2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Oversikt over gjeldende rett
Direktiv 2007/64/EF om betalingstjenester i det indre marked regulerer blant annet det privatrettslige forholdet mellom tjenestetilbyder og kunde ved yting av betalingstjenester. Dette er i norsk rett regulert i finansavtaleloven kapittel 2, som regulerer avtaler om innskudd og bruk av innskuddskonto mellom finansinstitusjoner og lignende institusjoner og deres kunder, jf. finansavtaleloven § 9 første ledd. Loven regulerer også betalingsoppdrag uten tilknytning til innskuddskonto, jf. § 11 første ledd.
Reglene i kapittel 2 gjelder både nasjonale betalinger og overføringer til utlandet, men for overføringer til utlandet er det fastsatt enkelte særlige regler i forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet, som gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene. Finansavtaleloven § 9 tredje ledd gjennomfører Europaparlaments- og rådsforordning 2560/2001 om grensekryssende betalinger i euro, som blant annet bestemmer at grensekryssende kreditoverføringer, korttransaksjoner og minibankuttak i euro skal koste det samme som tilsvarende nasjonale transaksjoner.
Finansavtaleloven kapittel 2 stiller blant annet krav til hvilke opplysninger institusjonen skal gi kunden før det inngås avtale om konto, jf. § 15. Ytterligere krav er oppstilt i forskrift 11. februar 2000 nr. 100 om kontoavtaler. Det skal blant annet opplyses hvordan betalingsinstrument knyttet til kontoen kan brukes og om renter og gebyrer. Form og innhold av kontoavtaler er regulert i § 16, mens endringer og oppsigelse er regulert i §§ 18 og 19. Institusjonen kan bare kreve vederlag for avvikling av et kontoforhold hvis dette følger av avtalen, jf. § 20.
Kapittel 2 inneholder også regler om bruk av kontoen ved innskudd, uttak og betalingsoverføringer, og regulerer blant annet tjenester der betaleren gir institusjonen en fullmakt til å belaste kontoen gjentatte ganger etter krav fra betalingsmottakeren, jf. finansavtaleloven § 26. Hvor lang tid det skal ta å gjennomføre et betalingsoppdrag, er ikke regulert i finansavtaleloven. For overføringer til utlandet bestemmer forskrift om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 9 at den maksimale overføringstiden for transaksjoner innenfor EØS-området er fem bankdager hvis ikke en lengre overføringstid er avtalt.
Hvis betalingsoppdraget blir forsinket, er institusjonen ansvarlig for dette overfor betaleren frem til betaling er skjedd, jf. finansavtaleloven § 40, jf. § 39 første ledd. For overføringer over landegrensene er forsinkelse hos henholdsvis betalerens og betalingsmottakerens institusjon særlig regulert i forskrift om betalingsoppdrag til og fra utlandet kapittel III og IV.
Renteberegningen ved innenlandske betalingsoverføringer er regulert i finansavtaleloven § 27. Bestemmelsen knytter renteberegningen ved kontooverføringer til oppgjørsdagen mellom institusjonene, og innebærer at institusjonene ikke kan opptjene såkalte floatinntekter ved slike overføringer. Den gjelder ikke ved overføringer til og fra utlandet, jf. forskrift om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 3.
I finansavtaleloven § 34 reguleres tapsfordelingen mellom kunde og institusjon ved andres misbruk av konto og betalingsinstrument. Som det klare utgangspunkt er kunden ikke ansvarlig for slikt misbruk – ansvaret ligger på institusjonen. Bare i de tilfeller hvor kunden har utvist grov uaktsomhet eller grovere skyldgrader, er det etter gjeldende rett aktuelt med et ansvar for kunden. For betalingskort fastsetter finansavtaleloven § 35 imidlertid i visse tilfeller en objektiv egenandel på 800 kroner, og dessuten en øvre ansvarsgrense på 8000 kroner som gjelder selv om kunden ved grov uaktsomhet har muliggjort misbruket av kortet eller unnlatt å underrette institusjonen etter at kunden har eller burde ha oppdaget at betalingskortet er kommet bort. Reglene gjelder også for betalingsoppdrag som ikke har tilknytning til innskuddskonto, herunder for kredittkort, jf. § 11 første ledd og kredittkjøpsloven § 13.
Finansavtaleloven kan ikke fravikes til skade for kunder som er forbrukere, heller ikke ved avtale om at fremmed rett skal anvendes, jf. § 2 første og tredje ledd. Spørsmålet om når norsk rett skal anvendes på avtaler med forbrukere, er regulert i § 3. Enkelte av lovens bestemmelser er ufravikelige også utenfor forbrukerforhold, jf. § 2 annet ledd. Utenfor forbrukerforhold kan det avtales at et annet lands rett skal legges til grunn for avtaleforholdet.
Av annet regelverk av betydning for forholdet mellom kunde og tjenestetilbyder ved finansielle tjenester nevnes lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven). Loven gjennomfører direktiv 97/7/EF om vern av forbrukere ved fjernsalg og direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere. Angrerettloven regulerer opplysningsplikt før avtaleinngåelse om fjernsalg av finansielle tjenester med forbruker. I tillegg reguleres forbrukerens angrerett, dvs. at forbrukeren kan gå fra en inngått avtale uten å oppgi noen grunn. Både det generelle fjernsalgsdirektivet og direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester inneholder dessuten i artikkel 8 bestemmelser om beskyttelse av forbrukere mot misbruk av betalingskort. Direktivenes krav ble på disse punkter ansett oppfylt gjennom reglene i finansavtaleloven § 35, se også kredittkjøpsloven § 13, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) side 15 og Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) side 62-63.
Lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven) inneholder bestemmelser om bl.a. opplysningsplikt ved elektronisk markedsføring, opplysningsplikt før elektronisk bestilling samt mottakelse og bekreftelse av slik bestilling. Loven gjennomfører direktiv 2000/31/EF om elektronisk handel. Opplysningskravene etter ehandelsloven vil kunne gjelde parallelt med angrerettlovens krav og reglene om opplysningsplikt i finansavtaleloven.
2.2 Betalingstjenestedirektivet
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF 13. november 2007 om betalingstjenester i det indre marked og om endring av direktiv 97/7/EF, 2002/65/EF, 2005/60/EF og 2006/48/EF samt oppheving av direktiv 97/5/EF har som siktemål å skape et enhetlig rettslig rammeverk for betalingstjenester i EØS-området, jf. fortalen punkt 4. Direktivet tar sikte på å gjøre grensekryssende betalinger innenfor EØS like enkle, effektive og sikre som nasjonale betalinger. Direktivet utgjør den rettslige infrastrukturen for den europeiske finansnæringens initiativ for å skape felleseuropeiske betalingsløsninger (gjerne kalt «Single European Payments Area»). Direktivet regulerer både nasjonale og grensekryssende betalingstransaksjoner. Direktivet er i utgangspunktet et fullharmoniseringsdirektiv, men med enkelte unntak fra fullharmoniseringen.
Betalingstjenestedirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 114/2008 7. november 2008, som endret EØS-avtalens vedlegg IX. Beslutningen i EØS-komiteen er fattet med forbehold for Stortingets samtykke, ettersom gjennomføring av direktivet krever lovendringer, jf. Grunnloven § 26 annet ledd og EØS-avtalen artikkel 103. Anmodning om Stortingets samtykke ble fremsatt i St.prp. nr. 33 (2008-2009). Stortinget ga samtykke ved vedtak nr. 232 26. februar 2009, jf. også Innst. S. nr. 153 (2008-2009). Gjennomføringsfristen for direktivet er 1. november 2009, jf. direktivet artikkel 94 nr. 1.
Direktivet inneholder i del II offentligrettslige bestemmelser for en ny type virksomheter som skal kunne tilby betalingstjenester, såkalte betalingsforetak. Det fastsettes krav om konsesjon, kapitalkrav og tilsyn for slike foretak. I tillegg inneholder del II regler om tilgang til betalingssystemer. Som nevnt i proposisjonen punkt 1 vil det ikke bli foreslått regler til gjennomføring av bestemmelsene i direktivets del II i proposisjonen her, siden denne proposisjonen gjelder gjennomføring i norsk rett av direktivets privatrettslige regler om forholdet mellom tilbydere av betalingstjenester og deres kunder og enkelte andre forhold.
I direktivet del III gis bl.a. regler om opplysningsplikt før inngåelse av rammeavtale om betalingstjenester, jf. artikkel 41 og 42. Del III inneholder også regler om endring og oppsigelse av slike avtaler, jf. artikkel 44 og 45, og om informasjon kunden skal få i forbindelse med de enkelte betalingstransaksjoner, jf. artikkel 46 og 47. For enkeltstående betalingstransaksjoner som ikke har grunnlag i rammeavtale, gjelder egne bestemmelser om mindre omfattende krav til forhåndsopplysninger og opplysninger om utførte oppdrag, jf. artikkel 35 til 39. Det stilles også enklere informasjonskrav for betalingsinstrumenter som bare gjelder mindre beløp, jf. artikkel 34.
Direktivets del IV inneholder regler om at kunden skal samtykke til betalingstransaksjoner, jf. artikkel 54. Bare transaksjoner som kunden har samtykket til, regnes som rettmessige, jf. artikkel 54 nr. 2 annet avsnitt. Dette har betydning for reglene om ansvar for henholdsvis institusjon og kunde for urettmessige betalingstransaksjoner, som er regulert i artikkel 60 og 61.
Artikkel 64 regulerer mottak av betalingsordre, artikkel 65 regulerer avvisning og artikkel 66 gjelder tilbakekall og ugjenkallelighet. I artikkel 68 til 73 reguleres overføringstid for betalingstransaksjoner, spørsmål om når beløp skal være disponible for kunden og valuteringstidspunktet ved godskriving og belastning av kundekontoer.
Direktivet gir i artikkel 74 til 77 regler om ansvar for tap ved betalingstransaksjoner som ikke blir korrekt gjennomført. I tillegg inneholder direktivet i artikkel 62 og 63 egne bestemmelser om tilbakebetaling av betalingstransaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren. Dette omfatter direktebelastninger (direkte debiteringer) og kortbetalinger.
Betalingstjenestedirektivet innebærer en viss samordning av annet EU- og EØS-rettslig regelverk om forholdet mellom tilbydere av finansielle tjenester og deres kunder. For det første oppheves Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene, jf. betalingstjenestedirektivet artikkel 93. Reglene i direktiv 97/5/EF erstattes av reguleringen i betalingstjenestedirektivet, jf. fortalen til betalingstjenestedirektivet punkt 55. Bestemmelsene om beskyttelse av forbrukere ved misbruk av betalingskort i artikkel 8 i direktiv 97/7/EF om vern av forbrukere ved fjernsalg og direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester oppheves også, jf. betalingstjenestedirektivet artikkel 89 og 90 nr. 2. Disse bestemmelsene erstattes av de mer detaljerte reglene i betalingstjenestedirektivet artikkel 56 til 61, jf. fortalen til betalingstjenestedirektivet punkt 56.
I tillegg til å oppheve de nevnte direktivbestemmelsene gjør betalingstjenestedirektivet enkelte endringer i direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester, jf. betalingstjenestedirektivet artikkel 31 annet avsnitt og 90 nr. 1. Endringene går ut på at noen av kravene til opplysninger som skal gis ved fjernsalg av betalingstjenester etter direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester, erstattes av krav i betalingstjenestedirektivet artikkel 36, 37, 41 og 42.
Utover dette berører ikke betalingstjenestedirektivet annet EU-regelverk som inneholder ytterligere krav til opplysninger som skal gis før avtaleinngåelse, jf. artikkel 31 første avsnitt. Betalingstjenestedirektivet berører heller ikke regelverk om forbrukerkreditt utover de forhold som uttrykkelig harmoniseres av betalingstjenestedirektivet, jf. artikkel 30 nr. 3. Dette har betydning for det nylig vedtatte direktiv 2008/48/EF om forbrukerkreditt. Gjennomføring av dette direktivet utredes av Kredittkjøpslovutvalget oppnevnt ved kgl.res. 18. april 2008.
Ved betalingstjenestedirektivet integreres de ikke-bindende rekommandasjonene fra Kommisjonen 87/598/EF 8. desember 1987 om elektroniske betalinger, 88/590/EF 17. november 1988 om betalingssystemer, særlig om forholdet mellom kortholder og kortutsteder og rekommandasjon 97/489/EF 30. juli 1997 om transaksjoner med elektroniske betalingsinstrumenter og særlig om forholdet mellom utsteder og innehaver, i ett bindende instrument, jf. betalingstjenestedirektivets fortale punkt 5. Rekommandasjon 97/489/EF, som erstattet rekommandasjon 88/590/EF, ble tatt i betraktning ved utarbeidelsen av finansavtaleloven, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) side 14.
2.3 Delrapport I fra arbeidsgruppen for betalingstjenestedirektivet
Finansdepartementet satte som ansvarlig departement for arbeidet med betalingstjenestedirektivet i Norge ned en arbeidsgruppe for å utrede behovet for endringer i norsk rett ved gjennomføringen av direktivet. Arbeidsgruppen ble ved Finansdepartementets brev 9. januar 2008 gitt følgende mandat:
«13. november 2007 ble det vedtatt nytt direktiv om betalingstjenester i EU, Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF. Direktivet regulerer harmonisering av markedsadgang og virksomhetsregler for betalingsformidlere som ikke er kredittinstitusjoner, vilkår og regler for betalingsformidlingen og informasjonskrav til tilbyderne av tjenestene, og rettigheter og forpliktelser for brukere og tilbydere av betalingstjenester. Direktivet regulerer dermed både den offentligrettslige og den privatrettslige siden ved betalingstjenester, og vil kreve endringer i norsk regelverk.
Arbeidsgruppen skal foreslå en gjennomføring av EØS-regler som svarer til betalingstjenestedirektivet i norsk rett:
Lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven). Kapittel 4a regulerer foretak som har tillatelse til å drive valutavirksomhet, herunder betalingsformidling med utlandet. Disse foretak må ha konsesjon som finansieringsforetak etter lovens § 3-3. Slike foretak vil bl.a. være underlagt regelverket om ansvarlig kapital. Arbeidsgruppen skal foreslå slike endringer til finansieringsvirksomhetsloven som er nødvendig for å gjennomføre betalingstjenestedirektivet.
Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven). Loven regulerer i kapittel 2 innskudd og betalingsoppdrag. Arbeidsgruppen skal foreslå nødvendige endringer i finansavtaleloven.
Lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. Loven regulerer bl.a. systemer for betalingstjenester basert på standardvilkår for overføring av penger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets. Arbeidsgruppen skal vurdere om lovens virksomhetsområde skal utvides til å omfatte de rene betalingsformidlingsforetakene og om loven må endres i samsvar med betalingstjenestedirektivet.
Arbeidsgruppen skal også foreslå endringer i andre lover og forskrifter i den grad dette finnes nødvendig.
Direktivet er i utgangspunktet et fullharmoniseringsdirektiv, men slik at det likevel er gitt flere unntak fra kravet til fullharmonisering. Arbeidsgruppen skal derfor utrede rammen for det handlingsrom direktivet gir ved gjennomføring av bestemmelsene i nasjonal rett, og deretter fremme sitt forslag innenfor denne rammen.
Økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser skal utredes i samsvar med utredningsinstruksen kapittel 2.
Utvalget bes avgi sin utredning innen 15. desember 2008.»
Arbeidsgruppen fikk denne sammensetningen:
Direktør Inger-Johanne Sletner, leder (Norges Bank)
Seniorrådgiver (senere underdirektør) Alexander Behringer (Finansdepartementet)
Seksjonssjef Jo Gjedrem (Forbrukerombudet)
Spesialrådgiver Anders Nikolay Kvam (Kreditttilsynet)
Førstekonsulent (senere rådgiver) Kaja Veel Midtbø (Justisdepartementet)
Advokat Siv Bergit Pedersen (DnB NOR Bank ASA)
Arbeidsgruppen har hatt til disposisjon et sekretariat som fra starten besto av spesialrådgiver Gunnvald Grønvik (Norges Bank). Fra september 2008 tilførte Finansdepartementet to juridiske sekretærer til sekretariatet, fagdirektør Tore A. Hauglie (Finansnæringens Hovedorganisasjon) og advokat Gunnar Harstad (Sparebankforeningen).
Fristen for avgivelse av arbeidsgruppens utredning om gjennomføring av direktivet var 15. desember 2008. I brev til Finansdepartementet 20. november 2008 ga arbeidsgruppen beskjed om at man var forsinket, og at man tok sikte på å avgi en delrapport I om gjennomføring av betalingstjenestedirektivets privatrettslige bestemmelser innen utgangen av januar 2009.
Rapporten «Betalingstjenester – Forslag til gjennomføring i norsk rett av bestemmelsene om forholdet mellom institusjon og kunde mv. i direktiv 2007/64/EF – delrapport til Finansdepartementet fra arbeidsgruppen for betalingstjenestedirektivet» ble avgitt til Finansdepartementet 16. februar 2009. Siden delrapport I i hovedsak gjelder endringer i finansavtaleloven, ble den ved Finansdepartementets brev 18. februar 2009 oversendt Justisdepartementet for videre oppfølging.
Arbeidsgruppen gir i delrapport I punkt 2.1 side 18 uttrykk for at man tar sikte på å overlevere delrapport II om den offentligrettslige delen av direktivet i løpet av våren 2009.
Delrapport I inneholder forslag til gjennomføring i norsk rett av de privatrettslige bestemmelser i direktivets del III og IV. Artikkel 79 i del IV om behandling av personopplysninger vil bli behandlet i arbeidsgruppens delrapport II om gjennomføring av de offentligrettslige bestemmelsene i direktivet. Rapporten behandler også bestemmelser i del I, som er relevante for hele direktivet. I delrapport I foreslås endringer i finansavtaleloven og angrerettloven. Arbeidsgruppen tar, i tråd med mandatet, stilling til handlingsrommet i direktivet og eventuell utnyttelse av dette når det gjelder de privatrettslige bestemmelsene, jf. arbeidsgruppens delrapport I punkt 4.1 side 24-25.
Arbeidsgruppen foreslår at direktivet i hovedsak gjennomføres ved endringer i finansavtaleloven kapittel 2 om innskudd og betalingsoppdrag. Gruppen tar som utgangspunkt at den norske gjennomføringslovgivningen som utgangspunkt bør legges relativt nært opp til ordlyden i direktivet, siden det i utgangspunktet dreier seg om et fullharmoniseringsdirektiv, jf. delrapport I punkt 4.2 side 25. Ettersom betalingstjenestedirektivet opphever direktiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene, foreslås det å oppheve forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet, som gjennomfører det nevnte direktivet, jf. delrapport I punkt 4.2 side 25 og forskriftsforslaget i rapportens punkt 29. Også forskriften 11. februar 2000 nr. 100 om kontoavtaler foreslås opphevet, jf. delrapport I punkt 4.2 side 26 og forskriftsforslaget i rapportens punkt 29.
I hovedsak står en samlet arbeidsgruppe bak fremstillingen og forslagene i delrapporten. Det er dissens på tre punkter, nemlig når det gjelder forbrukerdefinisjonen (punkt 7.4.2 i rapporten), såkalte floatinntekter (punkt 16 i rapporten) og reguleringen av kundens ansvar for egne feil ved betalingsoverføringer (punkt 18 i rapporten). For øvrig er fremstilling og forslag enstemmige, med unntak av punkt 27 om økonomiske og administrative konsekvenser, der ett medlem i arbeidsgruppen (Veel Midtbø) har en egen fremstilling, inntatt som punkt 27.5.
Rapporten har tre vedlegg. Vedlegg A gir en generell økonomisk beskrivelse av betalingssystemet. Vedlegg B er betalingstjenestedirektivet i offisiell engelsk oversettelse. Vedlegg C er et lovspeil som viser hvor de ulike bestemmelsene i direktivet er foreslått gjennomført i norsk rett, med angivelse av om eventuelt handlingsrom i direktivet er foreslått utnyttet.
2.4 NOU 2008: 21 Nettbankbasert betalingsoverføring – forholdet til arbeidsgruppen
Banklovkommisjonen ble ved brev fra Finansdepartementet 13. mars 2007 gitt i mandat å utrede en eventuell regulering av tapsfordelingen mellom kunde og institusjon i tilfeller der kunden selv gjør feil ved betalingsoverføringer. Utredningen skulle avgis til Justisdepartementet. Mandatet til Banklovkommisjonen lød som følger:
«Det har i den senere tid vært reist spørsmål om sikkerheten ved bruk av nettbank. Bankklagenemnda kom i sak 2007-015 og sak 2007-016 til at en kunde som overførte et beløp til gal mottaker, ikke kunne kreve tapet erstattet – verken av egen bank eller av mottakerens bank.
Bruk av betalingstjenester generelt – giro, telefonbank eller nettbank – kan innebære at kunden selv må fylle ut nødvendig informasjon (mottakerens kontonummer og det beløpet som ønskes overført). Kunden kan i den forbindelse fylle ut galt kontonummer eller galt beløp. Dette kan lede til at beløpet overføres til en annen mottaker enn den kunden hadde tenkt å overføre beløpet til, eller til at mottakeren mottar et for stort beløp. Dersom mottakeren ikke frivillig tilbakefører beløpet, kan dette medføre tap for kunden, jf. for så vidt situasjonen i de to nevnte sakene fra Bankklagenemnda.
Finansavtaleloven har i kapittel 2 avsnitt IV regler om føring av konto, herunder regler om retting av feilaktige godskrivninger og belastninger. Disse reglene retter seg mot feil på institusjonens side. Spørsmålet her gjelder feil som kunden selv begår. Banklovkommisjonen bes vurdere om det er behov for regler om at kunden ved egne feil helt eller delvis skal holdes skadesløs, det vil si om finansinstitusjonen bør bære hele eller deler av tapet i slike tilfeller.
Banklovkommisjonen bes beskrive og vurdere risikoen for at kunden selv gjør feil ved betalingsoverføring. Kommisjonen bes i den forbindelse beskrive hva feilen kan bestå i og om risikoen for feil er større ved enkelte former for betalingsoverføring enn ved andre. Kommisjonen bes på denne bakgrunn vurdere behovet for regulering, herunder om det er behov for særlig regulering for enkelte typer betalingsformidling. Når det gjelder risikoen for feil ved bruk av nettbank, bes kommisjonen særlig om å vurdere dette i forhold til de tiltakene som finansnæringen selv har iverksatt, det vil si om det i tillegg til næringens egne tiltak er behov for regulering. Finansnæringen skal innen utgangen av mars 2007 ha gjennomført disse tiltakene, og Kredittilsynet skal innen 20. april 2007 komme med en vurdering av disse. Kommisjonen skal på dette punktet avvente Kredittilsynets vurdering av tiltakene.
Banklovkommisjonen bes utrede hvordan en eventuell regulering av «tapsfordelingen» mellom kunden og institusjonen kan skje ved kundens egne feil. Kommisjonen skal i den forbindelse vurdere ulike mulige løsninger, herunder, men ikke begrenset til, følgende alternativer:
1. Finansinstitusjonen kan bli erstatningsansvarlig dersom den tilbyr betalingssystemer med manglende sikkerhet eller lignende. Kommisjonen bes vurdere om en slik regulering er hensiktsmessig. Kommisjonen bes vurdere hvordan en slik eventuell regulering forholder seg til alminnelige erstatningsregler, og på denne bakgrunn vurdere behovet for en lovregulering. Kommisjonen bes vurdere hvordan en eventuell regel om dette kan utformes – særlig om det er hensiktsmessig med en mer skjønnsmessig regel, eller om man bør stille mer konkrete krav til sikkerheten i systemet for betalingsoverføring. Kommisjonen bes om å gjøre rede for hvordan en slik regel vil fungere i praksis.
2. Kunden har en begrenset tapsrisiko (en egenandel) ved egne feil, det vil si at finansinstitusjonen må dekke tap over et gitt beløp. Kommisjonen bes vurdere om en slik regulering er hensiktsmessig. Kommisjonen bes vurdere hva slags dokumentasjon eller bevis som skal kreves for at institusjonen skal måtte foreta en tilbakeføring til kunden. Det skal videre vurderes om institusjonens plikt til å tilbakeføre beløpet skal inntre straks det har skjedd en feil, eller om institusjonen bare skal ha en slik plikt dersom kunden har lidd et tap. Kommisjonen bes vurdere om og i hvilken grad en slik regel innebærer fare for svindel. Kommisjonen bes vurdere hvordan en slik regel kan utformes. I den forbindelse bes kommisjonen særskilt vurdere om regelen kan avgrenses til feil som skyldes eventuell risiko ved systemet for betalingsformidling, eller om regelen også vil måtte omfatte andre feil, for eksempel feil som skyldes at kunden har misoppfattet et kontonummer. Kommisjonen bes i den forbindelse også om å gjøre rede for mulige bevis- og avgrensningsspørsmål som kan oppstå. Kommisjonen skal videre vurdere hva som eventuelt vil være en rimelig fordeling av tapet mellom kunden og institusjonen.
3. Finansinstitusjonen gis en rett til å korrigere feilbetalingen, jf. for så vidt finansavtaleloven § 31 om feil som skyldes institusjonens egne forhold. Kommisjonen bes vurdere om en slik regulering er hensiktsmessig. Kommisjonen bes vurdere om det bør være tidsmessige begrensninger eller andre former for skranker for institusjonens korreksjonsadgang. Kommisjonen bes videre vurdere hva slags dokumentasjon eller bevis som skal kreves for at banken skal kunne foreta en korreksjon. Kommisjonen bes i den forbindelse vurdere om det er hensiktsmessig at institusjonen ved å foreta en korreksjon, bringes inn i forholdet mellom betaleren og mottakeren, jf. for eksempel en situasjon der betaleren og mottakeren er uenig om beløpets størrelse er korrekt. Kommisjonen bes videre vurdere om og eventuelt i hvilken grad institusjonen løper en risiko dersom den foretar korreksjon på feilaktig grunnlag.
Uavhengig av hvordan Kommisjonen ser på behovet for lovregulering, skal den legge frem forslag til lovbestemmelser på bakgrunn av de tre mulige løsningene nevnt ovenfor og på bakgrunn av eventuelle andre mulige løsninger.
I EU arbeides det for tiden med et direktiv om betalingstjenester, jf. KOM(2005) 603. Direktivforslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet, men det er ikke klart når et endelig direktiv vil bli vedtatt. Banklovkommisjonens utredning og vurdering skal ta hensyn til direktivforslaget, med de endringer som eventuelt er eller vil bli foreslått. Kommisjonen skal særlig vurdere forholdet til direktivforslaget artikkel 66, og hvordan de mulige alternative reguleringsforslagene forholder seg til denne bestemmelsen særskilt og direktivet generelt.
Kommisjonen skal vurdere de økonomiske og administrative konsekvenser av de ulike forslagene.
Kommisjonen skal avgi sin utredning innen 31. desember 2007.»
Banklovkommisjonen ba på grunn av annet utredningsarbeid i brev 16. oktober 2007 om forlengelse av fristen for arbeidet med utredningen til 1. juli 2008, jf. NOU 2008: 21 punkt 1.4 side 19-20. Dette ble innvilget av Finansdepartementet ved brev 16. november 2007. Da det ble klart at Banklovkommisjonen heller ikke ville rekke denne fristen, ble det i brev 15. august 2008 fra Finansdepartementet i stedet lagt til grunn at utredningsarbeidet skulle sluttføres så snart som mulig. Utredningen ble avgitt til Justisdepartementet 15. desember 2008 og er trykt som NOU 2008: 21 Nettbankbasert betalingsoverføring.
Banklovkommisjonens utredning har en side til betalingstjenestedirektivet, ettersom direktivet har bestemmelser av betydning for hvilke norske regler man kan ha om kundens egne feil. Banklovkommisjonen behandler i utredningen også spørsmål knyttet til andres misbruk av konto og betalingsinstrument, spørsmål som også er regulert i betalingstjenestedirektivet. Banklovkommisjonens arbeid har derfor hatt en side til mandatet for arbeidsgruppen for gjennomføring av betalingstjenestedirektivet.
Banklovkommisjonen foreslår i NOU 2008: 21 Nettbankbasert betalingsoverføring en felles regulering i finansavtaleloven av kundens egne feil og andres misbruk ved nettbaserte betalingstjenester, der kunden i begge tilfeller bare skal være ansvarlig for visse egenandeler, mens resten av kundens tap skal bæres av institusjonen. NOU 2008: 21 vil bli drøftet i de kapitlene i proposisjonen her hvor disse to spørsmålene behandles, se punkt 15 og 16.
Banklovkommisjonen viser i utredningen til at det hører under arbeidsgruppens mandat å vurdere forholdet til direktivet, jf. NOU 2008: 21 punkt 1.2 s. 17. Arbeidsgruppen har vurdert forholdet mellom Banklovkommisjonens forslag og direktivet i punkt 17 og 18 i sin delrapport I, jf. nærmere i punkt 15.5 og 16.5.2 nedenfor.
De øvrige spørsmålene som behandles i proposisjonen, er bare utredet i arbeidsgruppens delrapport I. Det vil på disse punktene derfor bare bli henvist til denne rapporten og ikke til Banklovkommisjonens utredning.
2.5 Høringen
Justisdepartementet sendte arbeidsgruppens delrapport I og NOU 2008: 21 på felles høring 18. februar 2009. Siden gjennomføringsfristen for betalingstjenestedirektivet er 1. november 2009, ble høringsfristen satt til 18. mars 2009. Høringsbrevet ble sendt til følgende instanser:
Departementene
Regjeringsadvokaten
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
ØKOKRIM
Forbrukerombudet
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
Norges Bank
Statistisk sentralbyrå
Verdipapirsentralen
Bedriftsforbundet
Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Den norske Revisorforening
Eiendomsmeglerforetakenes forening
eforum.no
Finansforbundet
Finansieringsselskapenes forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forbrukerrådet
Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon
Handelshøyskolen BI
Huseiernes Landsforbund
Juss-Buss
Jussformidlingen i Bergen
Juss-hjelpa i Nord-Norge
Kommunenes Sentralforbund
Kreditorforeningen Øst
Landsorganisasjonen i Norge
Lotteri- og stiftelsestilsynet
Nord Pool ASA
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Fondsmeglerforbund
Norges Handelshøyskole
Norges Kreditorforbund
Coop Norge BA
Norges Markedsføringsforbund
Norske Inkassobyråers Forening
Norske Kommunale Regnskapskontrollørers Forbund
Norsk senter for menneskerettigheter
Norsk Tillitsmann ASA
NOS Clearing ASA
Næringslivets Hovedorganisasjon
Oslo Børs
Private Barnehagers Landsforbund
Sparebankforeningen i Norge
Følgende høringsinstanser har kommet med realitetsmerknader i høringen:
Barne- og likestillingsdepartementet
Finansdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Forbrukerombudet
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
Norges Bank
Statistisk sentralbyrå
American Express
Den Norske Advokatforening
Den norske Revisorforening
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge (felles høringsuttalelse)
Finansieringsselskapenes forening
Forbrukerrådet
Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon
Næringslivets Hovedorganisasjon
Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:
Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Fornyings- og administrasjonsdepartementet
Forsvarsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Kultur- og kirkedepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Utenriksdepartementet
Coop NKL BA
Landsorganisasjonen i Norge
Handelshøyskolen BI
Finansieringsselskapenes forening uttaler at foreningen har samarbeidet med Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen om høringen og slutter seg til deres synspunkter.