10 Arbeidsmarkedsetatens rolle i et arbeidsmarked med privat formidling og friere adgang til utleie av arbeidskraft

10.1 Arbeidsmarkedsetatens rolle og oppgaver i dag

Hovedmålet for den norske arbeidsmarkedspolitikken er å bidra til et effektivt arbeidsmarked ved å hindre at det oppstår flaskehalser i forholdet mellom tilbud av og etterspørsel etter arbeidskraft. Arbeidsmarkedspolitikken skal videre bidra til en høy yrkesdeltakelse og gi mulighet til innpassing i yrkeslivet for grupper som har problemer med å komme inn i, eller står i fare for å falle ut av arbeidsmarkedet.

Da det offentlige monopolet på arbeidsformidling ble innført i 1948, var begrunnelsen blant annet behovet for å ha et organ som kunne være myndighetenes redskap i arbeidsmarkedspolitikken og samtidig en nøytral møteplass for arbeidssøkere og arbeidstakere. Arbeidsformidlingen skulle være upartisk og imøtekomme landets behov for et effektivt arbeidsmarked. Samtidig skulle lovverket og den statlige finansieringen av arbeidsformidlingen bidra til å sikre tilgang på gratis tjenester til de arbeidsledige og hindre at arbeidsledige i en vanskelig situasjon ble utnyttet av private formidlingsbyråer.

Ifølge ILO-konvensjon nr. 88, som Norge har ratifisert, må alle land som har sluttet seg til denne konvensjonen ha en offentlig arbeidsformidling som tilbyr arbeidssøkerne gratis service. I sysselsettingsloven §§ 6 og 11 heter det at staten skal organisere offentlig arbeidsformidling og at den skal være nøytral, upartisk og arbeide vederlagsfritt.

For å fremme effektiviteten i oppfølgingen av arbeidssøkerne anbefaler OECD at arbeidsformidling, organisering av og tilvising til arbeidsmarkedstiltak og utbetaling av dagpenger integreres slik at tjenestene kan forvaltes i sammenheng. I mange andre land forvaltes disse funksjonene av ulike etater. I tillegg har arbeidsmarkedsetaten i Norge blitt tillagt ansvaret for yrkesmessig attføring. Samlet gjør dette den offentlige arbeidsmarkedsetaten til det sentrale møtestedet for arbeidssøkere og arbeidsgivere med ledige stillinger.

Arbeidsmarkedsetatens innsats er rettet mot disse hovedmålene:

• Bistå arbeidssøkere med å få jobb.

• Bistå arbeidsgivere ved rekruttering og omstilling.

• Forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsledighet.

Arbeidsmarkedsetatens oppgaver er nærmere beskrevet i boks 10.1. Arbeidet for å hjelpe arbeidssøkere med problemer på arbeidsmarkedet har vært og er prioritert i arbeidsmarkedspolitikken.

Dagpenger og attføringsytelser er rettighetsbaserte ytelser og grunnlag for den enkeltes livsopphold. I perioder med økende ledighet vil administrasjon og utbetaling av dagpenger bli prioritert i forhold til enkelte andre oppgaver. På begynnelsen av 1990-tallet var ledigheten i norsk sammenheng høy og voksende. Dette gjorde at administrasjonen av dagpenger tok mye av arbeidsmarkedsetatens ressurser. Det gikk delvis på bekostning av formidlingsarbeidet.

Med lavere ledighet har etaten de siste årene økt omfanget av formidlingsarbeidet betydelig. Behov arbeidsgivere melder til etaten er prioritert.

I Norge har man lagt stor vekt på en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Aktiv oppfølging av de ledige gjennom tilvising til ledige stillinger og ved bruk av arbeidsmarkedstiltak skal hindre at personer som faller ut av arbeidsmarkedet blir værende i trygdesystemet permanent eller over lang tid. Vår omfattende velferdsstat krever et bredt skattefundament, blant annet for at de som ikke kan delta i produktivt arbeid skal kunne ha en tilfredsstillende levestandard. I tillegg kommer de mange positive sidene av deltakelse i yrkeslivet med hensyn til sosial deltakelse og mulighet til å utnytte sine evner. «Arbeidslinja» er en understrekning av at arbeid skal være førstevalget framfor passivt mottak av stønader.

Attføringsreformen på midten av 1990-tallet overførte ansvaret for yrkesmessig attføring fra trygdeetaten til arbeidsmarkedsetaten. Denne reformen var i tråd med arbeidslinja. Yrkesmessig attføring skal være prøvd før man eventuelt innvilger uførepensjon. På grunn av arbeidsmarkedsetatens erfaring med og tilgang til informasjon om arbeidsmarkedet og etatens kontaktflate mot arbeidsgiverne ble dette ansvaret lagt inn under Arbeidsdirektoratet.

I et arbeidsmarked i rask endring har departementet sett behovet for å tillate privat arbeidsformidling og å omregulere adgangen til arbeidsleie. Behovet for en sterk offentlig arbeidsformidling endres lite som følge av dette. Departementet legger til grunn at vi fortsatt skal ha en slagkraftig, landsdekkende og omfattende offentlig arbeidsformidling. Hovedtyngden av etatens virksomhet vil fortsatt være rettet mot arbeidsløse og yrkeshemmede arbeidssøkere. En nærmere vurdering av omfanget av arbeidsmarkedsetaten vil måtte foretas i de årlige budsjetter, avhengig av hvilke oppgaver den skal gjennomføre og hvilke mål den skal oppnå.

10.2 Mulige effekter av å tillate privat formidling og å åpne for arbeidsleie. Internasjonale erfaringer

NOU 1998: 15 inneholder en vurdering av konsekvensene det vil ha for arbeidsmarkedsetaten hvis utvalgets forslag blir gjeldende lov. For bedre å kunne vurdere dette foretok man bl.a. en sammenlikning av de offentlige arbeidsformidlingenes situasjon i de ulike OECD-landene.

Flere av OECD-landene har gjennomført reformer av sine arbeidsformidlinger. Utvalget bemerker at det er vanskelig å vurdere i hvilken grad reformene er effekter av at det er kommet flere private aktører på markedet. Det har vært en trend i retning av omstrukturering og effektivisering av etatene. Dette beskrives som en overgang fra byråkratiske hierarkiske systemer til mer kunderettede institusjoner. I flere land har det dessuten skjedd en desentralisering av myndighet til regionalt og lokalt nivå. Begrunnelsen for dette har vært å tilpasse tjenesten til lokale arbeidsmarkedsforhold. Evalueringer som har vært foretatt, fremholder at de offentlige arbeidsformidlingene har blitt mer kvalitetsorienterte og brukerrettede som følge av at det er kommet flere private aktører på markedet (NOU 1998: 15 side 83).

I perioden 1990 til 1996 hadde land med offentlig monopol på arbeidsformidling en noe svakere vekst i de offentlige utgiftene til aktiv arbeidsmarkedspolitikk enn land som hadde åpnet for private aktører. Utvalget skriver at denne forskjellen ikke kan tilskrives forskjeller i antall arbeidsledige mellom landene (NOU 1998: 15 side 84).

Den typiske utviklingen er at den offentlige arbeidsformidlingen og de private aktørene ikke er direkte konkurrenter, men at de opererer i ulike deler av markedet. De offentlige arbeidsformidlingene retter seg i stor grad mot arbeidsledige og nykommere på arbeidsmarkedet og i mindre grad mot personer som allerede er sysselsatt. De private arbeidsformidlingene benyttes i større grad av arbeidssøkere som allerede er i arbeid. Det ser videre ut til at de offentlige arbeidsformidlingene opererer innenfor et stillingsmarked der kravet til kvalifikasjoner er relativt lavt, men hvor stillingene skal besettes raskt. De private formidlingene får i større grad i oppdrag å besette stillinger som er vanskelig å besette og hvor det kreves et visst kvalifikasjonsnivå (NOU 1998: 15 side 83-84).

Utvalget skriver at det finnes få gode sammenlikninger av den offentlige og de private arbeidsformidlingenes markedsandeler i de ulike land. Dette skyldes blant annet at målemetodene er forskjellige. Undersøkelser fra en rekke land peker i retning av at de fleste rekrutteringer skjer gjennom uformelle kanaler, f.eks. venner, og ikke gjennom formidling, enten denne er privat eller offentlig. I de fleste land er imidlertid den offentlige arbeidsmarkedsetaten en viktigere aktør enn de private arbeidsformidlingene. Unntak er Irland, Belgia og Nederland. Irland har en svært lav markedsandel for den offentlige arbeidsformidlingen. I Belgia og Nederland er den offentlige og de private formidlingene (inkludert vikarutleie) omtrent jevnstore (NOU 1998: 15 side 87).

Etter utvalgets vurdering er det et stort potensiale for samarbeid mellom offentlige og private arbeidsformidlinger. Slikt samarbeid foregår i en del land som f.eks. Danmark, Nederland og Storbritannia, men generelt har samarbeid mellom private og offentlige aktører et relativt lite omfang. Utvalget viser til forarbeidene til ILO-konvensjon nr. 181 som understreker at slikt samarbeid er viktig og kan ventes å ha positive effekter (NOU 1998: 15 side 84).

Utviklingen i de andre OECD-landene går i retning av at de offentlige arbeidsformidlingene og de private aktørene har forskjellige prioriteringer og kan sies å operere i hver sine delmarked. Utvalget skiller mellom tjenester rettet mot arbeidsmarkedets tilbudsside og tjenester rettet mot arbeidsmarkedets etterspørselsside. Tjenester for tilbudssiden er først og fremst slike som er rettet mot å hjelpe arbeidssøkerne med å finne jobb. Tjenester rettet mot etterspørselssiden er tjenester som overveiende er orientert mot å hjelpe arbeidsgiverne med å skaffe til veie riktig arbeidskraft. Ifølge utvalget har de offentlige arbeidsformidlingene konsentrert mesteparten av sin innsats mot tilbudssiden, mens private aktører er orientert mot etterspørselssiden. Etter departementets vurdering bør oppgavedelingen mellom offentlige og private aktører på dette området vurderes ut fra flere forhold, bl.a. hvilke løsninger som best understøtter mulighetene for å skaffe arbeid til arbeidssøkergrupper som har vanskelig med å få fotfeste på arbeidsmarkedet.

EU-kommisjonen la høsten 1998 frem retningslinjer for hvordan den offentlige arbeidsformidlingen bør utformes, jf. boks 10.2: EU-kommisjonens retningslinjer for den offentlige arbeidsformidlingen.

10.3 Særmerknad fra mindretallet i Arbeidsformidling- og utleieutvalget - Forslag om et offentlig vikarbyrå

Tre av Blaalid-utvalgets medlemmer (medlemmene Lill Fischer, Steinar Simonsen og Liv Undheim) understreker i en særmerknad behovet for at den offentlige arbeidsmarkedsetaten skal ha en sterk posisjon også i framtiden. I denne særmerknaden (side 112) heter det videre: «For at arbeidsmarkedsetaten skal kunne konkurrere på samme vilkår som private aktører og kunne tilby alle tjenester forutsettes det også at myndighetene legger forholdene til rette for at arbeidsmarkedsetaten kan etablere vikarbyrå på linje med private vikarbyråer».

Merknaden fra mindretallet i Blaalid-utvalget er i tråd med forslag fra Arbeidsdirektoratet om at arbeidsmarkedsetaten skal få drive vikarutleie og andre tjenester for arbeidsmarkedet mot betaling. Arbeidsdirektoratet begrunner forslaget med at arbeidsmarkedsetaten må kunne tilby alle typer tjenester for arbeidsmarkedet for å kunne konkurrere med private aktører hvis det åpnes for privat arbeidsformidling og utvidet adgang til arbeidsleie. En detaljert gjennomgang av Arbeidsdirektoratets forslag følger nedenfor i avsnitt 10.4.

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg til merknaden fra mindretallet i Blaalid-utvalget:

Arbeidsdirektoratet uttaler bl.a. at etter dets vurdering vil det «(...) nye regelverk for arbeidsformidling og arbeidsleie føre til at vikarbyråene utvider sine virksomhetsområder og at konkurransen om å tilby arbeidsgiverne tjenester i form av rekrutteringsbistand og formidling tiltar. Etter direktoratets oppfatning vil en økt konkurranse måtte få konsekvenser også for etatens tjenestetilbud. Vi vil derfor tilrå at etaten, som en følge av nytt regelverk for arbeidsformidling og arbeidsleie, får utvide sin virksomhet til å omfatte utleie av arbeidskraft.»

Arbeidsdirektoratet uttaler videre:

«For å kunne opprettholde en sterk offentlig arbeidsformidling slik utvalget forutsetter, er det helt nødvendig at også arbeidsmarkedsetaten blir en slik totalleverandør på arbeidsmarkedet. For å kunne drive tradisjonell formidlingsvirksomhet overfor et bredt spekter av arbeidsgivere og arbeidssøkere, er det derfor svært viktig at arbeidsmarkedsetaten får mulighet til å øke sitt tjenestetilbud til også å gjelde vikarutleie.»

LO som i sin høringsuttalelse går i mot en generell åpning for privat formidling av arbeidskraft, uttaler at

«(...) alle arbeidstakerne står også bak en forutsetning om at arbeidsmarkedsetaten oppretter vikarbyrå for å styrke sin posisjon ved eventuelt økt innslag av privat formidling.»

YS uttaler også:

«Når det åpnes for å drive privat formidling må også Arbeidsmarkedsetaten få anledning til å drive et vikarbyrå.»

Av arbeidsgiverforeningene uttaler HSH at den er

«(...) prinsipielt uenig i at det offentlige skal kunne etablere vikarbyrå på linje med private. Arbeidsmarkedsetaten vil i så fall gå inn på områder som i dag er forbeholdt det private, og som er drevet på en utmerket måte av aktørene på dette markedet.»

AVF (autoriserte vikarbyråers forening) uttaler:

«Dersom staten engasjerer seg i vikarutleie forutsetter vi at det ikke oppstår skjevheter i konkurransevilkårene på grunn av subsidier eller favorisering av det offentlige byrået.»

NHO har ikke avgitt noen uttalelse til særmerknaden i sitt høringssvar til NOU 1998: 15. NHO har imidlertid skrevet et brev til departementet senere der de støtter Arbeidsdirektoratets forslag. NHO skriver at det er behov for den typen tjenester som det foreslåtte selskapet skal tilby. NHO uttaler videre at

«(...) disse tjenestene er såpass ressurskrevende at de ville gå utover etatens basistilbud dersom de skulle tilbys gratis. Brukerbetaling er derfor nødvendig».

NHO skriver videre at man vil

«(...) minne om at den komiteen i ILO som arbeidet fram den nye konvensjon 181 la stor vekt på at de nye rammebetingelsene ville effektivisere de offentlige arbeidsmarkedsetatene gjennom å fremme nye organisasjonsformer av den typen som direktoratet nå foreslår».

Konkurransetilsynet påpeker at ved en eventuell etablering av et statlig utleieselskap vil det (...) «være betenkelig at arbeidsmarkedsmyndighetene skal ha ansvar for oppfølgning og tilsyn med vikarbyråene, som de skal stå i et konkurranseforhold til.» Tilsynet «(...) ser også andre betenkeligheter ved en etablering av et statlig vikarbyrå drevet på forretningsmessig basis. Blant annet bør et slik vikarbyrå ikke gis fortrinn når det gjelder tilgang til etatens øvrige tjenestetilbud, for eksempel ved at tiltaksmidler brukes til å oppgradere kompetansen til byråets vikarer med sikte på å spesialtilpasse vikarene til spesifikke behov som det statlige selskapets oppdragsgivere har. Sett fra et konkurransemessig synspunkt er det vesentlig at statlig virksomhet som drives i konkurranse med private aktører ikke kan overvelte sine kostnader til deler av virksomhet som finansieres over statsbudsjettet, dvs at det ikke forekommer såkalt kryssubsidiering av statlig konkurranseutsatt virksomhet.»

Utviklingen på arbeidsmarkedet og endringer i regelverket for arbeidsformidling og arbeidsleie vil stille arbeidsmarkedsetaten overfor nye utfordringer. Etter departementets syn gir dette grunnlag for å foreta en nærmere vurdering av hvilke former for bistand etaten skal kunne tilby i fremtiden samt i hvilken grad etaten i enkelte tilfeller skal kunne ta seg betalt for tjenester. Det vises i denne forbindelse også til at Stortinget er blitt lovet at man i forbindelse med odelstingsproposisjonen om endring av sysselsettingsloven skulle gi en bred omtale av spørsmålet om et «offentlig vikarbyrå» (jf. Dokument nr. 15:6 1998/99: Brev fra statsråd Løwer til stortingsrepresentant Østberg av 24.11.98, spørsmål 59).

På bakgrunn av dette har departementet nedenfor foretatt en grundig vurdering av en mulig utvidelse av etatens tjenestetilbud. En har særlig vurdert organiseringen av et statlig utleieselskap (av flere av høringsinstansene kalt statlig vikarbyrå).

10.4 Betalingstjenester i den offentlige arbeidsformidlingen

Arbeidsdirektoratet har henvendt seg til departementet med forslag om at det opprettes et eget statsaksjeselskap som skal ha til formål å selge tjenester til arbeidsgiverne. Arbeidsdirektoratet foreslår at selskapet skal gis anledning til å selge følgende typer arbeidsmarkedstjenester:

• Bemanningstjenester

• Vikaravtaler/driftsavtaler

• Særskilt bistand ved omstilling/overtallighet

• Bistand til arbeidsgivere til kursplanlegging m.v.

• Vikarutleie

Disse kommer i tillegg til tjenester som tilbys gjennom arbeidsmarkedsetatens ordinære virksomhet. Arbeidsmarkedsetatens kjernetjenester skal fortsatt være gratis for arbeidssøkere og arbeidsgivere. Etatens kjernetjenester overfor arbeidsgivere er i denne sammenheng informasjon, veiledning og formidling. Nedenfor gis en nærmere beskrivelse av innholdet i de arbeidsmarkedstjenestene det er foreslått å ta betaling for.

Bemanningstjenester er oppdrag hvor arbeidsmarkedsetaten påtar seg totalansvaret for bemanning av nyetablerte virksomheter, eller personutvelgelse i forbindelse med rekruttering av nye medarbeidere i etablerte virksomheter. Forskjellen fra tradisjonell formidling er at et selskap som driver bemanningstjenester går betydelig lenger i å påta seg funksjoner som vanligvis utføres av virksomhetene selv. Eksempler på slike funksjoner er gjennomføring av intervju, testing, lage annonser m.v. Etter direktoratets vurdering vil kjøp av denne type tjenester særlig være interessant for små og mellomstore bedrifter samt for virksomheter med en desentralisert struktur.

Vikaravtaler/driftsavtaler er oppdrag som innebærer at arbeidsmarkedsetaten påtar seg det daglige driftsansvaret for løpende og kortvarige vikaroppdrag i en virksomhet. Etaten kan f.eks. påta seg å dekke en kommunes behov for vikarer innen sykehjem, barnehager og skoler mot betaling. Arbeidsgiveransvaret vil imidlertid hele tiden ligge hos oppdragsgiver, dvs vikarene vil ikke være innleid. Dette er tjenester som etaten forsøker ut flere steder vederlagsfritt i dag.

Særskilt bistand ved omstilling/overtallighet rettes mot virksomheter som har problemer med å omplassere arbeidstakere internt i virksomheten og derfor trenger bistand fra en aktør som har god oversikt over arbeidsmarkedet. Tjenesten vil bestå i en grundig kartlegging av de overtallige arbeidstakeres kompetanse, samtidig som den enkelte arbeidssøker vil få bistand i arbeidssøkerfasen for å skaffe seg nytt arbeid. Særskilt bistand ved omstilling/overtallighet regnes ikke som arbeidsformidling i tradisjonell forstand, men grenser opp til denne delen av arbeidsmarkedsetatens oppgaver. Arbeidsmarkedsetaten har tidligere samarbeidet med ulike statlige virksomheter ved omstilling (Telenor, Posten, Forsvaret). Også enkelte av de private vikarbyråene tilbyr denne type bistand.

Bistand til arbeidsgivere til kursplanlegging m.v: Som en følge av etter- og videreutdanningsreformen må en forvente at en rekke bedrifter vil ha behov for assistanse for å kunne gjennomføre opplæringstiltak for sine ansatte. Arbeidsmarkedsetaten vil kunne tilby veiledning i forbindelse med kjøp av opplæringstjenester fra aktuelle leverandører, herunder:

• Planlegging, kjøp og oppfølging av etterutdanningskurs

• Utforming av kravspesifikasjoner basert på læreplansystemet

• Opptak og oppfølging av kursgjennomføringen

Vikarutleie:En eventuell statlig utleie av arbeidskraft må ikke forveksles med den nåværende «Vikartjenesten». Vikartjenesten driver ikke utleie av arbeidskraft, men formidling av arbeidssøkere til midlertidige stillinger (først og fremst vikariater). Ved formidling er det bedriften som henvender seg til arbeidsmarkedsetaten som påtar seg arbeidsgiveransvaret. Ved utleie forblir arbeidsgiveransvaret hos utleieselskapet. I praksis innebærer dette at utleieselskapet vil ha et betydelig antall ansatte på tidsubegrensede kontrakter på lik linje med ordinære virksomheter. I forhold til et konsulentfirma vil forskjellen i hovedsak bestå i at utleieselskapet som hovedregel ikke vil hefte for kvaliteten på det utførte arbeidet. Etter Arbeidsdirektoratets vurdering vil etablering av et offentlig eid utleieselskap bidra til å lette inngangen på arbeidsmarkedet for utsatte arbeidssøkergrupper.

Direktoratet har foreslått at private utleieselskaper tilbys tilvising og eventuell avklaring av vikarer på samme vilkår som statsaksjeselskapet. Denne type tjenester skal i henhold til forslaget ikke tilbys til andre virksomheter (private bedrifter, kommuner mv.) direkte fra etaten, men i tilfelle måtte kjøpes fra statsaksjeselskapet eller et privat utleiebyrå.

Selskapet skal ifølge Arbeidsdirektoratets forslag bare ha et fåtall ansatte (4-5) som tar seg av de sentrale administrasjonsoppgavene. Resten av virksomheten skal skje ved innkjøp av tjenester fra arbeidsmarkedsetaten og eventuelt fra andre tjenesteleverandører. Forslaget innebærer at all den arbeidsmarkedsfaglige produksjonen for selskapet og store deler av selskapets merkantile/administrative oppgaver vil bli kjøpt fra arbeidsmarkedsetaten til kostpris.

Direktoratet har foreslått at arbeidsmarkedsetaten skal selge følgende merkantile/administrative tjenester til det statlige utleieselskapet:

• kontraktsinngåelse med arbeidsgivere

• kontraktsinngåelse med vikarer

• oppfølging av kontrakt - arbeidsgivere

• oppfølging av kontrakt - vikarer

• markedsføring

Disse tjenestene skal i henhold til forslaget kun tilbys det statlige utleieselskapet og ikke til noen private konkurrenter.

Arbeidsmarkedsetaten ønsker at nåværende gratistjenester og tjenestene fra selskapet skal fremstå som et samlet og helhetlig tilbud for arbeidssøkere og arbeidsgivere som henvender seg til etaten. Direktoratets forslag innebærer imidlertid at det vil være selskapet - og ikke etaten - som formelt står som selger av de aktuelle betalingstjenester til virksomhetene. Forslaget innebærer at ansatte i arbeidsmarkedsetaten vil representere både etaten og selskapet i sin daglige kontakt med arbeidsgiverne - og dermed tilby både gratistjenester og betalingstjenester samtidig. Det vil i hovedsak være ansatte i etaten som markedsfører selskapet og inngår og følger opp kontrakter på vegne av selskapet.

Når det gjelder styringen av det foreslåtte selskapet, har Arbeidsdirektoratet foreslått at ansvarlig statsråd for arbeidsmarkedspolitikken blir generalforsamling for selskapet. Videre er det foreslått at det oppnevnes et styre hvor LO, NHO og etaten er representert sammen med uavhengige medlemmer. Arbeidsdirektoratet har foreslått arbeidsdirektøren som styrets leder.

10.5 Departementets vurdering av forslaget om salg av arbeidsmarkedstjenester

Departementet legger som nevnt ovenfor til grunn at arbeidsmarkedsetaten fortsatt skal ivareta de nasjonale arbeidsmarkedspolitiske målsettingene med et tilfredsstillende og likeverdig tjenestetilbud i hele landet og at etaten får de nødvendige rammebetingelser for dette. Det innebærer at etaten skal kunne tilby et bredt tjenestespekter overfor såvel arbeidssøkere som arbeidsgivere. Tyngdepunktet i etatens innsats skal være rettet mot å betjene arbeidsløse og yrkeshemmede arbeidssøkere. Valg av strategier under endrede rammebetingelser må imidlertid bli annerledes for arbeidsmarkedsetaten som er en del av den offentlige forvaltningen enn for private firmaer som har et kommersielt siktemål. Verdier som objektivitet og likebehandling må være sentrale for forvaltningen. Dette forsterkes av at mange av de samme firmaene som tilbyr konkurrerende tjenester til arbeidsmarkedsetaten, er brukere av etatens tjenester. Dette gjelder bl.a. vikarbyråene. Etaten skal betjene alle som etterspør dens tjenester. Dette skal skje på en nøytral og upartisk måte, jf. sysselsettingsloven § 11. Arbeidsmarkedsetaten skal tilstrebe et godt samarbeid med andre aktører, også de private utleiebyråene, der dette virker positivt inn i forhold til å nå målene for arbeidsmarkedspolitikken.

En eventuell utvidelse av etatens tilbud overfor arbeidsgiverne bør vurderes ut fra i hvilken grad det utvidede tilbudet vil:

• Bidra til at man kan løse viktige arbeidsmarkedspolitiske målsettinger - herunder særlig bidra til et bedre tilbud overfor de som har problemer med å få seg ordinært arbeid.

• Dekke områder hvor det i liten grad foreligger eksisterende tilbud fra private aktører.

• Være konkurranserettslig akseptabelt i forhold til gjeldende regelverk på området, herunder EØS-avtalen.

• Skje innenfor rammen av god politisk styring og kontroll over gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken.

Et bredere tilbud av tjenester fra etaten på de områder som er omtalt ovenfor (jf. pkt. 10.4) forutsetter enten at arbeidsmarkedsetaten får anledning til å kreve vederlag for slike tjenester eller at de administrative rammene til etaten økes. Departementet vil ikke foreslå en generell styrking av etatens rammer for å kunne tilby slike tjenester, da de fleste av tjenestene helt eller delvis vil omfatte oppgaver som må defineres som arbeidsgivers ansvar. Det at etaten i dag et stykke på vei tilbyr slike tjenester gratis til noen arbeidsgivere, men ikke har kapasitet til å tilby alle arbeidsgivere dette, taler også for å tilby disse tjenestene som betalingstjenester.

Arbeidsmarkedsetaten vil også i fremtiden pga. sin størrelse og tilstedeværelse i hele landet ha fordel av særlig god kunnskap om arbeidsmarkedet og tilgang på arbeidssøkere i forhold til de private aktørene. Videre vil etaten tilby sine kjernetjenester vederlagsfritt, mens private aktører nødvendigvis må ta betaling for alle tjenestene. I dagens situasjon - hvor enkelte private aktører tilbyr betalingstjenester som rekrutteringsbistand og bemanningsløsninger - har dette ikke truet etatens dominerende posisjon på arbeidsmarkedet. Dette skyldes ikke minst arbeidsmarkedsetatens sterke satsing på formidlingstjenester i en periode hvor det i mange bransjer har vært vanskelig å skaffe nok arbeidskraft. Utviklingen i de andre OECD-landene som har åpnet for privat formidling og i større grad tillater utleie av arbeidskraft enn Norge, viser at det er liten grunn til å frykte at den offentlige arbeidsmarkedsetaten vil miste den sterke posisjonen den har i dag. Departementet mener på denne bakgrunn at det ikke vil være nødvendig at arbeidsmarkedsetaten skal produsere alle typer tjenester som tilbys av private tilbydere for at det fortsatt skal kunne opprettholdes en sterk offentlig arbeidsformidling i Norge. Men med de endringer som skjer i arbeidsmarkedet, og de økte muligheter som private firmaer får, vil nye tjenester fra arbeidsmarkedsetaten kunne bidra til å styrke etatens posisjon i arbeidsmarkedet. Slike nye tjenester vil styrke etatens samlede tilbud overfor arbeidssøkerne og arbeidsgiverne og således bidra til en videreutvikling av arbeidsmarkedspolitikken.

De fleste tjenestene det er foreslått å ta betaling for er i stor grad en videreutvikling av dagens tilbud overfor arbeidsgivere. Som nevnt ovenfor tilbys flere av de øvrige tjenestene i dag som gratistjenester fra etaten. Departementet har ikke kjennskap til systematiske analyser som kan belyse behovet og betalingsvilligheten for øvrige betalingstjenester i arbeidsmarkedet. På det nåværende tidspunkt er det imidlertid grunn til å anta at det vil være en betydelig etterspørsel etter mange av disse tjenestene. I brevet til departementet datert 8.2.99 skriver NHO at «bemanningstjenester og særskilt bistand ved omstilling/overtallighet er et betydelig marked som ikke er blitt utnyttet effektivt». Departementet er enig med NHO i at det er mye som tyder på at etablering av et fullverdig landsdekkende tilbud på områder hvor det i dag kun er et meget beskjedent omfang av slike tjenester, vil bidra til å realisere samfunnsøkonomiske gevinster. Et eksempel på dette er driftsavtaler vedrørende formidling av vikarer. Framskaffelse av kvalifiserte vikarer ved sykdom, lovfestede permisjonsordninger og annet kortvarig fravær vil være til stor nytte for arbeidsgivere samtidig som mange arbeidsledige eller undersysselsatte kan få midlertidig arbeid. I slike tilfeller vil det være behov for en ekstra intensiv formidlingsvirksomhet. Ved å tilby bistand til arbeidsgivere til kursplanlegging vil etaten kunne støtte opp under etter- og videreutdanningsreformen. Gjennom å kunne tilby denne og liknende tjenester vil etaten også få innpass hos en bredere gruppe arbeidsgivere enn i dag og kontakten vil bli mer omfattende. En god kontakt overfor den enkelte arbeidsgiver vil øke mulighetene til å formidle arbeidssøkere som har problemer med å få jobb. Samtidig vil det være rimelig at virksomheter som blir avlastet en del av sitt personalarbeid, betaler for tjenesten.

Etablering av et statlig utleieselskap innebærer en utvidelse av oppgavene i dagens arbeidsmarkedspolitikk. Et slikt forslag må vurderes ut fra flere synsvinkler. Det er lite som tyder på at bedriftene ikke får dekket behovet for innleietjenester på de områdene hvor det i dag er vikarutleie. Videre er det grunn til å tro at vikarbyråene står klare til å etablere utleie på nye områder dersom dette blir tillatt. Det er grunn til å tro at dette langt på vei vil dekke virksomhetenes behov for korttidsarbeidskraft. På den annen side vil et statlig utleieselskap som samarbeider med alle landets arbeidskontor, bedre kunne tilby utleietjenester på steder i landet hvor private aktører i dag ikke er representerte. Dette ville imidlertid også kunne oppnås ved at etaten inngår samarbeidsavtaler med private utleiebyrå med sikte på å utvikle et mer landsdekkende utleietilbud.

Konkurransen mellom vikarbyråene medfører at alle byråene, også et eventuelt statlig utleieselskap, må foreta en kritisk vurdering av hvem som skal tilsettes som vikarer. På den annen side vil det mer begrensede arbeidsgiveransvaret som oppdragsgiver har ved innleie kunne gjøre det enklere for personer som ellers har vanskeligheter med å få innpass i arbeidsmarkedet å få prøve seg. For mange unge arbeidssøkere er oppdrag gjennom de private vikarbyråene den første jobben. Dette tyder på at vikarjobb er en jobbtype som er egnet for nykommere på arbeidsmarkedet. Videre legger departementet til grunn at etatens kunnskap om den enkelte arbeidssøker vil kunne bidra til at et nytt statlig utleieselskap som samarbeider nært med arbeidsmarkedsetaten, i større grad enn andre aktører vil kunne ansette langtidsledige, yrkeshemmede og andre personer med problemer på arbeidsmarkedet.

Etter en samlet vurdering mener departementet at arbeidsmarkedsetaten bør etablere et tilbud med betalingstjenester når forbudet mot privat formidling oppheves og det gis en bredere adgang til utleie slik det foreslås i denne proposisjonen. Departementet mener at en slik utvidelse av arbeidsmarkedsetatens tjenester vil kunne gi arbeidsgiverne et bedre tilbud enn i dag, og at det vil kunne bidra til å bringe flere arbeidssøkere med problemer i forhold til arbeidsmarkedet ut i ordinært arbeid. Utvidelsen av tjenestetilbudet må derfor sees på som et nytt virkemiddel i arbeidsmarkedspolitikken. Departementet mener imidlertid at det er nødvendig å gi innholdet i de enkelte tjenestene en nærmere vurdering og presisering.

For mange arbeidssøkere vil en jobb i vikarbransjen være nyttig for å få en start i arbeidsmarkedet. For å bidra til bedre adgang til denne delen av arbeidsmarkedet, også for arbeidssøkergrupper med problemer i forhold til arbeidsmarkedet, foreslår departementet også opprettelse av et statseid utleieselskap som et nytt redskap i arbeidsmarkedspolitikken.

Departementet vil imidlertid understreke at det ikke er ønskelig at arbeidsmarkedsetaten er en pådriver for økt bruk av innleid arbeidskraft i norsk arbeidsliv og heller ikke noen pådriver for at ordinære bedrifter kjøper viktige personalfunksjoner fremfor å dekke disse oppgavene selv (såkalt outsourcing). For å skaffe nødvendig erfaring med de nye tjenestene - herunder utleie - legges det opp til at disse gis et begrenset omfang i starten. Et forslag om etablering av et statlig utleieselskap vil bli fremmet overfor Stortinget som egen sak. De prinsippene departementet vil legge til grunn ved etablering av et statlig utleieselskap, er drøftet nedenfor.

10.6 Konkurransepolitiske avveininger

De foreslåtte endringene av regelverket for utleie og formidling vil føre til et større og bredere privat tilbud. Departementet ser dette som en positiv utvikling. Med dette vil flere aktører kunne betjene arbeidssøkere og arbeidsgivere og på denne måten bidra til et godt fungerende arbeidsmarked.

Etaten mottar betydelige midler til driften over de offentlige budsjettene. Som motytelse for dette skal den levere nærmere fastlagte tjenester gratis. Videre forvalter den offentlige trygdeordninger og tiltaksmidler. Dette vil sikre at arbeidsmarkedsetaten også i fremtiden blir en viktig aktør i arbeidsmarkedet - selv om rammebetingelsene endres noe. Etablering av de omtalte former for betalingstjenester og opprettelse av det statlige utleieselskapet vil innebære at både etaten og det statlige utleieselskapet vil tilby kommersielle tjenester på et marked hvor det også finnes private tilbydere. Flere av disse tjenestene tilbys også i dag av private tilbydere som mottar underleveranser fra etaten vederlagsfritt. Departementet har imidlertid sett det som viktig å gi de konkurransepolitiske aspektene ved forslaget en grundig vurdering.

Opprettelsen av et statlig utleieselskap kan reise konkurransemessige problemer dersom utleieselskapet, på grunn av dets tilknytning til arbeidsmarkedsetaten og dens funksjoner, oppnår konkurransemessige fordeler i forhold til de private aktørene på markedet. En legger til grunn at utleieselskapet skal kjøpe tjenester av arbeidsmarkedsetaten etter forretningsmessige prinsipper. Det vil da være nødvendig å identifisere, presisere og fordele kostnadene knyttet til de ulike tjenestene. Tilsvarende konkurransemessige problemstillinger vil være aktuelle også ved salg av betalingstjenester direkte fra arbeidsmarkedsetaten.

Departementet har vurdert forslaget om et eget utleieselskap og innføring av betalingstjenester i arbeidsmarkedsetaten i forhold til EØS-avtalens regler om konkurranse og statsstøtte. Forslaget har vært vurdert i forhold til følgende artikler i avtalen:

1. EØS-avtalens artikkel 59 nr. 1 som pålegger avtalepartene å avholde seg fra å treffe eller opprettholde tiltak som strider mot reglene i EØS-avtalen og særlig konkurransereglene.

2. EØS-avtalens artikkel 54 som inneholder et forbud mot misbruk av dominerende stilling i den utstrekning dette påvirker samhandelen mellom partene.

3. EØS-avtalens artikkel 61 som forbyr støtte gitt av statsmidler i enhver form som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom partene.

EØS-avtalen innebærer i utgangspunktet intet forbud mot selskaper i statlig eie eller et forbud mot offentlig monopoler eller dominerende foretak i seg selv. Medlemsstatene innehar imidlertid visse forpliktelser knyttet til offentlige foretaks funksjon og virkemåte.

Det følger av EØS-avtalens artikkel 59 nr. 1 at EØS-avtalens konkurranseregler får anvendelse på offentlige foretak og foretak som medlemsstatene gir særlige eller eksklusive rettigheter. Bestemmelsen må anses som et utslag av en alminnelig lojalitetsplikt for medlemsstatene til ikke å sette i verk tiltak som er i strid med EØS-avtalens formål.

EØS avtalens artikkel 54, forbudet mot misbruk av dominerende stilling. Denne bestemmelsen har i praksis ofte blitt vurdert i forhold til offentlige monopoler eller andre offentlige konstruksjoner som ved sin funksjon eller virkemåte kan overtre denne bestemmelsen.

En fare, vil være en uheldig sammenblanding mellom de delene av etatens virksomhet som er finansiert over statsbudsjettet og de som skal drives forretningsmessig og i konkurranse med private. En slik sammenblanding kan være en form for statsstøtte i strid med EØS avtalens Artikkel 61.

Statsstøttebegrepet i Artikkel 61 er vidt og omfatter i utgangspunktet enhver form for støtte som har konkurranseskadelige virkninger uavhengig av i hvilken form støtten gis. Støtten omfatter derfor ikke bare direkte pengestøtte, men enhver økonomisk fordel som ytes foretaket via offentlige ressurser. I forhold til det foreslåtte selskapet kan slike fordeler være at den forretningsmessige virksomheten og virksomheten finansiert over statsbudsjettet bruker de samme lokalene, det samme kontorutstyret m.v. uten at den forretningsmessige virksomheten betaler en riktig pris.

Etter departementets vurdering er det viktig å unngå at den delen av etatens tjenester som tilbys mot betaling, mottar skjulte subsidier fra staten. Det må gjøres ved å klargjøre grensene mellom vederlagsfrie tjenester og de tjenester det skal tas betaling for. Utfordringene er blant annet knyttet til følgende:

• Det må beregnes hvor mye tid som er brukt på de ulike typer tjenester siden disse forutsettes å være tett integrert.

• Det må beregnes hvor mye den forretningsmessige delen av virksomheten skal belastes for faktorer som er felles for ordinær drift og kommersiell drift.

Forholdene ovenfor viser at det stilles store krav til etatens prissetting av betalingstjenestene. Dersom det offentlige utleieselskapet nyter godt av andre fordeler ved sin tilknytning til arbeidsmarkedsetaten, som eksklusiv tilgang til etatens landsdekkende nettverk av arbeidskontorer samt tilgang til informasjon/databaser og liknende, vil det være krevende å unngå uheldige konkurransemessige virkninger i markedet. Risikoen for påstander om kryssubsidiering vil imidlertid kunne avhjelpes ved at tjenestene tilbys til samme pris for alle aktører i markedet. Etablering av et offentlig utleieselskap må derfor skje innenfor organisatoriske rammer hvor man unngår noen form for kryss-subsidiering mellom arbeidsmarkedsetaten og utleieselskapet.

Departementet har også vurdert om EØS-avtalens unntaksbestemmelse, Artikkel 59 nr. 2, kan komme til anvendelse. Denne bestemmelsen innebærer at visse konkurransebegrensninger kan aksepteres som forenlig med EØS-avtalen dersom disse er nødvendige for å oppnå nærmere angitte offentlige formål. I den grad det nye utleieselskapet først og fremst ivaretar behovene til særlige grupper som har problemer i arbeidsmarkedet, vil en muligens kunne påberope seg artikkel 59 nr. 2. Eventuell bruk av unntaksbestemmelsen vil kreve at opprettelsen av selskapet er nødvendig for å utføre de pålagte oppgavene, samtidig som tiltaket, dvs. opprettelsen av selskapet, må stå i forhold til de konkurranseskadelige virkningene av tiltaket.

Departementets samlede vurdering er at det vil være mulig å etablere et statlig utleieselskap med tilknytning til arbeidsmarkedsetaten uten å komme i strid med EØS-avtalen og annet konkurranseregelverk. Departementet vil ved den detaljerte utformingen av selskapet og av de nye betalingstjenestene i arbeidsmarkedsetaten legge stor vekt på at dette skjer innenfor akseptable konkurransemessige betingelser. Lik tilgang til etatens betalingstjenester for både det statlige utleieselskapet, private vikarbyråer og øvrige virksomheter vil være et sentralt krav i denne sammenheng. Dette gjelder også eventuelt salg fra arbeidsmarkedsetaten av merkantile/administrative tjenester. Arbeidsmarkedsetaten skal, som en betydelig aktør i markedet, gjennom sine betalingsfrie tjenester eller ved sin adferd i markedet ikke skape konkurransevridninger.

Departementet vil understreke at de private vikarbyråene fortsatt skal få tjenester fra arbeidsmarkedsetaten på lik linje med andre arbeidsgivere, herunder også det nye statlige utleieselskapet. For noen av tjenestene som vikarbyråene i dag mottar gratis vil det imidlertid være aktuelt med betaling. Prissettingen skal imidlertid være lik overfor alle, herunder det nye statlige utleieselskapet.

10.7 Organisering av et statlig utleieselskap

Som omtalt ovenfor er departementet innstilt på å foreslå opprettelse av et statlig utleieselskap. Aksjeselskapsformen er nødvendig blant annet for å unngå at vikarene blir omfattet av tjenestemannsloven. Selskapet vil bli etablert som et statsaksjeselskap.

Det normale er at statens eierinteresser i statsaksjeselskaper forvaltes på departements nivå. Det legges ikke opp til å delegere eierfullmakter for det nye utleieselskapet.

Departementet legger til grunn at et eventuelt statlig utleieselskap vil bli underlagt samme rammebetingelser som er vanlig for denne type foretak. I valg av styrets sammensetning vil en legge vekt på at styret besitter nødvendig profesjonalitet. Det vil videre bli lagt vekt på formålet med selskapet, gjeldende prinsipper for statens eierskap og habilitetsspørsmål. Styrets sammensetning vil på dette grunnlaget bli vurdert nærmere senere.

Hovedbegrunnelsen for å etablere et slikt statlig utleieselskap vil være at det skal bidra til å skaffe grupper som har problemer i arbeidsmarkedet arbeid, i tillegg til at det skal bidra til å skaffe arbeidsgiverne arbeidskraft. Disse formålene vil bli nedfelt i selskapets vedtekter. Selskapets drift vil etter noe tid også bli evaluert med utgangspunkt i dette formålet.

Arbeidsdirektoratet har foreslått at det nye selskapet skal ha en svært begrenset egenadministrasjon og at de fleste tjenestene skal kjøpes av etaten, herunder markedsføring og ulike former for kontraktsinngåelse og -oppfølging. Direktoratets forslag innebærer i praksis en meget tett tilknytning mellom selskapet og etaten og innebærer at selskapet vil nyte godt av hele etatens infrastruktur samtidig som ansatte i etaten vil fatte beslutninger på vegne av selskapet innenfor fastlagte økonomiske og administrative rammer. På den annen side vil den betalingsstyrte aktiviteten i etaten i stor grad være styrt av avtaler og forpliktelser overfor statsaksjeselskapet. En så tett tilknytningsform mellom selskapet og etaten reiser viktige juridiske, styringsmessige og konkurransemessige problemstillinger.

Departementet vil i selskapets vedtekter forutsette at de mest aktuelle arbeidsmarkedstjenestene kjøpes fra etaten når pris og kvalitet tilsier dette. Øvrige tjenester som markedsføring, kontraktsmessige oppgaver, økonomiforvaltning, personaladministrasjon mv, vil det stå selskapet fritt til å produsere selv eller kjøpe fra andre. Det må vurderes om det er hensiktsmessig at ansatte i etaten skal ha fullmakter til å inngå avtaler på vegne av selskapet, og i så fall hvordan disse skal utformes. Samtidig må en sikre at arbeid med de nye tjenestene ikke fortrenger etatens øvrige oppgaver.

Departementet vil understreke at et selskap som skal drives etter forretningsmessige prinsipper i konkurranse med store veletablerte selskaper, vil kunne lide tap, måtte innskrenke sin virksomhet eller bli slått konkurs. I så fall vil dette få konsekvenser for bemanningen i arbeidsmarkedsetaten når etatens produksjon er tilpasset et visst salg av betalingstjenester til utleieselskapet.

Departementet vil understreke at en etablering av et statlig utleieselskap etter de prinsipper som er omtalt ovenfor vil innebære at vikarene vil være ordinært ansatte i utleieselskapet. Mange av vikarene vil ha krav på fast ansettelse på lik linje med vikarer i vikarbyråer.

10.8 Styringsmessige forhold

Formålet med utvidelsen at arbeidsmarkedsetatens tjenestetilbud og etablering av et statlig utleieselskap vil være å bedre arbeidstilbudet til arbeidssøkere som har vanskeligheter med å skaffe seg innpass i arbeidslivet. Innføring av slike tjenester må videre foregå på en slik måte at det ikke får negative virkninger for den delen av etatens produksjon som skal tilbys uten krav til betaling eller undergraver mulighetene for å sikre at etaten utfører sine oppgaver i tråd med de retningslinjene som er trukket opp fra Stortinget og departementet. Nedenfor har departementet vurdert ulike styringsmessige sider nærmere.

Arbeidsmarkedsetaten er et forvaltningsorgan finansiert over statsbudsjettet. Organisasjonsformen er valgt for å gi politiske myndigheter muligheter til å styre arbeidsmarkedspolitikken. Endringer av de politiske prioriteringene kan skje i løpet av relativt kort tid. Dette er nødvendig i perioder med raske endringer på arbeidsmarkedet, for eksempel i en situasjon med økende ledighet med en tilhørende kraftig opptrapping av arbeidsmarkedstiltakene og betydelig økning i antall dagpengemottakere. Departementet legger til grunn at denne styringsformen videreføres også i fremtiden. Innføring av et statlig utleieselskap og betalingstjenester i etaten vil imidlertid medføre styringsmessige utfordringer for å sikre at fokus i arbeidsmarkedspolitikken til enhver tid rettes mot de oppgavene som prioriteres av Stortinget og departementet.

Statsaksjeselskaper styres normalt etter rent forretningsmessige prinsipper, blant annet for å unngå problemer i forhold til konkurranseregelverket. Selskapets styre og administrerende direktør foretar den løpende styringen av selskapet. Departementets styring av selskapet vil utføres dels via fastsettelse av vedtekter og dels via valg av styre. Eventuell direkte styring av selskapet vil måtte foretas via generalforsamlingen. En slik styringsform vil være mer indirekte enn den styringsformen som benyttes overfor forvaltningsorganer som Arbeidsdirektoratet. Hensynet til å sikre mulighetene for politisk styring av arbeidsmarkedspolitikken tilsier at det først og fremst er utleietjenester som legges til statsaksjeselskapet. Dette forholdet forsterkes av at arbeidsmarkedstjenestene for statsaksjeselskapet vil bli produsert i arbeidsmarkedsetaten uten å være organisatorisk adskilt fra etatens øvrige oppgaver.

I tillegg kan selskapets virksomhet til en viss grad kunne styres indirekte gjennom utformingen av avtalene mellom det foreslåtte selskapet og arbeidsmarkedsetaten. Slike avtaler vil arbeidsmarkedsetaten måtte forelegge departementet.

Det legges opp til at arbeidsmarkedsetaten skal tilby det nye statlige utleieselskapet avtaler om hvilke tjenester utleieselskapet kan kjøpe av arbeidsmarkedsetaten og omfang og betingelser knyttet til dette kjøpet. Tilsvarende avtaler skal kunne inngås med andre private selskaper. Prinsippene for slike avtaler skal godkjennes av departementet.

10.9 Budsjettmessige forhold

Salg av betalingstjenester fra etaten, enten dette skjer til det foreslåtte selskapet eller til andre oppdragsgivere, bør etter departementets vurdering budsjetteres etter bruttoprinsippet. Dette innebærer at alle utgifter og inntekter så langt de kan forutses føres opp brutto i budsjettforslaget. Samtidig vil det trolig være behov for en begrenset merinntektsfullmakt. Departementet legger videre til grunn at et eventuelt overskudd fra salg av betalingstjenester tilfaller statskassen. Departementet forutsetter at det statlige utleieselskapet blir egenfinansiert. Selskapets aksjekapital vil gå fram av statens kapitalregnskap.

Departementet legger til grunn at krav til avkastning og utbytte i forbindelse med arbeidsmarkedsetatens produksjon av betalingstjenester vil bli fastsatt i tråd med de gjeldende prinsipper for avkastnings- og utbyttepolitikk. Avkastnings- og utbyttekrav for både utleieselskapet og etatens betalingstjenester vil bli fastsatt senere.

10.10 Oppsummering og forslag om lovendring

Det er langsiktige tendenser i retning av et mer oppdelt arbeidsmarked. Det stiller store krav til arbeidstakernes evne til å tilegne seg ny kompetanse. Skiftende etterspørsel bl.a. som følge av større konkurranse i mange markeder innebærer høye krav til bedriftenes fleksibilitet. I takt med reduksjonen i ledigheten siste halvdel av 1990-tallet og økende krav til effektivitet i arbeidslivet øker etterspørselen etter tjenester som i større grad er orientert mot arbeidsgivernes behov. I de siste årene har arbeidsmarkedsetaten i økende grad kunnet bistå arbeidsgiverne med tjenester som vikarformidling, bemanningstjenester, bistand ved omstilling mv. Slike tjenester er naturlige forlengelser av tradisjonell arbeidsformidling. Den administrative ressurstilgangen til arbeidsmarkedsetaten setter klare grenser for etatens mulighet til å tilby denne type tjenester i et større omfang. Hvis det åpnes opp for at etaten gis anledning til å ta betaling for enkelte tjenester, vil en kunne tilby slike tjenester uten at det går ut over etatens gratistjenester og forvaltningsoppgaver.

Departementet foreslår at det åpnes for at arbeidsmarkedsetaten kan innføre betalingstjenester og at det etableres et statlig utleieselskap. De ulike former for betalingstjenester som foreslås innført vil kunne dekke en økende etterspørsel fra arbeidsgiverne. På flere av de aktuelle områder er tilbudet i dag bare i begrenset grad utbygd hos private tilbydere - eller så mangler dette helt. Tilbud av denne type tjenester vil etter departementets vurdering kunne bidra positivt i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet. Samtidig vil en adgang til å tilby denne type tjenester innebære at etaten opprettholder og videreutvikler sin gode kontakt med arbeidsgiverne. Innføring av egenbetaling vil også innebære at de aktuelle tjenestene vil bli tilgjengelig for flere arbeidsgivere uten at det skal gå ut over etatens gratistjenester og forvaltningsoppgaver. Departementet vil foreta en nærmere gjennomgang av hvordan tjenestene skal avgrenses fra tjenester som skal tilbys gratis og hvordan betalingstjenestene skal prises. Samtidig vil det bli lagt vekt på løsninger som sikrer god politisk styring med etatens samlede virksomhet. Utvikling av de nye tjenestene og etablering av det nye utleieselskapet skal ikke svekke arbeidsmarkedsetatens innsats overfor utsatte søkergrupper, men tvert om være redskaper for å sikre disse bedre innpass i arbeidsmarkedet.

De foreslåtte betalingstjenestene skal arbeidsmarkedsetaten kunne selge til både det statlige utleieselskapet, private vikarbyråer og andre virksomheter. Det vil i denne forbindelse være nødvendig med en endring i sysselsettingsloven. Det vises i denne sammenheng til forslaget til ny § 11 i sysselsettingsloven. Departementet legger opp til å gi en nærmere omtale av hvilke tjenester som det skal tas betaling for i budsjettproposisjonen.