14 Renteberegning ved godskriving og belastning av konto (valutering)

14.1 Innledning

Ved renteberegning av midler på kundekontoer er det et sentralt spørsmål fra hvilket tidspunkt renteberegningen tar til og opphører ved innskudd, uttak og betalingsoverføringer. Hvis et beløp kan gjøres rentebærende for institusjonen uten at det samtidig er rentebærende for en kunde, vil dette gi institusjonen en såkalt floatinntekt. Hvis institusjonen må betale renter til kunden uten at beløpet samtidig kan gjøres rentebærende for institusjonen, vil dette gi et tap som kalles negativ float.

I norsk rett har vi et nullfloatsystem ved betalingsoverføringer, som innebærer at institusjonene ikke skal kunne få floatinntekter og heller ikke tap ved negativ float.

Betalingstjenestedirektivet inneholder regler om debet- og kreditvaluteringsdatoer, som har betydning for når renteberegningen på kundekontoer skal ta til og opphøre ved innskudd, kontantuttak og betalingsoverføringer fra konto til konto. Direktivet regulerer ikke hvor stor rente kundene skal gis eller hvordan den aktuelle renten skal beregnes.

Spørsmålet er om disse reglene i direktivet medfører at de norske reglene må endres slik at institusjonene vil få mulighet til å få inntekter fra float ved betalingstransaksjoner. Direktivet er fullharmoniserende, og gjør ingen unntak fra fullharmoniseringskravet når det gjelder bestemmelsene om valuteringsdatoer. Det har vært uenighet om disse spørsmålene i arbeidsgruppen som har vurdert gjennomføringen av direktivet i norsk rett. Uenigheten har knyttet seg til hvordan direktivet skal forstås, og til hvordan bestemmelsene bør gjennomføres, jf. punkt 14.4 nedenfor.

14.2 Gjeldende rett

Før finansavtaleloven var tidspunktet for institusjonenes renteberegning ved godskri­ving og belastning av kundekontoer ikke regulert. Institusjonene fastsatte reglene for dette blant annet ut fra konkurransemessige vurderinger. For elektroniske betalings­overføringer var floattiden gjennomsnittlig på én dag, jf. NOU 1994: 19 side 79.

Ved finansavtaleloven ble det gitt regler om tidspunktet for renteberegning i finans­avtaleloven § 27. Reglene gjelder for alle typer av innskuddskontoer. De bestemmer ikke hvordan selve renten skal beregnes. Dette vil være opp til avtalen mellom banken og kunden. Bestemmelsen regulerer bare tidspunktet for når renteberegning skal ta til og opphøre ved godskriving og belastning av konto.

Når det gjelder transaksjoner fra konto til konto, innebærer finansavtaleloven § 27 at tids­punk­tet for renteberegning på kontoene knyttes til oppgjørsdagen. Oppgjørsdagen er den kalender­dagen da posisjoner som skriver seg fra godskriving og belastning av kunde­konti, kan inngå i oppgjøret mellom institusjonene og Norges Bank eller på annen måte gjøres opp institusjonene imellom, jf. § 27 tredje ledd første punktum. Ved overføring innen samme institusjon er oppgjørsdagen den dagen godskriving eller belastning skjer, jf. § 27 tredje ledd annet punktum. Det følger av § 27 annet ledd tredje punktum at renter for betaleren skal godskrives til og med kalenderdagen før oppgjørsdagen. Etter § 27 første ledd annet punktum skal betalingsmottakeren godskrives renter fra og med oppgjørsdagen. Dette innebærer at beløpet som overføres hele tiden er rentebærende for enten betaleren eller betalingsmottakeren, slik at det ikke blir mulig for institusjonene å oppnå positiv float ved betalingsoverføringer. Samtidig unngås negativ float for institusjonene, ved at tidspunktene for renteberegning på kundekontoene sammenfaller med muligheten for institusjonene til å gjøre beløpet rentebærende for seg. På denne bakgrunn kan man kalle det systemet finansavtaleloven § 27 etablerer ved kontooverføringer for et «nullfloat»-regime.

Ved innskudd og uttak av kontanter fra konto gjelder andre regler. Etter § 27 annet ledd første punktum skal kunden ved uttak i kontanter godskrives renter til og med kalenderdagen før uttaket. Ved lørdag, helligdag eller offentlig høytidsdag skal kunden etter annet ledd annet punktum godskrives renter til og med siste kalenderdag før siste virkedag før uttaket. Reglene er begrunnet med at institusjonene må ha kontanter tilgjengelig i minibank før uttak. Ved helligdager kan de ikke plasseres til forrent­ning fra siste virkedag før helgen. Reglene om kontantuttak omfatter ikke kontant­uttak ved varekjøp («cash-back» eller «cash-out»). Dette regnes som en kontooverføring.

Ved innskudd i kontanter på konto skal kunden godskrives renter senest fra og med første kalender­dag etter at innskuddet ble foretatt, jf. § 27 første ledd første punktum. Bestem­melsen kan gi en viss mulighet for positiv float for institusjonene, men normalt ikke fordi institusjonene bare kan gjøre beløpene rentebærende for seg i Norges Bank samme dag som innskuddet skjer hvis innskuddet foretas før et visst tidspunkt som Norges Bank setter som skjæringspunkt for rente­­­beregning samme dag, jf. NOU 1994: 19 side 127. Eventuelle floatinntekter vil også reduse­res av institusjonenes behov for kontanter for utbetaling til kunder.

Reglene om renteberegning i finansavtale­loven § 27 gjelder bare for innenlandske betalingstransaksjoner, jf. at forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 3 bestemmer at reglene ikke gjelder ved betalingsoppdrag til og fra utlandet. Reglene gjelder heller ikke innenlandske valutatransaksjoner, jf. finansavtaleloven § 9 fjerde ledd annet punktum. Reglene gjelder for utenlandske institusjoners virksomhet i Norge, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) side 37, dvs. at filialer av utenlandske banker i Norge må følge reglene i finansavtaleloven § 27 for innenlandske betalings­overføringer.

I tillegg til spørsmålet om når beløp blir rentebærende for betalingsmottakeren, er det også sentralt for kunden når beløpet kan disponeres. Dette er i norsk rett regulert i finans­avtale­loven § 24 annet ledd, som bestemmer at beløpet kan disponeres når det er godskrevet kontoen. Innskudd i kontanter kan straks heves på institusjonens ekspedisjonssteder.

14.3 Direktivet

Betalingstjenestedirektivet artikkel 73 regulerer tidspunktet for renteberegning på en annen måte enn finansavtaleloven § 27. Direktivet knytter ikke opphøret av renteberegningen på betalerens konto og starten for renteberegningen på mottakerens konto mot oppgjørsdagen mellom institusjonene. I stedet knytter direktivet tidspunktet for opphør og start av renteberegning av beløp som går inn og ut av kontoer til begrepet «valuteringsdato» («value date»).

I direktivet artikkel 4 nr. 17 er «valuteringsdato» definert som «et referansetidspunkt som benyttes av en yter av betalingstjenester for beregning av renter på midler debitert eller kreditert en betalingskonto».

For betaleren er valuteringsdagen for belastning av en konto (debetvaluteringsdatoen) nærmere fastlagt i artikkel 73 nr. 2. Det følger av denne bestemmelsen at medlemsstatene skal sikre at debetvaluteringsdagen for betalerens konto «ikke er tidligere enn det tidspunkt da beløpet for betalingstransaksjonen blir debitert denne betalingskontoen». Denne regelen vil gjelde både ved uttak i kontanter og annen belastning av konto, dvs. ved overføringer til en annen konto.

For betalingsmottakeren er valuteringsdagen for godskriving av en konto ved betalingsoverføringer (kreditvaluteringsdatoen) nærmere fastlagt i artikkel 73 nr. 1 første avsnitt. Etter denne bestemmelsen skal kreditvaluteringsdagen for betalingsmottakerens konto ikke være senere «enn den virkedag beløpet for betalingstransaksjonen blir kreditert kontoen til betalingsmottakerens yter av betalingstjenester».

Det følger av artikkel 73 nr. 1 annet avsnitt at betalingsmottakerens institusjon skal sørge for at beløpet stilles til mottakerens disposisjon umiddelbart etter at det er kreditert institusjonens konto.

Ettersom direktivet knytter renteberegningen ved betalingsoverføringer til tidspunktene for belastning og godskriving av beløp som overføres, blir overføringstiden av betydning for spørsmålet om institusjonen kan få floatinntekt. Etter hovedregelen i artikkel 69 nr. 1 skal overføringstiden være på én virkedag.

Spørsmålet blir om dette gir mulighet for floatinntekt for institusjonene. Dette beror på hvordan man nærmere forstår innholdet i direktivets bestemmelser om valuteringsdag, og dette har det vært uenighet om i arbeidsgruppen. Fem medlemmer av gruppen legger i delrapport I punkt 16.3 side 124 flg. til grunn at direktivet gir en dags float ved overføring fra en virkedag til en annen, jf. nærmere om innholdet i begrepet virkedag i punkt 14.4.1 nedenfor. Ett medlem legger til grunn at det blir nullfloat ved slike overføringer. De ulike synspunktene beror på ulik tolking av direktivets artikkel 73 nr. 2 om valuteringsdagen for betaleren (debetvaluteringsdag), jf. nærmere i punkt 14.4.2 nedenfor hvor de ulike synspunktene er gjengitt. Ved overføringer som ikke skjer fra en virkedag til en annen, er det enighet i arbeidsgruppen om at det blir mulighet for float, jf. punkt 14.4.1 nedenfor.

For innskudd i kontanter på konto er det en særlig regel i direktivet artikkel 71. Denne bestemmer at midlene skal stilles til rådighet for kunden og gis valuteringsdag umiddelbart etter at de er mottatt av institusjonen, når innskuddet skjer i den valutaen kontoen lyder på. Ved innskudd på kontoer der kontohaveren ikke er forbruker, skal midlene være tilgjengelige og valuteres senest virke­dagen etter at innskuddet ble foretatt.

14.4 Arbeidsgruppens direktivtolking og forslag

14.4.1 Spørsmål det er enighet om

Arbeidsgruppen er enig om forståelsen av bestemmelsen i direktivet artikkel 73 nr. 1 om kreditvaluteringsdag for betalingsmottakeren og om når beløp skal være disponible for denne. Gruppen legger i delrapport I punkt 16.4 side 131 til grunn at disse bestemmelsene innebærer at betalingsmottakeren skal ha beløpet disponibelt og godskrives renter fra og med dagen da beløpet godskrives kontoen til betalingsmottakerens institusjon, slik at det ikke blir mulighet for float for denne institusjonen. Artikkel 73 nr. 1 foreslås etter dette gjennomført i tråd med ordlyden.

Gruppen er videre enig om forståelsen av begrepet «virkedag» i direktivet. Det er videre enighet om at der en betalingsordre iverksettes før en dag som ikke er en virkedag, kan det bli float. I punkt 16.4 side 129 i delrapport I uttales følgende om dette:

««Virkedag» er i artikkel 4 nr. 27 definert som dager der den relevante betalings­tjeneste­­tilbyde­ren «involved in the execution of a payment transaction is open for business as required for the execution of a payment transaction». Det kan være noe uklart hvordan dette begrepet skal forstås. En mulig forståelse kunne være å legge til grunn at så lenge kunden har tilgang til systemet gjennom sin betalingstjenestetilbyder, for eksempel via en nettbank, må systemet regnes som åpent. I så fall ville enhver dag, også helligdager, være å regne som virkedager i direktivets forstand. Imidlertid krever direktivet at institusjonen skal være åpen «as required for the execution of a payment transaction». Dette taler for å forstå direktivet slik at bare dager der transaksjoner faktisk kan gjennomføres slik at midlene kommer frem til mottakeren, dvs. der systemene for oppgjør mellom institusjoner er åpne, kan regnes som virkedager i direktivets forstand. Disse systemene er bare åpne på hverdager, dvs. fra mandag til fredag. Hvis direktivet forstås på denne måten, vil løsningen bli at der betalerens institusjon mottar en betalingsordre på en fredag, vil neste virkedag være mandag og beløpet må etter direktivet først være disponibelt og rentebærende for betalingsmottakeren fra dette tidspunktet. I så fall blir det mulighet for float på lørdag og søndag. Det samme vil gjelde i andre tilfeller der overføringen iverksettes dagen før en dag som ikke er en virkedag i direktivets forstand.

For papirbaserte transaksjoner kan over­føringstiden etter artikkel 69 nr. 1 forlenges med én virkedag. Dette forutsetter avtale om slik forlenget overføringstid mellom institusjonen og kunden. Det blir dermed etter direktivet mulighet for en dags ekstra float for institusjonen ved slike trans­aksjoner. Ytterligere mulighet for float åpnes gjennom den ovenfor nevnte over­gangsregelen om mulighet for å avtale tre dagers overføringstid frem til 1. januar 2012.»

Arbeidsgruppen er også enige om forståelsen av direktivet artikkel 71 om når beløp skal være rentebærende og disponible ved innskudd av kontanter på konto. Bestemmelsen foreslås gjennomført i norsk rett etter sin ordlyd. I arbeidsgruppens delrapport I punkt 16.3 side 130 heter det om dette:

«En samlet arbeidsgruppe forstår direktivet slik at det ved innskudd i kontanter på konto gir en bedre regel for forbrukerne enn gjeldende norske regler. Artikkel 71 bestemmer at midlene skal stilles til rådighet for kunden og gis valuteringsdato umiddelbart etter at de er mottatt av institusjonen når innskuddet skjer i valutaen kontoen lyder på. Ved innskudd på kontoer der kontohaveren ikke er forbruker, skal midlene etter direktivet være tilgjengelige og renter skal beregnes fra virkedagen etter at innskuddet ble foretatt. At midlene skal være til rådighet for kunden, må imidlertid leses i lys av avtalevilkårene for den kontotypen det er tale om. Dreier det seg om tids­innskudd eller fastrenteinnskudd, kan det være begrensninger med hensyn til kundens mulighet for å disponere over pengene [...]. Artikkel 71 kan ikke forstås slik at den setter til side slike begrensninger. Bestemmelsen sikrer bare at belø­pet godskrives kundens konto og at renter skal beregnes fra det aktuelle tidspunktet.

Hvis innskuddet skjer i en annen valuta enn den kontoen lyder på, gjelder ikke artikkel 71. I så fall må man falle tilbake på de generelle reglene om overføringstid og valutering etter artikkel 69, jf. artikkel 73. Dette betyr at pengene må være disponible og beregnes rente av virkedagen etter at innskuddet ble mottatt av betalings­tjeneste­tilbyderen, jf. artikkel 69 nr. 1, jf. artikkel 73 nr. 1. Kunden vil imidlertid kunne unngå en slik løsning ved å be om at pengene veksles til den valutaen kontoen lyder på før innskuddet foretas. I så fall vil regelen i artikkel 71 gjelde.»

Arbeidsgruppen er også enige om forståelsen av det geografiske virkeområdet for valuteringsreglene i direktivet, jf. punkt 16.4 side 131 der det heter:

«Arbeidsgruppen viser til at gjennomføringen av direktivet vil medføre at reglene om valute­ring og dermed om renteberegning vil få et bredere geografisk virkeområde enn i dag. De vil gjelde for transaksjoner til alle land, enten disse er innenfor eller utenfor EØS, jf. artikkel 2 nr. 1. Reglene vil heller ikke være fravikelige for noen typer av transaksjoner, jf. artikkel 68 nr. 2. Imidlertid vil reglene om overføringstid være fravikelige ved visse transaksjoner innen­for EØS, og ved alle overføringer til land utenfor EØS [...]. Ettersom rente­beregnings­tids­punktet vil være avhengig av overføringstiden, vil det i praksis være mulig­het for float for institusjonene ved betalingsoverføringer til land utenfor EØS og over­føringer innenfor EØS i andre valutaer enn dem omfattet av artikkel 69 nr. 1. Dette innebærer imidler­tid ingen forskjell sammenlignet med gjeldende norsk rett, ettersom nullfloatsystemet etter finansavtaleloven § 27 bare gjelder innenlandske betalingsoverføringer i norske kroner [...]. Reglene som gjennomfører artikkel 71 om innskudd vil etter ordlyden i artikkel 71 vil være fravikelige for innskudd i andre valutaer enn det kontoen lyder på. Arbeidsgruppen ser på denne bakgrunn ingen grunn til å begrense anvendelsesområdet for denne bestemmelsen i tråd med direktivet artikkel 2.»

14.4.2 Direktivets bestemmelser om debet­valuteringsdato

Som nevnt i punkt 14.3, har det vært uenighet i arbeidsgruppen når det gjelder hvordan definisjonen av «valuteringsdato» og direktivets regler om renteberegning ved belastning av konto (debetvalutering) skal forstås. Medlemmene i arbeidsgruppen er enige om at direktivets bestemmelser om valuteringsdag har betydning for fra hvilke tidspunkter bankene må gi kundene renter av beløp som henholdsvis går ut av og kommer inn på kontoen. Det er imidlertid uenighet om hvilke krav til skjæringstidspunktet for renteberegning som direktivet nærmere innebærer. Fem medlemmer forstår direktivet slik at det vil gi én dags float ved betalingsoverføringer fra en virkedag til en annen, mens ett medlem forstår direktivet slik at det vil gi nullfloat ved slike overføringer, dvs. samme resultat som etter gjeldende norsk rett.

Når det gjelder selve definisjonen av «valuteringsdato» i artikkel 4 nr. 17, synes fem medlemmer av arbeidsgruppen ( Behringer, Gjedrem, Kvam, Pedersen og Sletner ) å forstå dette slik at det viser til det tidspunktet et beløp føres på en konto med den virkning at beløpet tas med i den bokførte sluttsaldoen som danner grunnlaget for den aktuelle dags renteberegning på denne kontoen. Når kravet etter direktivet artikkel 73 nr. 2 om at debetvaluteringsdagen skal være «ikke tidligere enn» tidspunktet da beløpet belastes kontoen, mener de nevnte fem medlemmene av arbeidsgruppen at dette må forstås slik at renteberegningen på betalerens konto kan opphøre dagen før beløpet belastes kontoen. Disse medlemmene viser til at det er en etablert praksis i sentralbanker og finansinstitusjoner at renter beregnes på grunnlag av sluttsaldoen på en konto. På belastningsdagen er midlene som er gått ut i løpet av dagen, etter disse medlemmenes syn ute av kontoen på tidspunktet da renteberegning skjer for denne dagen. Disse medlemmenes forståelse av direktivet innebærer at det blir én dags float for betalerens institusjon ved betalingsoverføringer fra en virkedag til en annen. Dette skyldes at betaleren etter flertallets syn bare må gis renter til og med dagen før belastningsdagen, og at mottakeren vil få renter først fra dagen etter dette. På selve belastningsdagen vil beløpet dermed bare være rentebærende for institusjonen.

I delrapport I punkt 16.3 side 125 heter det følgende om flertallets syn:

«Arbeidsgruppens flertall legger til grunn at det i forhold til direktivets regler om debet­­valute­ring er den saldo som står på kontoen ved slutten av dagen som er grunn­laget for beregning av renter for den aktuelle dagen. Siden sluttsaldoen gjøres opp etter at dagens betalinger ut fra kontoen er trukket fra, inngår midlene som er belastet kontoen denne datoen ikke i rente­beregningen på bokføringsdatoen (debetvaluterings­datoen). Direktivets debetvaluteringsregel må på denne bakgrunn etter flertallets syn forstås slik at ved belastning av konto på en tirsdag, skal institusjonen beregne renter av dette beløpet til og med mandag, men kunden får ikke renter av det beløpet som har gått ut av kontoen på den dagen beløpet er belastet konto; da er det jo heller ikke med i kontoens sluttsaldo. At debetvaluteringsdato skal være dato for belast­ning av konto, betyr altså etter flertallets syn at kunden skal ha renter på midlene som dispo­neres til og med dagen før denne datoen. Det vises også til at det i den danske utred­ningen om gjennomføring av direktivet er sagt følgende om debetvaluteringsdato i merknadene til § 76 på side 128: «I stk. 3 fastsættes, at valørdatoen for debitering af betalerens bankkonto ikke må ligge tidligere end den arbejdsdag, hvor beløbet for betalingstransaktionen debiteres betalingskontoen. Dette betyder, at der med denne lov fremover bliver sammenfald mellem den dato, hvor et beløb hæves på kontoen og den dato, hvor renteberegningen ophører.»

Etter flertallets syn åpner direktivet dermed for en dags float, ved at direktivets begrep debet­valuteringsdato må forstås slik at betaleren ikke skal ha renter av beløp som er trukket ut av kontoen. Etter direktivet vil floatinntekten alltid være hos betalerens institu­sjon. I tillegg til at tilbakevalutering forbys i de landene der dette har vært praktisert, reduseres over­føringstiden for betalingsoverføringer innenfor hele EØS-området til en dag med direktivet. Etter en overgangsregel, som ikke er nevnt i framstillingen over, vil det kunne avtales tre dagers overføringstid og derved tre dagers float hos betalerens institusjon fram til 1. januar 2012. Tidligere har det i enkelte land ikke vært uvanlig med flere dager float innenlands og hele fem dager for grensekrys­sende overføringer. Dette illustrerer hvordan direktivet i flere land sterkt vil redusere bruk av valuteringsregler som er ugunstige for kundene, jf. fortalen punkt 45.

Når det gjelder debetvalutering ved uttak av kontanter, legger flertallet til grunn samme forståelse av artikkel 73 nr. 2 som for annen belastning, det vil si at kunden skal ha renter til og med dagen før uttaket debiteres (belastes) kontoen.»

Medlemmet Veel Midtbø slutter seg ikke til flertallets forståelse av direktivets definisjon av valuteringsdato og artikkel 73 nr. 2 om debetvalutering. Dette medlemmet forstår definisjonen av valuteringsdato slik at den viser til det tidspunktet da et beløp rentemessig skal stilles til disposisjon eller belastes en konto, dvs. til det tidspunktet renteberegningen skal ta til eller opphøre. Siden dette tidspunktet for valutering ved belastning og godskriving er nærmere fastlagt i artikkel 73, kan man etter Veel Midtbøs syn ikke la begrepet valuteringsdato anses som et friere referansetidspunkt slik at renteberegningen kan starte eller opphøre på en annen dag enn valuteringsdagen. Veel Midtbø mener at ordlyden i artikkel 73 nr. 2 om at debetvalutering skal skje «ikke tidligere enn» tidspunktet da belastning faktisk skjer, innebærer at banken ved belastning av en konto må godskrive kunden renter av beløpene som belastes til og med belastningsdagen, altså ikke bare til og med dagen før belastningsdagen, slik flertallet i arbeidsgruppen legger til grunn. Med denne tolkingen av direktivet blir det i hovedsak ikke mulighet for float for institusjonene. Betaleren skal ha renter til og med belastningsdagen, og mottakeren vil etter regelen om én dags overføringstid i direktivet artikkel 69 nr. 1 få beløpet virkedagen etter, og skal ha renter fra og med denne dagen. Det kan imidlertid bli float der en betalingsoverføring iverksettes før en dag som ikke er en virkedag i direktivets forstand.

I arbeidsgruppens delrapport I punkt 16.3 side 126 heter det følgende om mindretallets syn:

«Arbeidsgruppens medlem Veel Midtbø har en annen forståelse av begrepet debet­valu­te­rings­dato. Som nevnt over, forstår dette medlemmet direktivets definisjon i artikkel 4 nr. 17 slik at den sikter til det tidspunktet et beløp rentemessig skal stilles til disposi­sjon eller belastes en konto. Dette tidspunktet er nærmere definert gjennom reglene om renteberegning i artikkel 73. Som nevnt over, er medlemmet Veel Midtbø enig med arbeidsgruppens flertall i at direktivet artikkel 73 nr. 1 første avsnitt må forstås slik at betalingsmottakerens institusjon må godskrive betalingsmottakeren renter av det mottatte beløpet fra og med den virkedagen institusjonen mottar beløpet. Når det gjelder debetvaluteringsdato, viser imidlertid medlem­met Veel Midtbø til at det følger av ordlyden i artikkel 73 nr. 2 at valuteringsdatoen for betaleren ikke skal være tidligere enn tidspunktet «at which the amount is debited to that payment account». Opphør av rentegodskriving knyttes her altså ikke til en dato, men til tidspunktet da beløpet blir trukket fra betalerens konto. Medlemmet Veel Midtbø er på denne bak­grunn enig med flertallet i at renteberegningen ikke kan opphøre allerede på tids­punktet da et beløp reserveres på kontoen, men først på dagen da belastning faktisk skjer. Direktivet er videre ikke til hinder for at betaleren får renter etter at beløpet er trukket fra kontoen. I motsetning til flertallet, legger imidlertid Veel Midtbø til grunn at direktivet fastslår at renteberegningen ikke kan opphøre før belastningstidspunktet, jf. ordlyden i artikkel 73 nr. 2 «no earlier than». Betaleren skal altså etter dette med­lem­mets forståelse av artikkel 73 nr. 2 ha renter til og med belastningsdagen. Dette gjelder etter ordlyden i direktivet ved alle former for belastninger av konto, både ved uttak i kontanter og betalingsoverføringer til en annen konto. Ordlyden åpner ikke, slik flertallet legger til grunn, for en praksis der betaleren bare gis renter til og med dagen før belastnings­dagen, dvs. slik at renter beregnes av saldoen dagen før beta­lings­transaksjonen skjer. Artikkel 73 nr. 2 slår uttrykkelig fast at renteberegningen skal opphøre «no earlier than» tidspunktet da beløpet trekkes fra kontoen, altså i praksis belastningsdagen ettersom renter beregnes i dager.

Flertallet har ovenfor vist til den danske utredningen om gjennomføring av betalings­tjeneste­­direktivet som argument for sitt syn. Etter medlemmet Veel Midtbøs oppfatning gir denne utredningen imidlertid uttrykk for samme forståelse av direktivet som dette medlemmet legger til grunn, ettersom det i utredningen uttrykkelig gis uttrykk for at gjennomføringen av direk­tivet vil innebære at det «bliver sammenfald mellem den dato, hvor et beløb hæves på kontoen og den dato, hvor renteberegningen ophører». Den danske utredningen gir altså, etter det dette medlemmet kan forstå, uttrykk for at renter skal godskrives til og med belastnings­dagen, etter­som det sies at renteberegningen først skal opphøre nettopp den dagen beløpet «hæves», og ikke dagen før, slik flertallet i arbeidsgruppen legger til grunn. Medlemmet Veel Midtbø opp­fatter det slik at flertallet har lagt stor vekt på en fast praksis i banknæringen der kunden ved betalingsoverføringer får renter på sin konto frem til og med dagen før debet­valuterings­dato. En slik praksis har imidlertid svært liten vekt holdt opp mot en klar ordlyd i direktivet, som i artikkel 73 nr. 2 slår fast at renteberegningen ikke skal opphøre før den dagen da belastning faktisk skjer. Dette innebærer at det må beregnes renter på beløp som går ut av betalerens konto til og med belastningsdagen, på grunn­lag av saldoen ved begynnelsen av denne dagen. Dette vil innebære at institusjonene etter gjennomføringen av direktivet må legge om sine systemer noe, slik at de i sam­svar med direktivets løsning vil måtte beregne renter på grunn­lag av saldoen på kundens konto ved begynnelsen av belastningsdagen.

Slik medlemmet Veel Midtbø forstår begrepet debetvaluteringsdato, som redegjort for over, åpner direktivet ikke for floatinntekter for institusjonene ved betalings­over­føringer som skjer fra en virkedag til en annen virkedag. Dette medlemmet er ikke enig med flertallet i at direk­tivet åpner for én dags float hos betalerens institusjon. Hvis beløpet belastes betalerens konto en mandag, skal betaleren ha renter til og med denne dagen. Betalingsmottakerens institusjon vil motta beløpet dagen etter, dvs. tirsdag, og skal godskrive mottakerens konto og gjøre beløpet disponibelt for ham eller henne samme dag, jf. artikkel 73 nr. 1 første avsnitt. Tirsdag skal også være mottakerens valuteringsdato etter artikkel 73 nr. 2. Det blir dermed etter direktivet ikke rom for at institusjonene får inntekter fra float ved overføring fra en virkedag til den neste, ettersom beløpet da enten vil være rentebærende for betaleren (til og med mandag i eksempelet foran) eller for mottakeren (fra og med tirsdag). I slike tilfeller gir direktivets løsning, selv om den teknisk sett er annerledes enn det norske regimet, samme nullfloatløsning ved betalingsoverføringer.

Etter det norske systemet vil betalingsoverføringer via de fleste banker bli gjennom­ført sam­me dag hvis betalingsordren mottas før et tidspunkt på formiddagen på en dag da betalings­systemene er åpne. Overføringer innenfor samme institusjon vil dessuten gjennomføres relativt umiddelbart, selv om de bakenforliggende systemene er stengte, så lenge institusjonen ikke benytter en ekstern oppgjørsmedhjelper. Skulle man legge til grunn direktivets regler om renteberegning der overføringen skjer innenfor samme virkedag, kunne det synes som at dette ville lede til mulighet for negativ float for institusjonene ved at betaleren og mottakeren måtte godskrives renter på samme dag, jf. at betalerens valuteringsdato etter artikkel 73 nr. 2 ikke skal være tidligere enn da beløpet blir belastet kontoen, mens betalingsmottakeren skal godskrives renter fra den virkedagen da beløpet blir godskrevet kontoen til mottakerens institusjon.

En slik dobbeltberegning av renter er ikke hensikten med direktivet, da det ville gi et incentiv for institusjonene til å gjennomføre overføringer langsommere for å unngå negativ float. Overføring innen samme dag vil være å tilby betaleren bedre betingelser enn det som kreves etter direktivet artikkel 69 nr. 1, jf. artikkel 86 nr. 3. Når institu­sjo­nen tilbyr bedre betingelser enn direktivet krever, må dette, slik medlemmet Veel Midtbø forstår direktivet, også kunne skje på vilkår som avviker fra direktivets regler. Hvis en betaling gjennomføres innen samme virkedag, må institusjonen i tråd med dette kunne sette som betingelse at renteberegningen for betaleren skal opphøre dagen før betalingsdagen. Institusjonen vil ikke kunne sette som vilkår at betaleren må aksep­tere en tilbakeberegning av renter som går lengre tilbake i tid enn dette, jf. fortalen punkt 45 om at bruk av valuteringsdatoer til ulempe for kunden ikke skal være tillatt. Én dags tilbakevalutering vil være fordelaktig for betaleren siden det medfører at betalingen kan skje svært raskt. Skulle valuteringen ta utgangspunkt i et tidligere tidspunkt, ville det være mer fordelaktig for kunden å holde seg til direktivets hovedregel om én dags overføringstid. Dette kan dermed ikke anses som å gi kunden bedre vilkår enn direktivet krever, og vil derfor ikke være tillatt slik medlemmet Veel Midtbø forstår direktivet.

For betalingsmottakeren vil regelen i artikkel 73 nr. 1 gjelde også ved overføringer innenfor samme virkedag, slik at han skal ha renter fra og med virkedagen da beløpet er på kontoen til hans institusjon.

Når det gjelder overføringer innen samme institusjon, vil det være mulig å gjennom­føre betalingstransaksjoner slik at midlene kommer inn på mottakerens konto også på helligdager, så lenge institusjonen ikke benytter en ekstern oppgjørsmedhjelper. For slike overføringer blir det ikke mulighet for positiv float for institusjonen slik medlem­met Veel Midtbø forstår direktivet. Dette skyldes at når transaksjonen kan gjennomføres den aktuelle helligdagen, må institusjonen anses åpen for gjennom­føring av denne typen betalingstransaksjoner også på helligdager, slik at helligdager blir å regne som virkedager i direktivets forstand når det gjelder slike overføringer, jf. nærmere om begrepet «virkedag» i arbeidsgruppens felles fremstilling nedenfor.

Som det er redegjort for ovenfor, forstår medlemmet Veel Midtbø betalingstjeneste­direktivet slik at det vil lede til nullfloat ved de fleste betalingsoverføringer. Veel Midtbø vil påpeke at denne forståelsen av direktivet dermed vil gi en løsning som er mye nærmere den gjeldende norske nullfloatløsningen enn den tolkningen av direk­tivet flertallet har lagt til grunn, og dermed en bedre løsning for kundene. Det vil imidlertid være enkelte transaksjoner der det kan bli mulighet for float, nemlig hvis overføringen iverksettes på en virkedag og den påfølgende dagen ikke er en virkedag. I så fall vil institusjonen få float i de dagene som ligger mellom virkedagene da hen­holdsvis betalerens ordre mottas og mottakerens institusjon blir godskrevet over­førings­beløpet.

Ved uttak av kontanter innebærer direktivets regel at kunden skal ha renter til og med dagen da belastningen av kontoen skjer. Veel Midtbø viser til at direktivet ikke inne­holder særlige regler om kontantuttak, slik at den generelle regelen om belastning av konto i artikkel 73 nr. 2 vil få anvendelse også i slike tilfeller. [...]»

14.4.3 Forslag

Av de fem medlemmene i arbeidsgruppen som forstår direktivet slik at det vil gi en dags float ved betalingsoverføringer, foreslår fire medlemmer ­– Behringer, Gjedrem, Kvam og Sletner – en løsning for gjennomføring av direktivet som i praksis skal innebære at man likevel unngår float, og i realiteten opprettholder det norske nullfloatsystemet. Løsningen går ut på at man i stedet for å gjennomføre direktivets regel i artikkel 73 nr. 2 om debetvalutering etter ordlyden, fastsetter i lovteksten at debetvaluteringsdagen skal være samme dag som kreditvaluteringsdagen, dvs. dagen da betalingsmottakerens institusjon mottar de overførte midlene. Med flertallets forståelse av debetvaluteringsdag, jf. punkt 14.4.2 ovenfor, vil dette innebære at betaleren gis renter til og med dagen før betalingsmottakeren mottar midlene, og mottakeren fra og med denne dagen. Dette vil gi nullfloat. Alternativt mener flertallet at samme løsning kan oppnås ved å fastsette at overføringstiden for betalinger i norske kroner skal være null dager, jf. direktivet artikkel 72 som åpner for kortere overføringstider for nasjonale betalingstransaksjoner.

I arbeidsgruppens delrapport I punkt 16.4 side 132-134 heter det om flertallets forslag:

«Arbeidsgruppens flertall, medlemmene Behringer, Gjedrem, Kvam og Sletner vil innledningsvis fremheve at det gjeldende norske systemet uten floatinntekter gir effektivitet i betalingsoverføringen og er hensiktsmessig for kundene. Det er derfor av stor viktighet å kunne opprettholde det etablerte systemet i størst mulig grad. Selv om direktivets systematikk er en annen, vil flertallets forslag til gjennomføring av direktivet lede til samme resultat som det gjeldende norske systemet, nemlig nullfloat.

Flertallet forstår direktivet slik at det åpner for positiv float for betalers institusjon. Betalerens institusjon kan etter hoved­regelen vente en dag med å sende betalingen til oppgjør. Float­inntektene vil vanligvis gjelde for en dag, men når den påfølgende dagen ikke er en virkedag vil det bli flere. Når det gjelder valuteringsdato for debite­ring er kravet til medlemslandene i artikkel 73 nr. 2 at de skal sørge for at debitering ikke skal valuteres før tidspunktet da beløpet blir debitert (belastet) betalers konto. Flertallet foreslår at Norge gjennomfører dette ved å kreve at debitering valuteres samme virke­dag som mottakerens institusjon mottar midlene gjennom oppgjørs­systemet. Denne virkedagen vil aldri kunne være før dagen da midlene blir belastet betalers konto.

Med flertallets løsning blir kredit- og debetvaluteringsdagen den samme, nemlig dagen da mottakerens institusjon mottar det overførte beløpet. Med flertallets forslag blir dette den samme dagen som i gjeldende finans­avtalelovs § 27 kalles oppgjørs­dagen. Ettersom flertallet forstår begrepet debetvaluteringsdag i direktivet slik at renteberegningen for betaleren skal opphøre denne dagen, vil betaleren etter flertallets løsning få renter til og med dagen før oppgjørsdagen, mens mottakeren vil få renter fra og med oppgjørsdagen. Dette er samme løsning som etter gjeldende norsk rett, og sikrer at floatinntekter ikke blir gjeninnført i det norske betalingssystemet. Det er dermed ikke behov for å utnytte mulig­heten artikkel 72 gir til å fastsette kortere overføringstider ved nasjonale betalingstransak­sjoner. Institusjonene vil gjennom dette ikke ha noen økonomisk gevinst ved å la betalinger gå langsommere gjennom systemene, og det er ikke grunn til å tro at institusjonene vil påta seg kostnader til ombygging av systemene for å gi kundene et dårligere tjenestetilbud.

Flertallet foreslår at denne bestemmelsen om valutering av debiteringer gjøres gjel­dende for oppgjør av betalinger i norske kroner. For å gi samme vilkår for norske institusjoner ved betalinger i andre EØS-valutaer som tjenesteytere hjemmehørende i andre EØS-land vil få, foreslås det at valuteringsdatoen kan settes til dagen beløpet debiteres (belastes) betalerens konto for betalinger i andre EØS-valutaer. Med flertallets forståelse av debetvaluteringsdato vil dette innebære at renteberegningen kan opphøre dagen før belastningsdagen i slike tilfeller. Overføringsfristen for betalinger på én dag er felles for alle EØS-valutaer når det bare er én omregning mellom euro og valutaen.

Et spørsmål er om ulike regler for valutering av debiteringer avhengig av valutaslag kan anses som korrekt gjennomføring av direktivet. Artikkel 73 nr 2 lyder (på dansk): «Medlemsstaterne sikrer, at valørdatoen for debitering af betalerens betalingskonto ikke ligger tidligere end det tidspunkt, hvor beløpet for betalingstransaktionen debite­res den betalingskonto.» Direktivet gir ikke medlemslandene ytterligere pålegg. Bestem­melsen om overføringstid vil sikre at betalinger gjennomføres ved at betale­rens tjenesteyter senest dagen etter mottak av en betalings­ordre overfører ordren til mottakerens tjenesteyter som igjen samme dag skal videre­føre og kreditvalutere midlene. Om debitering av betaleren valuteres på denne samme virke­dagen som krediteringen av mottakerens konto valuteres, vil dermed forpliktelsen i artikkel 73 nr. 2 være oppfylt. Den vil også være oppfylt med denne bestemmelsen for betalings­ordre innlevert på papir og som kan gjennomføres en dag senere. Det er ingen bestemmelse i direk­tivet som forhindrer at bestem­melsen gjennomføres på annen måte for nasjonale betalinger enn for andre betalinger. Det kan tvert om argumenteres for at dette er rimelig ettersom artikkel 72 hjemler at nasjonale betalinger kan stilles overfor strammere betingelser enn betalinger i andre valutaer. Arbeidsgruppen har merket seg at betalinger i andre valutaer enn norske kroner i andre EØS-land vil kunne valuteres den dagen beløpet belastes, og det foreslås altså gjort gjeldende for slike betalinger utført i Norge.

Flertallet peker på at slik det norske betalingssystemet i dag fungerer, vil betalings­over­føringer via de fleste institusjonene bli gjennomført samme dag hvis betalings­ordren mottas før midt på dagen på virkedager ettersom betalings- og oppgjørs­systemene da er åpne. Overføringer innenfor samme institusjon kan også gjennom­føres relativt umiddelbart og også på dager som ikke er virkedager om ikke institu­sjonen benytter en ekstern oppgjørs­med­hjelper. Om institusjonen gjør dette, vil valuteringsdatoen for kreditering og debitering med forslagene som her fremmes av arbeidsgruppens flertall bli den datoen da konteringene (debiteringene og krediteringene) hos betaler og mottaker skjer.

Flertallet har med sin løsning søkt å videreføre det norske nullfloatsystemet samtidig som en oppfyller formkravene i direktivet, og viser til flertallets forslag til § 27 annet ledd i finans­avtale­loven. Flertallet antar at den løsningen som er foreslått ovenfor, er den som vil innebære minst omleggingskostnader i form av endringer i institusjonenes datasystemer.

Flertallet vil videre peke på at en alternativ løsning for å nå samme resultat vil være å fastsette at det skal være null dagers overføringstid for innenlandske betalings­transak­sjoner, jf. artikkel 72, samtidig som det fastsettes i loven at virkedagen opphører på det tidspunktet på dagen hvor en mottatt betalingsordre ikke lenger kan gjennomføres innen samme virkedag. En tidligere avslutning av virkedagen sett i sammenheng med en kortere gjennomføringstid vil aldri gi verken betaler eller mottaker dårligere vilkår enn spesifisert gjennom direktivets hovedregel, og flertallet legger derfor til grunn at en slik mulig presisering av virkedagen vil være uproblematisk. Medlemmet Veel Midtbø argumenterer nedenfor for at en slik løsning ikke er korrekt og vil måtte med­føre float. Flertallet fastholder at det ikke blir float, og at løsningen er korrekt etter direktivet siden ingen kunder får sin stilling svekket i forhold til hovedregelen der.»

Medlemmene Pedersen og Veel Midtbø mener direktivet artikkel 73 må gjennomføres i samsvar med ordlyden. Pedersen mener at dette innebærer mulighet for en dags float, jf. at dette medlemmet deler flertallets syn på debetvalutering. Veel Midtbø forstår direktivet slik at det i hovedsak vil gi nullfloat, jf. at dette medlemmet forstår direktivet slik at betaleren må gis renter til og med belastningsdagen, og betalingsmottakeren fra virkedagen etter.

Både Pedersen og Veel Midtbø gir uttrykk for at flertallets forslag ikke vil være i overensstemmelse med direktivet.

Flertallet (inkludert Pedersen) gir i punkt 27.2 i delrapport I uttrykk for at medlemmet Veel Midtbøs tolking av direktivets krav til debetvalutering slik at betaleren må gis renter til og med belastningsdagen, vil gi kostnader for bankene i form av endring i datasystemer for renteberegning. Veel Midtbø peker i punkt 16.4 og i punkt 27.5 på at eventuelle slike kostnader ikke kan unngås ved en korrekt gjennomføring av direktivet. Veel Midtbø viser også til at hennes tolking av direktivet er den eneste som i de fleste tilfeller vil gi nullfloat ved betalingsoverføringer.

Om Veel Midtbøs syn heter det i delrapport I punkt 16.4 side 134 til 136:

«Medlemmet Veel Midtbø viser til at betalingstjenestedirektivet baserer seg på et annet system for renteberegning enn finansavtaleloven. Mens finansavtaleloven knytter renteberegningen til tidspunktet for oppgjør mellom institusjonene, legger direktivet til grunn tidspunktene da beløpene blir belastet og godskrevet henholdsvis betaleren og mottakeren, knytning mot opp­gjørstidspunktet mellom institusjonene. Rente­bereg­ningen kan dermed etter direktivet variere noe med overføringstiden for den aktuelle betalingstransaksjonen. Det gjeldende norske null­float­systemet gir effektivitet i betalingsoverføringen og er hensikts­messig for kundene. Man kan imidlertid ikke opprettholde den norske systematikken når betalings­tjeneste­direktivet innfører en annerledes regulering, jf. at det dreier seg om et fullharmoni­serings­direktiv. Medlemmet Veel Midtbø foreslår derfor at reglene i direktivet gjennomføres i norsk rett i samsvar med sin ordlyd, jf. dette medlemmets forslag § 27 annet ledd i finansavtaleloven.

Selv om direktivet innebærer en annen systematikk for reguleringen av rente­bereg­ning enn den som er lagt til grunn i gjeldende norsk rett, vil imidlertid direktivet ved svært mange betalingsoverføringer lede til samme resultat som det gjeldende norske systemet, nemlig nullfloat, jf. redegjørelsen for hvordan medlemmet Veel Midtbø forstår direktivet under punkt 16.3. Når det gjelder innskudd og uttak av kontanter, blir dessuten stillingen for kundene forbedret med direktivets regler om rente­beregning sammenlignet med gjeldende norske regler slik Veel Midtbø forstår direktivet, jf. samme punkt.

Man kan etter medlemmet Veel Midtbøs syn ikke basere det norske regelverket på et annet system for valutering enn direktivets. Etter dette medlemmets syn er det nettopp dette flertallet i arbeidsgruppen går inn for når det ovenfor foreslås å knytte debet­valuteringen for betalinger i norske kroner til dagen da betalingsmottakerens institu­sjon mottar og godskriver betalingsmottakeren beløpet, dvs. til oppgjørsdagen. Etter medlemmet Veel Midtbøs syn er direktivet klart til hinder for en slik løsning. Direk­tivet forbyr i artikkel 73 nr. 2 at institu­sjone­ne tilbakevaluterer beløp som over­føres ved å sette valuteringsdagen til et tidligere tidspunkt enn belastningsdagen. Direktivet åpner imidlertid ikke for at statene kan pålegge institu­sjonene å benytte et senere debet­valuterings­tidspunkt enn belastningsdagen. Det er nettopp dette flertallet går inn for når de foreslår at debetvaluteringen skal knyttes til dagen da beløpet mottas av betalingsmottakerens institusjon og godskrives betalingsmottakeren. Dette kan i tid ligge senere enn belastningsdagen for betaleren, og en slik løsning er etter medlemmet Veel Midtbøs syn klart i strid med ordlyden i direktivet artikkel 73 nr. 2.

Medlemmet Veel Midtbø vil dessuten påpeke at det ikke kan være adgang etter direktivet til å fastsette ulike regler for valutering av betalinger i henholdsvis norske kroner og andre EØS-valutaer, slik flertallet foreslår. Reglene i artikkel 73 skal etter direktivet gjelde for alle betalingstransaksjoner uansett valuta og uansett hvilket land transaksjonen skjer til, jf. artikkel 2 og artikkel 68. Regelen i artikkel 72 gjelder overføringstid, ikke valutering, og kan derfor ikke benyttes som noe argument for en adgang til å forskjellsbehandle betalinger i norske kroner og andre valutaer når det gjelder valutering. Ulike regler for valutering av betalings­overføringer i ulike valutaer vil etter medlemmet Veel Midtbøs syn ikke gi en korrekt gjennomføring av direktivet. Direktivet bygger på at de samme valuteringsreglene skal gjelde for alle betalings­overføringer. Heller ikke på dette punktet kan medlemmet Veel Midtbø følge flertal­lets argumentasjon om at den løsning som foreslås vil være i samsvar med direktivet.

Når det gjelder det andre mulige alternativet flertallet skisserer, nemlig å fastsette null dagers overføringstid for nasjonale betalingsoverføringer i medhold av direktivet artikkel 72, vil medlemmet Veel Midtbø vise til at den forutsetning dette løsnings­alternativet bygger på om at det i lovgivningen kan fastsettes «cut-off»-tidspunkter som betalingsordre må leveres innenfor for å kunne gjennomføres samme dag, ikke kan være en korrekt forståelse av direktivet. Etter medlemmet Veel Midtbøs syn åpner direktivet, jf. blant annet bestemmelsene i artikkel 64 om «cut-off»-tidspunkter i forhold til mottak av betalingsordre, for at institusjonen kan fastsette at betalingsordre må komme inn innen visse frister for å kunne gjennomføres samme dag. Direk­tivet åpner imidlertid ikke for at statene kan fastsette slike «cut-off»-frister i lovgivningen, og dette medlemmet kan derfor ikke se annet enn at en slik løsning ville være i strid med direk­tivet. Det tilføyes at med den forståelse av direktivets bestemmelse om debet­valutering som flertallet legger til grunn, ville en ordning som skissert av fler­tallet etter hennes mening heller ikke gi nullfloat i tilfeller der betalingsordren ble mottatt etter et eventuelt fastsatt «cut-off»-tidspunkt for gjennomføring samme dag. Dette vil imidlertid komme an på om man i slike tilfeller skal anse betalingsordren som mottatt først dagen etter, men dette åpner ikke artikkel 64 for, jf. at en «cut-off» som forskyver mottakstids­punktet på denne måten uansett må ligge «tæt på slut­ningen» av en virkedag for å være i samsvar med direktivet. Direktivets definisjon av virkedag, jf. artikkel 4 nr. 27, slår fast at virkedagen skal vare så lenge institusjonen er åpen for gjennomføring av betalingstransaksjoner, og man kan dermed ikke fastsette i lovgivningen at virke­dagen skal opphøre på mye tidligere tidspunkt enn institu­sjonenes stengetid. Uansett gjentar Veel Midtbø at direktivet etter hennes syn ikke åpner for at man kan fastsette «cut-off» bestemmelser i lovgivningen, jf. foran.

Medlemmet Veel Midtbø står altså fast ved den oppfatning at direktivets bestem­mel­ser om valutering må gjennomføres i samsvar med ordlyden, og at dette vil lede til nullfloat ved de fleste betalingsoverføringer. Dette medlemmet vil ellers peke på at dersom man ønsker å unngå float i tilfeller der en betalingsordre iverksettes før en dag som ikke er en virkedag, kan dette oppnås ved å endre de praktiske systemene for betalingsoverføringer slik at de blir åpne for gjennomføringer av betalingstransak­sjoner alle dager. Dersom man sørger for at betalings­systemene er åpne alle dager slik at oppgjør mellom institusjonene kan foretas, ville enhver dag bli en virkedag i direk­tivets forstand. I så fall ville systemet for elektroniske betalings­overføringer bli full­stendig floatfritt, på samme måte som i dag. Spørsmålet om dette bør gjøres, er et rent økonomisk spørsmål.

[...]

Medlemmet Veel Midtbø viser ellers til sitt forslag til finansavtaleloven § 27 annet ledd. Når det gjelder kontantuttak, må den samme regelen etter dette medlemmets syn legges til grunn som for andre belastninger, ettersom direktivets regel i artikkel 73 nr. 2 er den samme. Også ved uttak må kunden derfor etter dette medlemmets syn få renter til og med belastningsdagen, noe som vil være en bedre løsning for kunden enn etter gjeldende rett.»

Medlemmet Pedersens syn lyder i arbeidsgruppens delrapport I punkt 16.4 side 137 som følger:

«Arbeidsgruppens medlem Pedersen har et annet syn på gjennomføringen av direk­tivets bestem­melser om valutering ved betalingsoverføringer enn beskrevet av de øvrige medlem­mene i arbeidsgruppen over. Medlemmet Pedersen har atskillig sym­pati for et ønske om å opprettholde bestemmelser som innebærer en videreføring av nullfloatregimet for nasjonale betalingstransaksjoner i norske kroner i Norge. Syste­met med nullfloat basert på beregning av renter knyttet til oppgjørsdag, har siden innføringen av finansavtaleloven vært den norske ordningen og har fungert godt. Pedersen deler de synspunkter og den argumentasjon som ligger til grunn for dagens norske ordning. Det vil etter dette medlems oppfatning være for­delaktig med et regel­verk som innebærer minst mulig endringer i de tekniske løsninger for gjennom­føring av betalingstransaksjoner. Endringer i bankenes systemer for beregning av renter, slik medlemmet Veel Midtbøs forståelse av direktivet vil innebære, vil medføre betydelige kostnader for finansnæringen.

Medlemmet Pedersen skulle gjerne sett at direktivet også hadde sin basis i et tidspunkt som var felles for de involverte institusjoner og som var grunnlag for valutering av henholdsvis betalers og betalingsmottakers kontoer. Medlemmet må konstatere at det ikke er slik. Prob­lem­stillingen er at betalingstjenestedirektivet baserer seg på et annet system. Direktivet tar utgangspunkt i gjennomføringstid uten noen form for knytning mot oppgjørsdag. Direk­tivet er i henhold til artikkel 86 et fullharmoniseringsdirektiv, og medlemmet Pedersen har derfor vanske­lig for å se at direktivet gir rom for å basere regelverket på et annet system enn direktivets.

Medlemmet Pedersen mener at direktivet må gjennomføres i tråd med ordlyden. Dette vil innebære at det rettslig sett kan åpnes for en dags floatinntekter ved innenlandske betalings­transaksjoner i norske kroner. Medlemmet Pedersen kan for en stor del slutte seg til medlem­met Veel Midtbøs syn på hvordan direktivet er å forstå, herunder at direktivet ikke åpner for den løsningen som flertallet foreslår med å legge debetvaluteringsdato til oppgjørsdag.

Medlemmet Pedersen er ikke enig med medlemmet Veel Midtbø hvordan direktivets bestem­melse om debetvalutering er å forstå. Det vises til redegjørelsen i punkt om dette begrepet i kapittel 16.3. Det er derfor ikke nødvendig for medlemmet Pedersen å gå inn på en argumen­ta­sjon eller beskrivelse av hvordan man skal unngå negativ float. Medlemmet Pedersen vil allikevel vise til at definisjonen av valuteringsdag i direk­tivets artikkel 4 nr. 17 der det frem­kommer at valuteringsdag er et referansetidspunkt [dette medlems uthevelse] som benyttes for beregning av renter på de midler som debiteres eller krediteres en konto. Det står intet om at renteberegningen skal starte eller opphøre på valuteringsdagen, men at referanse­tids­punktet for beregning av renter skal ta utgangspunkt i valuteringsdagen. Ved å benytte begrepet referansetidspunkt legger direktivet opp til at selve renteberegningen kan starte eller opphøre på et annet tidspunkt, så lenge utgangspunkt tas i valuteringsdagen.

Medlemmet Pedersen kan etter dette slutte seg til medlemmet Veel Midtbøs forslag til innarbeiding av direktivteksten i loven, men har likevel en annen forståelse av denne lovteksten fordi hun har en annen forståelse av hva som ligger i debetvaluteringsdato.»

14.5 Høringsinstansenes syn

Finansdepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Den norske Revisorforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Kredittilsynet og Norges Bank støtter forslaget fra flertallet i arbeidsgruppen (unntatt Pedersen) om å opprettholde det norske nullfloatsystemet ved å fastsette debetvaluteringsdag til kreditvaluteringsdag.

Den Norske Advokatforening støtter flertallets syn på debetvalutering men går inn for mindretallets lovforslag.

Konkurransetilsynet går mot flertallets forslag om særnorske regler om renteberegning, og mener at direktivet ikke åpner for nasjonal valgfrihet på dette punktet.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen mener i likhet med Konkurransetilsynet at betalingstjenestedirektivet ikke gir rom for å videreføre særnorske bestemmelser om renteberegning. Foreningene slutter seg til mindretallets (Veel Midtbø og Pedersens) lovforslag, men går mot Veel Midtbøs forståelse av debetvaluteringsdato.

Finansdepartementet uttaler:

«Finansdepartementet slutter seg til forslaget fra arbeidsgruppens flertall når det gjelder gjennomføring av betalingstjenestedirektivet artikkel 73. Finansdepartementet er enig med arbeidsgruppens flertall i at «valuteringsdato» må forstås som den dato et beløp føres på konto med den virkning at beløpet tas med i den bokførte sluttsaldoen som danner grunnlaget for den aktuelle dags renteberegning. Denne tolkningen har etter departementets syn støtte både i direktivets ordlyd og i europeisk bankpraksis.

Videre vil departementet påpeke at dagens nullfloat-system er et system som har bidratt til betydelige effektiviseringsgevinster. Gjennom nullfloatsystemet har de norske bankene hatt insentiver til å utvikle betalingssystemer som er blant de mest effektive i Europa i dag, og muligens det mest effektive. Finansdepartementet mener at det er av sentral betydning at nullfloat kan opprettholdes i størst mulig utstrekning, men at dette må tilpasses direktivets krav om overføringstid og bruk av kredit- og debetvaluteringsdag. Finansdepartementet er av den oppfatning at arbeidsgruppens flertall har funnet en god løsning innenfor direktivets rammer. Både ordlyden i artikkel 73 og fortalen til direktivet taler for at det kan velges en slik løsning. I denne forbindelse vises det også til kommisjonens svar på spørsmål til gjennomføring av betalingstjenestedirektivet nr 87. Der presiseres det at «the use of value dating to the advantage of the user is permitted».

Finansdepartementet vil videre – som et ytterligere argument – påpeke at forslaget til medlemmet oppnevnt av Justisdepartementet vil medføre betydelige omleggingskostnader for bankene. Finansdepartementet er, som det fremgår ovenfor, uenig i dette medlemmets forståelse av både definisjonen av begrepet valuteringsdag og tolkningen av artikkel 73.»

Også Forbrukerombudet mener at bruk av valuteringsdag til fordel for kunden vil være tillatt etter direktivet, og mener dette støtter flertallets løsning om å legge debetvaluteringsdagen til kreditvaluteringsdagen (i stedet for til belastningsdagen). Det vises til fortalen til direktivet punkt 45, som slår fast at bruk av valuteringsdatoer til skade for kunden ikke skal være tillatt.

Kredittilsynet uttaler:

«Dagens regler i Norge medfører at en betalingsformidler ikke selv får renteinntekter i forbindelse med betalingsoverføringer. Dette regelverket har etter Kredittilsynets oppfatning gitt et godt incitament til foretakene innenfor betalingsformidlingen til å utvikle effektive betalingssystemer og Norge har vært blant de fremste landene på dette området. I møter som er arrangert av EU-kommisjonen har det norske systemet stadig vært fremhevet som det mest effektive innen Europa.

Kredittilsynet mener således det er viktig å videreføre det nåværende regimet og det er da lite som skulle tilsi at direktivet ikke gir adgang til dette. Kredittilsynet finner ikke grunn til å foreta en grundig vurdering og rangering av de ulike forslagene, men det er viktig at man velger en løsning som viderefører det norske ­systemet og som ikke medfører unødvendige kostnader og omlegginger av de nåværende systemer. I så måte synes forslaget fra arbeidsgruppens flertall å gi et tilfredsstillende resultat. For Kredittilsynet kan det synes som de to øvrige forslagene vil medføre slike unødvendige og kostbare endringer av betalingssystemene.»

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Problemstillingen under dette punkt er todelt og gjelder (1) debetvaluteringsdag for betaler og (2) kreditvaluteringsdag for mottaker.

I forhold til (1) debetvaluteringsdag støtter Advokatforeningen flertallets syn. Spørsmålet henger sammen med forskudds- og etterskuddsberegning av rente på innskuddskonti. Slik flertallet viser til, er praksis blant europeiske sentralbanker og, så langt Advokatforeningen kjenner, internasjonal bankpraksis å beregne rente på bankkonti av saldo etterskuddsvis (utgående saldo). Kun unntaksvis beregnes det rente av beløp som ikke kan inngå i bankens «funding» fordi beløpet er disponert over (tatt ut av kontoen) i løpet av virkedagen. Slik som flertallet legger til grunn harmonerer en slik praksis med etterskuddsberegning av renter med Betalingstjenestedirektivet. Når «debit value date» er den dag belastning skjer, vil en kontoavtale med etterskuddsrente medføre at siste renteberegningsdag vil være dagen før, se artikkel 73 nr 2 sammenholdt med definisjonen i artikkel 4. nr 17.

I forhold til punkt (2) deler Advokatforeningen mindretallets syn. Advokatforeningen har sympati for et ønske om å opprettholde bestemmelser som innebærer en videreføring av nullfloatregimet for nasjonale betalingstransaksjoner i norske kroner i Norge. Advokatforeningen er imidlertid enig med mindretallet (Veel Midtbø og Pedersen) i forståelsen av Betalingstjenestedirektivets artikkel 73 og mindretallets forslag til finansavtaleloven § 27, annet ledd.»

Den norske Revisorforening fremhever betydningen av å kunne opprettholde et system som gir nullfloat for alle betalingsoppdrag og mener at en løsning som kun hindrer float på virkedager, ikke vil være god nok:

«Revisorforeningen vil framheve betydningen av å kunne opprettholde et system som sikrer «nullfloat» for alle betalingsoppdrag. Ut fra arbeidsgruppens framstilling, synes det nødvendig å videreføres de gjeldende reglene for å sikre fortsatt «nullfloat». Også på dette punktet mener Revisorforeningen at det ville være uheldig om en, på grunnlag av en usikker fortolkning av norske EØS-forpliktelser etter betalingstjenestedirektivet, skulle fastsette lovregler som ikke lenger vil garantere «nullfloat» for alle de betalingene som norske bedrifter og privatpersoner hver dag foretar fra og mottar til sine bankkontoer. En løsning som kun hindrer float på virkedager, vil etter vårt syn ikke være god nok.»

Norges Bank støtter også flertallets forslag, og uttaler følgende om konsekvensene av mindretallets (må forstås som Veel Midtbøs) tolkning av direktivet:

«Mindretallets fortolkning av at direktivet pålegger renteberegning basert på annet enn sluttsaldo, vil slik Norges Bank ser det måtte føre til betydelige omlegginger av bankenes datasystemer og dermed påføre norsk banknæring betydelige kostnader. Mindretallets fortolkning avviker også fra den praksis Norges Bank legger til grunn i egen renteberegning. Etter det vi kjenner til benyttes renteberegning basert på daglig sluttsaldo også av Den europeiske sentralbanken og Bank of England.»

Konkurransetilsynet mener direktivet er til hinder for flertallets forslag om særnorske regler om renteberegning, og uttaler følgende:

«Som det fremgår av høringsnotatet er betalingstjenestedirektivet i utgangspunktet et fullharmoniseringsdirektiv. Det følger av direktivets artikkel 86 nr. 1 at statene ikke kan beholde eller innføre andre bestemmelser enn de som følger av direktivet så fremt direktivet ikke uttrykkelig åpner for nasjonal valgfrihet.

Arbeidsgruppen foreslår i rapporten å innføre særnorske regler på enkelte punkt. Dette gjelder så vidt Konkurransetilsynet kan se i forhold til definisjonen av forbrukerbegrepet samt regler om valuteringsdatoer for institusjonenes renteberegning. Konkurransetilsynet forstår det slik at direktivet ikke åpner for nasjonal valgfrihet i forhold til disse forslagene, og tilsynet registrer for øvrig at arbeidsgruppens mindretall i forhold til begge forslagene mener at den foreslåtte særnorske regulering ikke er i tråd med direktivet.

Konkurransetilsynet mener prinsipielt at en må unngå særnorske regler av hensyn til konkurransen. Utgangspunktet bør slik Konkurransetilsynet ser det være at de norske reglene om betalingstjenester i størst mulig grad er harmonisert med direktivets bestemmelser. I tilknytning til dette mener Konkurransetilsynet at det bør tas hensyn til de konkurransemessige konsekvensene av å innføre norsk regulering som avviker fra det som ellers følger av EØS-regelverket. Dette gjelder særlig med tanke på at regelverket i lys av økt hjemstatsregulering bør sikre like vilkår for markedstilgang og atferd for aktører som er hjemmehørende i ulike EU/EØSstater. Særnorsk regulering bør være nøye begrunnet, og bør kun være aktuelt når det kan påvises fordeler ved ikke-harmonisering som klart oppveier ulempene.

En bærende premiss i betalingstjenestedirektivet er at konkurranse er et virkemiddel for å etablere et effektivt system for betalingsformidling. Konkurranse mellom aktørene i et marked vil etter Konkurransetilsynets oppfatning som utgangspunkt føre til best mulig utnyttelse av samfunnets ressurser til gode for forbrukerne. Konkurransetilsynet viser til rapporten «Konkurransen i Norge» hvor det i artikkelen om betalingskortsystemer pekes på at det norske systemet har en integrert struktur som kan virke etableringshindrende. Videre er markedene innen betalingsformidling tosidige markeder hvor det gjør seg gjeldende nettverkseffekter, som ytterligere bidrar til å øke etableringshindringene. Særnorske regler kan etter Konkurransetilsynets oppfatning bidra til å øke de allerede eksisterende etableringshindringene. Konkurransetilsynet vil derfor henstille til at det vurderes nøye om det er tilstrekkelig tungtveiende grunner til å velge de løsninger som flertallet foreslår på de nevnte punkter.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen slutter seg til mindretallets lovforslag, og mener direktivet må gjennomføres etter sin ordlyd. I høringsuttalelsen heter det blant annet:

«Som nevnt foran [...] mener FNH og Sparebankforeningen at dagens regler om renteberegning i finansavtalelovens § 27 gir en bedre innretning for regulering av float enn betalingstjenestedirektivet. Vi har heller ikke et særskilt ønske om å gå bort fra nullfloat for innenlands betalingsformidling i norske kroner.

Etter det vi erfarer, har arbeidsgruppen brukt mye tid og krefter på å lete etter løsninger for å opprettholde et lovbestemt nullfloatregime i Norge. I arbeidsgruppens rapport redegjøres det for omfattende og, etter vårt syn, relativt kompliserte overveielser. Utgangspunktet synes imidlertid å ha vært rettet mot løsninger som innebærer at norske særlover om valutering kan videreføres og i mindre grad implementering av betalingstjenestedirektivets valuteringsregler i norsk lov. Betalingstjenestedirektivets valuteringsbestemmelser i artikkel 73 er ufravikelige og må derfor implementeres etter sin ordlyd i norsk rett.

Vi har forståelse for at myndighetssidens representanter i arbeidsgruppen har lagt vekt på å vurdere mulighetene for å kunne videreføre et lovbestemt nullfloatregime i Norge. Som nevnt deler også banknæringen deres ønske i så måte. Vi tror imidlertid at disse medlemmer kan ha lagt for stor vekt på nullfloatregimets betydning for effektiviteten i norsk betalingsformidling. Etter vårt syn representerer bruk av ny teknologi, utnyttelse av stordriftsfordeler gjennom felles transaksjonsprosessering og vektlegging av samordnede løsninger for hurtig gjennomføring av kundenes betalingsoppdrag, hovedelementene bak de effektive betalingstjenester som bankene i Norge tilbyr sine kunder.

[...]

FNH og Sparebankforeningen viser til at direktivet gir rom for at nasjonalstaten kan fastsette kortere behandlingstid for nasjonale betalinger (jf. artikkel 72). Direktivet gir ikke rom for å avvike valuteringsbestemmelsene i artikkel 73. Vi vil i tillegg peke på at flertallets forslag til § 27 andre ledd innfører spesialbestemmelser om valutering ved betalingsoverføringer i norske kroner uten å begrense dette til nasjonale betalinger. Flertallets forslag innebærer således direkte en lovmessig forskjellsbehandling i valutering avhengig av valutasort. Vi viser her også til direktivets artikkel 68 nr. 2 som eksplisitt fastsetter at artikkel 73 (valuteringsbestemmelsene) «not [is] at the disposal of the parties». Vi mener derfor at direktivet ikke gir rom flertallets forslag til § 27.»

I høringsuttalelsen gis det videre uttrykk for at Veel Midtbøs forståelse av direktivets bestemmelse om «debetvaluteringsdato» og tolking av direktivet når det gjelder betalingstransaksjoner som gjennomføres innenfor samme virkedag, ikke er korrekt:

«[...] Når det gjelder forståelsen av begrepet debetvalutering, slutter vi oss til flertallets redegjørelse.

FNH og Sparebankforeningen advarer mot at norsk rett skal bygge på en ny og ukjent forståelse av «debetvalutering» i tråd med det som arbeidsgruppens medlem Veel Midtbø fremfører i rapporten. Det har ikke vært direktivets hensikt å endre på forståelsen av begrepet debetvalutering, bare legge rammer for hvilke avtaler banken kan gjøre mht når debetvalutadato skal være. Veel Midtbøs forståelse av begrepet debetvalutadato ville innebære at betaler skal gis rente på transaksjonsbeløpet også på belastningsdagen og at transaksjoner som gjennomføres samme dag dermed vil være rentebærende både for betaler og betalingsmottaker. Dette er ikke i samsvar med internasjonal langvarig og fast forståelse av begrepet valuteringsdato, da pengene selvsagt bare kan være ett sted – enten i balansen til betalers bank eller i balansen til mottagers bank.

Arbeidsgruppens medlem Veel Midtbø fremfører imidlertid også en argumentasjon som munner ut i at bankene likevel kan unngå en slik dobbel rentebelastning. Dette medlem viser til at institusjonen ved å gjennomføre transaksjonen innen samme dag, som er en dag hurtigere en direktivet krever, også vil kunne avvike fra (dette medlems egen fortolkning av) bestemmelsen om debetvalutering i artikkel 73 nr. 2 ved å gi betaler rente på beløpet bare frem til og med dagen før belastningen fant sted. Det er to problemer med en slik tilnærming:

• For det første kan ikke artikkel 73 nr. 2 fravikes gjennom avtale til skade for kunde. Gitt dette medlems fortolkning av at denne artikkel slår fast at betaler skal gis rente på beløpet frem til og med belastningsdagen kan derfor ikke institusjonen fastsette at kunden bare skal få rente frem til og med dagen før.

• For det andre krever ikke direktivet at betalingstransaksjoner skal gjennomføres innen utgangen av virkedagen etter at oppdraget ble mottatt. Direktivet krever at betalingstransaksjonen skal gjennomføres senest innen utgangen av virkedagen etter at oppdraget ble mottatt. Å gjennomføre transaksjonen innen samme dag er således ikke bedre enn det direktivet krever, men innenfor det direktivet krever.

Arbeidsgruppens medlemmer (alle unntatt Veel Midtbø) fortolker innholdet i «debetvalutering» korrekt. På debetvaluteringsdag gis det ikke rente på beløpet. Arbeidsgruppens flertall (alle unntatt Midtbø og Pedersen) trekker imidlertid sin fortolkning av handlingsrommet i artikkel 73 nr 2 motsatt vei av det Midtbø gjør. Disse medlemmer mener at nasjonalstaten kan fastsette at institusjonene skal gi betaler debetvalutering en dag senere enn belastningsdagen (for transaksjoner som gjennomføres i tråd med direktivets krav, men dagen etter at oppdraget ble mottatt).»

I høringsuttalelsen uttaler de to høringsinstansene også at de ikke er bekymret for effektiviteten i det norske betalingssystemet som følge av at direktivets valuteringsbestemmelser innføres:

«FNH og Sparebankforeningen er ikke bekymret for at effektiviteten i det norske betalingsformidlingssystemet vil bli redusert som følge av at direktivets valuteringsbestemmelser innføres i norsk rett. Den enkelte institusjon kan også gi sine kunder bedre valuteringsbetingelser enn det som følger av direktivet. Vi vil i denne sammenheng minne om at bankene i mange år før gjeldende § 27 i finansavtaleloven trådte i kraft, ga kunder såkalt «kompensert valutering». Dette innebar at kunder fikk renter på sine inn- og utbetalinger så lenge banken selv hadde midlene. Vi vil også tro at banker, både ut fra konkurransesituasjonen og mulig negativ omtale, vil vegre seg for å innføre float selv for betalinger fra personkunder som først gjennomføres neste dag.

For betalingsformidling over landegrendene i EØS-området vil direktivet gi grunnlag for vesentlige forbedringer. [...]»

I en felles tilleggsuttalelse til sin opprinnelige høringsuttalelse har Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen gitt uttrykk for at arbeidsgruppen i sitt lovforslag ikke har begrenset virkeområdet for valuteringsbestemmelsene i tråd med artikkel 2 nr. 2 i direktivet, slik at reglene vil gjelde enhver valutasort. Det foreslås å begrense virkeområdet i samsvar med artikkel 2 nr. 2:

«I hht. dagens finansavtalelov med tilhørende forskrifter gjelder bestemmelsene om renteberegning (valutering) i § 27 kun for innenlandske transaksjoner i norske kroner. Det vises i denne sammenheng til finansavtalelovens § 9 fjerde ledd og til § 3 i forskrift av 2. Juli 1999 om betalingsoppdrag til og fra utlandet.

Betalingstjenestedirektivets valuteringsbestemmelse i artikkel 73 omfattes ikke av den geografiske begrensing av direktivets virkeområde som defineres i direktivets artikkel 2 første ledd. I artikkel 2 annet ledd begrenses likevel de valutasorter som omfattes av direktivets titler III og IV (herunder artikkel 73) til betalingstjenester utført i euro eller i valutaen til stat i EØS.

Arbeidsgruppen har ikke foreslått den begrensing av virkeområdet for § 27 (som svarer til direktivets artikkel 73) som er inntatt i direktivets artikkel 2 annet ledd. Konsekvensen for banker i Norge er da at valuteringsbestemmelsen og bestemmelsen om når beløpet skal være disponibelt vil bli gjort gjeldene for alle transaksjoner uansett valutasort.

I vår høringsuttalelse, under generelle kommentarer punkt D «Generelt om lovutkastets bestemmelser om valutering», har vi pekt på de utfordringer banker står overfor mht. å kunne oppfylle direktivets artikkel 73 nr 1, og da særlig andre ledd. Bestemmelsen er tatt inn i forslaget til § 27 første ledd. I vår høringsuttalelse viste vi til at problemet banker i Norge står overfor særlig er relevant for transaksjoner gjennomført i mindre valutasorter i østeuropeiske EU-land som skal godskives kundens konto her hjemme i norske kroner. De problemer som vi har beskrevet i vår høringsuttalelse blir betydelig forsterket om forslaget til § 27 første ledd gjøres gjeldende for enhver valutasort. Det er i denne sammenheng viktig å peke på at betalingstjenestedirektivet formål er å harmonisere regelverket for betalingstjenestene innen EØS. I tillegg foreligger det også andre direktiver som harmoniserer EØS-landenes mer grunnleggende systemer for avregning og oppgjør, bl.a. Settlement Finality Directive. Dette innebærer at betalingstransaksjoner til og fra Norge i EØS-valutaer vil omfattes av felles regler og således til en viss grad kunne være forutsigbare for norske banker i forhold til å valutere innkomne transaksjoner og gjøre beløp disponible for mottakere i Norge. For andre lands valutaer finnes ikke et tilsvarende felles offentlig fastsatt felles regelverk. Om forslaget til valuteringsbestemmelser gjøres gjeldende også for alle valutasorter utenom euro og EØS vil risikoen for banker i Norge bli betydelig utvidet.

FNH og Sparebankforeningen vil også peke på at problemstillingen knyttet til ulike tidssoner blir av en helt annen og større dimensjon enn om forlaget til § 27, i tråd med direktivet, begrenses til å omfatte euro og EØS-valutaer.

På denne bakgrunn foreslår FNH og Sparebankforeningen følgende nytt annet punktum i forlaget til § 9 fjerde ledd:

Reglene i § 27 gjelder bare for betalingstransaksjoner i euro eller i valutaen i en stat innenfor Det økonomiske samarbeidsområde som ikke er euro.»

I den opprinnelige høringsuttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen, som det vises til i tilleggsuttalelsen, var det uttalt følgende om problemer med betalingstransaksjoner fra utlandet som krever veksling før de kan godskrives kundens konto:

«En bokstavtro tolkning av direktivets bestemmelser om kreditvalutering og mottakers rett til å disponere midlene samtidig med at midlene krediteres bankens konto reiser imidlertid også betydelige problemer for transaksjoner fra utlandet som krever veksling før beløpet kan krediteres kundens konto.

Dersom overført beløp er i en annen valuta enn kontoen som skal godskrives, har ikke institusjonen mulighet til å vite hvilket beløp som skal stilles til disposisjon før veksling er foretatt. Det er heller ikke mulig å godskrive rente før institusjonen vet størrelsen på beløpet som skal godskrives kronekontoen. Problemet er særlig relevant for transaksjoner gjennomført i mindre valutasorter i østeuropeiske EU-land som skal godskives kundens konto her hjemme i norske kroner. For transaksjoner i slike valutaer kan også forskjeller i tidssone spille en rolle for norsk banks mulighet både for å få sin fordring i valuta rentebærende og å få den vekslet om til norske kroner.

I direktivets artikkel 68 nr 2 andre punktum er det tatt høyde for at transaksjoner som ikke gjennomførers i euro og som omfatter en veksling i mottagerlandet kan kreve lengre gjennomføringstid enn de transaksjoner som reguleres i artikkel 68 nr 1. For transaksjoner som ikke faller inn under artikkel 68 nr 1 vil imidlertid hovedutfordringen for alle banker i EØS være å oppfylle ordlyden i artikkel 73 nr 1, og da særlig andre ledd.»

14.6 Departementets vurdering

Departementet har kommet til at direktivets regler om valutering i artiklene 71 og 73 bør gjennomføres i norsk rett i samsvar med sin ordlyd, ved endringer i finansavtaleloven § 27. Betalingstjenestedirektivet åpner ikke for nasjonal valgfrihet når det gjelder bestemmelsene om valutering, slik også enkelte høringsinstanser har påpekt i høringen.

Departementet finner ikke å kunne ta endelig stilling til betydningen av direktivets bestemmelser om valuteringsdato i artikkel 4 nr. 17 og betydningen av dette for den nærmere renteberegningen, jf. artikkel 73. Det har vært uenighet i arbeidsgruppen, og den endelige tolkingen av direktivet hører eventuelt under EFTA-domstolen eller EF-domstolen. Departementet viser til at en valuteringsdato etter definisjonen i direktivet artikkel 4 nr. 17 er «et referansetidspunkt som benyttes av en yter av betalingstjenester for beregning av renter på midler debitert eller kreditert en betalingskonto».

Selv om direktivet ikke åpner for nasjonal valgfrihet når det gjelder valuteringsbestemmelsene, gir artikkel 72 mulighet for å fastsette kortere overføringstider for nasjonale betalingstransaksjoner. Departementet går inn for å utnytte denne muligheten i direktivet ved å fastsette i ny § 26 c første ledd tredje punktum i finansavtaleloven at for innenlandske betalingstransaksjoner i norske kroner skal betalingsmottakerens konto godskrives (krediteres) samme dag som betalerens konto belastes (debiteres). Dette kravet skal gjelde i tillegg til kravet etter § 26 c første ledd første punktum om at beløpet skal være mottatt av betalingsmottakerens institusjon senest virkedagen etter mottak av betalingsordren. Fordi valuteringsbestemmelsene i direktivet knytter seg til over­føringstiden, gir dette nullfloat ved innenlandske betalingsoverføringer i norske kroner. Dermed videreføres dagens nullfloatsystem, som også bare gjelder innenlandske betalinger i norske kroner.

For innenlandske betalinger i andre valutaer enn norske kroner, samt for betalingstransaksjoner til og fra utlandet, kan det bli float avhengig av hvor lang tid overføringen tar, på lignende måte som i dag.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i sin høringsuttalelse foreslått at virkeområdet for reglene som gjennomfører direktivets regler om valutering, begrenses til de valutaer bestemmelsene er obligatoriske for etter artikkel 2 nr. 2. Departementet ser at det kan være problematisk hvis bestemmelsene gis anvendelse også for andre valutaer enn det direktivet krever, og følger derfor opp forslaget fra de to hørings­instansene om å begrense virkeområdet for reglene i § 27, som gjennomfører direktivet artikkel 71 og artikkel 73, i bestemmelsen om slike begrensninger i § 9 fjerde ledd i lovforslaget. For innenlandske betalingstransaksjoner i norske kroner foreslås som nevnt ovenfor uansett en særlig regel om kortere overføringstid i § 26 c første ledd tredje punktum.

Det vises ellers til forslaget til endring av finansavtaleloven § 26 c, § 27 og § 9 fjerde ledd og til merknadene til bestemmelsene i punkt 20 nedenfor.