12 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1:

Bestemmelsen omhandler familievernkontorenes oppgaver. Familievernet arbeider med mellommenneskelige konflikter og relasjonsproblemer. Den primære målgruppen er par og familier. Det er ikke en betingelse for å få hjelp at vanskene er oppstått mellom familiemedlemmer. Bestemmelsen utelukker ikke at enkeltpersoner kan søke hjelp ved et familievernkontor.

Familievernkontorene foretar også mekling etter ekteskapsloven § 26 og barneloven §§ 34 og 44. Det vises her til Ot prp. nr. 28 (1990-91) Om lov om ekteskap kap. 5 avsnitt 6. For meklingen er det også utarbeidet forskrift av 17. november 1992 med hjemmel i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 26 med endringer av 19. september 1994 og forskrift om mekling etter barneloven av 19. september 1994 med hjemmel i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre §§ 34 og 44. Når det gjelder mekling, er det fylkesmannen som har ansvaret for meklingsapparatet og godkjenning av meklere.

Bestemmelsen om at familievernet også bør drive utadrettet virksomhet innebærer ikke en plikt for kontorene til å drive slik virksomhet. Det enkelte kontors kapasitet og behovet i fylket for at familievernet driver utadrettet virksomhet vil være avgjørende for omfanget av slik virksomhet. Det stilles ikke spesifikke krav til hva den utadrettede virksomhet skal bestå av, dette vil også i høy grad være avhengig av hvilke ressurser som ellers finnes i fylket og hvor stort behovet er for at familievernet driver slik virksomhet. Det vil sannsynligvis her være ulike behov fra fylke til fylke.

Tredje ledd fastslår at klienter kan henvende seg direkte til familievernkontor, henvisning er ikke påkrevet. Mange av klientene har imidlertid også kontakt med andre deler av hjelpeapparatet, og henvisninger kan således også foretas via andre, jf lovteksten.

Til § 2:

Bestemmelsen omhandler fylkeskommunens oppgaver som forvaltningsmyndighet for familievernet. Fylkeskommunen eller den fylkeskommunen inngår avtale med, skal drive familievernkontorene. Loven vil også gjelde de kontorer fylkeskommunen inngår slik avtale med. Dette innebærer at lovens bestemmelse gjøres gjeldende også for de kontorer som ikke eies av fylkeskommunen. Kontorets eier har ansvaret for budsjett, ansettelser og den daglige drift.

De eksisterende familievernkontorene er enten kommunale, interkommunale eller tilknyttet Den norske kirke. Bestemmelsen er ikke til hinder for at fylkeskommunen også kan inngå avtale om drift av familievernkontor med for eksempel ideelle organisasjoner eller andre kirkesamfunn enn Den norske kirke.

Bestemmelsens andre ledd fastlegger at fylkeskommunen har et overordnet ansvar for familievernkontorene i fylket. Det er dennes ansvar at tjenesten som helhet fungerer, og at de samlede ressurser i familievernet disponeres best mulig etter behovene i det enkelte fylke, samt at det enkelte kontor innehar den nødvendige kompetanse for å løse oppgavene loven pålegger dem.

Til § 3:

Fylkeslegen skal føre tilsyn med familievernkontorene. Klagebehandling i helsetjenesten er en del av tilsynsmyndighetens oppgaver. Fylkeslegen vil være klageinstans og behandle eventuelle klagesaker fra familievernets klienter. Se for øvrig pkt. 10.2.3. Vi viser også til lov om statlig tilsyn med helsetjenesten av 30. mars 1984 nr. 15 som gir nærmere anvisning om tilsynsmyndighetens oppgaver. Det bemerkes at fylkeslegen ikke fører tilsyn med mekling etter ekteskapsloven § 26 og barneloven §§ 34 tredje ledd og 44 tredje ledd. Ansvaret for tilsyn med slik mekling tilligger fylkesmannen, jf forskrift til ekteskapsloven om mekling av 17. november 1992. Bestemmelsens andre ledd regulerer retten til innsyn i nødvendig opplysninger i forbindelse med utøvelse av tilsynsoppgaven.

Til § 4:

§ 4 stiller krav om at personellet ved familievernkontor skal være tverrfaglig sammensatt. Det er etter departementets vurdering viktig at den tverrfagligheten som i dag preger familievernet videreføres også i fremtiden.

Familievernkontorene skal ha en faglig leder som er psykolog, psykiater eller annen lege. Imidlertid kan også sosionom med videreutdanning i familieterapi og lang praksis etter en individuell vurdering godkjennes som faglig leder ved familievernkontor. Leger har etter lov om leger av 13 juni 1980 nr 42 § 16 tredje ledd en selvstendig og uavhengig stilling overfor andre i medisinske spørsmål. Dette innebærer at en lege ikke kan instrueres av andre i den enkelte konkrete behandlingssituasjon. Som faglig leder kan en psykolog eller en sosionom administrere og pålegge legen oppgaver. Legen står imidlertid fritt mht utførelsen av behandlingen.

Departementet fastsetter ved forskrift nærmere regler om hvem som kan godkjenne og hvilke kriterier som skal legges til grunn for godkjenningen.

Lederen bør ha kompetanse i familieterapi, dette kan være tilleggsutdanning i familieterapi eller annen tilsvarende kompetanse og/eller lang yrkeserfaring innen feltet familieterapi.

Tradisjonelt har grunnbemanningen ved familievernkontorene bestått av psykiater, psykolog og sosionom. Det er bred enighet om at en slik bemanning gir en god kompetanseprofil i forhold til de oppgaver som skal løses ved et familievernkontor, og departementet mener derfor at nevnte yrkesgrupper bør være ansatt ved kontoret. Det innebærer ikke et krav om at nevnte yrkesgrupper nødvendigvis skal være ansatt i faste stillinger.

Jurist og prest er yrkesgrupper som i dag er ansatt ved familievernkontorer. Disse er ofte ansatt i deltidsstillinger eller som konsulenter. Andre yrkesgrupper med relevant utdanning kan også være ansatt ved familievernkontorer. Det tilsettende organ avgjør hva som må anses å være relevant utdanning.

Til § 5:

Bestemmelsen omhandler taushetsplikt og omfatter enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et familievernkontor. De som har taushetsplikt plikter å sørge for at taushetsbelagte opplysninger ikke tilflyter uvedkommende. Dette vil bl.a. innebære at taushetsbelagte opplysninger oppbevares på en slik måte at uvedkommende ikke har adgang til opplysningene, i praksis vil dette innebære at opplysningene oppbevares nedlåst.

Typiske opplysninger som omfattes av ordlyden «noens legems- og sykdomsforhold eller andre personlige forhold» vil være opplysninger om alle helseforhold, samt opplysninger som dreier seg om ekteskaps-, familie- og hjemforhold. Også opplysninger om utdannings- og arbeidsforhold og klientens økonomiske situasjon omfattes. Det samme gjør opplysninger om ekteskapelig status, nedstamming, barn i eller utenfor ekteskap, adopsjon, vergemål o.l.

Det er inntatt en presisering av at taushetsplikten også gjelder fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Det fremgår av forvaltningsloven § 13 andre ledd at slike opplysninger ikke regnes som personlige, med mindre de røper et klientforhold eller andre forhold som må regnes som personlige. På familievernets område er det behov for et omfattende vern, for å sikre det nødvendige tillitsforhold mellom familievernet og klientene.

Siste ledd viser til den straffebestemmelse som vil komme til anvendelse ved eventuelt brudd på taushetspliktbestemmelsen. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121. Denne bestemmelsen omhandler krenkelse av taushetsplikt som følger av «hans tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ».I tillegg er formålet med å innta en uttrykkelig henvisning til straffeloven § 121 å unngå tvil om hvorvidt straffebestemmelsen dekker brudd på taushetsplikten også når det gjelder tjeneste eller arbeid ved de kirkelige kontorene.

Til § 6:

I utgangspunktet vil taushetsplikten bortfalle ved samtykke. Det må imidlertid stilles krav til at klienten som gir samtykke har forstått hva dette innebærer. Samtykke må være gitt frivillig og etter nøye overveielse. Klienten må være innforstått med konsekvensene av at disse opplysningene gis til andre og må få vite hvilke opplysninger det gjelder og hvem som skal få opplysningene. Taushetsplikten oppheves så langt samtykket rekker. Det kan tenkes situasjoner hvor klienten gir samtykke til at enkelte opplysninger kan gis til andre, men at dette ikke omfatter alle opplysninger behandleren har kjennskap til. Avgjørelse om hvor langt samtykket rekker må fattes ut fra en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

Det stilles ikke formkrav til samtykke. Et muntlig samtykke er like bindende som et skriftlig. Det kan imidlertid være en fordel å innhente skriftlig samtykke som bevis, da det i ettertid kan oppstå tvist.

Når det gjelder barn, vil det i utgangspunktet være den eller de som har foreldreansvaret for barnet som kan samtykke til opphevelse av taushetsplikt. Dersom barnet selv har en slik modenhetsgrad at vedkommende kan vurdere betydningen av å samtykke, vil det ikke være behov for samtykke fra den/de som har foreldreansvaret. Etter modell av lov om leger av 13 juni 1980 nr. 42 § 32 andre ledd, oppstilles det en 16 årsgrense.

Dersom et barn er under 16 år, skal samtykke gis av foreldre eller foresatte. Er barnet mellom 12 og 16 år, skal hans eller hennes mening høres. Bestemmelsen om at barn over 12 år skal gis anledning til å si sin mening før samtykke gis, bygger på lov om barn og foreldre av 8 april 1981 nr. 7 § 31 andre ledd.

Tredje ledd kommer til anvendelse i de tilfeller hvor foreldrene har samtykket, men det likevel kan anses å være behov for å beskytte barnet mot at taushetsbelagte opplysninger kommer ut. Foreldrenes interesse i å få frigitt opplysningene vil ikke alltid ha hensynet til barnets interesser for øye. Det vil være departementet som i disse tilfellene kan avgjøre om taushetsplikten på tross av foreldrenes samtykke likevel skal gjelde.

Til § 7

Etter modell av legeloven § 34 er det inntatt en bestemmelse om taushetsplikt i forhold til samarbeidende personell. Opplysninger kan av hensyn til klientbehandlingen gjøres kjent for annet personell, med mindre klienten motsetter seg dette, og det etter forholdene kan og bør respekteres.

Til § 8

Denne bestemmelsen bygger på legeloven § 36.

Fagpersonell ved familievernkontorer kan uten hinder av taushetsplikt meddele ellers taushetsbelagte opplysninger om legems- eller sykdomsforhold eller andre personlig forhold når opplysningene er anonymisert på en slik måte at klientene er vernet mot å bli kjent.

Departementet kan bestemme at taushetsbelagte opplysninger uten hinder av taushetsplikten kan eller skal gis til bruk for forskning. Det kan knyttes vilkår til vedtaket. Den som mottar opplysningene vil ha taushetsplikt og straffansvar etter denne lov.

Etter bestemmelsens tredje ledd kan departementet gi forskrifter om bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning.

Til § 9:

Tilsvarende bestemmelser er tatt inn i lov om leger, lov om godkjenning m.v. av psykologer, lov om psykisk helsevern, lov om sykehus m.v. og lov om helsetjenesten i kommunene. Bakgrunnen for disse bestemmelsene er at den offentlige helsesektor ofte innehar særlig faglig kompetanse som både i enkeltsaker og mer generelt bør kunne tilflyte sosialtjenesten og komme denne til gode, f.eks. gjennom råd og veiledning. Bestemmelsen oppstiller ikke noen opplysningsplikt, ettersom opplysningene bare kan gis etter klientens samtykke. Vi viser her til merknadene under § 6 vedrørende krav til samtykke. For øvrig viser vi til Ot. prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester pkt. 3.3 og 8.6.

Til § 10:

Bestemmelsen medfører at fagpersonell i medhold av denne lov har opplysningsplikt til barneverntjenesten. Bestemmelsen følger av lov om barneverntjenester av 17 juli 1992 nr. 100 § 6-4 tredje ledd og av endringer i de enkelte profesjonslover. Når det gjelder forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side skal fagpersonell ved familievernkontor gi opplysninger av eget tiltak. Bestemmelsen innebærer at fagpersonell har en meldeplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller at det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist alvorlige adferdsvansker. Det vises her til lov om barneverntjenester §§ 4-10, 4-12, samt 4-24. På samme måte plikter fagpersonell ved et familievernkontor å gi slike opplysninger etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, f.eks. fylkesnemnda i barnevernssaker.

Prester er en yrkesgruppe som generelt ikke er pålagt en slik opplysningsplikt når det gjelder betroelser gitt i kallet. Departementet legger imidlertid til grunn at de opplysninger vedkommende mottar gjennom sitt arbeid ved familievernkontoret ikke kan anses å være betroelser som er gitt presten i dennes kall. I sitt arbeid i familievernet vil også prestene ha den samme opplysningsplikt som de øvrige ansatte. Departementet er klar over at det her i helt særegne tilfeller kan oppstå vanskelige grensespørsmål. Vi viser til omtalen under punkt 7.4.

Til § 11:

Bestemmelsen fastslår at ansvarlig behandler plikter å føre ordnede opptegnelser over sin virksomhet. Dette omfatter både føring av journal og andre opptegnelser. Opptegnelsene foretas for å dokumentere den behandling som er gitt og tjener som et arbeidsredskap for behandler. Opptegnelser kan også være underlag for å kunne gi nødvendige innberetninger og opplysninger til det offentlige helsevesen, f.eks. trygdekontoret dersom det gjelder klienters refusjon av reiseutgifter.

Bestemmelsen fastslår også at det skal føres journal over hver klientenhet. Klientenheten ved familievernkontorene er oftest par eller familier. Journalen vil derfor kunne omfatte flere personer. Det er faglig leder som har overordnet ansvar for at journal føres i samsvar med gjeldende regler.

Det er inntatt en presisering i første ledd om at leger som fører journal etter denne bestemmelsen, ikke har plikt til å føre journal for hver klient etter legeloven § 43 første ledd. Psykologer som fører journal etter denne bestemmelsen, vil tilsvarende ikke ha plikt til å føre journal for hver klient etter midlertidig forskrift om psykologers virksomhet, fastsatt av Sosialdepartementet 25. september 1974, med hjemmel i lov 9. mars 1973 nr 13 om godkjenning m.v. av psykologer § 5.

Departementet gir forskrifter om hvordan opptegnelser i klientjournal skal føres; om supplering, retting, sletting, oppbevaring og om i hvilken grad og hvordan opplysningene kan brukes av andre, f.eks. til forskning og statistikk. Vi viser ellers til det som er sagt under pkt. 8.2 vedrørende klientjournal.

Ifølge lov om personregistre m.m. av 9 juni 1978 nr. 48 § 41 gjelder ikke konsesjonsplikt for personregistre i organ for stat eller kommune. Fordi det kan reises tvil om hvorvidt de kirkelige kontorene er å anse som organ for stat eller kommune og således vil falle inn under unntaket i personregisterloven § 41, fastslås det uttrykkelig i loven at klientjournal ikke vil være konsesjonspliktig. Vi viser for øvrig til pkt. 8.2.

Bestemmelsen om klientjournal gjelder ikke i meklingssaker etter lov om ekteskap av 4 juli 1991 nr. 47 § 26 og lov om barn og foreldre av 8 april 1981 nr. 7 § 34 tredje ledd og § 44 tredje ledd fordi det i disse sakene skal føres protokoll. Vi viser til § 4 i forskriftene til ekteskapsloven § 26 om mekling m.v. av 17. november 1992.

Til § 12:

Bestemmelsen fastslår at klienter har rett til innsyn i felles journal når det gjelder opplysninger som direkte angår dem selv. Fordi hovedtyngden av familievernets journaler omfatter flere personer vil det vanligvis ikke gis innsyn i hele journalen. Enhver klient har som hovedregel rett til å få innsyn i de opplysninger som gjelder vedkommende selv, med mindre det av hensyn til klientens helse, eller forhold til personer som står klienten nær, må anses utilrådelig.

Opplysninger som gjelder andre har man imidlertid som hovedregel ikke rett til innsyn i. Fordi familievernets journaler omfatter flere personer er det svært viktig at journalføringen søkes foretatt på en slik måte at opplysninger som direkte gjelder en av klientene ikke blandes sammen med opplysninger som også gjelder andre, slik at det blir praktisk vanskelig å gi ut opplysninger fra journalen. For øvrig kan andre også få innsyn i journal dersom den opplysningene gjelder samtykker i dette. Dersom det kreves innsyn i hele journalen som omhandler opplysninger vedrørende flere personer, må samtlige samtykke i at vedkommende gis innsyn. Ellers kan det bare kreves innsyn i de opplysninger som direkte gjelder den/de som har gitt samtykke.

I bestemmelsens tredje ledd er det tatt inn en bestemmelse om at en klient som blir nektet innsyn, kan be om at opplysningene gjøres kjent for en representant han eller hun utpeker. Det må her legges vekt på representantens kvalifikasjoner, vekdommendes forhold til klienten og opplysningenes viktighet.

Foreldre/foresatte for barn under 16 år har innsynsrett i opplysninger som gjelder barnet. Er barnet mellom 12 og 16 år, har foreldre/foresatte ikke innsynsrett i opplysninger som gjelder barnet dersom barnet av grunner fagpersonellet mener bør respekteres, ikke ønsker at opplysningene gis.

Til § 13:

Forvaltningslovens regler gjelder der annet ikke fremgår av loven. Forvaltningslovens taushetspliktregler gjelder i utgangspunktet for alle offenlig tilsatte, uavhengig av profesjon. Da denne lov har strengere regler enn hva som følger av forvaltningsloven, vil det i praksis være denne loven som regulerer forholdet i situasjoner der begge regelsett kan komme til anvendelse. Forvaltningslovens regler om saksbehandling vil imidlertid komme til anvendelse. F.eks. gjelder dette klientens krav på orientering om klageadgang.

Når det gjelder unntaket i andre punktum er forvaltningslovens anvendelsesområde for de kontorene som ikke er forvaltningsorganer, avgrenset til å gjelde i klientsaker. Som et utgangspunkt for vurderingen av hva som må regnes som klientsaker, legger departementet til grunn at dette må tolkes vidt og gjelde hele den delen av virksomheten som involverer klienter. Departementet legger stor vekt på at det i klientsaker skal gjelde et felles regelverk for kontorene uansett eierforhold.

Uten unntaket i andre punktum ville de kirkelige kontorene også falle inn under forvaltningsloven § 2 andre ledd som fastslår at avgjørelse om ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytning av offentlig tjenestemann regnes som enkeltvedtak. Disse kontorene praktiserer i dag et selvstendig arbeidsgiveransvar. Det må på denne bakgrunn antas at det vil gripe for sterkt inn i eiers rettigheter å fastlegge at forvaltningslovens regler kommer til anvendelse for hele virksomheten.

Til § 14

Bestemmelsen regulerer forholdet til Svalbard. Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard.

Til § 15:

Bestemmelsen omhandler ikrafttredelse og overgangsbestemmelser.

Departementet har fulgt et vanlig mønster for ikrafttredelsebestemmelse.

Andre ledd er en overgangsbestemmelse som omhandler de eksisterende kontorers rett til å inngå avtale med fylkeskommunen for en toårsperiode regnet fra lovens ikrafttredelse.

Med eksisterende kontorer menes de kontorer som på tidspunktet for lovens ikrafttredelse får statstilskudd som familievernkontor.

Til § 16:

Det gjøres endring i lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100 § 6-4 tredje ledd hvor det tilføyes «lov om familievernkontorer». Endringen medfører at også yrkesutøvere etter lov om familievern får opplysningsplikt til barneverntjenesten etter barnevernlovens § 6-4 andre ledd. Vi viser for øvrig til Ot.prp. nr. 44 (1991-92) «Om lov om barneverntjenester (barnevernloven)» Kap. 6 pkt. 6.4.