drive kontroll med disse legges til landsdelspolitimestrene. Dette vil bidra til å sikre en enhetlig praktisering av loven samt muliggjøre en bedre kontroll av vaktselskapene fra politiets side».... «Vi er videre enig i forslaget om at tillatelser kun kan gis til foretak og at disse må være registrert i Foretaksregisteret før tillatelse gis. Dette vil styrke kontrollen med selskapene og være med på å hindre bruk av stråmenn i selskapene. Videre støttes forslaget om at slikt krav til forutgående registrering vil kunne ha en preventiv effekt i forhold til useriøse aktører i bransjen».

NVL:

«For ordens skyld vil bransjen peke på at det er stor enighet om utvalgets forslag om å;

• gi ansvaret for godkjenning til de 5 landsdelspolitimestrene

• la tillatelsen til selskap registrert i foretaksregisteret».

Norsk Politiforbund, Lensmannsetatens Landslag, Norges Lensmannslag:

«Hva angår flytting av tillatelses- og godkjenningsordningen fra lokal politimester til landsdelspolitimester er vi imidlertid noe i tvil om hva som ansees som beste løsning»..... «Vi støtter imidlertid fullt ut endringen som innebærer at tillatelser nå skal gis til foretak og ikke til fysiske personer (slik som i dag), og at alle enkeltmannsforetak, må være registrert i Foretaksregisteret før tillatelse gis. Dette vil åpenbart hindre bruk av «stråmenn»».

Politimesteren i Sør-Varanger:

«Den enkelte politimester vil ha en oppfatning av nødvendigheten og omfanget av vaktselskaper i sitt politidistrikt. For å sikre at den lokale politimesterens synspunkter innhentes, foreslår en at det innføres en ordning om at det skal innhentes en uttalelse før tillatelse gis fra politimesteren(e) i de(t) politidistrikt(er) hvor vaktvirksomhet skal drives. Dette kan gjøres med å innta et nytt annet ledd i lovutkastets §3».

Det er også noen politimestre som går imot dette forslaget.

Politimesteren i Romerike:

«Vaktvirksomhetsuvalgets forslag om å legge ansvaret for godkjenning av og kontroll med vaktselskapene til de fem landsdelspolitimestrene kan vanskelig ses på som en fordel. Ved en sentralisering av dette ansvaret, vil de lokale politimestrene miste mye av kontrollen over vaktselskapene i sitt distrikt. Etter vår vurdering er det de lokale politimestrene som sitter med lokalkunnskapen og dermed lettere kan fange opp eventuelle uregelmessigheter. Det er viktig at de lokale politimestre har god kjennskap til de lokale vaktselskapene og deres virksomhet».

Politimesteren i Halden:

«Jeg er uenig i dette. Det at man har erfaring for at praksis og oppfølgning fra politiets side på dette felt er variabel og ikke alle steder like bra er ikke tilstrekkelig begrunnelse for å overføre denne del av politimyndigheten fra det lokale til det regionale plan. I mange andre sammenhenger er det jo alminnelig enighet om at politiets lokalkunnskap er en viktig ressurs».

9.2.4 Departementets merknader

Departementet er enig med utvalget i forslag om ordninger som medfører at vilkårene for å få tillatelse skjerpes.

Av den grunn mener departementet at alle tillatelser skal gis til foretak, og ikke til enkeltpersoner som i dag.

Enkeltmannsforetak (heretter betegnet som «enpersonsforetak») er en virksomhet som eies av en enkelt fysisk person, og som ikke er organisert som en juridisk person. Et enpersonsforetak er ikke noe selvstendig rettslig subjekt og har ikke prosessuell partsevne. En tillatelse kan ikke gis til enpersonforetaket som sådant, det er den fysiske personen som eier foretaket som får tillatelsen, selv om virksomheten utøves som et enpersonsforetak. Med denne bakgrunn er det påkrevet å gjøre endringer i forhold til forslaget fra Vaktvirksomhetsutvalget. Vilkårene for å gi tillatelse kan like fullt skjerpes, men det må i så fall gjøres ved at det stilles som vilkår at innehaveren må registrere enpersonsforetaket i Enhetsregisteret og eventuelt Foretaksregisteret før han eller hun kan få tillatelse.

Departementet mener at spørsmål om ansvaret for godkjenning av og kontroll med vaktselskapene også bør sees i sammenheng med de organisasjonsmessige endringer som er vedtatt ved opprettelsen av Politidirektoratet, jf. sanksjon og ikrafttredelse av Stortingets vedtak av 17. februar 2000 til lov om endringer i politiloven (den sentrale politiledelsen), sanksjonert 25. februar 2000. Med hensyn til forarbeid til lov om endringer i politiloven, kan vises til Ot. prp. nr. 7 (1999-2000), Innst. O. nr. 40 (1999-2000) og Besl. O. nr. 50 lov nr. 12.

Når det gjelder Landsdelsordningen, kan vises til det som er uttalt i Ot. prp. nr. 7 (1999-2000) under pkt. 2.2.2. på side 12 og pkt. 4.7.10 på side 46-48. Videre vises til Innst. O. nr. 40 (1999-2000) side 6-7.

I forhold til hvem som skal være tillatelses- og kontrollinstans, er departementet av den oppfatning at dette på en hensiktsmessig måte kan løses ved at det i den nye loven om vaktvirksomhet tas inn en bestemmelse som gir fullmakt til forskriftsmyndigheten å avgjøre hvem som skal være tillatelses- og kontrollinstans samt nærmere bestemmelser om dette.

Med hensyn til personlige forutsetninger hos ledelse, styre m.v., er departementet enig i at man bør opprettholde de krav til innehaver av enpersonsforetak om alder, vandel og skikkethet som i dag følger av vaktvirksomhetsloven § 2 annet ledd.

Når det gjelder forholdet til EØS-avtalen og vilkårene om norsk statsborgerskap og fast bopel i riket, vises til kapittel 9.14.

I bestemmelsens § 2 annet ledd bokstav e er foreslått bestemmelse som går på en form for «norm i bransjen», jf. at innehaveren «for øvrig ikke anses uskikket til å utøve vaktvirksomhet på forsvarlig måte i samsvar med god skikk innenfor bransjen.»

9.3 Krav til ansatte

9.3.1 Gjeldende rett

Ifølge vaktvirksomhetsloven § 4 må ansatte i foretak som omfattes av loven ha «tilfredsstillende vandel». Vandelskravet omfatter alle kategorier ansatte. Lovens § 4 første ledd annet punktum oppstiller et særskilt krav til alder for «ansatte som utøver vaktvirksomhet», dvs. vekterne. Disse må være fylt 18 år.

Det er innehaveren av tillatelsen som selv må kontrollere og vurdere om de ansatte oppfyller lovens vandelskrav.

Med hjemmel i vaktvirksomhetsloven § 6 er det gitt forskrifter. Forskriftenes § 4 bestemmer at det skal kreves uttømmende politiattest når vandelen skal vurderes, lov om strafferegistrering av 11. juni 1971 nr. 52 § 10 nr. 6., jf. forskrifter om strafferegistrering av 20. desember 1974 § 12, pkt. 4 litra e.

Om forståelsen av uttrykket «tilfredsstillende vandel» gir forarbeidene til dagens vaktvirksomhetslov en viss veiledning. Det samme vandelskrav («tilfredsstillende vandel») gjelder også for den som søker om tillatelse til å drive vaktvirksomhet. I forbindelse med dette ble bl.a. følgende uttalt til nåværende vaktvirksomhetslov § 2 i Ot. prp. nr. 84 (1986-87) på side 12:

«Er vedkommende tidligere straffet må det vurderes om forholdet gir grunn til å frykte for misbruk av adgangen til å utøve vaktvirksomhet. Det må vurderes om forholdet etter sin art innebærer en fare for ny kriminalitet i forbindelse med utøvelse av vaktvirksomhet for nettopp denne gjerningsmann. Det må tas hensyn til under hvilke omstendigheter og på hvilken måte forholdet ble forøvet. Det må videre ses hen til gjerningsmannens personlige forhold på gjerningstidspunktet og nå, og om det er førstegangskriminalitet eller gjentagelse, hvor lang tid som er gått siden overtredelsen osv. Dreier det seg om volds- eller vinningskriminalitet må man være svært tilbakeholdne med å gi tillatelse».

I Innst. O. nr. 52 (1987-88) på side 7 ble bl.a. følgende uttalt i forhold til vandelskravet:

«Komiteen mener at kravet om tilfredsstillende vandel må gjelde alle ansatte i vaktselskaper og ikke bare for ledelsen og vekterne».... ....«Komiteen forutsetter ikke at det skal kunne dispenseres fra nevnte vandelskrav for ansatte i vaktselskaper. Forskriftene må derfor ikke åpne for en slik dispensasjonsadgang. Kravet til god vandel er imidlertid ikke slik å forstå at enhver liten plett på en persons vandel skal diskvalifisere vedkommende fra ansettelse i et vaktselskap. Det må vurderes om forholdet innebærer noen fare for kriminalitet - særlig volds- og vinningskriminalitet - og/eller brudd på den tillit som ansatte i vaktselskaper må ha».

9.3.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Etter utvalgets oppfatning er kravet som i dag stilles til alder hos vekterne tilfredsstillende.

Utvalget har vurdert spørsmål om man burde skjerpe kravene til vandel hos ansatte i vaktselskaper, slik at det blir stilt krav om plettfri vandel. Utvalget har imidlertid kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å skjerpe vaktvirksomhetslovens vandelskrav. I forhold til dagens lovtekst kan det være grunn til å presisere at kravet til vandel bør gjelde alle personer som utfører arbeid eller tjeneste for vaktselskapet. Etter utvalgets oppfatning er det ikke grunn til på nytt å fremme forslag om at politiet skal avgi skikkethetserklæring etter den modell som Vaktselskapsutvalget la opp til. Utvalget har imidlertid under noen tvil funnet ikke å ville foreslå en løsning som innebærer at vandelskontrollen løftes fra det enkelte vaktselskap til landsdelspolitimesteren.

Etter utvalgets forslag bør det også være adgang til å innhente uttømmende politiattest under ansettelsesperioden.

Utvalget foreslår at departementet i forskriften til loven uttrykkelig bestemmer at det skal være adgang til å rekvirere slik attest også på et senere stadium i ansettelsesforholdet.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

NVL:

«En går imidlertid ut i fra at departementet i samarbeid med partene i arbeidslivet lager klare forskrifter for hvordan ordningen skal praktiseres. Det må i alle tilfelle være et ubetinget krav at det foreligger en personlig rekvisisjon fra den vandelsattesten gjelder, før vandelsattesten utleveres».

Landsdelspolitikammer Agder/Rogaland:

«Dersom ansatte i vaktselskap, herunder også medlemmer av styret, ikke lengre tilfredsstiller kravet til uttømmende vandelsattest, bør dette kunne få konsekvenser for vedkommendes tilknytning til ansettelsesforhold i selskapet. Kontroll av vandel bør i sin helhet ligge hos politiet. Det blir for tungvint dersom det blir slik at man må til departementet for å få tillatelse til å ta slike saker som er under etterforskning i forbindelse med utstedelse av en attest som skal brukes ved ansettelse i et vaktselskap. Se innstillingens side 8,3 nederst om «Såkalt uttømmende politiattest», der bl.a forholdet til ikke avgjorte saker behandles».

Landsdelspolitimesteren for Midt-Norge:

«Vi mener at dette ikke er tilstrekkelig. Gjennom kriminalitetsutviklingen de senere år, har vi sett hvordan en del kriminelle grupperinger har beveget seg mot et mere sofistikert og sikkerhetsbevisst mønster. Det tenkes her i første rekke på kriminelle grupperinger med internasjonalt press,- som enkelte aktuelle motorsykkelbander. Disse har etter hvert også rettet sin oppmerksomhet mot lovlige aktiviteter for å kunne samkjøre denne med sin tradisjonelle kriminelle aktivitet»..... «Vi vil derfor foreslå at loven får en tilføyelse i § 2, 3. ledd med et nytt pkt. d)- - ikke medlem av eller har tilhørighet til voldelige eller kriminelle grupperinger eller foreninger».... «Nærværende pkt. d) bør deretter flyttes til et nytt pkt. e). Tilsvarende tilføyelse/endring bør foretas i lovforslagets § 7, 1. ledd. Ved senere tilknytning til slike miljøer, vil man kunne anvende lovforslagets § 6- Tilbakekallelse av tillatelse».

Politimesteren i Rogaland:

«Utfra lokal erfaring og av hensyn til politiets ressurssituasjon, er Politimesteren i Rogaland enig i dette. Sett hen til merknadene til lovutkastets § 7 på side 159 i innstillingen, forutsetter Politimesteren i Rogaland at kontroll av vandelen utføres ved at foretaket innhenter uttømmende politiattest fra lokalt politidistrikt. Politimesteren i Rogaland er også enig i at der må utarbeides retningslinjer sentralt for hva som skal anses for «tilfredsstillende vandel»».

Politimesteren i Oslo:

«Det er viktig at det stilles krav til tilfredsstillende vandel hos såvel foretakets ledelse og styremedlemmer som hos selskapets ansatte. Det understrekes at det bør stilles strenge vandelskrav til den som skal inneha tillatelse til vaktvirksomhet. Vaktvirksomhet innebærer tilsyn med tildels store verdier og følsomme opplysninger, og det er viktig at kunder og publikum så langt det er mulig sikres mot kriminelle elementer som kan oppfatte dette som et attraktivt område»... «Utvalget har videre foreslått at departementet i forskrift til loven bestemmer at det skal være adgang til å innhente vandelsattest også i ansettelsesperioden. Vi er enig i dette forslaget idet vi viser til behovet for å kunne drive etterfølgende kontroll i forhold til de ansatte i vaktselskapene under hele ansettelsesperioden».

9.3.4 Departementets merknader

Departementet mener det er viktig at det stilles krav til tilfredsstillende vandel, såvel hos foretakets ledelse og styremedlemmer som hos selskapets ansatte.

Vaktvirksomhet innebærer tilsyn med tildels store verdier og følsomme opplysninger, og det er viktig at kunder og publikum så langt det er mulig sikres mot kriminelle elementer som kan oppfatte dette som et attraktivt område.

Departementet er enig i forslaget om opprettholdelse av kravet om tilfredsstillende vandel. Når det gjelder hva som ligger i begrepet «tilfredsstillende vandel», kan vises til forarbeidene til den någjeldende vaktvirksomhetslov, som gir en viss veiledning, jf. Ot. prp. nr. 84 (1986-87) side 12 og Innst. O. nr. 52 (1987-88) side 7. Departementet er for øvrig av den oppfatning at det som der er uttalt også er dekkende for hva som fortsatt bør være gjeldende i forhold til krav om «tilfredsstillende vandel». Det må foretas en konkret vurdering av om den ansattes vandel er «tilfredsstillende».

Det kan også vises til Justisdepartementets rundskriv G-4/94 av 7. januar 1994 om utferdigelse av politiattest til annet bruk enn for strafferettspleien - uttømmende politiattest.

Slik dagens regelverk har vært forstått og praktisert, har det for øvrig kun vært krav om vandelsattest ved ansettelse. Dagens regelverk har ikke fanget opp tilfeller hvor vekterne begår kriminalitet under ansettelsesperioden. Med denne bakgrunn ser departementet at det også vil kunne være behov for å kunne foreta etterfølgende kontroll i forhold til de ansatte i vaktselskapene under hele ansettelsesperioden.

Nærmere bestemmelser om vandelskrav og innhenting av dette bør for øvrig kunne reguleres ved forskrift til loven.

Når det gjelder krav om tilfredsstillende vandel og forholdet til EØS-avtalen, vises til kap. 9.14.

9.4 Utdanning

9.4.1 Gjeldende rett

Vaktvirksomhetsforskriften § 5 har nærmere bestemmelser om utdanning av vektere. I forskriftenes § 5 kreves at en vekter («person som utfører vakttjeneste») skal ha gjennomgått 80 timers grunnutdanning innen seks måneder etter at tjenesten er påbegynt. Forskriften angir at utdanningen skal skje «i regi av vedkommende virksomhet», hvilket innebærer at angjeldende vaktselskap selv skal besørge opplæringen av sine ansatte.

Justisdepartementet har i samråd med bransjeorganisasjonene også utgitt et rundskriv (rundskriv G-168/89) til godkjenningsmyndighetene (politimestrene), der det gis anvisning på det krav som må stilles til opplæringsprogrammene for at de skal kunne godkjennes.

9.4.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Det synes å herske en utbredt oppfatning om at dagens krav til utdanning av vektere er utilfredsstillende. Det er også utvalgets mening at det hefter betydelige svakheter ved gjeldende regler om utdanning.

Etter utvalgets oppfatning bør vekterutdanningen i større grad være et offentlig ansvar. Det offentlige ansvaret for vekterutdanningen bør blant annet innebære å utarbeide læreplaner, godkjente læresteder, stille krav til lærekrefter, samt ha ansvaret for opplegg og gjennomføring av offentlig eksamen. Utvalget anbefaler at dette utredes særskilt.

Dette arbeidet vil ta noe tid, og det foreslås derfor at det umiddelbart innføres et obligatorisk 15 timers introduksjonskurs for nyansatte vektere. Kurset må være gjennomgått før vekteren tillates selvstendig arbeid i selskapet. Videre foreslås at det skal utstedes kursbevis, som oppbevares hos selskapet for eventuell kontroll av politiet. Kurset kommer i tillegg til dagens grunnutdanning på 80 timer, hvorav 50 timer er teori og 30 timer er praksis.

Denne opplæringen er det enkelte foretak selv ansvarlig for, og den skal skje senest seks måneder etter påbegynt tjeneste. Utvalget mener at opplæringen i enkelte selskaper på langt nær har vært tilfredsstillende, og at kontrollen med utdanningen har vært minimal.

Utvalget foreslår også at det enkelte selskap pålegges en plikt til å forhåndsinnmelde undervisningen til grunnutdanningen på 80 timer til politiet. I innmeldingen skal det gis opplysninger om dem som skal delta i undervisningen, de lærekrefter som skal benyttes, og den erfaringsbakgrunn de har.

9.4.3 Høringsinstansenes syn

Politimesteren i Asker og Bærum:

«Selv om vaktselskapene ikke på samme måte er bundet av straffeprosessloven og påtaleinstruks som politiet vil det være nødvendig med en betydelig kompetanseheving innenfor vaktselskapene dersom denne i og for seg uønskede situasjonen skal bli omfattende. En betydelig styrking av ressurssituasjonen for politiet, særlig på mannskapssiden, vil være med på å demme opp for dette».

Politimesteren i Halden:

«Men det er antakelig behov for bedre og mer spesialisert utdannelse innenfor visse deler av vaktselskapsvirksomheten. De lokale behov forsåvidt vil variere. Jeg mener markedet vil kunne regulere dette, kunder som har særlig behov for at vekterene besitter særlig høy kompetanse vil kunne stille krav om dette overfor leverandøren av tjenestene. Jeg er enig i utvalgets forslag om obligatorisk innføringskurs før den ansatte settes inn i tjenesten, men stiller meg tvilende til om det er nødvendig at disse 15 timene kommer som et tillegg til de 80 timer totalt som etter dagens regler kreves som minimum på opplæringstid».

LO Service:

«Når det gjelder utdanning påpekes det fra de ansatte at seks månedersfristen for gjennomføring av opplæring bør reduseres til tre måneder. Dette med bakgrunn i det antall sommervikarer eller andre midlertidige ansatte som er i bedriften i kortere perioder. Den foreslåtte fristen kan etter vår oppfatning føre til at disse vekterne ikke får den nødvendige opplæring».... «LO Service mener at det er både riktig og viktig at vekterutdanningen i større grad blir et offentlig ansvar, men at dette arbeidet gjennomføres i dialog med partene i arbeidslivet. Et ankepunkt i forhold til forslagene er om politiet har nødvendig ressurser til å følge opp forslagen, slik at loven og dennes forskrifter kan brukes aktivt.»

Konkurransetilsynet (som har avgitt uttalelse til PSD):

«Konkurransetilsynet vil også påpeke at de forslag til økt opplæring som oppstilles i lovutkastet, vil påføre aktørene større kostnader og dermed kunne heve etableringsbarrierene i markedet for vakttjenester. Konkurransetilsynet ønsker ikke å kommentere hvorvidt det er behov for økt opplæring, men kun å påpeke at innskjerping av slike krav vil kunne øke offentlige tilbyderes konkurransefortrinn dersom disse ikke omfattes av regelverket».

Posten Norge:

«For Posten Norge vil gjennomføring av forslaget føre til en betydelig heving av sikkerhetsnivået, særlig i form av økt sikkerhetsopplæring og opplegg til bakvaktsapparat, noe som igjen vil føre til økte sikkerhetsutgifter. Vi stiller imidlertid spørsmålstegn ved om man ikke i større grad burde differensiere noe på enkelte av sikkerhetskravene ut i fra type og omfang av vakttjenester. Sikter her særlig til minimumskravet til sikkerhetsopplæring».

Barneombudet:

«Vi registrerer at skoleringsaspektet er sterkt vektlagt i det nye forslaget. Dette er positivt og nødvendig. Vi ser det videre som en klar kvalitetssikring at undervisningen innmeldes politiet og at kontrollkompetansen ligger der. Vi vil imidlertid i denne sammenheng presisere at skoleringstilbudet må gi nødvendig basiskunnskap i barnepsykologi og konfliktløsning».

9.4.4 Departementets merknader

Departementet har registrert at utvalget anbefaler særskilt utredning hvorvidt vekterutdanningen i større grad bør være et offentlig ansvar. Departementet viser her til det som er redegjort for under kap.1, der det fremgår at dette spørsmålet ikke vil bli behandlet i denne proposisjonen. Videre at dette er et spørsmål som antas å høre inn under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Justisdepartementet vil derfor ta opp dette spørsmålet særskilt med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Departementets behandling av spørsmålet vedrørende vekterutdanning begrenses således til å gjelde de forslag som utvalget har anbefalt bør innføres umiddelbart. Justisdepartementet finner her å gå inn for å lovregulere at person som skal utføre vakttjeneste må gjennomføre godkjent utdanning for vektere. Videre foreslås at nærmere bestemmelser om dette bør kunne gis i forskrifter til loven.

I likhet med utvalget mener departementet at det bør foretas enkelte endringer i vekterutdanningen. Dette utfra de erfaringer man har opparbeidet seg etter at vaktvirksomhetsloven har vært praktisert i ca.10 år. Herunder også sett hen til utvalgets oppfatning om at opplæringen i enkelte selskaper på langt nær synes å ha vært tilfredsstillende, og at kontrollen med utdanningen har vært minimal.

Ut fra dette kan ses som en kvalitetssikring at undervisning innmeldes til politiet og at kontroll av kompetansen ligger der. Departementet er enig i at person som skal utføre vakttjeneste må gjennomføre godkjent utdanning for vektere. Når det gjelder nærmere krav til dette og hvordan dette rent praktisk skal gjennomføres, bør dette kunne reguleres i forskrifter til loven.

Når det gjelder vekterutdanning og forholdet til EØS-avtalen, vises til kap. 9.14.

9.5 Bakvaktsordning, reaksjonsapparat m.v.

9.5.1 Gjeldende rett

Dagens lovverk stiller ingen spesielle krav til bakvaktsapparat hos vaktforetakene. En rekke vaktselskaper skal imidlertid ha etablert dette.

9.5.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Utvalget finner innledningsvis grunn til å nevne at det tidligere Vaktselskapsutvalget i sin utredning foreslo at det burde stilles krav om etablering av sikkerhetsrutiner i form av en bakvaktsordning. Justisdepartementet sluttet seg til Vaktselskapsutvalgets synspunkter om krav til kommunikasjonsutstyr, vaktsentral og bakvakt. Justiskomiteen gikk imidlertid imot å lovfeste krav om dette.

Utvalget antar at kravet til slik bakvaktsordning og kommunikasjonsutstyr bør inntas i loven. Den nærmere regulering av kravene til en slik ordning, bør imidlertid skje i forskrifter.

9.5.3 Høringsinstansenes syn

De som uttaler seg om spørsmålet, herunder NVL, støtter forslaget. Det kan vises til følgende uttalelser:

NVL:

«Bransjen er enig om at det bør innføres bakvaktsordning for de ansatte. I første rekke er det viktig at de ansatte får kommunikasjonsmidler, og at disse kan benyttes for å komme i kontakt med en sentral»..... «Det har ikke vært reist innvendinger fra noen i bransjen om at slik ordning vil være vanskelig eller kostbar å sette iverk. Dette skyldes i første rekke at kommunikasjonsutstyr er blitt meget rimelig, og at det er en rekke vaktsentraler som allerede har bakvaktsordning for mindre selskaper, til en meget beskjeden kostnad. Justiskomiteens (Innst. O. nr. 52 1987-88) vesentlige argumenter mot å innføre en slik bakvaktsordning i den nåværende lov, synes derfor ikke lenger å være tilstede».

Politimesteren i Halden:

«Jeg er enig at det bør stilles krav om en bakvaktsordning for vektere. Mange steder vil den kunne etableres ved et samarbeid med det stedlige politi».

Forsvarsdepartementet:

«Det er også viktig å prioritere sikkerhet, såvel for vekterne selv som for borgerne».....» Av hensyn til vekternes sikkerhet er FD dessuten enig i at det bør være et lovfestet krav om «bakvaktsordning»».

9.5.4 Departementets merknader

Departementet er enig krav om at bakvaktsordning bør reguleres.

Det er i dag ikke påbudt med en bakvaktsordning som sikkerhet for vektere, som utfører vaktoppdrag alene. Mange foretak har i dag slike ordninger, men det finnes selskaper som ikke tilbyr noen form for sikkerhet. Vissheten om at man kan påkalle hjelp i vanskelige situasjoner, er viktig for de ansatte.

Departementet er imidlertid noe i tvil om hvorvidt kravet bør inntas i loven eller om det er tilstrekkelig med bestemmelser om dette i forskrift til loven. Departementet mener etter omstendighetene at selve kravet bør lovreguleres. For øvrig bør nærmere bestemmelser om praktiseringen kunne inntas i forskrift til loven.

9.6 Uniform

9.6.1 Gjeldende rett

Vaktvirksomhetsforskriftenes § 6 inneholder regler om vekternes uniformering. Det fremgår av denne bestemmelsen at personer som utfører vakttjeneste skal bære uniform godkjent av politiet. For øvrig er det gitt hjemmel for at politiet kan gjøre unntak fra regelen om uniformering i særskilte tilfelle.

Det er etter gjeldende regelverk politiet som både på forhånd skal godkjenne et vaktselskaps uniformer og senere kontrollere at selskapenes uniformer ikke endres slik at forveksling med politiet kan skje.

9.6.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Utvalget viser til at problemer knyttet til at vaktselskapenes uniformer i noen tilfelle kan forveksles med politiets uniformer, ofte skyldes at politiet selv enten ikke har vært nøye nok med forhåndsgodkjenningen eller ikke senere har fulgt opp med kontroller og pålegg. Etter utvalgets oppfatning er det ikke dagens regelverk som er for dårlig, men kontrollmyndighetenes egen oppfølgning av lovverket som er mangelfullt.

Utvalget finner ikke grunn til å foreslå endringer på dette punkt i gjeldende regler.

Derimot kan det etter utvalgets mening være grunn til å endre forskriftenes bestemmelse om at ordet «vekter» skal være plassert kun på venstre brystside.

Utvalget foreslår at forskriftenes § 6 endres slik at ordet «vekter» kan påsys venstre eller høyre brystside.

9.6.3 Høringsinstansenes syn

Det kan vises til følgende uttalelser:

NVL:

«Bransjen har fra flere hold blitt kritisert for å tilta seg uniformer som til forveksling er like politiets. Bransjen er derfor glad for at utvalget har påpekt at dette vitterlig er politiets eget ansvar ved at uniformene er godkjent, og ved at politiet i enkelte tilfelle har begynt å benytte plagg som lenge har vært bruk i vaktbransjen. Bransjen ser frem mot klarere og mer konsise forskrifter om uniform, men det må ikke bli slik at forskriftene ekskluderer bruk av bestemte farger.»

Landsdelspolitikammer Agder/Rogaland:

«Uniformen må legitimere det selskap som er ansvarlig for utøvelsen av tjenesten. Det forekommer i stadig større grad at mindre registrerte vaktselskaper, etter avtale, benytter uniform/logo til større selskaper som f.eks. Securitas/Falken. Dette er uheldig fordi det gir feil bilde av eierforholdet. Forskriftene bør regulere dette».

Landsdelspolitimesteren for Midt-Norge:

«For å unngå forveksling bør det utarbeides en lovtekst eller klare sentrale føringer som gir mindre rom for forskjellig tolkning/praksis politidistriktene mellom. Foreslår i denne forbindelse at vekteruniformer ikke bør ha en grunn/-hovedfarge som er blå eller svart. Alternativt foreslås at det etableres et sentralt godkjenningsorgan for å få en enhetlig uniformsvurdering ved hver søknad, paralellt med at saken forøvrig behandles av politiet».

Landsdelspolitikammer Østlandet:

«Landsdelsstaben er enig i at dagens lovverk stort sett er dekkende, men savner forskrifter for å kunne ivareta en lik saksbehandling. Det har derfor vært ønskelig med flere konkrete regler utover at «uniformen ikke må kunne forveksles med politiets uniform». Politiet må i fremtiden legge om rutinene og være mer restriktive, samtidig som det er viktig at vaktselskaper over hele landet får like vurdering og behandling. I denne sammenheng er det nærliggende å spørre om det er mulig å enes om en lik vekteruniform for alle vaktselskaper?»

Politimesteren i Gudbrandsdal:

«Etter vår vurdering er tiden inne til å innføre lik uniform for alle vaktselskaper/vektere. Det bør i tilknytning til dette bygges opp spekter av uniformseffekter (bekledning) som knyttes opp mot de enkelte tjenesteformene - for å få en mest mulig ensartet bruk av uniform. Vi er også av den oppfatning at selskapene ikke skal stilles fritt i om vekter skal stå på høyre eller venstre side av uniformen. Forskriften bør klart tilkjennegi både plassering, størrelse på bokstavene og også farge - sett opp mot forslaget om lik uniform og de bekledningsspekter som innføres. Det foreslås røde bokstaver - for å skille mellom statlige etater (politi/toll etc.) og vaktselskaper (dette gjelder også dersom stat eller kommune etc. driver vaktvirksomhet)».

Det kriminalitetsforebyggende råd:

«KRÅD gir også sin tilslutning til at vekterne skal være uniformerte......».

9.6.4 Departementets merknader

Det har fra flere hold - og kanskje særlig fra politiorganisasjonene - vært reist spørsmål om vekteruniformer, og at en del av disse lett kan forveksles med politiets uniformer.

På den ene side vil det kunne være hensiktsmessig med lik uniformering av alle vektere ansatt i vaktselskap, eventuelt nærmere regler for fargevalg og utforming av uniformen. Dette for at uniformen ikke skal kunne forveksles med politiets. På den annen side vil dette reise en del spørsmål om hvilke kriterier som skal legges til grunn. Videre om det reelt sett vil være særskilt behov for slik regulering.

Departementet finner etter en samlet vurdering ikke å foreslå endring av gjeldende regelverk, idet det er politiet som både på forhånd skal godkjenne et vaktselskaps uniformer og senere kontrollere at selskapets uniformer ikke endres slik at forveksling med politiet kan skje. Med denne bakgrunn antas at en innskjerping i forhold til dette vil kunne avhjelpe uklarheter.

Departementet er for øvrig enig med utvalget når det gjelder forslag om at person som utfører vakttjeneste skal bære uniform, herunder at uniformen skal være godkjent av kontroll- og tillatelsesmyndigheten.Videre at uniformen ikke må kunne forveksles med politiets. I særlige tilfelle foreslås at politiet kan gjøre unntak fra regelen om uniformering.

Nærmere regler om vekternes uniformering, bør kunne reguleres i forskrifter til loven.

9.7 Legitimasjon

9.7.1 Gjeldende rett

Vaktvirksomhetsloven § 7 inneholder regler om legitimasjon. Det fremgår av denne bestemmelsen at vekteren må medbringe legitimasjonskortet under tjenesten og at dette skal forevises til politiet ved forlangende.

Det kan også vises til Justisdepartementets rundskriv G-136/89 av 19. september 1989. Av dette fremgår at legitimasjonen bør inneholde navn, fødselsdato, tid og sted for utstedelse, vaktvirksomhetens karakter, foto og foretakets navn.

Etter dagens regler har vekterne ingen plikt til å legitimere seg overfor publikum.

9.7.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Utvalget finner at dagens regelverk stort sett er tilfredsstillende. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at vekternes legitimasjonsplikt ikke bare bør gjelde overfor politiet.

Utvalget foreslår at det også etableres en plikt for vektere til å legitimere seg overfor borgere som det er «grepet inn» overfor, når dette forlanges. Dette bør reguleres nærmere i forskriftene.

9.7.3 Høringsinstansenes syn

I høringsomgangen har det fremkommet noen innvendinger i forhold til utvidet plikt for vekterne til å legitimere seg.

Følgende har uttalt seg mot utvidet plikt for vekterne til å legitimere seg:

NVL:

«Bransjen reagerer kraftig på at det skal innføres legitimasjonsplikt overfor borgere det er grepet inn overfor. Allerede i dag har vektere betydelige problemer i form av trusler og represalier fra dem det er grepet inn overfor, og det nevnes at ved flere tilfeller er vektere og/eller eiendommene deres skadet»... ...«Dersom kravet om legitimasjonsplikt opprettholdes vil bransjen subsidiært be om at det åpnes adgang for at legitimasjonskortene bare inneholder opplysninger om selskap, stilling og ansettelsesnummer. Atter subsidiært ber bransjen om at det i tilfelle åpnes adgang for at navn på vekteren påføres legitimasjonskortets bakside. Dette er for øvrig også praksis i en rekke selskaper i dag».

LO Service:

«Det er LO Service oppfatning av dette er betenkelig av hensyn til vekterens sikkerhet. Det er LO Service oppfatning at dagens legitimasjonsplikt som kun gjelder overfor politiet må opprettholdes».

Politimesteren i Halden:

«Etter min oppfatning bør dagens regler om vekternes legitimasjonsplikt være tilstrekkelig. Jeg er noe er betenkt over at enhver som vektere griper inn overfor, skal kunne kreve at vekteren oppgir navn».

Landsdelspolitikammer Østlandet:

«Landsdelsstaben er enig i at dagens lovverk stort sett er tilfredsstillende, men savner forskrifter for å kunne ivareta en lik saksbehandling».

Følgende har uttalt seg for:

Forsvarsdepartementet:

«Det er også viktig å prioritere sikkerhet, såvel for vekterne selv som for borgerne. Av den grunn vil departementet bl.a. støtte forslagene......... ..samt plikt for vekterne til å legitimere seg overfor borgerne de griper inn overfor».

Det kriminalitetsforebyggende råd:

«KRÅD gir også sin tilslutning til at vekterne skal ha ...... legitimasjonsplikt».

9.7.4 Departementets merknader

Departementet finner dagens regelverk stort sett tilfredsstillende. Departementet er imidlertid enig med utvalget i at person som utfører vakttjeneste skal medbringe legitimasjon, og at legitimasjon skal fremvises for politiet når dette forlanges. Departementet mener for øvrig at vekterne også plikter å legitimere seg overfor person som det er «grepet inn» overfor.

Når det gjelder legitimasjon overfor publikum, må hensikten være å kunne identifisere vedkommende vekter. Et spørsmål vil derfor være hvor mye som bør opplyses. Etter politiinstruksen § 5-4 plikter f.eks. en politimann som hovedregel å opplyse om grad og navn. Tilsvarende bør også kunne gjelde for vektere. Av hensyn til vekternes sikkerhet mener departementetat det bør kunne være tilstrekkelig at legitimasjonskortene sikrer muligheten av senere å kunne identifisere vedkommende vekter om nødvendig Departementet mener at det er tilstrekkelig at legitimasjonskortet eksempelvis inneholder opplysninger om selskap, stilling og ansettelsesnummer, eventuelt navn bare påført legitimasjonskortets bakside.

Nærmere bestemmelser om dette bør kunne reguleres i forskrifter til loven.

9.8 Bruk av hund

9.8.1 Gjeldende rett

I vaktvirksomhetsforskriften § 8 er det gitt nærmere bestemmelser om bruk av hund. Forskriften bestemmer at hund kan benyttes til egenbeskyttelse, og at den som regel skal føres i kort line under bruk. Forskriften gir også anvisning på at vaktselskapet selv skal utarbeide instruks om opplæring, godkjenning og bruk av hund, samt at instruksen skal godkjennes av politiet.

Når det gjelder den form for vakttjeneste som består i at det utplasseres hunder på vaktobjekter, ga Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 84 (1986-87 s.10) - under forberedelsen av vaktvirksomhetsloven - uttrykk for at utplassering av hunder på vaktobjekter er en form for vakttjeneste som det ikke bør være tillatt å tilby. Justiskomiteen (Innst. O. nr. 52 1987-88 s.4) uttalte på sin side at det knytter seg en rekke betenkeligheter til bruk av hund som hjelpemiddel til utførelse av vakttjeneste. Videre at slik hundebruk etter utvalgets oppfatning bør undergis restriksjoner m.h.t. opplæring og godkjenning m.v. Utplassering av hunder på vaktsteder er en form for vakttjeneste som ikke bør være tillatt å tilby.

9.8.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Etter utvalgets oppfatning bør hund kun tillates brukt til egenbeskyttelse av vektere. Det bør være forbudt for vektere å sende hunder på søk eller rundering. Utvalget er også kjent med at et vaktselskap har markedsført bombe- og narkotikahundetjeneste. Etter utvalgets mening bør det ikke være adgang for private selskaper å selge tjenester av denne art.

I henhold til gjeldende forskrifter skal vedkommende vaktselskap selv utarbeide en instruks for opplæring, godkjenning m.v. for bruk av hund i tjenesten, og instruksen skal være godkjent av myndigheten som avgjør tillatelsesspørsmålet, dvs. politiet.

Etter utvalgets oppfatning bør det utarbeides en normalinstruks som inneholder visse minimumskrav til godkjenning og opplæring av hunder som skal brukes under utøvelse av vaktvirksomhet. Etter utvalgets mening bør departementet utforme en slik normalinstruks. Dessuten bør instruksen som benyttes av vaktforetaket, innsendes til godkjenningsmyndigheten for kontroll.

Utvalget foreslår at reguleringen av hundebruk tas inn i loven, og det forutsettes at departementet i forskrifter gir nærmere regulering av kravene til instruks m.v.

9.8.3 Høringsinstansenes syn

Noen av høringsinstansene har fremsatt innvendinger i forhold til innskjerping av hundebruken.

Det kan vises til følgende som har uttalt seg mot innskjerping:

NVL:

«Bransjen vil kraftig protestere mot at tjenestehund ikke lenger skal tillates»... ...«Bransjen er ikke kjent med at det har vært problemer knyttet til bruk av tjenestehund i rutinemessig tjeneste. Tvert imot kan da en tjenestehund ha stor betydning for både vekterens sikkerhet og for gjennomføringen av oppdraget»... ...«Bransjen kan heller ikke se at det bør nedfelles forbud mot bombe- og narkotikahunder. Bruk av denne type hunder vil utelukkende gjelde rutinemessig, forebyggende søk. Flere vaktselskaper utfører i dag tjeneste innenfor rammen av dagens lov, hvor søk etter narkotika, medisiner, alkohol, våpen og sprengstoff gjennomføres regelmessig etter oppdragsgivers instruks. Som eksempel kan nevnes såkalt helioporttjeneste, hvor vaktselskaper er engasjert til å kontrollere personell og bagasje på vei ut til oljeinstallasjonene»... ...«Bransjen er ubetinget enig i at vaktselskaper ikke skal ha anledning til å rykke ut for å spore narkotika eller bomber på verken hete tips eller mistanke»....» Utvalgets forslag om innskjerping av instrukser og opplæring av hund, sammen med kravet om sertifikat, burde være tilstrekkelig til å forhindre at hundene blir til sjenanse for politiets arbeid».

Stor Oslo Sikkerhetstjeneste AS:

«Hva slags hunder mener utvalget vi skal ha. I dag så har Stor Oslo Sikkerhetstjeneste strenge krav til godkjenningsprogram for både Vernehund og Tjenstehund»... ...«Ved å heve nivået til f.eks. vårt godkjenningsprogram, så blir man ikke bare kvitt useriøse aktører, men man kan være til større hjelp for andre, og ikke minst så vil ulykker bli forhindret i langt større grad enn det utvalget legger opp til»...«Videre så vil jeg avslutte med følgende: Det burde på ingen måte være tvil om forhold hvor politiet er representert. De, og de alene avgjør hvilke tiltak som videre skal utføres. Som vaktselskap kan vi bare være et hjelpemiddel for politiet, (eksempelvis at vi er kjent på stedet/bygningen/e etc) og at man i visse tilfeller bruker ressursene til det aktuelle vaktselskap, f.eks. som i vår instruks for hundetjenester».

Følgende har uttalt seg forinnskjerping:

Forsvarsdepartementet:

«Det er også viktig å prioritere sikkerhet, såvel for vekterne selv som for borgerne. Av den grunn vil departementet støtte bl.a. forslagene om ... innskjerping av bruken av hunder».

Landsdelspolitimesteren for Midt-Norge:

«I politiets hundetjeneste definere kort line til en lengde av ca. 1 meter. For vaktselskapsvirksomhet bør dette være tilsvarende. Lengden på kort line bør fremgå av lovteksten eller forskriftene. Det bør ellers i lovteksten presiseres at vaktselskapenes bruk av hunder må innskjerpes. Det bør ikke gis adgang til å utplassere hunder i vakthold, verken alene eller med periodisk tilsyn. Hundene skal ikke kunne benyttes som søkshunder, verken etter personer, narkotika eller sprengstoff. Hundene skal kun benyttes som egenbeskyttelse for vekteren, og hunden skal alltid føres i kort line».

Politimesteren i Oslo:

«I forhold til bruk av hund støtter vi forslaget om at denne bare skal benyttes til egenbeskyttelse for vekteren og etter dette kun føres i kort line. Videre at det ikke skal være tillatt å utplassere hund uten kontinuerlig tilsyn. Vi viser til at vaktselskapenes bruk av hund til sporing kan medføre, og ved enkelte tilfelle har medført, store etterforskningsmessige problemer for politiet. Videre har feilaktig bruk av hund stort skadepotensial, både i forhold til en eventuell lovovertreder, men også i forhold til publikum forøvrig».

Statens Dyrehelsetilsyn, Fylkesveterinæren for Oslo, Akershus og Østfold:

«Fylkesveterinæren støtter forslaget, da dette er fornuftig ut fra den situasjonen vakthunder uten ledsager vil kunne utsettes for»... ...«Dersom det åpnes for at hunder skal kunne være utplassert på vaktobjekter uten ledsager eller kontinuerlig tilsyn, må det følges opp av detaljerte krav til hvordan disse dyrene skal holdes. Det er et faktum at de faktisk er effektive i forebygging av innbrudd, men uavhengig av det støttes forslaget til lovutvalget».

9.8.4 Departementets merknader

Departementet mener at det kan være grunn til å vurdere hvorvidt det bør foretas innskjerping av reglene om bruk av hund i tjenesten.

Man opererer med to kategorier hunder: vernehunder og tjenestehunder. Vernehunden benyttes bare til egenbeskyttelse av vekteren og holdes alltid i bånd. Tjenestehunden brukes - i tillegg til vern for vekteren - som et hjelpemiddel i tjenesten, bl.a. brukes slike hunder til søk for å oppspore gjerningsmenn ved innbrudd o.l.

Departementet mener at hunder som hovedregel kun skal benyttes som egenbeskyttelse for vekteren, og at hunden alltid skal føres i kort line. Det bør ikke gis adgang til å utplasseres hunder til vakthold, verken alene eller med periodisk tilsyn. I spesielle tilfelle, bør det imidlertid kunne gjøres unntak fra dette, jf. unntaksbestemmelse foreslått i tredje ledd.

Videre mener departementet at hundene ikke bør benyttes som søkehunder, verken etter personer, narkotika eller sprengstoff. Vaktselskapenes bruk av hund til sporing kan medføre store etterforskningsmessige problemer for politiet. Videre har feilaktig bruk av hund stort skadepotensiale, både i forhold til en eventuell lovovertreder, men også i forhold til publikum forøvrig.

Departementet mener at det i lovteksten bør presiseres at hund bare kan benyttes til egenbeskyttelse under utførelse av vakttjeneste. Hunden skal da føres i kort line. Bruk av hund under vakttjeneste skal være godkjent av vedkommende vaktforetak. Vaktforetaket skal utarbeide instruks for utdanning, godkjenning m.v. og bruk av hund.

For øvrig er departementet av den oppfatning at det bør tas med en bestemmelse som kan regulere særskilte tilfelle, der det kan være behov for å gjøre unntak fra hovedregelen. Dette som sikkerhetsventil for å kunne fange opp spesielle tilfelle. Når det gjelder hvilke krav som må være til stede for at det foreligger «særlige grunner», mener departementet at dette bør kunne reguleres nærmere i forskrifter til loven. Med denne bakgrunn foreslår departementet at det i bestemmelsen tredje ledd inntas en bestemmelse om at den myndighet som gir tillatelse etter § 3 etter nærmere fastsatte vilkår kan gjøre unntak dersom det foreligger «særlige grunner».

Nærmere bestemmelser om krav til hundebruk bør også kunne reguleres ved forskrifter til loven.

9.9 Våpen

9.9.1 Gjeldende rett

I medhold av lov om skytevåpen og ammunisjon m.v. av 9. juni 1961 nr. 1 (våpenloven) har Justisdepartementet den 25. januar 1963 gitt forskrift om skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, jf. sist endret 10.12.99.

Etter forskriften Del I pkt. B kan vaktselskaper gis tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen (våpendeler) til bruk av ansatte som på grunn av sitt arbeid har et påtrengende behov for slike våpen. Det gis ikke tillatelse til å inneha våpen som er farligere enn behovet for beskyttelse tilsier.

Det vises videre til bestemmelse om våpen m.v. i forskrift om vaktvirksomhet § 9.

9.9.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Vaktvirksomhetslovutvalget viser til at bæring av skytevåpen/gassvåpen reiser vanskelige spørsmål. Politiet i Norge er til daglig ubevæpnet, og ordre om bruk av våpen må gis av vedkommende politimester i det enkelte tilfelle. Opplæringen av polititjenestemennene har høy kvalitet og det kreves godkjenningsskyting hvert år for den enkelte tjenestemann.

Utvalget har etter en totalvurdering kommet til at vaktselskaper ikke bør ha anledning til å utstyre sine vektere med skytevåpen, hva enten dette gjelder gassvåpen eller skarpe skytevåpen.

Utvalget foreslår at våpenlovens forskrift endres slik at det ikke blir adgang for vaktselskaper til å levere ut skytevåpen til sine ansatte.

Det foreslås ingen endring av vaktselskapenes mulighet til å utstyre sine vektere med køller eller batonger. Det forutsettes at det utarbeides interne instrukser og foretas opplæring av vekterne i bruk av batonger/køller og håndjern.

9.9.3 Høringsinstansenes syn

Det vises til at høringsinstanser ikke har fremsatt innvendinger. NVL ønsker i tillegg at adgangen til å erverve teleskopbatong i stål og gassvåpen bør fjernes.

NVL:

«Bransjen er udelt enig i at adgangen til å anskaffe og bruke gassvåpen bør fjernes fra våpenlovens forskrifter»... ...«Det fremkom på samme møte at både politiet og departementet har hatt betydelige problemer med å definere hva en kølle eller batong er. Det ble opplyst at enkelte selskap var gitt tillatelse til å benytte teleskopbatong i stål. Dette er våpen som bransjen ikke ønsker å assosiere seg med, og de bør ubetinget forbys brukt i forbindelse med vaktvirksomhet»... ...«Bransjen ber derfor om at departementet utferdiger forskrifter som entydig definerer hva slags kølle/batong som vaktselskapene skal kunne benytte».

Forsvarsdepartementet:

«Støtter forslaget om å fjerne adgangen til å anskaffe skarpe skytevåpen».

Landsdelspolitikammer Agder/Rogaland:

«Vaktselskapene bør ikke ha anledning til å utstyre sine vektere med annet enn kølle, batong og håndjern. Bruk av disse bør inngå i den årlige rapporten til landsdelspolitimesteren».

Politimesteren i Oslo:

«Vi er også enige med utvalgets forslag til endring i forskriften til våpenloven slik at det ikke lenger blir adgang for vaktselskap til å levere ut skytevåpen til sine ansatte».

Politimesteren i Sør-Varanger:

«For øvrig er vi i det alt vesentlig enig med utvalgets forslag. Dette gjelder særlig utvalgets forslag....., og utvalgets forslag om at vaktselskaper ikke skal ha anledning til å utstyre sine vektere med skytevåpen».

9.9.4 Departementets merknader

Forskriftene til våpenloven åpner i dag for at vaktselskap kan få tillatelse til erverv av skytevåpen, jf. forskrift om skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, fastsatt av Justisdepartementet med hjemmel i våpenloven av 9. juni 1961. Det vises til bestemmelse i Del I pkt. B nr. 3 om at vaktselskaper kan gis tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen til bruk av ansatte som på grunn av sitt arbeid har et påtrengende behov for slike våpen. Det gis ikke tillatelse til å inneha våpen som er farligere enn behovet for beskyttelse tilsier.

Departementet mener at den adgangen som vaktselskapene i dag har til å anskaffe skarpe skytevåpen bør fjernes. Dette forutsetter at hjemmel i våpenlovgivningen oppheves.

Politiet er som hovedregel ikke bevæpnet under sin daglige tjeneste, og politiet har en meget omfattende og kontinuerlig opplæring. Ordre om bevæpning skal som hovedregel gis av politimesteren eller politimesterens stedfortreder. Håndjern er ikke omfattet av våpenloven. Når tjenesten tilsier det, kan håndjern medbringes for vekternes sikkerhet, jf. forskrift § 9 til vaktvirksomhetsloven. Håndjern kan kun anvendes når vilkårene for private ellers til å utøve en slik tvang overfor andre borgere, er til stede.

Utvalget foreslår ingen endring i vaktselskapenes adgang til å erverve køller og batonger, men det forutsettes egen opplæring og instruks for dette. Departementet vil peke på at det synes å være behov for en nærmere avklaring i forhold til hva slags type kølle/batong som vaktselskapene skal kunne benytte.

Nærmere bestemmelser om dette mener departementet bør kunne gis i forskrifter til loven.

9.10 Kontrollen med vaktselskapene

9.10.1 Gjeldende rett

Vaktvirksomhetsloven § 7 lyder slik:

«Den som utøver vaktvirksomhet plikter å gi politiet de opplysninger og den dokumentasjon som er nødvendig for politiets kontroll med at virksomheten drives i samsvar med loven og forskriften».Loven forutsetter altså at politiet skal øve kontroll med at vaktvirksomheten drives i samsvar med loven.

9.10.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Utvalget foreslår at det etableres en rapporteringsordning slik man har i den svenske lovgivningen. Utvalget antar at det vil være hensiktsmessig å utarbeide et standardsskjema til bruk i rapporteringen. Utvalget antar at det i dag ikke er rasjonelt å påby kontroll av alle selskaper innen visse tidsintervaller.

9.10.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har her ikke fremsatt noen innvendinger.

9.10.4 Departementets merknader

Departementet er enig i forslaget om at selskapene pålegges en plikt til årlig å innsende en rapport («selvangivelse») til godkjenningsmyndigheten. Det vil bedre politiets grunnlag for kontroll med selskapene og styrke myndighetenes kontrollmulighet. Kontrollmyndigheten vil herunder kunne reagere raskere på uregelmessigheter i selskapene. Videre vil man kunne føre kontroll med utviklingen av tjenestetilbudet til vaktselskapene, slik at oppgaver som hører til politiet alene ikke overtas av disse.

9.11 Spørsmål om innføring av tvungen ansvarsforsikring

9.11.1 Gjeldende rett

Dagens regelverk stiller ingen krav om at den som vil utøve vaktvirksomhet skal tegne forsikring eller stille sikkerhet for det ansvar vedkommende kan pådra seg i forbindelse med utøvelse av virksomheten.

Vaktvirksomhetsutvalget foreslo i sin utredning at det burde stilles krav om at selskapene tegnet ansvarsforsikring (NOU 1984:24 s.59). Spørsmålet ble imidlertid ikke berørt i det videre lovarbeid.

9.11.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Utvalget har etter en helhetsvurdering funnet grunn til å foreslå at det innføres et krav om at den som vil utøve vaktvirksomhet, på forhånd må tegne ansvarsforsikring.

Utvalget har vist til at det er en viss tradisjon for å kreve at utøvere av bestemte typer virksomhet stiller sikkerhet for det ansvar de kan pådra seg i forbindelse med virksomheten. Det er vist til tilsvarende krav om tvungen sikkerhetsstillelse/ansvarsforsikring for andre bransjer og yrkesgrupper, henholdsvis eiendomsmeglere, advokater, inkassatorer, leger og tannleger.

Utvalget antar at det bør gis detaljerte bestemmelser om kravene til ansvarsforsikring i forskrifter til loven.

9.11.3 Høringsinstansenes syn

Det kan vises til følgende uttalelser:

NVL:

«For ordens skyld vil bransjen peke på at det er stor enighet om utvalgets forslag om å: innføre obligatorisk ansvarsforsikring...».

StorOslo Sikkerhetstjeneste AS:

«Når det gjelder forslag om «tvungen ansvarsforsikring», virker det rimelig søkt å sammenligne et vaktselskap med advokater, leger, tannleger, inkassatorer etc. ref. innstilling fra vaktvirksomhetslovutvalget side 117-120, som i motsetning til et vaktselskap, daglig arbeider med en «trussel» om erstatningsansvar grunnet yrket, og hvor de er helt avhengige av å ha en ansvarsforsikring som kan dekke en eventuell sak de måtte tape».

9.11.4 Departementets merknader

Departementet er enig i forslaget om at det innføres et krav om obligatorisk ansvarsforsikring for foretak som skal utøve vaktvirksomhet. Gjeldende regelverk har intet krav om forsikring. De fleste selskaper har slik forsikring i dag, men utvalget mener at hensynet til kunder og tredjemenn tilsier at et krav om ansvarsforsikring lovfestes.

For øvrig foreslås at departementet kan gi nærmere bestemmelser om krav til ansvarsforsikring i forskrifter til loven.

9.12 Sentralregister over vaktselskaper

9.12.1 Gjeldende rett

I medhold av lov om personregistre m.m av 9. juni 1978 nr. 45 (personregisterloven) § 9 jf. kgl. res. av 21. desember 1979 pkt. 1, har Datatilsynet den 6. mars 1995 gitt Justisdepartementet og politiet konsesjon, til å føre henholdsvis et sentralt register og lokale registre over vaktselskaper.

9.12.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Utvalget antar at det - i tillegg til det sentrale register - bør føres et register som omfatter det enkelte landsdelspolitikammer, og at landsdelspolitimesteren bør ha ansvaret for dette.

Utvalget har foreslått at tillatelsen nå skal gis til foretak, og at styremedlemmer i aksjeselskaper og eiere i ansvarlige selskaper og enkeltmannsforetak skal fylle vilkårene i lovens § 2, bokstav a til e. Registeret over vaktselskaper bør derfor utvides til også å inneholde opplysninger om nevnte persongrupper.

9.12.3 Høringsinstansenes syn

Det kan vises til følgende uttalelse:

Landsdelspolitikammer Østlandet:

«Landsdelspolitikammer Østlandet har en særlig oppgave med å samordne, vedlikeholde og oppdatere det sentrale landsomfattende dataregistret over vaktselskaper. Det er i dag vanskelig å holde dette registret ajour, da vi ikke får inn tilstrekkelige oppdaterte opplysninger fra politidistriktene. Ved å forholde seg til Landsdelspolitimestrene i stedenfor 54 politidistrikter, vil dette arbeidet bli vesentlig forenklet».

9.12.4 Departementets merknader

Opprettelsen av EDB-basert sentralregister over vaktselskaper har vært en viktig styrking av myndighetenes muligheter for å øve kontroll med vaktbransjen.

Når det gjelder spørsmål om det i tillegg til det sentrale register også bør føres annet register for godkjenningsmyndigheten, mener departementet at dette er noe man eventuelt får komme tilbake til ved senere bestemmelse.

9.13 Strafferettslig vern for vektere

9.13.1 Gjeldende rett

Spørsmålet om også å gi ansatte i vaktselskaper samme strafferettslig beskyttelse som bl.a. polititjenestemenn, ble nøye drøftet under Stortingets behandling av departementets proposisjon om vaktvirksomhetslov. Resultatet av behandlingen i Stortinget ble at vektere ansatt i private selskaper ikke fikk den strafferettslige beskyttelse som straffeloven § 127 gir offentlige tjenestemenn.

9.13.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Utvalget er kommet til at det ikke er grunnlag for å foreslå endringer i forhold til gjeldende rettstilstand. Vekterne bør ikke omfattes av straffeloven § 127.

9.13.3 Høringsinstansenes syn

Det kan vises til følgende uttalelser:

NVL:

«Arbeidsgiversiden har ytret ønske om at vekterne likestilles med offentlig tjenestemann i relasjon til straffeloven § 127. Det anføres at det ikke er tvilsomt at dette ville ha en allmennpreventiv effekt, og at det ville øke vekterens status og autoritet»... ...«Bransjen erkjenner imidlertid at et slikt rettsvern kan skape uklare oppfatninger om vekterens status, og om hvorvidt han er i privat eller offentlig tjeneste. Bransjen ber derfor departementet istedenfor å se på muligheten for at det generelt blir straffeskjerpende å begå vold mot personer under utøvelse av yrke».

Politimesteren i Sør-Varanger:

«Videre er vi enig i at det ikke skal foretas en likestilling mellom vektere og offentlige tjenestemenn».

Kriminalitetsforebyggende råd:

«KRÅD gir også sin tilslutning til at vekteren ikke skal ha det særlige strafferettslige vern som gjelder for offentlige tjenestemenn av den grunn som er anført i innstillingen».

9.13.4 Departementets merknader

Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å foreslå endringer i forhold til gjeldende rett. Det vil allerede i dag ved domstolens utmåling av straff kunne være et straffskjerpende moment dersom vold er utført mot en uniformert vekter under utførelse av sin tjeneste.

9.14 Forholdet til EØS-avtalen m.v.

9.14.1 Gjeldende rett

Vaktvirksomhetsloven § 2 annet ledd oppstiller vilkår om at en person må være norsk statsborger (bokstav a) og ha fast bopel i Norge (bokstav b) for å få tillatelse til å drive vaktvirksomhet. Disse vilkårene antas å være i strid med EØS-avtalens regler om etableringsrett og fri bevegelighet. I vaktvirksomhetsforskriften § 4 oppstilles det krav om at ansatte i vaktforetak må fremlegge uttømmende politiattest i forbindelse med vandelskontroll foretaket skal gjennomføre. Videre krever forskriften § 5 at vekteren innen fastsatte tidsrammer har gjennomgått vekteropplæring. Også disse reglene må tilpasses EØS-avtalen.

I brev av 14. februar 1996 til Justisdepartementet ba utvalget om en vurdering av forholdet mellom vaktvirksomhetslovens bestemmelser og EØS-avtalen. Dette ble besvart ved brev av 26. september 1996 fra Justisdepartementet og det vises til gjengivelse av dette brevet foran i kap.5.

9.14.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

EØS-avtalens regler om etableringsretten og fri bevegelighet innebærer at det ikke er adgang til å ha bestemmelser om vaktvirksomhet som diskriminerer statsborgere i andre EØS-stater. Det er klart at kravet om norsk statsborgerskap (lovens § 2 annet ledd bokstav a) er i strid med EØS-avtalen.

Utvalget har også vist til at Justisdepartementets lovavdeling i sitt notat har vurdert om kravet til fast bopel er i strid med EØS-avtalen. Bl.a. under henvisning til rettsavgjørelser fra EF-domstolen, er det konkludert med at bopelskravet neppe kan opprettholdes.

Utvalget har under utformingen av sitt utkast til ny bestemmelse om tillatelse (§2) tatt hensyn til ovennevnte.

Lovavdelingen har antatt at vekteryrket er omfattet av Rådsdirektiv 92/51/EØF om godkjenning av yrkeskompetansegivende utdanning. Dette innebærer bl.a. at vaktvirksomhetsforskriftens krav om norsk politiattest (§4) og obligatorisk grunnutdanning (§5) må harmoniseres med EØS-avtalens bestemmelser.

Videre heter det at det må gjøres endringer i forskriftenes §§ 4 og 5. Det må fremgå at statsborgere i andre EØS-stater tilfredsstiller det norske kravet om vandel og opplæring ved å legge frem slik dokumentasjon som anvist ovenfor i departementets brev.

9.14.3 Høringsinstansenes syn

Kommunal- og regionaldepartementet (tidligere Kommunal- og arbeidsdepartementet) har fremsatt innsigelser i forhold til forskjellsbehandling mellom EØS-borgere og borgere fra andre stater i forhold til lovforslagets § 2, tredje ledd. De har bl.a. anført at de ikke kan se at det foreligger noen argumentasjon som saklig begrunner at EØS-borgere er å anse som bedre egnet til å drive vaktselskaper enn personer med statsborgerskap i land utenfor EØS-området. Under henvisning til dette mener de at krav til statsborgerskap i § 2, tredje ledd bokstav c strykes som vilkår.

Kommunal- og arbeidsdepartementet (nåværende Kommunal- og regionaldepartementet):

«Vi har videre merknader til lovutkastet § 2 der det stilles som vilkår for å få tillatelse for å utøve eller inngå avtale om vaktvirksomhet, at innehaveren er «statsborger i stat som er part av EØS-avtalen. Forslaget innebærer bortfall av nasjonalitetskravet for EØS-borgere for å sikre at loven står i samsvar med EØS-avtalen. Konsekvensen av dette er at loven hjemler forskjellsbehandling mellom EØS-borgere og borgere fra andre land. Utkastet viser ikke om det er foretatt en vurdering av hvorvidt det foreligger særlige hensyn som tilsier at det er grunn til å opprettholde nasjonalitetskravet overfor andre utenlandske borgere i dette tilfellet. Ut i fra det generelle målet om likebehandling vil vi be om en vurdering av hvorvidt bortfallet av nasjonalitetskravet kan gjelde for alle. For øvrig vises til at lovgivning om vaktvirksomhet i Sverige og Finland ikke stiller krav til nasjonalitet for å kunne få tillatelse til å drive vaktvirksomhet».

9.14.4 Departementets merknader

Det er etter departementets syn to ulike EØS-regler som stiller krav til det norske regelverket om vaktvirksomhet, henholdsvis etableringsretten og fri bevegelighet for tjenester, jf. EØS-avtalens artikkel 31-39 og Rådsdirektiv 92/51/EØF om godkjenning av yrkeskompetansegivende utdanning

Etableringsretten og fri bevegelighet for tjenester (EØS- avtalens § 31-39)

Det følger av EØS-loven av 27. november 1992 nr. 109 § 2 jf. § 1 at EØS-avtalen artikkel 31-36 ved motstrid uansett vil gå foran bestemmelsen i vaktvirksomhetsloven og dens forskrifter. Av EØS-avtalen artikkel 31 nr.1 annet ledd følger det at etableringsretten omfatter adgang til å starte og utøve selvstendig næringsvirksomhet «på de vilkår som lovgivningen i etableringsstaten fastsetter for egne borgere». Prinsippet om fri bevegelighet for tjenester er fastsatt i artikkel 36 og 37.

EØS-avtalens regler om etableringsretten og fri bevegelighet innebærer at det ikke er adgang til å ha nasjonale bestemmelser om vaktvirksomhet som diskriminerer statsborgere i andre EØS-stater.

Krav om «norsk statsborgerskap» i loven vil være i strid med EØS-avtalen. Mer uklart er det om også kravet om «fast bopel her i landet» må regnes som forskjellsbehandling p.g.a. nasjonalitet. Det synes å måtte legge til grunn at et krav om bopel i Norge i utgangspunktet vil favorisere norske statsborgere i forhold til borgere i andre EØS-stater. Det avgjørende må være om bopelkravet kan sies å være saklig begrunnet. Avgjørelser fra EF-domstolen gjør at kravet om fast bopel i riket neppe kan opprettholdes i loven. Et krav om fast forretningssted her i landet vil imidlertid ikke i seg selv være i strid med EØS-avtalen.

I likhet med utvalget har departementet ved utformingen av forslaget til ny bestemmelse om tillatelse i lovens § 2, harmonisert bestemmelsen i samsvar med EØS-avtalen, jf. lovforslagets § 2 tredje ledd pkt. c - «er statsborger i stat som er part i EØS-avtalen. Slik departementet ser det, vil denne formulering ikke være i strid med EØS-avtalen.

Departementet vil bemerke at det etter gjeldende vaktvirksomhetslov er krav om norsk statsborgerskap for å utøve eller inngå avtale om vaktvirksomhet, jf. vaktvirksomhetsloven § 2 annet ledd pkt. c. Dette foreslås nå endret til å gjelde borgere av EØS-land. Gjennom dette vil man harmonisere forholdet til EØS-avtalen og man er innenfor et område som gjøre det mulig å kontrollere det krav til vandel som loven forutsetter.

Sett hen til bl.a. ovenstående finner departementet å begrense endringen til å gjelde dette.

For ansatte i vaktselskap er det ingen krav til statsborgerskap, men man foreslår videreført et vandelskrav.

Nåværende bestemmelse om «har fast bopel her i landet» er for øvrig ikke tatt med i lovteksten til forslagets § 2.

Rådsdirektiv 92/51/EØF om godkjenning av yrkeskompetansegivende utdanning

Departementet (lovavdelingen) har i en tidligere uttalelse til Vaktvirksomhetslovutvalget antatt at vekteryrket er omfattet av Rådsdirektiv 92/51/EØF. Videre er uttalt at kravet i vaktvirksomhetslovens forskrifter om norsk politiattest (§4) og obligatorisk grunnutdanning for vektere (§5) er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Bakgrunnen for dette er at Rådsdirektiv 92/51/EØF om godkjenning av yrkeskompetansegivende utdanning kommer til anvendelse. Det har den konsekvens at bestemmelser i norsk rett som ikke harmonerer med Rådsdirektiv 92/51/EØF, må endres.

Kravet i forskriften § 4 om at det skal kreves uttømmende politiattest for vektere kan ikke opprettholdes. Hva som kan kreves fremlagt for å dokumentere tilfredsstillende vandel, følger av Rådsdirektiv 92/51/EØF artikkel 10 nr.1. Statsborgere i en EØS-stat har ifølge denne artikkelen bl.a. rett til å legge frem «dokumenter utstedt av vedkommende myndigheter i hjemstaten eller seneste oppholdsstat, som viser at disse kravene er oppfylt».

Norske myndigheter kan heller ikke lenger forlange at statsborgere i andre EØS-stater uten videre skal pålegges den norske grunnutdanningen for å ha rett til å utføre vakttjeneste, jf. forskriften § 5. Det kreves imidlertid etter Rådsdirektiv 92/51/EØF artikkel 8 for det første at vedkommende er i besittelse av kompetansebevis som kreves i en annen medlemsstat, og dette bevis ble utstedt i en medlemsstat, eller vedkommende kan dokumentere kvalifikasjoner han har tilegnet seg i andre medlemsstater. Og det kreves at beviset eller kvalifikasjonene særlig med hensyn til helse, sikkerhet, miljøvern og forbrukervern gir den samme sikkerhet som kreves ifølge vertslandets lover og forskrifter. Dette siste innebærer at norske myndigheter bl.a. må kunne stille krav til at vektere fra andre EØS-stater har den samme kjennskap til norske rettsregler som norske vektere har fått etter gjennomført grunnutdanning.

Med bakgrunn i ovenstående foreslås at det i forskrifter til loven eventuelt gis nærmere bestemmelser om dette.

9.15 Straff

9.15.1 Gjeldende rett

I henhold til vaktvirksomhetsloven § 8 straffes den som «forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven» med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.

Lovens § 4 bestemmer at også medvirkning til overtredelse av loven eller forskrifter gitt med hjemmel i loven kan straffes.

Ved vedtakelse av straffeloven § 48 a og § 48 b ble det innført en generell hjemmel for å ilegge foretaksstraff. En overtredelse av vaktvirksomhetsloven (eller forskrifter gitt med hjemmel i loven) forøvet av en eller flere personer kan således medføre at foretaket straffes.

9.15.2 Vaktvirksomhetslovutvalgets forslag

Etter utvalgets oppfatning er bestemmelsene om straffesanksjoner i dagens lovverk tilstrekkelige.

9.15.3 Høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen:

«Kommisjonen mener det kan stilles spørsmål ved om det er behov for en slik egen straffebestemmelse i vaktvirksomhetsloven».... «Kommisjonen er av den oppfatning at man generelt bør være tilbakeholden med bruk av straffetrusler»... ...«Når behovet for straffetrusler skal vurderes, bør man således se hen til i hvilken utstrekning etterlevelse av loven kan sikres ved andre virkemidler og sanksjoner»... ...«Kommisjonen vil for øvrig bemerke at spørsmålet om behovet for en slik straffetrussel overhodet ikke er berørt verken i forarbeidene til den nåværende lov om vaktvirksomhet (ot.prp. nr. 84 1986-87) eller i den foreliggende innstillingen fra vaktvirksomhetslovutvalget».

9.15.4 Departementets merknader

Det er i høringsrunden reist spørsmål om behov for en egen straffebestemmelse i vaktvirksomhetsloven, herunder i forhold til i hvilken utstrekning etterlevelse av loven kan sikres ved andre virkemidler eller sanksjoner.

Eksempelvis vil tilbakekall av tillatelsen til å drive vaktvirksomhet kunne være en langt strengere reaksjon enn en mindre straffereaksjon. Tilbakekall vil imidlertid også kunne ramme uskyldige tredjemenn - ansatte og kunder - på en uheldig måte.

Departementet mener for øvrig at det ikke er grunn til å sette seg utover utvalgets vurdering vedrørende bestemmelse om straffesanksjon. Denne sanksjonsmuligheten vil kunne brukes i tillegg til og/eller istedenfor f.eks. tilbakekall av en tillatelse.