2 Dagens familievern

Familievernets røtter og fremvekst er utførlig beskrevet i St. melding nr. 15 (1992-93) «Familievernet. Oppgåver og forvaltning.» kap. 2. Tjenesten er i dag formelt regulert av Retningslinjer for drift av familievernkontorer, gitt av Helsedirektoratet i 1963. Et forslag til nye retningslinjer ble lagt frem i 1987. Disse er ikke blitt vedtatt, men har i praksis langt på vei vært retningsgivende for virksomheten.

De to interesseorganisasjonene for familievernkontorene; Offentlige Familievernkontorers Organisasjon (OFO) og Kirkens Familierådgivning (KF), har vært viktige støttespillere for tjenesten, organisatorisk og faglig. Organisasjonenene har også ansvaret for utarbeidelse av statistikk over virksomheten. Det er videre etablert et felles fagråd, som bl.a. er forum for videreutvikling av familieterapi som metode og initiativtaker til faglige diskusjoner.

De kirkelige og de offentlige kontorene eksisterer side om side, og familievernet framstår som en enhetlig tjeneste med en felles faglig profil. Den følgende beskrivelsen av familievernet omfatter således både den kirkelige og den offentlige delen.

2.1 Formålet med tjenesten/familievernets oppgaver

Familievernets viktigste arbeidsoppgave er behandling og rådgivning i forhold til problemer og kriser i familien. For klientene fungerer tjenesten hovedsaklig som en 1. linjetjeneste; de fleste tar selv direkte kontakt med kontoret da henvisning ikke er påkrevet. Den lave terskelen betyr at klientene kan ta kontakt før problemene har vokst seg for store. Samtidig fungerer familievernet også som en 2. linjetjeneste, ca. 20% av klientene henvises fra andre instanser.

Familievernet er den eneste tjenesten som arbeider primært med fokus på familierelaterte problemer. Tjenesten legger vekt på forebyggende virksomhet og behandling på et tidlig stadium, slik at problemene ikke fester seg og utvikler symptomer og lidelser som krever langvarig behandling. Familievernet arbeider med et vidt spekter av saker som har sitt utspring i relasjonsproblemer som influerer på familiesituasjonen. Det fokuseres på familien selv som den viktigste ressurs i behandlingen.

Den kliniske virksomheten er den primære og grunnleggende oppgaven. Hovedtyngden av sakene familievernet arbeider med dreier seg om familie/parproblemer. Det er et vidt spenn hva angår hvilken type problemer klientene ønsker hjelp til å få løst. Familieproblemene kan ha sitt utspring i psykiske vansker, parforhold, forholdet mellom barn og foreldre, vansker i forbindelse med separasjon/skilsmisse av både følelsesmessig og praktisk art osv. Også mer akutte kriser i familien i forbindelse med død, sorg, utroskap, overgrep, arbeidsløshet, sykdom, funksjonshemming, alkoholisme o.l. kan føre til at klientene oppsøker familievernkontor.

En av ti saker karakteriseres som høyrisikosaker. Dette er saker som vurderes å være av særlig alvorlig karakter, hvor det bl.a. forekommer fysisk mishandling, seksuelt misbruk av barn, selvmordsforsøk, alvorlig somatisk sykdom/skade og rusmiddelmisbruk.

I følge familievernets statistikk for 1993 avsluttes over 80% av sakene i forståelse med klienten. Mindre enn 20% av sakene henvises videre til andre hjelpeinstanser. I ca. 95% av sakene var flere enn 2 personer involvert.

Hovedtyngden av de som kommer til familievernkontorene for å få hjelp, er par mellom 30 og 50 år. De fleste av disse parene har barn, som også i enkelte tilfeller er med i behandlingsopplegget.

Familievernet utfører også mekling etter ekteskapsloven § 26 og barneloven §§ 34 og 44. Meklingsordningen som ble innført 1.1.1993 er obligatorisk for ektepar med barn under 16 år som ønsker separasjon/skilsmisse, samt for foreldre som ønsker å reise sak om foreldreansvar, daglig omsorg eller samværsrett, uavhengig av om foreldrene har vært gift/samboende eller aldri har bodd sammen. I tillegg gir ordningen fra og med 1.1.1995 også et frivillig tilbud til samboende foreldre som flytter fra hverandre. For denne gruppen kan meklingen imidlertid ikke gjøres obligatorisk, fordi det for samboende foreldre ikke kreves en formell offentlig handling (separasjon/skilsmisse) eller rettslige skritt for å avslutte forholdet formelt. Det vises til forskrift fastsatt av Barne- og familiedepartementet 19. september 1994 med hjemmel i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre §§ 34 og 44.

Familievernet har også i noen grad drevet opplæring av andre meklere utenfor familievernet.

Familievernet driver også utadrettet virksomhet. De ansatte utfører veiledning og undervisningsoppgaver, først og fremst overfor 1. linjetjenesten, og opplysningsvirksomhet om familie og samliv i form av kurs, foredrag o.l. Det varierer hvor mye det enkelte kontor utfører av slikt forebyggende arbeid. Dette har sammenheng bl.a. med det enkelte familievernkontors ressurser og behovet og interessen fra det øvrige hjelpeapparat for disse tjenestene.

2.2 Omfanget av og kapasiteten i tjenesten

Familievernet består i dag av 62 kontorer, hvorav halvparten er fylkeskommunale/kommunale og den andre halvparten er kirkelige. Kontorene betegnes som familievernkontorer, familierådgivningskontorer eller familiekontorer. Tjenesten er kraftig utbygget de senere år; i 1990 var antall kontorer 47. I 1991 utarbeidet departementet en plan for utbygging av familievernet for å sikre et landsdekkende nett av familievernkontorer med noenlunde lik tilgjengelighet til tjenesten i alle fylker. Planen bygget på en utredning fra Transportøkonomisk institutt, der lokalisering av nye kontorer ble foreslått med sikte på utjevning av tjenestetilbudet. De tre siste kontorene i utbyggingsplanen ble etablert i 1994 og satt i drift i første halvår 1995. I perioden 1990-95 er den samlede kapasiteten i familievernet økt med mer enn 30%. Tjenesten finnes i alle landets fylker, antallet kontorer per fylke varierer fra 6 (Oslo) til 1 (Aust-Agder). Tjenesten disponerer til sammen ca. 340 årsverk. Hovedtyngden av kontorene er små, antall årsverk varierer fra 4 til 13.

Familieverntjenesten nå rimelig tilgjengelig i hele landet. Departementet har etter utbyggingen av kontorene lagt vekt på å styrke tjenesten i form av nye stillinger til eksisterende kontorer med lav bemanning. Kontorene bør ikke være for små; da blir de svært sårbare i forhold til vakanser, sykdom etc. og får problemer med å etablere et godt fagmiljø. Størrelsen på kontorene bør fortsatt vurderes med sikte på tilpasning i forhold til etterspørsel og pågang.

I følge familievernets statistikk for 1993 over den kliniske virksomheten behandlet tjenesten samlet 17 234 saker. Antall samtaler og tidsbruk i den enkelte sak varierer. I 67% av sakene har det vært 1-3 samtaler. I 27% av sakene har det vært 4-10 samtaler. I de øvrige 6% av sakene har det vært 11-63 samtaler. Av disse er det svært få saker hvor det har vært mer enn 20 samtaler. Når det gjelder tidsbruken så er statistikken noe mangelfull. Ca. 55% av sakene er innenfor en tidsbruk på 1-6 timer. I 17% av sakene har tidsbruken vært 7-20 timer. I til sammen 20 saker er det registrert en tidsbruk på mer enn 50 timer, med 93 timer som det høyeste.

Familievernet stod for 62% av alle meklinger på landsbasis i 1993. De resterende meklinger er utført hovedsaklig av fagpersoner ansatt i offentlig helse- og sosialetat, pedagogisk/psykologisk tjeneste og av prester. Departementet hadde på forhånd anslått at familievernet ville bruke maksimalt 10-12% av samlet kapasitet til den nye meklingsordningen. Tallene for 1993 viser at familievernet brukte ca. 7,5 % av sin samlede kapasitet på denne oppgaven inkludert for- og etterarbeid. Meklingsordningen beslaglegger altså en vesentlig mindre del av familievernets ressurser enn det som utgjør styrkingen av tjenesten de siste årene. Noen kontorer kan imidlertid ha en høyere andel meklinger enn gjennomsnittet, det gjelder særlig de kontorer som dekker tett befolkede områder med en høy andel barnefamilier, eller der familievernkontoret av andre grunner har mange henvendelser om mekling.

Departementet vil også i årene fremover videreutvikle og vedlikeholde meklingsapparatet. Viktige oppgaver vil være opplæring av nye meklere og faglig oppfølging av meklere som allerede er oppnevnt. Dette vil gjelde både meklere som arbeider innenfor familievernet og meklere som arbeider i andre virksomheter.

2.3 Personale og ledelse ved kontorene

Fra og med opprettelsen av de første familievernkontorene har det vært lagt stor vekt på at tjenesten skal ha et tverrfaglig sammensatt personale. Retningslinjene av 1963 fastslår at virksomheten skal ledes av en lege som har det medisinske ansvaret for arbeidet og at sosialarbeider med sosionomeksamen eller tilsvarende utdannelse skal være ansatt. Videre skal det være fast knyttet psykiater, gynekolog eller annen lege med spesiell erfaring på dette fagområdet, samt spesialist i klinisk psykologi eller psykolog med klinisk erfaring. Jurist og prest bør også ifølge retningslinjene være knyttet til kontoret som rådgivende medlemmer av teamet. De spesialkyndige som er fast knyttet til kontoret, arbeider som et team med den medisinsk ansvarlige som leder.

Forslaget til retningslinjer fra 1987 fastslår at de samme yrkesgrupper skal være ansatt/tilknyttet, men vektlegger at sosionom, psykolog og lege, fortrinnsvis psykiater, skal være fast ansatt. Det medisinske ansvaret for arbeidet tillegges den fast ansatte lege, og daglig leder skal være en av kontorets fast ansatte fagpersoner.

Dagens grunnbemanning i familievernet er i hovedsak i tråd med retningslinjene fra 1963 med det unntak at kompetanse i gynekologi ikke lenger anses som nødvendig. Bemanningen består primært av sosionom, psykolog og psykiater/lege. I tillegg har mange kontorer tilknyttet, ofte på konsulentbasis, jurist og prest.

Omlag halvparten av de ansatte i familievernet er sosionomer. Ifølge Statistikk for familievernet for 1993 var hovedansvarlig terapeut for klientarbeidet sosionom i 54% av sakene, psykolog i 33%, psykiater 7% og lege 1,5%. Sosionomene og psykologene er de to yrkesgrupper innen familievernet som i hovedsak arbeider i full stilling. Særlig legene, men også psykiaterne, arbeider ofte deltid og/eller som konsulenter. Fordi kontorenes størrelse varierer og enkelte kontorer utgjør svært små enheter, vil det være variasjoner mellom de ulike kontorers personalmessige sammensetning. Samtlige kontorer har ansatt en eller flere sosionomer. Mange kontorer har ansatt både lege/psykiater og en eller flere psykologer. Enhetene har som regel 2 av disse yrkesgruppene. Kun 6 kontorer har ikke ansatt psykolog, disse har imidlertid ansatt psykiater/lege.

Ifølge opplysninger fra april 1994 fra Offentlige Familievernkontorers Organisasjon og Kirkens Familierådgivning var den yrkesmessige fordelingen av de ansatte i familievernet som vist i Tabell 2.1.

Familievernkontorene er stort sett organisert med en daglig leder som ofte er en sosionom med videreutdanning i familieterapi, og en medisinsk og/eller faglig leder som er psykiater, lege eller psykolog. Noen kontorer har flere lederstillinger, andre kun en.

Stillingen som daglig leder innehas av sosionom ved 47 av kontorene, psykolog ved 6, psykiater ved 4, lege og prest ved 1 kontor. 31 kontorer har en medisinsk leder, denne stillingen innehas av psykiater ved 22 kontorer og lege ved 9. Faglig leder er sosionom ved 15 kontorer, psykolog ved 8 og psykiater ved 6.

26 kontorer er organisert med kun en leder. Ved 20 av disse innehas lederansvaret av sosionom. De kontorer hvor også faglig lederansvar innehas av sosionom eller som er organisert med kun en leder, er primært små og/eller nyoppstartede kontorer. Stillingen som faglig leder/faglig ansvarlig er uklart definert. Noen definerer den som leder for den behandling som ytes; andre som leder for den faglige utviklingen ved kontoret.

Bakgrunnen for den sterke oppdelingen av lederansvaret er blant annet å finne i forslaget til retningslinjer fra 1987 som gir anvisning på en deling av lederansvaret mellom daglig ledelse og medisinsk ledelse. Mange helsetjenester er også organisert på denne måten, med en deling av den administrative og faglige ledelse. Oppdelingen av lederansvaret har selvfølgelig også lønnsmessige aspekter.

Samtidig har oppdelingen også mer praktiske begrunnelser. Den medisinske leder, lege/psykiater, arbeider ofte forholdsvis få timer per uke i virksomheten, eller er tilknyttet som konsulent. Ved mange kontorer har det vært ansett som en lite tilfredsstillende ordning at kontorets leder er så lite tilstede. Det har derfor vokst frem behov for å ha en daglig/administrativ leder som er tilstede på full tid. Samtidig har familievernet gjennomgått en faglig utvikling som har gjort at tjenesten har fjernet seg noe fra den medisinske forankringen den hadde ved oppstart (sentral helsestasjon). Psykologene har også fått en mer fremtredende rolle i familievernet. Dette har medført at behovet for en fulltids faglig leder ved mange kontorer er blitt løst på den måte at psykolog, som de fleste har ansatt på full tid, har fått stilling som faglig leder. Psykologene har vært ansett som en av de profesjonsgrupper som kan ta det faglige ansvar for behandlingen. Svært mange kontorer har likevel operert med en to-deling av det faglige ansvaret med både faglig og medisinsk leder.

2.4 Arbeidsmetoder

Familievernet har utviklet egne metoder innenfor familieterapi, og familieterapeutiske metoder dominerer den faglige utviklingen av tjenesten. De terapimetoder som anvendes bygger i hovedsak på to teoritradisjoner, den psykodynamiske og den systemiske eller relasjonsorienterte. Begge disse metodene har sitt utspring i psykologien. Familieterapien har et forebyggende siktemål i forhold til utvikling av psykiatriske og psykosomatiske lidelser og i forhold til utvikling av familieproblemer som krever inngripen fra f.eks. barnevern eller rettsapparat/politi. Pedagogiske teorier anvendes hovedsakelig for rådgivningen.

Arbeidsmetodene som er utviklet innen familievernet er i stor grad basert på at flere profesjoner arbeider i team. Et særtrekk ved virksomheten er at paret/familien defineres som klient, mens andre virksomheter definerer i hovedsak kun enkeltindivider som klient. Den tverrfaglige bemanningen og teamarbeidet gjør at familievernkontoret lettere kan kanalisere de ulike klientene til riktig behandling. En sak kan også begynne som ren rådgivning ved første henvendelse, senere kan det vise seg at det er behov for familieterapi/behandling. På denne måten nyter klientene godt av den samlede kompetanse som finnes blant personalet. Arbeidsformen er også ressursbesparende, særlig overfor klienten, men også overfor hjelpeapparatet for øvrig, i og med at familievernet samlet kan ta hånd om et bredt spekter av problemer.

De to interesseorganisasjonene i familievernet, Offentlige Familievernkontorers Organisasjon og Kirkens Familierådgivning, har vært viktige pådrivere i utviklingen av videreutdanningstilbud i familieterapi. Slik videreutdanning tilbys nå flere steder. Diakonhjemmets Høgskole har to linjer: Familieterapi og systemisk samhandling, med fordypningsområdene familievern og psykisk helsevern. Utdanningen gir 20 vekttall. Studentene kommer primært fra ulike institusjoner innenfor psykisk helsevern, barnevernet og familievernet. Diakonhjemmets Høgskole startet høsten 1994 også opp et trinn 2 i familieterapi. Denne utdanningen vil også bli søkt godkjent som 20 vekttall.

Svært mange av de ansatte ved familievernkontorene har gjennomført videreutdanning i familieterapi, og dette anses som en viktig - nesten nødvendig - kvalifikasjon for å kunne gjøre en god jobb i familievernet. Familievernets faglige identitet er i stor grad tuftet på den familieterapeutiske tilnærmingen.