3 Gjeldende rett

1976-konvensjonens regler om ansvarsbegrensning finnes i kapittel 9 i lov 24 juni 1994 nr 39 om sjøfarten (sjøloven). Begrensningsbeløpene etter sjøloven kapittel 9 gjelder det samlede ansvaret for alle de ansvarlige som er omfattet av reglene (§ 171), i forbindelse med en bestemt hendelse, jf § 175 nr 4. Slik begrensing av det samlede ansvaret kalles for «globalbegrensning». Hvis det samlede ansvaret etter en hendelse overstiger dette beløpet, skjer det en forholdsmessig avkorting av erstatningsbeløpene.

Sjøloven § 171 regulerer hvem som har rett til ansvarsbegrensning etter reglene i kapittel 9. Dette gjelder rederen, samt skipets eier, disponent og befrakter og de som deltar i bergingsoperasjoner. Sjøloven §§ 172-173 samt § 181 regulerer hvilke krav reglene om ansvarsbegrensning gjelder. Bestemmelsene gjelder for visse nærmere angitte krav, i det vesentlige person- og tingskade som har oppstått ombord på fartøyet eller i forbindelse med fartøyets drift, jf sjøloven § 172. Reglene gjelder ikke oljesølskade som er regulert av Den internasjonale konvensjon om erstatningsansvar for oljesølskade 1992 («oljesølskonvensjonen»), og som reguleres av reglene i sjøloven kapittel 10 (jf sjøloven § 173 nr 2). Andre miljøskader, herunder oljesøl fra brennstofftankene («bunkers») fra skip som ikke er omfattet av oljesølskonvensjonen reguleres imidlertid av begrensningsreglene i 1976-konvensjonen (jf sjøloven § 208). Reglene gjelder ikke atomskader, krav fra arbeidstager ombord på skipet, eller krav på bergelønn og felleshavaribidrag mv (sjøloven § 173). Reglene gjelder heller ikke i forbindelse med krigsskip og andre skip som brukes i statlig ikke-kommersiell virksomhet, eller for boreskip, jf sjøloven § 181.

Reglene om begrensning av ansvaret og fordeling av ansvarsbeløpene finnes i sjøloven § 175. Ansvaret er delt i tre skadekategorier: krav i anledning av personskade på skipets egne passasjerer, krav i anledning av andre personskader, og «andre krav», jf sjøloven § 175 nr 1 - 3. Det gjelder særskilte begrensningsbeløp innenfor hver kategori. Begrensningsbeløpene for personskadekrav (unntatt passasjerskader) og «andre krav» må ses i sammenheng, siden personskadekravene også kan kreves dekket av begrensningsbeløpet for «andre krav», jf sjøloven § 176 annet ledd. Begrensningsbeløpet for passasjerskader beregnes ut fra det antall passasjerer som skipet er sertifisert for, jf sjøloven § 175 nr 1. Begrensningsbeløpet for skipets samlede ansvar for passasjerskader er i dag 46 666 SDR multiplisert med det antall passasjerer som skipet er sertifisert for, men med et absolutt tak på 25 millioner SDR, jf sjøloven § 175 nr 1. Hvis skipet for eksempel er sertifisert for 500 passasjerer blir derfor det samlede globalbeløpet 500x 46 666 SDR = 23 333 000 SDR. Dette globalbeløpet er tilgjengelig til dekning av de samlede kravene i anledning passasjerskader etter en ulykke. Begrensningsbeløpet for andre skader enn passasjerskader skjer ut fra tonnasjeprinsippet, det vil si at begrensningsbeløpet fastsettes til et visst beløp pr tonn av skipets tonnasje. Det er bruttotonnasjen, beregnet i henhold til Den internasjonale skipsmålingskonvensjonen 1969 som ligger til grunn for beregningen, jf sjøloven § 175 nr 6. For andre krav i anledning av personskader og for «andre krav» er minimumsbeløpet for de minste skipene henholdsvis 330 000 SDR og 167 000 SDR, men slik at for skip over 500 tonn øker beløpet med antall tonn. I vedlegg 4gis en oversikt over hvordan beløpene øker i henhold til skipets størrelse.

Til reglene om ansvarsbegrensning hører særlige regler om begrensningsfond og begrensningssøksmål, og om virkningene av at begrensningsfond er opprettet, jf sjøloven §§ 177-178 og sjøloven kapittel 12. Et «begrensningsfond» opprettes av den ansvarlige ved innbetaling eller sikkerhetsstillelse til en domstol av det samlede globalbegrensningsbeløpet, jf sjøloven §§ 233 - 234. Nærmere regler om prosedyrene i tilknytning til opprettelse av et slik fond finnes i sjøloven kapittel 12, som det ikke skal redegjøres nærmere for her. Reglene om ansvarsbegrensning kan påberopes uten hensyn til om den ansvarlige oppretter begrensningsfond. Opprettelsen av et slikt fond har visse rettsvirkninger, som er regulert i sjøloven kapittel 9. Er slikt begrensningsfond opprettet i Norge, vil det gjelde i forhold til alle de som har krav som er omfattet av globalbegrensningen (sjøloven § 177 annet ledd). Den som mener å ha krav i fondet og som vil reise søksmål, må gjøre dette ved den domstolen hvor begrensningsfondet er opprettet, jf sjøloven § 177 tredje ledd jf § 240. Når fondet er opprettet i Norge kan det ikke reises søksmål ved noen annen norsk domstol, jf sjøloven § 177 fjerde ledd. Når et begrensningsfond er opprettet, betyr det at de skadelidte har sikkerhet for sine krav. Det at man har fremsatt et krav mot et begrensningsfond, eller at man har et krav som kan fremsettes mot fondet, kan etter omstendighetene medføre at det ikke er anledning til å skaffe ytterligere sikkerhet eller dekning ved å begjære arrest eller annen tvangsfullbyrdelse for kravet, jf reglene om dette i sjøloven § 178. Det gjelder etter § 178 ulike regler om dette ettersom i hvilket land fondet er opprettet, som det ikke skal redegjøres for i nærmere detalj her. Det gjøres i proposisjonen her i utgangspunktet ikke endringer i reglene om begrensningsfond. Det foreslås imidlertid enkelte særlige overgangsregler for de tilfelle der både det nye og det gamle systemet kommer til anvendelse på en og samme hendelse i overgangsperioden før 1976-konvensjonen blir sagt opp av Norge.