7 Minimumskrav til ansvarlig kapital (pilar I)

7.1 Kredittrisiko

Etter direktivet skal kapitalkravet for kredittrisiko beregnes etter:

• Standardmetoden som er en videreutvikling av gjeldende metode (Basel-anbefalingene fra 1988), eller

• Internrating metode (IRB-metoden - Internal Ratings Based Approach) som bygger på institusjonenes interne målemetoder.

Direktivet stiller krav om at institusjonene, i tilknytning til fastsettelsen av det beregnede minstekravet til kapitaldekning, særskilt vurderer forhold knyttet til den risikoen de påtar seg, herunder debitors eller garantists betalingsevne og verdien av eventuelle sikkerheter.

7.1.1 Standardmetoden

De fleste norske institusjoner antas å ville benytte standardmetoden for å beregne kapitalkravet for kredittrisiko. Det er ikke krav om tillatelse fra tilsynsmyndigheten for å bruke denne metoden.

Standardmetoden bygger i stor grad på dagens regelverk med risikovekter for fordringer på ulike debitorer. En endring i forhold til gjeldende regler er at det åpnes for at det kan tas i bruk ekstern rating 1 i vurderingen av risikoeksponeringen for hver enkelt kreditt. Eksterne kredittvurderingbyråers vurderinger kan dermed brukes til å fastlegge risikovektene for flere av institusjonenes balanse og utenom balanseposter. Resultatet av den eksterne ratingen vil kategorisere engasjementene i ulike vektklasser. Dagens risikovektklasser på 0, 20, 50 og 100 prosent beholdes. Det innføres i tillegg en risikoklasse på 150 prosent blant annet for debitorer med den svakeste ratingen.

Tilsynsmyndighetene i hvert land skal vurdere hvilke ratingbyråer som institusjonene kan benytte for å fastsette risikovekter. Direktivet åpner for at nasjonale myndigheter kan legge til grunn andre medlemslands vurderinger for anerkjennelse av ekstern rating. Begrunnelsen for bestemmelsen er at samme ratingbyrå ikke skal behøve å bli vurdert av flere lands tilsynsmyndigheter.

7.1.2 Internbasert rating metode (IRB-metoden)

Beregning av krav til ansvarlig kapital etter IRB-metode vil medføre at kapitalkravet for ulike eksponeringer i større grad enn under standardmetoden differensieres i samsvar med forskjeller i underliggende kredittrisiko.

Bruk av denne metoden forutsetter at institusjonen tilfredsstiller nærmere angitte krav, og at tilsynsmyndigheten gir tillatelse til å beregne kapitalkravet etter institusjonens IRB-system. Med IRB-system menes de modeller, arbeids- og beslutningsprosesser, kontrollmekanismer, IT-systemer og interne retningslinjer som er knyttet til klassifisering og kvantifisering av kredittrisiko mv. Bruk av IRB-metode vil kunne gi fordeler i form av bedre risikostyring og kontroll, men kravene som stilles for å kunne benytte en IRB-metode for å fastsette kapitalkrav for kredittrisiko er omfattende, og etablering av de nødvendige rutiner mv. kan være kostnadskrevende for institusjoner som i dag ikke benytter interne risikostyringsmetoder.

Institusjonen skal, når den benytter IRB-metode, beregne forventet tap på et engasjement ut fra følgende tre risikoparametre:

1. Sannsynligheten for at debitor vil misligholde sine forpliktelser, angitt i prosent, innenfor en tidsperiode på ett år. (Probability of default – PD)

2. Størrelsen av engasjementet ved mislighold, angitt som et beløp. (Exposure at default – EAD)

3. Størrelsen av tapet ved mislighold, angitt i prosent av EAD. (Loss given default – LGD)

Kapitalkravet kan beregnes etter grunnleggende eller avansert IRB-metode. Begrepene grunnleggende og avansert IRB kommer fra Baselkomiteen, men benyttes ikke i direktivene. I Norge vil vi imidlertid benytte begrepene grunnleggende og avansert IRB-metode.

Etter den grunnleggende IRB-metoden skal institusjonene estimere sannsynligheten for mislighold (PD). De øvrige risikoparameterne fastsettes av tilsynsmyndighetene. Etter den avanserte IRB-metoden, og for massemarkedsengasjementer, kan institusjonen få tillatelse fra tilsynsmyndigheten til selv å estimere alle de tre risikoparameterne nevnt over. Løpetiden på engasjementene skal også tas hensyn til som en risikofaktor i den avanserte metoden, og skal inngå eksplisitt ved beregningen av kapitalkravet. For massemarkedsengasjementer skilles det ikke mellom grunnleggende og avansert IRB-metode.

Ved bruk av IRB-metode stilles det i direktivet krav til informasjonen som skal benyttes. Forholdet til personvernlovgivningen behandles nærmere i kapittel 10.

7.1.3 Sikkerheter

En sentral del av det nye regelverket for kredittrisiko er bestemmelser om hvilke sikkerheter som kan tas hensyn til ved beregning av kapitalkravet. Aktuelle sikkerheter vil være pant i nærmere angitte eiendeler, motregning av innskudd og utlån, motregning av gjenkjøpsforpliktelser, garantier og kredittderivater. Reglene er i hovedsak de samme for standardmetoden og den grunnleggende IRB-metoden. Bestemmelsene gjelder i utgangspunktet ikke for den avanserte IRB-metoden og for massemarkedsengasjementer. Sikkerheter som kan tas hensyn til ved beregning av kapitalkravet under disse metodene må tilfredsstille krav til at pantet er gyldig etablert og at det foreligger rutiner og retningslinjer for håndtering av sikkerhetsstillelsen.

7.2 Markedsrisiko

Institusjonene har i dag allerede muligheten for å benytte interne risikostyringsmodeller («Value at Risk-modeller») for å beregne kapitalkravet for markedsrisiko. Denne muligheten videreføres i direktivene. Direktivet medfører imidlertid en del endringer i bestemmelsene om beregning av kapitalkrav for markedsrisiko. Definisjonen av hvilke finansielle instrumenter som kan inngå i handelsporteføljen utvides noe i forhold til dagens definisjon som tilsvarer verdipapirhandelloven § 1-2 andre ledd. Det innføres også mer detaljerte bestemmelser om egenhandelsvirksomheten, blant annet styring og kontroll av handelsporteføljen og verdivurdering av posisjoner som inngår i denne porteføljen. Enkelte endringer i bestemmelsene om beregning av kapitalkrav for markedsrisiko foretas dessuten som en konsekvens av at bestemmelsene som regulerer kredittrisiko endres, herunder at det åpnes for risikoreduserende teknikker ved beregning av kapitalkrav for markedsrisiko. Dette er tilsvarende som for kredittrisiko.

Forslag til ytterlige endringer i regler som berører handelsporteføljen ble lagt frem 8. april 2005 og 11. april 2005 av henholdsvis EU-kommisjonen og Baselkomitéen. Endringene ble tatt inn i direktivet mot slutten av den politiske behandlingen. Direktivet innebærer etter dette også endringer i regelverket for motpartsrisiko for OTC-derivater 2 og gjenkjøpsavtaler mv. og såkalte «Double default effects».

Motpartsrisiko i handelsporteføljen referer til den bilaterale kredittrisikoen på transaksjoner der eksponeringens størrelse kan variere over tid som følge av endringer i underliggende markedsfaktorer. Direktivet inneholder fire ulike metoder for å beregne eksponeringsverdien for OTC-derivater og gjenkjøpsavtaler mv. i bank- og handelsporteføljen.

Direktivet inneholder videre bestemmelser om hvordan såkalte «double default effects» kan tas hensyn til ved kapitaldekningsberegningen. Double default innebærer at både låntager og garantist må misligholde for at tap skal oppstå, og at gjenvinning ved mislighold kan skje både fra låntaker og garantist. Slike effekter kan tas hensyn til i IRB-metoden for både bank- og handelsporteføljen. Standardmetoden omfattes ikke av forslaget.

Endringene i regelverket for markedsrisiko gjenspeiles i liten grad i utkastet til lovtekst, men vil bli gjennomført ved fastsettelsen av de nærmere forskrifter.

7.3 Operasjonell risiko

Direktivet definerer operasjonell risiko som risiko for tap som følge av utilstrekkelige eller sviktende interne prosesser eller systemer, menneskelige feil eller eksterne hendelser.

Kapitalkravet for operasjonell risiko skal beregnes etter følgende alternative metoder:

1. En basismetode (Basic Indicator Approach) der kapitalkravet baseres på institusjonens inntekt (etter nærmere definisjon).

2. En sjablongmessig metode (Standardised Approach) der kapitalkravet er differensiert etter institusjonens ulike virksomhetsområder.

3. Avanserte metoder (Advanced Measurement Approach (AMA)) der institusjonen kan benytte sine egne systemer for å identifisere ulike former for operasjonell risiko.

Basismetoden vil kunne benyttes av alle institusjoner. Kapitalkravet baseres i sin helhet på virksomhetens størrelse, fastsatt ved institusjonens inntekt. For å kunne benytte den sjablonmessige metoden må institusjonen bl.a. ha kontroll- og styringssystemer for operasjonell risiko som er en integrert del av institusjonens risikostyring. Kapitalkravet beregnes etter et liknende prinsipp som brukes i basismetoden, men virksomheten deles inn i forretningsområder og det benyttes differensierte prosentsatser for f.eks. kapitalforvaltning, tilretteleggingsoppdrag, mellommannsvirksomhet mv. Etter avansert metode (AMA) kan institusjonene beregne kapitalkravet for operasjonell risiko ut i fra egne systemer og metoder, forutsatt at de tilfredsstiller en rekke kvantitative og kvalitative krav.

Bruk av avanserte metoder for beregning av kravet til ansvarlig kapital for operasjonell risiko forutsetter tillatelse fra tilsynsmyndigheten. Arbeidet i institusjonene med å utvikle interne modeller for å beregne nivået på den operasjonelle risiko, har ifølge Kredittilsynet kommet relativt kort. Det forventes at det kun er de største bankene og verdipapirforetak som er en del av større internasjonale konsern som på sikt vil kunne tenkes å søke om tillatelse til å benytte interne modeller for beregning av kapitalkravet for operasjonell risiko.

7.4 Tillatelse til bruk av metoder

Direktivene stiller krav til tillatelse fra tilsynsmyndigheten for bruk av avanserte metoder (interne risikostyringsmodeller) for beregning av minstekravet til kapitaldekning. Etter direktivet skal tillatelse til bruk av IRB-metode bare gis dersom vedkommende myndigheter er overbevist om at institusjonens risikostyringssystem er solid og brukes på en riktig måte, og at nærmere kvalitetskrav overholdes. Videre skal modellen som benyttes dekke institusjonens forretningsområder og fange opp risikoen knyttet til disse forretningsområdene for at tilsynsmyndigheten skal gi tillatelse til bruk av modellen i kapitaldekningssammenheng. En viktig del av søknadsprosessen vil være å gjennomgå og vurdere kontrollmiljøet rundt modellen og å kontrollere at modellen er en integrert del av den interne risikostyringen i virksomheten ellers.

En eventuell tillatelse til bruk av interne modeller til beregning av kapitaldekningskrav for kredittrisiko innebærer ikke at tilsynsmyndigheten godkjenner selve IRB-systemet. Det som gis er kun en tillatelse til å benytte IRB-systemet til å beregne minimumskravet til ansvarlig kapital for kredittrisiko.

Direktivet gir nærmere bestemmelser om IRB for kredittrisiko og avanserte metoder for operasjonell risiko i konsern med virksomhet i flere land. Bestemmelsene skal sikre at søknadsprosessen samordnes tilsynsmyndighetene imellom. Etter direktivet skal søknad om bruk av IRB-metoden sendes til tilsynsmyndigheten i det land konsernspissen har hovedkontor. Tilsynsmyndighetene i konsernspissens hjemland og hjemlandene til datterselskapene skal samarbeide om behandling av søknaden og skal i løpet av seks måneder treffe en felles beslutning. Tilsynsmyndighetene i konsernspissens hjemland skal forelegge vedtaket for institusjonen. Dersom tilsynsmyndighetene ikke kan enes om en felles beslutning, kan tilsynsmyndigheten i konsernspissens hjemland treffe endelig vedtak.

7.5 Nærmere om lovforslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet en videreføring av kravet i gjeldende regelverk til at en finansinstitusjons ansvarlige kapital til enhver tid skal utgjøre minst åtte prosent av et beregningsgrunnlag etter regler fastsatt i forskrift.

Det beregnede kravet til ansvarlig kapital for kredittrisiko og markedsrisiko vil variere med risikoen i porteføljen, slik at plasseringer i aktiva med høyere risiko, og dermed høyere risikovekt, krever mer ansvarlig kapital enn plasseringer med lavere risikovekt. Dette har også vært situasjonen under gjeldende regelverk (og er også et sentralt formål), men kapitalkravet under det nye rammeverket er mer sensitivt for risiko. For kredittrisiko og markedsrisiko vil beregningsgrunnlaget være risikovektede eiendeler og poster utenfor balansen. For operasjonell risiko vil kapitalkravet i den grunnleggende metoden og standardmetoden i utgangspunktet være knyttet til inntekt etter en nærmere definisjon som inntas i forskrift.

Departementet foreslo i høringsnotatet å fastsette at beregningsgrunnlaget for kravet til ansvarlig kapital skal tilsvare summen av beregningsgrunnlagene for kredittrisiko, markedsrisiko, operasjonell risiko og annen risiko. Videre foreslo departementet en nærmere spesifisering av hvordan beregningsgrunnlaget for henholdsvis kredittrisiko, markedsrisiko og operasjonell risiko skal fremkomme. Departementet påpekte i spesialmerknadene som ble sendt på høring at det i en tidligere høring av Kredittilsynets utkast til forskrift om operasjonell risiko hadde kommet innvendinger fra høringsinstansene på bruken av begrepene grunnleggende metode, standardmetode og avanserte metoder . Departementet skrev i den forbindelse at det foreløpig ikke var klart om begrepsbruken vil bli endret, men at en i alle fall inntil videre benyttet de samme betegnelsene benyttet i lovutkastet. Samtidig viste en til at dette kunne bli endret på et senere tidspunkt både i lov og i tilhørende forskrift om operasjonell risiko. Kredittilsynet har i forbindelse med ferdigstillelsen av lovforslaget kommet tilbake til departementet med forslag om å endre betegnelsene til henholdsvis basismetode, sjablongmetode og avansert metode (AMA). Disse betegnelsene vil i følge Kredittilsynet også bli foreslått brukt i forbindelse med de nærmere forskriftsbestemmelser. Det gis en nærmere omtale av dette under departementets vurdering under punkt 7.7.

Departementet foreslo videre å fastsette i loven at interne risikostyringsmodeller kun kan benyttes for fastsettelse av kapitaldekningskravet etter særskilt tillatelse fra Kredittilsynet. Dispensasjonshjemmelen fra kravet til ansvarlig kapital i gjeldende bestemmelser om kapitaldekning foreslås videreført, men myndighet til å dispensere, foreslås lagt til Kredittilsynet (og ikke til departementet som i dag) for å skape symmetri, slik at tilsynet på individuell basis kan bestemme både at kapitalkravet skal være lavere og høyere enn det beregnede kravet som følger av samme paragraf.

Videre foreslås hjemmel for departementet til å fastsette nærmere forskrifter som utfyller de hovedprinsippene som følger av bestemmelsene om beregnede kapitaldekningskrav.

7.6 Høringsinstansenes merknader til pilar I

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) skriver i sin høringsuttalelse at de i hovedsak støtter forslaget til lovbestemmelse, men allikevel har noen merknader.

Angående et beregningsgrunnlag for annen risiko i lovutkastet skriver FNH i høringsuttalelsen:

«I forslag til annet ledd er det angitt et eget beregningsgrunnlag i loven for annen risiko, dvs. i tillegg til beregningsgrunnlag for kredittrisiko, markedsrisiko og operasjonell risiko. Dette er fulgt opp i åttende ledd med hjemmel for departementet til å fastsette bestemmelser i forskrift om beregningsgrunnlag for annen risiko. I spesialmotivene til bestemmelsen har departementet skrevet at det kan diskuteres om det er nødvendig å angi et beregningsgrunnlag for eventuell annen risiko.

Vi kan ikke se at det noen steder i høringsdokumentet er angitt hva departementet mener beregningsgrunnlaget for annen risiko skal fange opp. EUs regelverk opererer ikke med noe beregningsgrunnlag for «annen risiko». FNH legger til grunn at departementet ikke har til hensikt å skaffe seg hjemler for å fastsette kapitalkrav for andre typer risiko enn det som følger av det reviderte kredittinstitusjonsdirektivet og det reviderte CAD-direktivet, jf. artikkel 75 i det reviderte kredittinstitusjonsdirektivet. Det ovennevnte forslaget i kombinasjon med manglende drøfting av hva man har ment å fange opp med beregningsgrunnlag for annen risiko, skaper imidlertid usikkerhet i så måte. Dette er uheldig.

FNH antar at departementet kan ha sett hen til at EUs direktivbestemmelser i tilknytning til beregningsgrunnlaget for kredittrisiko inneholder nye bestemmelser om beregningsgrunnlag for «dilution risk» (forringelsesrisiko) for kjøpte fordringer. Etter vårt syn bør slik risiko kunne regnes som en risiko tilknyttet kredittrisiko, på samme måte som forskrift 22.06.2000 om minstekrav til kapitaldekning for markedsrisiko mv. inneholder bestemmelser om beregningsgrunnlag for både tradisjonell markedsrisiko (posisjonsrisiko, valutarisiko) og for tilknyttet risiko (motpartsrisiko og oppgjørsrisiko). For å unngå usikkerhet senere om hva som er ment med beregningsgrunnlag for annen risiko, ber vi om at «annen risiko» i § 2-9a annet ledd sløyfes, og at det i stedet foretas en utvidet tolkning av kredittrisiko, markedsrisiko og operasjonell risiko når direktivbestemmelsene om beregningsgrunnlag skal gjennomføres i forskrifter. En slik tilnærming er i dag benyttet for markedsrisiko, og vil også gi samsvar med strukturen presentert i høringsnotatets figur 1.»

FNH understreker videre betydningen av at tidsplanen for implementering overholdes slik at institusjonene skal gis mulighet til å beregne kapitalkravet etter IRB-metode fra regelverket trer i kraft, dersom de oppfyller vilkårene for å ta denne metoden i bruk.

FNH understreker også under omtalen av pilar I den konkurransemessige betydningen av implementeringen i norsk rett:

«Vi ønsker avslutningsvis under dette avsnittet å vise til at hensynet til et målrettet og effektivt regelverk, som ikke underlegger norske institusjoner unødvendige soliditetsmessige begrensinger, tilsier at gjennom­føringen av minstekravene i pilar 1 bør forankres i følgende prinsipper:

• Norsk gjennomføring bør følge EUs minstekrav og overgangsregler, samt felles praksis innenfor Norden og EU, der slik praksis eksisterer. Skjerpede regler skal kun anvendes dersom det kan påvises tungtveiende faglige grunner knyttet til strukturen i det norske markedet.

• Andre tilsynsmyndigheters vurdering av risikomessige forhold i eget land anerkjennes i det norske regelverket, dvs. det legges til grunn at disse er basert på et forsvarlig faglig skjønn.

• Kravene under pilar 2 til prosesser og vurderinger i institusjonene og til tilsynsmessig oppfølging, vil fange opp eventuelle avvik fra de gjennomsnitts­betraktninger som er basis for regelverket under pilar 1. Relevante tiltak for å korrigere for slike avvik iverksettes av den enkelte institusjon og vurderes av Kredittilsynet.»

FNH har også enkelte merknader angående tillatelse i konsernforhold. FNH skriver blant annet følgende:

«For store finanskonsern vil det, på grunn av regelverkets omfang og kompleksitet, bli en uoverkommelig administrativ byrde å måtte søke om bruk av interne målemetoder i hvert enkelt land der konsernet er representert med datterselskaper, etter lokale regler. På denne bakgrunn besluttet de politiske myndighetene i Brussel å innføre en grad av overnasjonalitet i direktivet, slik at finanskonsern kan sende en felles søknad om bruk av interne målemetoder for alle institusjoner i konsernet.

Departementet synes å oppfatte artikkel 129 (2) slik at den er begrenset til å gjelde tillatelse til å benytte IRB-metoden for beregning av kapitaldekning på konsolidert nivå i et konsern, og at den ikke regulerer tillatelse til å benytte slik metode på selskapsnivå.»

Kredittilsynet presiserer i sin høringsuttalelse at det i det endelige direktivet fremgår at tilsynsmyndighetene skal komme til enighet om det skal gis tillatelse i konsernforhold. En felles tillatelse skal da gjennomføres i hvert land som er berørt av søknaden. På denne måten gis det både tillatelse for konsernet (av tilsynsmyndigheten i morselskapets hjemland) og på selskapsnivå/delkonsern i de enkelte landene (av tilsynsmyndigheten i vertslandet).

Kredittilsynet skriver videre i sitt høringssvar:

«Direktivet inneholder også en bestemmelse om at tilsynsmyndigheten i morselskapets hjemland kan treffe vedtak dersom tilsynsmyndighetene ikke kan enes om en felles beslutning. Etter Kredittilsynets forståelse er ikke direktivet entydig når det gjelder om også denne beslutningen skal gjennomføres av tilsynsmyndighetene i alle landene som er berørt av søknaden.»

Konkurransetilsynet skriver i sin høringsuttalelse:

«Direktivene inneholder en rekke valgmuligheter ved gjennomføring av disse i nasjonal lovgivning. Konkurransetilsynet er av den oppfatning at kapitaldekningsreglene, innenfor direktivenes valgmuligheter, bør gjennomføres på en slik måte i lov og forskrift at forskjellene i kapitalkravet for institusjoner som benytter henholdvis standardmetoden og IRB-metoden ikke blir urimelig store.»

Sparebankforeningen er i likhet med FNH skeptiske til at det er tatt inn et beregningsgrunnlag for annen risiko i lovforslaget. Sparebankforeningen skriver i sin høringsuttalelse:

«Sparebankforeningen vil bemerke at verken CRD eller bakenforliggende Basel II inneholder et beregningsgrunnlag for «annen risiko». Foreningen er heller ikke kjent med at andre land i sitt arbeid med implementeringen av CRD har foreslått et slikt nytt element i beregningsgrunnlaget for kapitaldekningen. Også av hensyn til norske banker som opererer i det internasjonale penge- og kapitalmarkedet og som baserer sin kommunikasjon i dette markedet på internasjonale standarder, er det viktig at det ikke innføres regler som er særnorske og som disse investorene ikke vil forstå meningen med.»

Videre skriver Sparebankforeningen at forslaget om å innføre en sekkepost i form av et beregningsgrunnlag for «annen risiko» etter deres oppfatning bryter med et prinsipp at regelverket i størst mulig grad blir gjennomført og praktisert på samme måte i medlemslandene. Sparebankforeningen skriver at de erkjenner at det eksisterer risikoer som ikke er dekket av beregningsgrunnlaget i pilar I, men at det synes å være etablert en internasjonal praksis for at slike risikoer skal være sentrale i pilar II.

Sparebankforeningen har følgende merknad til begrepsbruken i lovutkastet:

«Sparebankforeningen reiser spørsmål ved om det av pedagogiske grunner kan være behov for en nærmere vurdering av begrepsbruken fordi det kan oppstå forvirring i forhold til sentrale begreper benyttet i beregningsmetodene for kredittrisiko. Innenfor operasjonell risiko er foreslått begrepet «den grunnleggende metode» som oversettelse av den enkleste metode, «Basic Indicator». Et mulig problem ved denne oversettelsen er at det også eksisterer en grunnleggende metode på kredittsiden og som i den sammenheng ikke er den enkleste (intern rating). Når det gjelder den nest mest avanserte metoden innenfor operasjonell risiko benevnes denne standardmetoden. På kredittsiden er standardmetoden derimot den enkleste beregningsmetoden.»

7.7 Departementets vurdering

Når det gjelder prinsippene for gjennomføring av pilar I, og hensynet til norske institusjoners konkurranseevne, viser departementet til omtalen i avsnitt 5.3, der departementet skriver at hensynet til lik implementering og rammevilkår må veies opp mot andre viktige hensyn som ligger til grunn for utformingen av kapitaldekningsregelverket. Nasjonale tilpasninger vil bli nærmere vurdert i forbindelse med fastsettelse av forskrifter, og hensynet til norske institusjoners konkurranseevne vil selvfølgelig bli vektlagt. Departementet har imidlertid ikke sammenfallende syn med FNH om at avvik fra gjennomsnittsbetraktninger kun bør korrigeres under pilar II som utgjør en vurdering av samlet kapitalbehov for den enkelte institusjon. Det er departementets syn at strukturelle forhold i markedet som gjelder alle markedsaktører, bør tas hensyn til under pilar I fremfor under den individuelle vurderingen i pilar II. Departementet viser i denne sammenheng også til at Baselkomiteen vektlegger at rammeverket bør implementeres på en måte som passer inn i nasjonale forhold, og at nasjonale myndigheter må vurdere minimumskravenes egnethet og relevans nasjonalt.

I det nye kapitaldekningsregelverket ligger det et potensiale for endringer i konkurranseevnen mellom ulike nasjonale aktører. Departementet er enig med Konkurransetilsynet i at de nye kapitaldekningsreglene bør gjennomføres på en slik måte at forskjellene i kapitalkravet for institusjoner som benytter henholdsvis standardmetoden og internratingmetodene ikke blir urimelig store. Departementet vil også her understreke at en vil komme tilbake med en nærmere vurdering av de nasjonale tilpasningene i forbindelse med fastsettelse av nærmere regler i forskrift.

Når det gjelder beregningsgrunnlag for annen risiko skrev departementet i spesialmerknadene i høringsutkastet at det kan diskuteres om det er nødvendig å angi et beregningsgrunnlag for eventuell annen risiko, eller om de tre øvrige risikokategoriene (kredittrisiko, markedsrisiko eller operasjonell risiko) kan tolkes slik at de dekker all risikoen som skal reguleres under pilar I. Departementet vil bemerke at det i utgangspunktet her dreier seg om risiko som skal være dekket under pilar I, men som ikke åpenbart faller inn i en av de tre brede risikokategoriene. Departementet har merket seg Sparebankforeningens høringsmerknad om at det for norske banker som opererer i det internasjonale penge- og kapitalmarkedet er det viktig at det ikke innføres regler som kan misforstås av utenlandske investorer. Departementet har videre merket seg at de tre kategoriene kredittrisiko, markedsrisiko og operasjonell risiko etter FNHs vurdering er dekkende i forhold til direktivforpliktelsene.

Departementet er enig med FNH og Sparebankforeningen i at det vil være uheldig dersom den norske lovteksten kan gi inntrykk av at reguleringen på dette området avviker fra det som gjelder i andre land det kan være naturlig å sammenligne seg med. Departementet foreslår å ta ut begrepet annen risiko fra lovteksten og understreker at risikokategoriene etter dette skal tolkes vidt.

Når det gjelder modellene for beregning av operasjonell risiko, har departementet merket seg høringsinstansenes innvendinger på bruken av begrepene grunnleggende metode, standardmetode og avanserte metoder. Tilsvarende innvendinger har vært reist i høringen av Kredittilsynets utkast til forskrift om operasjonell risiko. Departementet har i samråd med Kredittilsynet endret begrepene i lovforslaget til basismetode, sjablongmetode og AMA (avanserte metoder).

Departementet har merket seg FNHs innvendinger til omtalen av tillatelse i konsernforhold i høringsnotatet. Departementet er enig med FNH i at artikkel 129 i direktivet synes å regulere tillatelse både for morselskap og datterselskaper enten disse er i samme land som morselskapet eller i andre EØS-land, og at det således ikke skilles mellom godkjennelse av institusjoners bruk av interne målemetoder på konsolidert nivå og på selskapsnivå i konsernet.

I brev fra EU-kommisjonen til CEBS av 27. februar 2006 fremgår det at tilsynsmyndigheten i konsernspissens hjemland etter kommisjonens tolkning har beslutningsrett også for datterbanker i vertslandet i tilfeller av uenighet om godkjennelse av bruk av interne modeller. Videre mener EU-kommisjonen at regelverket i konsernspissens hjemland skal gjelde for alle deler av gruppen og på alle nivåer i slike tilfeller. Avslutningsvis i brevet skriver EU-kommisjonen at gjennomføringen av direktivet i medlemslandene/EØS må ta hensyn til muligheten for at tilsynsmyndigheten i konsernspissens hjemland kan treffe beslutning om godkjennelse av bruk av interne risikostyringsmodeller, og mulige konsekvenser av slike beslutninger.

EU-kommisjonens tolkning kan innebære at andre lands regler kan komme til anvendelse også i tilfeller der det ikke er direkte uenighet. Dette som følge av at tilsynsmyndighetene kan måtte inngå kompromisser om hvilke regler som skal gjelde for hele gruppen, og på de ulike nivåer, som følge av at forskjeller i landenes regler kan vanskeliggjøre søknadsbehandlingen og beslutningen om eventuell tillatelse.

For å ta høyde for usikkerhet knyttet til hvem som skal gjennomføre beslutningen i tilfeller av uenighet, foreslår departementet å fastsette i loven at tilsynsmyndigheten gir tillatelse til bruk av interne modeller, uten å spesifisere om dette vil være hjemlandet eller vertslandets tilsynsmyndighet for grensekryssende konsern. Det vises til lovforslaget del III (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-9 a sjette ledd og del IV (verdipapirhandel­loven) § 8-10 a åttende ledd.

Når det gjelder mulig anvendelse av andre lands regler for norske finansinstitusjoner og verdipapirforetak, antar departementet at lovforslaget del III (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-9 a åttende ledd og del IV (verdipapirhandelloven) § 8-10 a tiende ledd, som gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om bruk av interne målemetoder også kan hjemle bestemmelser om anvendelse av andre lands regler.