5 Forslag til endringer i regelverket for arbeidsformidling

5.1 Utvalgets forslag

5.1.1 Utvalgets forslag til regulering av arbeidsformidling

Utvalget som vurderte arbeidsformidling og arbeidsleie, presenterer i NOU 1998: 15 side 108 til 112 sitt forslag til regulering av arbeidsformidling.

Utvalget mener at det ikke er

«..tilstrekkelig tungtveiende grunner for å opprettholde det rettslige offentlige formidlingsmonopolet og går derfor inn for å oppheve dette. I tillegg legger utvalget vekt på risikoen for at forbudet mot privat kommersiell arbeidsformidling etter EF-domstolens dom av 11. desember 1997 strider mot de forpliktelsene Norge har påtatt seg etter EØS-avtalen.. .......

Utvalget foreslår derfor at regelverket for arbeidsformidling endres, og at det nye regelverket baseres på følgende prinsipper:

• Med arbeidsformidling menes all aktiv koblingsbistand mellom arbeidssøkere og arbeidsgivere i den hensikt å etablere et arbeidsgiver- arbeidstakerforhold, herunder headhunting og kobling via internett.

• Vi skal fortsatt ha en sterk offentlig arbeidsformidling med et integrert ansvar for formidling, arbeidsmarkedstiltak og dagpenger. Formidlingstjenestene fra den offentlige arbeidsformidlingen er vederlagsfrie for arbeidsgivere og arbeidssøkere.

• Det er tillatt med privat arbeidsformidling som kan ta betalt fra arbeidsgiver. Det kan som hovedregel ikke tas betalt fra arbeidssøker. Departementet kan i forskrift gjøre unntak fra denne hovedregelen, f.eks. for formidling av au-pair, musikere, kunstnere og artister dersom det er i arbeidssøkernes interesse.

• Arbeidsformidling av underordnede sjømenn mot betaling er ikke tillatt.

• Virksomheter som ønsker å formidle arbeidskraft, må være registrert som aksjeselskap eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap. Det skal rapporteres om oppstart av formidlingsvirksomhet og driften av virksomheten til arbeidsmarkedsmyndighetene.

• De som driver privat arbeidsformidling uten å tilfredsstille de krav som gjelder, kan straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder, eller begge deler.

I tillegg til de spesielle reglene som er nevnt over, vil formidlingsvirksomheten være omfattet av den alminnelige selskaps- og næringslovgivning, og håndhevingen av persondata vil være omfattet av reguleringene i personregisterloven. Samlet gir dette en tilfredsstillende regulering av markedet.»

I tilknytning til utvalgets forslag om å tillate kommersiell privat arbeidsformidling, viser utvalget til forutsetningen i mandatet om at det «..fortsatt skal være en sterk og slagkraftig offentlig arbeidsformidling med godt inngrep i arbeidsmarkedet og som kan gi god service til arbeidssøkere og arbeidsgivere som ønsker det.» Det er etter utvalgets mening mulig å ha en sterk og slagkraftig offentlig arbeidsformidling samtidig som det åpnes adgang for private til å formidle arbeid.

Utvalget forventer at dette forslaget vil:

• være positivt for den offentlige arbeidsformidlingens omdømme og ressursanvendelse og

• kunne bidra til noe bedre fordeling av arbeidskraften mellom virksomheter og dermed et bedre fungerende arbeidsmarked. Dette kan gi grunnlag for økt sysselsetting på sikt. På kort sikt kan en likevel ikke vente særlig utslag i arbeidsledighet og sysselsetting.

Utvalget finner at disse forslagene vil bidra til å gi den offentlige arbeidsformidlingen et nyttig supplement og konkurranse som kan stimulere til effektiv drift. I tillegg vil det kunne bidra til et bedre fungerende arbeidsmarked. Disse reglene vil etter utvalgets vurdering tilfredsstille Norges internasjonale forpliktelser etter EØS-avtalen, og ILO-konvensjon nr. 181 vedrørende krav til arbeidsformidling.

Utvalgets medlemmer, Lill Fischer (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund), Steinar Simonsen (Akademikernes Fellesorganisasjon) og Liv Undheim (Landsorganisasjonen) har i en særmerknad uttalt at de kan gå inn for en generell åpning for privat arbeidsformidling, men forutsetter at dette ikke blir brukt som legitimering av nedbygging av den aktive arbeidsmarkedspolitikken. Videre forutsetter disse medlemmer at myndighetene legger forholdene til rette for at arbeidsmarkedsetaten kan etablere vikarbyrå på linje med private aktører.

Utvalgsmedlem Liv Undheim (Landsorganisasjonen) har også forutsatt at regjeringen forplikter seg til å opprettholde dagens kapasitet i arbeidsmarkedsetaten og at dette kommer til uttrykk i forslaget til statsbudsjettet for 1999.

5.1.2 Utvalgetsforslag til håndheving og kontroll av arbeidsformidling

Utvalget drøfter på side 109 til 111 vilkår for å kunne starte og drive privat arbeidsformidling samt håndheving og kontroll av regelverket. Nedenfor følger viktige punkter av utvalgets forslag.

«Vilkår for å kunne starte og drive privat arbeidsformidling

En rekke krav og plikter følger med etablering og drift av vanlig næringsvirksomhet. I den alminnelige selskaps- og næringslovgivningen ligger en rekke kontrollmekanismer og sanksjonsbestemmelser. Formålet med disse er bl.a. å ivareta interessene til kreditorer, eiere, forbrukerne av de varer og tjenester som bedriftene produserer samt offentlig kontroll. Alle som driver næringsvirksomhet er i utgangspunktet regnskapspliktige, og skal som hovedregel registreres i foretaksregisteret. Regler om regnskapsplikt og revisjon skal blant annet sikre en viss kontroll med virksomheters økonomi.

.........Utvalget mener at det ikke er nødvendig å innføre arbeidsmarkedsfaglige vurderinger av hvilke områder det skal drives eller ikke drives arbeidsformidling. ......Selv om utvalget ikke ønsker å gå inn for et godkjennings- eller lisenssystem med innslag av behovsvurdering, kan det innføres med objektive kriterier som må oppfylles for at private kan opprette arbeidsformidlingsfirma..........Utvalget har vurdert dette, og mener at det bør fastsettes at virksomhet som vil drive formidlingsvirksomhet enten må være registrert som aksjeselskap eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap. Dette er de krav som i dag stilles til vikarbyråer som driver utleie av arbeidskraft. Utvalget mener at disse krav bør gjøres gjeldende for private arbeidsformidlingsfirmaer. Det bør etter utvalgets mening være en viss barriere for å etablere privat arbeidsformidling for om mulig å hindre etablering av useriøse firmaer i denne bransjen.

Virksomheten bør melde fra til Arbeidsdirektoratet at den vil starte formidlingsvirksomhet og dokumentere at den oppfyller disse vilkårene.....................

Arbeidsmarkedsmyndighetenes behov for informasjon kan tilsi særkrav vedrørende rapporteringsplikt, f.eks. vedrørende statistikkopplysninger (antall oppdrag, tilvisninger, formidlinger, vakansetider ol). Det følger også av ILO-konvensjon nr. 181, ......at det skal innhentes informasjon om privat arbeidsformidling og arbeidsutleie, for å kunne følge og overvåke aktiviteten. Utvalget finner det ikke nødvendig å innføre andre spesielle særkrav .

Oppfølging, håndheving og kontroll

I forbindelse med det regelverket som er foreslått over vil det i hovedsak være to forhold som må følges opp av offentlige myndigheter: For det første bør det føres tilsyn og kontroll med etablering av privat arbeidsformidling for å kontrollere at de tilfredsstiller de minimumskravene som er satt til virksomheten. I tillegg bør det føres kontroll med regelen om at det ikke skal kunne tas betalt fra arbeidssøker. Utvalget foreslår at dette håndheves av arbeidsmarkedsmyndighetene. Utvalget har foreslått at de private arbeidsformidlingene skal ha oppgaveplikt både for å kontrollere at kravene til virksomheten er oppfylt og for å kunne følge utviklingen i bransjen..........

Utvalget mener at forbudet mot å ta betalt fra arbeidssøker samt mot å overtre de øvrige reglene for privat arbeidsformidling, bør straffesanksjoneres.»

Utvalget har også foreslått en ny lovtekst i sysselsettingsloven § 26 om arbeidsformidling som samsvarer med utvalgets egne ovennevnte forslag, jf. NOU 1998: 15 s 133-135:

Utvalget foreslår å opprettholde straffebestemmelsene i sysselsettingsloven § 40.

5.2 Høringsinstansenes syn

5.2.1 Uttalelser om utvalgets forslag til privat arbeidsformidling

De fleste høringsinstansene slutter seg i all hovedsak til utvalgets forslag om å tillate etablering av privat arbeidsformidling. Akademikerne, Barne- og familiedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Akershus fylkeskommune, Møre og Romsdal fylkeskommune, Oslo fylkeskommune, Vestfold fylkeskommune, Troms fylkeskommune, Nordland fylkeskommune, Lønns- og arbeidsgiverutvalget i Nord-Trøndelag fylkeskommune, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Kommunenes Sentralforbund, Norges Arbeidsgiverforening for Virksomheter med Offentlig tilknytning er blant dem som støtter utvalgets forslag. De fleste av disse viser til utvalgets forslag om at begrepet arbeidsformidling skal omfatte all aktiv koblingsbistand mellom arbeidssøker og arbeidsgiver samt at det skal være forbudt å kreve betaling fra arbeidssøker.

Også Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter forslaget om å åpne for privat arbeidsformidling. NHO peker imidlertid på at ILO-konvensjon nr. 181 åpner for at det også kan tas betalt fra arbeidssøker når det er i deres interesse. De mener at et eventuelt lovforslag bør følge ILO-konvensjonen på dette punkt.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) støtter generelt de forslag som utvalget har kommet til, men har en del forutsetninger som ligger til grunn for tilslutningen. For at arbeidsmarkedsetaten skal kunne tilby arbeidslivet alle tjenester, vil YS støtte et forslag om at arbeidsmarkedsetaten skal få anledning til å drive et vikarbyrå. YS uttaler til slutt at de «..støtter særmerknaden fra Lill Fischer, Steinar Simonsen, og Liv Undheim i 9.3.3. Særmerknaden dreier seg i hovedsak om behovet for kontroll og håndheving samt at forholdene legges til rette for:

• arbeidsmarkedspolitikken fortsatt skal sikre en slagkraftig, landsdekkende og omfattende offentlig arbeidsformidling,

• å hindre at arbeidstakerne blir utnyttet av useriøse formidlingsfirmaer.»

Landsorganisasjonen i Norge (LO)uttaler bl.a. at:

«For LO er en vel fungerende offentlig arbeidsformidling en viktig del av arbeidsmarkedspolitikken......

LO erkjenner at den offentlige arbeidsformidlingen selv på det meste bare oppnår å dekke en brøkdel av alle de nyansettelser som foretas i norsk arbeidsliv. Og det skyldes at langt de fleste nyansettelser skjer blant de som ikke er arbeidsledige. For de ledige er imidlertid arbeidsformidlingen den klart viktigste kanal inn igjen i arbeidsmarkedet. Den svekkelse av arbeidsmarkedspolitikken som nå er vedtatt av Stortingsflertallet må oppfattes som et svik mot målet om full sysselsetting og den aktive arbeidsmarkedspolitikken.

Med en tilstrekkelig og troverdig innsats fra myndighetenes side i arbeidsmarkedspolitikken, ville ikke LO sett de store problemer med å åpne for andre aktører under seriøse og regulerte spilleregler. Erfaringer fra andre land med annet enn offentlig formidling tyder ikke på at disse er noen trussel så lenge slagkraften i det offentlige system holdes oppe. De private aktører blir da et supplement på områder som ikke svekker arbeidsmarkedsetatens slagkraft. Også fra vårt eget land har vi erfaring for at ikke-statlig innslag kan bidra til bedre informasjon og kontakt mellom bedrift og arbeidssøkere.

LO går i mot en generell åpning for privat formidling med den retning arbeidsmarkedspolitikken har tatt i vårt land i løpet av den senere tid. Med de nåværende politiske retningslinjer vil et større innslag av privat formidling lett kunne begrunne en ytterligere svekkelse av innsatsen i arbeidsmarkedsetaten.»

LO uttaler til slutt:

«Når det gjelder betaling for formidlingstjenester vil LO understreke betydningen av en konsekvent håndheving av forbudet mot å ta betalt av arbeidssøker enten den skjer i privat eller offentlig regi.»

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF)støtter forslaget om å oppheve det rettslige, offentlige arbeidsformidlingsmonopolet og å innføre et regime hvor også private aktører tillates å drive arbeidsformidling på forretningsmessig grunnlag. Også AF viser i den forbindelse til særmerknaden som ble gitt av organisasjonens medlem i utvalget, jf. pkt 9.3.3 i NOU 1998: 15. Der heter det bl.a. at myndighetene skal legge forholdene til rette for at arbeidsmarkedsetaten kan etablere vikarbyrå på lik linje med private aktører. Når det gjelder forslaget om at arbeidsmarkedsmyndighetene skal føre kontroll med de nye private aktørene, uttaler AF følgende:

«Når det åpnes for konkurranse på formidlingsmarkedet, stiller vi imidlertid spørsmål ved om det ikke er prinsipielt uheldig at en aktør samtidig skal være den som kontrollerer og eventuelt begjærer påtale overfor de andre aktørene i markedet. AF mener det må være riktigere at kontrollfunksjonen utføres av en annen offentlig myndighet.»

Departementet gjør oppmerksom på at særmerknaden i 9.3.3 som både YS og AF viser til, er gjengitt i sin helhet på s 112 i NOU 1998: 15.

Finansdepartementet er enig i utvalgets forslag om å tillate privat arbeidsformidling, og at regelverket bør baseres på de prinsipper som skisseres i utvalgets forslag. Finansdepartementet peker imidlertid på at det er viktig at det ikke utarbeides et nytt og kostbart kontrollsystem når det gjelder administrative ordninger i forbindelse med det nye regelverket. Videre uttaler Finansdepartementet at utvalgets forslag medfører en viss reduksjon i ressursbruken i Arbeidsdirektoratet, mens det blir en viss økning i ressursbruken i Arbeidstilsynet. De forutsetter at den nye reguleringen finansieres innenfor de eksisterende budsjettrammer, og at det derfor er viktig at det frigjøres ressurser fra arbeidsmarkedsetaten som kan overføres til Arbeidstilsynet.

Kommunal- og regionaldepartementet uttaler at de kan gå inn for at det åpnes for privat arbeidsformidling, men under forutsetning av at Arbeidsdirektoratet fortsatt ivaretar nasjonale arbeidsmarkedspolitiske målsettinger og at de får de nødvendige rammebetingelser slik at de kan ivareta sin nasjonale oppgave. I tillegg forutsetter Kommunal- og regionaldepartementet at Arbeids- og administrasjonsdepartementet setter krav til henholdsvis de private aktørene om at deres tjenester skal være landsdekkende, og Arbeidsdirektoratet om at de skal opprettholde sitt aktivitetsnivå både når det gjelder lokalisering av arbeidsplasser, antall ansatte og tjenestetilbud slik at distriktene ikke blir rammet. Kommunal- og regionaldepartementet ber i tillegg om at Arbeids- og administrasjonsdepartementet analyserer de samfunnsmessige konsekvensene, særlig for distriktene, før det åpnes for privat arbeidsformidling.

Sosial- og helsedepartementet«ser behov for å få vurdert forslaget om arbeidsformidling mht hvilke virkninger forslaget vil få. Problemstillinger som bør utredes nærmere gjelder særlig forhold knyttet til samfunnsmessige og distriktspolitiske hensyn.»

Arbeidsdirektoratet slutter seg i hovedsak til utvalgets vurderinger av nåværende situasjon og forslaget til nytt regelverk for arbeidsformidling. De viser til at utvalget foreslår at både overtredelse av forbudet mot å ta betalt av arbeidssøker og overtredelse av de øvrige regler for privat arbeidsformidling skal straffesanksjoneres. Utvalget sier imidlertid ikke klart at sysselsettingsloven § 40 skal opprettholdes i sin nåværende form. Arbeidsdirektoratet uttaler at denne bestemmelsen forutsetter en aktiv oppfølging fra deres side av de virksomheter som driver formidling, men at deres erfaring med dagens regelverk er at det er meget vanskelig å følge opp brudd på sysselsettingsloven § 26. Arbeidsdirektoratet uttaler videre:

«Etter Arbeidsdirektoratets oppfatning er det ikke naturlig at arbeidsmarkedsetaten skal kunne følge opp eventuelle overtredelser av forbudet mot å ta betalt fra arbeidssøker og øvrige regler for privat arbeidsformidling. Dette skyldes at etaten vil være i et konkurranseforhold med virksomheter som driver privat arbeidsformidling. Den beste løsningen synes å være at påtalemyndigheten gis anledning til å forfølge formidlingsvirksomheter som tok betaling for sine formidlingstjenester, på grunnlag av anmeldelser direkte fra arbeidssøkere.»

Konkurransetilsynetstiller seg positivt til utvalgets forslag om å åpne opp for at private aktører kan drive kommersiell arbeidsformidling i Norge, og uttaler bl.a. følgende:

«Hvis man velger fortsatt å ha et forbud mot å drive privat arbeidsformidling i Norge, mener tilsynet at man må forvente at det som følge av senere tids utvidelser i dispensasjonsadgang og innskrenkninger i hvilke koblingstjenester lovens forbud omfatter, vil kunne komme et økt påtrykk fra nye grupper som ønsker unntak fra forbudet, eventuelt som ønsker at enkelte former for koblingsvirksomhet defineres ut av lovens forbud. For at konkurransen mellom aktører som driver privat arbeidsformidling skal bli virksom, må man ha stabile rammebetingelser og et oversiktlig regelverk slik at flere seriøse aktører vil kunne etablere seg i markedet. I dag er etableringen og sannsynligvis også konkurransen mellom de etablerte aktørene begrenset som følge av begrensede forretningsmuligheter og faren for å drive på kant med loven.»

Konkurransetilsynet peker på at man bør vurdere om det skal innføres også andre unntak fra hovedregelen om at formidlingstjenesten skal være gratis for arbeidssøkere, jf. utvalgets forslag om unntak for au-pairer, evt artister, musikere mv. Alternativt kan det innføres en dispensasjonsadgang. De viser i den forbindelse til ILO-konvensjon nr. 181.

Norges Rederiforbund er positive til forslagene om at det skal åpnes for en videre adgang til privat arbeidsformidling. Rederiforbundet har imidlertid følgende merknad:

«Blaalid-utvalget konkluderer imidlertid med at formidling av underordnede sjømenn mot betaling fortsatt skal være forbudt (side 15). Som begrunnelse vises det på side 28 og 29 til at ILO-konvensjon nr. 9 hindrer slik formidling. Nå er ILO-konvensjon nr. 9 avløst av ILO-konvensjon nr. 179 (ratifisert av Stortinget i november 1998). Konvensjon nr. 179 tillater så vel privat som offentlig arbeidsformidling. Utvalgets forslag til særregler for formidling av sjøfolk må derfor kunne strykes.»

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at utvalget foreslår at virksomheter som heretter ønsker å formidle arbeidskraft, må være registrert som aksjeselskap eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ønsker at det i forbindelse med eventuell lovendring presiseres at samarbeidstiltak mellom offentlig utdanningsinstitusjoner og studentsamskipnader skal kunne drives uten krav om aksjeselskapsform eller garanti fra bank eller forsikringsselskap.

Autoriserte Vikarbyråers Forening støtter utvalgets forslag om å tillate privat formidling av arbeid på forretningsmessig grunnlag. Foreningen frarår imidlertid at flere funksjoner, som headhunting, personalutvelgelse, nedbemanningsbistand osv defineres som arbeidsformidling.

Også PA Consulting Group Executive Search & Selection er imot utvalgets forslag om at begrepet arbeidsformidling også skal omfatte «headhunting». Etter deres syn er «headhunting» en konsulenttjeneste som ikke sammenfaller med arbeidsformidling.

AFO-Arbeidssøkerforbundetog Norsk Helse- og Sosialforbundgår imot utvalgets forslag om å tillate privat arbeidsformidling. Av disse går AFO-Arbeidssøkerforbundet prinsipalt inn for at det ikke gis adgang for å etablere privat arbeidsformidling, men subsidiært inn for dette på visse betingelser dersom det er politisk flertall for etablering av privat arbeidsformidling.

5.3 Departementets vurdering og forslag

5.3.1 Innledning

Forholdene på arbeidsmarkedet er i sterk endring med større grad av jobbskifter, videreutdanning og fleksibilitet. Arbeidsmarkedet er videre blitt mer spesialisert med nisjer for spesielle profesjoner. Dagens regelverk med et forbud mot privat arbeidsformidling er lite tilpasset denne situasjonen. Erfaringer fra andre land som har opphevet forbudet mot privat arbeidsformidling, tilsier at privat arbeidsformidling vil få svært liten betydning for den offentlige arbeidsformidlingen. Private spesialiserte arbeidsformidlingsfirmaer vil imidlertid på dagens varierte arbeidsmarked kunne supplere den offentlige arbeidsmarkedsetaten ved å betjene nisjer i arbeidsmarkedet. De private aktørene vil derved kunne bidra til målet om et godt fungerende arbeidsmarked. En adgang til privat arbeidsformidling vil kunne stimulere arbeidsmarkedsetaten til økt effektivitet og kundetilpassing. Departementet mener også det er uheldig å fastholde et regelverk som både har vært og i praksis vil være vanskelig å kontrollere i fremtiden uten stor ressursbruk.

Departementet vil derfor tilrå at sysselsettingsloven § 26 endres slik at privat formidling av arbeidskraft blir tillatt.

Departementet har merket seg at de fleste høringsinstansene i all hovedsak slutter seg til utvalgets forslag om å tillate etablering av privat arbeidsformidling. Enkelte høringsinstanser tar opp særskilte problemstillinger. Slike forhold blir nærmere behandlet i punktene nedenfor i dette kapittel.

5.3.2 Definisjon av begrepet formidling

Utvalgets forslag til utvidelse av formidlingsbegrepet er kun kommentert av Konkurransetilsynet og PA Consulting Group. Konkurransetilsynet har ikke noen merknader til et utvidet formidlingsbegrep, men peker på at headhuntingsbyråer i enkelte tilfeller bør kunne ta betalt av arbeidssøkere. Tilsynet antar videre at det kan være vanskelig å følge opp kravet overfor operatører på internett fordi disse kan være lokalisert utenfor landets grenser. Slike leverandører kan dermed få et fortrinn framfor norske leverandører av samme type tjenester. PA Consulting Group finner at å inkludere «headhunting» i begrepet arbeidsformidling ikke er tilpasset markedets syn på denne type konsulenttjenester.

Departementet er enig med utvalget i at aktive mellomleddsfunksjoner som naturlig lar seg fortolke som arbeidsformidling, bør gå inn under formidlingsbegrepet. Det vil innebære at all aktiv koblingsbistand som f.eks. headhunting, bør inn under formidlingsbegrepet. Baser på internett over ledige stillinger eller arbeidssøkere er mer lik annonsering. Departementet foreslår derfor ikke å regne bruk av internett som formidling. Ved denne avgjørelsen har vi også lagt vekt på at formidling på internett er vanskelig å styre nasjonalt. Basene og virksomheten kan legges til andre land som lett kan betjene Norge.

5.3.3 Privat formidling - forbud mot å ta betalt av arbeidssøker og eventuelle unntak

Noen av høringsinstansene har berørt spørsmålet om betaling for formidlingstjenesten. NHO har påpekt i sin høringsuttalelse at det bør kunne tas betalt fra arbeidssøker når det er i deres interesse. Konkurransetilsynet peker på at enkelte typer arbeidstakere vil kunne ha en viss betalingsvilje for de tjenester som et rekrutteringsselskap kan tilby i forbindelse med søking etter ny stilling.

Departementet ønsker å opprettholde dagens bestemmelse om at det i særlige tilfeller kan gjøres unntak fra forbudet mot å ta betalt for formidlingen av arbeidssøker når alternativet er at slike formidlingstjenester ikke vil bli tilbudt. Allerede i dag er det lovlig å ta betalt for noen typer arbeidssøkere, bl.a. au pair. Unntak kan også være aktuelt for spesielle tjenester fra headhuntingfirmaer. Den endelige utforming av disse kravene bør skje i en egen forskrift med hjemmel i sysselsettingsloven § 26. Dagens § 26 sier at det ikke er adgang til å ta betalt av arbeidssøkeren ved formidlingen, men at det i særlige tilfeller, når det er i arbeidssøkers interesse, kan gjøres unntak fra forbudet om å ta betalt av arbeidssøker.

5.3.4 Privat arbeidsformidling av underordnede sjøfolk

ILO-konvensjon nr. 9, som setter forbud mot privat formidling av underordnede sjøfolk, ble avløst av ILO-konvensjon nr. 179 etter at utvalgets arbeid var avsluttet. Stortinget har samtykket i at den nye konvensjonen blir ratifisert av Norge. Den nye konvensjonen åpner for privat formidling av sjøfolk etter autorisasjon eller annen form for offentlig godkjenning. Ingen gebyrer eller andre avgifter skal belastes sjøfolkene.

Norge står fritt til å opprettholde dagens regelverk, men kan nå etter den nye konvensjonen tillate privat formidling av sjøfolk.

Departementet mener at dersom privat arbeidsformidling generelt blir tillatt, bør det også omfatte underordnede sjøfolk. Betingelser for privat formidling av sjøfolk kan fastsettes i forskrift.

5.3.5 Formelle krav til private firmaer som vil drive formidling

Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalgets forslag er at det skal stilles en del formelle krav til virksomheter som ønsker å drive privat formidling av arbeidskraft. Dette gjelder bl.a. krav om å opprette AS/ASA eller tilsvarende kapitalgrunnlag ved bankgaranti.

Høringsinstansene har ingen merknader til dette bortsett fra Konkurransetilsynet. Tilsynets oppfatning er at det å innføre vilkår for å drive næringsvirksomhet generelt, og for å drive arbeidsformidling spesielt, rent teoretisk kan føre til færre etableringer enn hva som er ønskelig sett fra et konkurransemessig synspunkt. Imidlertid uttaler tilsynet også at de foreslåtte vilkår ikke synes å innebære så høye terskler for etablering at dette i seg selv vil svekke muligheten for virksom konkurranse mellom aktører som driver formidling. Når det gjelder bestemmelser om organisering, tilsyn og rapportering, vil det videre være viktig av konkurransemessige hensyn at rammevilkårene er stabile og regelverket oversiktlig.

Departementet ønsker å kunne pålegge aktører som driver formidling, en rapporteringsplikt for antall formidlinger, slik at myndighetene kan få informasjon om utviklingen på arbeidsmarkedet.

Departementet er enig i at en hovedregel for private firmaer som driver utleie, bør være krav om AS/ASA eller tilsvarende kapitalgrunnlag som bankgaranti. Dette foreslås tatt inn i loven. Kravet til egenkapital er først og fremst foreslått for å sikre seriøsitet i de private firmaer som vil drive arbeidsformidling. Departementet mener i tillegg at statlige og kommunale institusjoner, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner samt ideelle organisasjoner, bør kunne drive formidling uten å oppfylle nevnte krav. Et generelt unntak for de instanser som er nevnt ovenfor, foreslås tatt inn i loven.

5.3.6 Distriktspolitiske hensyn

Kommunal- og regionaldepartementet foreslår i sin høringsuttalelse at det stilles som krav at tjenestene til de private byråene skal være landsdekkende, at arbeidsmarkedsetaten skal opprettholde sitt aktivitetsnivå over hele landet og at Arbeids- og administrasjonsdepartementet analyserer de samfunnsmessige konsekvensene, før det åpnes for privat arbeidsformidling.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet ønsker å opprettholde den offentlige arbeidsformidlingen som en landsdekkende og lik tjeneste for alle arbeidsgivere og arbeidssøkere som ønsker etatens bistand. Norge skal fortsatt være ett arbeidsmarked. Arbeidsmarkedsetatens hovedansvar vil også i fremtiden være formidling av arbeidskraft, opplæring, utbetaling av stønader og attføring, jf. omtale under kap. 10.

Med dagens store omfang og høye kvalitet på arbeidsmarkedsetatens formidlingsarbeid i hele landet, vil det neppe være økonomisk grunnlag for mange private aktører. De samfunnsmessige konsekvensene må derfor ansees å bli svært begrenset.

Å pålegge private formidlingsvirksomheter å være lokalisert over hele landet vil være en kraftig etableringshindring for nye bedrifter. Et slikt krav synes således uaktuelt.

5.3.7 Kontroll av private formidlingsfirmaer

Departementet ønsker at alle virksomheter som vil drive arbeidsformidling, skal oppfylle visse minimumsvilkår. Det gjelder bl.a. krav til registrering i firmaregisteret og minimumskrav til egenkapital i tråd med aksjeloven. Videre bør virksomhetene som hovedregel ikke kunne ta seg betalt av arbeidssøker for formidlingstjenesten.

Arbeidsdirektoratet og fylkesarbeidskontorene utøver i dag kontrollen med forskriftene om adgangen til privat arbeidsformidling. Private arbeidsformidlingsfirmaer må bl.a. rapportere om omfanget av virksomheten.

I sin høringsuttalelse uttaler Arbeidsdirektoratet:

«Etter Arbeidsdirektoratets oppfatning er det ikke naturlig at arbeidsmarkedsetaten skal kunne følge opp eventuell overtredelse av forbudet mot å ta betalt fra arbeidssøker og øvrige regler for privat arbeidsformidling. Dette skyldes at etaten vil være i et konkurranseforhold med virksomheter som driver privat arbeidsformidling. Den beste løsningen synes å være at påtalemyndigheten gis anledning til å forfølge formidlingsvirksomheter som tok betaling for sin formidlingstjenester, på grunnlag av anmeldelser direkte fra arbeidssøkere.»

Departementet vil lage nærmere bestemmelser for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift. Det legges opp til en lite omfattende rapportering. I første omgang vil kontrollen og innhentingen av rapporteringen mv bli lagt til Arbeidsdirektoratet. Departementet vil senere vurdere nærmere om en annen plassering er mer hensiktsmessig. Med utgangspunkt i de oppgaver Arbeidstilsynet har vurderes dette ikke å være noen hensiktsmessig kontrollinstans i disse sakene.

5.3.8 Straffebestemmelser

For å sikre at lov og forskrifter overholdes, bør straffebestemmelsen i dagens sysselsettingslov § 40 opprettholdes. Bestemmelsen gjelder i dag for «den som overtrer de bestemmelser som er fastsatt i eller med hjemmel i §§ 26 og 27». Overtredelse av § 26 vil være en forseelse og etter § 40 kunne «straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder eller begge deler.» Dagens § 40 legger myndigheten til å kreve påtale til Arbeidsdirektoratet eller den det bemyndiger. Departementet foreslår at denne regelen opprettholdes som i dag.