6 Forslag til endringer i regelverket for arbeidsleie

6.1 Utvalgets forslag til regulering av arbeidsleie

Utvalget som vurderte arbeidsformidling og arbeidsleie, gir på side 114 til 120 i NOU 1998: 15 sine vurderinger av dagens regelverk for arbeidsutleie. Utvalget summerer på side 120 følgende:

«dagens regelverk inneholder en rekke svakheter og er til dels er preget av å være laget for et arbeids- og næringsliv som er vesentlig annerledes enn i dag. Det er flere problemer med dagens regelverk, både når det gjelder tolkningen av loven og håndhevingen av regelverket. Regelverket er uklart for alle aktører i arbeidsmarkedet, både for arbeidsmarkedsmyndighetene som forvalter regelverket og arbeidsgivere som skal tilpasse seg regelverket. Disse problemene kan i stor grad tilskrives tilfeldige avgrensninger med hensyn til type og art av arbeidskraft som kan utleies og ressurskrevende dispensasjonsordninger. I tillegg har utvalget pekt på at regelverket har vist seg å være lite robust overfor endringer i arbeidsmarkedet og at det er dårlig tilpasset fremtidens arbeidsmarked».

Utvalget foreslår nye regler for arbeidsleie på side 120 til 129 i NOU 1998: 15. Utvalget mener at den enkleste måten en kan lage et enklere og mer forutsigbart regelverk på, er å regulere adgangen til å leie inn arbeidskraft. Utvalget mener videre at det vil være fornuftig å skille mellom regulering av innleie av arbeidskraft fra vikarbyråer og ut- og innleie av arbeidskraft mellom ordinære virksomheter som ordinært ikke driver utleie. Etter utvalgets vurdering vil det som regel være greit å trekke en grense mellom virksomheter som driver utleie, dvs. det vi i dag oppfatter som vikarbyråer, og virksomheter som ikke driver med utleie. Firma som permanent eller regelmessig leier ut en større del av sine ansatte, og hvor dette er et dominerende trekk ved virksomheten, må anses for å drive utleie. Utvalget uttaler at det imidlertid kan se at det kan tenkes tilfeller der grensedragningen mellom slike virksomheter vil kunne bli vanskelig. F.eks. kan det tenkes virksomheter som driver egenproduksjon og utleie av arbeidskraft på samme tid. Utvalget mener at det er vanskelig å trekke opp presise grenser for hvor skillet mellom virksomheter som driver utleie og virksomheter som ikke driver utleie skal gå. På side 133-134 i NOU 1998: 15 drøfter utvalget denne grensedragningen, og foreslår at virksomheter som regelmessig leier ut ansatte og har innrettet sin virksomhet med det formål å tilby utleie, ikke bare sporadisk og/eller som resultat av overskudd på arbeidskraft, er å betrakte som virksomhet som driver utleie.

Nedenfor følger en gjennomgang av utvalgets forslag vedrørende arbeidsleie fra vikarbyråer og mellom ordinære virksomheter.

Arbeidsleie fra vikarbyråer

Utvalget foreslår at innleie av arbeidskraft fra vikarbyrå kan benyttes når det er adgang til å ansette midlertidig etter arbeidsmiljøloven § 58 A. Dette innebærer at en virksomhet kan leie inn arbeidstakere i samme utstrekning som det kan benyttes midlertidig ansatte. Reguleringen av arbeidsleie flyttes fra sysselsettingsloven til arbeidsmiljøloven (og tjenestemannsloven), og begrensningen knyttes opp mot innleievirksomhetens behov for og adgang til bruk av midlertidig arbeidskraft.

Utvalget mener at det dermed ikke er behov for generelle begrensninger på utleie. Når det gjelder adgangen til midlertidig ansettelse i staten, reguleres denne i tjenestemannsloven. Utvalget foreslår at det også tas inn en tilsvarende bestemmelse i denne loven slik at det gis adgang til innleie av arbeidskraft i de tilfelle det er adgang til midlertidig tilsetting etter tjenestemannsloven.

Utvalget begrunner ovennevnte forslag med at:

«En slik harmonisering av regelverket for midlertidig ansettelse og innleie fra vikarbyrå begrunnes med at utvalget legger til grunn lovgivers utgangspunkt om at fast ansettelse i et topartsforhold skal være det normale. Arbeidsinnleie og midlertidige ansettelser er alternativer, og i prinsippet er det mulig å konstruere ethvert midlertidig behov for arbeidskraft som et innleiebehov. Dermed kan arbeidsmiljøloven § 58 A i praksis omgås gjennom innleie. Dette tilsier symmetri i reguleringen av innleie fra vikarbyrå og midlertidig ansettelse.»

Utvalget har i tillegg foreslått at virksomheter som er bundet av tariffavtale, i tillegg bør få adgang til å leie inn arbeidstakere dersom arbeidsgiveren og de tillitsvalgte har sluttet avtale om dette, jf. reguleringsmekanisme som bl.a. benyttes i arbeidsmiljølovens kapittel om arbeidstid. Ifølge utvalget må forslaget sees på bakgrunn av at ovennevnte regulering vil kunne være for restriktiv for innleievirksomhetene i enkelte tilfeller. Dette kan f.eks. gjelde dersom virksomheten ønsker å leie inn arbeidstakere som alternativ til manglende spisskompetanse.

Begrensningen for innleiebedriften som ligger i koblingen til arbeidsmiljøloven § 58 A og avtaleadgangen, vil etter utvalgets mening hindre at ut- og innleie av personell utvikler seg til et omfattende marked hvor en stor andel av arbeidstakerne ikke har fast jobb, men er vikarer. I tillegg vil rene bedriftsøkonomiske forhold virke begrensende på vikarbruken.

Arbeidsleie mellom ordinære virksomheter

Utvalget går så over til å vurdere regelverket for arbeidsleie mellom ordinære virksomheter. Ovennevnte modell, hvor adgangen til innleie fra vikarbyrå er koblet opp mot arbeidsmiljøloven § 58 A samt avtaleadgang, vil ikke være egnet for virksomheter som ønsker å leie ut sine ansatte som alternativ til oppsigelse eller permittering, og for virksomheter som ønsker å leie inn arbeidstakere som alternativ til manglende spisskompetanse, utførelse av rammekontrakter m.v. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at innleie av arbeidskraft fra ordinære virksomheter er tillatt når den utleide arbeidstakeren er fast ansatt i utleiebedriften og har ordnede lønns- og avtalevilkår, etter drøftelser med berørte tillitsvalgte. For innleie som overstiger en viss prosent av de ansatte (dog ikke mindre enn tre personer) og er av en varighet ut over en bestemt periode, skal det inngås avtale med tillitsvalgte. Ordinære virksomheter som ønsker å leie ut sine arbeidstakere, f.eks. i en situasjon med ordresvikt, vil dermed etter utvalgets mening kunne gjøre dette på en enkel måte.

Utvalget er av den oppfatning at en drøftingsplikt ved innleie er tilstrekkelig dersom innleieforholdet ikke er særlig stort i forhold til arbeidsstokken i innleiebedriften og dersom den er av en begrenset varighet. Ved større og mer langvarige innleieforhold kan det være naturlig at arbeidstakerne i innleiebedriften i større grad involveres i beslutningen. Etter utvalgets vurdering bør en derfor sikre at innleiebedriften inngår avtale med de tillitsvalgte dersom antall innleide overstiger en viss prosent av de ansatte i innleiebedriften og innleieforholdet er av en varighet ut over en bestemt periode. Utvalget har drøftet ulike grenser i den forbindelse. En mulighet er å kreve avtale for innleie over fem prosent og et års varighet. En annen mulighet er å sette disse grenser til 15 prosent og to år. Utvalget har ikke gått nærmere inn på dette, utover å angi nevnte prinsipp og eksempler. Adgangen til å kunne inngå lokale avtaler om lovregulerte forhold, er for øvrig vel kjent i arbeidslivet fra bl.a. arbeidsmiljøloven.

Virkeområde mv

Utvalget har i tillegg vurdert om det er områder som generelt bør unntas fra utleievirksomhet. Dette kunne f.eks. gjelde enkelte yrkesgrupper eller bransjer hvor det i dag er stor knapphet på arbeidskraft, f.eks. innen helsesektoren, eller for yrkesgrupper som utfører tjenester hvor arbeidsgivers betalingsvillighet er stor. Utvalget uttaler i den forbindelse følgende:

«Utvalget mener at koblingen til arbeidsmiljøloven § 58 A i utgangspunktet vil sikre at det ikke oppstår spesielle problemer på innleievirksomheten tilsvarende situasjonen i 1972, hvor utleiebedrifter rekrutterte arbeidstakere fra ordinære bedrifter som deretter måtte leie de inn igjen til økte lønnskostnader. Etter utvalgets vurdering vil denne adgangen tvert imot kunne effektivisere prosessen med å skaffe vikarer i sektorer med mangel på arbeidskraft.

Det kan imidlertid tenkes situasjoner der innleie vil gi uønskede resultater. I spesielle tilfelle med sterk mangel på en bestemt type arbeidskraft kan den enkelte arbeidsgiver og den lokale fagforening føle seg tvunget til å leie inn slik arbeidskraft også til meget høye priser. I så fall kan det oppstå liknende situasjoner som i 1972 med unødig uro knyttet til innleie av arbeidstakere. Utvalget er ikke kjent med at slike problemer har oppstått i andre land i de seneste årene, men det er viktig å sikre at myndighetene har en mulighet til å håndtere situasjonen dersom den skulle oppstå.».

Utvalget foreslår en bestemmelse som gir departementet adgang til å forby innleie av arbeidstakergrupper når det finner at viktige samfunnshensyn tilsier det. Utvalget foreslår at denne bestemmelsen skal kunne benyttes både for innleie av arbeidskraft fra vikarbyrå og fra ordinære virksomheter.

Utvalget tror at disse forslagene samlet vil kunne gi næringslivet tilstrekkelig fleksibilitet samtidig som arbeidstakernes behov for beskyttelse er ivaretatt. Samtidig er reguleringene såpass enkle at de vil være vesentlig lettere å forvalte enn dagens regelverk, og de er såpass generelle at de er robuste overfor endringer i arbeidsmarkedet. Dette regelverket vil etter utvalgets vurdering tilfredsstille den nye ILO-konvensjon nr. 181. På side 127 i NOU 1998: 15 gir utvalget en nærmere begrunnelse for dette.

Utvalget antar at sysselsettingseffekten av en eventuell utvidet adgang til arbeidsutleie vil være beskjeden, men at effekten kan være størst i forbindelse med en begynnende konjunkturoppgang. Et godt fungerende korttidsarbeidsmarked kan fungere som en inngangsport for nykommere i arbeidslivet, og deltakelse i dette markedet kan gi arbeidserfaring som kan øke mulighetene for fastere tilknytning til arbeidsmarkedet for de som ønsker det. I et arbeidsmarked med knapphet på arbeidskraft, kan også et godt organisert korttidsarbeidsmarked bidra til noe høyere tilbud av arbeidskraft. Dette gjelder spesielt blant de grupper som ikke ønsker fast jobb, men som ser arbeid gjennom vikarbyrå som en enklere mulighet til å delta i arbeidslivet i kortere perioder.

6.1.1 Utvalgets forslag til håndheving og kontroll av arbeidsleie

Vilkår for å kunne starte og drive arbeidsutleie

Utvalgets forslag om endring i arbeidsleiereglene fra dagens system til generell begrensning i innleie av arbeidskraft innebærer at dagens behovsvurdering ved dispensasjonsbehandling faller bort. Ut fra et ønske om at det skal være en viss etableringsterskel i bransjen, blant annet for å verne arbeidstakerne, har utvalget vurdert om det bør stilles minimumskrav til egenkapital eller annen økonomisk sikkerhet til firma som ønsker å drive utleievirksomhet. Ved konkurs vil lønnsgarantiordningen (lov om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs mv.) i stor utstrekning ivareta arbeidstakernes behov for vern på dette området. Utvalget foreslår derfor å videreføre dagens regler om at utleiefirma enten skal være registrert som aksjeselskap eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap. Dette er tilsvarende de barrierekrav utvalget foreslår for privat formidlingsvirksomhet, jf. avsnitt 5.1.2.

Videre foreslår utvalget at det bør stilles krav om rapportering både i forbindelse med oppstart av utleievirksomhet og driften av virksomheten. I dag skal det etter utleieforskriften § 15 sendes inn spesifisert informasjon til arbeidsmarkedsmyndighetene både ved oppstart og for hvert halvår. Det følger også av ILO-konvensjon nr. 181 at det skal innhentes informasjon om privat arbeidsformidling og arbeidsutleie, for å kunne følge og overvåke aktiviteten. Utvalget legger derfor til grunn at en eller annen form for rapportering må videreføres.

Utover de krav som er nevnt over, ønsker ikke utvalget å sette andre og strengere krav til bransjen enn det som følger av alminnelig selskaps- og næringslovgivning. I dette regelverket ligger en rekke kontrollmekanismer og sanksjonsbestemmelser.

Spesielle krav i forhold til trepartsrelasjonen

I dagens regelverk gjelder to spesielle krav til trepartsforholdet mellom utleievirksomheten, innleievirksomheten og arbeidstakeren. Den ene bestemmelsen følger av utleieforskriften § 11 som sier at utleiefirmaet ikke har adgang til å begrense arbeidstakerens rett til å kunne ta arbeid hos innleiefirmaet så snart det tidsbegrensede oppdrag er avsluttet. Den andre bestemmelsen følger av utleieforskriften § 12 første ledd som sier at en arbeidstaker som slutter hos en arbeidsgiver, ikke kan leies inn igjen til denne arbeidsgiveren før det er gått seks måneder. Dette vilkår settes for at en eventuell mangel på arbeidskraft ikke skal kunne utnyttes ved at en arbeidstaker umiddelbart skal kunne leies ut til sin tidligere arbeidsgiver til økte omkostninger for denne. Utvalget mener at disse bestemmelsene bør videreføres i et nytt regelverk og viser til at bestemmelsene ivaretar arbeidstakeres og innleiebedrifters interesser ved å motvirke usunn rekrutterings- og ansettelsesvirksomhet blant utleievirksomhetene.

Oppfølging, håndheving og kontroll

Et viktig spørsmål utvalget har vurdert, er hvordan regelverket for arbeidsleie skal følges opp i form av kontroll og sanksjoner. Det vil i hovedsak være to forhold som må følges opp av offentlige myndigheter. For det første bør det være en kontrollmekanisme for innleiereglene. Videre bør det føres tilsyn med utleiebedriftenes virksomhet, for blant annet å kontrollere at de tilfredsstiller de minimumskravene som er satt til virksomheten.

Utvalget foreslår at innleiereglene bør håndheves på samme måte som reglene om midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven § 58 A. Dette vil innebære en mulighet for arbeidstakere som mener seg ulovlig innleid, å få fast ansettelse i innleievirksomheten, samt krav på erstatning. Samtidig viser utvalget til at dette ivaretar hensynet til et mest mulig sammenhengende og konsistent regelverk.

Den innleides behov for beskyttelse ivaretas ved at vedkommende ved ulovlig innleie kan gå til søksmål og kreve fast ansettelse i innleievirksomheten eller erstatning. Krav på fast ansettelse eller erstatning er sterke virkemidler som etter utvalgets vurdering vil virke disiplinerende på innleievirksomhetens bruk av innleie og således være effektive reaksjonsmidler. Utvalget foreslår at arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 2-5 som angir søksmålsregler ved ulovlig midlertidig ansettelse, gis tilsvarende anvendelse ved ulovlig innleie fra virksomhet som har til formål å drive utleie, typisk vikarbyråer.

Utvalget foreslår at tjenestemannslovens innleieregler på tilsvarende måte håndheves etter saksbehandlings- og søksmålsreglene for midlertidig ansettelse, jf. tjenestemannsloven kapittel 2.

Løsningen forutsetter at den enkelte arbeidstaker selv fremmer sin sak, på samme måte som ved spørsmål om ulovlig midlertidig ansettelse. I de tilfeller hvor arbeidstakerne er organisert, vil de kunne få bistand fra sin fagforening, noe erfaringen med § 58 A viser.

Utvalget har funnet at det ikke er et tilsvarende behov for denne form for kontrollmekanismer på innleiesiden, når innleie skjer fra virksomhet som ikke har til formål å drive utleie, f.eks. produksjonsbedrifter. Dette er utlånslignende transaksjoner der arbeidstakeren vil ha et regulært fast ansettelsesforhold med ordnede lønns- og arbeidsvilkår i utleievirksomheten. Behovet for å kunne påberope seg fast ansettelse i innleiebedriften vil derfor ikke være til stede på samme måte. I disse tilfellene vil kontrollbehov først og fremst være knyttet til utleievirksomheten, i dette tilfellet utleiers praksis med utleie av egne faste ansatte.

Etter utvalgets vurdering er forslaget til nye regler om arbeidsleie avhengig av at det følges opp med tilsyn også på utleiesiden. Utvalget har foreslått at det bør gjelde minimumskrav til egenkapital ved etablering av virksomhet som har til formål å drive utleie av arbeidskraft, typisk vikarbyråer. Dette vilkåret tar sikte på å være en barriere mot etablering av useriøse virksomheter.

Vikarbyråer skal også fortsatt ha en oppgaveplikt, både for å kunne kontrollere at kravene til vikarbyrået er oppfylt og for å kunne følge utviklingen i bransjen og utvalget foreslår at disse opplysningene sendes til arbeidsmarkedsmyndighetene. Dette følger både av den generelle funksjonen Arbeidsdirektoratet har med å følge utviklingen på arbeidsmarkedet og å innhente opplysninger om sysselsetting mv., jf. sysselsettingsloven § 1. I tillegg finner utvalget det naturlig at arbeidsmarkedsmyndighetene har en tilsvarende rolle når det gjelder innhenting av informasjon og statistikk fra private arbeidsformidlinger. Hvis de samme aktører driver både utleie og formidling, mener utvalget at innrapporteringskravet for utleie- og formidlingsaktiviteten bør samordnes.

Behovet for sanksjonsmidler overfor utleievirksomheten er nå mindre ved at innleie av arbeidskraft reguleres i arbeidsmiljøloven, med mulighet for den ansatte til å gå til søksmål med krav om fast ansettelse eller erstatning. Utvalget foreslår likevel at departementet kan fastsette nærmere vilkår for tilsyn og for organisering og drift av utleievirksomhet.

Utvalget foreslår i tillegg at det i regelverket for ut- og innleie av arbeidskraft presiseres at det ikke skal tas betalt fra arbeidstakere, blant annet for å motvirke useriøse virksomheter.

6.1.2 Utvalgets forslag til lovtekst

Utvalgets forslag til ny lovtekst under arbeidsutleie er beskrevet på side 133 til 136 i NOU 1998: 15. Utvalget foreslår at de bestemmelser som relaterer seg til innleie, plasseres i et nytt kapittel XI B i arbeidsmiljøloven og i tjenestemannsloven. Dette skillet innebærer at alle forhold som knytter seg til selve utleievirksomheten, fortsatt reguleres i sysselsettingsloven, mens selve innleien av arbeidstakeren er regulert i den lovgivning som for øvrig gjelder arbeidstakeres forhold. Bestemmelsene om innleie er modellert over tilsvarende reguleringsmekanismer som allerede finnes i arbeidsmiljøloven og i tjenestemannsloven.

Når det gjelder sysselsettingslovens § 27, foreslår utvalget at krav til utleiebedriftens organisering og vilkår for driften kan stå i denne. Alternativt kan det i sysselsettingsloven gis en hjemmel til å fastsette bestemmelser om virksomhetens organisering og vilkår for driften av utleievirksomheten i forskrift. Slike vilkår tar først og fremst sikte på å være en barriere mot etablering av useriøse virksomheter. Arbeidstakerne vil være sikret etter reglene i lov om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs. Videre foreslår utvalget at ulike vilkår for driften, som f.eks. at en ikke kan begrense arbeidstakerens rett til å ta fast eller midlertidig arbeid hos utleiefirmaets oppdragsgivere når oppdraget er avsluttet, hjemles i sysselsettingsloven.

Bestemmelsen i sysselsettingsloven som gir Arbeidsdirektoratet adgang til å be virksomheter som antas å drive i strid med bestemmelsene for utleie av arbeidskraft, om en redegjørelse for forholdet, jf. sysselsettingsloven § 37 og straffebestemmelsene i sysselsettingsloven § 40, foreslås opprettholdt.

Utvalget viser til at dagens arbeidsmiljølov har en rekke bestemmelser om det tosidige forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Loven har ikke hatt bestemmelser som direkte regulerer forholdet mellom en arbeidstaker som er ansatt hos en arbeidsgiver og utleid til en annen, og utvalget ser det derfor som naturlig at disse bestemmelsene samles i et nytt kapittel XI B «Arbeidsleie». Utvalget foreslår at kapittelet får to bestemmelser som regulerer ulike innleiesituasjoner. § 55 G regulerer innleie av arbeidstakere fra virksomhet som driver utleie, mens § 55 H regulerer innleie av arbeidstakere fra virksomhet som ikke driver utleie. Utvalget mener at det er vanskelig å trekke opp presise grenser for hvor skillet mellom virksomheter som driver utleie og virksomheter som ikke driver utleie skal gå. På side 133-134 i NOU 1998: 15 drøfter utvalget denne grensedragningen.

Når det gjelder tjenestemannsloven, foreslår utvalget at de samme prinsipper som foreslås tatt inn i arbeidsmiljøloven kapittel XI B, tas inn i tjenestemannsloven.

6.2 Høringsinstansenes syn

NOU 1998: 15 har vært forelagt alle berørte organisasjoner og myndigheter. Følgende uttalelser kan særlig framheves:

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)hevder innledningsvis at organisasjonen lenge har «fremholdt at reglene for arbeidsformidling og arbeidsleie med offentlig monopol og forbud må endres. Utviklingen internasjonalt går i retning av mindre restriktive regler og større fokus på fleksibilitet.»

Når det gjelder arbeidsleie uttaler NHO at utvalgets mandat blant annet var

«å utrede et forslag til regulering av arbeidsinnleie der utgangspunktet skulle være at arbeidsutleie og -innleie generelt blir tillatt. Dette kunne gjøres så enkelt som å slette sysselsettingslovens § 27 som forbyr utleie. I stedet foreslår utvalget et kompromiss som innebærer et sett med særdeles kompliserte regler for innleie. Særlig for små bedrifter vil de foreslåtte reglene være vanskelig å følge. Kompliserte regler for innleie vil være sløsing med ressurser og påføre samfunnet et velferdstap. NHO er derfor negativ til utvalgets forslag til reguleringer på innleie.

Utvalget foreslår begrensninger på innleie ut fra hensynet til arbeidstakernes rettigheter. Det er faktisk engstelse for at hovedtyngden av arbeidstakerne i Norge skal bli vikarer. NHO kan ikke se at det er grunnlag for et slikt syn. For det første er det dyrere å ha vikarer enn fast ansatte. For det andre trekker bedriftens behov for produktivitetsvekst gjennom økt kompetanse i retning av å ønske at en stor del av arbeidsstokken er fast ansatte. Også erfaringer fra andre land med liberale regelverk for innleie tyder på at vikarandelen forblir lav, jf. kapittel 8 i utredningen.

Dersom myndighetene innfører regler for innleie slik utvalget foreslår, fremstår tre forhold som særlig viktige:

1. Innleie fra vikarbyråer etter kriteriene i § 58 A i arbeidsmiljøloven innebærer at reglene for midlertidige ansettelser må klargjøres og utvides. NHO vil derfor kreve en ny gjennomgang av § 58 A dersom en slik kobling gjennomføres.

2. Utvalget foreslår at hvis det kan konstateres ulovlig innleie fra et vikarbyrå, kan den innleide kreve erstatning eller fast ansettelse hos innleier selv om det er et etablert ansettelsesforhold hos utleier. Dette går NHO sterkt imot.

3. Selv om det innføres begrensninger på innleie fra vikarbyråer er NHOs prinsipielle syn at enhver lovregulering av arbeidsleie mellom produksjonsbedrifter er unødvendig.

Dersom det innføres begrensninger på arbeidsleie mellom produksjonsbedrifter må ikke denne lovendringen innebære en innstramming sett i forhold til dagens regelverk. NHO kan ikke akseptere at grensene for når innleie krever avtale settes lavere enn 2 år når det gjelder varighet og 15 prosent når det gjelder omfang. Hvis lovforslaget blir mer restriktivt enn dette vil produksjonsbedriftene være bedre tjent med utvalgets forslag til forenkling i dagens regelverk. NHO vil da foretrekke det alternative lovforslaget i utredningens kapittel 10.3.2.

Utvalget foreslår at innleier skal være bundet av tariffavtale for å gjøre avtale om innleie fra vikarbyråer utover de rammer som følger av § 58 A. Selv om utvalgets tolkning av tariffavtale følger arbeidstvistlovens definisjon og kan tilfredsstilles ved en «husavtale», kan dette oppfattes altfor restriktivt og bety at mange bedrifter ikke inngår slike avtaler.

NHO støtter heller ikke forslaget om at eventuell avtale om innleie kun skal gjøres med tillitsvalgte. En slik avtale bør kunne gjøres med representanter for ansatte (som i mange tilfeller vil være tillitsvalgte), eller alternativt verneombud / arbeidsmiljøutvalg.

Utvalgets forslag til regler for innleie avhenger av om utleier er et vikarbyrå eller en «ordinær» produksjonsbedrift. Det er derfor viktig å trekke klare grenser mellom de to bedriftstypene. Dette kan for eksempel klargjøres ved å endre overskriften i lovteksten fra «virksomhet» til «arbeidsgiver», og supplere med «som hovedsakelig har til formål» å drive utleie. En retningslinje for hvilke paragrafer som skal benyttes ved innleie, §§ 55 G eller H, kan være å ta utgangspunkt i andelen utleide sett i forhold til alle ansatte hos utleier. Dersom en bedrift samlet sett leier ut mer enn 50 prosent i gjennomsnitt over en lengre periode, for eksempel 2 år, kan utleier sies å være et vikarbyrå. Det må likevel gjøres unntak fra denne 50 prosent-grensen for småbedrifter. Innleie fra enmannsselskaper må som i dag unntas fra bestemmelsene.»

Norges Rederiforbund«er positive til at man ønsker å oppheve begrensningene i typen arbeidsoppgaver som kan utføres av innleid arbeidskraft.»

Når det gjelder utvalgets forslag om at arbeidsutleie bare skal være tillatt i de situasjoner hvor det etter alminnelige regler er tillatt å benytte midlertidig ansettelse finner forbundet at å knytte adgangen til bruk av vikarer fra vikarbyråer opp mot reglene om midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven § 58 A, innebærer «en kraftig innskrenkning den allerede begrensede adgangen til bruk av innleid arbeidskraft. Videre er arbeidsmiljøloven § 58 A i seg selv uklar og har gitt opphav til flere tolkningsspørsmål. En utvidet bruk av denne bestemmelsen vil etter vårt skjønn forsterke dette problemet.»

Rederiforbundet hevder at forslaget vil få betydning innenfor dets næringer som er svært internasjonalt rettet. Forbundets erfaring er «at det både i perioder med stor og liten arbeidsledighet foreligger et betydelig behov for korttidsansettelser som et supplement til den fast arbeidsstokk. Gjeldende regler gjør dette vanskelig og etter Blaalid-utvalgets forslag vil det bli enda vanskeligere.» Forbundet er i mot at dagens ordning med dispensasjon skal erstattes med samtykke fra de ansatte/fagforeningen i den enkelte bedrift. Forbundet anser Arbeidsutleieutvalget som en mer nøytral instans og er i mot å erstatte dette med en vetorett fra arbeidstakersiden.

Rederiforbundet «er positive til forslaget om at det ikke lenger skal være nødvendig å søke om dispensasjon for å leie ut sine egne ansatte til en annen bedrift.» Forbundet forutsetter at det senere gis anledning til å uttale seg om den nærmere regulering av rammene for dette.

Forbundet antar at siden utvalget legger opptil en kraftig innstramming i adgangen til bruk av vikarer fra vikarbyråer, er det grunn til å tro at en vil få ulike forsøk på tilpasninger til de nye reglene. Forbundet hevder at regelverket burde vært gjort enklere å håndheve, og hevder at sondringen mellom vikarbyråer og andre virksomheter ikke er et skritt i den retning.

Kommunenes Sentralforbund (KS) «er enig i utvalgets forslag om generell tillatelse til utleie av arbeidskraft innen alle typer yrker.» KS har videre «ikke innvendinger mot at regulering av arbeidsleie gjøres gjennom aml. § 58 A. KS er videre positiv til utvalgets forslag om at virksomheter som er bundet av tariffavtale gis adgang til innleie av arbeidskraft fra vikarbyråer, dersom arbeidsgiveren og tillitsvalgte har sluttet avtale om dette.»

KS har heller ingen innvendinger mot utvalgets forslag om tillatelse til arbeidsinnleie fra ordinære virksomheter. «KS ser for seg at en liberalisering av innleie av arbeidskraft fra ordinære virksomheter i særlig grad vil være positivt for sykehussektoren. F.eks. kan bruk av leger fra øvrige fylkeskommuner i en helseregion bli enklere å organisere.»

KS er videre tilfreds med forslaget om at det ved forskrift kan forbys innleie av visse typer arbeidstakergrupper.

Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO) er enig i at arbeidsutleie bør være tillatt i alle bransjer. I tillegg er NAVO enig med utvalget i at det bør åpnes opp for innleie innenfor konserner og for innleie av arbeidstakere fra virksomhet som ikke driver med utleie. NAVO ser det også som hensiktsmessig at enkelte grupper kan unntas ut fra samfunnshensyn.

NAVO hevder imidlertid at «den avgrensning som er valgt ikke dekker bedriftenes behov fullt ut. Det blir derfor viktig å få til regler som bedre balanserer hensynet til fleksibilitet for bedriften samtidig som det skapes gode og trygge rammebetingelser for den enkelte arbeidstaker. I tillegg bør rammebetingelsene være klare og entydige.»

NAVO peker på at de uklare regler som er knyttet til aml. § 58 A vil videreføres til innleie og videre vil aml. § 58 A reise en rekke spørsmål vedrørende arbeidstakers krav på ansettelse hos inneleier dersom innleieforholdet er i strid med aml. § 58 A.

NAVO foreslår derfor bl.a. å endre arbeidsmiljøloven § 58 A slik at den blir enklere å praktisere. NAVO foreslår også at utleie innenfor dagens forskrift innen området «kontorsektoren» skal kunne videreføres uten begrensningen i aml. § 58 A. NAVO begrunner dette med at det er unødvendig å endre denne delen av regelverket som etter NAVOs oppfatning er fungert rimelig bra.

Autoriserte Vikarbyråers Forening (AVF)«er i hovedsak enig i utvalgets analyser og konklusjoner.» AVF viser til at utvalget som kontrollmekanisme ved ulovlig utleie forslår at vikaren kan ha krav på erstatning og fast ansettelse i innleiefirmaet. AVF påpeker «at arbeidstakeren i så fall - i alle fall innenfor en nærmere, ikke angitt periode - vil få både rettigheter og forpliktelser i to ulike arbeidsforhold.» AVF hevder at dette kan reise flere problemstillinger som burde ha vært nærmere drøftet.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) sier seg «enig i at forbudet mot privat arbeidsformidling og arbeidsleie oppheves, og ser hovedsakelig positivt på Blaalid-utvalgets forslag til lovendring. Vi er av den oppfatning at lovforslaget er tilpasset både endringer i dagens og fremtidens arbeidsmarked hvor fleksibilitet i stadig større grad vil gjøre seg gjeldene.»

HSH er «enig med Blaalid-utvalget i at arbeidsleie gjøres tillatt for alle bransjer og i alle virksomheter.»

HSH ønsker videre «primært at behovet for begrensning i utleie av arbeidstakere ble knyttet opp til utleiebedriften og at disse begrensninger ble minst mulig omfattende. På den andre siden vil en løsning hvor man velger å regulere på innleiesiden, arbeidsmiljøloven § 58 A være et hendig instrument. Dagens ordning for «kontorsektoren» bør videreføres i en periode slik at både innleie- og utleiebedriften kan ha en rimelig omstillingstid til et eventuelt til et eventuelt nytt regime. Unntaksregelen Blaalid-utvalget åpner for ved innleie av arbeidstakere som ikke omfattes av aml. § 58 A, fremstår som naturlig og fornuftig. Etter vår mening bør det være tilstrekkelig at arbeidstaker har drøftet spørsmålet med de ansatte før innleie skjer.» HSH stiller seg ikke avvisende til at departementet «gis en adgang til å forby arbeidsleie av visse arbeidsgrupper eller på visse områder dersom tunge samfunnsmessige hensyn tilsier det.»

Landsorganisasjonen i Norge (LO)uttaler at for LO «er hovedmålet arbeid til alle som ønsker det. Fast ansettelse i betydningen tidsubegrenset kontrakt skal være det normale i vårt arbeidsliv.» LO uttaler videre bl.a.«at det generelt er uheldig å ha stort innslag av kortvarige arbeidsforhold.»

LO «må imidlertid også legge til at utleievirksomhet åpenbart dekker et behov i bedriftslivet. Vikarbyråene dekker et behov de fleste virksomheter kan stilles overfor ved kortvarig mangel på arbeidskraft i forbindelse med sykdom, permisjoner eller andre forhold av forbigående karakter. LO er også opptatt av å utvikle en rett til slikt fravær. Den kan også dekke et behov hos arbeidstakere som av ulike grunner ikke ønsker noe fast forhold til arbeidsmarkedet. For noen av disse kan også en midlertidig jobb være starten på et varig ordinært arbeidsforhold.

Det er imidlertid også åpenbart at bedriftene benytter innleie langt utover det som er ønskelig i vårt arbeidsliv. Undersøkelser viser at svingninger i produksjonen er en vel så viktig drivkraft som fravær blant fast ansatte. Når det gjelder den ut- og innleie som finner sted mellom produksjonsbedrifter kan den bidra til å bygge bro over svingninger i oppdragsmengden. Mest utpreget er dette innenfor oljeindustri og skipsbygging hvor oppdragsmengden svinger og bedriftene kan hjelpe hverandre til å unngå tilsvarende svingninger i antall ansatte. Utfordringene er å finne et system for utleie som balanserer disse hensynene.»

Når det gjelder utvalgets forslag, uttaler LO videre: «Når det gjelder leieforhold mellom produksjonsbedrifter, er det allerede basert på et langvarig samspill mellom partene og offentlig myndighet. Blaalid-utvalget synes å være enig i at slik virksomhet reiser så mange problemer knyttet til arbeidstakerens rettslige og sosiale stilling at det bør begrenses til virksomhet dekket av tariffavtaler. LO mener imidlertid at innleie skal forutsette avtale også for mindre leieforhold.

Når det gjelder innleie fra vikarbyråer, mener LO at dagens forbud bør oppheves og at reguleringen skjer gjennom Arbeidsmiljøloven. Kravene til å leie inn må være de samme som etter § 58 A, 1b. Det vil si at innleie begrenses til å erstatte navngitte personer med midlertidig fravær. Det må videre kunne stilles som vilkår at vikarbyrået driver opplæring, og det må være en autorisasjonsordning for det fagområdet arbeidskraften kan formidles til. Det må samtidig settes de samme begrensninger for hvilke virkeområder produksjonsbedrifter kan foreta innleie fra. Videre må vikarbyråene ansette sine arbeidstakere etter bestemmelsene i arbeidsmiljølovens § 55 B og § 55 C på lik linje med ordinære produksjons- og servicevirksomheter, og de må følge de bransjevise tariffavtalene innen det aktuelle område.»

Når det gjelder tilsyn, kontroll og forvaltning av regelverk, uttaler LO at mye taler for at dette blir flyttet fra Arbeidsmarkedsetaten til en annen etat. LO uttaler at «I arbeidsmarkedsetaten har dette vært en forsømt oppgave. Det kan den bli også i arbeidstilsynet dersom det ikke settes inn nødvendige ressurser og kompetanse. Derfor er en ressursmessig oppfølgning påkrevet.»

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)støtter i utgangspunktet utvalgets hovedprinsipp om at utleie av arbeidskraft skal være tillatt og at begrensningene legges på innleiesiden. YS er videre enige i at prinsippet med parallellitet til § 58 A vil være en hensiktsmessig måte å regulere innleie på. YS er videre enig i at «en § 58 A-løsning ikke vil kunne dekke alle behov for midlertidig arbeid - og synes det er fornuftig at partene lokalt kan avtale innleie utover § 58 A. Dette gir arbeidstakerne ved deres tillitsvalgte større innflytelse på innleiesiden enn de har i dag.»

YS mener imidlertid at de regler som foreslås for virksomheter som driver utleie, også bør omfatte andre bedrifter for at regelverket totalt sett blir enklere å forholde seg til. Subsidiært støtter YS utvalgets forslag om en todeling. YS setter imidlertid som forutsetning «at de grenser som settes for antallet innleide og varighet blir så strenge som mulig. Hovedregelen skal være fast ansettelse i den bedriften en arbeider - og vi ønsker oss ikke et arbeidsliv hvor en stor del av arbeidstakerne er innleide. Vi mener derfor at en som minimum at begrensningene må legges på 5 % av de ansatte og at varigheten av innleieforholdet maksimalt kan være på ett år. Utover dette må det sluttes avtale med de tillitsvalgte.»

YS «støtter videre forslaget om at departementet kan forby innleie for visse arbeidstakergrupper eller på visse områder når viktige samfunnshensyn tilsier det. Helsesektoren er etter YS's oppfatning et område hvor en må analysere nærmere hvilke konsekvenser opphevelse av utleieforbudet vil få. Inntil en slik analyse er foretatt ønsker YS at dagens regler opprettholdes.»

YS mener videre at håndhevelse og kontroll er svært viktig og at dette område må utredes nærmere.

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) «ser behovet for et mer fleksibelt arbeidsmarked enn i dag hvor også muligheten til utleie/innleie av arbeidskraft under bestemte betingelser inngår. AF er opptatt av at et forslag som åpner for utleie/innleie ikke går på bekostning av arbeidstakernes rettigheter og behov for trygge tilsettingsforhold og et sikkert arbeidsmiljø.» AF uttaler videre at «fast tilsetting er og bør være hovedregelen når det gjelder tilknytningsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. En for vid adgang til innleie av arbeidstakere kan medføre at en stor arbeidstakergruppe ikke er fast tilknyttet den arbeidsgiveren hvor de utfører sitt arbeid. AF er opptatt av at reglene er restriktive, men også fornuftige og praktikable.»

AF er enig i prinsippet om oppmykning av regelverket for arbeidsleie. AF støtter forslaget om at arbeidsleie skal være tillatt fra ordinære virksomheter etter drøftelser og avtale med de tillitsvalgte.

AF er usikre på om forslaget om å kople lovligheten av å leie inn arbeidstakere fra vikarbyråer med vilkårene i aml. § 58 A er hensiktsmessig. Bestemmelsen i aml. § 58 A er streng, og AF synes det er bra at innleie av den grunn er meget begrenset. AF finner at en svakhet ved forslaget er muligheten til å håndheve bestemmelsen. Forslaget innebærer at det er arbeidstakeren selv som må påberope seg sine rettigheter, og dersom han ikke blir hørt er arbeidstakeren henvist til å stevne den innleiende virksomheten for retten. Dette mener AF «er en tung og meget krevende vei å gå for en arbeidstaker.»

Når det gjelder forslaget om å kunne unnta enkelte områder fra innleie/utleie, uttaler AF «at viktige velferdsområder ikke vil være tjent med en utvidet adgang til utleie/innleie av arbeidskraft. AF ønsker derfor å unnta helse-, sosial- og utdanningssektoren i lovs form.»

Akademikerne«har en positiv holdning til at forbudene om privat arbeidsformidling og arbeidsutleie oppheves på permanent basis dersom regelverket kan sikre at arbeidstakere som innleies får de samme rettigheter og plikter som ansatte i virksomheten og at ansvarsforholdene er avklart.»

Akademikerne viser til at det er et økende behov i mange bransjer for å sikre høyere grad av fleksibilitet og mobilitet. Akademikerne «mener fortsatt at fast ansettelse hos den tjeneste- eller vareproduserende virksomhet bør være hovedprinsippet i norsk arbeidsliv. Selv om arbeidsmiljølovens regler for midlertidig ansettelse i enkelte tilfelle kan være vanskelig å praktisere, vil Akademikerne fortsatt opprettholde restriksjoner for midlertidig ansettelse i tråd med reglene i AML § 58 A. For å unngå at arbeidsleie blir anvendt for å omgå reglene om midlertidig ansettelse, er det nødvendig at reglene for midlertidig ansettelse og reglene for arbeidsleie er samordnet. Akademikerne vil derfor anbefale at utvalgets forslag om at arbeidsleie via rene arbeidsutleievirksomheter bare blir tillatt i samme utstrekning som midlertidig ansettelse kan anvendes.»

Akademikerne støtter innføring av en sanksjonsbestemmelse som gir den innleide person krav på fast ansettelse eller erstatning, dersom innleien er i strid med reglene om midlertidig ansettelse, jf. utvalgets forslag til § 55 G nr. 4.

Akademikerne ser det videre «som hensiktsmessig at innleie av arbeidstakere også kan skje i andre tilfelle der hvor bedriften er bundet av tariffavtale» og viser til utvalgets forslag til ny aml. § 55 G nr. 2.

Når det gjelder forslaget om at innleie kan forbys for visse arbeidstakergrupper når viktige samfunnshensyn tilsier dette uttaler Akademikerne «at det i visse tilfelle kan være behov for en slik regel. Akademikerne må forutsette at en slik forbudsregel må anvendes med betydelig varsomhet. Det bør vurderes om organisasjonene på arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden kan gis klagerett ved vedtak av denne karakter.»

Akademikerne opplyser i sin uttalelse at «Legeforeningen har til Akademikerne anført at det fortsatt vil være behov for å begrense utleie/innleie for å sikre kvalitet og kontinuitet i helsetjenesten. Legeforeningen antar at de foreslåtte begrensninger kan medvirke til at de fleste av disse hensyn kan bli ivaretatt, men påpeker at hensynet til legers spesialistutdanning, kravet om bedre fordeling av legestillinger, kontinuitet i pasientbehandlingen og kravet til forsvarlighet tilsier en restriktiv anvendelse av arbeidsleie og entreprisevirksomhet i helsetjenesten.»

Oljearbeidernes fellessammenslutning (OFS) «kan ikke akseptere at de materielle regler om ut- og innleie av arbeidskraft endres. OFS krever videre at forbudet mot ut- og innleie av arbeidskraft håndheves, og at det offentliges håndhevningsapparat fungerer. I tillegg må arbeidstakerne (i praksis gjennom sin fagforening) gis en faktisk mulighet til å melde og stoppe ulovlig bruk av innleid arbeidskraft.»

Norsk Helse- og Sosialforbunder uenig i utvalgets forslag om arbeidsleie. Det er forbundets oppfatning «at det norske arbeidsmarkedet skal baseres på faste tilsettingsavtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.» Forbundet kan derfor ikke se at det på dette området «er et reelt behov for å endre dagens regelverk. De virksomheter som ønsker å leie ut arbeidskraft kan søke dispensasjon fra lovens forbud.»

NHS uttaler videre at «For NHS er de negative hensynene for arbeidstakerne så vidt tungtveiende at de går foran eventuelle hensyn til fleksibilitet i arbeidslivet.» NHS konkluderer med at det er «av den oppfatning at forbudet mot utleie av arbeidskraft i sysselsettingsloven må opprettholdes.»

Justis- og politidepartementet viser til at sysselsettingsloven er av offentligrettslig karakter og anses derfor ikke som arbeidervernlovgivning. Sysselsettingsloven anses derfor ikke å gjelde for Svalbard, jf. Svalbardloven §§ 2 og 3. Arbeidsmiljøloven gjelder i utgangspunktet for Svalbard med de endringer som Kongen fasetter av hensyn til de stedlige forhold. Det er gitt enkelte unntak og særregler for Svalbard.

Justis- og politidepartementet påpeker derfor at utvalgets forslag om å flytte regulering vedrørende innleie av arbeidskraft fra vikarbyrå fra sysselsettingsloven til arbeidsmiløloven bør vurderes nærmere i forhold til gjeldende regelverk for Svalbard. Justis- og politidepartementet opplyser at tjenestemannsloven anses å komme til anvendelse på Svalbard.

Utenriksdepartementet viser til vedlegg 1 til NOU 1998:15 og antar at det er tvilsomt om Norge har oppfylt forpliktelsene etter rasediskrimineringskonvensjonen og ILO-konvensjon nr. 111. En lovendring bør derfor vurderes før ILO-konvensjon nr. 181 eventuelt ratifiseres.

Finansdepartementeter enig i utvalgets tilråding om ny regulering av arbeidsformidling og arbeidsleie og uttaler at ved å «tillate privat arbeidsformidling og myke opp regelverket for arbeidsleie er det grunn til å tro at markedet for korttidsarbeid vil fungere bedre. Dette vil gi nykommere i arbeidsmarkedet arbeidserfaring, noe som kan øke mulighetene for fastere tilknytning til arbeidsmarkedet.»

Finansdepartementet er videre enig i utvalgets forslag til regulering av arbeidsleie både når det gjelder vikarbyråer og ordinære bedrifter.

Finansdepartementet vil imidlertid «peke på at i sektorer med særlig knapphet på arbeidskraft vil mer liberale regler for utleievirksomhet kunne virke lønns- og kostnadsdrivende. Spesielt kan en liberalisering av reglene føre til et uønsket omfang av innleid arbeidskraft i helsesektoren hvor det er knapphet på arbeidskraft. Utleie av arbeidskraft kan derfor virke fordyrende for helsevesenet. Dette kan også skje innenfor andre sektorer. Dette vil spesielt kunne være tilfellet når betalingsvilligheten er høy.»

Finansdepartementet er derfor enig i forslaget om adgang til å forby innleie av arbeidstakergrupper når det finner at viktige samfunnshensyn tilsier det.

Sosial- og helsedepartementet uttaler at «en generell adgang til innleie av arbeidskraft reiser flere problemstillinger som bør utredes nærmer før det kan trekkes noen nærmere konklusjoner i forhold til virkninger av en slik ordning innenfor helsevesenet.»

Til de enkelte problemstillinger uttaler Sosial- og helsedepartementet bl.a.:

«Kostnadsforhold

For det første er det en viss risiko for at innleie av arbeidskraft til helse- og sosialsektoren vil virke kostnadsdrivende. Det eksisterer ingen naturlig balanse mellom tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet i helse og sosialsektoren, da etterspørselen etter viktige personellgrupper langt overstiger tilbudet. Dette er spesielt viktig når helsepersonellets lønnsbetingelser ligger utenfor arbeidsgivers tariffansvar/område. Konsekvensene for kostnadsforholdene innen helse- og sosialsektoren bør derfor utredes nærmere i det videre arbeidet med sikte på å vurdere unntak fra arbeidsutleieadgangen.

Ansvarsforhold

Etter Sosial- og helsedepartementets vurdering må det foretas en nærmere drøftelse og avklaring av ansvarsforholdet mellom utleier og oppdragsgiver. Dette gjelder spesielt forholdet mellom henholdsvis utleiers arbeidsgiveransvar og oppdragsgivers instruksjons- og ledelsesmyndighet overfor arbeidstaker. Ettersom arbeidsgiver og oppdragsgiver er to forskjellige parter vil en slik avklaring være helt nødvendig for at ikke ansvaret skal bli pulverisert. Dette vil være spesielt aktuelt i institusjoner hvor innleie kan fungere i sentrale lederposisjoner. Uklare ansvarsgrenser mellom utleier og oppdragsgiver kan medføre uheldige virkninger innen helse- og sosialsektoren. Det kan kort nevnes at en virksomhet som yter helsetjenester har ansvar for å tilrettelegge virksomheten slik at helsepersonell gjøres i stand til å oppfylle sin lovpålagte plikter etter helsepersonellovgivningen m.v. En uklar ansvarsfordeling kan innebære pulverisering av slik tilrettelegging samt vanskeligheter for arbeidstaker med å utøve sitt yrke forsvarlig. Vi forutsetter at dette klargjøres i det videre arbeidet.

Arbeidsgiveransvaret

Arbeidsgiveransvaret i forhold til skade på pasient må avklares. Hovedregelen er at arbeidsgiver er ansvarlig på objektivt grunnlag for skade arbeidstakere påfører pasient, jf. skl. § 2-1. Ved utleie er det imidlertid oppdragsgiver som er ansvarlig for skade den innleide arbeidstaker påfører pasient, og oppdragsgiver har i denne relasjonen et arbeidsgiveransvar. Dersom det åpnes for utleie er det viktig at pasientens rettssikkerhet ikke svekkes ved at det kan oppstå uklarhet omkring arbeidsgiveransvaret.»

Sosial- og helsedepartementet tar også opp en del spørsmål som må nærmere avklares rundt habilitet og lojalitet for innleid arbeidskraft, kvalitetssikring av personale og om forholdet til statlig godkjenning for opprettelse av legestillinger. Sosial- og helsedepartementet opplyser i tilknytning til statlig godkjenning at «Staten har det overordnede ansvar for å sørge for en tilfredsstillende legedekning. Dette bla for å sikre tilfredsstillende fordeling mht geografi, omsorgsnivå og fagområde. Adgang til å benytte innleid arbeidskraft i helsesektoren kan skape uklarheter i forbindelse med regulering av legemarkedet.»

For å unngå at innleie benyttes fremfor ansettelse for å omgå vedtak om opprettelse av legestillinger, må det presiseres at innleie av leger ikke er tillatt uten tillatelse fra helsemyndighetene.

Arbeidsdirektoratet registrerer med tilfredshet at utvalget foreslår at regelverket for ut- og innleie av arbeidskraft bør endres og at reguleringen flyttes fra sysselsettingsloven til arbeidsmiljøloven. Arbeidsdirektoratet slutter seg videre «i hovedsak til utvalgets vurderinger av nåværende og forslag til nytt regelverk for arbeidsformidling og arbeidsleie.»

Arbeidsdirektoratet viser til at utvalget foreslår at innleieregelene for vikarbyrå håndheves på tilsvarende måte som reglene om midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven § 58 A. Arbeidsdirektoratet uttaler i denne forbindelse at dersom «det skulle bli aktuelt med en aktiv oppfølgning av aml. § 58 A, er det etter direktoratets oppfatning naturlig at Arbeidstilsynet følger opp. Bakgrunnen for denne vurdering er at arbeidsmarkedsetaten vil være i et konkurranseforhold med de utleiebyrå som utvider sitt virkefelt til også å omfatte formidling av arbeidskraft. I tillegg har som kjent direktoratet foreslått at etaten i regi av eget vikarbyrå får drive utleie av arbeidskraft. Disse forhold gjør at aktiv oppfølgning av § 58 A ikke kan legges til arbeidsmarkedsetaten.»

Arbeidsdirektoratet viser til utvalgets forslag til bestemmelser som regulerer arbeidsleie, medfører at utleie reguleres i sysselsettingsloven og innleie reguleres i arbeidsmiljøloven, og forvaltningen av regelverket for arbeidsleie fordeles på to etater. Arbeidsdirektoratet ser betenkeligheter ved en slik deling av regelverket og foreslår at regelverket forvaltes av kun en etat. Arbeidsdirektoratet uttaler i denne sammenheng: «Ved praktiseringen av nåværende regelverk er det blitt gjort en behovsvurdering i forhold til tilgangen av ledig arbeidskraft i markedet. I forslaget til nytt regelverk er denne behovsvurderingen fjernet. Den spesielle tilknytningen til arbeidsmarkedsetaten finnes derfor ikke lenger. Derimot er det foreslått i ny aml. § 55 G, at innleie skal knyttes opp mot nåværende aml. § 58 A. Dette tilsier at Arbeidstilsynet vil være riktig forvaltningsmyndighet i forhold til dette. Vi finner derfor at det kan vurderes om også de bestemmelsene som er foreslått plassert i syssl. § 27, kan flyttes til aml. Når det gjelder forslaget til ny syssl. § 27 nr. 1 og 2, regner vi med at grunnen til at de er foreslått plassert i sysselsettingsloven skyldes at de i utgangspunktet synes å regulere forhold på utleiesiden. De omhandler imidlertid også forholdet til innleier, og vi kan ikke se noe hinder for at disse flyttes til aml.

De reglene som da gjenstår i syssl. § 27 gjelder oppfølgning av registrering av nye utleievirksomheter og rapportering, forbudet mot å ta betaling og hjemmelen for at departementet kan fastsette nærmere vilkår for utleievirksomheten. Dette vil være helt tilsvarende bestemmelsene om arbeidsformidling i syssl. § 26 og tilhørende forskrift, som skal følges opp av arbeidsmarkedsetaten. Utvalget uttaler at oppgaven med å følge opp bestemmelsene, bør tilligge samme myndighet da det ofte vil være de samme aktørene som opererer på formidlings- og utleiemarkedet. Det uttaler også at Arbeidsdirektoratet bør registrere utleievirksomheter og motta rapporter om utleievirksomheten. Dette fordi direktoratet har som oppgave å følge utviklingen på arbeidsmarkedet og innhente opplysninger om sysselsetting mv., jf. syssl. § 1. Etter Arbeidsdirektoratets vurdering kan etaten følge utviklingen på arbeidsmarkedet selv om ansvaret for registrering og rapportering legges til en annen etat.

Når det gjelder oppfølgning av forbudet mot å ta betalt av arbeidstakere som leies ut, kan vi heller ikke se at det prinsipielt er noe i veien for å flytte dette til Arbeidstilsynet. Sett på bagrunn av at de fordelene som kan oppnås med å samle regelverket om arbeidsleie i samme lov, vil vi anbefale at dette gjøres.»

Konkurransetilsynet bemerker innledningsvis «at et godt fungerende arbeidsmarked hvor offentlige og private virksomheter kan utnytte arbeidskraften effektivt som innsatsfaktor i produksjon av varer og tjenester er av stor betydning for den enkelte virksomhets konkurranseevne. Etter tilsynets oppfatning vil privat arbeidsformidling og arbeidsleie kunne bidra til å bedre arbeidsmarkedets funksjonsmåte ved at det blir enklere for arbeidsgivere å selektere ut arbeidstakere med de rette kvalifikasjoner og videre gjennom ut- og innleie tilpasse arbeidsstokkens størrelse og kompetanse blant annet til variasjoner i etterspørselen etter bedriftens produkter. Hvis bedriftene gis anledning til å utnytte og tilpasse sin arbeidskraft på en kostnadseffektiv måte, vil dette kunne bidra til en forsterket både evne og vilje til å konkurrere med andre aktører som opererer i samme marked. Samlet sett vil dette bidra til en mer effektiv bruk av samfunnets ressurser. Tilsynet ser det også som vesentlig at man ved en eventuell opphevelse av forbudene mot å drive privat arbeidsformidling og arbeidsleie ikke innfører nye etableringsbarrierer som vil begrense den fremtidige konkurranse mellom virksomheter som ønsker å drive arbeidsformidling og arbeidsleie.»

Konkurransetilsynet slutter seg til utvalgets forslag «om at utleie av arbeidskraft bør bli tillatt i alle bransjer og for alle yrker. Dette forslaget innebærer bl.a. at de vikarbyråer som allerede er etablert i markedet og som først og fremst betjener kontorsektoren, får utvidet sitt potensielle virksomhetsområde når det gjelder hvilke bransjer de betjener. Forslaget innebærer også at det kan blir lønnsomt for nye aktører å etablere seg i markedet, noe som er positivt for konkurransen mellom vikarbyråene. Videre vil en utvidet adgang til å drive utleie gjøre vikarbyråene bedre i stand til å dekke arbeidsgiveres behov for ulike typer korttidsarbeidskraft, også innenfor bransjer og fagområder som i dag ikke er omfattet av de forskriftsfestede unntakene for forbudet mot utleie.»

Konkurransetilsynet viser til at utvalget foreslår at virksomheter som er bundet av tariffavtale, i tillegg bør få adgang til å leie inn arbeidstakere dersom arbeidsgiveren og de tillitsvalgte har sluttet avtale om dette. Konkurransetilsynet «antar at de restriksjoner som utvalget foreslår blir lagt på adgangen til å leie inn personer fra vikarbyråer, vil kunne begrense omfanget av vikarmarkedet.». «Tilsynet vil påpeke at en harmonisering av regelverkene kan begrense de positive effektene av at det generelle forbudet mot å drive ut- og innleie oppheves, men tilsynet ser at en harmonisering er nødvendig som følge av at de stenge reglene for midlertidige ansettelser ellers ville kunne omgås ved bruk av innleid arbeidskraft. Harmoniseringen vil imidlertid føre til at det fremtidige markedspotensial innenfor kontorsektorer for de vikarbyråer som i dag driver utleie, vil bli innskrenket.»

Konkurransetilsynet «støtter utvalgets forslag om at det ikke opprettes noe offentlig autorisasjonssystem for bransjen. Slik tilsynet ser det vil en slik ordning kunne virke etableringshindrende og derved også bidra til å svekke konkurransen mellom de virksomheter som leier ut vikarer.»

Konkurransetilsynet kan akseptere den etableringsterskel som foreslås for å etablere vikarbyrå, dvs. at vikarbyrået enten må være registrert som aksjeselskap eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap. Selv om et slikt vilkår rent teoretisk kan føre til færre etableringer enn hva som er ønskelig sett fra et konkurransemessig synspunkt, mener tilsynet at utvalgets foreslåtte vilkår ikke synes å innebære så høye terskler for etablering at dette i seg selv vil svekke muligheten for virksom konkurranse mellom aktører som driver utleie/innleie.

Oslo kommune støtter utvalgets forslag om å tillate privat arbeidsformidling og arbeidsleie. Når det gjelder arbeidsutleie, støtter Oslo kommune «utvalgets forslag om at utleie av arbeidskraft i utgangspunktet tillates i alle bransjer og for alle yrker. Oslo kommune er skeptisk til den begrensingen i adgangen til innleie som legges ved at innleie reguleres av arbeidsmiljøloven § 58 A. Oslo kommune henviser til utvalgets oppfatning av at omfanget av innleie vil reguleres av rene bedriftsøkonomiske forhold.»

Oslo kommune viser til at de tidligere har avgitt uttalelse om helsepersonell «hvor det anbefales at det åpnes for privat utleievirksomhet av helsepersonell som et supplement til andre tiltak for å rekruttere og beholde mangelpersonell i Oslo kommune.»

Oslo kommune går videre «mot utvalgets forslag om at departementet bør ha adgang til å forby innleie innenfor spesifikke bransjer, geografiske områder eller i enkelttilfeller dersom viktige samfunnshensyn tilsier det. Det henvises til at utvalget ikke kjenner til situasjoner fra andre land i de senest årene som skulle tilsi behov for midlertidig forbud mot innleie innen spesifikke bransjer. Å gi adgang til en slik inngripen i et fritt arbeidsmarked synes derfor å være et unødig strengt virkemiddel.»

6.3 Departementets vurdering og forslag - innleie og utleie av arbeidskraft

Slik arbeidsleie nå foreslås organisert vil innleie av arbeidstakere bli regulert i arbeidsmiljøloven, dvs. under Kommunal- og regionaldepartementets ansvarsområde. Innleie i staten vil bli regulert i tjenestemannsloven som forvaltes av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Adgangen til utleie av arbeidskraft vil fremdeles bli regulert i sysselsettingsloven som ligger under Arbeids- og administrasjonsdepartmentets ansvarsområde. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har innhentet Kommunal- og regionaldepartementets synspunkter og forslag for de deler av forslaget som gjelder endringer i arbeidsmiljøloven. Dersom ikke annet fremgår vil det være Kommunal- og regionaldepartementets vurderinger og forslag som fremstilles i kapittel 6.3.

6.3.1 Nærmere om innleie av arbeidstakere

6.3.1.1 Prinsipiell endring av regelverket

Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementetstøtter Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalgets forslag om å flytte reguleringen av arbeidsleie fra sysselsettingsloven til arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven, slik at utleie blir tillatt mens begrensningene knyttes opp til virksomhetenes adgang til å leie inn arbeidstakere. Utvalgets utredning viser at dagens regelverk inneholder en rekke svakheter og til dels er preget av å være utformet for et arbeids- og næringsliv som er vesentlig annerledes enn i dag. Utvalget har pekt på flere problemer med dagens regelverk, både når det gjelder tolkningen av loven og håndhevingen av regelverket. Det fremheves at problemene i stor grad kan tilskrives tilfeldige avgrensninger med hensyn til type og art av arbeidskraft som kan utleies, og ressurskrevende dispensasjonsordninger. Regelverket har også vist seg å være lite robust overfor endringer i arbeidsmarkedet og synes dårlig tilpasset fremtidens arbeidsmarked. Utvalget fant at et enklere og mer forutsigbart regelverk enklest kan ivaretas ved et regelverk som regulerer adgangen til å leie inn arbeidstakere. Forslaget til begrensninger i adgangen til innleie bygger hovedsakelig på lovgivers utgangspunkt om at fast tilsetting i et to-partsforhold skal være det normale. Dette er vurderinger departementene slutter seg til.

Gitt at arbeidsleie skal reguleres, stiller høringsinstansene seg i hovedsak positive eller nøytrale til en slik prinsipiell omlegging av regelverket. Høringsrunden har imidlertid vist at det er vanskelig å forene de sentrale partene i arbeidslivet når det gjelder den nærmere reguleringen. Arbeidstakersiden og deler av arbeidsgiversiden har til dels motstridende og kritiske synspunkter på i hvilken grad forslaget til regulering vil ivareta virksomhetenes behov for fleksibilitet på den ene siden og behovet for å ivareta arbeidstakernes rettigheter på den andre siden.

Etter Kommunal- og regionaldepartementetsvurdering synes det å være en klar fordel dersom hovedtrekkene i den enstemmige utvalgsinnstillingen kan følges opp. Departementet foreslår derfor å videreføre hovedtrekkene i utvalgets forslag om å regulere innleie i et nytt kapittel «XI B. Innleie av arbeidstakere» i arbeidsmiljøloven. Regulering av innleie av arbeidstakere fra virksomhet som har til formål å drive utleie, typisk vikarbyråer, foreslås regulert i ny § 55 K i arbeidsmiljøloven, mens innleie fra virksomhet som ikke har til formål å drive utleie, typisk produksjonsbedrifter innenfor olje- og verkstedsindustrien, foreslås regulert i ny § 55 L. Forslaget innebærer en forskjellig regulering av disse to typesituasjonene i forhold til vilkårene for innleie og rettsvirkninger og håndheving av ulovlig innleie. Når det gjelder håndheving av brudd på regelverket følger departementet opp utvalgets forslag til privatrettslig modell. Dette innebærer at arbeidstaker i de tilfeller hvor enighet ikke oppnås, må reise søksmål om ulovlig innleie, og at det er domstolene som i siste instans avgjør spørsmålet. Det foreslås tilsvarende regler for innleie i staten i tjenestemannsloven, tilpasset tjenestemannslovens regelverk for midlertidig tilsetting. I sysselsettingsloven videreføres enkle formelle krav til virksomheter som vil drive utleie.

Flere høringsinstanser har pekt på problemstillinger som ikke ble behandlet av utvalget, særlig når det gjelder rettsvirkninger av lovbrudd og håndheving av regelverket. Departementet har vurdert disse og mener å ha funnet tilfredsstillende løsninger på de uavklarte sider av forslaget.

Det knytter seg usikkerhet til hvor stort omfang innleie vil få etter en slik prinsipiell omlegging av regelverket. Bruk av arbeidsleie utgjør i dag i underkant av 1 % av arbeidsmarkedet. Det er imidlertid grunn til å følge utviklingen nøye. Mye taler for at det etter en viss periode, f.eks. etter 5 år, gjennomføres en evaluering av forslagets virkninger, bl.a. når det gjelder bruken av kortidsarbeidskraft, etterlevelse av regelverket mv.

6.3.1.2 Nærmere om innleie

I likhet med utvalget foreslår ikke Kommunal- og regionaldepartementet noen definisjon av begrepet innleie. Departementet legger til grunn at selv om innleie er et nytt begrep i arbeidsmiljøloven, er det innholdsmessig ment å dekke den samme situasjon som utleie, slik begrepet generelt er beskrevet i gjeldende sysselsettingslov § 27.

Innleie av arbeidstakere vil da innebære at utleierens tilsatte stilles til oppdragsgiverens (innleierens) disposisjon og er underlagt oppdragsgiverens ledelse og instruksjon. Innleier har også den økonomiske risiko for arbeidsresultatet. De innleide arbeidstakerne er tilsatt hos utleieren. Utleieren er ansvarlig for utbetaling av lønn mv. og er ansvarlig for at de utleide arbeidstakerne har de kvalifikasjoner som er forutsatt ved oppdraget. Det knytter seg langvarig forvaltnings- og domstolspraksis til forståelsen av utleiebegrepet i sysselsettingsloven § 27, som også vil være relevant for vurderingen av innleie etter arbeidsmiljøloven.

Enkelte høringsinstanser, bl.a. Sosial- og helsedepartementet, har etterlyst en ytterligere klargjøring av arbeidsgiveransvaret i innleieforhold. Kommunal- og regionaldepartementet har ikke foreslått noen endringer i reglene på dette punkt, og viser til gjeldende lovregulering og rettspraksis knyttet til arbeidsgiverbegrepet. Det nærmere arbeidsgiveransvaret ved innleie vil i forhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser således bero på en fortolkning av arbeidsgiverbegrepet i arbeidsmiljøloven § 4 og hvilken regel det er tale om.

Som nevnt er utleier i utgangspunktet ansvarlig for at de utleide arbeidstakerne har kvalifikasjoner som er forutsatt ved oppdraget. Departementet antar likevel at også innleier (oppdragsgiver) vil kunne ha et selvstendig ansvar i å sikre seg at utleier har oppfylt sitt arbeidsgiveransvar mht. opplæring av arbeidstakerne. Innenfor en rekke yrkesgrupper gjelder f.eks. lovpålagte krav til kvalifikasjoner som ikke kan omgås ved bruk av innleide arbeidstakere. Dersom innleie f.eks. ble tillatt innenfor helsesektoren, vil en utleier som leier ut sykepleiere, i utgangspunktet ha ansvaret for at den enkelte arbeidstaker oppfyller det offentliges krav til sykepleieryrket. Det kan imidlertid ikke utelukkes at også innleier vil kunne ha et ansvar for å sikre seg at de innleide sykepleierne f.eks. har nødvendig offentlig godkjenning. Videre vil innleier i medhold av arbeidsmiljøloven § 14 I kunne ha et selvstendig ansvar for å gi den innleide sykepleier opplæring, f.eks. i interne rutiner hos innleier. Det følger av bestemmelsen i § 14 I at arbeidsgiveren skal «sørge for at arbeidstakerne gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og at de får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig». Det vises i denne forbindelse til at innleide arbeidstakere arbeider integrert i oppdragsgiverens virksomhet under dennes ledelse og instruksjon. Det vises også til at oppdragsgiver kan bli ansvarlig for eventuell skade disse ansattes feil eller forsømmelser måtte påføre tredjemann. Når det gjelder ansvar etter arbeidsmiljøloven kapittel XI A om tilsetting og kapittel XII om oppsigelse og avskjed m.m. hviler arbeidsgiveransvaret normalt på utleier, der arbeidstakeren har sitt tilsettingsforhold. For eksempel vil vikarbyråets adgang til å tilsette en vikar midlertidig, jf. arbeidsmiljøloven § 58 A, bero på en vurdering av arbeidsforholdet i vikarbyrået. Det vises for øvrig til en kjennelse avsagt av Høyesterett vedrørende spørsmålet om arbeidsgiveransvaret i lignende tre-partsforhold, som legger til grunn at det nærmere ansvar vil bero på en vurdering av de konkrete forhold, jf. Rt. 1985 s. 941.

Det er med dette ikke tatt stilling til utleierens eventuelle ansvar på grunn av manglende oppfyllelse av sitt arbeidsgiveransvar f.eks. når det gjelder opplæring, eller eventuelt manglende oppfyllelse av kontraktsrettslige forpliktelser overfor innleier.

Forslaget til regulering av innleie er heller ikke ment å innebære noen endring i grensedragningen mellom arbeidsleie og entreprise, slik dette bl.a. er beskrevet foran under pkt. 4.2. I likhet med utvalget antar imidlertid departementet at problemstillingen knyttet til grensen mellom innleie og entreprise ikke vil oppstå så ofte fordi arbeidsleie mellom ordinære virksomheter i større utstrekning blir tillatt, og det derfor antas å bli færre grensetilfeller.

6.3.2 Regulering av innleie - virkeområde

Departementet foreslår i likhet med utvalget at reguleringen av innleie i arbeidsmiljøloven i utgangspunktet skal omfatte alle virksomheter som faller innenfor arbeidsmiljølovens virkeområde, dvs. enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstaker, jf. arbeidsmiljøloven § 2 nr. 1 (se likevel unntak i § 2 nr. 2). Departementet vil nedenfor dels presisere og dels modifisere dette utgangspunkt.

6.3.2.1 Anvendelse på Svalbard

Utvalgets forslag til regulering av innleie i arbeidsmiljøloven innebærer at virksomheter på Svalbard vil bli omfattet av innleiereglene. Det vises til Svalbardloven § 3 og forskrifter om arbeidervern og arbeidsmiljø for Svalbard (kgl.res. av 24. juni 1977). Her legges til grunn at arbeidervernlovgivning i utgangspunktet skal gjelde for Svalbard. Utvalget omtaler ikke dette forhold nærmere i sin utredning. I sin høringsuttalelse påpeker Justisdepartementet at forslaget innebærer en endring av gjeldende rettstilstand fordi sysselsettingsloven, som i dag regulerer arbeidsleie, etter deres vurdering er av offentligrettslig karakter og ikke er å anse som arbeidervernlovgivning. Sysselsettingsloven kommer derfor ikke til anvendelse på Svalbard, jf. Svalbardloven § 2, jf. § 3.

Departementet legger til grunn at reglene om innleie også bør gjelde for Svalbard. Begrunnelsen for å regulere innleie er hensynet til arbeidstakeres vern, og ikke lenger sysselsettingspolitiske hensyn som lå til grunn for sysselsettingsloven. Med utgangspunkt i Svalbardloven § 3 bør da innleiereglene som arbeidervernlovgivning, også omfatte Svalbard. Det vises også til at arbeidsmiljølovens regler om midlertidig tilsetting gjelder for Svalbard, og symmetrihensynet tilsier at innleie og midlertidig tilsetting undergis samme regulering. Uten regulering av adgangen til innleie vil begrensningene i adgangen til midlertidig tilsetting kunne settes til side ved bruk av innleid arbeidskraft, noe som bryter med lovgivers forutsetning om at fast tilsetting i et to-partsforhold skal være det normale.

Forslaget innebærer at både norsk og utenlandsk virksomhet på Svalbard, som hovedregel, må ha et midlertidig behov for arbeidskraft for å kunne leie inn arbeidstakere. Dersom det er tale om å leie inn arbeidstakere fra ordinære virksomheter, typisk arbeidsleie mellom produksjonsbedrifter, vil adgangen til innleie i utgangspunktet være tillatt. Det vises for øvrig til den generelle drøftelsen under punkt 6.3.3 og 6.3.4.

Det vises også til at tjenestemannsloven gjelder på Svalbard.

6.3.2.2 Regulering av enmannsvirksomheter

I utgangspunktet faller enmannsvirksomheter utenfor arbeidsmiljølovens virkeområde, jf. arbeidsmiljøloven § 2 nr. 1. Utvalget drøftet ikke forholdet til disse virksomhetene, og konsekvensene av forslaget er at enmannsvirksomheter vil kunne leie inn arbeidstakere uten hensyn til de begrensninger som foreslås lagt til arbeidsmiljøloven. Kommunal- og regionaldepartementet er i arbeidsmiljøloven § 2 nr. 7 gitt hjemmel til å gjøre lovens regler helt eller delvis gjeldende for disse virksomhetene. Departementet vil komme tilbake med et eget forskriftsforslag om at reglene om innleie skal gjøres gjeldende for enmannsvirksomheter, for å sikre at slike virksomheter ikke baserer sine tjenester på ubegrenset bruk av innleid arbeidskraft, f.eks. med sikte på å unngå et tradisjonelt arbeidsgiveransvar. I den grad slike virksomheter skulle ha behov for å leie inn arbeidstakere, bør dette i likhet med andre små- og mellomstore virksomheters behov, kunne dekkes tilfredsstillende innenfor forslagets rammer for lovlig bruk av innleie.

6.3.2.3 Særskilt regulering av innleie i staten

Departementet følger opp utvalgets forslag om å unnta fra arbeidsmiljølovens regulering, innleie til embeter, stillinger og andre arbeidsforhold som omfattes av tjenestemannsloven. Adgangen til midlertidig tilsetting i staten er særskilt regulert i tjenestemannsloven, og hensynet til symmetri i reglene tilsier at adgangen til innleie i disse tilfellene følger prinsippene for midlertidig tilsetting etter tjenestemannsloven. Det foreslås derfor særskilte regler i tjenestemannsloven for innleie av arbeidstakere i staten, og disse vil bli særskilt omtalt nedenfor under punkt 7.

6.3.2.4 Hjemmel til å forby innleie

Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget vurderte om det var områder som generelt burde unntas fra utleievirksomhet. Utvalget antok at en situasjon hvor et firma kan kjøpe opp kvalifisert arbeidskraft som er nødvendig for å få utført lovpålagte oppgaver, for så å leie den ut til en høy pris, vil kunne være bekymringsfull. Innenfor slike områder kan det ligge til rette for et relativt stort marked for vikarbyråer. Utleie i en situasjon med mangel på arbeidskraft kan virke lønns- og kostnadsdrivende. Utvalget antok derfor at i enkelte yrkesgrupper eller bransjer hvor det er stor knapphet på arbeidskraft, f.eks. innenfor helsesektoren eller yrkesgrupper hvor arbeidsgivers betalingsvillighet er stor, så burde det kunne gjøres unntak fra adgangen til innleie av arbeidstakere.

I spørsmålet om å unnta grupper fra adgangen til innleie har også høringsinstansene pekt på de særlige forhold som gjør seg gjeldende i helsesektoren. Akademikernes Fellesorganisasjon ønsker at loven skal unnta helse-, sosial- og utdanningssektoren. Sosial- og helsedepartementet forutsetter i sin høringsuttalelse at spørsmålet om å unnta helse- og sosialsektoren blir vurdert, mens Akademikerne v/Legeforeningen legger til grunn at hensynet til kvalitet og kontinuitet tilsier en restriktiv anvendelse av bl.a. arbeidsleie i helsetjenesten. Kommunenes Sentralforbund omtaler ikke spørsmålet om å unnta sektorer, men uttaler at liberalisering av innleie av arbeidstakere fra ordinære virksomheter i særlig grad vil være positivt for sykehussektoren. Oslo kommune går i mot utvalgets forslag.

Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet støtter utvalgets forslag om at det i forskrift kan forbys innleie for visse arbeidstakergrupper eller på visse områder når viktige samfunnshensyn tilsier det. Departementene antar, i likhet med utvalget, at koblingen til arbeidsmiljøloven § 58 A i utgangspunktet vil sikre at det ikke oppstår spesielle problemer ved innleie, slik situasjonen var da sysselsettingsloven ble endret i 1972. I spesielle tilfeller med f.eks. sterk mangel på en bestemt type arbeidskraft, kan det likevel ikke utelukkes at den enkelte arbeidsgiver og den lokale fagforening kan føle seg tvunget til å leie inn slik arbeidskraft også til meget høye priser. En adgang til å forby innleie av visse arbeidstakergrupper vil sikre at myndighetene har en mulighet til å håndtere eventuelle uønskete resultater av innleie. Bestemmelsen skal kunne benyttes både for innleie av arbeidstakere fra vikarbyrå og fra ordinære virksomheter. Selv om bestemmelsen står i arbeidsmiljøloven gjelder dette vurderinger som må foretas av arbeidsmarkedsmyndighetene på bakgrunn av samfunnsmessige kriterier, herunder i særlig grad arbeidsmarkedsmessige forhold. Det foreslås derfor at Kongen gis adgang til å unnta visse yrkesgrupper fra innleieadgangen, med mulighet for å delegere kompetansen til det departement som til enhver tid har ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken. Det er således Arbeids- og administrasjonsdepartementet som forestår den konkrete vurdering.

Etter Arbeids- og administrasjonsdepartementets vurdering gjør det seg gjeldende særskilte hensyn innenfor helse- og sosialsektoren som tilsier at noen yrkes-/utdanningsgrupper i denne sektoren bør unntas adgangen til innleie, slik også utvalget og høringsinstansene har pekt på. Det har vært og er fremdeles et press for å få tillatelse til å leie ut helsepersonell. Det er stor etterspørsel etter helse- og sosialpersonell i Norge både til vikariater og faste stillinger. Fordi tilbudet av visse typer arbeidskraft til denne sektoren er begrenset, vil en situasjon der slik arbeidskraft for enkelte arbeidsgivere kun blir tilgjengelig gjennom utleie, virke fordyrende. Regjeringen har i den senere tid avslått en rekke søknader om utleie av helsepersonell, og forslaget innebærer således en videreføring av dagens linje. Arbeids- og administrasjonsdepartementet legger derfor opp til at yrkesgrupper i helse- og sosialsektoren i medhold av aml. § 55 K nr. 5 og § 55 L nr. 3 ved forskrift unntas fra adgang til innleie.

6.3.3 Innleie fra virksomhet som har til formål å drive utleie (vikarbyråer)

6.3.3.1 Generelt

Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget foreslo separat regulering av innleie fra «virksomhet som driver utleie» og «virksomhet som ikke driver utleie». Flere høringsinstanser har påpekt at forslaget til ordlyd er uklar når det gjelder skillet mellom de to typer virksomheter, og ber om at skillet tydeliggjøres. Særlig pekes det på at konsekvensene av å falle innenfor eller utenfor bestemmelsene er nokså vidtrekkende, noe som taler for et klart skille mellom de to kategorier av virksomheter.

Kommunal- og regionaldepartementet er enig i at utvalgets forslag til ordlyd språklig er noe uklar. Det fremgår imidlertid av utvalgets forslag til motiver at forslaget til regulering av «virksomhet som driver utleie» tar sikte på å dekke virksomheter som har til formål å drive utleie, fortrinnsvis vikarbyråer. Tilsvarende følger det av motivene at «virksomhet som ikke driver utleie» gjelder ordinære virksomheter som ikke har som formål å drive utleie, typisk produksjonsbedrifter f.eks. innenfor verksteds- eller oljeindustrien.

Departementet foreslår således at innleie av arbeidstakere fra virksomheter som har til formål å drive utleie, reguleres i ny § 55 K. Innleie fra virksomheter som ikke har til formål å drive utleie, reguleres i egen bestemmelse i § 55 L, se omtale under punkt 6.3.4. Forslaget viderefører hovedtrekkene i Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalgets forslag til regulering i §§ 55 G og H.

6.3.3.2 Virksomhet som har til formål å drive utleie

Departementet foreslår at virkeområdet for § 55 K presiseres slik at det direkte følger av ordlyden at den omfatter innleie fra virksomheter som har til formål å drive utleie. I det følgende vil også vikarbyråbegrepet bli benyttet for å beskrive virksomhetene som faller inn under § 55 K, uten at departementet med dette tilsikter å gi en uttømmende beskrivelse av bestemmelsens virkeområde.

Departementet antar at det som regel ikke vil by på problemer å trekke en grense mellom virksomheter som har til formål å drive utleie og virksomheter som ikke har til formål å drive utleie. Typetilfellene vil være de tradisjonelle vikarbyråene i motsetning til ordinære virksomheter som mer sporadisk tilbyr utleie av arbeidskraft. Det kan imidlertid tenkes tilfeller der grensedragningen mellom slike virksomheter vil kunne bli vanskelig. Om en virksomhet skal anses for å ha til formål å drive utleie vil da bero på en helhetsvurdering av virksomhetens art, herunder med hvilket omfang og hyppighet utleie skjer og hvor stor andel av virksomheten utleie utgjør. Vurderingen vil måtte ta utgangspunkt i de reelle underliggende forhold. Hvilket formål utleier selv legger til grunn for sin virksomhet vil således ikke uten videre være et avgjørende moment. Det er heller ikke uten videre avgjørende at virksomhetens hovedformål er et annet enn det å drive utleie. Virksomhet som regelmessig leier ut tilsatte og har innrettet sin virksomhet med det formål å tilby utleie, ikke bare sporadisk eller som resultat av overskudd på arbeidskraft, vil således være å betrakte som virksomhet som har til formål å drive utleie. Se for øvrig forslaget til presisering av virkeområdet for § 55 L.

6.3.3.3 Vilkår for innleie

Departementet foreslår at innleie fra virksomhet som har til formål å drive utleie, dvs. typisk vikarbyråer, skal være tillatt i samme utstrekning som adgangen til midlertidig tilsetting etter de lovfestede vilkårene i § 58 A nr. 1 første ledd. Dette innebærer at innleie kan skje av enhver arbeidstakergruppe, mens det gjelder skranker for i hvilke situasjoner innleie kan forekomme. Forslaget bygger på lovgivers utgangspunkt om at fast tilsetting i et to-partsforhold skal være det normale. Innleie og midlertidig tilsetting vil ofte være alternativer og i prinsippet kan et hvert behov for korttidsarbeidskraft organiseres ved innleie. En vesentlig videre adgang til innleie enn midlertidig tilsetting, vil således kunne lede til omgåelse av reglene om midlertidig tilsetting. Begrensningene når det gjelder innleie knyttes derfor opp mot virksomhetenes behov for og adgang til bruk av midlertidig arbeidskraft. Forslaget innebærer en noe snevrere adgang til leie fra vikarbyrå innenfor kontorsektoren mv. enn det som er tilfellet i dag, fordi denne sektoren generelt har vært unntatt fra utleieforbudet. Samlet sett innebærer imidlertid forslaget en vesentlig utvidet adgang for leie fra vikarbyrå ved at alle typer personell kan leies inn til alle typer virksomheter, så fremt det foreligger et midlertidig behov slik dette er beskrevet i § 58 A.

Innleie vil etter dette bl.a. kunne benyttes i vikariater, f.eks. ved sykdom, ferie og svangerskaps- eller utdanningspermisjon. Videre vil innleie kunne skje ved sesongmessige svingninger og uforutsigbare, kortvarige arbeidstopper. Generelle eller jevne variasjoner i ordretilgang eller usikkerhet om eventuell fremtidig reduksjon i arbeidsmengde, omorganisering e.l. gir ikke i seg selv grunnlag for innleie.

Ikke alle alternativene i § 58 A nr. 1 første ledd synes å være like relevante for innleiesituasjonen. Det gjelder f.eks. § 58 A nr. 1 første ledd c) og d), som på nærmere vilkår gir adgang til midlertidig tilsetting i arbeidsmarkedstiltak og åremålsstillinger. Innleie i disse situasjonene kan i utgangspunktet synes lite aktuelt, men departementet finner likevel ikke grunn til prinsipielt å avgrense mot adgang til innleie i disse tilfellene. Hensynet til symmetri i regelverkene tilsier at også disse tilfellene omfattes av innleieadgangen.

I høringsuttalelsene har NHO gått inn for at det ikke bør gjelde noen vilkår for innleie, alternativt at vilkårene i § 58 A må klargjøres og utvides, mens LO på sin side ønsker snevrere vilkår enn § 58 A, ved at innleie kun skal kunne skje i vikariater. Høringsuttalelsene avviker fra utvalgets enstemmige innstilling, og lar seg ikke forene med hensynet til symmetri med gjeldende regler for midlertidig tilsetting.

Enkelte høringsinstanser har også pekt på at bruk av innleie kan innebære en omgåelse av prøvetidsreglene i arbeidsmiljøloven ved at innleier i første omgang leier inn en person med sikte på eventuell senere tilsetting. Forslaget til regulering av innleie fra vikarbyrå etter § 55 K forutsetter i utgangspunktet at innleieforholdet opphører når innleierens midlertidige behov for arbeidskraft bortfaller, på samme måte som et midlertidig arbeidsforhold. Departementet legger i den forbindelse til grunn at en avtale om «try and hire» ikke vil være lovlig etter de nye reglene. En slik avtale forutsetter at oppdragsgiver har anledning til å tilsette den innleide i den aktuelle stillingen når innleieperioden er avsluttet, noe som ikke er forenlig med vilkårene for innleie. Grunnvilkåret for avtale om innleie er som nevnt at det foreligger et midlertidig behov for arbeidskraft. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det oppstår nye arbeidsoppgaver hos innleier som kan gi grunn for ny avtale om innleie eller midlertidig tilsetting, eller fast tilsetting fordi det dreier seg om et løpende behov. Det vil da ikke være noe i veien for at innleier tilsetter den tidligere innleide arbeidstaker fordi innleier anser vedkommende som kvalifisert. Dette er imidlertid ikke noe prinsipielt nytt i forhold til at innleier alternativt kunne ha midlertidig tilsatt en person til å utføre de midlertidige arbeidsoppgavene, for så å tilby fast tilsetting dersom det oppstår nye løpende arbeidsoppgaver.

Når det gjelder den nærmere grensen for adgangen til innleie etter arbeidsmiljøloven, vises det til forarbeider (se bl.a. Ot.prp. nr. 50 (1993-94) og Innst. O. nr. 2 (1994-95)) og rettspraksis knyttet til bestemmelsen om midlertidig tilsetting, jf. § 58 A. Dersom adgangen til midlertidig tilsetting etter § 58 A endres, vil dette også få virkning for adgangen til innleie av arbeidstakere. Dette gir et dynamisk regelverk som ivaretar hensynet til symmetri i reglene for midlertidig tilsetting og innleie.

Departementet legger til grunn at eventuelle tariffavtaler om midlertidig tilsetting for for kunstnerisk personale og innenfor forskning (og idrett), jf. § 58 A nr. 1 annet ledd, ikke vil utløse en adgang til innleie etter § 55 K nr. 1. I § 55 K nr. 2 gis imidlertid en særskilt hjemmel for partene til å inngå avtale om innleie ut over de vilkår som settes i § 55 K nr. 1, jf. § 58 A.

6.3.3.4 Avtaleadgang

I § 55 K nr. 2 følger departementet opp utvalgets forslag om å gi de lokale parter adgang til å inngå avtale om innleie utover vilkårene i § 55 K nr. 1 (jf. § 58 A). Bestemmelsen regulerer forholdene i innleievirksomheten og gjelder krav til avtale mellom innleier og tillitsvalgte hos innleier. Bestemmelsen berører ikke utleierens adgang til å leie ut egne arbeidstakere, som vil bero på en vurdering av arbeidsgivers styringsrett slik denne er avgrenset gjennom lovgivning, eventuelle tariffavtaler og arbeidsavtalen. Departementet foreslår at slik avtale kan inngås mellom virksomhet som er bundet av tariffavtale og tillitsvalgte ved innleievirksomheten, og følger med det opp et enstemmig utvalgs forslag om å gi partene en slik avtalefrihet. En slik generell avtaleadgang følger ikke av § 58 A, og begrunnes av Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget med at en harmonisering av regelverkene i enkelte tilfeller kan gi en for restriktiv adgang til innleie.

Kravet om at virksomhet som vil inngå slik avtale skal være bundet av tariffavtale, er i tråd med prinsippet for å inngå lokale avtaler på arbeidstidsområdet, hvor det også stilles krav om tariffbundethet. Det vises for øvrig til arbeidstvistlovens definisjon av tariffavtalebegrepet.

I sitt forslag drøftet ikke utvalget nærmere hvem som skal anses som tillitsvalgt for den konkrete innleiesituasjon, og flere av høringsinstansene har etterlyst en slik presisering. Fordi de innleide arbeidstakerne har sitt tilsettingsforhold hos utleier, blir spørsmålet om hvem som skal anses som tillitsvalgt hos innleier et noe annet, enn der loven gir tillitsvalgte kompetanse til å inngå avtale som direkte omfatter arbeidstakere den tillitsvalgte representerer, jf. f.eks. arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel. Departementet foreslår derfor å presisere hvem som skal anses som tillitsvalgt, for å sikre at den tillitsvalgte er representativ for innleierens (oppdragsgiverens) tilsatte i forhold til den gruppe arbeidstakere det er tale om å leie inn. Forslaget innebærer at det stilles krav om at den tillitsvalgte skal representere til sammen et flertall av den kategori arbeidstakere som skal leies inn. Den nærmere avgrensning av hvem som skal anses som representativ må følge etter en konkret vurdering. I en virksomhet hvor en tillitsvalgt representerer f.eks. 40% av kontorpersonalet vil den tillitsvalgte ikke kunne inngå avtale om innleie av kontorpersonale, fordi vedkommende ikke representer et flertall av denne arbeidstakerkategorien. Vedkommende kan heller ikke inngå avtale om innleie av f.eks. lagerarbeidere fordi vedkommende ikke representerer samme arbeidstakerkategori.

6.3.3.5 Oppfølging av brudd på vilkårene for innleie

Kommunal- og regionaldepartementet følger opp utvalgets forslag om at arbeidstaker som mener seg ulovlig innleid fra vikarbyrå, på samme måte som ved midlertidig tilsetting, kan gå til søksmål om fast tilsetting eventuelt erstatning i de tilfeller partene ikke kommer til enighet på annen måte. Det vises til at hensynet til et sammenhengende og konsistent regelverk for innleie og midlertidig tilsetting kan tilsi at brudd på samme vilkår møtes med de samme rettsvirkninger og håndheves på samme måte.

Høringsinstansene har til dels nokså ulike oppfatninger når det gjelder forslaget til oppfølging av brudd på regelverket. NHO går sterkt i mot at den innleide kan kreve fast tilsetting eller erstatning fra innleier ved ulovlig innleie fra vikarbyrå, jf. § 55 K, mens f.eks. KS og HSH anser forslaget om parallell til § 58 A som en hensiktsmessig løsning. LO mener at tilsyn med dagens regelverk har vært mangelfull og viser til at «(s)anksjons- og straffebestemmelser må iverksettes ved lovbrudd eller forsøk på omgåelse av loven...». YS har forståelse for parallellen til § 58 A når det gjelder håndheving av regelverket, men peker på at det kan være svært krevende for den enkelte arbeidstaker å nå frem dersom tvisten skal avgjøres av sivile domstoler. Dette fremhever også AF i sin høringsuttalelse.

Nærmere om håndheving av ulovlig innleie

Departementets forslag til privatrettslig håndhevingsmodell forutsetter at den enkelte innleide arbeidstaker fremmer sin sak på samme måte som ved spørsmål om ulovlig midlertidig tilsetting. I likhet med Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget legger departementet til grunn at den innleides behov for beskyttelse vil bli ivaretatt ved at vedkommende kan gå til søksmål med krav om fast tilsetting i virksomheten eller erstatning. Utvalget peker på at krav på fast tilsetting eller erstatning er sterke virkemidler som vil virke disiplinerende på innleievirksomhetens bruk av innleie, og således være effektive reaksjonsmidler. Dette er vurderinger departementet slutter seg til.

I de tilfeller hvor den innleide arbeidstaker er organisert, vil vedkommende kunne søke bistand fra sin fagforening, noe erfaringen med § 58 A viser. Det offentliges rolle innenfor en slik privatrettslig modell vil bestå i å gi veiledning om regelverket, på samme måte som ved midlertidig tilsetting. Dette innebærer at Arbeidstilsynet og Oljedirektoratet (for petroleumsvirksomhetene) vil bli tillagt veiledningsoppgaver for det nye regelverket. I den forbindelse kan nevnes at arbeidsmiljømyndighetene vil utarbeide en skriftlig veileder om rettigheter og plikter ved innleie av arbeidstakere.

Det kan hevdes at forslaget til håndheving av regelverket er lite egnet hvis forslaget resulterer i at arbeidstakerne går til sak kun i et fåtall av tilfellene hvor det foreligger ulovlig innleie. Nedenfor drøftes denne problemstillingen sett ut fra hhv. et arbeidstaker-, innleier- og myndighetsperspektiv.

Fra arbeidstakerssynspunkt er ikke en eventuell lav håndhevingsgrad nødvendigvis problematisk dersom dette skyldes at arbeidstaker selv ikke finner interesse i å gå til søksmål, f.eks. fordi vedkommende er fornøyd med sitt arbeidsforhold hos utleier. På den annen side vil det være uheldig dersom arbeidstaker ut fra sin arbeidssituasjon egentlig har ønsker og behov for fast tilsetting hos innleier, men likevel ikke går til sak f.eks. på grunn av de konsekvenser dette kan få i forhold til det etablerte arbeidsforhold hos utleier.

I forhold til innleier er det konsistent at brudd på regelverket håndheves etter de samme regler som for midlertidig tilsetting. Hvis ulovlig innleie blir håndhevet i mindre grad enn ulovlig midlertidig tilsetting, vil dette innebære et brudd i symmetrihensynet og kunne medføre at innleie benyttes oftere enn midlertidig tilsetting fordi risikoen er lavere for å bli møtt med søksmål. En eventuell lavere risiko for søksmål oppveies imidlertid av at innleier må kunne sies å løpe en større risiko ved brudd på innleiereglene, fordi innleier risikerer å få tilordnet en arbeidstaker som vedkommende selv ikke har tilsatt (i motsetning til ved midlertidig tilsetting hvor et etablert arbeidsforhold gjøres løpende).

Fra myndighetenesside kan det på den ene siden vurderes som uheldig dersom ulovlig innleie blir håndhevet i atskillig mindre grad enn det foreligger brudd på lovverket. På den annen side er dette kontraktsrettslige regler, og på samme måte som ved midlertidig tilsetting er det ikke lagt opp til at det offentlig skal ha noe rettskrav i forholdet dersom partene ikke selv vil påberope seg regelbrudd. Departementets inntrykk er også at tvister om kontraktsvernsreglene ofte finner sin løsning før de kommer til domstolsapparatet, og fra myndighetenes side kan det vurderes som effektivt og ønskelig at slike saker løses på lokalt nivå.

Det kan argumenteres for at forslaget samlet sett gir en rasjonell håndhevingsform ved at regelverket vil kunne håndheves i den grad det er nødvendig ut fra et arbeidstakersynspunkt.

Departementet har også vurdert spørsmålet om offentligrettslig håndheving av regelverket for innleie. En offentligrettslig håndheving ville innebære at bestemmelsene ikke utgjør en del av kontraktsvernet, men anses som offentligrettslige plikter hvor det offentlige er rettighetshaver. Regelverket ville da kunne håndheves ved at det offentlige benyttet sine reaksjonsmidler, f.eks. pålegg/tvangsmulkt og/eller bøter/straff. Departementet har imidlertid ikke funnet å kunne anbefale en slik løsning.

Regelverket for midlertidig tilsetting har en karakter som gjør det lite egnet til offentlig håndheving, f.eks. ved Arbeidstilsynet/Oljedirektoratet, og det samme gjelder dersom reglene anvendes for innleiesituasjonen. Reglenes skjønnsmessige karakter og juridiske art ville forutsette en omfattende, domstolslignende saksbehandling der begge parter måtte høres og alle relevante fakta måtte bringes på det rene før tilsynsmyndighetene kunne fatte vedtak om f.eks. pålegg/tvangsmulkt eventuelt anmeldelse til politiet for ileggelse av bøter/straff. I den forbindelse kan det stilles spørsmål ved om f.eks. straff for ulovlige innleie er et adekvat reaksjonsmiddel bl.a. sett i forhold til lovbruddets karakter. Erfaringer fra gjeldende regelverk kan tyde på at straff er et for strengt reaksjonsmiddel ved at det kun er i unntakstilfeller det har vært aktuelt å anmelde virksomheter for brudd på utleiereglene. Videre forutsetter straff som reaksjonsmiddel et klart, forutberegnelig regelverk, og det kan hevdes at § 58 A-vilkårene ikke oppfyller et slikt klarhetskrav.

Et offentligrettslig tilsyn som skissert ovenfor vil innebære en helt annen tilsynsvirksomhet enn det f.eks. Arbeidstilsynet og Oljedirektoratet i dag driver, og forutsetter at etatene tilføres ny tilsynskompetanse. Et sentralt spørsmål er hvorvidt et slikt tilsyn kan harmoniseres med etatenes tilsynsstrategi som baserer seg på risikobasert tilsyn. Det kan vanskelig hevdes at ulovlig innleie i seg selv utgjør en vesentlig risiko, sammenlignet med annen risiko for liv og helse i arbeidslivet. Arbeidstilsynet og Oljedirektoratet har knappe ressurser til tilsyn. Arbeidstilsynet når f.eks. årlig bare ut til ca. 8% av landets ca. 270.000 virksomheter. Et offentligrettslig tilsyn på arbeidsleieområdet må derfor antas å gå på bekostning av et offentlig tilsyn prioritert ut i fra risiko i virksomhetene.

Offentligrettslig håndheving av innleiereglene vil også innebære et brudd med hensynet til sammenheng og konsistens i regelverkene for midlertidig tilsetting og innleie. Det kan fremstå som nokså urimelig at ulovlig innleie håndheves av det offentlige f.eks. ved straff, mens ulovlig midlertidig tilsetting er unntatt offentligrettslig håndheving, herunder også straffeforfølging. Det vil derfor ikke være unaturlig at offentligrettslig håndheving av innleiereglene aktualiserer spørsmålet om offentligrettslig håndheving av reglene for midlertidig tilsetting. Dette vil imidlertid innebære et inngrep i et arbeidsrettslig system som har lange tradisjoner og som er godt innarbeidet i arbeidslivet. En offentligrettslig håndheving av reglene om midlertidig tilsetting, jf. § 58 A, vil forøvrig lide under alle de tilsvarende svakheter som nevnt ovenfor i forbindelse med slik håndheving av innleiereglene. Etter departementets oppfatning er derfor dette ikke tilrådelig.

Nærmere om rettsvirkningene av ulovlig innleie

Som nevnt innledningsvis foreslår departementet, i likhet med utvalget, at rettsvirkningene av ulovlig innleie fra vikarbyrå skal være at den innleide i utgangspunktet skal ha krav på fast tilsetting eventuelt erstatning. På grunn av tre-partsforholdet ved innleie oppstår imidlertid særskilte spørsmål knyttet til rettsvirkningene av ulovlig innleie. Spørsmålet om rettsvirkninger berøres ikke nærmere i utvalgets innstilling. Nedenfor drøftes spørsmålet om rettsvirkninger knyttet til de ulike relasjonene mellom arbeidstaker, utleier og innleier.

Innleier - innleid.

Det følger av departementets forslag til § 55 K at den innleide kan kreve seg tilsatt hos innleier, eventuelt kreve erstatning dersom innleier har leid inn arbeidstaker uten at det foreligger et midlertidig behov. Kravet gjelder i utgangspunktet uten hensyn til hvilken rettsstilling vedkommende har hos utleier, og bygger på prinsippet for krav om fast tilsetting og/eller erstatning ved ulovlig midlertidig tilsetting. Overfor innleier virker et krav på fast tilsetting, eventuelt erstatning, konsistent fordi innleier møtes med den samme rettsvirkning, enten lovbruddet gjelder vilkårene for innleie eller midlertidig tilsetting. Innleier har imidlertid ikke selv tilsatt vedkommende, og «tilordnes» således en arbeidstaker uten å ha innflytelse over om vedkommende har de ønskede kvalifikasjoner. På den annen side vil utleier normalt ha påtatt seg et kontraktsrettslig ansvar for å tilby innleier en kvalifisert person. Etter departementets vurdering bør innleier i utgangspunktet bære risikoen for at ulovlig innleid arbeidstaker kan kreve seg tilsatt hos innleier. Det kan imidlertid tenkes situasjoner hvor innleier har i vært berettiget god tro om at innleieforholdet var lovlig og hvor en samlet vurdering kan tilsi at den innleide likevel ikke bør gis fast tilsetting. Som vi kommer tilbake til nedenfor vil en rett til fast tilsetting ikke gjelde ubetinget i disse tilfellene.

Det kan videre reises spørsmål om i hva slags stilling og til hvilke betingelser den innleide skal tilsettes, ettersom et medhold i kravet om fast tilsetting hos innleier innebærer at det skal etableres et arbeidsforhold mellom innleier og den innleide. Situasjonen skiller seg fra krav om fast tilsetting ved søksmål om ulovlig midlertidig tilsetting, hvor arbeidstaker allerede har en stilling i virksomheten og hvor domstolen bl.a. vil kunne bygge videre på vilkårene i den midlertidige arbeidsavtalen.

Departementet legger til grunn at domstolen må foreta en konkret helhetsvurdering av den aktuelle sak, der momenter som inngår i vurderingen bl.a. er hvilke arbeidsvilkår arbeidstaker har hatt hos utleier, hvilke arbeidsoppgaver den innleide har utført hos innleier og nivået for lønn mv. hos innleier for tilsvarende arbeidsforhold. Dette innebærer at den innleide i utgangspunktet løper en risiko for at betingelsene for fast tilsetting kan bli dårligere enn betingelsene vedkommende hadde hos sin opprinnelige arbeidsgiver (utleier).

Utleier-innleid (arbeidstaker).

Siden den innleide i utgangspunktet har sitt arbeidsforhold hos utleier, vil vedkommende kunne ha forpliktelser etter arbeidsavtalen med utleier som er uforenelige med et krav om umiddelbar fast tilsetting hos innleier. Departementet legger til grunn at forholdet til utleier i utgangspunktet bør løses etter de kontraktsrettslige forpliktelser mellom utleier og arbeidstaker. Det vil si at domstolen i utgangspunktet bør legge til grunn oppsigelsestiden i kontrakten mellom utleier og arbeidstaker når dom for fast tilsetting hos innleier skal avsies. Det kan likevel ikke utelukkes at domstolen etter en konkret helhetsvurdering kan komme til at det likevel bør sees bort fra oppsigelsestiden hos utleier, f.eks. fordi utleier åpenbart har visst at vilkårene for innleie ikke var oppfylt.

Utleier-innleier.

Arbeidstakers krav på fast tilsetting hos innleier vil også kunne berøre kontraktsforholdet mellom innleier og utleier, f.eks. ved at innleier ønsker å avvikle kontrakten med utleier fordi behovet for innleid arbeidskraft er bortfalt. Departementet legger til grunn at eventuelle tvister mellom utleier og innleier som følge av ulovlig innleie, bør løses etter kontrakten og alminnelig kontraktsrett. Departementet finner således ikke grunn til å gå inn på de nærmere spørsmål som kan oppstå i forholdet mellom utleier og innleier.

Nærmere om domstolens avveininger.

I likhet med bestemmelsene om midlertidig tilsetting, er det overlatt til domstolens skjønn å avgjøre de konkrete spørsmål som måtte knytte seg til den enkelte sak. Innenfor en slik skjønnsmessig kompetanse må domstolen etter en helhetsvurdering av de tre partenes interesser kunne ta stilling til om det skal gis fast tilsetting, eventuelt tidspunktet for fast tilsetting og det nærmere innhold i arbeidsavtalen. Departementet legger til grunn at vurderingen i innleietilfellene kan falle noe annerledes ut enn den vurderingen domstolen i dag foretar når det gjelder spørsmålet om fast tilsetting i midlertidige arbeidsforhold. Tre-partsforholdet ved innleie kan tilsi at retten etter en totalvurdering av innleierens, den innleides og utleierens interesser, finner at det likevel ikke bør gis fast tilsetting, selv om dette normalt ville blitt løsningen ved midlertidig tilsetting. Dersom det f.eks. dreier seg om et innleieforhold som har vart i kort tid, hvor vurderingen av om forholdet er lovlig har budt på tvil, og den innleide viser seg å ha et velfungerende, trygt arbeidsforhold hos utleier, kan det ikke utelukkes at retten etter en konkret vurdering kommer til at det likevel ikke skal gis dom for fast tilsetting. I konkrete tilfeller vil det således kunne virke åpenbart urimelig om den innleide uten videre skal gis fast tilsetting hos innleier som vedkommende har liten tilknytning til, når arbeidstaker samtidig erfaringsmessig har gode tilsettingsforhold hos utleier. Departementet har ikke tatt sikte på å gi en uttømmende vurdering av hvilke momenter som kan være relevante i vurderingen av når det skal anses som åpenbart urimelig å gi fast tilsetting. Det legges imidlertid til grunn at det dreier seg om en unntaksbestemmelse hvor klare rimelighetshensyn må tale mot at hovedregelen om fast tilsetting følges.

Enkelte prosessuelle spørsmål.

Departementet tar sikte på å anvende arbeidsmiljølovens prosessregler ved søksmål om ulovlig midlertidig tilsetting også for innleieforholdet. Det vises til forarbeidene til § 58 A for nærmere redegjørelse (Ot.prp. nr. 49 (1995-96)). Det foreslås likevel enkelte tilpasninger på bakgrunn av de særskilte hensyn som gjør seg gjeldende ved innleie, jf. redegjørelsen nedenfor. Se også særmerknadene til §§ 55 K og 55 L under punkt 12.1.

Departementet foreslår ikke å anvende en regel etter prinsippene i arbeidsmiljøloven § 58 A nr. 3 om at arbeidstaker som har vært tilsatt i mer enn ett år har krav på skriftlig varsel om tidspunktet for fratreden. Anvendt på innleieforholdet ville bestemmelsen innebære at innleier skulle varsle den innleide om tidspunktet for fratreden dersom den innleide har vært hos innleier i mer enn ett år. Rettsvirkningene av unnlatt varsling skulle i såfall være at innleier, i tråd med ordningen ved midlertidig tilsetting, ikke kunne kreve fratreden før en måned etter at varsel ble gitt. Departementet anser en slik rettsvirkning som et uforholdsmessig inngrep i kontraktsforholdet mellom utleier og innleier, og ønsker derfor ikke å lovfeste en slik varslingsplikt. Et annet tungtveiende moment som trekker i samme retning er hensynet til utleierens styringsrett overfor sin arbeidstaker.

I forbindelse med at en innleid arbeidstaker reiser søksmål om fast tilsetting hos innleier kan det reise seg særskilt spørsmål om den innleide skal ha rett til «å stå i stillingen» under saken, dersom innleieforholdet avsluttes før denne har funnet sin løsning. For midlertidig tilsatte gjelder i dag unntaksvis en rett til å fortsette i stillingen, jf § 58 A nr. 4 fjerde ledd. Spørsmålet om en innleid skal ha rett til «å stå i stillingen» reiser den grunnleggende problemstillingen om det i likhet med midlertidig tilsetting unntaksvis bør gjelde en rett for den innleide til å videreføre sitt forhold hos innleier under rettssaken, selv om innleieforholdet er avsluttet. Dersom det skal gjelde en slik rett, blir det spørsmål om i hvilken «stilling» den innleide skal stå, ettersom den innleide ikke har vært tilsatt hos innleier, og hvordan en slik rett skal forholde seg til en eventuell fastsatt oppsigelsestid hos utleier. De to sistnevnte spørsmål oppstår også i forbindelse med avgjørelsen av sakens hovedkrav om tilsetting hos innleier, som det er redegjort for ovenfor i dette punkt. Etter departementets vurdering kan det ikke utelukkes at en innleid arbeidstaker i helt særskilte unntakstilfeller bør kunne gis anledning til «å stå i stillingen» hos innleier under sakens gang. Det legges i den forbindelse vekt på symmetrihensynet til reglene om midlertidig tilsetting, og det vises for så vidt til forarbeider og rettspraksis knyttet til tilsvarende bestemmelse i § 58 A nr. 4. På bakgrunn av de kompliserte problemstillinger som kan oppstå som følge av tre-partsforholdet ved innleie, jf. vurderinger ovenfor, legger imidlertid departementet til grunn at retten til «å stå i stillingen» vil inntre sjeldnere ved søksmål om ulovlig innleie enn ved søksmål om ulovlig midlertidig tilsetting. Når det gjelder spørsmålet om hvilken «stilling» den innleide skal stå i, vises til de generelle vurderinger departementet har gjort ovenfor under spørsmålet om rettsvirkninger av et søksmål om fast tilsetting i forholdet mellom innleier og innleid. Dersom den innleide har en fastsatt oppsigelsestid hos utleier, vil normalt denne måtte overholdes, jf. de generelle vurderingene ovenfor knyttet til rettsvirkningene av søksmål om fast tilsetting i forholdet mellom utleier og innleid (arbeidstaker). Sistnevnte forhold kan tilsi at det kun i helt sjeldne tilfeller vil bli aktuelt å la den innleide «stå i stillingen» i de tilfeller der arbeidstaker er kontraktsrettslig forpliktet til å gå tilbake til utleier i oppsigelsestiden.

I forarbeidene til § 58 A er det lagt til grunn at arbeidsmiljøloven § 57 nr. 2 tredje ledd kommer til anvendelse også ved ulovlig midlertidig tilsetting. Dette innebærer at det i utgangspunktet ikke løper noen søksmålsfrist dersom arbeidsgiver ikke har avgitt formriktig oppsigelse i et ulovlig midlertidig tilsettingsforhold, se likevel presisering i § 58 A som begrenser muligheten til å komme tilbake i stillingen. Departementet anser det for lite hensiktsmessig og heller ikke ønskelig å videreføre dette prinsippet for ulovlige innleieforhold. Det vises til at den innleide har sitt arbeidsforhold hos utleier og at det således er arbeidsavtalen mellom utleier og den innleide (arbeidstaker) som sies opp. En plikt for innleier til å gi formriktig oppsigelse ved ulovlig innleie synes å være lite nærliggende, ettersom innleier kun står i kontraktsforhold med utleier og ikke med den innleide. Samtidig kan en slik plikt være egnet til å tilsløre at det er utleier som på dette punkt har arbeidsgiverbeføyelsene. Departementet foreslår derfor å gjøre unntak fra § 57 nr. 2 tredje ledd i § 55 K nr. 3 tredje ledd.

6.3.4 Innleie fra virksomhet som ikke har til formål å drive utleie (produksjonsbedrift)

6.3.4.1 Generelt

Som nevnt under punkt 6.3.3.1 følger departementet opp Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalgets forslag om særskilt regulering av adgangen til innleie ved arbeidsleie mellom virksomheter som ikke har til formål å drive utleie, jf. forslag til ny § 55 L. Dette er ordinære virksomheter, tradisjonelt produksjonsbedrifter innenfor verksteds- eller oljeindustrien. Begrunnelsen for å gi særskilte regler for virksomheter som ikke har til formål å drive utleie er at det er ønskelig med en videre adgang til arbeidsleie mellom slike virksomheter enn det § 58 A-modellen gir adgang til. For eksempel vil en § 58 A-løsning ikke være egnet for virksomheter som ønsker å leie ut sine tilsatte som alternativ til f.eks. oppsigelse eller permittering. Utvalget beskriver dette som utlånslignende situasjoner mellom virksomheter som driver aktivitet innenfor noenlunde samme områder. Utvalget viser til at skillet har lang tradisjon i Norge, ettersom det i utgangspunktet har vært et forbud mot utleie av arbeidskraft fra vikarbyråer, med unntak av kontorsektoren mv., mens det i praksis har vært vid adgang til å få dispensasjon for arbeidsleie mellom tradisjonelle produksjonsbedrifter. Forslaget tar således sikte på å videreføre muligheten til å benytte arbeidsleie i disse tilfellene.

Forslaget til regulering av innleie etter § 55 L skiller seg prinsipielt fra forslaget til ny § 55 K. Mens vilkårene for innleie fra vikarbyråer etter § 55 K beror på om det foreligger midlertidig behov for arbeidskraft hos innleier, er vilkårene for innleie etter § 55 L at utleier oppfyller visse ordenskrav, likevel slik at det ved innleie av lengre varighet og omfang kreves at tillitsvalgte hos innleier samtykker i at innleie kan skje. Dersom innleier leier inn arbeidstakere fra en utleier som ikke oppfyller lovens krav, er det innleier som bryter innleiereglene. Vi vil nedenfor under punktet om oppfølging av brudd på regelverket komme tilbake til denne problemstillingen.

6.3.4.2 Virksomhet som ikke har til formål å drive utleie

I likhet med forslaget til avgrensning av § 55 K, foreslår departementet at virkeområdet for § 55 L presiseres slik at det direkte følger av ordlyden at den omfatter innleie fra virksomheter som ikke har til formål å drive utleie. I det følgende vil også begrepet «produksjonsbedrift» og «ordinære virksomheter» bli benyttet for å beskrive virkeområdet for § 55 L, uten at departementet med dette tilsikter å gi en uttømmende beskrivelse av hvilke virksomheter som hører inn under virkeområdet for § 55 L.

Hva som skal forstås med uttrykket «virksomhet som ikke har til formål å drive utleie» henger nøye sammen med angivelsen av virkeområdet i § 55 K. Det vises til departementets drøftelse av virkeområdet for § 55 K under punkt 6.3.3 ovenfor, som samtidig innebærer en avgrensning mot virksomheter som ikke har til formål å drive utleie, jf. § 55 L. Som det også fremgår av punkt 6.3.4.1 ovenfor er intensjonen med bestemmelsen å regulere de situasjoner der en virksomhet har behov for å låne ut arbeidskraft som alternativ til oppsigelse eller permittering, eller der utleie kun skjer sporadisk.

Høringsrunden har vist at det kan være behov for ytterligere presisering av virkeområdet for § 55 L. Departementet foreslår derfor en presisering av hvilke virksomheter som skal anses ikke å ha til formål å drive utleie. Departementets forslag bygger på arbeidsmarkedsmyndighetenes vurderinger av hvordan bestemmelsen nærmere bør avgrenses. For at virksomheten skal sies ikke å ha til formål å drive utleie stilles det som minimumskrav i § 55 L nr. 1 at «utleie skjer innenfor de samme fagområder som utgjør utleierens hovedbeskjeftigelse» og at «utleieaktiviteten ikke omfatter mer enn 50% av de fast tilsatte hos utleier». Det stilles således som minstekrav til virksomheten at den driver egen næringsvirksomhet ved siden av utleie og at denne næringsvirksomheten utgjør et visst volum. En slik regel om at en virksomhet til enhver tid ikke kan leie ut mer enn 50% av sine tilsatte, inkludert administrasjonen, vil kunne hindre at utleieaktiviteten utvikles til virksomhetens hovedbeskjeftigelse. Dersom en virksomhet leier ut sine arbeidstakere utenfor fagområder som utgjør hovedbeskjeftigelsen eller utleie omfatter mer enn 50% av utleierens faste tilsatte, må virksomheten jf. ovennevnte avgrensning, anses for å ha til formål å drive utleie. Innleieforholdet må da vurderes etter bestemmelsene om adgang til innleie i § 55 K. Departementet har med ovennevnte presisering ikke ment å gi en uttømmende beskrivelse av bestemmelsens virkeområde. Selv om minimumskravene er oppfylt vil en skjønnsmessig helhetsvurdering av virksomheten likevel kunne resultere i at den ikke oppfyller det generelle kritierium om at den ikke skal ha til formål å drive utleie. For eksempel vil en databedrift som permanent leier ut 30% av sine edb-tilsatte, kunne anses for å drive ordinær utleie, til tross for at utleie skjer innenfor det som utgjør virksomhetens hovedbeskjeftigelse og utleie har et begrenset omfang.

6.3.4.3 Vilkår for innleie

Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget foreslo å sette som vilkår for utleie fra «produksjonsbedrifter» at arbeidstaker har ordnede lønns- og arbeidsvilkår hos utleier. Intensjonen har vært å sikre et minstenivå av ordnede forhold for arbeidstaker som lånes/leies ut. Departementet kan uten videre slutte seg til intensjonen om å sikre at arbeidsleie skjer mellom ordinære virksomheter som har ordnede forhold, men foreslår likevel at dette vilkåret utgår. Vilkåret anses å være for skjønnsmessig og uklart, og det er vanskelig å gi det et nærmere innhold. Et så vidt lite presist vilkår vil bli tilsvarende vanskelig å skulle håndheve. Departementet opprettholder imidlertid utvalgets forslag om at den innleide skal ha fast tilsetting hos utleier. Det vil for det første hindre at utleier tilsetter vedkommende midlertidig kun for den tid utlåns-/utleiesituasjonen skal vare, samtidig som det også til en viss grad kan ivareta behovet for ordnede forhold hos utleier. Kravet i arbeidsmiljøloven § 55 B og C om at utleier som arbeidsgiver er pliktig i å gi sine tilsatte skriftlig arbeidsavtale, vil også kunne bidra til ryddige forhold.

Utvalget foreslo videre at innleie som nevnt ovenfor først kan skje etter drøftelse med berørte tillitsvalgte. Departementet slutter seg til dette prinsippet. Drøftingsplikten er en videreføring av dagens ordning som krever at innleievirksomheten drøfter saken med de tilsatte før søknad om dispensasjon kan behandles. Departementet ser i likhet med utvalget, behovet for å videreføre denne drøftingsplikten. En slik drøftingsplikt anses å være tilstrekkelig dersom innleieforholdet ikke er særlig stort i forhold til arbeidsstokken i innleievirksomheten og dersom det er av en begrenset varighet. Se punkt 6.3.4.4 nedenfor som forutsetter at det skal inngås avtale ved større og mer langvarige innleieforhold.

Utvalget foreslår at drøftelsene skal skje med de «berørte tillitsvalgte», uten å nærmere angi hva som skal forstås med begrepet. Etter departementets vurdering er ordlyden lite presis og den nærmere avgrensningen av bestemmelsen kan bli vanskelig. Departementet foreslår at den tillitsvalgte for den konkrete innleiesituasjon skal følge de samme kriterier som hvem som anses som tillitsvalgt etter bestemmelsen i § 55 K nr. 2, og viser til vurderingen av den tilsvarende bestemmelsen i § 55 K nr 2, under punkt 6.3.3.4 ovenfor.

6.3.4.4 Avtaleadgang

Departementet følger opp utvalgets forslag om at innleie som overstiger en viss prosent av de tilsatte i virksomheten og innleie ut over en viss periode, skal avtales med tillitsvalgte hos innleier. Ved større og mer langvarige innleieforhold er det mer naturlig at arbeidstakerne hos innleier i større grad involveres i beslutningen, og det foreslås derfor at innleier i disse tilfeller skal inngå avtale. Utvalget drøftet ulike grenser i den forbindelse, uten å tallfeste disse nærmere.

Departementet foreslår at innleier som ønsker å leie inn ut over 15% av arbeidsstokken med en varighet ut over to år, må inngå avtale med tillitsvalgte hos innleier. Disse grensene vil sikre arbeidsgiverne en viss fleksibilitet i bruk av innleid arbeidskraft. Samtidig vil en hindre at en vesentlig del av arbeidsstyrken vil bestå av innleid arbeidskraft uten at det er oppnådd enighet om dette med arbeidstakerne. Departementet har foreslått å presisere utvalgets forslag for hvem som skal anses som tillitsvalgt i tråd med forslagene for § 55 K nr. 2 og § 55 L nr. 1, se redegjørelsen under punkt 6.3.3.4 og 6.3.4.3 ovenfor.

I likhet med utvalget anser imidlertid departementet det som lite hensiktsmessig med en avtale dersom innleie gjelder mindre enn tre personer. Det vises til utvalgets begrunnelse om at konflikter ved arbeidsleie gjerne kommer i forbindelse med store innleieprosjekter, og svært sjeldent ved ut- og innleie av få arbeidstakere. Unntaket antas å kunne imøtekomme små- og mellomstore virksomheters behov for fleksibel bruk av innleid arbeidskraft. I disse tilfellene vil det være tilstrekkelig at innleie drøftes etter bestemmelsen i § 55 L nr 1.

Departementet følger også opp utvalgets forslag om å unnta virksomheter innenfor samme konsern fra bestemmelsen. Innenfor slike selskapsstrukturer kan det være hensiktsmessig med en mer fleksibel, overordnet politikk for bruk av arbeidsstokken, samtidig som det erfaringsmessig sjelden oppstår konflikter i forbindelse med innleie i disse tilfellene, jf. utvalgets begrunnelse for forslaget. Det vises til selskapslovgivningen for nærmere forståelse av konsernbegrepet, se f.eks. allmennaksjeloven § 1-3.

6.3.4.5 Oppfølging av brudd på vilkårene for innleie

Arbeidsformidlings- og arbeidsleieutvalget la til grunn at brudd på § 55 L i utgangspunktet ikke fordret de samme rettsvirkninger som brudd på innleie etter § 55 K, under henvisning til at det forelå andre vernehensyn. Departementet slutter seg til denne vurderingen.

Dersom en virksomhet driver utleie som «produksjonsbedrift», uten å oppfylle kravet til å være slik virksomhet, jf. § 55 L, vil dette medføre at innleie fra slik virksomhet faller innenfor virkeområde til § 55 K (vikarbyrå). Rettsvirkningen er i så fall at den/de tilsatte i utgangspunktet kan kreve seg fast tilsatt hos innleier. Innleier bærer således en risiko for at utleier oppfyller lovens krav til å være en «produksjonsbedrift» jf. § 55 L, noe som innebærer at innleier bør sikre seg dokumentasjon fra utleier om at virksomheten faktisk ikke har til formål å drive utleie. Denne risikoen bærer også innleier dersom utleier i løpet av avtaleperioden endrer karakter fra å være en ordinær virksomhet til å bli en virksomhet med formål å drive utleie. I nevnte tilfeller vil imidlertid domstolen etter en helhetsvurdering, hvor bl.a. innleierens aktsomhet bør tillegges vekt, likevel kunne komme til at fast tilsetting ikke skal gis fordi det fremstår som åpenbart urimelig i det konkrete tilfelle.

Ved brudd på bestemmelsens vilkår om at den innleide skal være fast tilsatt hos utleier, foreslår verken utvalget eller departementet noen særskilte rettsvirkninger. Utgangspunktet må være at innleieforholdet skal opphøre, alternativt at den innleide gis fast tilsetting hos utleier. Den innleide anses som rettighetshaver.

En ut-/innleid arbeidstaker vil kunne gå til søksmål om fast tilsetting hos utleier etter reglene om midlertidig tilsetting i § 58 A, dersom utleier har et løpende behov for arbeidskraften. Intensjonen med utleie etter § 55 L-tilfellene er at det kun dreier seg om «utlånslignende» situasjoner hvor arbeidstaker skal tilbake til utleier når behovet for «utlånet» opphører. Det må derfor kunne legges til grunn at utleier i stor utstrekning vil kunne ha et løpende behov for arbeidskraften, og at vedkommende således også har en forpliktelse etter § 58 A til å gi fast tilsetting. Når det gjelder adgangen til å inngå avtale om utvidet bruk av innleie, jf. § 55 L nr. 2, antar departementet at slike avtaler naturlig vil kunne inngås ved tariffavtale mellom innleier og de aktuelle tillitsvalgte hos innleier. I den grad det skulle reise seg problemer knyttet til omfanget av innleie etter denne bestemmelsen, vil de tillitsvalgte i slike tilfeller kunne påberope seg at det foreligger brudd på tariffavtalen.

6.3.5 Krav til utleiebedrifter

Bedrifter som vil drive utleie av arbeidskraft, bør rent organisasjonsmessig oppfylle visse generelle betingelser. For å sikre seriøsitet i de bedrifter som driver utleie og for å hindre etablering av useriøse bedrifter, må utleievirksomheten enten være registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som stilles for aksjeselskap. Disse krav foreslås tatt inn i sysselsettingsloven § 27. Tilsvarende krav er foreslått satt til virksomheter som vil drive arbeidsformidling.

Videre foreslås enkelte andre vilkår fastsatt i loven.

En virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker for et oppdrag, skal ikke kunne begrense arbeidstakerens rett til å ta fast eller midlertidig arbeid hos utleiefirmaets oppdragsgivere når oppdraget er avsluttet. Videre skal en virksomhet ikke kunne leie ut en arbeidstaker til en av arbeidstakerens tidligere arbeidsgivere før det har gått 6 måneder siden arbeidstakeren sluttet hos denne. Tilsvarende bestemmelser finnes i dagens utleieforskrift.

Det vil dessuten bli lagt opp til at virksomheten som driver utleie skal sende melding om dette samt rapportere om omfanget.

Behovet for sanksjonsmidler overfor utleievirksomheten antas å ville bli mindre nå, ved at innleie av arbeidskraft reguleres i arbeidsmiljøloven med mulighet for den ansatte til å gå til søksmål med krav om fast ansettelse eller erstatning. Departementet vil likevel foreslå at departementet får fullmakt i sysselsettingsloven til å fastsette nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av utleievirksomhet.

Bestemmelsen i sysselsettingsloven som gir Arbeidsdirektoratet adgang til å be virksomheter som antas å drive i strid med bestemmelsene for utleie av arbeidskraft om en redegjørelse for forholdet, jf. sysselsettingsloven § 37 og straffebestemmelsene i sysselsettingsloven foreslås opprettholdt.