6 Ikrafttredelse og overgangsordninger

6.1 Oppsigelsen av 1976-konvensjonen og gjennomføringen av 1996-protokollen

6.1.1 Spørsmålet om Norge skal beholde 1976-konvensjonens regler i en overgangsperiode

Som det fremgår over under punkt 4.5 er det anledning til å fortsette å være tilsluttet 1976-konvensjonens regler også parallelt med at man slutter seg til 1996-protokollens regler, slik at det da vil gjelde ulike regler i forhold til ulike ansvarlige, avhengig av hvilke konvensjonsforpliktelser Norge har i forhold til den staten der den ansvarlige er hjemmehørende. Det er Justisdepartementets målsetting at Norge etterhvert skal si opp 1976-konvensjonen, slik at 1996-protokollens regler skal anvendes i alle saker for norske domstoler. Dette er viktig, fordi 1996-konvensjonens regler gir betydelig bedre dekning til de skadelidte enn dagens regler. Likevel foreslår Justisdepartementet at man beholder 1976-konvensjonens regler i en overgangsperiode etter at 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt. Grunnen til at det kan være ønskelig å beholde 1976-konvensjonens regler på denne måten i en overgangsperiode, er hensynet til norsk internasjonal skipsfart. Hvis man sier opp 1976-konvensjonens regler før 1996-protokollens utbredelse internasjonalt er bred nok, kan Norge bli stående uten noe konvensjonsforhold om ansvarsbegrensning i forhold til et stort antall viktige stater som ikke er like raskt ute med å ratifisere 1996-protokollen som Norge. Dette kunne få uheldige virkninger.

På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsbrevet 16 desember 1997 at Norge i en overgangsperiode beholder 1976-konvensjonen parallelt med 1996-protokollens regler. Departementet uttalte i den forbindelse at:

«Spørsmålet om når 1976-begrensningskonvensjonen skal sies opp, må vurderes løpende og ut fra hvilke stater som etterhvert slutter seg til 1996-protokollen.».

Det Norske Rederiforbund, Sjøassurandørenes Centralforening, Gjensidige Skibsassuranseforeningers Komité, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Den Norske Advokatforeningog Fiskeridepartementet er enig i at man bør ha en slik overgangsperiode hvor de nye og de gamle reglene gjelder parallelt slik Justisdepartementet foreslår. Ingen høringsinstanser gir uttrykk for det motsatte syn. Gjensidige Skibsassuranseforeningers Komitéuttaler:

«...vi er enige i at 1996-protokollen ratifiseres, men at 1976-konvensjonen ikke sies opp på det nåværende tidspunkt. Prinsipielt er det selvsagt uheldig at man således i en kanskje forholdsvis lang overgangsperiode må operere med to sett av begrensningsbeløp, men denne ulempe vurderes som liten i forhold til fordelene ved inntil videre å opprettholde bindingen til 1976-konvensjonen. Næringen er forøvrig vel kjent med og vant til slike overgangsproblemer ved fornyelser og endringer i andre konvensjoner på sjørettens område».

Departementets vurdering er etter dette at Norge bør beholde 1976-konvensjonens regler i en overgangsperiode parallelt med at man er tilsluttet reglene i konvensjonen som endret ved 1996-protokollens regler, også etter at 1996-protokollen er trådt i kraft internasjonalt. Begrensningsreglene er et vesentlig trekk ved sjøretten, og det ville være uheldig hvis Norge skulle si opp 1976-konvensjonen med den konsekvens at Norge i en lengre periode blir stående uten konvensjonsbestemte ansvarsbegrensningsregler i forhold til et stort antall viktige stater på dette området. På den annen side står hensynet til de skadelidte, som oppnår en betydelig bedre beskyttelse ved 1996-protokollens regler enn ved 1976-konvensjonens regler. Hvis vi i Norge for eksempel skulle få et større utslipp av bunkersolje, som ikke er dekket av oljesølskonvensjonene, kan det skje at begrensningsbeløpene i 1976-konvensjonen medfører at dekningen er utilfredstillende. Tilsvarende gjelder større ulykker med passasjerskip. Det er derfor viktig at en slik overgangsperiode hvor man beholder 1976-konvensjonens regler etter at 1996-protokollen trer i kraft ikke blir for lang, og at man i overgangsperioden begrenser anvendelsesområdet for 1976-konvensjonen til tilfelle som omfattes av Norges forpliktelser som 1976-stat. Etter ikrafttredelsen av 1996-protokollen vil departementet løpende vurdere når 1976-reglene kan sies opp av Norge. Forhåpentligvis vil det ikke være tale om en overgangsperiode på mer enn 3-4 år fra 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt til den har fått slik utbredelse at 1976-reglene kan sies opp av Norge. Hvis det viser seg å ta særlig lengre tid, bør oppsigelse av 1976-konvensjonen vurderes uansett hvilken utbredelse 1996-reglene har fått til da.

6.1.2 Spørsmålet om Norge skal la 1996-protokollens regler gjelde før protokollen trer i kraft internasjonalt

Norge vil ikke være forpliktet av 1996-protkollens regler før protokollen trer i kraft internasjonalt. Det ville være den enkleste løsningen å anvende 1976-konvensjonens regler alene inntil 1996-protokollen trer i kraft, og deretter 1996-protokollens regler alene. Viktige hensyn tilsier imidlertid at man velger mer kompliserte overgangsordninger. Hensynet til skipsfarten tilsier at man beholder 1976-konvensjonens regler en stund etter at 1996-protokollens regler trer i kraft, jf punkt 6.1.1 over. Hensynet til de skadelidte tilsier at man begynner å anvende 1996-protokollens regler så snart som mulig. Departementet tar sikte på å ivareta begge disse hensyn, og legger derfor opp til at Norge skal begynne å anvende 1996-protokollens regler allerede før 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt. Dette lar seg gjøre bare i begrenset grad, fordi Norge etter 1976-konvensjonen er forpliktet til å anvende 1976-konvensjonens regler i forhold til ansvarlige fra konvensjonsstatene. Etter 1976-konvensjonen artikkel 15 er det imidlertid adgang til å gjøre unntak i forhold til ansvarlige fra stater som ikkeer tilsluttet 1976-konvensjonen. Bestemmelsen som foreslås i utkastet til ny § 170 i sjøloven gjennomfører derfor 1996-protokollens regler så langt dette lar seg gjøre innenfor rammen av 1976-konvensjonen.

Slik ikrafttredelse før 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt er av relativt begrenset betydning, fordi Norge fortsatt vil være internasjonalt forpliktet til å anvende 1976-konvensjonens regler i forhold til alle ansvarlige fra 1976-konvensjonsstater, jf lovutkastet § 170. Reglene i avsnitt II i sjøloven kapittel 9 vil frem til 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt, derfor bare kunne anvendes i forhold til ansvarlige fra stater som ikke er tilsluttet 1976-konvensjonen. Det kan imidlertid likevel ha en viss betydning å sette de nye reglene i kraft uten å vente på at 1996-protokolen trer i kraft internasjonalt. For eksempel er det blant stater som tidligere var en del av Sovjetunionen bare Georgia som er tilsluttet 1976-konvensjonen, og også i andre deler av verden er det viktige stater som ikke er tilsluttet 1976-konvensjonen. I forhold til redere fra slike stater som ikke er tilsluttet 1976-konvensjonen vil reglene i sjøloven kapittel 9 avsnitt II komme til anvendelse allerede fra lovendringen trer i kraft. Først når 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt vil reglene i avsnitt II også komme til anvendelse for ansvarlige fra stater som er medlem av 1976-begrensningskonvensjonen og som også har ratifisert 1996-protokollen. Det har i høringsrundene ikke fremkommet innsigelser mot at 1996-protokollens regler på denne måten gis virkning i Norge før de trer i kraft internasjonalt.

6.2 Tidspunktene for oppsigelse av 1976 konvensjonens regler og gjennomføringen av 1996-protokollen i de øvrige nordiske land

Spørsmålet om oppsigelse av 1976-konvensjonens regler, gjennomføringen av 1996-protokollen og overgangsregler i den forbindelse har vært drøftet inngående i det nordiske sjørettssamarbeidet på departementsnivå, med tanke på å få mest mulig ensartede løsninger innenfor Norden. Danmark vedtok sin lov 23 mars 1999, mens Sverige og Finland enda ikke har vedtatt sine lover. Det er ikke i det nordiske sjørettssamarbeidet oppnådd fullstendig nordisk rettsenhet når det gjelder overgangsordningene. Danmark tar sikte på å beholde 1976-konvensjonen i en overgangsperiode også etter at 1996-protokollen er trådt i kraft internasjonalt, på samme måte som Norge. I Finland og Sverige tar man derimot sikte på å si opp 1976-konvensjonen med virkning fra det tidspunkt 1996-protokollen trer i kraft. Norge, Sverige og Finland legger opp til å ratifisere 1996-protokollen og la reglene komme til anvendelse allerede før 1996 protokollen trer i kraft internasjonalt, så langt dette lar seg gjøre innenfor 1976-konvensjonens rammer. Danmark derimot, legger opp til at 1976-konvensjonens regler skal gjelde alene inntil 1996-protokollen er trådt i kraft og de viktigste sjøfartslandene har tiltrådt den, dog muligens slik at man likevel setter 1996-reglene i kraft tidligere forsåvidt gjelder passasjerskader. Som nevnt foran, er signalene fra Danmark (pr mai 1999) at Danmark, i motsetning til de øvrige nordiske land, ikketar sikte på å ratifisere 1996-protokollen med det første. Det diskuteres i det nordiske sjørettssamarbeidet å inngå en avtale om at de nordiske land seg i mellom uansett skal anvende 1996-protokollens regler, i perioden mens vi ennå er bundet av 1976-konvensjonen. Fra dansk side ønsker man at en slik avtale skal gjelde bare for passasjerskader, mens de andre nordiske land ønsker at avtalen skal gjelde generelt. Det er for tidlig å si hva som blir resultatet av samtalene om en slik nordisk avtale. En slik avtale kan bl a bli forhindret i og med at det ikke ellers er oppnådd nordisk rettsenhet om overgangsreglene.

Selv om de nordiske land har valgt noe ulike ordninger med hensyn til når man sier opp 1976-konvensjonen og når man gjennomfører 1996-protokollen, har man i det nordiske sjørettssamarbeidet arbeidet med å komme frem til likelydende lovreguleringer av overgangen. Utkastet til ny § 170 er i hovedtrekk et resultat av dette nordiske samarbeidet. I februar 1999 kom man i det nordiske sjørettssamarbeidet frem til et endelig nordisk forslag til overgangsregler. Danmark vedtok sin lov allerede 23 mars 1999 på basis av dette nordiske forslaget.

I Norge, ble det nordiske forslaget til overgangsregler sendt på høring 23 februar 1999, med frist til 15 april 1999, jf punkt 2.1.3 foran. Under høringen er det kommet frem vesentlige innvendinger mot deler av forslaget fra professor Erling Selvig. På denne bakgrunn har departementet i lovforslaget i proposisjonen her delvis fraveket den løsningen man hadde forhandlet frem på nordisk plan. Se nærmere om dette punkt 6.3.1 nedenfor. Om Sverige og Finland kommer til å følge det opprinnelige nordiske forslaget eller den norske løsningen, eller velger en tredje løsning, gjenstår å se. Man vil der ennå vurdere disse spørsmålene i noen tid før man bestemmer seg.

6.3 Overgangsreglene - samordningen av 1976-konvensjonens regler og 1996-protokollens regler i overgangsperioden

6.3.1 Oversikt

Når man beholder 1976-konvensjonen i en overgangsperiode også etter at 1996-protokollen er trådt i kraft internasjonalt, slik departementet foreslår jf punkt 6.1.1, medfører dette at Norge i denne perioden vil måtte operere med to regelsett for ansvarsbegrensning. I forhold til ansvarlige fra stater som er tilsluttet 1976-konvensjonen, men som ikke tiltrer 1996-protokollen, vil 1976-konvensjonens regler fortsatt gjelde. I forhold til ansvarlige fra alle andre stater vil 1996-protokollens regler komme til anvendelse. Justisdepartementet legger derfor opp til at sjøloven kapittel 9 i overgangsperioden skal bestå av tre avsnitt. I utkastet avsnitt I foreslås overgangsregler som bestemmer når det er 1976-konvensjonens regler som skal anvendes og når det er 1996-protokollens regler som skal anvendes. I utkastet avsnitt II foreslås 1996-protokollens regler gjennomført ved at dagens regler i sjøloven kapittel 9 endres i henhold til 1996-protokollen. I utkastet avsnitt III foreslås begrensningsreglene i 1976-konvensjonen uten 1996-protokollen, altså dagens regler, videreført. Reglene om anvendelsesområdet finnes i utkastet til ny § 170, som bestemmer at 1996-protokollens regler (utkastet avsnitt II) skal anvendes, med mindre det bevises at den ansvarlige har hovedforretningssted eller bopel i en stat som er tilsluttet 1976-konvensjonen uten 1996-protokollen, i så fall er det 1976-konvensjonens regler (utkastet avsnitt III) som kommer til anvendelse.

Denne lovtekniske fremgangsmåten ble også benyttet da Norge gjennomførte endringene fra 1992 i de internasjonale konvensjonene om ansvar for oljesøl, jf lov 17 mars 1995 nr 13. Etter at de nye internasjonale oljesølskonvensjonene er gjennomført, er de bestemmelsene i sjøloven kapittel 10 som bygget på det tidligere regimet opphevet, jf lov 15 mai 1998 nr 26. En tilsvarende fremgangsmåte forutsettes fulgt når Norge har sagt opp 1976-konvensjonen slik at Norges folkerettslige forpliktelser helt ut blir bestemt av 1976-konvensjonen som endret ved 1996-protokollen.

Hovedproblemet med å ha et slikt system med to parallelle begrensningsregimer, knytter seg til en situasjon der det er flere ansvarlige for en og samme ulykke og de ansvarlige har ulik nasjonal tilknytning. Ulike regler kan da komme til anvendelse for de ulike ansvarlige. Når det gjelder selve størrelsen på ansvaret, skaper dette ikke spesielle problemer. Hvis en ansvarlig A er fra en 1976-stat og en ansvarlig B er fra en 1996-stat, vil ansvarlig B etter det systemet som departementet foreslår ha et større ansvar enn ansvarlig A. I utgangspunktet skal dette ikke være komplisert å håndtere for domstolene. Fordelingen av ansvaret og fradrag for allerede utbetalt erstatning osv vil i utgangspunktet følge de alminnelige erstatningsrettslige og kontraktsrettslige reglene.

Det som kan skape enkelte samordningsproblemer mellom de to regelsettene, er de særlige sjørettslige reglene om begrensningsfond, jf sjøloven §§ 177 og 178. Begrensningsfondet skal svare til den ansvarliges maksimale ansvar etter sjølovens regler. 1996-protokollen endrer ikke 1976-konvensjonens regler om opprettelsen av og virkningene av begrensningsfond. Reglene om dette er derfor de samme uansett om det er 1976-reglene eller 1996-reglene som kommer til anvendelse. Når samordningen mellom de to begrensningsregimene likevel kan være et problem, skyldes dette imidlertid at reglene om begrensningsfond begrenser skadelidtes adgang til å forfølge sitt krav på egen hånd når begrensningsfond er opprettet. Formålet er å beskytte de ansvarlige ved å sikre at ansvarsbegrensningen lar seg gjennomføre med nødvendig effektivitet dvs slik at de ansvarlige unngår å måtte betale mer enn begrensningsfondet.

For det første kan opprettelsen av begrensningsfond i visse tilfelle ha den virkning at de skadelidte ikke har anledning til å reise separat søksmål for sitt krav, men er henvist til å forfølge kravet mot begrensningsfondet der hvor dette er opprettet (jf sjøloven § 177). For det annet, kan opprettelsen av begrensningsfond ha den virkning at skadelidte mister retten til å forfølge sitt krav på annen måte ved arrest eller tvangsforretning (jf sjøloven § 178). Det spørsmålet som oppstår i forbindelse med forholdet mellom de to begrensningsregimene er derfor hvilken virkning et begrensningsfond som er opprettet av en som er ansvarlig etter 1976-konvensjonens regler skal ha i forhold til en som er ansvarlig etter 1996-protokollens regler, og omvendt. Bakgrunnen for spørsmålet er at 1976-ansvarsgrensene og dermed et begrensningsfond etter 1976-reglene er vesentlig lavere enn 1996-ansvarsgrensen og et 1996-begrensningsfond. Forholdet mellom de to regelsettene må derfor reguleres i form av overgangsregler, så lenge Norge beholder 1976-konvensjonen. Når det er bare en ansvarlig, eller hvis det er flere ansvarlige men disse er underlagt de samme reglene, oppstår ingen slike samordningsproblemer. Det oppstår heller ingen slike problemer hvis den ansvarlige ikke oppretter begrensningsfond ved domstolene. De nordiske sjølovene har i dag likelydende regler på alle vesentlige punkter om disse spørsmål, jf sjøloven §§ 177 og 178. I Norden er det ikke et vilkår for ansvarsbegrensning at man oppretter begrensningsfond, og det er derfor relativt uvanlig at det opprettes begrensningsfond innenfor Norden. Trolig vil det derfor bare være i unntakstilfelle at slike samordningsproblemer i forbindelse med begrensningsfond vil oppstå.

Departementet foreslo i høringen 23 februar 1999 endringer i sjøloven §§ 177 og 178, som ville innebære at et begrensningsfond som ble opprettet under ett av begrensningsregimene, ville ha full fondsvirkning også i forhold til krav som etter § 170 skulle reguleres av det andre regimet. Forslaget var basert på den løsningen som man hadde diskutert seg frem til i det nordiske sjørettssamarbeidet, jf punkt 6.2 over. Departementet sa om forslaget i høringsbrevet:

«Ordene «samme ansvarsgrense» i § 177 annet ledd foreslås endret til «ansvarsbegrensning etter reglene i dette kapittel» og ordet «denne» er endret til «ansvarsbegrensning». Endringene er nødvendig for å presisere at fondet anses opprettet også med virkning for dem som kan påberope seg ansvarsbegrensning etter avsnitt III. Poenget er at selv om det i en periode gjelder to sett ansvarsbegrensningsregler, skal det likevel i en sak bare opprettes ett fond, selv om det skulle være slik at både avsnitt II og avsnitt III kommer til anvendelse. Dette kan være aktuelt dersom det er to eller flere ansvarlige, som ikke reguleres av det samme regelsett. Et fond som er opprettet etter reglene i avsnitt II skal da også gjelde for den som er ansvarlig etter reglene i avsnitt III. ...

I § 178 nr 4 foreslås et nytt annet punktum som presiserer at et fond som er opprettet etter reglene i 1976-konvensjonen (reglene i avsnitt III), enten i Norge eller i en annen 1976-stat, skal ha den samme rettsvirkningen etter § 178 som et fond som er opprettet etter reglene i avsnitt II (1996-reglene), eller et fond som kan likestilles med dette. Det vil si at en som fremsetter krav mot et fond som er opprettet etter 1976-konvensjonens regler, ikke kan begjære arrest eller annen tvangsforretning for dette kravet, selv om vedkommendes krav etter 1996-konvensjonens regler ikke vil være fullt ut omfattet av et 1976-begrensningsfond. Som nevnt over i forbindelse med § 177 kan denne situasjonen oppstå hvis det i en sak er flere ansvarlige, og det gjelder ulike regler for disse. Løsningen er kanskje ikke den heldigste for den som har ett overskytende krav etter 1996-protokollens regler i denne situasjonen, men denne type overgangsregler er en av ulempene ved at man beholder 1976 konvensjonen i en overgangsperiode. Forslaget har vært inngående drøftet i det nordiske sjørettssamarbeidet, og man er der blitt enige om at denne løsningen er den beste måten å unngå dobbelt fond i slike saker.»

I sin høringsuttalelse om spørsmålet uttaler professor Erling Selvigat resultatet av dette forslaget ville være at virkningen av et 1976-fond vil være at søksmål ikke vil kunne reises her i riket mot den som er ansvarlig etter 1996 reglene. Selvig sier videre at dette ville bety at den 1996-ansvarlige unngår ethvert ansvar, og at dette vil være i strid med Norge forpliktelser etter 1996-protokollen når denne trer i kraft internasjonalt. Departementetviser til professor Selvigs uttalelse, og foreslår derfor i proposisjonen her en annen ordning enn det som ble sendt på høring 23 februar 1999. Grunnlaget for den løsningen som ble foreslått i høringen var en antagelse om at man etter 1976-konvensjonens bestemmelser plikterå gi et 1976-fond full virkning også i forhold til den som er ansvarlig etter 1996-protokollens regler, jf også 1996-protokollen artikkel 9 paragraf 4 som gir 1976-konvensjonen forrangen når man opererer med begge regelsettene parallelt. På bakgrunn av høringen er departementet kommet til at det må antas at det ikkefølger av 1996-protokollen artikkel 9 paragraf 4 at man i alle saker er pliktig til å la et 1976-fond få full fondsvirkning også i forhold til de som er ansvarlige under 1996-protokollens regler.

Departementetforeslår derfor nå at det skal gjelde andre overgangsregler om virkningene av at begrensningsfond er opprettet i utkastet avsnitt II i sjøloven kapittel 9, enn de som gjelder i utkastet avsnitt III i sjøloven kapittel 9. Det foreslås nå at et fond som er opprettet under 1996-protokollens regler (utkastet avsnitt II i sjøloven kapittel 9) gis full fondsvirkning også i forhold til ansvarlige etter 1976-konvensjonens regler, uansett om 1996-fondet er opprettet i Norge eller i utlandet. Når det gjelder et fond som er opprettet av en ansvarlig etter 1976-konvensjonens regler, foreslås derimot andre regler. Hvis fondet er opprettet i Norge, foreslås at fondet for å gis virkning i forhold til en som er ansvarlig etter 1996-reglene må være forhøyet av den 1996-ansvarlige opp til 1996-nivå. Fondet vil derved kunne få virkning for alle ansvarlige uten hensyn til om de hefter etter 1976- eller 1996-regelverket. En tilsvarende løsning lar seg ikke gjennomføre når et 1976-fond er opprettet i utlandet, fordi dette vil avhenge av den utenlandske domstolen. Her foreslås derfor andre løsninger, slik at fondet gis full fondsvirkning i Norge (det vil si at særskilt dekningsadgang ikke tillates i Norge) hvis det enten er skjedd en tilsvarende forhøyelse ved den utenlandske domstolen, eller det opprettes et tilleggsfond her i riket. Disse spørsmålene behandles nedenfor i punktene 6.3.2 (begrensningsfondet er opprettet i Norge) og 6.3.3 (begrensningsfondet er opprettet i utlandet).

6.3.2 Situasjonen når det ved norsk domstol opprettes begrensningsfond

6.3.2.1 Generelt om fondsvirkningen etter gjeldende rett

Virkningen av at det opprettes begrensningsfond ved norsk domstol følger av §§ 177 og 178 nr 1 og 2. For det første kan det når begrensningsfond er opprettet ved norsk domstol ikke reises særlig søksmål om ansvar for det enkelte krav, eller om retten til ansvarsbegrensning, begrensningsbeløpets størrelse og fordeling av fondet (§ 177 fjerde ledd). For det annet kan det ikke begjæres arrest eller annen tvangsforretning for kravet (§ 178 første og annet ledd). Disse rettsvirkningene av at det er opprettet begrensningsfond, betyr at skadelidte bare kan håndheve sitt erstatningskrav her i riket ved å melde sitt krav i begrensningsfondet og få forholdsmessig dekning fra fondsbeløpet dersom kravene ved en og samme ulykke til sammen overstiger begrensningsfondet. Andre former for rettshåndhevelse av kravet er stengt, slik at den beløpsmessige grense for det samlede ansvar blir effektiv.

Et begrensningsfond opprettes med slik virkning til fordel for alle dem som er ansvarlige for hendelsen, jf § 177 annet ledd. Spørsmålet er imidlertid om dette skal gjelde tilsvarende i forholdet mellom ansvarlige som hefter under forskjellige begrensningsregimer. Hvilken virkning skal et begrensningsfond som er opprettet her i riket av en ansvarlig etter reglene i utkastet avsnitt II i sjøloven kapittel 9 ha i forhold til andre ansvarlige som hefter etter reglene i utkastet avsnitt III i sjøloven kapittel 9? Og omvendt, hvilken virkning skal et begrensningsfond som er opprettet her i riket av en ansvarlig etter reglene i utkastet avsnitt III ha i forhold til andre ansvarlige som hefter etter reglene i utkastet avsnitt II?

6.3.2.2 Forslag til overgangsregler om virkningen av at det er opprettet et 1996-fond her i riket

Hvis en som er ansvarlig etter reglene i utkastet avsnitt II i sjøloven kapittel 9 (1996-regelverket) oppretter begrensningsfond her i riket, skaper det ingen problemer verken i forhold til 1996-protokollens regler eller i forhold til 1976-konvensjonens regler å la det fondet som er opprettet, få full fondsvirkning for alle de ansvarlige, uansett om de er ansvarlig etter 1996-protkollens regler eller etter 1976-konvensjonens regler. Departementetforeslo en regel med det innhold i høringen 23 februar 1999, og ingen av høringsinstansenehar hatt noen innvendinger mot en slik løsning.

Departementet foreslår derfor at § 177 endres slik at annet ledd gis et nytt annet punktum som følger:

«Fondet anses også opprettet med virkning for en ansvarlig som hefter for krav som kan kreves dekket av fondet, men som har rett til å begrense sitt ansvar etter reglene i avsnitt III».

(Bestemmelsen er lovteknisk annerledes, men har det samme materielle innholdet, som den endringen som ble foreslått § 177 annet ledd i høringen 23 februar 1999. Departementet foreslo der å endre «samme ansvarsgrense» i § 177 annet ledd til «ansvarsbegrensning etter reglene i dette kapittel», og å endre ordet «denne» i samme ledd til «ansvarsbegrensningen»). Bestemmelsen innebærer at et fond som er opprettet etter reglene i utkastet avsnitt II (1996-protokollens regler) også anses opprettet med virkning for en ansvarlig som hefter for krav som kan kreves dekket av fondet, men som har rett til å begrense sitt ansvar etter reglene i utkastet avsnitt III i lovutkastet (1976-konvensjonens regler).

6.3.2.3 Forslag til overgangsregler om virkningen av at det er opprettet et 1976-fond her i riket

Situasjonen er en annen når det er opprettet et begrensningsfond her i riket etter 1976-konvensjonens regler, og spørsmålet er virkningen i forhold til en som er ansvarlig etter 1996-protokollens regler. Hvis man gir fondet full fondsvirkning i forhold til alle de ansvarlige vil dette innebære at man begrenser skadelidtes mulighet til å forfølge sitt eventuelle merkrav etter 1996-protokollens regler.

I høringen23 februar 1999 foreslo departementet likevel at den samme regel skulle gjelde som over, at fondet ble gitt full fondsvirkning, ut fra det syn at man ville være forpliktet til dette etter 1976-konvensjonen. Som det fremgår i punkt 6.3.1 over, er departementet imidlertid i ettertid, særlig i lys av p rofessor Erling Selvigshøringsuttalelse, kommet til et så ikke er tilfelle.

Professor Erling Selvig foreslo følgende i sin høringsuttalelse:

«Den eneste løsningen - dvs. den som gjør minst vold på systemet - er å la den 1996-ansvarlige nyte godt av 1976-fondet så langt det rekker, samtidig som man krever at han for å oppnå fordelene ved et begrensningsfond her i riket, sørger for å bringe fondet opp på 1996-nivå. På denne måten vil de skadelidte få erstatning innenfor 1996-grensene samtidig som den 1976-ansvarlige ikke får noe meransvar.».

Departementet antar at en slik løsning som professor Selvig foreslår, vil være forenlig med 1996-protokollen artikkel 9 paragraf 4. Ulempen med denne type regler om tilleggsinnbetaling er at systemet kompliseres. På den annen side er dette den løsningen som i størst mulig grad tilgodeser de skadelidte. Departementet mener det bør legges avgjørende vekt på hensynet til skadelidte og foreslår derfor en bestemmelse i et nytt annet punktum i sjøloven § 177 første ledd, som gjør det klart at dersom kravet kan kreves dekket av et begrensningsfond som er opprettet her i riket etter reglene i avsnitt III i sjøloven kapittel 9, skal begrensningsfond anses opprettet også i forhold til krav som kan kreves dekket etter reglene i avsnitt II i sjøloven kapittel 9, når fondsbeløpet er forhøyet opp til ansvarsgrensen etter § 175.

6.3.3 Situasjonen når det ved utenlandsk domstol er opprettet begrensningsfond

6.3.3.1 Generelt om fondsvirkningen av utenlandske begrensningsfond etter gjeldende rett

Sjøloven § 178 regulerer hvilken virkning begrensningsfond som er opprettet i utlandet, skal ha i Norge. Spørsmålet er først og fremst aktuelt for norske domstoler når en skadelidt fremsetter et krav mot en ansvarlig her i riket og kravet er omfattet av ansvarsbegrensningsbeløpet i et begrensningsfond som er opprettet av en annen ansvarlig i utlandet. Et slikt utenlandsk fond stenger ikke for søksmål på samme måte som et fond som er opprettet i Norge gjør etter § 177. Virkningen av et utenlandsk fond er at den som allerede har meldt sitt krav i det utenlandske fondetikke kan begjære arrest eller annen tvangsforretning overfor noen som fondet er opprettet på vegne av, det vil si mot noen som er ansvarlig for hendelsen som kravet utspringer av (jf § 178 første ledd). Dette er begrensningsfondets såkalte «arrestvirkning». Hvis fondet er opprettet i Danmark, Finland, Sverige eller visse nærmere angitte konvensjonsstater (den stat hvor den ansvarsbetingende hendelsen inntraff i havn, eventuelt staten for skipets første havneanløp etter hendelsen, eller ilandstigningshavnen hvis det er tale om personskader), skal fondet ha slik arrestvirkning ikke bare for den som har meldt sitt krav i fondet, men også for den som kanmelde sitt krav i fondet (jf § 178 annet ledd og tredje ledd annet punktum). Når fondet er opprettet i en annen konvensjonsstat enn disse, eller stat som har tilsvarende regler, kanden norske domstolen avslå begjæring om arrest eller tvangsforretning (§ 178 tredje ledd første punktum og fjerde ledd). Når arrest eller tvangsforretning kan/skal avslås, kan/skal også tidligere gjennomført forretning oppheves og sikkerhet frigis. Disse reglene stenger altså ikke for søksmål her i riket på samme måte som et fond opprettet i Norge gjør etter § 177, men begrenser skadelidtes adgang til å sikre sitt krav ved arrest, og til å søke sitt krav fullbyrdet i aktiva som tilhører noen som fondet er opprettet på vegne av, for eksempel ved å begjære utlegg. Formålet med dette systemet er å kanalisere slike krav her i riket til begrensningsfondet i utlandet.

6.3.3.2 Forslag til overgangsregler om virkningen av at det er opprettet et 1996-fond i utlandet

Hvis det utenlandske fondet er et 1996-fond, er det ingen grunn til at fondet ikke skal ha full fondsvirkning i forhold til en som er ansvarlig etter 1976-konvensjonens regler. På samme måte som over når det gjelder et 1996-fond som er opprettet i Norge, skaper det ingen problemer, verken i forhold til 1996-protokollens regler eller i forhold til 1976-konvensjonens regler, å la det fondet som er opprettet få full fondsvirkning også i forhold til den som er ansvarlig etter 1976-konvensjonens regler. Departementetforeslo en slik ordning i høringen 23 februar 1999, og foreslo å lovfeste dette med en bestemmelse i utkastet avsnitt III i sjøloven kapittel 9 om at reglene i avsnitt II om dette (§178) skal gjelde tilsvarende.

Ingen av høringsinstansenehar hatt noen innvendinger mot dette. Professor Erling Selvigforeslår i sin høringsuttalelse at man presiserer dette i en ny bestemmelse, slik:

«§ 178 om rettsvirkningene av at begrensningsfond er opprettet skal gjelde tilsvarende. Dette gjelder uten hensyn til om den konvensjonsstat hvor begrensningsfond er opprettet har sluttet seg til 1976-begrensningskonvensjonen eller til 1976-begrensningskonvensjonen som endret ved 1996-protokollen».

Departementet er enig i denne formuleringen, og har inntatt den i utkastet som § 186 annet ledd. Bestemmelsen innebærer at når det er opprettet et begrensningsfond i utlandet, skal dette på vanlig måte ha full fondsvirkning i forhold til krav som er omfattet av reglene i avsnitt III, uansett om det utenlandske fondet er et 1996-fond eller et 1976-fond.

6.3.3.3 Forslag til overgangsregler om virkningen av at det er opprettet et 1976-fond i utlandet

Hvis det utenlandske fondet er et 1976-fond, oppstår det særlige samordningsproblemer hvis det er en 1996-ansvarlig som blir holdt ansvarlig ved særskilt rettsforfølgning her i riket. Samordningsproblemene blir mer kompliserte i denne situasjonen enn når det gjelder et 1976-fond som er opprettet i Norge, fordi man ikke kan regulere håndteringen av fondet ved den utenlandske domstolen i form av regler om tilleggsinnbetaling ol, slik man kan for fond som opprettes her i riket. Problemet er om, og eventuelt på hvilken måte, en som holdes ansvarlig i Norge etter 1996-protokollens regler skal være beskyttet av det utenlandske begrensningsfondet. Hvis man ikkelar et utenlandsk 1976-fond få virkning i forhold til 1996-krav i Norge, er problemet at dette vil svekke begrensningsreglenes effektivitet, fordi resultatet da kan bli at det samlede erstatningsbeløpet etter hendelsen faktisk vil komme til å utgjøre 1976-fondet med tillegg av domsbeløpet her i riket, og dermed kan komme til å overstige 1996-beløpet. Hvis man på den annen side lardet utenlandske 1976-fondet få virkning i forhold til 1996-krav i Norge, er problemet at man kan begrense den skadelidtes mulighet til å få dekning innenfor de høyere ansvarsgrensene etter 1996-protokollens regler, ved at den skadelidte ikke kan foreta arrest og tvangsforretning for sitt mer-krav, herunder fullbyrdelse av norsk dom.

Spørsmålet er om det er mulig å få til regler som bådeivaretar hensynet til begrensningsreglenes effektivitet i forhold til begrensningsfond som er opprettet under 1976-konvensjonen, ogNorges forpliktelser under 1996-protokollen i forhold til dem som har 1996-krav i Norge. Professor Erling Selviganalyserer disse problemene som følger i sin høringsuttalelse:

«En tenkelig løsning var selvsagt at det ble opprettet et 1996-fond her og at 1976-fondet ute ble avviklet. Men dette reiser også problemer, bl.a. fordi det vil bero på domstolen i det land hvor fondet er opprettet om det vil bli frigitt.

En annen løsning ville være å kreve at den 1996-ansvarlige bare var beskyttet etter sjøl. § 178 dersom han toppet opp fondet i utlandet slik at dette kom til å svare til et 1996-fond. Med dette ville vel også kunne kreve medvirkning fra domstolen der fondet er opprettet.

Den løsning som for meg synes minst kompliserende og dessuten bidrar til å gjøre ansvarsbegrensningen effektiv, vil tross alt være å kreve at en 1996-ansvarlig bare ville kunne påberope seg sjøl. § 178 dersom han oppretter et tilleggsfond her i riket. Dette kunne gjøres ved en ny bestemmelse i § 178 nr 7 som ga reglene tilsvarende anvendelse dersom det var opprettet et 1976-fond i annen konvensjonsstat og et tilleggsfond ble opprettet her. Det er mulig at man i tillegg ville måtte ha visse særlige regler om fordelingen av tilleggsfondet slik at dette ble samkjørt med fordelingen av 1976-fondet i utlandet.

Jeg vil likevel reise spørsmålet om det er grunn til å tro at dette vil være en situasjon som må ventes å oppstå i praksis slik at det er bryet verdt å lage regler for dette spesialtilfellet. En alternativ og enklere løsning vil være at man, i tilknytning til sjøl. § 180 om ansvarsbegrensning uten begrensningsfond, tok inn en særregel for de tilfelle hvor et 1976-fond er opprettet i utlandet, f.eks. slik at man ved anvendelsen av ansvarsgrensene i så fall skulle gjøre fradrag for fondsbeløpet ved 1976-fond i utlandet. Dette vil i og for seg ikke hindre at en 1996-ansvarlig kunne bli dømt til å betale differansen mer enn en gang, og han ville ikke kunne påberope seg reglene i sjøl. § 178 fordi det bare var et 1976-fond som var blitt opprettet. Hvis den ansvarlige ville være helt sikker på at ansvaret ikke overstiger 1996-grensen vil han i tilfelle måtte opprette eget 1996-fond her i riket. Samlet sett ville disse forholdene selvsagt bety en viss mulighet for redusert effektivitet i ansvarsbegrensningen, særlig hvis overgangsperioden blir langvarig.

Skal man derfor legge avgjørende vekt på ansvarsgrensenes effektivitet gis det neppe noen bedre løsning enn et tilleggsfond her i riket når det allerede er opprettet et 1976-fond i utlandet. En slik løsning er også forenlig med 1996-protkollen artikkel 9 (4) for så vidt som vi i forhold til redere hjemmehørende i 1976-stater er forpliktet til å tillegge 1976-fond i utlandet visse rettsvirkninger.»

Utgangspunktet for departementetsvurdering her har vært at Norge etter 1996-protokollen artikkel 9 paragraf 4 i utgangspunktet er forpliktet til å tillegge et utenlandsk 1976-fond full virkning her i riket, så lenge vi fortsatt er tilsluttet 1976-konvensjonen. I det forslaget som ble sendt på høring 23 februar 1999 var det denne løsningen som ble foreslått. Som det er redegjort for under punkt 6.3.1 foran, legger imidlertid departementet nå til grunn at det er adgang til å la et fond som er opprettet i utlandet etter reglene i 1976-konvensjonen være uten betydningi forhold til ansvarlige som ikke har hovedforretningssted eller bopel i en 1976-stat, og som man derfor har unntatt fra 1976-konvensjonens virkeområde, slik som det foreslås her i utkastet til ny § 170 i sjøloven.

Departementet har derfor, i lys av de forslag som fremsettes i professor Erling Selvigshøringsuttalelse, vurdert ulike måter å gi det utenlandske fondet bare delvis rettsvirkning her i Norge på, slik at man bevarer skadelidtes fulle prosessuelle rettigheter for mer-kravet etter 1996-protokollen samtidig som det utenlandske 1976-fondet i forhold til redere fra 1976-stater gis rettsvirkning i henhold til reglene i sjøloven § 178, så langt 1976-fondet rekker.

For det første har departementet vurdert om det kan etableres ordninger hvor den ansvarlige kan toppe fondet i utlandet. Som professor Selvig påpeker, er imidlertid dette problematisk, fordi dette vil bero på domstolene i det landet der fondet er opprettet. Departementet går inn for å åpne for denne muligheten, jf utkastet § 187 nr 7, selv om en slik regel ikke løser problemet, fordi man ikke kan gå ut fra at den utenlandske domstolen vil tillate en slik topping av fondet.

Departementet har derfor vurdert en løsning med tilleggsfond slik som professor Selvig foreslår. Problemet med en slik løsning basert på tilleggsfond er at det kan oppstå kompliserte spørsmål vedrørende fordelingen av fondet, forholdet til den fordelingen som skjer under 1976-fondet, mv. En del hovedpunkter er imidlertid klare: For det første, vil tilleggsfondet måtte utgjøre 1996-begrensningsbeløpet med fradrag av 1976-begrensingsbeløpet. For det andre, vil det kravet som de skadelidte kan melde i fondet være det fulle kravet. Hvis man skulle kunne melde bare den delen av kravet som ikke er dekket av 1976-fondet, ville tilleggsfond ikke kunne opprettes i Norge før det utenlandske fondet var endelig fordelt. Reglene må forøvrig anvendes slik at man sikrer at de skadelidte ikke skal få utbetalt mer enn sitt fulle tap samlet fra det utenlandske og det norske fondet. Hvis det utenlandske fondet er fordelt, skaper dette ingen vanskeligheter. Da gjøres fradrag for dette beløpet. Forøvrig må målet være en samordning av fordelingen av fondsbeløpene. Hvis saken i utlandet trekker ut må man derfor enten stanse behandlingen av det norske tilleggsfondet etter reglene i tvistemålsloven § 107 inntil fordeling av det utenlandske fondet skjer, eller det må i en eventuell norsk avgjørelse tas forbehold for det beløpet som senere blir tilkjent ved en utenlandsk domstol, etter prinsippene i sjøloven § 180. Fordi et tilleggsfond skaper denne type problemstillinger, finner departementet at en slik ordning med tilleggsfond i og for seg er lite ønskelig.

Hvis man derimot gir det utenlandske 1976-fondet full fondsvirkning etter reglene i sjøloven § 178 på vanlig måte, uten regler om tilleggsfond eller lignende, er problemet som nevnt at skadelidtes adgang til å forfølge sitt merkrav etter 1996-protokollen begrenses. Skadelidte vil fortsatt kunne saksøke vedkommende og få dom for sitt merkrav, og normalt vil skadevolderen ha et forsikringsselskap som utbetaler erstatningen etter en dom. Hvis slik utbetaling ikke skjer, vil skadelidte imidlertid ikke kunne få fullbyrdet den norske dommen for sitt merkrav ved arrest eller annen tvangsforretning i den ansvarliges eiendeler. Skadelidte ville derfor bli stilt i en betydelig svakere posisjon enn ellers. Departementet finner på denne bakgrunn at uansett hvilken løsning man velger her, vil situasjonen være problematisk. Avgjørende her bør etter departementets syn være hensynet til skadelidte. De forhøyde ansvarsgrensene etter 1996-protokollen vil miste sin rettslige realitet i disse tilfellene hvis ikke meransvaret på en eller annen måte lar seg håndheve her i riket, enten via særskilt rettsforfølgning mot den 1996-ansvarlige eller ved krav mot et tilleggsfond opprettet av den 1996-ansvarlige. Departementet er etter dette kommet til at den løsningen som best ivaretar de ulike hensyn, er at en 1996-ansvarlig for å nyte godt av beskyttelsen mot arrest og tvangsforfølgning gjennom et utenlandsk 1976-fond, må opprette et tilleggsfond her i riket. Så langt som Norge med hjemmel i konvensjonen artikkel 15 har gjort unntak fra 1976-konvensjonens virkeområde, jf utkastet § 170, er en slik ordning hvor et utenlandsk fond ikke gis fondsvirkning i forhold til de personer som er unntatt fra konvensjonens virkeområde, ikke i strid med 1976-konvensjonens regler. Det foreslås derfor i utkastet § 178 nr 7 en regel om tilleggsfond. Sjøloven kapittel 12 vil komme til anvendelse når det gjelder opprettelse av fondet mv. Dette bør presiseres i teksten. Det foreslås ikke særregler for de særlige spørsmål vedrørende fordelingen av tilleggsfondet mv som oppstår som følge av forholdet til 1976-fondet. Disse spørsmål overlates til domstolene. Det foreslås imidlertid en hjemmel for Kongen til å gi forskrifter om slike spørsmål, for det tilfelle at det ved en senere anledning skulle oppstå behov for nærmere regler om dette. Problemet er antagelig ikke spesielt praktisk. Det er her tale om spesialtilfelle, som kanskje ikke vil oppstå overhodet i den tiden overgangsreglene virker.