3 Familievernet som en del av det samlede helse- og sosialtilbudet

3.1 Karakteristiske trekk ved tjenesten

Familievernet fremstår i dag som en del av den samlede helse- og sosialvirksomhet. Familievernet er en sammensatt og spesiell tjeneste. Dens særpreg er ofte understreket.

Familievernet har i sin virksomhet karakter av å være både en 1. linjetjeneste og en 2. linjetjeneste. 1. linjetjenestene finnes stort sett på kommunalt nivå, lett tilgjengelige for kommunens innbyggere. 2. linjetjenestene finnes stort sett på fylkeskommunalt nivå som spesialiserte tjenester. Et viktig argument for at familievernet kan karakteriseres som en 1. linjetjeneste er at tjenesten har en lav terskel. Brukerne kan henvende seg direkte uten henvisning. Hele 80% av klientene henvender seg direkte til familievernkontoret og ber om hjelp, mens ca. 20% av henvendelsene skjer ved henvisning fra andre instanser. Et viktig argument for at familievernet også kan karakteriseres som en 2. linjetjeneste er at tjenesten innehar høy kompetanse og faglig spesialisering.

Denne blandingen av 1. og 2. linjetjeneste er et av de interessante særtrekkene ved familievernet.

Tjenesten er også hovedsaklig diagnosefri. Det er en utbredt oppfatning innen familievernet at nettopp dette medfører at brukerne lettere og tidligere oppsøker tjenesten, og derved får hjelp før problemene blir for store. Mange vil føle det som en belastning og stigmatisering å bli sett på som pasient, og diagnostisert i forbindelse med at familien opplever en krise, selv om denne er så alvorlig at det er nødvendig å søke hjelp utenfra for å løse den. Dette understreker også tjenestens karakter av en forebyggende hjelpetjeneste.

Familievernet har elementer både av helsetjeneste og sosialtjeneste. Slik departementet ser det kan tjenesten defineres både primært innenfor helsesektoren og primært innenfor sosialsektoren. Hvordan en velger å definere familievernet får konsekvenser for organisering og ledelse av kontorene og for valg av tilsyns- og klagesystem.

Enkelte karakteristiske trekk ved virksomheten kan tale for å definere familievernet som en sosialtjeneste. Tjenesten er i hovedsak diagnosefri og sosial rådgivning/veiledning er en del av virksomheten. Sosionom er ansvarlig terapeut i mer enn halvparten av sakene, og en tredjedel av kontorene har sosionom som eneste leder. Klientjournal føres ikke etter journalforskriften til hhv legelov og psykologlov, men etter Datatilsynets konsesjon, med daglig leder som registeransvarlig.

De viktigste forhold som taler for å definere familievernet som en helsetjeneste med særlig vekt på forebyggende behandling er:

• Familievernets oppgaver og faglige metoder har sterke likhetstrekk med virksomheten i helsevesenet

• Familievernet har fra starten i ca. 1960 vært en del av helsevesenet som sosialmedisinsk institusjon

• Klientbehandling utgjør hovedtyngden av virksomheten

• I ca. 40% av sakene er psykolog, psykiater/lege ansvarlig terapeut

• Ca. halvparten av fagpersonellet i familievernet er helsepersonell underlagt profesjonslovgivningen

• To tredjedeler av kontorene har psykolog eller psykiater/lege som faglig og/eller medisinsk ansvarlig

3.2 Høringsinstansenes syn på tjenesten

En del viktige høringsinstanser sier seg enige med departementet i at familievernet kan defineres som en helsetjeneste med særlig vekt på forebyggende arbeid.

Styret i Offentlige familievernkontorers organisasjon (OFO) uttaler:

«Styret i OFO er enig i notatets definisjon av tjenesten: forebyggende helsetjeneste. Familievernet er utviklet og fungerer innenfor en helsefaglig forståelse. Hittil i «Retningslinjer for drift av familievernkontorer» er tjenesten definert som en sosialmedisinsk institusjon. Innenfor denne definisjonen har familievernet utviklet sin egenart slik det er beskrevet i høringsnotatet. Tjenesten representerer et faglig tilbud i skjæringspunktet mellom helse- og sosialtjenestene. Tjenesten har høy faglig kvalitet og kompetanse på spesialistnivå, og er lett tilgjengelig med lav inntaksterskel overfor brukerne. Familievernet har dermed utviklet sin egenart innenfor et nyere, moderne og utvidet helsebegrep.»

Norsk psykologforening (NPF) uttaler blant annet:

«NPF har merket seg at det i merknadene til lovforslaget tydeliggjøres premisser for at familievernet i tiden fremover skal kunne utvikle og bevare posisjonen som en seriøs hjelpeinstans for mennesker med samlivsproblemer og kriser som fører til psykiske problemer. I begrunnelsen for at familievernet fortsatt skal være en helseinstans anføres det således:

• Familievernet benytter terapeutisk teori og metode.

• Familievernet skal virke forebyggende og drive behandling på et tidlig stadium.

• Familievernet skal kunne oppdage sykdomstilstander og alvorlige lidelser.

• En entydig helseforankret tilknytning sikrer at de etablerte ordninger for klientrettigheter kan gjelde for virksomheten.»

Bærum kommune uttaler:

«Fylkeskommunal overtakelse og en egen lovgivning av en tverrfaglig og forebyggende helsetjeneste sikrer familievernet som et lavterskeltilbud med blanding av behandling og forebyggende arbeid. Lovutkastet sikrer blanding av helse- og sosial personell med høy faglig kompetanse og spesialisering.»

Flere av høringsinstansene har stilt spørsmål ved og vært tvilende eller negative til definisjonen av familievernet som en forebyggende helsetjeneste. Et gjennomgående syn er at familievernet først og fremst er en selvstendig, særegen tjeneste, som ikke skal settes i bås. Noen få høringsinstanser mener at familievernet heller burde defineres som en sosialtjeneste.

Fylkeslegen i Oslo uttrykker i sin høringsuttalelse sterk tvil om familievernet bør anses som en del av helsevesenet.

«Bakgrunnen for denne tvil er at det familievernet i det vesentlige driver med er løsning av konflikter mellom to personer, og konfliktløsning er i utgangspunktet ikke noen naturlig del av helsetjenesten. At enkelte av konfliktene kan være forårsaket av helsemessige problemer endrer i prinsippet ikke dette. Konflikter bør fortrinnsvis løses av organer som er opprettet for dette formål og ikke av helsevesenet. Helsevesenet bør kun bidra til løsning av de nevnte helsemessige problemer, og i den forbindelse er det formentlig slik at det er spesialisthelsetjenesten som er nærmest til å bidra til dette.»

Oslo bispedømmeråd uttaler:

«Det er uheldig at departementet legger til grunn en forståelse av familievernet som definerer familievernet som en helsetjeneste. Familie- og samlivsproblematikk bør ikke gjøres til sykdom. Innføring av en helseforståelse og diagnostisering vil føre til stigmatisering av de hjelpetrengende. En slik forståelse kan bidra til at terskelen til aktiv bruk av familievernet blir høyere. Familievernet har sin bakgrunn i og er utviklet ut i fra helsetjenesten, men har i dag en egen fagforståelse og fremstår som en egen tjeneste. Intensjonen i høringsnotatet om å bevare og videreføre familievernet er uforenlig med tanken om å innlemme familievernet i spesialhelsetjenesten. Familievernet som unik kombinasjon av førstelinje- og andrelinjetjeneste, står i fare. Lovfestingen av familievernet vil først ha betydning dersom loven definerer familievernet som en egen selvstendig tjeneste.»

Landsstyret for Kirkens Familierådgivning (KF) uttaler:

«Når det dessuten sies, at helse-definisjonen er valgt for å gi familievernet en klar og entydig tilknytning, som sikrer at allerede etablerte ordninger for klientrettigheter, forvaltningskrav, tilsyn m.v. skal kunne gjelde også for denne virksomheten, blir definisjonsspørsmålet desto mer avgjørende.

En frykter at departementet - for å kunne møte i og for seg viktige, men ikke desto mindre klart sekundære ordnings- og administrasjonsbehov - er i ferd med å overse det som for familievernet må være det grunnleggende behov: Å bli forstått som en selvstendig tjeneste og et særskilt fagområde - med de konsekvenser for forvaltning, finansiering, tilrettelegging, tilsyn osv. dette må innebære.

Landsstyret vil for sin del hevde at familievernet forstått som helsetjeneste, i fortsettelsen vanskelig kan bestå som tverrfaglig virksomhet.

Helsetjeneste-definisjonen vil dessuten bety høyere terskel for klientene, at tjenesten står i fare for å bli stigmatiserende og at den bli mer komplisert og ressurskrevende for samfunnet.»

3.3 Familievernet - en forebyggende helsetjeneste

Departementets siktemål er å videreføre familieverntjenesten slik den fremstår i dag. Det er en svært etterspurt tjeneste som yter viktig hjelp til mange. Familievernet representerer faglig spisskompetanse i forhold til familierelaterte problemer. Kombinasjonen av lav terskel og høy faglig kompetanse gjør familievernet til et unikt tilbud.

Det er viktig at familievernet også i fremtiden kan beholde og utvikle videre den høye kvalitet og kompetanse tjenesten besitter. Den type mellommenneskelige problemer som familievernet kommer i kontakt med, krever etter departementets vurdering denne særlige kompetanse og kyndighet i behandlingen, ikke minst for å kunne oppdage sykdomstilstander og mer alvorlige lidelser blant klientene. Det høye innslaget av helsepersonell i familievernet sikrer en høy helsefaglig standard. Mange av sosionomene i familievernet har sammen med lang praksis også videreutdanning i familieterapi og representerer en faglig spisskompetanse på dette området. Den tverrfaglige bemanningen med teamarbeid som sentral idé og arbeidsform sikrer bredde i tilnærmingen til og forståelsen av problemene.

Den faglige virksomheten sammenholdt med familievernets kompetanse, organisering og lederstruktur tilsier etter departementets vurdering at tjenesten i større grad er beslektet med helsetjenestene enn med sosialtjenestene.

På denne bakgrunn vil departementet konkludere med at familievernet er å anse som en helsetjeneste, med særlig vekt på forebyggende arbeid. I den videre drøfting av framtidig forvaltningsmodell for familievernet vil vi legge denne forståelsen av tjenesten til grunn.

Det må understrekes at dette er et valg primært for å gi familievernet en klar og entydig tilknytning som sikrer at etablerte ordninger for klientrettigheter, forvaltningskrav, tilsyn m.v. kan gjelde for virksomheten. Det er ikke departementets intensjon at dette skal få følger i form av endringer i familievernets tverrfaglige virksomhet.

Det at familievernet betraktes som en forebyggende helsetjeneste og dermed som en del av helsevesenet, står etter departementets mening ikke i motsetning til at familievernet skal forbli en egen, selvstendig tjeneste. Deler av helsevesenet har primært et forebyggende siktemål. Det som per definisjon kalles helsevesenet spenner over et vidt spekter av tilbud til befolkningen, fra indremedisin og kirurgi til almenmedisin og psykiatri. Også helsestasjonene er en del av helsevesenet. Det fantes tidligere en egen lov om helsestasjoner, men den ble senere integrert i lov om helsetjenesten i kommunene. Som en del av helsevesenet og med kommunal forankring, har helsestasjonene utviklet sin faglige identitet. Helsevesenet er mangfoldig, og det bør være grunnlag for å se familievernet som en del av dette mangfoldet.

Helsevesenet er heller ikke regulert av en lov, men av en rekke lover. Barne- og familiedepartementet fremmer forslag om en egen lov om familievernkontorer for å understreke tjenestens særegne karakter.