10 Direkte debitering og regler om tilbakebetalingsrett

10.1 Innledning

Finansavtaleloven inneholder regler om belastningsfullmakter i § 26. Disse reglene gjelder blant annet for direkte debiteringstjenester der betalingen initieres av betalingsmottakeren, selv om betegnelsen «direkte debitering» ikke er brukt i lovteksten. I betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 28 er direkte debitering definert som «en betalingstjeneste for debitering av en betalers betalingskonto, der en betalingstransaksjon blir initiert av betalingsmottakeren på grunnlag av betalerens samtykke gitt til betalingsmottakeren, til betalingsmottakerens yter av betalingstjenester eller til betalerens egen yter av betalingstjenester», jf. punkt 3.3.2.7, jf. punkt 3.3.4 ovenfor.

Fordelen for betaleren med avtaler om gjentatte direkte debiteringer er at regningene blir betalt etter hvert som de forfaller, uten at betaleren selv må holde orden på regningene eller kontakte sin bankforbindelse for hver transaksjon, jf. NOU 1994: 19 side 124.

Den vanligste tjenesten for direkte debitering i Norge er avtalegiro. I tillegg gjelder reglene i finansavtaleloven § 26 for faste betalingsoppdrag til en institusjon der betaleren selv gir betalingsordren. Direkte debitering er en betalingstjeneste etter direktivet, jf. artikkel 4 nr. 5, jf. vedlegget nr. 3 og 4 første strekpunkt. Det samme gjelder faste betalingsoppdrag, som vil være «faste betalingsordre» etter vedlegget nr. 3 og 4 tredje strekpunkt.

Betalingstjenestedirektivet inneholder bare få bestemmelser som direkte relaterer seg til direkte debiteringer eller faste betalingsordre. Av bestemmelser som direkte gjelder direkte debiteringer er artiklene 62 og 63, som gir regler om rett for betaleren til på visse vilkår å få tilbakebetalt gjennomførte direkte debiteringstransaksjoner.

I Europa samarbeider banknæringen om utvikling av tjenesten SEPA Direct Debit, en løsning for direkte debiteringer i euro som skal kunne benyttes både nasjonalt og over landegrensene. Løsningen synes å forutsette at fullmaktene (mandater) til gjentatte direkte debiteringer kan utformes på samme måte i de ulike landene som deltar.

Spørsmålet som skal behandles i dette punktet, er om det må gjøres endringer i de norske reglene om blant annet avtalegiro i finansavtaleloven § 26 ved gjennomføringen av direktivet. I tillegg vil gjennomføringen av direktivets regler om tilbakebetalingsrett i artiklene 62 og 63 bli behandlet her.

10.2 Nærmere om gjeldende rett

Finansavtaleloven § 26 første ledd bokstav a gjelder bl.a. avtaler mellom en kontohaver og hans eller hennes institusjon om fast betalingsoppdrag der belastning skal foretas etter krav fra betalingsmottakeren. Etter § 26 første ledd bokstav b gjelder reglene i paragrafen også for avtaler mellom en kontohaver og en betalingsmottaker om at kontoen gjentatte ganger skal kunne belastes etter krav fra betalingsmottakeren. Dette er to former for direkte debitering, med den forskjell at fullmakten til debitering i det ene tilfellet er gitt betalerens institusjon, i det andre tilfellet direkte til betalings­mottakeren.

Norske banker tilbyr den direkte debiteringstjenesten avtalegiro. Forut for avtalegiro tilbød bankene den direkte debiteringstjenesten autogiro. Forskjellen mellom disse to tjenestene er først og fremst at avtalegiro forutsetter at betalere gir fullmakten til sin egen institusjon, samt at betaleren normalt skal få varsel før transaksjonen gjennomføres, jf. nedenfor om finansavtaleloven § 26 femte ledd.

Avtalegirotjenesten brukes for gjentatte belastninger. Norske banker har også tilbudt en direkte debiteringstjeneste for engangsbelastninger, såkalt autogiro med engangsfullmakt.

Engangsdebiteringer er ikke regulert av de særskilte bestemmelsene i finansavtaleloven § 26, som bare regulerer «fast oppdrag» i § 26 første ledd bokstav a og fullmakter til å belaste kontoen «gjentatte ganger» i § 26 første ledd bokstav b, jf. også NOU 1994: 19 side 125.

Finansavtaleloven § 26 bokstav a regulerer i tillegg til direkte debiteringer faste betalingsoppdrag der en innehaver av en konto gir sin institusjon i fast oppdrag å trekke et beløp fra kontoen av eget tiltak, jf. finansavtaleloven § 26 første ledd bokstav a. Dette er ingen direkte debiteringstjeneste, ettersom initiativet til å trekke beløpet fra kontoen ikke kommer fra betalingsmottakeren, men fra betaleren selv.

Etter § 26 annet ledd skal betaleren gi skriftlig melding til sin institusjon om avtaler om belastningsfullmakt som er inngått direkte med betalingsmottakeren. Dette er ikke nødvendig for avtalegiro eller faste betalingsoppdrag, der fullmakten er gitt betalerens institusjon.

Loven inneholder visse krav til innholdet i fullmakten. Den skal angi hvem som er betalingsmottaker, samt en høyeste belastningsgrense og tidsrommet belastnings­grensen knytter seg til, jf. § 26 fjerde ledd. Med den høyeste belastningsgrense menes den øvre grense for hva som kan trekkes til fordel for den enkelte betalings­mottake­ren, jf. NOU 1994: 19 side 125. Betalerens institusjon skal påse at den konkrete belastningen ligger innenfor rammen av den avgitte belastningsfullmakten, jf. § 26 tredje ledd. Svikt i denne kontrollen kan medføre erstatningsansvar etter § 32, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) punkt 8.4.4 side 33.

Videre skal betaleren sendes varsel om kommende belastninger senest sju virkedager før belastningen finner sted, jf. § 26 femte ledd. Slikt varsel kan betaleren frafalle ved «uttrykkelig avtale». Bakgrunnen for adgangen til å frafalle varsel er at betaleren ikke vil ha noe reelt behov for dette i alle tilfeller, for eksempel der det er tale om en helt fast belastning, et lite beløp, eller betaleren uansett vil bli gjort oppmerksom på en forestående belastning på annen måte enn ved formelt varsel, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) punkt 8.4.4 side 33. Finansavtaleloven § 26 femte ledd er ikke til hinder for at varselet rent faktisk sendes av betalingsmottakeren, men det er betalerens institusjon, jf. uttrykket «sørge for», som har ansvaret for at varsel blir sendt, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) punkt 8.4.4 side 33.

Betaleren kan når som helst endre eller kalle tilbake en avgitt belastningsfullmakt ved varsel til institusjonen, som skal gjennomføre endringen eller tilbakekallet første virkedag etter at meldingen er kommet frem, jf. finansavtaleloven § 26 sjette ledd. Tilbakekall av det enkelte oppdraget i en rekke av faste betalingsoppdrag eller direkte debiteringsordninger omfattet av finansavtale­loven § 26, er regulert av § 28. Denne bestemmelsen vil også gjelde ved tilbakekall av betalings­ordre for engangsdebiteringer.

10.3 Direktivet

10.3.1 Samtykke og tilbakekall

Betalingstjenestedirektivet inneholder ingen samlet regulering av tjenester for direkte debitering eller faste betalingsordre på samme måte som finansavtaleloven § 26.

Når det gjelder betalerens samtykke, bestemmes i artikkel 54 nr. 2 og 4 at form og prosedyre for å samtykke til gjentatte betalingstransaksjoner skal avtales mellom betaleren og dennes institusjon. Denne bestemmelsen vil gjelde både for fullmakter til gjentatte direkte debiteringer og faste betalingsordre. Det er altså i begge disse tilfellene en forutsetning for at en betalingstransaksjon skal anses autorisert, at betaleren har samtykket til transaksjonen.

Det følger av artikkel 66 nr. 3, jf. henvisningen til artikkel 66 i artikkel 54 nr. 3 første punktum, at den enkelte betalingsordren for direkte debiteringstjenester kan tilbakekalles senest innen utgangen av virkedagen før dagen da beløpet skal belastes betalerens konto. Dette berører ikke retten til tilbakebetaling etter artiklene 62 og 63, jf. nedenfor.

Tilbakekall av den enkelte betalingsordre medfører heller ikke at selve avtalen eller fullmakten som ligger til grunn for debiteringen opphører å gjelde hvis det dreier seg om en fullmakt til gjentatte belastninger og ikke en ren engangsdebitering. Det følger imidlertid av artikkel 54 nr. 3 annet punktum at også en fullmakt til å foreta en serie av betalingstransaksjoner kan tilbakekalles, slik at fremtidige transaksjoner skal anses som ikke autorisert. Form og prosedyre for slikt tilbakekall er imidlertid ikke nærmere regulert i direktivet. Artikkel 66 regulerer bare adgangen til tilbakekall av den enkelte betalingsordren.

10.3.2 Tilbakebetalingsrett

Betalingstjenestedirektivet artiklene 62 og 63 gir betaleren rett til på visse vilkår å be om tilbake­betaling av en autorisert og gjennomført betalingstransaksjon iverksatt av eller via betalingsmottakeren innen åtte uker fra belastningsdagen, jf. artikkel 63 nr. 1. Dette omfatter direkte debiteringer og korttransaksjoner, som iverksettes via betalingsmottakeren.

Bestemmelsene gjelder transaksjoner som betaleren har godkjent, ikke uautoriserte transaksjoner. Reglene er fravikelige utenfor forbrukerforhold, jf. forutsetningsvis artikkel 51 nr. 1.

Vilkårene for tilbakebetaling fremgår av artikkel 62, jf. henvisningen til denne bestem­­melsen i artikkel 63 nr. 1. Det kreves at betaleren ikke har godkjent det presise beløpet for transaksjonen, og at transaksjonen oversteg det betaleren med rimelighet kunne forvente under hensyn blant annet til hans eller hennes tidligere utgiftsmønster, betingelsene i rammeavtalen og eventuelle andre relevante omstendigheter. Formålet med bestemmelsen er å beskytte betaleren mot transaksjoner som overstiger beløpet som kunne forventes, jf. fortalen til direktivet punkt 36. Bestemmelsen gjelder ikke der beløpet var spesifisert da transaksjonen ble foretatt, men likevel ble godkjent av kunden.

Som et eksempel på en transaksjon omfattet av bestemmelsen kan nevnes den situa­sjonen at en person godkjenner belastning av sitt betalingskort ved innsjekking på et hotell uten å vite det eksakte beløpet som kortet kan bli belastet for. Det samme gjelder ved bilutleie når utleiefirmaet for eksempel fyller opp bensintanken etter at bilen er levert tilbake, og deretter etterbelaster betalingskortet. Et annet mulig eksempel er en telefonregning som betales ved direkte debitering, men som for en termin blir uventet stor til tross for at abonnenten mener at han eller hun ikke har hatt noe økt telefonbruk.

Det kan bare kreves tilbakebetaling hvis transaksjonsbeløpet oversteg det betaleren med rimelighet kunne forvente. Dette vil for eksempel kunne være tilfelle hvis hotellet belaster et beløp for bruk av minibar som avviker fra hva det i praksis vil være mulig å konsumere fra en minibar.

Betaleren har etter bestemmelsen krav på tilbakebetaling av det fulle beløpet for belastningen, jf. artikkel 62 nr. 1 tredje avsnitt. Hvis kunden bare bestrider en del av beløpet, er bestemmelsen ikke til hinder for at betalingsmottakeren i ettertid belaster det beløpet som det er enighet om mellom betaleren og betalingsmottakeren. Etter artikkel 62 nr. 1 annet avsnitt er det betaleren som skal stille til rådighet de faktiske opplysninger som viser at vilkårene for tilbakebetaling er oppfylt. Bevisbyrden ligger altså på betaleren.

Det følger av artikkel 62 nr. 2 at når det gjelder vilkåret om at betaleren ikke har godkjent det eksakte beløpet for transaksjonen, kan han ikke påberope seg endringer i en vekslingskurs som beregnes på grunnlag av en referansekurs hvis det er avtalt at slike kan benyttes, jf. artikkel 37 nr. 1 bokstav d og artikkel 42 nr. 3 bokstav b om de opplysninger betalingstjenestetilbyderen skal gi betaleren om bruk av slike vekslingskurser før avtaleinngåelse.

Etter artikkel 62 nr. 3 kan det avtales i rammeavtalen mellom betaleren og betalerens institusjon at betaleren ikke har rett til tilbakebetaling etter bestemmelsene i artikkel 62 hvis han har gitt samtykke til gjennomføring av betalingstransaksjonen direkte til sin institusjon, og, hvis det er relevant, opplysninger om den fremtidige betalingstransaksjonen ble gitt eller stilt til rådighet for betaleren minst fire uker før forfalls­dagen av institusjonen eller betalingsmottakeren. Denne bestemmelsen muliggjør altså at betaleren gir avkall på retten til tilbakebetaling på de vilkårene bestemmelsen oppstiller. Bestemmelsen gjelder bare der samtykket til å belaste betalerens konto er gitt betalerens egen institusjon, og ikke der det er gitt betalingsmottakeren eller dennes institusjon. Ved at betaleren får varsel, vil han eller hun ved direkte debiteringer gis mulighet til å tilbakekalle betalingen senest virkedagen før den avtalte belastningsdagen, jf. artikkel 66 nr. 3, jf. ovenfor.

I det danske forslaget til lov om betalingstjenester (2008-09 – L 119), som gjennomfører direktivet, er reserva­sjonen «hvor det er relevant», i merknadene til § 65 forstått slik at det kan oppstilles kortere varslings­frister i avtalen der det ikke er relevant med et forutgående varsel så tidlig som fire uker før forfallsdagen. Som eksempel nevnes tilbakevendende betalinger, og her gis det uttrykk for at for eksempel én ukes varslingsfrist vil være tilstrekkelig. Ettersom det bare er i tilfeller der det er relevant at varsel må være gitt fire uker i forveien, synes det også å være rom for at partene kan avtale at tilbakebetalingsretten i stedet skal være avskåret der varsel er gitt sju dager i forveien, som etter gjeldende norsk rett.

Etter artikkel 62 nr. 1 fjerde avsnitt kan det for direkte debiteringer avtales i ramme­avtalen at betaleren skal ha rett til tilbakebetaling selv om vilkårene i artikkel 62 nr. 1 ikke er oppfylt. Betaleren kan altså gis en videre rett til tilbakebetaling enn den som ellers følger av artikkel 62 nr. 1 ved direkte debiteringer, jf. også fortalen punkt 36 om at kundene kan tilbys bedre vilkår enn det som følger av direktivet og for eksempel få refundert enhver omdiskutert betalingstransaksjon.

Hvis betaleren setter frem krav om tilbakeføring innen åtte uker fra belastningsdagen, skal institusjonen innen ti virkedager etter å ha mottatt kravet, enten tilbakebetale hele beløpet for transaksjonen eller gi et begrunnet avslag på kravet med angivelse av hvilke instanser betaleren kan henvende seg til i overensstemmelse med artikkel 80 til 83 hvis han ikke aksepterer begrunnelsen for avslaget, jf. artikkel 63 nr. 2. Siste setning i bestemmelsen presiserer at dette ikke gjelder hvis det er avtalt en videre rett til tilbakebetaling, jf. artikkel 62 nr. 1 fjerde avsnitt som omtalt ovenfor. I så fall er altså det eneste vilkåret for tilbakebetalingsrett etter direktivet at kravet fremsettes innen åtte uker.

10.4 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen kommer i delrapport I punkt 19.4 side 191 til at reglene i finansavtaleloven § 26 annet til fjerde ledd kan opprettholdes etter gjennomføringen av direktivet, for både direkte debiteringer som avtalegiro og for faste betalingsoppdrag. Gruppen kommer til samme konklusjon når det gjelder bestemmelsen i § 26 sjette ledd om tilbakekall av belastningsfullmakt, jf. punkt 12.4.2 side 110. Gruppen mener imidlertid at varslingsregelen i § 26 femte ledd må erstattes av bestemmelsene i direktivet artikkel 62 om at tilbakebetalingsrett kan avskjæres i rammeavtalen ved å avtale forhåndsvarsel av belastninger. Arbeidsgruppen foreslår også å endre § 26 første ledd for å tilpasse bestemmelsen til direktivets definisjon av direkte debitering. Videre foreslår gruppen å gjennomføre reglene i direktivet artikkel 62 og 63 om tilbakebetalingsrett i ny § 33 a i finansavtaleloven.

Arbeidsgruppen legger til grunn at når det nærmere innholdet i avtaler om direkte debitering ikke er regulert i direktivet, står statene friere til å regulere slike spørsmål. For å åpne for bruk av SEPA Direct Debit, foreslås at reglene i finansavtaleloven § 26 skal kunne fravikes for avtaler om direkte debitering til og fra utlandet.

I delrapport I punkt 19.4 side 192 heter det:

«Arbeidsgruppen har vært noe i tvil om vurderingen av forholdet mellom direktivet og bestemmelsene om direkte debiteringer i norsk rett. Arbeidsgruppen har imidlertid kommet til at reglene i finansavtaleloven § 26 kan opprettholdes, med unntak for varslingsregelen i femte ledd, jf. nærmere nedenfor. På grunn av direktivet må man dessuten innføre en relativt vidtgående rett til tilbakebetaling av gjennomførte transaksjoner. Imidlertid vil det i praksis kunne avtales at denne retten skal være avskåret der forhåndsvarsel om belastningen er gitt. Selv om regelen om syv dagers forhåndsvarsel i finansavtaleloven § 26 femte ledd ikke kan opprettholdes, vil partene ved avtale kunne komme til samme ordning for betalinger der det ikke er relevant med fire ukers forhåndsvarsel, jf. om tolkingen av direktivet på dette punktet i punkt 19.3. Gjennomføringen av direktivets regler vil legge til rette for bruk av SEPA Direct Debit på det norske markedet slik at norske betalingsmottakere kan «trekke» eurobetalinger til sin konto og norsk betalere kan gi mottakere adgang til å «trekke» euro fra sin konto.

[...]

Finansavtaleloven § 26 annet til fjerde ledd inneholder […] en rekke krav til innholdet i avtaler om belastningsfullmakt og om fremgangsmåten ved avgivelsen av belastningsfullmakt. Slike regler finnes ikke i direktivet. Kravene til de opplysninger kunden skal gis før inngåelsen av en rammeavtale om direkte debitering eller faste betalingsoppdrag, følger av artikkel 42, jf. artikkel 41. Direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv, jf. artikkel 86 nr. 1. På denne bakgrunn kunne man se det slik at innholdet i avtalen om belastningsfullmakt i direktivet er overlatt til partenes avtalefrihet, slik at reglene i finansavtaleloven § 26 annet til fjerde ledd ikke kan opprettholdes etter gjennomføringen, særlig siden disse norske reglene gjelder innholdet i selve den betalingstjenesten som tilbys. Samtidig kan man like gjerne se det slik at dette er spørsmål som faller utenfor direktivet, og som statene derfor står friere til å regulere [...]

Arbeidsgruppen foreslår under noe tvil at bestemmelsene i finansavtaleloven § 26 annet til fjerde ledd beholdes. Det foreslås imidlertid at de skal kunne fravikes for avtaler om direkte debiteringer til og fra utlandet, jf. forslaget til sjette ledd i § 26. Dette vil legge til rette for bruk av SEPA Direct Debit. Bestemmelsene i nåværende sjette ledd foreslås flyttet til femte ledd, jf. om opphevingen av femte ledd nedenfor.

Imidlertid må § 26 første ledd endres, slik at den bare definerer faste betalingsordre og ellers viser til definisjonen av direkte debitering i § 12 bokstav j, jf. at definisjonen av direkte debitering i artikkel 4 nr. 28 i direktivet, er foreslått gjennomført i denne bestemmelsen.

Når det gjelder bestemmelsen i finansavtaleloven § 26 femte ledd om varsel, kan den ikke opprettholdes etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet. Etter direktivet overlates det til rammeavtalen mellom betaleren og hans institusjon å eventuelt avskjære en tilbakebetalingsrett på betingelse av forutgående varsel. [...] legger arbeidsgruppen til grunn at det, der fire ukers varsel ikke kan anses relevant, for eksempel fordi det gjelder tilbakevendende betalinger og så lang varslingsfrist ikke er praktisk, kan avtales en kortere frist, for eksempel dagens frist på syv dager. Dette vil imidlertid være opp til rammeavtalen mellom partene, og kan ikke nedfelles i lovteksten. Det vil også være opp til partene å avtale nærmere hvordan varsel skal gis. [...]

Det kunne for så vidt være spørsmål om å opprettholde § 26 femte ledd for faste betalingsordre, som ikke er omfattet av reglene i direktivet artikkel 62. Arbeids­gruppen anser det imidlertid hensiktsmessig at disse avtalene reguleres på samme måte som avtalene om direkte debitering, på samme måte som i dag. Det er uansett for direkte debiteringer at varsling har størst betydning.

Tilbakebetalingsrett kan ikke avskjæres i avtaler om direkte debitering der samtykket er gitt betalingsmottakeren eller dennes institusjon.

Regelen om tilbakebetalingsrett må gjennomføres også for de korttransaksjoner som faller inn under direktivet artikkel 62 og 63. Som det fremgår av redegjørelsen under punkt 19.3, vil regelen ha et relativt begrenset anvendelsesområde, jf. at den bare vil gjelde der det eksakte beløpet ikke var spesifisert da kunden ga samtykke til transak­sjonen og beløpet i tillegg oversteg det beløpet betaleren med rimelighet kunne forvente. Ved kortbelastninger på brukersteder der det eksakte beløpet er opplyst når betaleren godkjenner transaksjonen ved å taste sin personlige kode eller signere, vil det dermed ikke bli rom for noen tilbakebetalingsrett etter vilkårene i direktivet. En annen sak er at det kan bli aktuelt med tilbakebetaling i forholdet mellom partene, for eksempel basert på at man kan fremvise en regning som viser at det belastede beløpet er feil.

Reglene om reklamasjon og tilbakebetaling av betalingstransaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren foreslås gjennomført i finansavtaleloven ny § 33a. Etter direktivet skal institusjonen ved avslag vise til de instanser betaleren kan henvende seg til ved klage. I praksis vil det være Bankklagenemnda som er mest relevant, og arbeidsgruppen foreslår dermed en lignende henvisning til tvisteordning etablert etter § 4 som i den gjeldende finansavtaleloven § 14 annet ledd annet punktum om avvis­ning av kunder. Arbeidsgruppen understreker at det etter omstendighetene ikke vil være noe i veien for at kunden også henvender seg til tilsynsmyndigheten og gjør denne oppmerksom på forholdet [...]»

10.5 Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen gir i sin felles høringsuttalelse uttrykk for at det ikke vil være i samsvar med bestemmelser i betalingstjenestedirektivet å beholde særnorske regler om direkte debiteringer i finansavtaleloven § 26. Foreningene viser til at tilsvarende bestemmelser ikke kan gjenfinnes i direktivet, og mener § 26 må strykes for å sikre at banker i Norge kan tilby sine kunder direkte debiteringstjenester på bakgrunn av de rutiner som det legges opp til i Europa for øvrig etter banknæringens initiativ til SEPA Direct Debit. Foreningene mener også at det vil være unaturlig å regulere faste betalingsordre som gis av betaleren på samme måte som direkte debiteringer. Hvis man beholder § 26 som foreslått av arbeidsgruppen, mener de to høringsinstansene at bestemmelsen i § 26 sjette ledd om adgang til å fravike reglene i paragrafen for avtale om direkte debitering til og fra utlandet, også må gjelde for nasjonale betalinger i euro, ikke bare for betalinger til eller fra utlandet.

I høringsuttalelsen heter det blant annet:

«FNH og Sparebankforeningen registrerer at det i arbeidsgruppen har vært tvil om dagens regler om belastningsfullmakt i finansavtalelovens § 26 kan videreføres. Arbeidsgruppen peker på at krav til innhold i belastningsfullmakten ikke fremgår av direktivet. Gruppen skisserer som følge av dette to veivalg:

1. Innholdet i belastningsfullmakten er overlatt til partenes avtalefrihet. Siden direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv kan derfor ikke bestemmelsene i finansavtalelovens § 26 videreføres i norsk lov, eller

2. Spørsmål som i dag reguleres i finansavtalelovens § 26 faller utenfor direktivet (formodentlig med den begrunnelse at disse forhold ikke eksplisitt fastsettes i direktivet), og at statene derfor står friere til å regulere slike forhold.

Under tvil foreslår gruppen å anvende tilnærmingen i b.

FNH og Sparebankforeningen er ikke i tvil om at direktivet forutsetter en implementering i tråd med gruppens tilnærming i a, altså det motsatte av det gruppen har falt ned på. Vi vil vise til at forutsetningen for en pan-europeisk direkte debiteringsløsning som nå etableres (SEPA Direct Debit) nettopp er implementering av betalingstjenestedirektivet i alle EØS-land. SEPA Direct Debit er ikke bare en tjeneste for grensekryssende direkte debiteringer, men er også, godt påskyndet av EU-kommisjonen, forutsatt å erstatte de nasjonale ordninger for direkte debiteringer. Selv om dette opplagt har størst virkning for euroland, er det en klar forutsetning at også virksomheter (bedrifter) i Norge skal kunne benytte samme betalingstjeneste (SEPA Direct Debit) overfor sine kunder i Norge så vel som i andre EØS-land. Innenfor SEPA Direct Debit er belastningsfullmakten (i europeisk sammenheng kalt «mandatet») fastsatt av bankene gjennom reglene for SEPA Direct Debit. Det er opplagt at SEPA Direct Debit (og enhver annen tilsvarende internasjonal samordnet direkte debiteringstjeneste) ikke vil se dagens lys om de enkelte stater skal stå fritt til å fastsette egne lovbestemmelser om innholdet i mandater (belastningsfullmakter).

FNH og Sparebankforeningen viser også til at en revidert EU-forordning 2560/2001 trolig vil bli vedtatt om kort tid. Bakgrunnen for revisjonen er i hovedsak å innlemme direkte debiteringer i forordningen og samtidig sikre forutsetninger for såkalt reachability (at kunder tvers gjennom Europa skal kunne nås med SEPA Direct Debit gjennom sine respektive banker) og at nasjonale direkte debiteringsløsninger erstattes av SEPA Direct Debit. Det foreligger nå et siste utkast fra EU-parlamentet (forslag til endringer i EU-kommisjonens forslag, jf Interinstitutional File: 2008/0194 (COD)). I dette forslaget er det tatt inn bestemmelser om reachabilty også for ikke euroland. For disse landene omfatter slik reachability også nasjonale transaksjoner i euro innen 7 år etter vedtagelse av den reviderte forordning. Arbeidsgruppens forslag til § 26 og også unntaksbestemmelsen i § 26, sjette ledd, vil være i strid med en slik bestemmelse i forordningen.»

I tillegg har foreningene hatt synspunkter på enkeltbestemmelser i § 26 som er foreslått videreført og forholdet til direktivet.

10.6 Departementets vurdering

Departementet har kommet til at arbeidsgruppens forslag om å videreføre finansavtaleloven § 26 for direkte debiteringer og faste betalingsordre bør følges opp, med enkelte endringer.

Det vil kunne avtales tilsvarende om forhåndsvarsel som etter den gjeldende § 26 femte ledd i medhold av reglene om tilbakebetalingsrett for gjennomførte betalinger, som foreslås gjennomført som ny § 33 a i finansavtaleloven i tråd med arbeidsgruppens forslag. Regelen om tilbakebetalingsrett vil ha betydning for korttransaksjoner i tillegg til direkte debiteringer.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens konklusjon om at direktivet ikke kan anses til hinder for å beholde de gjeldende norske reglene i finansavtaleloven § 26. Departementet har forståelse for at det er ønskelig for banknæringen å kunne avtale andre løsninger for direkte debitering enn de som følger av finansavtaleloven § 26 for å legge til rette for bruk av felleseuropeiske løsninger for direkte debiteringer. Dette betyr imidlertid ikke at betalingstjenestedirektivet krever at de norske reglene på området må oppheves. Direktivet inneholder ikke regler om krav til avtalen for direkte debiteringer. Departementet vurderer det derfor slik – på samme måte som arbeidsgruppen – at de forholdene som er regulert i den gjeldende § 26 annet til fjerde ledd og sjette ledd, faller utenfor direktivet, og at statene derfor står fritt til å regulere dette. Når dette er konklusjonen, anser departementet det også hensiktsmessig å beholde de nevnte bestemmelsene i § 26, ettersom de er av betydning for å beskytte forbrukerne i forbindelse med faste belastninger. Utenfor forbrukerforhold kan bestemmelsene uansett fravikes, jf. finansavtaleloven § 2 første ledd.

Departementet ønsker imidlertid å legge til rette for at banknæringen skal kunne delta i felleseuropeiske løsninger for direkte debiteringer, og foreslår derfor sammenlignet med arbeidsgruppens forslag at reglene i § 26 skal kunne fravikes for avtaler om direkte debitering i euro både nasjonalt og til og fra utlandet.

Det vises ellers til forslaget til endringer i finansavtaleloven § 26 og til ny § 33 a og merk­nadene til bestemmelsene i punkt 20 nedenfor.