6 Spørsmål om fritt rettsråd eller fri sakførsel for den som får positivt vedtak prøvet
6.1 Bakgrunn
I gjeldende lov av 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett er det ingen bestemmelser om rettshjelp. Heller ikke i ny statsborgerlov er det bestemmelser om fritt rettsråd eller fri sakførsel. Eventuell hjemmel for dekning av utgifter til rettshjelp må derfor søkes i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelpsloven).
6.2 Ordningen etter utlendingsloven
Utlendingsloven § 42 omhandler i hvilke tilfeller en utlending som har sak etter utlendingsloven har rett til rettshjelp. Det fremgår av fjerde ledd at den som får UDIs positive vedtak prøvet har rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. Tilsvarende har den som får UNEs positive vedtak prøvet av domstolene rett til fri sakførsel.
At den som får positivt vedtak etter utlendingsloven prøvet har rett til rettshjelp, fremgår også av lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp, ved at det er henvisning til utlendingsloven § 42 fjerde ledd i både bestemmelsen om fritt rettsråd uten behovsprøving (§ 11 første ledd nr. 1) og bestemmelsen om fri sakførsel uten behovsprøving (§ 16 første ledd nr. 4).
6.3 Forslag i høringsbrevet
Departementet foreslo at den som får prøvet et positivt vedtak etter statsborgerloven skal gis rett til fri rettshjelp, dvs. få dekket utgiftene til rettsråd eller sakførsel, uten behovsprøving. Departementet bemerket at det er rimelig at den som får prøvet et positivt vedtak etter statsborgerloven, etter beslutning av departementet, får fri rettshjelp, tilsvarende ordningen etter utlendingsloven. At saken som vurderes ofte vil være av prinsipiell betydning, tilsier også at fri rettshjelp gis.
Det er flere alternative måter å hjemle en dekning av rettshjelp på. Departementet foreslo imidlertid at det inntas spesifikke bestemmelser i rettshjelpsloven om at den som får positivt vedtak prøvet etter statsborgerloven skal ha rett til dekning av utgifter. Fordi statsborgerloven ikke har bestemmelser om rettshjelp tilsvarende utlendingsloven § 42, foreslo departementet at det ikke ble inntatt noen egen bestemmelse om rettshjelp ved prøving av positive vedtak i statsborgerloven. Dersom en bestemmelse om dekning av utgifter til rettsråd og sakførsel i slike tilfeller inntas i statsborgerloven, kan den lett bli tolket antitetisk, dvs. som at det kun i prøvingstilfellene er adgang til å få rettshjelp ved sak etter statsborgerloven, og ikke i andre tilfeller.
Departementet la til grunn at ordningene med prøving av positive vedtak anvendes færre enn én gang pr. år i gjennomsnitt.
6.4 Høringsinstansenes synspunkter
Barneombudet støtter departementet i at det innføres en egen hjemmel for dekning av utgifter til rettsråd og sakførsel i saker der departementet vil prøve positive statsborgervedtak. Det er etter Barneombudets oppfatning viktig å ha en klar lovhjemmel i disse tilfellene, og det synes hensiktsmessig å hjemle denne i rettshjelpsloven. Også Juss-Buss støtter forslaget, og mener at det oppveier ulempene. Justisdepartementet støtter forslaget om at den som får positivt vedtak skal få fri rettshjelp, men anser det ikke hensiktsmessig å innta disse sakene som prioriterte i rettshjelpsloven. Justisdepartementet uttaler:
«Saker om statsborgerskap er i utgangspunktet ikke prioritert i rettshjelpssammenheng. Det antas at det i slike saker på rettsrådsstadiet ikke er et utpreget behov for advokatbistand, da det offentlige har veilednings- og informasjonsplikt, og den instansen som skal avgjøre søknaden har plikt til å sørge for sakens opplysning. Videre kan det stilles spørsmål ved om slike saker er av tilsvarende stor personlig betydning for søker som de øvrige prioriterte saksfelt som gir rett til fri rettshjelp. Spesielt i forhold til de helt særskilte saksfelt hvor det i dag ytes fri rettshjelp uten behovsprøving.»
Justisdepartementet bemerker videre at det at det offentlige har engasjert seg som en motpart til vedkommende på eget initiativ og at det faktisk er snakk om prøving av et positivt vedtak likevel tilsier at det kan være rimelig å gi fri rettshjelp. I tillegg kan det her være snakk om saker av prinsipiell betydning. Justisdepartementet gjør imidlertid oppmerksom på at det også i dag er adgang til å innvilge fri rettshjelp, selv om saksfeltet ikke er positivt nevnt i rettshjelpsloven, dersom det er nødvendig med juridisk bistand og saken «objektivt sett berører søker i særlig sterk grad». Ved en slik vurdering skal det legges vekt på om «saken har likhetstrekk med saksfeltene i første og annet ledd», jf. rettshjelpsloven § 11 tredje ledd og § 16 tredje ledd. Det kan således være aktuelt å innvilge fri rettshjelp til den private parten i disse sakene etter en konkret vurdering i forhold til disse bestemmelsene.
Justisdepartementet viser til at det i høringsbrevet er opplyst at det forventes at adgangen til en prøving vil bli benyttet omtrent én gang per år i gjennomsnitt. Slik Justisdepartementet ser det vil det derfor være lite hensiktsmessig at det inntas et helt nytt saksfelt som har så liten praktisk betydning. Justisdepartementet bemerker at departementet mottar en rekke henvendelser hvor det ønskes at nettopp saksfeltene på innsendernes fagområder inntas som prioriterte i rettshjelpsloven, og videre:
«Det er viktig at de enkelte forslag om utvidelser av rettshjelpslovens dekningsområde sees i sammenheng og at det foretas en helhetlig vurdering i forhold til hvilke saker som skal anses å være tilstrekkelig beskyttelsesverdig. Vi har nettopp foretatt en slik helhetsvurdering ved endringene som trådte i kraft 1. januar 2006 (St.prp. nr. 91 (2003-2004)), noe som Stortinget altså har tiltrådt.»
6.5 Departementets vurderinger
Departementet opprettholder forslaget i høringsbrevet om at den som får positivt vedtak prøvet har rett til fri rettshjelp uten behovsprøving. Etter departementets syn er det rimelig at den som får et positivt vedtak prøvet, etter beslutning av departementet, får dekket utgiftene til rettshjelp. Som etter utlendingsloven vil saken som regel være av prinsipiell betydning. Som følge av statsborgerlovens prinsipp om ett statsborgerskap vil den saken gjelder som oftest ikke ha annet statsborgerskap, og dermed bli statsløs dersom prøvingen resulterer i at vedtaket om statsborgerskap oppheves. Denne muligheten taler også for at vedkommende tilstås rettshjelp uten behovsprøving. Også for personer som ikke har klart å løse seg fra annet statsborgerskap vil en ugyldighet være inngripende, fordi det også for disse vil kunne bli spørsmål om vedkommendes utlendingsrettslige status, dersom statsborgervedtaket oppheves. Sakene bør derfor være prioritert i rettshjelpssammenheng.
Departementet vil bemerke at anslaget prøvingstilfeller i høringsbrevet kan være for lavt. Det ble antydet prøving én gang pr. år, både av UDIs vedtak og UNEs vedtak. Departementet opprettholder anslaget om at prøving av UNEs vedtak kan forventes maksimum én gang pr. år. Én gang pr. år er anslaget etter utlendingsloven, som gir langt flere enkeltsaker pr. år. Når det gjelder prøving av UDIs vedtak, ble dette i Ot.prp. nr. 31 (2004-2005) punkt 9.2 anslått til 10-15 saker pr. år etter utlendingsloven. Departementet vil anslå antallet saker etter statsborgerloven til 2-3 pr. år, ettersom UDI treffer langt flere positive vedtak enn UNE, og det ikke bare er spørsmålet om ugyldighet som kan vurderes av UNE. Etter departementets syn har ikke antall prøvingstilfeller betydning for hvordan rettshjelpsdekningen bør hjemles.
Etter Justisdepartementets innspill har man kommet til at det likevel bør inntas en hjemmel i statsborgerloven om rett til fritt rettsråd og fri sakførsel uten behovsprøving for den en beslutning av departementet om prøving av positivt vedtak gjelder. I rettshjelpsloven føyes det til en henvisning til statsborgerloven, slik det også er gjort henvisning til utlendingsloven.
Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkast til nytt § 27 syvende ledd i statsborgerloven. Departementets forslag til endringer i rettshjelpsloven er inntatt i utkastet til endret §§ 11 og 16, begges første ledd.