12 Merknader til de enkelte paragrafer

12.1 Merknader til lov 4 februar 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (arbeidsmiljøloven)

12.1.1 Til ny § 55 K

Bestemmelsene i § 55 K regulerer sammen med § 55 L, adgangen til innleie av arbeidstakere, og erstatter forbudet mot utleie i gjeldende sysselsettingslov § 27. Enkle krav til utleier videreføres i sysselsettingsloven § 27.

§ 55 K regulerer adgangen til innleie fra virksomheter som har til formål å drive utleie, dvs. typisk innleie fra vikarbyråer. Når det gjelder den nærmere forståelsen av hvilke virksomheter som skal anses å ha til formål å drive utleie, vises til drøftelsene i pkt. 6.3.3 ovenfor.

Bestemmelsen bygger på reglene om midlertidig tilsetting i arbeidsmiljøloven § 58 A så langt disse er anvendelige, og intensjonen har vært å oppnå størst mulig parallellitet i regelverkene for midlertidig tilsetting og innleie. Bestemmelsene i § 58 A nr. 2 om opphør av midlertidige arbeidsavtaler og § 58 A nr. 3 om varselplikt videreføres ikke, fordi disse ikke anses egnet for innleieforhold der den innleide i utgangspunktet har sitt arbeidsforhold hos utleier. Prosessreglene i § 58 A nr. 4 og nr. 5 er videreført i § 55 K nr. 3 og nr. 4, med tilpasninger til tre-partsforholdet ved innleie, bl.a. slik at reglene her i utgangspunktet relaterer seg til partsforholdet mellom den innleide og innleier (oppdragsgiver).

I nr. 1 gis reglene om når det lovlig kan benyttes innleie. Innleie kan skje etter de samme vilkår som gjelder for adgangen til midlertidig tilsetting, jf. reguleringen i § 58 A nr. 1 første ledd. Det gis ingen selvstendig regulering i § 55 K, og når det gjelder den nærmere fortolkning av vilkårene vises det til ordlyd, forarbeider og rettspraksis knyttet til § 58 A. Eventuelle endringer i adgangen til midlertidig tilsetting, jf. § 58 A nr. 1 første ledd, vil i utgangspunktet også ha virkning for adgangen til innleie.

Nr. 2 gir adgang til å fravike de grenser som følger av § 58 A nr. 1 første ledd, på nærmere angitte betingelser. En tilsvarende regel finnes ikke i § 58 A. Det stilles krav om at virksomheten er bundet av tariffavtale. Tariffavtalebegrepet skal forstås med det innhold som følger av arbeidstvistloven. Avtale om innleie kan inngås med tillitsvalgt hos innleier som på nærmere angitte vilkår, skal anses som representativ for den aktuelle innleiesituasjon (se drøftelsen under pkt. 6.3.3.4 foran). Bestemmelsen regulerer ikke adgangen til utleie av arbeidstakere.

I nr. 3 foreslås prosessregler som gjelder situasjonen der forhandlinger kreves/søksmål reises etter at den innleide har fratrådt innleieforholdet, etter mønster av reglene i § 58 A nr. 4.

I nr. 3 første ledd foreslås det en henvisning til § 61 nr. 1, som etter dagens regler i utgangspunktet ikke vil omfatte situasjoner hvor det er tvist om det har foreligget lovlig innleie. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i § 58 A nr. 4 fordi § 61 nr. 1 omfatter alle opphørssituasjoner og således direkte gjelder tvist om lovlig midlertidig tilsetting etter at arbeidstaker har fratrådt. Departementets forslag innebærer at de særlige prosessregler som gjelder ved usaklig oppsigelse og ulovlig midlertidig tilsetting, også skal gjelde ved innleie, så langt de er anvendelige.

Bestemmelsen i nr. 3 annet ledd tilsvarer regelen i § 58 A nr. 4 første ledd om forhandlingsrett og forhandlingsfrister, og skal forstås på samme måte.

Spørsmålet om søksmålsfrist foreslås tatt inn i nr. 3 tredje ledd. Bestemmelsen korresponderer med regelen i § 58 A nr. 4 annet ledd. Det foreslås imidlertid at henvisningen i § 61 nr. 3 til § 57 nr. 2 tredje ledd som regulerer bortfall av søksmålsfrist ved formuriktig oppsigelse, ikke gis anvendelse i innleieforhold (se drøftelsen foran under punkt 6.3.3.5).

Rettsvirkningene av ulovlig innleie i strid med § 55 K nr. 1 behandles i nr. 3 fjerde ledd og bygger på tilsvarende bestemmelse i § 58 A nr. 4 tredje ledd. Det er foretatt visse språklige justeringer som tilpasser bestemmelsen til innleiesituasjonen, og det fremgår nedenfor at ordlyden på enkelte punkter også gjenspeiler en realitetsforskjell i reglene for innleie og midlertidig tilsetting. Utgangspunktet er at retten dersom vilkårene for innleie ikke forelå, skal avsi dom for at den innleide skal tilsettes fast hos innleier, når den innleide krever dette. Dette er en videreføring av prinsippet om at retten skal avsi dom for at arbeidsforholdet består ved ulovlig midlertidig tilsetting. I likhet med midlertidig tilsetting skal det gjelde en «sikkerhetsventil» om at retten etter krav fra innleier kan bestemme at den innleide ikke skal tilsettes dersom den finner at dette vil være åpenbart urimelig etter en avveining av partenes interesser. Med begrepet «partenes interesser» forstår departementet i utgangspunktet den innleides og innleierens interesser, men også hensynet til utleier kan inngå i denne vurderingen. Se for øvrig departementets vurderinger foran under punkt 6.3.3.5. En erstatningsregel foreslås også tatt inn i fjerde ledd. Bestemmelsen bygger på reglene i § 58 A nr. 4 tredje ledd, jf. § 62 annet ledd annet punktum og skal i utgangspunktet forstås på samme måte. Departementet legger til grunn at også forhold på utleierens side kan inngå i rimelighetsvurderingen, jf. begrepet «omstendighetene for øvrig» i bestemmelsens fjerde punktum.

I nr. 3 femte ledd er bestemmelsen i § 58 A nr. 4 fjerde ledd om retten til å stå i stilling, gitt tilsvarende anvendelse. Det vises i den forbindelse til de særskilte vurderingene i punkt 6.3.3.5 foran.

Bestemmelsen i nr. 4 gjelder situasjonen der forhandlinger kreves/søksmål reises før den innleide har fratrådt innleieforholdet, etter mønster av reglene i § 58 A nr. 5.

Det foreslås i nr. 4 første ledd en henvisning til § 61 nr. 1, som i utgangspunktet ikke vil omfatte situasjoner hvor det er tvist om det foreligger lovlig innleie. Bestemmelsen korresponderer med § 58 A nr. 5 første ledd. Se for øvrig merknaden til § 55 K nr. 3 første ledd ovenfor.

I nr. 4 annet ledd foreslås det tatt inn regler om retten til å kreve forhandlinger, og bestemmelsen skal forstås på samme måte som tilsvarende bestemmelse i § 58 A nr. 5 annet ledd.

Tredje ledd bygger på tilsvarende bestemmelse i § 58 A nr. 5 tredje ledd.

I fjerde ledd foreslår departementet at rettsvirkningene av ulovlig innleie i utgangspunktet skal være at den ulovlig innleide skal tilsettes fast hos innleier. Departementet foreslår imidlertid at retten også i disse tilfeller skal kunne avsi dom for at den innleide ikke skal tilsettes fast, dersom den finner at dette vil være åpenbart urimelig etter en avveining av partenes interesser. Forslaget avviker på dette punkt fra reglene om midlertidig tilsetting i § 58 A nr. 5 fjerde ledd, som uten videre legger til grunn at arbeidsforholdet består. En erstatningsregel foreslås også tatt inn i fjerde ledd, selv om den innleide normalt ikke vil lide økonomisk tap i disse tilfellene. Bestemmelsen bygger på reglene i § 58 A nr. 5 fjerde ledd, jf. § 62 annet ledd annet punktum og skal i utgangspunktet forstås på samme måte. Det vises også til merknaden til § 55 K nr. 4 tredje ledd ovenfor.

Bestemmelsen i femte ledd tilsvarer § 58 A nr. 5 femte ledd. Bestemmelsen innebærer at fristene og de øvrige reglene som gjelder i følge nr. 4 får anvendelse dersom den innleide fratrer innleieforholdet etter å ha krevd forhandlinger eller reist søksmål.

Bestemmelsen i nr. 5 gir Kongen adgang å forskriftsfeste forbud mot innleie på nærmere angitte vilkår. Kompetansen vil kunne delegeres til det departement som til enhver tid har ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken.

Adgangen til innleie innenfor staten vil bli regulert i tjenestemannsloven. I nr. 6 foreslås det derfor å unnta fra bestemmelsen innleie til embete eller stilling eller annet arbeidsforhold som omfattes av tjenestemannsloven.

12.1.2 Til ny § 55 L

§ 55 L regulerer adgangen til innleie fra virksomheter som ikke har til formål å drive utleie, dvs. innleie mellom ordinære virksomheter, typisk innenfor verksted- og oljeindustrien.

I nr. 1 gis reglene om når det lovlig kan benyttes innleie. Det følger av første ledd at innleie generelt er tillatt uten hensyn til de grenser som følger av § 58 A. Betingelsen er at den innleide har fast tilsetting hos utleier, som for øvrig må følge nærmere angitte vilkår i sysselsettingsloven § 27. I andre punktum presiseres hva som skal forstås med virksomhet som skal sies ikke å ha til formål å drive utleie. Når det gjelder den nærmere forståelsen av hvilke virksomheter som skal anses å ha til formål å drive utleie vises også til vurderingene i pkt. 6.3.3 og 6.3.4 ovenfor. Kravet til at innleie skal drøftes med de tillitsvalgte før beslutning om innleie foretas, sikrer de tillitsvalgtes medinnflytelse. Bestemmelsen gir ikke krav på at innleie skal forhandles eller avtales med de tilsatte.

Dersom innleie overstiger et visst omfang og varighet, følger det av bestemmelsen i nr. 2 at innleier må inngå avtale med tillitsvalgte på tilsvarende måte som etter § 55 K nr. 2. Virksomheter innenfor samme konsern er unntatt fra denne bestemmelsen. Begrepet «konsern» skal forstås på samme måte som etter selskapslovgivningen, se f.eks. allmennaksjeloven § 1-3.

Nr. 3 tilsvarer § 55 K nr. 5.

I likhet med bestemmelsen i § 55 K nr. 6 foreslås i nr. 4 å unnta fra bestemmelsen innleie til embete eller stilling eller annet arbeidsforhold som omfattes av tjenestemannsloven.

12.2 Merknader til lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. (tjenestemannsloven)

12.2.1 Til § 1 nr. 1 nytt fjerde punktum

Det foreslås at § 1 nr. 1, gis et nytt fjerde punktum, hvor det fremgår at loven også gjelder innleie av arbeidstakere i statlig virksomhet, der hvor dette uttrykkelig er sagt, dvs. i §§ 3A og 3B. Årsaken til dette er at tjenestemannsloven bare omfatter arbeidstakere tilsatt i statens tjeneste. For embetsmenn gjelder loven bare der hvor dette uttrykkelig er sagt. Når det skal gis regler i loven om innleie av arbeidskraft som ikke nødvendigvis har et statlig tilsettingsforhold, må derfor lovens § 1, som omhandler hvem loven gjelder for, gis en tilføyelse.

12.2.2 Ny § 3A - Innleie av arbeidstakere fra virksomhet som har til formål å drive utleie

For å få en tilsvarende bestemmelse i tjenestemannsloven, som den som er foreslått i arbeidsmiljøloven, er det nødvendig å presisere nærmere at i staten er innleie av arbeidstakere tillatt i samme utstrekning som tjenestemann kan tilsettes midlertidig for et bestemt tidsrom eller som vikar. Dette vil således tilsvare den adgangen til å tilsette tjenestemenn midlertidig som finnes i tjenestemannsloven § 3 nr. 2 bokstav a, første alternativ og bokstav c.

Av tjenestemannslovens forarbeider følger at dersom en av statens tjenestemenn tjenestegjør sammenhengende i virksomheten som midlertidig i mer enn fire år, vil vedkommende få et sterkt stillingsvern, dvs tjenestemannen kan bare sies opp av enkelte, nærmere angitte, årsaker og da med seks måneders oppsigelsesfrist. Det er et hovedpunkt ved de nye reglene som foreslås at de ikke skal føre til en omgåelse eller en utvidelse av de regler som i dag åpner for å benytte midlertidig tilsetting. Det vil derfor være en forutsetning at et innleieforhold i statstjenesten ikke varer lenger enn fire år. Det anses ikke å være behov for å lovfeste denne begrensingen i de nye bestemmelsene. Også her vil det være den enkelte innleide arbeidstaker, som selv må reagere mot et brudd på regelverket og eventuelt bringe spørsmål som ikke blir avklart mellom partene inn for domstolene, til endelig avgjørelse.

I paragrafens nr. 2 åpnes det for en adgang til å benytte tidsbegrenset innleie ut over de tilfeller som er nevnt i samme paragraf nr. 1. Det er her bestemt at tidsbegrenset innleie kan finne sted dersom den enkelte statlige arbeidsgiver og tjenestemannsorganisasjonene i virksomheten avtaler dette. Det er bare de tjenestemannsorganisasjonene i virksomheten som har forhandlingsrett etter lov om offentlige tjenestetvister (tjenestetvistloven) som kan inngå slik avtale. Paragrafen er noe annerledes formulert enn den tilsvarende bestemmelsen i arbeidsmiljøloven. Årsaken til dette er å finne i statens forhandlingsordning, tjenestetvistloven og Hovedavtalen i staten.

På samme måte som i den tilsvarende bestemmelsen i den foreslåtte § 55 K i arbeidsmiljøloven, gis Kongen adgang til å forby innleie for visse arbeidstakergrupper eller på visse områder når det finner at viktige samfunnshensyn tilsier det. Forbudet må gis som forskrift.

12.2.3 Ny § 3B - Innleie av arbeidstakere fra virksomhet som ikke har til formål å drive utleie

Paragrafens nr. 1 tilsvarer i stor utstrekning forslaget til § 55 L nr. 1 i arbeidsmiljøloven. Bestemmelsen avviker noe ved at den i andre punktum er omformulert for at drøftingsadgangen skal samsvare med det statlige system ellers, jf. det som er nevnt ovenfor til § 3A. Etter denne bestemmelsen kreves bare at det er gjennomført drøftinger, ikke at partene har inngått avtale om innleie.

I nr. 2 er det fastsatt at det kreves inngått avtale mellom partene i virksomheten dersom innleien overstiger 15 prosent av de tilsatte og innleien skal ha en varighet ut over to år. Avtale kreves likevel ikke dersom innleien omfatter færre enn tre personer.

På samme måte som etter § 3A nr. 3, er det adgang for Kongen til å forby innleie for visse arbeidstakergrupper eller på visse områder når det finner at viktige hensyn taler for det. Også her kreves at et slikt forbud gis i forskrift.

12.2.4 Generelt

Forslaget til ny § 55 K til arbeidsmiljøloven gir enkelte av denne lovens bestemmelser tilsvarende anvendelse. Nevnte bestemmelser omhandler tvister knyttet til opphør av midlertidige arbeidsavtaler, regler om forhandlinger og erstatning. Tjenestemannsloven inneholder ikke tilsvarende regler.

Dersom en midlertidig tilsatt tjenestemann nekter å fratre med den begrunnelse at vilkårene for fratreden ikke er oppfylt, har tjenestemannen ingen klageadgang. Det vil her i realiteten eksistere en uenighet om arbeidsavtalens innhold eller hvordan denne skal fortolkes. Tjenestemannen må eventuelt bringe spørsmålet inn for domstolene. Søksmål må i så fall anlegges etter de vanlige prosessreglene i tvistemålsloven. Tjenestemannen kan heller ikke kreve å stå i stillingen i medhold av tjenestemannsloven § 19 nr. 3. Vedkommende må eventuelt samtidig be om en midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven for fortsatt å stå i stillingen.

Dersom den midlertidige tjenestemannen hevder at det foreligger en ulovlig midlertidig tilsetting og derfor hevder at det foreligger en ulovlig oppsigelse, skal et eventuelt søksmål gå etter prosessreglene i tjenestemannsloven § 19, jf. arbeidsmiljøloven §§ 61 B og 61 C. Det kan her vises til Høyesteretts kjennelse av 26. november 1993, Rt. 1993 side 1451. Det vil ikke foreligge noen formell klageadgang. Også her er man henvist til å kreve midlertidig forføyning for å få stå i stillingen. Se Rt. 1994 side 1167.

Dersom en tjenestemann nekter å fratre med den begrunnelse at vedkommende har mer enn fire års sammenhengende tjenestetid, slik at han har stillingsvern som fast tilsatt, er det tvilsomt hvilke prosessregler som skal gjelde. Reelle hensyn kan tilsi at søksmål også i disse tilfellene bør gå etter prosessreglene i tjenestemannsloven § 19, jf. arbeidsmiljøloven §§ 61 B og 61 C, men dette er usikkert. Det foreligger imidlertid heller ikke her noen klageadgang og det er ikke hjemmel etter tjenestemannsloven § 19 til fortsatt å stå i stillingen.

Det foreslås å regulere innleiesituasjonen spesielt i lovteksten, i tilknytning til § 3A. Det må her understrekes at dersom en innleid arbeidstaker, rent unntaksvis, skulle få dom for rett til fast tilsetting i innleievirksomheten, må arbeidstakeren avslutte sitt arbeidsforhold i utleievirksomheten på vanlig måte. Vedkommende vil ikke kunne tiltre stilling i innleievirksomheten før dette tidligere arbeidsforholdet er avsluttet. Videre må vedkommende akseptere lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med statens regelverk, jf. «ufravikelighetsprinsippet», i tjenestetvistloven § 13.

12.3 Merknader til lov 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak for å fremme sysselsetting (sysselsettingsloven)

12.3.1 Til ny § 2

Første ledd presiserer at Arbeidsdirektøren er daglig leder av Arbeidsdirektoratet/Arbeidsmarkedsetaten. Bestemmelsen er en videreføring fra dagens lov.

Rådets oppgaver er bredt og generelt formulert slik at det kan ivareta endringer som skjer over tid, jf. utkastets annet ledd. Departementet legger til grunn at det kan fastsette nærmere hvilke oppgaver rådet skal ha.

Tredje ledd omhandler rådets organisering. I dagens styre er bare LO og NHO representert. Departementet ønsker at de sentrale arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner skal bli representert i det nye rådet. Departementet forutsetter at lederen og nestlederen blir oppnevnt fra de partsnøytrale medlemmer av rådet.

Departementet forutsetter at Arbeidsdirektoratet på bakgrunn av de oppgaver som tillegges rådet, er rådets sekretariat.

12.3.2 Til ny § 11

Paragrafens første ledd viderefører dagens hovedprinsipp at arbeidsmarkedsetaten skal være nøytral og upartisk og at basistjenesten arbeidsformidling ytes arbeidstakere og arbeidsgivere uten vederlag.

Dagens lov gir adgang til å ta betalt for visse spesialtjenester, men den spesifiserer nøye hvilke særlige tjenester dette gjelder, og disse tjenestene er lite aktuelle i dag.

Arbeidsgivere etterspør i dag også tjenester utover den rene formidling. Arbeidsmarkedsetaten vil kunne bidra til å effektivisere arbeidsmarkedet gjennom å tilby tjenester som bl.a. personalutvelgelse, vikarformidling og andre bemanningsløsninger. Slike spesialtjenester er en naturlig forlengelse av tradisjonell arbeidsformidling. Enkelte av disse tjenestene tilbys gratis i noe omfang i dag. Slike tjenester som ytes utover ren arbeidsformidling er det naturlig at arbeidsgiver betaler for, jf. dagens regel.

I annet ledd foreslås det at departementet kan fastsette i forskrift nærmere hvilke tjenester arbeidsmarkedsetaten kan ta betalt for.

12.3.3 Til ny § 26

Privat arbeidsformidling blir som en hovedregel tillatt.

For å hindre at useriøse virksomheter etablerer seg på dette området settes det vilkår for etablering, jf. bestemmelsens første ledd. Vilkårene er de samme som for etablering av aksjeselskap/allmennaksjeselskap med unntak for statlige og kommunale institusjoner, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner samt ideelle organisasjoner som er organisert på en annen måte. Disse er i annet ledd unntatt fra egenkapitalkravet i første ledd.

I tredje ledd fastslås at hovedprinsippet, også ved privat arbeidsformidling, er at det ikke skal kunne kreves betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenesten.

Fjerde ledd gir en mulighet for å gjøre unntak fra forbudet i særlige tilfeller. De tilfeller det først og fremst tenkes på, er der hvor arbeidssøkeren selv kan ha interesse av å betale for en formidlingstjeneste som ellers ikke vil ha blitt etablert. Som eksempel kan nevnes formidling av musikere som er avhengig av hyppige, korte formidlinger, samt formidling av au-pair. Begge disse grupper er i dag unntatt fra forbudet mot privat arbeidsformidling, og det kan også i dag kreves betaling av disse arbeidssøkerne.

Overtredelse av sysselsettingsloven § 26 vil som i dag være straffbar, jf. sysselsettingsloven § 40.

12.3.4 Til ny § 27

Bedrifter som vil drive utleie av arbeidskraft, bør rent organisasjonsmessig oppfylle visse generelle betingelser. For å sikre seriøsitet i de bedrifter som driver utleie og for å hindre etablering av useriøse bedrifter, må utleievirksomheten enten være registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de krav til egenkapital som stilles for aksjeselskap. Disse krav foreslås tatt inn i sysselsettingsloven § 27 første ledd. Tilsvarende krav er foreslått satt til virksomheter som vil drive arbeidsformidling.

Kravene som stilles i bestemmelsens første ledd foreslås kun å gjelde virksomheter som har til formål å drive utleie, jf. arbeidsmiljøloven § 55 K. Dette åpner for at virksomheter som ikke har til formål å drive utleie, jf. arbeidsmiljøloven § 55 L, kan leie ut arbeidstakere uten at de er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller ønsker få stilt garanti. Dette kan være aktuelt for stiftelser o.l.

I bestemmelsens annet ledd foreslås enkelte andre vilkår fastsatt i loven. Blant annet foreslås at en virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker for et oppdrag ikke kan begrense arbeidstakerens rett til å ta fast eller midlertidig arbeid hos utleiefirmaets oppdragsgivere når oppdraget er avsluttet. Videre kan en virksomhet ikke leie ut en arbeidstaker til en av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det har gått seks måneder siden arbeidstakeren sluttet hos denne. Departementet foreslår at disse vilkårene skal gjelde alle virksomheter som leier ut arbeidstakere.

Behovet for sanksjonsmidler overfor utleievirksomheten antas nå å ville bli mindre ved at innleie av arbeidskraft reguleres i arbeidsmiljøloven med mulighet for den ansatte til å gå til søksmål med krav om fast ansettelse eller erstatning.

Bestemmelsen i sysselsettingsloven som gir Arbeidsdirektoratet adgang til å be virksomheter som antas å drive i strid med bestemmelsene for utleie av arbeidskraft om en redegjørelse for forholdet, jf. sysselsettingsloven § 37 og straffebestemmelsene i sysselsettingsloven § 40, foreslås likevel opprettholdt.