9 Rettslig grunnlag for å behandle personopplysninger

9.1 Bakgrunn

Ved behandling av sak etter lov 10. juni 2005 nr. 51 om statsborgerskap (statsborgerloven) må forvaltningen ha tilstrekkelige opplysninger til å avgjøre saken. I en viss utstrekning er forvaltningens behov for opplysninger ivaretatt av statsborgerloven § 29 om opplysnings-, dokumentasjons- og møteplikt for den som saken gjelder. Et krav om at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes følger av lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 17. I statsborgersaker kan det for eksempel være nødvendig å verifisere opplysningene søkeren har fremlagt. Dermed blir det nødvendig å innhente opplysninger fra andre myndigheter, norske eller utenlandske, for å sikre at riktig faktum når det gjelder familierelasjoner, identitet, vandel, oppholdstid i riket m.m. legges til grunn. Innhenting av opplysningene kan imidlertid være avskåret av annen lovgivning som utfyller statsborgerloven, for eksempel forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt, og lov om behandling av personopplysninger av 14. april 2000 nr. 31 (personopplysningsloven) som skal beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket ved behandling av personopplysninger. Hva som forstås med behandling av personopplysninger defineres i personopplysningsloven § 2 nr. 2:

«enhver bruk av personopplysninger, som f.eks. innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering eller en kombinasjon av slike bruksmåter»

Personopplysningsloven krever et rettslig grunnlag for å behandle personopplysninger. Hjemmel i lov eller samtykke fra den opplysningene gjelder er de mest vanlige grunnlagene. I praksis skal det stilles strenge krav for å kunne bruke samtykke som hjemmel. Samtykket skal være informert, uttrykkelig og frivillig. Kravet til frivillighet er ikke oppfylt hvis det å ikke samtykke kan få negative konsekvenser. Dermed er lovhjemmel det mest praktiske rettslige grunnlaget for behandling av personopplysninger.

Spørsmålet i det følgende er hvilke hjemler i statsborgerloven som er nødvendige for å sikre at hensiktsmessig behandling av personopplysninger etter loven ikke støter mot forbud i andre lover.

I det følgende behandles rettslig grunnlag for behandling av opplysninger om søkerens vandel (punkt 9.2), og spørsmål om utlendingsmyndighetene bør gis rett til å innhente opplysninger om søkeren direkte fra andre myndigheter (punkt 9.3).

9.2 Rettslig grunnlag for opplysninger om søkerens vandel

9.2.1 Lov 10. juni 2005 nr. 51 om statsborgerskap (statsborgerloven)

Vandelskravet for den som søker norsk statsborgerskap følger av ny statsborgerlov § 7 første ledd bokstav g; søkeren må ikke være ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon. I så fall må søkeren ha utholdt karenstid i henhold til § 9 før statsborgerskap kan innvilges. Forskriftsbestemmelser om karenstid ved ilagte reaksjoner for straffbare forhold må basere seg på at det er mulig for utlendingsmyndighetene å få kunnskap om den som søker statsborgerskap er ilagt reaksjon for straffbart forhold.

Paragraf 30 annet ledd fastsetter at behandlingen av en søknad om statsborgerskap kan stilles i bero dersom søkeren er under etterforskning for et straffbart forhold som kan få betydning for søknaden. Et straffbart forhold har betydning dersom den strafferettslige reaksjonen for forholdet gir karenstid som medfører at tidligste tidspunktet for innvilgelse av statsborgerskap utskytes. Bestemmelsen forutsetter at forvaltningen har tilgang til opplysninger om at søkeren er under etterforsk­ning for straffbart forhold.

Den som søker statsborgerskap må dokumentere at de kravene loven oppstiller, derunder kravet om at vedkommende ikke er ilagt reaksjon for straffbart forhold, er oppfylt. Dokumentasjonskravet kan imøtekommes ved politiattest. At utskrift av opplysninger om straffbare forhold er nødvendig for å behandle søknad om statsborgerskap fremkommer bare indirekte av loven.

9.2.2 Gjeldende rett

Gjeldende statsborgerlov (lov av 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett) inneholder ingen eksplisitt bestemmelse om dokumentasjon av vandel. Vandelskravet i § 6 første ledd nr. 3 er uttrykt som at søkeren «har fare sømelegt fram». Dette vide begrepet er i praksis tolket som at søkeren ikke må være ilagt reaksjon for straffbart forhold. At dokumentasjon er nødvendig kan utledes av § 6 første ledd nr. 3, fordi man ellers ikke vil kunne avgjøre om søkeren fyller kravet til vandel. Gjeldende lov har heller ingen bestemmelse om at søknad om statsborgerskap i visse tilfeller kan stilles i bero. Adgang til å stille søknader i bero følger av at loven ikke er en rettighetslov. Kan man avslå en søknad om statsborgerskap, kan man også gjøre det mindre, nemlig stille søknaden i bero. Det er også nødvendig med dokumentasjon på vandel for å vurdere om en søknad skal stilles i bero. Retningslinjer for berostillelse er gitt i Justisdepartementets rundskriv G-99/28, se nærmere punkt 9.2.4 nedenfor.

9.2.3 Særlig om politiattester

En ordinær politiattest viser hvorvidt en person har vært gjenstand for strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i anledning av straffbare hand­linger som vedkommende har begått, jf. § 5 i lov av 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering (strafferegistreringsloven). I henhold til strafferegistreringsloven § 6 skal de eldste og de mildeste straffene ikke tas med i en ordinær politiattest.

Følgende sitat er hentet fra Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) Om lov om norsk statsborgerskap punkt 11.2.2:

«Innholdet av en politiattest er bestemt av lov 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering (strafferegistreringsloven) § 5. Politiattester bygger på opplysninger fra bøteregisteret, jf. strafferegistreringsloven § 3 og det sentrale etterforskningsregisteret, jf. § 4. Sistnevnte register skal inneholde personopplysninger som kan være av betydning for politiets arbeid med etterforskning og lovbrudd, derunder opplysninger om dommer, vedtatte forelegg og andre avgjørelser som er oppregnet i strafferegistreringsloven § 1. En politiattest gir ikke et uttømmende bilde av en søkers strafferettslige bakgrunn, fordi en rekke forhold skal utelates i henhold til strafferegistreringsloven § 6, selv om de står i de registrene som danner grunnlaget for attesten. Bot for forseelse skal utelates med mindre den etter politiets skjønn kan være av betydning for formålet med politiattesten, og ikke er eldre enn to år regnet fra dommen eller vedtakelsen av forelegget. Bot for forbrytelse skal utelates dersom dommen er avsagt eller forelegget vedtatt mer enn to år før attesten blir utstedt. Dom på ubetinget fengsel inntil seks måneder skal utelates dersom det er gått fem år etter at vedkommende er løslatt på prøve. Deretter stiger foreldelsestiden til ti år ved mer alvorlige forhold.»

Av samme sted i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) fremgår det at Kongen med hjemmel i straffe­registreringsloven § 10 nr. 5 kan bestemme i forskrift at det i attest eller når politiet ellers med­deler opplysninger, i særlige tilfeller skal tas med flere opplysninger enn bestemt i strafferegistreringsloven § 6. Det innebærer at alle forhold som er registrert om en person kan komme med på en slik utvidet attest. Det er ikke gitt en slik generell forskrift om utvidet innhold av politiattest til bruk i statsborgersakene.

Strafferegistreringsloven skal erstattes av politiregisterloven. I NOU 2003:21 Kriminalitets­bekjempelse og personvern kapittel 15 er det foreslått at hjemler for utvidet politiattest inntas i spesiallovgivningen.

9.2.4 Gjeldende praksis

Den som søker om norsk statsborgerskap samtykker ved sin underskrift på søknadsskjemaet i at politiet utsteder politiattest til bruk for utlendingsmyndighetene. Det fremgår av skjemaet at søkeren selv skal gi opplysninger om straff i utlandet.

De fleste politidistrikt utsteder ordinær politiattest, se punkt 9.2.3. Enkelte politidistrikt utsteder imidlertid uttømmende attest, hvor også reaksjoner som ikke skal tas med etter strafferegistreringsloven § 6 fremgår. Ved saksbehandlingen ser UDI bort fra ilagte reaksjoner som ikke ville fremgått av en ordinær politiattest. I henhold til Justisdepartementets rundskriv G-99/28 punkt VII avsnitt 7.4 skal ikke politiet oversende søknad om statsborgerskap til UDI for behandling, hvis søkeren er siktet for straffbart forhold. Først når straffesaken blir henlagt, eller når den er avgjort på annen måte, oversender politiet søknaden om statsborgerskap til UDI med opplysning om utfallet av straffesaken.

Ved behov for oppdaterte vandelsopplysninger sender UDI en telefaks til det politidistriktet søkeren sokner til, og ber opplyst om eventuelle nye straffbare forhold etter at politiattesten ble utstedt. Er søkeren registrert med nye straffbare forhold, sender politiet disse opplysningene til UDI. Det varierer noe mellom politidistriktene hvordan opplysningene blir oversendt. Noen utsteder ny ordinær politiattest, noen uttømmende attest. Noen tar med uavklarte forhold, mens noen opplyser om slike på telefon. Dersom det ikke er noe å tilføye, informerer politiet saksbehandler om at søkeren ikke er registrert med nye forhold.

Dersom det opplyses om uavklarte forhold, returnerer UDI saken til politiet. Etter det departementet har oppfattet, får ikke den som søker statsborgerskap kopi av vandelsopplysningene som går fra politiet til UDI.

Ved behandling av en klage på UDIs avslag på søknad om statsborgerskap, kontrollerer departementet ved kontakt med et politidistrikt at søkeren ikke er anmerket med nye straffbare forhold før statsborgerskap eventuelt innvilges.

9.2.5 Vandelsopplysninger, utlendingsloven og påtaleinstruksen

Både gjeldende utlendingslov og forslaget til ny utlendingslov i NOU 2004:20 legger til grunn at politiet gir utlendingsmyndighetene nødvendige opplysninger om en utlendings vandel, og at verken UDI eller UNE har eller skal ha noe selvstendig ansvar for å innhente vandelsopplysninger.

Med hjemmel i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) er det gitt forskrift om påtalemyndigheten; påtaleinstruksen. Påtaleinstruksen § 5-13 har bestemmelser om at politiet skal gi melding til UDI om etterforskning mot utenlandsk statsborger eller grunn for utvisning. Etter denne bestemmelsen skal politiet straks underrette UDI når utenlandsk statsborger er siktet for straffbart forhold. Det er imidlertid en forutsetning for politiets plikt at vedkommende ikke har bosettingstillatelse, og ikke er nordisk borger. Dersom vedkommende blir tiltalt for et straffbart forhold som antas å kunne føre til utvisning, skal underretning til UDI gis også i disse tilfellene. Hvis politiet ikke gir noen opplysninger, legger UDI til grunn at utlendingen er uten anmerkninger.

Etter påtaleinstruksen § 5-15 kan riksadvokaten bestemme at det også i andre tilfeller enn angitt i kapittel 5 skal gis melding til offentlig myndighet når dette anses nødvendig av hensyn til myndig­hetens oppgave etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag. Begrensningene i påtaleinstruksen § 5-13 innebærer at en rekke opplysninger som er av relevans for en statsborgersak ikke når frem til utlendingsmyndighetene.

9.2.6 Departementets forslag i hørings­brevet

Vandelskravet i § 7 første ledd bokstav g, og bestemmelsen i § 30 om adgang til å stille søknad om statsborgerskap i bero dersom søkeren er under etterforskning for straffbart forhold, tilsier at utlendingsmyndighetene må ha tilgang til opplysninger om søkeren er ilagt reaksjon for straffbart forhold eller er under etterforskning. Det følger av personopplysningsloven, se punkt 9.1 foran, at behandling av slike personopplysninger krever lovhjemmel. Departementet foreslo at det ble inntatt en bestemmelse i loven om at politiattest skal legges ved søknad om statsborgerskap. Etter departementets syn sto valget mellom å presisere i loven hva politiattesten skal inneholde, eller bestemme at kravet til innholdet i politiattesten skal gis ved forskrift. Departementet foreslo at det ble presisert i loven hva som skal fremgå av politiattesten. Likevel ble det foreslått at det gis en hjemmel for at Kongen i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om krav til politiattesten.

Når det gjelder innholdet i politiattesten, foreslo departementet at det skal fremgå av loven at politiattesten skal inneholde oversikt over forhold som søkeren er ilagt reaksjon for «i overensstemmelse med strafferegistreringsloven § 6». Strafferegistreringsloven § 6, som nevnt under punkt 9.2.3, inneholder oversikt over hvilke ilagte reaksjoner som etter en viss tid ikke skal medtas i en politiattest. Departementets hensikt var å foreslå at ilagte reaksjoner skal fremgå av politiattesten. Når det gjelder straffbare forhold som søkeren ikke er ilagt reaksjon for etter straffeloven, foreslo departementet at det ble inntatt i statsborgerloven at det skal fremgå av politiattesten om søkeren er anmeldt, siktet eller tiltalt for straffbart forhold. Det fremgår av Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) Om lov om norsk statsborgerskap punkt 11.3.6 at siktelse vil være det vanlige grunnlaget for berostillelse, men at også etterforskning som ikke har resultert i siktelse må kunne gi grunnlag for å stille en søknad i bero. Dermed er det nødvendig med politiattest som viser anmeldelser, siktelser og tiltaler. Departementet bemerket at det ikke må være slik at sjikanøse anmeldelser kan hindre en søker i å få statsborgerskap.

9.2.7 Høringsinstansenes synspunkter

Juss-Buss stiller seg positiv til forslaget og håper det bidrar til å gjøre saksbehandlingen kortere. Riksadvokaten er enig i at innehenting av politiattest og vandelsopplysninger bør gis en lovmessig forankring.

Utlendingsdirektoratet bemerker at det vil være mer fleksibelt om statsborgerloven har en generell hjemmel for behandling av personopplysninger, at enkelte forhold som blant annet vandelsopplysninger nevnes uttrykkelig, og at det for øvrig gis mer detaljerte regler i forskrifter til statsborgerloven. Direktoratet mener blant annet at det bør sies uttrykkelig at personopplysninger skal gjøres tilgjengelig for departementet og klageinstansen.

Datatilsynet viser til at det i forslaget til politi­registerlov i NOU 2003:21 innføres et skille mellom uttømmende og begrensede attester. Ved de fleste vandelskontroller trenger man informasjon om forhold som er relevant for det formål som ønskes oppnådd. Datatilsynet forstår at det i forbindelse med behandling av søknader om statsborgerskap kan være behov for informasjon knyttet til mange ulike typer kriminelle handlinger. Datatilsynet mener likevel det bør vurderes hvorvidt overtredelse av enkelte straffebud anses mindre relevante i denne sammenheng, og om det kan innføres en begrensning i forhold til hvor langt tilbake i tid det er nødvendig å gå for å oppfylle det aktuelle formål. Blant annet mener Datatilsynet at dommer og bøter som ikke skal medtas etter strafferegistreringsloven § 6, ikke bør medtas.

Datatilsynet har forståelse for at opplysninger om hvorvidt søkeren på søknadstidspunktet er anmeldt, siktet eller tiltalt er relevant, slik at en søknad eventuelt kan stilles i bero til forholdet er avklart. Datatilsynet anbefaler at bestemmelsen presiseres, slik at det går klart frem at opplysninger om anmeldelse, siktelse og tiltale kun referer seg til forhold som er uavklart, og uttaler:

«Ett av grunnkravene i personvernretten er at kun oppdatert og relevant informasjon skal benyttes. Dette prinsippet er spesielt viktig når opplysningene skal benyttes til å fatte et vedtak som er av stor betydning for borgeren. Slik Datatilsynet ser det, argumenteres det ikke i høringsnotatet for hvorfor det også er av betydning å ta med denne type opplysninger i tilfeller der forholdet allerede er avklart og ikke har medført noen slik reaksjon.»

Når det gjelder anmerkninger av verserende saker i politiattesten, foreslår Riksadvokaten at politiattesten også inneholder en kort redegjørelse for det verserende forholdet, hvilket straffebud det gjelder og hvor langt etterforskningen og den påtalemessige behandlingen er kommet. Disse opplysningene kan gi grunnlag for at søknad straks tas under behandling eller besluttes stilt i bero. Riksadvokaten foreslår at det overveies om forskriften bør suppleres på dette punkt.

Utlendingsdirektoratet bemerker at det er politiet som stiller søknaden i bero, som regel på grunnlag av en siktelse eller tiltale. Direktoratet er derfor enig i at politiattesten også bør inneholde opplysninger om siktelser og tiltaler.

Antirasistisk Senter og Mirasenteret er uenig i forslaget om at politiattesten skal inneholde opplysninger om at søkeren er anmeldt for straffbare forhold. Antirasistisk senter fremhever at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Senteret frykter at bestemmelsen kan misbrukes. Justisdepartementet bemerker at det ikke er praksis for at politiattester viser anmeldelser og er på prinsipielt grunnlag uenig i at anmeldelser medtas. Justisdepartementet bemerker videre at en politiattest normalt kun skal vise ilagte straffereaksjoner. I enkelte tilfeller har man åpnet for at en politiattest viser om vedkommende er tiltalt eller siktet. Dette er imidlertid mest vanlig i de tilfellene der politiattesten er begrenset, dvs. at den kun skal vise ilagt straff mv. for nærmere angitte kriminelle handlinger. Justisdepartementet stiller seg også tvilende til om det er nødvendig at politiattesten inneholder opplysninger om siktelse og tiltale og fortsetter:

«I henhold til § 7 første ledd bokstav g) er det et vilkår for erverv av statsborgerskap at søkeren ikke er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon. Formålet med krav om politiattest er derved at søkeren dokumenterer at dette vilkåret er oppfylt. Siden det ikke er noe vilkår for erverv av statsborgerskap at søkeren ikke er siktet eller tiltalt, er det heller ikke nødvendig at politiattesten viser slike forhold.»

Justisdepartementet bemerker at i henhold til forslag til § 29 annet ledd vil utlendingsmyndighetene ha krav på å få opplysninger om verserende saker, herunder om anmeldelse, siktelse og tiltale, men at slike opplysninger ikke må gis i form av politiattest.

Utlendingsdirektoratet bemerker at departementet synes å legge til grunn at det er søkeren som plikter å legge frem politiattest, i tråd med søkerens alminnelige dokumentasjonsplikt. UDI bemerker at det ikke går klart frem av forslaget hvem som skal legge frem politiattesten. UDI foreslår at søknad om statsborgerskap også skal inkludere søknad om politiattest og fortsetter:

«Videre bør det komme klart fram at det er politiet som skal utferdige attesten på eget initiativ som en del av sine saksforberedende oppgaver for vedtaksmyndighetene. Politiet skal legge attesten sammen med de andre saksdokumentene før saken oversendes til direktoratet for avgjørelse i første instans. Verken direktoratet eller klageinstansen bør ha noe selvstendig ansvar for å innhente politiattest. Rutiner for oppdatering av attesten kan gis i forskrift.»

Politidirektoratet bemerker at det i dag er ulik praksis i politidistriktene hva gjelder måten opplysninger om søkerens vandel gis til utlendingsmyndighetene, og uttaler;

«Vi er kjent med at Oslo politidistrikt har en ordning hvor utlendingsseksjonen skriver ut politiattester for bruk i saker etter utlendingsloven og statsborgerskapsloven, mens andre distrikter legger en utskrift fra straffe- og bøteregisteret ved søknaden.»

Politidirektoratet bemerker at utstedelse av politiattester krever betydelige ressurser og en oppdatert politiattest vil kreve ytterligere ressurser. Etter direktoratets syn er det mest praktisk om utlendingsmyndighetene i forbindelse med søknad om statsborgerskap får utskrift fra straffe- og bøteregisteret samt opplysninger om eventuelle uavgjorte straffbare forhold.

9.2.8 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at tilgangen til vandelsopplysninger i forbindelse med behandling av sak etter statsborgerloven skal ha en lovmessig forankring. Dette er ønskelig både av hensyn til bestemmelsene om behandling av personopplysninger i personopplysningsloven, jf. punkt 9.1. foran, samt for å sikre likebehandling av søkere. Ett spørsmål er om opplysninger om vandel bør fremkomme i politiattest eller ved utskrift av opplysninger fra politiets straffe- og bøteregister. Utstedelse av en politiattest krever noe saksbehandling hos politiet, som må ta stilling til hvilke forhold som skal med. Utstedelse av politiattest er dermed mer ressurskrevende enn utskrift fra et register. Fremleggelse av politiattest er likevel den ordinære måten å dokumentere vandel på og den som strafferegistreringsloven legger opp til. Departementet foreslår at en søkers vandel ved behandling av sak etter statsborgerloven fortsatt skal fremgå av politiattest.

Det må videre tas stilling til om en ordinær politiattest, dvs. politiattest som bare viser ilagte reaksjoner i overensstemmelse med strafferegistreringsloven § 6 første ledd er tilstrekkelig for formålet, eller om flere opplysninger bør kreves. Departementet mente å foreslå i høringsbrevet at også ilagte reaksjoner som ikke skal medtas etter strafferegistreringsloven § 6, skal fremgå av politiattesten. Høringsinstansene har oppfattet høringsbrevet forskjellig. Systemet med karenstid baserer seg på at det er mulig å få opplysninger om ilagte reaksjoner. På samme måte som strafferegistreringsloven § 6, baserer systemet med karenstid seg på at man etter hvert setter strek over reak­sjoner for straffbare forhold. Disse to systemene er imidlertid ikke helt sammenfallende hva angår betydningen av på hvilket tidspunkt et straffbart forhold er begått. Det skal utarbeides forskriftsbestemmelser om hvilken karenstid som skal ilegges ved forskjellige reaksjoner for straffbare forhold. Det er uheldig dersom man ved utforming av karenstider blir bundet opp av bestemmelsene i strafferegistreringsloven. Etter strafferegistreringsloven § 6 første ledd skal for eksempel dom på ubetinget fengsel over 6 måneder eller forvaring utelates fra en politiattest, dersom den dømte er løslatt, endelig eller på prøve, mer enn 10 år før attesten blir utstedt. Anvendelse av bestemmelsen vil medføre at utlendingsmyndighetene ikke får kunnskap om svært lange straffer, dersom det søkes statsborgerskap 10 år etter løslatelse. Det følger av statsborgerloven § 9 at karenstiden ved ubetinget fengsel løper fra soningens opphør, dvs. prøveløslatelse. Dersom en ubetinget fengselsdom på for eksempel 20 år ikke medtas i en politiattest som utstedes 10 år etter løslatelse, innebærer det at karenstid lenger enn 10 år blir uten realitet. Dette tilsier at bestemmelsene i strafferegistreringsloven § 6 første ledd nr. 9 om utelatelse av opplysninger om ubetinget fengselsstraff ikke bør gjelde. Spørsmålet er så om de øvrige reglene om utelatelse i strafferegistreringsloven skal gjelde, eller om også andre reaksjoner bør fremgå av politiattesten. Vedtatte forelegg utelates etter 2 år, jf. strafferegistreringsloven § 6 første ledd nr. 3. Dersom en søker er registrert med flere forelegg eller bøter, vil departementet i forskrift foreslå lenger karenstid, enn om vedkommende bare var registrert med én reaksjon. Bestemmelsen i strafferegistreringsloven § 6 første ledd nr. 3 vil kunne hindre kunnskap om gjentakelse. På denne bakgrunnen foreslår departementet at også ilagte forelegg og bøter skal fremgå av politiattesten som anvendes i statsborgersaker. Departementet foreslår at også andre reaksjoner for straffbare forhold skal fremgå av politiattesten som skal anvendes i søknad om statsborgerskap. Dermed blir det karenstidens utgangspunkt og lengde som blir avgjørende for når en søker kan få statsborgerskap, og ikke tilgangen til opplysningene om ilagte reaksjoner.

Datatilsynet har foreslått at det vurderes om overtredelse av enkelte straffebud skal anses som mindre relevante ved søknad om statsborgerskap, og dermed ikke medtas i politiattest. Departe­mentet vil bemerke at i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.9.7 ble det foreslått at det var straffereaksjonens lengde og ikke det enkelte straffbare forholdets art som skulle være relevant for spørsmålet om karenstid. Dette har Stortinget sluttet seg til. Departementet vil ikke foreslå noen endringer her.

Neste spørsmål blir om opplysninger om straffbare forhold som søkeren ikke er ilagt reaksjon for etter straffeloven, bør medtas i politiattesten.

Utgangspunktet i § 7 første ledd er at alle vilkårene for statsborgerskap må være oppfylt på vedtakstidspunktet. Dersom en politiattest viser at søkeren ikke er registrert med reaksjoner for straffbare forhold som hindrer innvilgelse etter loven, skal statsborgerskap kunne innvilges. Dette utgangspunktet modifiseres av bestemmelsen i § 30, om at en søknad om statsborgerskap i visse tilfeller kan stilles i bero. Der en påbegynt straffesak ikke er ferdigbehandlet er det ikke ønskelig at noen innvilges statsborgerskap. Søknaden om statsborgerskap stilles i bero inntil det straffbare forholdet er avklart, dersom det straffbare forhold­et kan få betydning for søknaden, jf. § 30 annet ledd. Forholdet har betydning dersom eventuell ilagt reaksjon vil gi karenstid som utskyter det tidligste tidspunktet statsborgerskap kan innvilges.

Departementet foreslår at det er politiet som skal stille søknaden om statsborgerskap i bero. Dette er også ordningen i dag. Politiet må dermed kontrollere om søkeren er under etterforskning før saken oversendes UDI for behandling. Etter dagens ordning er det relativt enkelt for politiet å vurdere spørsmålet om berostillelse, ettersom ilagt reaksjon alltid medfører tilleggstid til lovens botidskrav. Innføring av karenstid i ny lov kan gjøre det uklart for politiet om vilkåret for berostillelse i § 30 annet ledd er oppfylt. Paragraf 9 annet ledd fastsetter utgangspunktet for karenstiden. Ved enkelte straffereaksjoner skal karenstiden regnes fra tidspunktet for den straffbare handlingen. Dersom søkeren er under etterforskning for et forhold som er begått noe tilbake i tid, og forholdet muligens vil bli møtt med reaksjoner som f.eks. samfunnsstraff eller forelegg hvoretter karenstiden regnes fra handlingstidspunktet, kan det tenkes at karenstiden vil være utløpt når lovens krav til oppholdstid er oppfylt. I tvilstilfeller bør politiet derfor oversende saken til UDI, som må ta stilling til spørsmålet om saken kan avgjøres. Politiet må i slike tvilstilfeller utstede politiattest, før oversendelsen av saken til UDI. De forholdene søkeren er under etterforskning for bør derfor fremgå av politiattesten, slik at UDI har grunnlag for å vurdere spørsmålet. Også i de tilfellene hvor søkeren er under etterforskning, men politiet mener at forholdet ikke vil få betydning etter spørsmålet om statsborgerskap, bør forholdet fremgå av politiattesten, slik at UDI kan prøve politiets vurdering.

Departementet slutter seg til Datatilsynets syn om at det bare er opplysninger om straffbare forhold som ikke har resultert i en reaksjon, og som er uavklarte, som det bør opplyses om. Siktelser som blir frafalt eller forhold som er henlagt er ikke av relevans for statsborgersaken, og bør følgelig ikke medtas i noen politiattest eller på annen måte opplyses om. Etter departementets syn er det likevel unødvendig å presisere dette i loven.

Departementet foreslo i høringsbrevet at det skal fremgå av politiattesten om søkeren er anmeldt, siktet eller tiltalt for straffbare forhold. Dette er en presisering av bestemmelsen i § 30 annet ledd om at behandlingen av søknad om statsborgerskap kan stilles i bero dersom søkeren er under etterforskning. Som det fremgår ovenfor, bør opplysninger som gir grunnlag for å stille en søknad i bero bare fremgå av politiattesten dersom politiet er usikker på om de kan få betydning for søknaden. Mener politiet at opplysningene gir grunnlag for berostillelse, skal saken først oversendes UDI etter at straffesaken er avgjort. Dermed blir det som hovedregel bare opplysninger om ilagte straffbare forhold som fremkommer av politiattesten.

På bakgrunn av innspill fra høringsinstanser foreslår departementet at opplysninger om at søkeren er anmeldt likevel ikke skal medtas i politiattesten. En rekke anmeldelser følges ikke opp, og slike anmeldelser bør ikke medføre at søknader stilles i bero i ubestemt tid. Departementet legger til grunn at dersom en søker er anmeldt for et forhold som kan få betydning for en søknad om statsborgerskap, vil det raskt bli tatt ut siktelse, dersom det antas å være grunnlag for anmeldelsen.

Departementet slutter seg til Riksadvokatens forslag om at den nærmere reguleringen av politiattesten inntas i forskrift til statsborgerloven.

Utlendingsdirektoratet har reist spørsmålet om hvem som har ansvaret for at en politiattest følger saken. Etter departementets syn må det være mest hensiktsmessig at politiet som mottar søknad om statsborgerskap, utsteder politiattest så nær opp til oversendelsen av saken til UDI som mulig. Dermed unngår man at politiet må utstede politiattest flere ganger. Dette innebærer at den som søker om norsk statsborgerskap ikke må innhente politiattest selv før søknaden fremmes. Som i dag bør den som søker om statsborgerskap samtykke i at politiet utsteder politiattest til bruk i saken, ved fremsettelse av søknaden. Søkeren bør imidlertid få oversikt over hva vedkommende er registrert med. Vedkommende bør derfor få tilsendt kopi av attesten når den utstedes, senest i forbindelse med oversendelsen av saken til UDI.

Ingen høringsinstanser har kommentert departementets forslag om å innta hjemmel for å gi nærmere bestemmelser om politiattest i forskrift i § 7 fjerde ledd, og forslaget opprettholdes. Det kan blant annet være ønskelig å gi bestemmelser om oppbevaring og sletting av politiattester i forskrift. Videre kan det være aktuelt å nedfelle i forskrift at det er politiet som har plikt til å sørge for at en politiattest følger saken.

Når det gjelder spørsmålet om det er nødvendig med ny politiattest når vandelsopplysningene om søkeren må oppdateres etter at statsborgersøknaden er oversendt UDI, vises til punkt 9.3.

Departementets forslag til bestemmelse om politiattest er inntatt i utkastet til nytt tredje ledd i § 7. Forslaget til forskriftshjemmel er inntatt i utkastet til § 7 fjerde ledd.

9.2.9 Særlig om vandelsopplysninger og melding om norsk statsborgerskap

9.2.9.1 Bakgrunn

Spørsmålet ovenfor under punkt 9.2 gjaldt politiattest ved søknad om norsk statsborgerskap. Statsborgerloven kapittel 4 har særregler om erverv av norsk statsborgerskap ved melding etter avtale med andre nordiske land. Se Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 9. Paragraf 20 første punktum, som tilsvarer § 10B i gjeldende statsborgerlov, lyder:

«Danske, finske, islandske og svenske statsborgere har ved melding rett til å bli norsk statsborger såfremt vedkommende har fylt 18 år, har vært bosatt i riket de siste syv år og i denne tiden ikke er dømt til frihetsstraff eller særreaksjon som følge av straffbart forhold.»

Vandelskravet her avviker fra kravet i § 7 første ledd bokstav g ved at det kun er ilagt frihetsstraff eller særreaksjon som følge av straffbart forhold som kan hindre statsborgerskap ved melding. Reaksjonen må dessuten være ilagt i løpet av de siste syv årene. Det opereres her ikke med karenstid, og det spiller ingen rolle at vedkommende har uavklarte straffbare forhold. Så fremt straffen ikke er ilagt de siste syv årene før meldingen ble mottatt av direktoratet, hindrer det ikke erverv av statsborgerskap at vedkommende soner eller nylig har sonet straffen. Det følger av § 29 at også den som vil erverve statsborgerskap ved melding kan pålegges opplysnings-, dokumentasjons- og møteplikt.

9.2.9.2 Gjeldende praksis mv.

Etter gjeldende lov § 10B innhentes det i praksis politiattest. Praksis varierer; i noen tilfeller innhenter melderen selv en politiattest som vedlegges meldingen som sendes direkte til fylkesmannen som i dag er behandlende instans, eller melding med politiattest innleveres til politiet for videresending. I andre tilfeller utsteder politiet politiattest etter at meldingen er innlevert. Fylkesmannen har imidlertid hjemmel for selv å innhente politiattest. Dette følger av Justisdepartementets rundskriv 22. mai 1975 (G-109/75) hvor det i medhold av strafferegistreringsloven § 6 tredje ledd ble bestemt at fylkesmennene ved innhenting av politiattest til bruk ved kontroll av meldinger etter § 10B kunne få opplyst om vedkommende var dømt til frihetsstraff i løpet av de siste syv år.

9.2.9.3 Departementets forslag og vurdering

Ettersom også behandling av melding involverer politiattest, og dermed personsensitive opplys­ning­er, foreslår departementet at anvendelse av politiattest gis en lovmessig forankring også i § 20. Departementets forslag har ikke vært på høring. Departementet antar at høring ikke er nødvendig, fordi tilsvarende, men mer omfattende bestemmelse har vært på høring knyttet til § 7. Departementet foreslår også at det inntas en forskriftshjemmel for å gi nærmere bestemmelser om politiattesten, tilsvarende forslaget til forskriftshjemmel i § 7 fjerde ledd.

Departementets forslag til bestemmelse er inntatt i utkastet til § 20 annet ledd.

9.3 Utlendingsmyndighetenes tilgang til opplysninger

9.3.1 Bakgrunn

Som nevnt under punkt 9.1 er det ved behandling av søknad om statsborgerskap en rekke opplysninger som utlendingsmyndighetene har behov for. Opplysningene søkeren har fremlagt kan trenge verifisering og eventuelt supplement. I dag er det politiet som ved sin forberedende behandling av søknad om statsborgerskap foretar eventuell kontroll av opplysningene som søkeren har gitt. Dersom det har gått noe tid fra opplysningene ble gitt til saken tas til behandling i UDI eller klageinstansen, kan det være behov for å oppdatere opplysningene. Ved behandling av søknad om statsborgerskap vil det for eksempel ofte være behov for oppdaterte opplysninger om vandel, for å sikre at søkeren ikke er kommet under etterforskning eller er ilagt reaksjon for straffbare forhold etter at politiattest ble utstedt. Spørsmålet i det følgende er om utlendingsmyndighetene selv bør kunne innhente oppdaterte opplysninger, i stedet for å be søkeren gjøre det.

9.3.2 Gjeldende rett, ny lov om statsborgerskap og dagens praksis

Verken gjeldende statsborgerlov av 8. desember 1950 nr. 3 eller ny lov om statsborgerskap (lov 10. juni 2005 nr. 51) inneholder bestemmelser som gir adgang for forvaltningen til å innhente oppdatert politiattest for å kontrollere at søkeren ikke er registrert med nye straffbare forhold etter at søknaden ble fremmet, når søknad om statsborgerskap tas til behandling. Lovene inneholder heller ikke hjemmel for å innhente andre opplysninger av relevans for statsborgersaken.

Ved erverv av statsborgerskap ved melding, er ervervstidspunktet den dagen meldingen kommer inn til fylkesmannen, så fremt meldingen er fullstendig og vilkårene er oppfylt på dette tidspunktet. Ettersom dette er ervervstidspunktet, er det ikke nødvendig med oppdaterte opplysninger, selv om meldingen først senere behandles for å konstatere om vilkårene for erverv ved melding var oppfylt.

UDI og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som i dag er klageinstans i statsborgersaker, anvender DUF, et saksbehandlingsregister ved behandling av utlendingssaker. Av registeret fremgår hele sakshistorikken til søkeren fra første sak etter utlendingsloven. Alle dokumenter i utlendings- og statsborgersak skal være registrert i DUF. UDI har også tilgang til Folkeregisterets register FREG. Av dette fremgår opplysninger om sivilstatus, bosted etc. Også politiet som er saksforberedende instans i statsborgersaker har tilgang til FREG. I tillegg anvender politiet sine egne registre, som verken UDI eller departementet har tilgang til.

Av søknadsskjemaet som anvendes for å søke om statsborgerskap fremgår det at en del av opplysningene fra søknaden vil bli registrert i et EDB-register, og at søkeren har innsynsrett i dette, i henhold til personopplysningsloven.

9.3.3 Ordningen i Danmark og Sverige

I Sverige har Migrationsverket direkte tilgang til politiets Kriminalitetsregister og Mistankeregister. Saksbehandlingen vil dermed ikke måtte utsettes i påvente av oppdaterte vandelsopplysninger dersom det er nødvendig. Migrationsverket har ikke direkte tilgang til Sikkerhetspolitiets liste over personer som er mistenkt for forbrytelser mot rikets sikkerhet eller allmenn sikkerhet. Migrations­verket sender derfor en datafil med navn på søkere til Sikkerhetspolitiet og mottar allerede dagen etter svar på forespørselen om det er noe å bemerke.

Migrationsverket har ikke direkte tilgang til Folkeregisteret. Opplysninger fra Folkeregisteret må søkeren selv sende inn. Migrationsverket kan imidlertid gå inn på et SPAR register som inneholder mye informasjon om personer bosatt i Sverige. Migrationsverket har også tilgang til opplysninger om søkerens gjeld til offentlige og private gjennom den svenske Kronofogdemyndigheten som blant annet bistår med gjeldsinndrivelse.

I Danmark kontrollerer Ministeriet for Flygtninge, Indvandrere og Integration opplysninger via en rekke registre før en søker opptas på et lovforslag om statsborgerskap. I Det Sentrale Personregisteret undersøkes blant annet adresse, statsborgerrettslig status, innreisetidspunktet mv. I et register som kalles Integrasjonsportalen undersøkes søkerens innreisetidspunkt og oppholdsgrunnlag. Via Det sentrale Kriminalregister kontrolleres om søkeren er registrert med kriminalitet som er til hinder for statsborgerskap. Endelig kontrollerer myndighetene Det sentrale Fordringsregister, for å se om søkeren er registrert med gjeld til det offentlige som er til hinder for statsborgerskap.

9.3.4 Ordningen på utlendingsfeltet

Etter utlendingsloven § 45 kan Kongen gi bestemmelser om at melding om forskjellige forhold skal gis til politiet eller utlendingsmyndighetene. Utlendingsloven § 45 første ledd bokstav h lyder:

«Kongen kan gi bestemmelser om:

...at offentlig myndighet etter anmodning skal gi utlendingsmyndighetene opplysninger til bruk i sak etter loven her om utlendingers navn og adresse uten hinder av taushetsplikt etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. § 8-8 eller lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester § 6-7.»

Utlendingslovutvalget foreslår i NOU 2004:20 å videreføre denne bestemmelsen i § 94 nr. 1 i utkast til ny utlendingslov. Imidlertid er opplysninger om utlendingers navn og adresse i gjeldende utlendingslov § 45 foreslått byttet ut med utlendingers personlige forhold. Det bemerkes i utredningen punkt 13.1.8.6 at det ikke er meningen at det rutinemessig skal kreves slike opplysninger, men at det må knyttes opp mot konkrete forhold i den enkelte sak.

9.3.5 Departementets forslag i hørings­brevet

Det må være en målsetting at søknader om statsborgerskap kan behandles raskt. Statsborgermyndighetene bør derfor ha enkel tilgang til nødvendige opplysninger hos forvaltningen for øvrig. Departementet foreslo at det inntas en bestemmelse i statsborgerloven som hjemler plikt for offentlige myndigheter til å gi statsborgermyndighetene opplysninger som er nødvendige for å avgjøre sak etter statsborgerloven, uten hinder av bestemmelser om taushetsplikt. Det kan for eksempel være nødvendig med opplysninger fra Folkeregisteret om blant annet adresse, sivilstand, etc. Det er også nødvendig å kjenne til hvem som har foreldreansvaret for barn, og dermed skal representere barnet i saker etter statsborgerloven. Som nevnt ovenfor vil det ofte være nødvendig å oppdatere opplysninger om søkerens vandel, før statsborgerskap innvilges. Også andre opplysninger kan tenkes å være nødvendige ved behandling av søknad om statsborgerskap, for eksempel dokumentasjon på slektskap, dersom innvilgelse av statsborgerskap er avhengig av det. Det kan også være ønskelig å ha hjemmel for å kontrollere via skolemyndighetene om et barn faktisk møter på skolen, dersom det antas at familien som søker statsborgerskap ikke lenger befinner seg i landet. Opplysningsplikten bør bare utløses dersom vedkommende myndighet blir anmodet om å gi slike opplysninger. Det bør være statsborgermyndighetene, dvs. UDI, UNE eller departementet, som kan anmode om at slike opplysninger blir gitt. Etter departementets syn burde søkeren informeres om at opplysninger kan bli innhentet. Dette bør gjøres ved informasjon på søknadsskjemaet som søkeren underskriver, om at nødvendige og oppdaterte opplysninger kan bli innhentet senere i saksgangen. Hvilke instanser som kan kontaktes og hva slags opplysninger som kan gis ble foreslått utfylt i forskrift.

Alternativet til en bestemmelse som pålegger andre myndigheter plikt til å gi fra seg opplysninger, er at statsborgermyndighetene ber søkeren innhente opplysningene. En slik løsning vil gjøre saksbehandlingen mindre effektiv. Istedenfor at gitte opplysninger kan kontrolleres over telefon, må søkeren skriftlig bes om å innhente opplysninger på nytt, for eksempel innhente oppdatert bostedsattest, politiattest etc. En slik ordning vil sikre at søkeren er klar over hvilke opplysninger om vedkommende som innhentes.

Paragraf 30 første ledd gir adgang til å stille søknad om statsborgerskap i bero dersom saken avhenger av avgjørelsen i en utlendingssak. Ettersom UDI og UNE behandler saker etter både utlendingsloven og statsborgerloven, la departementet til grunn at det her ikke vil være nødvendig med spesielle hjemler vedrørende informasjonsutveksling.

9.3.6 Høringsinstansenes synspunkter

Juss-Buss, Kripos og UDI støtter forslaget om en generell hjemmel for innhenting av nødvendige opplysninger fra andre offentlige myndigheter. Kripos bemerker at alternativet om at statsborgermyndighetene ber søker innhente opplysningene kan åpne opp for at statsborgermyndighetene kan bli forelagt dokumenter som er forfalsket eller på annen måte uriktige. Om statsborgermyndighetene selv innhenter opplysningene vil denne muligheten reduseres betraktelig.

Datatilsynet understreker at innvilgelse av statsborgerskap er å anse som en rettighet, forutsatt at vilkårene for innvilgelse er tilstede. På den bakgrunnen er Datatilsynet av den oppfatning at opplysningene som er nødvendig for å belyse søknaden primært bør hentes fra søkeren selv, i samsvar med gjeldende rett. Tilsynet bemerker at rask behandling av søknad også er i den enkelte søkers interesse. Hvilket betyr at vedkommende har alt å tjene på selv å skaffe hurtig til veie den informasjon som myndighetene anser nødvendig for å kunne behandle søknaden.

Datatilsynet fortsetter:

«I motsetning til dette utgangspunktet, fremstår forslaget til nytt annet ledd i statsborgerlovens § 29 som svært vidt utformet med stor likhet med en generalfullmakt. Ikke bare opphever bestemmelsen taushetsplikten for alle offentlige myndigheter dersom Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda eller departementet har et behov for opplysninger for å behandle en søknad om statsborgerskap; Slike offentlige myndigheter pålegges samtidig en utleveringsplikt i denne sammenheng. Uten å spesifisere nærmere hva slags opplysninger det kan være aktuelt å innhente, og uten å angi nærmere hvilke offentlige myndigheter som kan være aktuelle som kilder, gjør bestemmelsen, på generelt grunnlag, unntak fra annen lovpålagt taushetsplikt. Det antas at utlendingsmyndigheten gjennom lang erfaring med behandling av søknader om statsborgerskap har opparbeidet seg et visst inntrykk av hva slags opplysninger som er aktuelle å innhente fra hvilke offentlige myndigheter. Denne erfaringen bør til en viss grad kunne benyttes til å spesifisere den foreslåtte formuleringen i lovens § 29 annet ledd, for eksempel i forskrifts form.»

Og videre:

«Datatilsynet tør for øvrig minne om at lovbestemt taushetsplikt er innført for å gi enkelte opplysninger et særskilt vern. Dette er opplysninger som i hovedregelen ikke skal benyttes til annet enn det formål de opprinnelig er innhentet for. Skal det avvikes fra dette, bør det skje gjennom spesifiserte unntak som gir en viss forutsigbarhet og er i samsvar med de hensyn legalitetsprinsippet søker å ivareta, eller være basert på søkerens frivillig, uttrykkelige og informerte samtykke.»

Mira-senteret og Antirasistisk Senter går mot forslaget. Sistnevnte instans bemerker at forslaget i praksis betyr en hjemmel for politiet til å igangsette politietterforskning av utlendinger ved hjelp av offentlige kontorer som skoler, universiteter og høyskoler, barnehager, arbeidskontorer og andre offentlige kontorer som innvandrere har kontakt med. Antirasistisk senter mener forslaget er egnet til å svekke utlendingenes rettssikkerhet og styrke mistenksomheten mot innvandrere i samfunnet.

Når det gjelder forslaget om å innhente oppdatert politiattest, og at det er mer effektivt å ta direkte kontakt med politiet istedenfor å be søkeren om å innhente ytterligere opplysninger bemerker Politidirektoratet at utstedelse av politiattester krever betydelige ressurser. Politiattest skal dessuten utstedes til søkeren. Dersom den skal utferdiges til noen annen må det foreligge skriftlig samtykke fra søkeren, og vedkommende skal normalt tilsendes en kopi, jf. forskrift om strafferegistrering § 13. Politidirektoratet finner det mest praktisk om utlendingsmyndighetene i forbindelse med søknad om statsborgerskap får utskrift fra straffe- og bøteregisteret, samt opplysninger om eventuelle uavgjorte straffbare forhold. Politidirektoratet har ved sin høringsuttalelse lagt brev fra Oslo politidistrikt (OPD), som bemerker at også politiet bør kunne anmode om opplysninger. OPD viser til at politiet kontrollerer opplysninger i forbindelse med søknaden, og at også UDI returnerer søknader for at politiet skal innhente nærmere opplysninger. OPD bemerker at

«[p]olitiet benytter Folkeregisterets database (FREG) aktivt, noe som relativt ofte gir grunnlag for å avklare farskapsspørsmål, om ektefeller bor sammen og om søker faktisk befinner seg i Norge. I saker hvor opplysningene i søknad og registre ikke stemmer overens, eller saksbehandler generelt opplever at noe virker galt, gjøres nærmere undersøkelser i form av intervjuer og noen ganger besøk på søkers adresse. (såkalte bostedskontroller).»

Riksadvokaten bemerker at hensynet til notoritet og etterkontroll tilsier skriftlighet om alle spørsmål som danner grunnlag for vedtak og avgjørelser, også opplysninger om at søkeren ikke er registrert med nye straffbare forhold.

9.3.7 Departementets vurderinger

Den som søker statsborgerskap må sørge for at nødvendige vedlegg som dokumenterer opplysningene følger søknaden. Dersom det er uoverensstemmelser mellom søkerens opplysninger og opplysninger som politiet har tilgang til, blant annet i DUF-registeret, foretar politiet kontroller for å oppklare dette, ved blant annet intervju av søkeren. Den som søker statsborgerskap må være trygg på at det kun er de opplysningene som gis i søknaden om statsborgerskap som er av betydning ved avgjørelse av søknaden. Det bør dermed kun være opplysninger som er gitt i søknaden som skal kontrolleres. Fordi lang saksbehandlingstid tilsier at faktum som er avgjørende for en søknads utfall kan ha endret seg etter at søkeren fremmet sin søknad, eller politiet utstedte politiattest, vil UDI, og UNE som ny klageinstans, kunne ha behov for å kontrollere fremlagte opplysninger før søknaden om statsborgerskap avgjøres. Så lenge UDI og UNE ikke har tilgang til registre hvor opplysningene fremgår står valget mellom å be søkeren innhente ny dokumentasjon, eller at disse instansene selv kontrollerer informasjonen ved kontakt med andre myndigheter. På bakgrunn av uttalelser fra høringsinstansene har departementet kommet til at forslaget i høringsbrevet må innsnevres. Departementet slutter seg til Datatilsynets synspunkt om at opplysninger relevant for søknaden bør gis av søkeren selv, slik som i dag. Dersom søkeren manipulerer med opplysningene, slik Kripos har beskrevet, vil dette kunne resultere i straff for dokumentfalsk. Vedkommende kan også risikere at norsk statsborgerskap blir tilbakekalt, dersom de uriktige opplysningene var motiverende for innvilgelsen, jf. § 26 annet ledd.

Etter departementets syn bør man imidlertid stille opplysninger om vandel i en annen stilling. Endringer i vandelsopplysninger er det som oftest vil hindre innvilgelse av statsborgerskap. Utskrift av vandelsopplysninger er det mest nærliggende at søkeren kan ønske å gjøre endringer på. I dag befatter søkeren seg i praksis ikke med politiattesten som vedlegges søknaden. Departementet foreslår at UDI, UNE og departementet kan innhente oppdaterte opplysninger direkte fra politiet. Dette bør skje skriftlig. Søkeren må få kopi av brev eller telefaks hvor det anmodes om oppdaterte opplysninger. Opplysningene om vandel må tilsvarende gå i kopi til søkeren.

Når det gjelder spørsmålet om oppdaterte opplysninger bør gis i form av en ny politiattest, eller ved utskrift av politiets straffesaks- og bøteregister, slutter departementet seg til forslag fra Justisdepartementet og Politidirektoratet, om at utskrift av registeret er tilstrekkelig. Den som er registrert i registeret har også rett til innsyn i dette registeret, slik at det ikke er hemmelige opplysninger som avsløres. Dersom ny politiattest skulle kreves, vil dette kunne medføre lengre saksbehandlingstid, fordi utstedelse av politiattest er mer arbeidskrevende for politiet.

Departementets forslag fremgår av utkastet til § 29 annet ledd.