11 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Loven skal bidra til å fordele de kraftfôrbaserte produksjonen på flere enheter, for å opprettholde en differensiert bruksstruktur med basis i familiejordbruket og forhindre en utvikling mot en industrialisert produksjon. Dette gjøres ved å regulere det maksimale produksjonsomfanget hos den enkelte produsent.

Til § 2

I følge forslaget til ny lovtekst er det kun produksjonen som reguleres. Dette innebærer en oppheving av reguleringen av anleggskapasitet.

Departementet vurderer det fortsatt som hensiktsmessig at det antall dyreenheter som medfører konsesjonsplikt ikke tas inn i loven, da utviklingen kan medføre behov for endringer av konsesjonsgrensen. Forslaget til § 2 første ledd første punktum er derfor en videreføring av Kongens fullmakt til å bestemme hvilke grenser som skal gjelde for konsesjonsfri drift.

Eksempler på hva departementets forskriftshjemmel i første ledd annet punktum kan omfatte, er definering av de enkelte dyreslagene og krav til purkeringer.

Annet ledd er ny i forhold til gjeldende lovtekst, men er i realiteten en regelfesting av praksis. Samtlige konsesjoner gis til en eller flere bestemte fysiske eller juridiske personer og gjelder et bestemt gårds- og bruksnummer, og dette registreres i husdyrkonsesjonsregisteret.

Muligheten til å få innvilget konsesjon er hovedsakelig knyttet til allerede eksisterende anlegg med konsesjonsregulert produksjon, jf. forslaget til ny § 3. Sett hen til dette vil departementet som den klare hovedregel ikke samtykke i at konsesjonen endrer stedlig tilknytning. Unntak kan imidlertid tenkes. For eksempel kan det være aktuelt å gi tillatelse til å flytte en produksjon der den er lokalisert på en eiendom som blir ekspropriert. Departementet gis derfor i annet ledd annet punktum hjemmel til i særlige tilfelle å kunne samtykke i at produksjonen flyttes. Det vil da være nødvendig å endre konsesjonen til å gjelde det nye gårds- og bruksnummeret.

Til § 3

Bestemmelsen tar sikte på å hindre omgåelse av konsesjonsbestemmelsene.

Første ledd første punktum skal dekke alle former for foretak som en fysisk eller juridisk person har eierinteresser i, direkte eller indirekte.

Når det skal vurderes om det foreligger et samarbeid som utløser konsesjonsplikt etter første ledd annet punktum, må det gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Det må gjøres en samlet helhetsvurdering av en rekke momenter, som for eksempel graden av felles arbeidsinnsats og driftsopplegg.

Når det gjelder annet ledd, er dette en gjennomskjæringsregel i forhold til produksjon som finner sted på samme eiendom, uavhengig av om produksjonene drives som separate enheter. Definisjonen av begrepet eiendom i lov om jord § 12 legges til grunn ved tolkingen av begrepet i herværende lov.

Tredje ledd gir departementet myndighet til å fastsette nærmere bestemmelser om konsesjonsplikten etter første ledd. Det kan for eksempel være ønskelig å presisere innholdet i første ledd nærmere. Videre er det visse forhold som det kan være ønskelig å regulere særskilt. Et eksempel er hvordan ektefeller og samboere skal vurderes i forhold til første ledd. Siden lovens formål er å regulere strukturen i produksjonen, mener departementet at det ikke vil være riktig at to personer skal kunne slå sammen sine produksjoner til én stor produksjonsenhet ved inngåelse av ekteskap eller samboerskap. Det er imidlertid rimelig at produksjoner som er etablert i god tid før inngåelsen av ekteskap eller samboerskap, fortsatt skal kunne drives, men som atskilte produksjoner. Departementet ønsker følgelig å kunne gi mer detaljerte regler om dette i forskrift. En annen situasjon det kan være behov for å gi nærmere regler om, er hvor en person har etablert en konsesjonsregulert produksjon på én eiendom, og siden overtar en annen eiendom på odel hvor det også drives konsesjonsregulert produksjon. Det er også her ønskelig å kunne utarbeide bestemmelser som under visse forutsetninger åpner for at den som overtar en eiendom på odel vil kunne drive begge produksjonene.

Til § 4

Første ledder ny i forhold til gjeldende lov, og angir når det kan gis konsesjon. Loven stiller som vilkår at søkeren overtar eller leier anlegg med konsesjonsregulert produksjon, eller etablerer purkering. Ser man bort fra purkeringer, innebærer dette at det ikke vil bli innvilget konsesjoner til annet enn overtagelse eller leie av allerede etablerte produksjoner med konsesjon. Loven åpner ikke for at størrelsen på konsesjonen kan økes ved overtagelse eller leie.

Etablering av purkeringer kommer i en særstilling. Med purkering menes driftsopplegg der en produsent med en større besetning av purker (nav), leier ut høydrektige purker til flere produsenter av smågris eller slaktegris (satellitter). Den enkelte produsent i purkeringen har et selvstendig ansvar for det økonomiske resultatet fra eget svinehold. Denne driftsformen gjør det mulig å videreføre de relativt små besetningene, ved at satellittene får godt purkemateriale fra et nav som er profesjonelle på bedekning. Dette gir de relativt små enhetene anledning til å hente ut noe av den effektivitetsgevinsten som de større enhetene har.

I annet ledd er det tatt inn en hjemmel til å dispenserer fra vilkårene i første ledd. Begrepet «særlige tilfeller» er å betrakte som et minstevilkår, hvilket her betyr at behovet for konsesjon må være tungtveiende eller sjeldent forekommende. Adgangen til å innvilge konsesjon etter dette leddet skal med andre ord være snever. Departementet mener at konsesjon til å produsere ut over grensen for konsesjonsfri drift dersom vilkårene i første ledd ikke er oppfylt, kun bør gis der det foreligger særlige forhold knyttet til driften, og ikke til produsenten som person. I dette ligger det at det ikke bør gis konsesjon til produksjon ut over konsesjonsgrensen grunnet for eksempel sosiale forhold, medisinske problemer el.l. Forhold som kan kvalifisere til å få innvilget konsesjon for et enkelt år kan være saneringer på grunn av sykdom i besetningen, brann etc.

Videre vil det i medhold av denne bestemmelsen i særlige tilfelle kunne gis konsesjon til etablering av nødvendig husdyrhold til undervisning eller forskningsformål. Det presiseres at husdyrhold til undervisning eller forskningsformål som hovedregel skal skje innenfor grensene for konsesjonsfri drift.

I følge tredje ledd kan en søknad om konsesjon avslås dersom søkeren grovt eller gjentatte ganger har overtrådt bestemmelser i loven eller vedtak gjort i medhold av den. Det presiseres at dette ikke innskrenker muligheten for å gi avslag etter første ledd, men bare sier noe om det særlige tilfelle at noen tidigere har forbrutt seg mot reglene. Bakgrunnen for at det i forslaget til lovtekst heter at en søknad kan avslås, og ikke skal avslås, er for å gi rom for skjønn. Eksempelvis vil det være behov for å kunne utøve skjønn, der lovbruddet ligger mange år tilbake i tid.

Til § 5

Bestemmelsen om bortfall av konsesjon ved ikke-bruk, er ny i forhold til gjeldende lov. Forvaltningen må i det konkrete tilfellet vurdere hva slags produksjon som kan karakteriseres som ervervsmessig. Produksjonens omfang og varighet vil være vesentlige momenter.

En ubenyttet konsesjon bortfaller av seg selv ved utløpet av 10-års fristen, uten forutgående enkeltvedtak. Eventuell ikke-bruk før loven trer i kraft får ikke betydning i forhold til beregning av fristen. Annet ledd gir den som vurderer å benytte en konsesjon krav på forhåndsavklaring av sin rettstilstand, slik at den enkelte kan få bindende avgjort om konsesjonen er bortfalt eller ikke før ny produksjon starter opp etter lengre tids opphold.

Til § 6

Første ledd er en videreføring av gjeldende lov § 5, med noe endret ordlyd. Den gir departementet den nødvendige hjemmel for å kunne føre kontroll med at regelverket overholdes. Opplysningsplikten inntrer etter pålegg fra departementet, og omfatter blant annet dokumentasjon av og opplysninger gitt i søknad om produksjonstilskudd, ligningsoppgaver, bokføring, avregninger osv.

I følge EMK artikkel 6 nr. 1 skal ingen kunne tvinges til i å gi opplysninger eller forkaringer om seg selv som kan medføre at en blir straffet. I forhold til dette oppstår spørsmålet om opplysninger som produsentene pålegges å gi til forvaltningen i en forvaltningssak, kan brukes i forhold til en senere straffesak, eller om dette vil være i strid med selvinkrimineringsforbudet i EMK. Departementet legger til grunn at opplysningsplikten vil bli praktisert slik at den ikke kommer i strid med selvinkrimineringsforbudet i EMK art. 6 nr. 1.

I første ledd annet punktum gis departementet hjemmel til å kreve adgang til anlegg for å føre kontroll. Med anlegg menes bygninger eller deler av slike der det foregår svine- eller fjørfeproduksjon. Installasjoner for utendørs produksjon omfattes også.

I følge annet ledd utløses konsesjonsplikt dersom produsenten etter pålegg fra departementet ikke kan godtgjøre at det ikke foreligger forhold som utløser konsesjonsplikt etter § 3. Det presiseres at det kun vil være aktuelt å benytte seg av hjemmelen til å snu bevisbyrden i de tilfeller forvaltningen har konkrete mistanker om at det foreligger forhold som er i strid med § 3.

Til § 7

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 6, med noen justeringer av ikke-materiell karakter. Tvangsmulkten er knyttet til et pålegg for den ansvarlige om å holde sin virksomhet innen lovens rammer. Tvangsmulkten begynner å løpe dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting av forholdet som departementet har fastsatt og løper så lenge det ulovlige forhold varer. Ved fastsetting av fristen skal det legges vekt på at det skal være praktisk mulig for den pålegget er rettet mot å rette opp forholdet før tvangsmulkten begynner å løpe.

Til § 8

Bestemmelsen er hovedsakelig en videreføring av gjeldende lov § 7. Den innebærer at forvaltningen kan gripe inn og rette det ulovlige forholdet for den ansvarliges regning, dersom vedkommende ikke imøtekommer et pålegg om å bringe det ulovlige forholdet til opphør.

I Ot. prp. nr. 18 (1995-96) ble det gjort rede for at husdyrkonsesjonslovens utgangspunkt er at den ansvarlige selv skal treffe de nødvendige tiltak for å bringe et konstatert ulovlig forhold inn i lovlige former. Dersom det ikke skjer, vil den normale reaksjonen være at departementet ilegger tvangsmulkt for å motivere den ansvarlige til oppfyllelse av pålegget. Videre ble det uttalt at det i enkelte tilfeller kan være behov for å foreta tvangsfullbyrdelse for den ansvarliges regning. Et krav om retting av et ulovlig forhold kombinert med tvangsmulkt, vil ikke alltid være tilstrekkelig eller hensiktsmessig. Den ansvarliges økonomiske situasjon kan være av en slik art at tvangsmulkt ikke virker etter sin hensikt, eller at overtredelsens art gjør at en ikke bør vente for å se om den ansvarlige gjør det han er pliktig til. Denne begrunnelsen er fortsatt gyldig, og departementet anser det nødvendig også for fremtiden å ha en lovfestet adgang til å treffe nødvendige tiltak når den ansvarlige selv ikke gjør det eller når det haster med tiltaket.

Det forutsettes at tiltakene ikke vil være av en mer inngripende art eller mer omfattende enn det som er nødvendig for å nå det aktuelle målet. Utgangspunktet bør fortsatt være at det ulovlige forholdet primært skal rettes av den ansvarlige selv, og at dette motiveres gjennom varsel om at det vil bli ilagt tvangsmulkt dersom forholdet ikke rettes.

Gjennomføringen av vedtak etter denne bestemmelsen, kan forutsette maktanvendelse. Vedtakene er følgelig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.

Til § 9

Tilbaketrekking av konsesjon er et inngripende virkemiddel, og kan kun nyttes ved grove eller gjentatte overtredelser av regelverket. I forslaget til ny lovtekst presiseres det at konsesjoner kan trekkes tilbake helt eller delvis og varig eller midlertidig.

Når det gjelder den nærmere vurderingen av om adgangen til å trekke tilbake en konsesjon skal nyttes, må dette avgjøres etter hvor grovt bruddet på regelverket er.

Til § 10

Bestemmelsen hjemler en adgang for departementet til å pålegge den ansvarlige for en ulovlig produksjon, å betale en erstatning til Omsetningsrådets særskilte fond for omsetningsavgift for henholdsvis egg, fjørfekjøtt og kjøtt.

Erstatningen bør være av en slik størrelse at ulovlig produksjon ikke lønner seg, og bør ta utgangspunkt i den gjennomsnittlige fortjenesten av den ulovlige produksjonen. Grunnlaget for erstatningsberegningen fastsettes av departementet i forskrift. Det stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt for at det er begått et lovbrudd, før vedtak om å ilegge erstatning kan fattes.

Erstatningen vil bli krevd inn direkte hos produsenten, og være tvangsgrunnlag for utlegg.

Til § 11

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 9. Det er påtalemyndigheten og domstolene som har kompetanse til å ilegge bøter. Bot kan ilegges ved uaktsom eller forsettelig overtredelse av regelverket.

Til § 12

Departementet tar sikte på at loven skal tre i kraft så snart som mulig etter Stortingets behandling av proposisjonen.