20 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

20.1 Til endringene i finansavtaleloven

Til § 1 annet ledd

Bestemmelsen gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 1, jf. artikkel 4 nr. 4 og nr. 9, og er omtalt i punkt 3.2 i proposisjonen. Den bygger i realiteten uendret på § 1 annet ledd i lovforslaget fra arbeidsgruppen som har vurdert gjennomføringen av direktivet i norsk rett.

I bokstav f rettes en henvisning som ved en inkurie er blitt feil på grunn av en etterfølgende lovendring. I den gjeldende lovteksten henvises det til fjerde ledd, men det skal være til femte ledd.

Det føyes til nye bokstaver g til k i § 1 annet ledd som regner opp de institusjoner nevnt i direktivet artikkel 1 nr. 1 som ikke allerede er omfattet av finansavtaleloven § 1. Disse vil være «lignende institusjoner» etter lovens bestemmelser. De vil dermed være underlagt de alminnelige bestemmelsene i kapittel 1 i loven, samt de av bestemmelsene i lovens øvrige deler som er relevante for den virksomhet de etter offentligrettslig lovgivning kan drive.

Bestemmelsene lister opp tjenesteyterne som kan tilby betalingstjenester etter direktivet, og som når de gjør dette, vil være omfattet av de privatrettslige bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 2. For de offentlige rettssubjektene som nevnes i bestemmelsen, vil reglene bare gjelde dersom de tilbyr betalingstjenester i konkurranse med kommersielle aktører. Etter det departementet kjenner til, er det ingen av de offentlige rettssubjektene nevnt som «lignende institusjoner» i § 1 annet ledd, som i dag tilbyr betalingstjenester på det kommersielle markedet. Hvis dette skulle bli aktuelt, må imidlertid reglene i kapittel 2 følges.

Sammenlignet med arbeidsgruppens forslag har departementet endret ordlyden i bokstav k noe, for å oppnå bedre samsvar med ordlyden i direktivet artikkel 1 bokstav f.

Til § 2

Annet ledd annet punktum fastsetter hvilke av bestemmelsene i loven som er ufravikelige i alle kunderelasjoner, dvs. som ikke kan fravikes ved avtale selv om kunden ikke er forbruker som definert i § 2 første ledd annet punktum. Det foreslås noen endringer sammenlignet med gjeldende rett. Endringene består i at de nye bestemmelsene som gjennomfører betalingstjenestedirektivet, og som direktivet krever at skal være ufravikelige også utenfor forbrukerforhold, er tilføyd i bestemmelsen. Videre er henvisningene til bestemmelser som omfattes av annet ledd etter gjeldende rett, endret i den utstrekning gjennomføringen av direktivet har endret paragrafrekkefølgen i loven. Bestemmelsen gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 51 nr. 1, og tilsvarer § 2 annet ledd annet punktum i arbeidsgruppens lovforslag.

For § 14 om avvisning av kunder tas det sikte på å videreføre gjeldende rett, det samme gjelder lovforslaget § 20 tredje ledd som viderefører nåværende § 21 tredje ledd om kundens hevingsrett. Også reglene i § 27 om renteberegning ved godskriving og belastning av konto (valutering) skal etter gjennomføringen av direktivet, på samme måte som etter gjeldende rett, være ufravikelige i alle kunderelasjoner. Også bestemmelsen om avvisning av konkrete betalingsordre som departementet har flyttet fra § 14 i arbeidsgruppens lovforslag til § 26 b i lovforslaget her, skal etter direktivet artikkel 51 nr. 1 være ufravikelig i alle kunderelasjoner. Dette er reflektert ved henvisningen til § 26 b i lovforslaget her.

Bestemmelsene i § 16 om innholdet i avtalen videreføres som ufravikelige i alle kunderelasjoner, men etter lovforslaget for rammeavtaler i stedet for kontoavtaler. Sammenlignet med det som ble foreslått i arbeidsgruppens rapport, finner departementet imidlertid at bestemmelsen som gjennomfører direktivet artikkel 43, lovforslaget § 16 fjerde ledd annet punktum, ikke kan gjøres ufravikelig overfor andre kunder enn forbrukere, jf. direktivet artikkel 30 nr. 1. Denne bestemmelsen er derfor ikke omfattet av departementets lovforslag. Resten av bestemmelsene i § 16 kan videreføres som absolutt ufravikelige slik arbeidsgruppen har foreslått.

De nye bestemmelsene i § 24 annet til fjerde ledd om samtykke til betalingstransaksjoner, § 24 a om sperring og belastningsgrenser for betalingsinstrument og § 26 a om mottak av betalingsordre må gjøres ufravikelige i alle kunderelasjoner, jf. direktivet artikkel 51 nr. 1. Det samme gjelder bestemmelsen om overføringstid i § 26 c. Her følger imidlertid en adgang til å fravike bestemmelsen ved avtale for avtaler som faller utenfor direktivets geografiske og valutamessige virkeområde, direkte av femte ledd i denne bestemmelsen. Bestemmelsen i lovforslaget § 29 annet ledd gjelder institusjonens adgang til å motregne. Sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag har departementet videreført den gjeldende § 29 annet ledd i første punktum i § 29 annet ledd, jf. merknadene til denne bestemmelsen. På samme måte som etter gjeldende rett skal denne bestemmelsen være fravikelig utenfor forbrukerforhold. Resten av § 29 annet ledd skal imidlertid etter direktivet artikkel 51 nr. 1 være ufravikelig også overfor næringsdrivende kunder. Departementet har derfor presisert dette i § 2 annet ledd annet punktum i lovforslaget.

Når det gjelder direktivet artikkel 66 om tilbakekall av betalingsordre, skal denne bestemmelsen kunne fravikes utenfor forbrukerforhold, jf. artikkel 51 nr. 1. Den gjeldende bestemmelsen om tilbakekall i § 28 er absolutt ufravikelig, men må endres for å gjennomføre artikkel 66. Den kan ifølge direktivet artikkel 51 nr. 1 heller ikke videreføres som absolutt ufravikelig, og er derfor tatt ut av § 2 annet ledd annet punktum. At den er ufravikelig i forbrukerforhold, følger av § 2 første ledd. Arbeidsgruppen har foreslått å videreføre finansavtaleloven § 20 første punktum som ny § 19 første ledd første punktum i lovforslaget, og har foreslått at bestemmelsen skal være absolutt ufravikelig, jf. punkt 7.4.1 side 59 i delrapport I. Ved en inkurie synes ikke dette å ha kommet med i arbeidsgruppens lovforslag, og departementet går inn for å tilføye en henvisning til denne bestemmelsen i § 2 annet ledd annet punktum.

Etter direktivet artikkel 51 nr. 1 skal artiklene 56 og 57 om plikter ved bruk av betalingsinstrumenter være ufravikelige i alle kunderelasjoner. Dette er gjennomført ved at paragrafen her viser til lovutkastet § 34. Bestemmelsene om ansvar i § 35, som gjennomfører direktivet artikkel 61, kan imidlertid i tråd med artikkel 51 nr. 1 fravikes utenfor forbrukerforhold. Reglene om reklamasjon i saker som gjelder uautoriserte betalingstransaksjoner i § 37 første ledd, skal være ufravikelige i alle kunderelasjoner, men i tråd med direktivet artikkel 51 nr. 1 er det presisert at partene utenfor forbrukerforhold kan avtale en annen absolutt reklamasjonsfrist enn 13 måneder. I arbeidsgruppens lovforslag er det ved en inkurie henvist til hele første ledd i § 37, men henvisningen skal bare gjelde første og annet punktum, jf. direktivet artikkel 58 som bare gjelder reklamasjonsfristen. Departementet har derfor justert henvisningen.

Bestemmelsene i ny § 39 b første ledd annet punktum (som gjennomfører artikkel 52 nr. 3 første punktum) om at institusjonen ikke kan pålegge betalingsmottakeren å unnlate å kreve gebyr eller gi rabatt for bruk av et bestemt betalingsinstrument, og ny § 39 c (som gjennomfører artikkel 52 nr. 2) om fordeling av gebyrer mellom betaleren og betalingsmottakeren, er i tråd med direktivet artikkel 51 nr. 1 gjort ufravikelige i alle kunderelasjoner.

Bestemmelsene i § 43 gjennomfører artikkel 74 i direktivet, som ikke skal kunne fravikes i noen kunderelasjoner, jf. direktivet artikkel 51 nr. 1, og dette er derfor fastslått i § 2 annet ledd annet punktum.

Til § 9

Bestemmelsene i § 9 første ledd om virkeområdet for kapittel 2 må endres noe ved gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet. Forslagene bygger på forslagene i delrapport I fra arbeidsgruppen som har vurdert gjennomføringen av direktivet i norsk rett. I kapitteloverskriften til kapittel 2 endres «betalingsoppdrag» til «betalingstjenester», for å reflektere at virkeområdet for kapittel 2 utvides. Sammenlignet med arbeidsgruppens forslag har departementet endret ordlyden for å presisere at innskuddet er en form for betalingstjeneste. Begrepet «betalingsoppdrag» vil ikke lenger bli benyttet i loven, jf. punkt 3.3.2.1 i proposisjonen, jf. punkt 3.3.4.

I første ledd første punktum innføres begrepet rammeavtale som den nye generelle betegnelsen på de avtaler som omfattes av kapittel 2. Dette begrepet benyttes i stedet for kontoavtale ved gjennomføringen av direktivet, jf. definisjonen av «rammeavtale» i betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 12 og omtalen i proposisjonens punkt 3.3.2.3, jf. punkt 3.3.4. Rammeavtalen kan gjelde innskudd eller andre betalingstjenester. Betalingstjenester er nærmere definert i § 11, og det er i lovteksten derfor henvist til denne bestemmelsen.

I annet punktum er det foretatt en endring ved at begrepet rammeavtale erstatter begrepet innskuddskonto. På tilsvarende måte som etter gjeldende rett skal bestemmelsen forstås slik at hvis det er knyttet en kredittordning til en rammeavtale, vil det være reglene i kapittel 2 og enten reglene i kapittel 3 eller kredittkjøpsloven som får anvendelse, jf. finansavtaleloven § 44 annet ledd første punktum og Ot.prp. nr. 41 (1998-99) side 95.

I annet ledd er det tilføyd et «mv.» i bestemmelsen. Bakgrunnen for tilføyelsen er at de nye bestemmelsene i §§ 39 a til 39 c gjelder andre forhold enn forholdet mellom betaleren og mottakeren ved betalingsoverføringer.

I någjeldende § 9 tredje ledd foreslås det å oppheve første punktum. I tråd med arbeidsgruppens forslag foreslås forskriftshjemmelen videreført i femte ledd for transaksjoner som faller utenfor direktivets virkeområde, jf. merknadene til denne bestemmelsen nedenfor. Nåværende § 9 tredje ledd annet og tredje punktum videreføres uendret som nytt første og annet punktum.

I fjerde ledd fastsettes visse geografiske og valutamessige begrensninger for virkeområdet til reglene i kapittel 2. Forskriftshjemmelen i nåværende fjerde ledd første punktum videreføres delvis i femte ledd, jf. nedenfor.

Bortsett fra begrensningene som fastsettes i bestemmelsen, gjelder kapittel 2 alle betalingstransaksjoner som norsk rett får anvendelse for, uansett hvilken valuta de skjer i og i hvilket land betalerens eller betalingsmottakerens institusjon befinner seg. Bestemmelsen er omtalt i punkt 3 i proposisjonen og tilsvarer § 9 fjerde ledd i arbeidsgruppens lovforslag. Den bygger på begrensningene for betalingstjenestedirektivets virkeområde fastsatt i direktivet artikkel 2 nr. 1 og 2. Begrensning av virkeområdet for direktivets krav til overføringstid, jf. direktivet artikkel 69, er regulert direkte i § 26 c femte ledd i lovforslaget.

Etter fjerde ledd første punktum skal de nye reglene om motregning i § 29 annet ledd annet til femte punktum, om deling av gebyrer mellom betaler og mottaker i § 39 c og om regress mot andre institusjoner i § 42 annet ledd bare gjelde for transaksjoner der både betalerens og mottakerens institusjon er etablert innenfor EØS-området og transaksjonen skjer i euro eller i valutaen i en EØS-stat utenfor euroområdet. Bestemmelsen i § 29 annet ledd første punktum som viderefører den gjeldende § 29 annet ledd, skal ikke gjelde ved betalingsoppdrag til og fra utlandet overhodet, se merknadene til § 29 annet ledd. Dette er presisert i § 9 fjerde ledd tredje punktum.

Når det gjelder § 42 annet ledd, vises til arbeidsgruppens delrapport I punkt 18.5.1 side 180.

Den nye regelen i § 39 c om deling av gebyrer, som gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 52 nr. 2, foreslås begrenset i tråd med direktivet artikkel 2 nr. 1 og 2 fordi det kan være vanskelig å kontrollere dette ved transaksjoner til land utenfor EØS-området.

Reglene i §§ 40 til 42 om ansvar for betalingstransaksjoner som ikke blir korrekt gjennomført, skal gjelde også for betalingstransaksjoner til land utenfor EØS og i annen valuta enn EØS-valutaer, på samme måte som etter gjeldende rett, jf. forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet avsnitt III og IV. Regelen om regress mellom institusjoner i § 42 annet ledd, som gjennomfører direktivet artikkel 77 nr. 1, vil imidlertid bare gjelde for transaksjoner innenfor EØS og i de valutaer direktivet skal gjelde for etter artikkel 2 nr. 2. Bakgrunnen for dette er at den tilsvarende gjeldende bestemmelsen i forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 13 er begrenset på tilsvarende måte.

I tillegg nevnes at bestemmelsen i § 41 annet ledd annet punktum om ansvar for indirekte tap voldt av formidlende institusjoner ikke skal gjelde ved betalingsoppdrag til og fra utlandet. Dette er regulert direkte i den nevnte bestemmelsen, og er en videreføring av gjeldende rett som ikke berøres av betalingstjenestedirektivet, jf. direktivet artikkel 76. Se arbeidsgruppens delrapport I punkt 18.5.1 side 179–180.

Etter fjerde ledd annet punktum skal § 27 ikke gjelde for betalingstransaksjoner i andre valutaer enn euro eller valutaen i en EØS-stat utenfor eurosonen, jf. punkt 3.2.5 i proposisjonen.

Etter fjerde ledd tredje punktum skal §§ 38 og 39 om forholdet mellom betaleren og mottakeren ved betalingsoverføringer ikke gjelde for betalingstransaksjoner til og fra utlandet. Dette viderefører gjeldende rett, jf. forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 3.

I nytt femte ledd, som tilsvarer § 9 femte ledd i arbeidsgruppens lovforslag, videreføres forskriftshjemmelen i den gjeldende § 9 tredje ledd første punktum og fjerde ledd første punktum med de begrensninger som følger av betalingstjenestedirektivet artikkel 2, dvs. slik at det bare kan gis forskrifter om betalingstransaksjoner til og fra land utenfor EØS-området og for innenlandske transaksjoner i andre valutaer enn euro eller andre EØS-valutaer. Den nåværende bestemmelsen i § 9 fjerde ledd annet punktum om at § 27 (renteberegning) og § 41 annet ledd (rentetap) bare gjelder innenlandske valutatransaksjoner dersom det er bestemt i en slik forskrift, videreføres ikke fordi det følger av direktivet artikkel 2 at bestemmelsene om renteberegning (valutering) skal gjelde alle transaksjoner i euro eller EØS-valuta.

I nytt sjette ledd første punktum henvises det til § 23 i lovens kapittel 2, som regulerer enkeltstående betalingstransaksjoner som ikke er omfattet av en rammeavtale. Bestemmelsen tilsvarer arbeidsgruppens forslag til § 9 sjette ledd første punktum i delrapport I.

I annet punktum gis en oppregning av hvilke av bestemmelsene utover § 23 i kapittel 2 som skal gjelde for enkeltstående betalingstransaksjoner som ikke er omfattet av en rammeavtale. Bestemmelsen erstatter i realiteten delvis bestemmelsen i den gjeldende loven § 11 første ledd om betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskuddskonto. Direktivets del I gjelder generelt for betalings­transaksjoner som ikke er unntatt fra virkeområdet, og det er klart at de relevante bestemmelsene om hva som er betalingstjenester, og om definisjoner i §§ 11 og 12, som gjennomfører direktivet artiklene 3 og 4 samt vedlegget, må gjelde også for enkeltstående transaksjoner. Etter gjeldende rett gjelder § 13 om alminnelige vilkår og § 14 om avvisning av kunder også for slike transaksjoner, og dette foreslås videreført. Bestemmelsen i § 14 a om gebyrer gjennomfører de generelle bestemmelsene i artikkel 32 og artikkel 52 nr. 1 i direktivet, og må gjelde også for enkeltstående betalingstransaksjoner. Det samme gjelder bestemmelsene i § 24 annet til fjerde ledd om samtykke til betalingstransaksjoner (direktivet artikkel 54), § 26 a om mottak av betalingsordre (direktivet artikkel 64), § 26 c om overføringstid (direktivet artikkel 69), § 28 om tilbakekall (direktivet artikkel 66), § 29 annet ledd om motregning (direktivet artikkel 67), § 33 a om tilbakebetaling av betalingstransaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren (direktivet artikkel 62 og 63) og avsnitt VII om ansvar for betalingstransaksjoner som ikke gjennomføres korrekt (direktivet artikkel 74 til 78).

I tråd med arbeidsgruppens forslag foreslås også reglene i finansavtaleloven kapittel 2 avsnitt VI om forholdet mellom betaler og mottaker gitt tilsvarende anvendelse. Dette viderefører gjeldende rett etter finansavtaleloven § 11 første ledd for bestemmelser som faller utenfor direktivet. De nye bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 2 avsnitt VI (§§ 39 a til 39 c) gjennomfører generelle bestemmelser i direktivet, og vil derfor også gjelde for enkeltstående transaksjoner.

Når det gjelder reglene om sperring og beløpsgrenser for betalingsinstrumenter i § 24 a og om uautoriserte transaksjoner (andres misbruk) i §§ 34 til 37, har arbeidsgruppen foreslått at disse skal gjelde tilsvarende for enkeltstående betalings­transaksjoner som ikke er omfattet av en rammeavtale. Reglene vil nok ha mindre betydning for slike transaksjoner, ettersom de nevnte bestemmelsene typisk vil ha betydning for konto og betalingsinstrument, og det vil være nødvendig med en rammeavtale for å få dette, jf. direktivets fortale punkt 24. Departementet mener likevel at arbeidsgruppens forslag om å gi reglene i § 24 a og avsnitt V tilsvarende anvendelse bør følges opp. Slik sikres det at eventuelle tilfeller der reglene kan få betydning, ikke faller utenfor reguleringen.

Til § 11

Paragrafen gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 3, jf. vedlegget til direktivet, og artikkel 3. Den bygger på § 11 i arbeidsgruppens lovforslag, med enkelte endringer som omtales nedenfor. Bestemmelsen er omtalt i punkt 3 i proposisjonens alminnelige del. Den gjeldende § 11 første ledd videreføres med noen endringer i § 9 nytt sjette ledd, se merknadene til denne bestemmelsen. Den gjeldende § 11 annet ledd med unntak for forhåndsbetalte elektroniske kort og en forskriftshjemmel, som ikke har vært benyttet, videreføres ikke. Etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet vil forhåndsbetalte kort være omfattet av reglene i finansavtaleloven, men se om unntaket for begrensede nettverk i § 11 annet ledd bokstav n nedenfor.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen foreslår enkelte justeringer i § 11 første ledd bokstav a og b som departementet anser som terminologiske og ikke finner grunn til å følge opp. De samme høringsinstansene har noen betraktninger knyttet til forståelsen av annet ledd bokstav i, m og n. Departementet viser til at disse betraktningene i hovedsak synes å være av offentligrettslig karakter og uansett beror på tolkingen av direktivet som det ikke er naturlig for departementet å ta nærmere stilling til.

I første ledd regnes det opp hva som er betalingstjenester og som dermed omfattes av reglene i finansavtaleloven kapittel 2 om slike tjenester. Bestemmelsen gjennomfører direktivets vedlegg, jf. artikkel 4 nr. 3. Det vises til forklaringen av innholdet i begrepet betalingstjenester i punkt 3 i proposisjonen. Lovteksten er noe forenklet sammenlignet med teksten i vedlegget til direktivet.

En betalingstjeneste er i direktivets vedlegg knyttet til gjennomføring av betalingstransaksjoner, dvs. kontantinnskudd, kontantuttak og betalingsoverføringer, jf. direktivets definisjon av «betalingstransaksjon» i artikkel 4 nr. 5 og vedlegget nr. 1 og 2. Det fremgår av første ledd bokstav b at reglene ikke bare gjelder betalingstransaksjoner som skjer ved å sette inn på og ta ut midler fra konto, jf. vedlegget til direktivet nr. 1 og 2 og bokstav a, men også uttak og overføringer dekket av innvilget kreditt, for eksempel ved bruk av kredittkort.

Det fremgår av bokstav b at både kreditoverføringer, dvs. gireringer, og debettransaksjoner, dvs. direkte debiteringer og korttransaksjoner, er omfattet av begrepet betalingstjenester, jf. vedlegget til direktivet nr. 3 og 4. Direkte debiteringer, jf. direktivet artikkel 4 nr. 28, omfatter både engangsdebiteringer og faste belastningsfullmakter til å debitere en konto etter krav fra betalingsmottakeren, som for eksempel det norske produktet avtalegiro, jf. finansavtaleloven § 26.

Etter bokstav c omfattes også utstedelse og innløsning av betalingsinstrumenter av begrepet betalingstjenester og vil være underlagt de bestemmelsene i kapittel 2 som har betydning for dette, se for eksempel § 34 annet ledd om plikter for institusjonen som utsteder betalingsinstrument og § 26 b annet ledd om overføringstid for betalingstransaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren, som vil ha betydning ved innløsning av korttrans­aksjoner. Bestemmelsen tilsvarer direktivets vedlegg nr. 5. I den norske oversettelsen av direktivet er uttrykket «anskaffelse» benyttet istedenfor innløsning, men denne bestemmelsen tar ikke sikte på kjøp av betalingsinstrumenter, men på innløsning av transaksjoner hvor slike instrumenter har vært benyttet. Uttrykket «indløsning» er benyttet i den danske oversettelsen, «acquiring» i den engelske. Departementet har benyttet «innløsning» i lovteksten.

Bokstav d gjelder pengeoverføringer uten tilknytning til konto, som definert i § 12 bokstav k, jf. vedlegget til direktivet nr. 6.

Bokstav e gjelder betalinger til operatøren av digitalt utstyr hvor samtykket til transaksjonen er meddelt ved hjelp av digitalt utstyr mv. og operatøren bare opptrer som en betalingsformidler mellom kunden og leverandøren av den varen eller tjenesten kunden betaler for, jf. direktivets vedlegg nr. 7. Bestemmelsen må sammenholdes med unntaket i annet ledd bokstav m, som gjennomfører direktivet artikkel 3 bokstav l, og som gjelder tilfeller der operatøren ikke utelukkende opptrer som mellomledd, men selv leverer eller tilfører verdi til den varen eller tjenesten som kjøpes og som skal benyttes ved hjelp av det digitale utstyret.

I annet ledd stilles det opp en rekke betalingstjenester og betalingstransaksjoner som kapitlet likevel ikke skal gjelde for, dvs. tjenester og transaksjoner som ellers kunne falle inn under definisjonene i første ledd, men som likevel ikke skal være omfattet av lovens regulering i kapittel 2. Bestemmelsen gjennomfører unntakene i direktivet artikkel 3, og det vises til forklaringen av disse i punkt 3.2.2.2 i proposisjonen. Unntaket i direktivet artikkel 3 bokstav m er ikke foreslått gjennomført særskilt i lovforslaget her, da denne bestemmelsen anses gjennomført ved det såkalte interbankunntaket i finansavtaleloven § 1 tredje ledd.

Lovteksten er på enkelte punkter noe språklig forenklet sammenlignet med direktivteksten. Sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag er «tilbyder» erstattet med «yter» av tjenester og «gruppe» i bokstav k med «konsern», i tråd med den norske språkversjonen av direktivet.

I unntas kontante betalinger som skjer direkte fra betaleren til betalingsmottakeren, uten mellomledd. Med presiseringen «jf. likevel §§ 38 og 39» menes det at disse bestemmelsene, som gjelder forholdet mellom betaleren og mottakeren, og som faller utenfor direktivet, til tross for unntaket i bestemmelsen her likevel skal gjelde for slike kontante betalinger. bokstav a

Unntaket i bokstav e tar sikte på såkalte «cash-back-services», hvor man tar ut kontanter ved betaling for en vare eller tjeneste i betalingsterminalen på brukerstedet. Enkelte høringsinstanser har ment at man i lovteksten bør benytte formuleringen «kontantuttak ved varekjøp» for å få et enkelt lovspråk i denne bestemmelsen. Departementet har endret bestemmelsen i samsvar med innspillet da dette i realiteten synes samsvarende med direktivet. Bestemmelsen vil uansett måtte forstås i samsvar med direktivets ordlyd.

Betalingsinstrumenter som inngår i begrensede nettverk, er unntatt fra virkeområdet for reglene i kapittel 2 i bokstav n. Bestemmelsen fastsetter samtidig at reglene om uautoriserte betalingstransaksjoner (andres misbruk) likevel skal gjelde for slike betalingsinstrumenter. Dette er en teknisk endring sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag, der det i stedet ble foreslått å videreføre kredittkjøpsloven § 13 også for kort som benyttes i begrensede nettverk. Departementet viser til at reglene om andres misbruk i forslaget til finansavtaleloven §§ 34 til 37 vil gjelde alle konti og betalingsinstrument som faller inn under finansavtaleloven kapittel 2, dvs. også kredittkort siden disse er å regne som betalingsinstrumenter i lovens forstand, se merknadene til definisjonen av betalingsinstrument i § 12 bokstav c nedenfor. Unntaket i bestemmelsen her ville begrense anvendelsen av bestemmelsene i §§ 34 til 37 for kredittkort og andre betalingsinstrumenter som inngår i begrensede nettverk, mens arbeidsgruppens forslag til videreføring av kredittkjøpsloven § 13 ville sørge for at misbruksreglene likevel ville få anvendelse for kredittkort som inngår i begrensede nettverk. Etter departementets syn bør dette gjelde alle betalingsinstrumenter som inngår i begrensede nettverk, ikke bare kredittkort, og departementet foreslår derfor å regulere anvendelsen av bestemmelsene om andres misbruk for betalingsinstrumenter som inngår i begrensede nettverk direkte i unntaksbestemmelsen her. Slik blir misbruksreglene teknologinøytrale i forhold til kort og andre typer betalingsinstrumenter. Samtidig vil det for betalingsinstrumenter som faller inn under definisjonen av småpengeinstrumenter, jf. § 12 bokstav r, være mulig å avtale unntak fra misbruksreglene i en del tilfeller, jf. direktivet artikkel 53 nr. 1 bokstav b og nr. 3, jf. § 35 sjette ledd i lovforslaget her. Departementet foreslår etter dette å oppheve kredittkjøpsloven § 13, jf. merknadene til dette forslaget nedenfor.

Til § 12

Paragrafen definerer begreper som benyttes i kapittel 2, og bygger på § 12 i arbeidsgruppens lovforslag. Bestemmelsene erstatter de gjeldende definisjonene i § 12, og er omtalt i punkt 3.3 i proposisjonen. I paragrafen gjennomføres de av definisjonene i betalingstjenestedirektivet artikkel 4 som er relevante for de privatrettslige bestemmelsene i direktivet del III og IV, og som gjennomføres i finansavtaleloven.

Begrepene «hjemstat» og «vertstat» definert i direktivet artikkel 4 nr. 1 og 2 er ikke benyttet i lovforslaget her og er derfor heller ikke definert. Det samme gjelder «mikroforetak», kalt «svært små foretak» i den norske oversettelsen av direktivet artikkel 4 nr. 26. Det blir ikke behov for noen definisjon av slike foretak ettersom det i proposisjonen her ikke foreslås å benytte muligheten til å utvide direktivets vern til slike foretak, jf. punkt 4.6 i proposisjonen.

Definisjonen av betalingstjeneste i artikkel 4 nr. 3 viser til vedlegget til direktivet, som er gjennomført i § 11 første ledd, jf. om denne bestemmelsen ovenfor. Definisjonen av «betalingsforetak» i artikkel 4 nr. 4 er heller ikke gjennomført i lovforslaget her, da den er relevant for den offentligrettslige del II av direktivet. Det samme gjelder «betalingssystem» definert i artikkel 4 nr. 6. Begrepet «betalingsforetak» er benyttet i § 1 annet ledd bokstav g i lovforslaget, og må her leses som en henvisning til bestemmelser i institusjonslovgivningen som gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 4, jf. direktivets del II.

I tråd med arbeidsgruppens syn i delrapport I punkt 6.10 side 53 anser departementet det ikke nødvendig å definere uttrykkene «filial», jf. direktivet artikkel 4 nr. 29, «agent», jf. artikkel 4 nr. 22 eller «konsern», jf. artikkel 4 nr. 30. De to førstnevnte uttrykkene er bare benyttet i § 15 annet ledd bokstav a nr. 1 og «konsern» bare i § 11 annet ledd bokstav k. I disse bestemmelsene skal begrepene tolkes i samsvar med direktivet og direktivets definisjoner anses gjennomført ved dette.

Definisjonen av «fjernkommunikasjonsmiddel» i artikkel 4 nr. 24 har bare betydning for de av direktivets bestemmelser som foreslås gjennomført i angrerettloven, og her finnes allerede en dekkende definisjon i § 6 bokstav b som må anses som en tilstrekkelig gjennomføring også av artikkel 4 nr. 24 i betalingstjenestedirektivet.

Definisjonen av «forbruker» i artikkel 4 nr. 11 er gjennomført i § 2 første ledd annet punktum, jf. punkt 4 i proposisjonen.

I første punktum bokstav a defineres «betalingstransaksjon», som gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 5. Det omfatter plassering, uttak og overføring av midler. Eventuelle underliggende forpliktelser mellom betaleren og mottakeren har ikke betydning for spørsmålet om det dreier seg om en betalingstransaksjon eller ikke.

I bokstav b defineres «betalingsordre», som gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 16. Dette er den anmodning som gis til en institusjon om å foreta en betalingstransaksjon. Betalingsordren kan etter definisjonen gis av betaleren, som tilfellet er ved kreditoverføringer, eller av mottakeren, slik tilfellet er ved noen debetoverføringer som direkte debiteringer, se merknadene til § 11 første ledd om direktivets liste over betalingstjenester i vedlegget.

I bokstav c defineres «betalingsinstrument». Definisjonen er omtalt i punkt 3.3.4 i proposisjonen og gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 23. Det vil omfatte både fysiske instrumenter, for eksempel alle typer betalingskort, herunder kredittkort, og andre instrumenter, som for eksempel en mobiltelefon. Det vil også omfatte fremgangsmåter, for eksempel kombinasjoner av passord og koder, som benyttes av kunden for eksempel for å logge seg inn i en nettbank. I Sverige har man lagt til grunn at definisjonen av «betalingsinstrument» gjelder tekniske hjelpemidler, og ikke omfatter bankgiroblanketter og andre papirdokumenter, jf. Ds 2008:86 side 36. Departementet viser til at en papirgiro er ansett som betalingsinstrument etter gjeldende rett, jf. finansavtaleloven § 12 bokstav c, og det synes ikke å være holdepunkter i ordlyden i direktivets definisjon i artikkel 4 nr. 23 for at papirgiroer må anses å falle utenfor.

I bokstav d defineres «betalingsmidler» og her gjennomføres direktivet artikkel 4 nr. 15. Dette omfatter både kontanter samt «kontopenger», dvs. innskudd og kreditt på konto, og elektroniske penger slik dette er definert i lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak § 1-1 annet ledd.

I bokstav e og f defineres «betaler» og «betalingsmottaker» og her gjennomføres direktivet artikkel 4 nr. 7 og 8. Definisjonene av «bruker av betalingstjenester» og «yter av betalingstjenester» i direktivets artikkel 4 nr. 9 og 10 er ikke foreslått gjennomført særskilt. Disse definisjonene er allerede dekket av begrepene «kunde» og «institusjon» i lovteksten. Kundebegrepet er en samlebetegnelse for alle brukere av betalingstjenester etter direktivet, dvs. både for betalere og betalingsmottakere, som kan være både fysiske og juridiske personer. Begrepet «institusjon» er en samlebetegnelse som viser til finansinstitusjoner og lignende institusjoner som nevnt i § 1 annet ledd, jf. § 9 første ledd, og som dermed dekker alle institusjonene nevnt i betalingstjenestedirektivet artikkel 1 nr. 1.

I bokstav g defineres «rammeavtale». Bestemmelsen gjennomfører definisjonen i betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 12. Som det fremgår av definisjonen, kan dette være en kontoavtale, men det kan også være en avtale om betalingstjenester som ikke er knyttet til en konto, f.eks. om et forhåndsbetalt betalingsinstrument. Det vises til punkt 3.3. i proposisjonen.

Bokstav h definerer «konto» og gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 14. Begrepet er ikke definert i den gjeldende finansavtaleloven. Som Norges Bank har påpekt i høringen, bør man ikke benytte «konto» både i ordet som defineres og selve definisjonen, slik det var gjort i arbeidsgruppens lovforslag. Departementet har derfor endret definisjonen slik at «betalingskonto» benyttes i selve definisjonen. Det er ikke tilsiktet realitetsendringer. Definisjonen vil omfatte enhver konto som er underlagt finansavtaleloven kapittel 2, og som kan brukes til betaling. Visse kontoer vil imidlertid i perioder ikke være å regne som betalingskontoer, jf. at reglene om bindingstid i finansavtaleloven § 24 tredje ledd foreslås opprettholdt for kontoer i perioder der det ikke kan foretas betalingstransaksjoner til eller fra den, jf. lovforslaget § 20 annet ledd og merknadene til denne bestemmelsen.

I bokstav i defineres begrepet «unik identifikasjonskode», som gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 21. Departementet har valgt å benytte «unik» istedenfor «entydig», som ble benyttet i arbeidsgruppens lovforslag. Dette skyldes at «entydig identifikasjon» er benyttet i finansavtaleloven § 16 første ledd tredje punktum om noe annet. Innholdet i begrepet «unik identifikasjonskode» er drøftet nærmere i punkt 16 i proposisjonen. Det fremgår der at det vil omfatte kontonummer. Dette vil også gjelde internasjonale kontonumre som for eksempel IBAN-nummer. Definisjonen har betydning for bestemmelsen om kundens egne feil i § 43, se merknadene til denne bestemmelsen. Forbrukerombudet har i høringen bemerket at man bør vurdere å endre definisjonen slik at det fremstår som klarere hva som menes med entydig identifikasjonskode. Departementet har vurdert dette, men finner at begrepet ikke har et helt klart innhold, og at definisjonen derfor ikke bør endres.

Bokstav j definerer «direkte debitering» og gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 28. Dette er en tjeneste for belastning av betalerens konto der transaksjonen iverksettes av betalingsmottakeren. Betaleren må likevel ha samtykket til transaksjonen til sin institusjon, betalingsmottakeren eller betalingsmottakerens institusjon. Definisjonen omfatter blant annet den norske tjenesten avtalegiro, se nærmere merknadene til endringene i finansavtaleloven § 26. Det er også for blant annet direkte debitering at den nye bestemmelsen i § 33 a kan være aktuell, se merknadene til denne bestemmelsen.

Bokstav k definerer pengeoverføring, såkalt «money remittance». Bestemmelsen gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 13. Forskjellen fra vanlige kontooverføringer er at det ikke opprettes noen konto verken for betaleren eller mottakeren av pengene. For slike overføringer skal reglene i kapittel 2 om betalingstransaksjoner gjelde, blant annet om hvilken informasjon kunden skal ha før og etter utførelse av transaksjonen. Reglene om kontohold vil imidlertid ikke ha relevans for slike overføringer.

I bokstav l defineres «referansevekslingskurs», mens bokstav m definerer «referanserentesats». Bestemmelsene gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 18 og 20.

I bokstav n defineres «varig medium». Bestemmelsen gjennomfører artikkel 4 nr. 25 i direktivet. Innholdet i begrepet er nærmere omtalt i arbeidsgruppens forslag gjengitt i proposisjonen punkt 5.4.2, jf. punkt 5.6 hvor departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering.

I bokstav o defineres «virkedag» og i bokstav p «valuteringsdag». Innholdet i begrepene er nærmere omtalt i punkt 14 i proposisjonen. Bestemmelsene gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 27 og 17.

Bokstav q definerer «autentisering» og gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 19. Dette er en prosedyre for å verifisere bruken av et bestemt betalingsinstrument, herunder dets personlige sikkerhetsanordninger, som for eksempel et betalingskort og den tilhørende PIN-koden. Definisjonen har betydning for bestemmelsen i § 35 femte ledd annet punktum om at institusjonen, i tilfeller der kunden nekter å ha godkjent en betalingstrans­aksjon, har bevisbyrden for at transaksjonen er autentisert, dvs. for at kundens betalingsinstrument og tilhørende sikkerhetsanordning er benyttet. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i høringen anbefalt at man ikke definerer «autentisering» i § 12, men heller skriver definisjonen inn i § 35 hvor dette uttrykkes benyttes. Departementet anser det for sin del hensiktsmessig at definisjonen fremgår av den generelle definisjonsbestemmelsen.

I bokstav r defineres «småpengeinstrument». Småpengeinstrumenter er ikke definert i definisjonsbestemmelsen i direktivet artikkel 4, men er definert gjennom de likelydende bestemmelsene i artikkel 34 nr. 1 og artikkel 53 nr. 1. Departementet mener arbeidsgruppens forslag om en generell definisjon inntatt i definisjonsbestemmelsen i § 12, er hensiktsmessig, og har derfor fulgt opp forslaget. Småpengeinstrumenter er etter definisjonen betalingsinstrumenter som er omfattet av de særlige reglene i betalingstjenestedirektivet artikkel 34 og artikkel 53, som gjør en rekke unntak fra de øvrige bestemmelsene om informasjonskrav, plikter og ansvar i direktivets del III og IV. Et småpengeinstrument er etter definisjonen et betalingsinstrument som ifølge rammeavtalen bare gjelder individuelle betalingstransaksjoner på høyst 30 euro eller som har en beløpsgrense på 150 euro, eller som ikke på noe tidspunkt lagrer mer enn 150 euro.

I annet punktum fremgår en forskriftshjemmel for å redusere eller doble beløpsgrensene nevnt i bokstav r for nasjonale betalingstransaksjoner, eller øke dem til 500 euro for forhåndsbetalte betalingsinstrumenter. Forskriftshjemmelen er foreslått i punkt 6.8 side 51 i arbeidsgruppens rapport, men er ikke inntatt i selve lovforslaget fra arbeidsgruppen. Departementet har derfor føyd den til i proposisjonen her, jf. for så vidt også synspunktene fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i høringen.

Til § 13

Paragrafen viderefører den gjeldende § 13 med visse terminologiske endringer som følge av betalingstjenestedirektivet.

I første ledd er begrepet «betalingsoppdrag» erstattet med «betalingstjenester» som en konsekvens av at det førstnevnte uttrykket ikke skal brukes i lovteksten ellers etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet, jf. punkt 3.3.2.1 i proposisjonen hvor arbeidsgruppens forslag om dette er gjengitt, jf. punkt 3.3.4 hvor departementet slutter seg til forslaget.

Institusjonen plikter naturlig nok bare å holde tilgjengelig vilkårene for de typene av tjenester som den etter offentligrettslig lovgivning kan yte, og som den i praksis tilbyr sine kunder.

I annet ledd er begrepet «betalingsoppdrag» erstattet med «betalingstransaksjon», jf. ovenfor om at uttrykket betalingsoppdrag ikke lenger benyttes. I denne sammenheng er det spesifikt tale om opplysninger om overføringstiden for betalingstransaksjoner, og man må derfor benytte dette uttrykket og ikke det mer generelle «betalingstjenester», som benyttes i første ledd. I stedet for «maksimal overføringstid», som benyttes i arbeidsgruppens lovforslag, har departementet valgt å videreføre den mer klargjørende formuleringen i den gjeldende § 13 annet ledd om at det skal opplyses om høyeste antall virkedager for å gjennomføre betalingstransaksjoner. Dette innebærer ingen realitetsforskjell sammenlignet med arbeidsgruppens forslag. Etter lovforslaget her vil krav til maksimal overføringstid bli regulert i loven § 26 c, og dette vil sette grenser for hvilke overføringstider den enkelte institusjon kan benytte.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at man ikke bør videreføre § 13 annet ledd, ettersom kunden skal opplyses om maksimal overføringstid før inngåelse av rammeavtale og før enkeltstående betalingstransaksjoner etter §§ 15 og 23. Høringsinstansene viser også til at det med lovforslaget fastsettes grenser for overføringstiden, jf. § 26 c, og at reglene om avbrudd av betalingsfrist i forbrukerforhold i § 39 annet ledd gjør overføringstiden mindre interessant for kunden. Det pekes også på at § 13 annet ledd ikke følger av direktivet. Departementet går inn for å videreføre § 13 annet ledd. Det kan være nyttig med opplysninger om overføringstid i alminnelige vilkår selv om de også skal gis i forbindelse med den enkelte rammeavtale eller den enkelte betalingstransaksjon. Direktivet regulerer ikke hvilke opplysninger som skal gis i alminnelige vilkår. Direktivet kan ikke anses til hinder for å kreve at opplysninger om overføringstid, som etter direktivet uansett skal gis som prekontraktuell opplysning, også skal inntas i institusjonenes alminnelige vilkår.

Til § 14

I arbeidsgruppens delrapport I ble det foreslått å gjennomføre direktivet artikkel 65 i denne paragrafen. Departementet har i stedet valgt å gjennomføre artikkel 65 i en egen bestemmelse i § 26 b i lovforslaget, jf. punkt 12.5 i proposisjonen og merknadene til denne bestemmelsen.

Den eneste endringen av § 14 blir dermed at «betalingsoppdrag» i første ledd erstattes av «betalingstjenester». I tillegg til å videreføre gjeldende rett om innskudd, blir bestemmelsen dermed et generelt forbud mot at en institusjon uten saklig grunn avviser en kunde fra å få en rammeavtale. Det foreslås ikke endringer i annet ledd.

Avvisning av konkrete betalingsordre reguleres ikke av paragrafen her, men av den nye § 26 b.

Til § 14 a

Paragrafen er ny, og gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 32 og artikkel 52 nr. 1. Den er omtalt i proposisjonen punkt 5.4.4, jf. punkt 5.6 og tilsvarer med enkelte tekniske justeringer arbeidsgruppens lovforslag § 14 a.

Første ledd gjennomfører artikkel 32 i direktivet og slår i første punktum fast at det ikke kan kreves gebyr for oppfyllelse av opplysningsplikt fastsatt i de paragrafene som gjennomfører bestemmelsene med informasjonskrav i direktivet del III, dvs. §§ 15, 18, 21, 23 og 30. I annet punktum bestemmes det at det kan avtales gebyr for hyppigere eller ytterligere informasjon enn det som kreves etter de nevnte bestemmelsene, eller informasjon stilt til rådighet ved andre kommunikasjonsmetoder enn de som følger av rammeavtalen. Dette må innebære at hvis kunden har samtykket til at informasjonen skal gis elektronisk, jf. finansavtaleloven § 8 første ledd, kan institusjonen i slike tilfeller kreve gebyr hvis kunden senere ønsker å motta den samme informasjonen på papir, jf. høringsuttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen.Departementet har erstattet formuleringen «etter kapitlet her» i arbeidsgruppens lovforslag med «etter de nevnte bestemmelsene», ettersom det bare er i disse bestemmelsene det finnes relevante informasjonskrav som reguleres i direktivet artikkel 32. I tredje punktum gjennomføres kravet i direktivet artikkel 32 nr. 3 om at hvis gebyrer kan kreves i samsvar med annet punktum, skal gebyrene være passende og stå i forhold til de faktiske kostnadene til institusjonen. Sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag har departementet justert ordlyden noe på dette punktet i lys av ordlyden i direktivet, uten at det dermed er tilsiktet noen realitetsendring.

I annet ledd gjennomføres direktivet artikkel 52 nr. 1. På samme måte som etter første ledd bestemmes det i første punktum at institusjonen ikke kan kreve gebyrer for å oppfylle sine plikter til å gi informasjon eller utføre korrigerende eller forebyggende tiltak etter bestemmelsene om dette i direktivet del IV. For eksempel kan ikke institusjonen kreve gebyr av kunden for å varsle om at et betalingsinstrument er blitt sperret etter § 24 a tredje ledd, som gjennomfører artikkel 55 nr. 3. Som det fremgår av bestemmelsen, kan institusjonen likevel kreve gebyr der dette fremgår av den aktuelle paragrafen, se for eksempel lovforslaget § 28 fjerde ledd tredje punktum om at institusjonen på visse vilkår kan kreve gebyr ved tilbakekall av betalingsordre etter utløpet av fristene etter bestemmelsens første til tredje ledd, jf. direktivet artikkel 66 nr. 5 tredje punktum. I annet punktum slås det på lignende måte som i første ledd tredje punktum fast at gebyrer som eventuelt kan kreves, må være passende og stå i forhold til institusjonens faktiske kostnader.

Til § 15

Paragrafen endres for å gjennomføre betalingstjenestedirektivet artikkel 42, jf. artiklene 41 og 40 og artikkel 34 nr. 1 bokstav a samt artikkel 46. Paragrafen er omtalt i proposisjonen punkt 5, med unntak av første ledd annet punktum, som gjennom­fører artikkel 46, og er omtalt i punkt 6.

I første ledd første punktum videreføres bestemmelsen i den gjeldende § 15 første ledd om vei­ledningsplikt, med enkelte justeringer som følge av betalingstjenestedirektivet. «Innskuddskonto» endres til «konto» i tråd med arbeidsgruppens forslag om å benytte dette begrepet, se proposisjonen punkt 3.3.2.4, jf. punkt 3.3.4. I tillegg tilføyes at institusjonene skal ha veiledningsplikt overfor kundene når det gjelder de betalingstjenester de tilbyr, dvs. også om andre tjenester enn kontoer.

I første ledd annet punktum gjennomføres direktivet artikkel 46 om at institusjonen på forespørsel skal opplyse om overføringstid og om gebyrer som skal betales for en bestemt betalingstransaksjon, eventuelt med en oppdeling av gebyrene i enkeltelementer der den totale prisen for transaksjonen er sammensatt av ulike gebyrer. På samme måte som i § 13 første ledd har departementet endret arbeidsgruppens forslag om å benytte uttrykket «den maksimale overføringstiden» til «høyeste antall virkedager». I arbeidsgruppens lovforslag var uttrykket «kunden» benyttet. Dette uttrykket dekker i lovforslaget alle brukere av betalingstjenester etter direktivet, dvs. både betalere og mottakere, jf. merknadene til § 12. I artikkel 46 i direktivet er imidlertid bare «betaleren» benyttet. Siden dette er snevrere enn «kunden», har departementet i stedet benyttet «betaleren» i lovforslaget her.

I § 15 annet ledd erstattes de gjeldende bestemmelsene om opplysningsplikt før inngåelse av kontoavtale i bokstav a til h med bestemmelsene om opplysningsplikt før inngåelse av rammeavtale i betalingstjenestedirektivet artikkel 42. Den gjeldende bokstav i om innskuddsgaranti videreføres uendret i bokstav h.

I annet ledd er det innledningsvis presisert at opplysningsplikten skal oppfylles i rimelig tid før kunden blir bundet av rammeavtalen. Dette gjennomfører direktivet artikkel 41 nr. 1 første punktum. I den norske oversettelsen er uttrykket «i god tid» benyttet, men departementet finner at arbeidsgruppens ordlyd «i rimelig tid» er bedre, og antar at dette ikke innebærer noen realitetsforskjell. I den gjeldende lovteksten kreves det at opplysningene skal gis «skriftlig». Dette erstattes av direktivets krav til «papir eller annet varig medium», jf. artikkel 42 nr. 1 første punktum og merknadene til tredje ledd nedenfor.

I bokstav a nr. 1 og 2 kreves det at institusjonen skal gi kunden visse opplysninger om institusjonen og tilsynsmyndighetene den er underlagt. Bestemmelsen er ny sammenlignet med gjeldende rett og gjennomfører direktivet artikkel 42 nr. 1 bokstav a og b.

Bokstav b nr. 1 til 6 gjelder opplysninger om egenskaper ved tjenesten og gjennomfører direktivet artikkel 42 nr. 2 bokstav a til f. Bestemmelsen tilsvarer i stor grad den gjeldende bestemmelsen i finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav d om opplysninger om hvordan konto og betalingsinstrument kan brukes, men direktivets regler er mer detaljerte. Etter bokstav b nr. 2 skal det opplyses om den unike identifikasjonskoden eller annen informasjon kunden skal oppgi for at en betalingsordre skal kunne utføres korrekt, for eksempel om kontonummer, jf. punkt 16 i proposisjonen der direktivets definisjon av unik identifikasjonskode er nærmere omtalt. Departementet har omformulert ordlyden i arbeidsgruppens lovforslag noe for å bringe lovteksten nærmere teksten i direktivet artikkel 42 nr. 2 bokstav b. Departementet har i bokstav b nr. 5 erstattet «den maksimale overføringstiden» i arbeidsgruppens lovforslag med «høyeste antall virkedager», jf. merknadene til samme endring i § 15 første ledd ovenfor.

I den norske oversettelsen av direktivet artikkel 42 nr. 2 bokstav d er det en inkurie. Det står at det skal opplyses om «eventuelt en frist for å avbryte transaksjonen, fastsatt av yteren av betalingstjenester». Som det fremgår av den danske og engelske versjonen av direktivet, gjelder imidlertid ikke dette frister for kunden til å avbryte en transaksjon, som er regulert i artikkel 42 nr. 2 bokstav c om tilbakekall. I bokstav d er det tale om avskjæringstidspunkter fastsatt av institusjonen som en betalingsordre senest må leveres innen for å bli ansett mottatt samme virkedag. Departementet har på denne bakgrunn sett bort fra den norske oversettelsen på dette punktet og beholdt ordlyden fra arbeidsgruppens lovforslag, jf. bokstav b nr. 4.

Bokstav c nr. 1 til 3 gjennomfører direktivet artikkel 42 nr. 3 bokstav a til c, og gjelder opplysninger om gebyrer, renter og vekslingskurser. Den erstatter den gjeldende § 15 annet ledd bokstav b og c. Den erstatter også opplysingsplikten etter forskrift 11. februar 2000 nr. 100 om kontoavtaler § 1, som oppheves ved gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet.

I bokstav d nr. 1 til 4 gjennomføres direktivet artikkel 42 nr. 4 bokstav a til d. Bestemmelsene gjelder kommunikasjonen mellom kunde og institusjon under avtaleforholdet. Som arbeidsgruppen gir uttrykk for i sin delrapport I punkt 8.4.2.1 side 82, kan disse bestemmelsene ikke forstås slik at institusjonen ensidig kan velge for eksempel elektronisk kommunikasjon, siden kommunikasjonsmetodene må avtales mellom partene. Dette forutsetter at kunden godtar elektronisk kommunikasjon for at dette skal kunne benyttes, jf. finansavtaleloven § 8 første ledd. Denne bestemmelsen kan dermed videreføres uendret, jf. også høringsuttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen hvor det antas at kravene til elektronisk dialog etter § 8 også skal gjelde for bestemmelsene i lovforslaget som gjennomfører direktivets regler om «varig medium». Dette er departementet enig i.

Bokstav e nr. 1 til 6 gjennomfører direktivet artikkel 42 nr. 5 bokstav a til f. Disse bestemmelsene krever at institusjonen skal gi en rekke opplysninger om sikkerhetstiltak, blant annet knyttet til oppbevaring av sikkerhetsanordninger som for eksempel PIN-koder, og om kundens og institusjonens ansvar for uautoriserte betalingstransaksjoner (tredjepersoners misbruk). Tilsvarende opplysninger må etter gjeldende rett gis i medhold av finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav e og g, men disse vil erstattes av de mer detaljerte bestemmelsene i direktivet.

Bokstav f nr. 1 til 3 gjelder endringer og oppsigelse av rammeavtaler. Bestemmelsene gjennomfører direktivet artikkel 42 nr. 6 bokstav a til c. Departementet bemerker at det er en inkurie i den norske oversettelsen av artikkel 42 nr. 6 ved at uttrykket «heving» er benyttet i stedet for «oppsigelse». Det fremgår klart av andre bestemmelser i direktivet at man her sikter til oppsigelse, ikke heving, jf. at artikkel 45 nr. 5 synes å ta forbehold blant annet for nasjonale hevingsregler. Uttrykket «oppsigelse» er også brukt i den danske versjonen, og i likhet med arbeidsgruppen har departementet derfor benyttet dette, jf. bokstav f nr. 3.

Etter finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav b skal det opplyses om kostnader ved å avvikle kontoen eller betalingsinstrument, mens det etter bokstav f skal opplyses om begrensninger i kontohaverens adgang til straks å si opp avtalen og ta ut midler fra kontoen, jf. reglene om bindingstid i § 24 tredje ledd, jf. § 21 første ledd. Disse bestemmelsene erstattes av bestemmelsene som gjennom­fører direktivet i bokstav f nr. 2 og 3. For kontoer som i perioder ikke er å anse som betalingskontoer, jf. merknadene til definisjonen av betalingskonto i § 12 bokstav h, opprettholdes muligheten for å avtale begrensninger i kundens oppsigelsesadgang, jf. lovforslaget § 20 annet ledd. Hvis det kan avtales slike begrensninger, er det presisert i bokstav f nr. 3 at det også skal gis forhåndsopplysning om disse, på samme måte som etter gjeldende rett.

I bokstav g nr. 1 og 2 gjennomføres direktivet artikkel 42 nr. 7 bokstav a og b om tvisteløsning. Ordlyden i bokstav g er innledningsvis noe endret sammenlignet med arbeidsgruppens forslag, da departementet finner begrepet «tvisteløsning» mest dekkende, jf. at tilsvarende begrep er brukt i den svenske versjonen av direktivet. Det skal opplyses om eventuelle lovvalgs- og vernetingsklausuler i rammeavtalen, samt om utenrettslige tvisteløsnings- og klagemuligheter. Slike opplysninger kreves ikke etter § 15 annet ledd i den gjeldende finansavtaleloven, men etter § 16 annet ledd annet punktum skal kontoavtale med forbruker inneholde opplysning om tvisteordning etablert etter § 4. Opplysninger om lovvalg og verneting vil ha mindre betydning i forbrukerforhold på grunn av begrensningene i finansavtaleloven § 2 tredje ledd, jf. § 3, og § 5 annet ledd.

I tredje ledd første punktum gjennomføres bestemmelsene i direktivet artikkel 41 nr. 1, og i annet punktum gjennomføres artikkel 41 nr. 3. Bestemmelsene i nåværende tredje ledd i finansavtaleloven § 15 videreføres noe endret i femte ledd.

Artikkel 41 nr. 2 gjennomføres ikke særskilt i lovforslaget i proposisjonen, da denne bestemmelsen allerede er oppfylt ved angrerettloven § 9 a første ledd annet punktum, jf. punkt 8.4.4 side 85 i arbeidsgruppens delrapport I. Kravet om at opplysningene skal gis på papir eller annet varig medium erstatter det gjeldende skriftlighetskravet i finansavtaleloven § 15 annet ledd innledningsvis. Institusjonen kan ikke ensidig velge å gi opplysningene elektronisk hvis kunden ikke ønsker dette, jf. drøftelsen i arbeidsgruppens delrapport I punkt 8.4.3 side 84.

Særlige regler om opplysningsplikten for rammeavtaler om småpengeinstrumenter gis i nytt fjerde ledd. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 34 nr. 1 bokstav a. Om innholdet i opplysningsplikten vises det til arbeidsgruppens delrapport I punkt 8.3.1.3 side 75. Den nevnte bestemmelsen i direktivet artikkel 34 nr. 1 bokstav a innebærer bare et minimumskrav til de opplysninger som skal gis, og ikke noe forbud mot at det gis ytterligere opplysninger, jf. høringsuttalelsen til Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen, hvor dette er påpekt. I tråd med dette har departementet byttet ut «skal institusjonen bare opplyse» i lovteksten med «må institusjonen bare opplyse», slik at det klart fremgår at bestemmelsen ikke er til hinder for at institusjonen gir ytterligere opplysninger.

I nytt femte ledd første og annet punktum videreføres § 15 tredje ledd i den gjeldende finansavtaleloven om informasjon som skal være tilgjengelig for alle kunder, med visse justeringer for å oppnå samsvar med den nye reguleringen av opplysningsplikten i § 15 annet ledd. I tredje punktum videreføres bestemmelsen i forskrift 11. februar 2000 nr. 100 om kontoavtaler § 2 annet punktum om opplysninger om effektiv rente i markedsføring, jf. punkt 8.4.2.1 side 81 i arbeidsgruppens delrapport I.

Til § 16

Flere ledd i paragrafen justeres noe som en konsekvens av at begrepet rammeavtale skal benyttes i lovteksten i stedet for kontoavtale, og kunde i stedet for kontohaver. Det vises til proposisjonen punkt 3.3.2.3, jf. punkt 3.3.4. Siden en rammeavtale ikke må gjelde en konto, er «eventuell» satt inn foran «konto» i første ledd annet punktum. I annet ledd første punktum er bokstavhenvisningene i den gjeldende bestemmelsen tatt ut, slik at alle opplysningene nevnt i § 15 annet ledd skal inngå i rammeavtalen. Gjeldende § 16 annet ledd annet punktum blir da overflødig.

I fjerde ledd nytt annet punktum gjennomføres direktivet artikkel 43 om at kunden har rett til å motta avtalevilkårene samt opplysningene nevnt i § 15 annet ledd til enhver tid under avtaleforholdet. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at institusjonen i medhold av § 14 a første ledd må kunne kreve gebyr for utlevering av ekstra kopi av avtalevilkårene etter bestemmelsen her. Departementet er ikke enig i dette. Det følger av direktivet artikkel 32 nr. 2 at det bare kan kreves betalt for ytterligere eller hyppigere informasjon enn det som kreves etter direktivets del III. At kunden kan kreve kopi av avtalevilkårene til enhver tid, følger av artikkel 43 i del III. Siden dette er informasjon kunden kan kreve etter direktivet del III, legger departementet til grunn at det ikke kan kreves gebyr for dette. Forskjellen på dette synspunktet og synspunktet under merknaden til § 14 a om muligheten for å kreve gebyr, er at kunden i det sistnevnte tilfellet har samtykket til at det kan påløpe gebyr ved bruk av en annen kommunikasjonsmetode enn den avtalte.

Til § 18

Paragrafen endres for å gjennomføre direktivet artikkel 44. Den er omtalt i punkt 7 i proposisjonen. Bestemmelsen er ufravikelig i forbrukerforhold, jf. direktivet artikkel 30 nr. 1, jf. finansavtaleloven § 2 første ledd.

Etter gjennomføringen av direktivet vil alle bestemmelser om endring av avtaler fremgå av § 18, og ikke av §§ 18 og 19, som i dag. Dette medfører en justering av de etterfølgende paragrafene, jf. merknadene til §§ 19, 20 og 21 nedenfor.

I første ledd videreføres bestemmelsen i den gjeldende § 18 første ledd om at endringer partene er enige om, ikke trenger å varsles med noen frist for aksept fra kundens side. Det gjøres ellers den terminologiske endring at kontoavtale endres til rammeavtale. Bestemmelsene i nåværende annet og tredje ledd i § 18 videreføres ikke etter gjennomføringen av direktivet, jf. punkt 10.4.1 i arbeidsgruppens rapport, jf. punkt 7.3.2 i proposisjonen.

I annet ledd gjennomføres artikkel 44 nr. 1 første avsnitt og artikkel 34 nr. 1 bokstav b om småpengeinstrumenter. Bestemmelsen erstatter bestemmelsene i nåværende § 19 første til tredje ledd i finansavtaleloven. Bestemmelsen i § 19 fjerde ledd om unnlatt varsel ved saldo på mindre enn 1000 kroner videreføres ikke etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet, jf. punkt 10.4.1 i arbeidsgruppens rapport, som departementet slutter seg til.

Det følger av bestemmelsen her at enhver endring av en rammeavtale om betalingstjenester til kundens skade, for eksempel nedsettelse av renten for innestående på en konto, skal varsles med to måneders frist. Dette gjelder imidlertid ikke endringer av kredittrenter, som faller utenfor direktivet.

Som utgangspunkt skal varsel gis på papir eller annet varig medium, men for småpengeinstrumenter kan det fremgå av rammeavtalen at endringer kan varsles på annen måte. Se nærmere om kravet til «varig medium» og forholdet til finansavtaleloven § 8 første ledd om elektronisk kommunikasjon i proposisjonen punkt 5.3.2, jf. 5.4.2 og 5.6.

Varselet fra institusjonen er i samsvar med direktivet bare et forslag til kunden om endringer. Dersom kunden ikke aksepterer innen fristen, kan endringene ikke settes i verk. Se imidlertid tredje ledd, som regulerer situasjoner hvor kunden har akseptert å kunne bli bundet til endrede vilkår ved passivitet.

Det kan ikke kreves gebyr for varsel om endringer, jf. direktivet artikkel 32 nr. 1, jf. § 14 a første ledd første punktum i lovforslaget.

Tredje ledd gjennomfører direktivet artikkel 44 nr. 1 annet avsnitt om tilfeller der det er avtalt at kunden skal anses for å ha akseptert endringer hvis kunden ikke protesterer innen iverksettelsesdatoen.

Fjerde ledd første og annet punktum gjennomfører artikkel 44 nr. 2. Siste setning i artikkel 44 nr. 2 er gjennomført ved bestemmelsen i § 18 første ledd. I tredje punktum gjennomføres direktivet artikkel 44 nr. 3.

Til § 19

Bestemmelsen gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 45 nr. 2 og 4, som gjelder vederlag ved oppsigelse av rammeavtale.

Paragrafen viderefører med visse endringer § 20 i den gjeldende finansavtaleloven, som er flyttet til § 19 fordi reglene om endring av avtaler etter lovforslaget her ikke lenger skal stå i §§ 18 og 19, men bare i § 18. Dermed blir § 19 ledig, og reglene om vederlag, som fremgår av § 20 etter gjeldende lov, flyttes derfor hit. Paragrafen er omtalt i punkt 8 i proposisjonen.

I første ledd første punktum videreføres nåværende § 20 første punktum om at vederlag ved avvikling krever grunnlag i avtalen, med den terminologiske endring at begrepet «kontoavtale» erstattes av «rammeavtale». I samsvar med gjeldende rett vil første punktum være ufravikelig i alle kunderelasjoner, jf. § 2 første ledd og annet ledd annet punktum. Direktivet inneholder ingen tilsvarende regel, men artikkel 45 nr. 6 gir uansett grunnlag for å beholde den.

I annet punktum gjennomføres kravet i direktivet artikkel 45 nr. 2 annet punktum om at et eventuelt vederlag må være passende og stå i forhold til institusjonens kostnader. Ordlyden er noe justert sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag for å bringe den mer i samsvar med direktivets ordlyd. Regelen om vederlag får i praksis mindre betydning ettersom tredje punktum gjennomfører direktivet artikkel 45 nr. 2 første punktum om at det ikke kan kreves vederlag for oppsigelse for rammeavtale inngått på ubestemt tid eller for mer enn tolv måneder hvis kunden sier opp etter utløpet av tolv måneder. Det kan imidlertid kreves vederlag i tilfeller der kunden sier opp en avtale med bindingstid etter § 20 annet ledd, og dette har departementet presisert i § 19 første ledd tredje punktum in fine.

Annet ledd gjennomfører direktivet artikkel 45 nr. 4. Som arbeidsgruppen legger til grunn i delrapport I punkt 11.4.1 side 104, må direktivet forstås slik at kunden skal ha tilbake innestående på konto eller saldoen på et forhåndsbetalt instrument ved oppsigelse. Dette er derfor presisert i annet ledd tredje punktum.

Til § 20

Paragrafen gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 45 nr. 1 og er omtalt i punkt 8 i proposisjonen. Den regulerer kundens oppsigelse mv., som i dag er regulert av § 21 i finansavtaleloven. Bestemmelsene foreslås flyttet til § 20 som følge av at endringer av avtalen etter lovforslaget her ikke lenger skal være regulert av §§ 18 og 19, som i dag, men bare av § 18. Som følge av dette er reglene om vederlag ved avvikling, som i dag står i § 20, flyttet til § 19, og reglene om kundens oppsigelsesrett plasseres dermed i § 20. Bestemmelsene kan ikke fravikes til skade for kunder som er forbrukere, jf. finansavtaleloven § 2 første ledd.

I første ledd reguleres kundens oppsigelsesrett. Utgangspunktet er at kunden kan si opp avtalen til enhver tid, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist, som maksimalt kan være på én måned. Bestemmelsen erstatter den gjeldende § 21 første ledd og gjennomfører direktivet artikkel 45 nr. 1.

I annet ledd foreslås å videreføre den gjeldende bestemmelsen i finansavtaleloven § 24 tredje ledd om bindingstid for kontoer i perioder der det ikke kan foretas betalingstransaksjoner til eller fra kontoen. I en slik bindingstid kan rammeavtalen ikke sies opp, dvs. at oppsigelsesretten etter første ledd ikke gjelder. På tilsvarende måte som etter gjeldende § 21 annet ledd skal begrensningene i oppsigelsesretten ikke gjelde der institusjonen endrer avtalevilkår til kundens skade og kunden deretter sier opp innen en viss frist. Sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag § 20 annet ledd in fine har departementet tatt ut bestemmelsen om endringer basert på referanserente mv. Kunden har i slike tilfeller akseptert at endringer skjer umiddelbart på grunnlag av referanserente, og det er dermed ikke plass til en regel om oppsigelse på dette grunnlaget.

I tredje ledd videreføres bestemmelsen om heving i den gjeldende § 21 tredje ledd, med de terminologiske endringer som følger av gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet. Bestemmelsen skal fortsatt være ufravikelig i alle kunderelasjoner, jf. § 2 annet ledd annet punktum.

I fjerde ledd reguleres følgen av at et avtaleforhold avsluttes etter § 20 annet ledd annet punktum eller tredje ledd, jf. den gjeldende bestemmelsen i § 21 fjerde ledd. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i høringen påpekt at disse reglene allerede følger av arbeidsgruppens forslag til § 19 annet ledd, og mener de derfor kan utgå fra § 20.

Departementet mener det er opplysende at følgen av heving mv. fremgår uttrykkelig av denne bestemmelsen. Utenom disse tilfellene gjelder de alminnelige reglene i § 19. Departementet har derfor beholdt presiseringen av dette i bestemmelsen her, men har rettet en feil henvisning til § 19, som i arbeidsgruppens forslag var § 20, og også ellers justert bestemmelsen i samsvar med § 19 annet ledd.

Til § 21

Paragrafen regulerer institusjonens oppsigelses- og hevingsrett, og er omtalt i proposisjonen punkt 8. Den er flyttet fra någjeldende § 22 til § 21 som følge av omrokeringene av §§ 18 til 20, jf. merknadene til disse bestemmelsene.

Oppsigelsesretten reguleres i første ledd, og viderefører den gjeldende § 22 første ledd med de tilpasninger som er nødvendige for å gjennomføre direktivet artikkel 45 nr. 3. Varslingsfristen ved oppsigelse forlenges fra dagens frist på fire uker til to måneder. Bestemmelsen er ufravikelig i forbrukerforhold, jf. finansavtaleloven § 2 første ledd.

I annet ledd reguleres institusjonens hevingsrett, og den gjeldende § 22 annet ledd videreføres her med den terminologiske tilpasning at begrepet kontohaver erstattes med kunde i lovteksten.

Til § 23

Paragrafen er ny. Den gjeldende § 23 er i lovforslaget blitt ny § 22 som følge av sammenslåing av andre bestemmelser.

I første ledd gjennomføres direktivet artikkel 36 nr. 1 og 3 og artikkel 37, jf. artikkel 35 nr. 1, om hvilke opplysninger kunden skal få, og hvordan, før avtaleinngåelse om en enkeltstående betalingstransaksjon, som for eksempel en pengeoverføring uten tilknytning til konto, jf. lovforslaget § 12 bokstav k. Innholdet i direktivbestemmelsene er nærmere omtalt i proposisjonen punkt 5.3.1.2. Artikkel 36 nr. 2 anses gjennomført ved bestemmelsen i angrerettloven § 9 a første ledd annet punktum.

I annet ledd gjennomføres direktivet artikkel 38 om opplysninger til betaleren etter mottak av betalingsordre. I tredje ledd gjennomføres artikkel 39 om informasjon for betalingsmottakeren. Det nærmere innholdet i de nevnte bestemmelsene i direktivet er omtalt i punkt 6.2.2 i proposisjonen.

I fjerde ledd gjennomføres direktivet artikkel 35 nr. 2 om at det ikke må gis opplysninger som allerede er gitt kunden under en rammeavtale med en annen institusjon.

Til § 24

Departementet har endret overskriften til avsnitt III slik at den angir at avsnittet gjelder «bruk av konto og betalingstransaksjoner». I den gjeldende overskriften er «betalingsoppdrag» benyttet, men dette uttrykket utgår av lovteksten etter gjennomføringen av direktivet, jf. proposisjonens punkt 3.3.2.1, jf. 3.3.4. Arbeidsgruppen har foreslått «Bruk av konto og betalingsinstrument» som overskrift til kapittel III, men regler om bruk av betalingsinstrument er også gitt i avsnitt V i lovforslaget, og departementet finner derfor at «betalingstransaksjoner» er et bedre ord i overskriften til avsnitt III.

Paragraf 24 gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 54 om samtykke til betalingstransaksjoner og er omtalt i punkt 9 i proposisjonen.

I første ledd videreføres den gjeldende bestemmelsen i § 24 første ledd med visse språklige justeringer på grunn av betalingstjenestedirektivet. Ettersom en rammeavtale også kan gjelde betalingsinstrument, ikke bare konto, er det presisert at også bruk av betalingsinstrument skal skje i samsvar med rammeavtalen, jf. også § 34 i lovforslaget om plikter ved bruk av betalingsinstrument. Bestemmelsen her har ren pedagogisk verdi som en henvisning til avtalen.

I annet ledd gjennomføres betalingstjenestedirektivet artikkel 54 nr. 1, jf. også nr. 2 annet avsnitt om at en transaksjon som det ikke er gitt samtykke til, skal anses som uautorisert. Sammenlignet med arbeidsgruppens forslag har departementet valgt å benytte «autorisert» i stedet for «godkjent», da dette gir en mer konsistent språkbruk i §§ 24, 24 a og 35.

Bestemmelsen i den gjeldende § 24 annet ledd erstattes av bestemmelsene om når innskudd i kontanter skal være disponibelt for kunden i § 27 første ledd.

Tredje ledd gjennomfører direktivet artikkel 54 nr. 2 første avsnitt og nr. 4, om at samtykke til en enkelt betalingstransaksjon eller gjentatte transaksjoner skal gis i den form og på den måten som er avtalt mellom betaleren og dennes institusjon. Nåværende § 24 tredje ledd er videreført i noe endret form i § 20 annet ledd i lovforslaget her, jf. merknadene til denne bestemmelsen.

I nytt fjerde ledd gjennomføres betalingstjenestedirektivet artikkel 54 nr. 3 om at samtykke kan tilbakekalles, men ikke senere enn tidspunktet angitt i § 28, som gjennomfører direktivet artikkel 66. I tråd med artikkel 54 nr. 3 annet punktum er det presisert at dette også gjelder samtykke til gjentatte betalingstransaksjoner, for eksempel i form av en belastningsfullmakt etter § 26. Av pedagogiske hensyn har departementet inntatt en henvisning til bestemmelsen om tilbakekall i § 26 femte ledd i lovforslaget.

Til § 24 a

Paragrafen er ny, og gjennomfører direktivet artikkel 55 om belastingsgrenser for betalingsinstrumenter og om sperring. Paragrafen er omtalt i punkt 15 i proposisjonen.

I første ledd gjennomføres artikkel 55 nr. 1 om at det kan avtales belastningsgrenser for betalingsinstrument som benyttes til å samtykke til betalingstransaksjoner. Dette innebærer ikke noe nytt sammenlignet med gjeldende rett, siden slike belastningsgrenser kan avtales også i dag. Sammenlignet med gjeldende rett vil imidlertid ikke slike belastningsgrenser virke som ansvarsbegrensninger for kunden, jf. § 34 annet ledd annet punktum, jf. § 35 tredje ledd i den gjeldende finansavtaleloven. Dette vil imidlertid i praksis få mindre betydning siden det for elektroniske betalingsinstrumenter foreslås en ansvarsbegrensning for kunden på 12 000 kroner selv ved grov uaktsomhet, jf. lovforslaget § 35 tredje ledd annet punktum.

I annet til fjerde ledd gjennomføres direktivet artikkel 55 nr. 2 til 4 om at institusjonen i rammeavtalen kan forbeholde seg rett til å sperre et betalingsinstrument, om varsel til kunden om sperring og om oppheving av sperring eller erstatning med nytt betalingsinstrument når grunnen til sperringen er bortfalt. Det vises til lovforslaget § 34 annet ledd annet punktum om at kunden skal kunne be om oppheving av sperring og til merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 26

Det foreslås enkelte endringer i bestemmelsen for å gjennomføre betalingstjenestedirektivets bestemmelser.

Bestemmelsen er omtalt i punkt 10 i proposisjonen.

I første ledd er virkeområdet for bestemmelsen fastlagt. For det første henvises det til direkte debitering i § 12 bokstav j. Denne definisjonen dekker bl.a. dagens norske tjeneste avtalegiro, som kan videreføres etter gjennomføringen av direktivet. Bestemmelsen her regulerer i samsvar med gjeldende rett bare fullmakter til gjentatte belastninger – ikke engangsdebiteringer. Dette har departementet presisert ved å sette inn ordet «gjentatte» før «direkte debitering».

For det andre er det vist til den andre formen for betalingstjenester som bestemmelsen gjelder for, nemlig faste betalingsordre. Ordlyden bygger på ordlyden i den gjeldende § 26 første ledd bokstav a om tilfeller der belastningen foretas av institusjonen av eget tiltak.

I annet ledd videreføres den gjeldende § 26 annet ledd. Det er presisert at plikten til å gi melding bare gjelder avtaler inngått med betalingsmottakeren eller betalingsmottakerens institusjon. Dette er ikke aktuelt for fullmakter til direkte debitering gitt betalerens institusjon, hvor institusjonen vil bli klar over avtalen gjennom avtaleinngåelsen. Departementet har dessuten presisert i lovteksten at meldeplikten bare er aktuell for direkte debitering, og ikke for faste betalingsoppdrag som vil være gitt av betaleren til dennes egen institusjon. Dette tilsvarer gjeldende rett.

De gjeldende bestemmelsene i § 26 tredje og fjerde ledd endres ikke.

I femte ledd videreføres det gjeldende sjette ledd i § 26 om tilbakekall og endring av fullmakt til gjentatte belastninger i form av fast betalingsordre eller direkte debitering. Bestemmelsen henviser til § 24 fjerde ledd annet punktum hvor det fremgår at samtykke til gjentatte belastninger kan tilbakekalles. Bestemmelsen her regulerer sammenlignet med § 24 fjerde ledd den nærmere fremgangsmåten ved tilbakekall. Någjeldende femte ledd i § 26 videreføres ikke, jf. punkt 10 i porposisjonen.

I sjette ledd inntas en ny bestemmelse for å legge til rette for at norske institusjoner skal kunne delta i felleseuropeiske løsninger for direkte debiteringer. Bestemmelsen slår fast at reglene i § 26 annet til fjerde ledd kan fravikes ved avtale om direkte debitering i euro eller til eller fra utlandet. Reglene kan altså fravikes ved avtaler om innenlandske direkte debiteringer i euro, samt ved avtaler om direkte debitering til utlandet uavhengig av hvilken valuta det gjelder. Etter det departementet forstår, er denne typen avtaler om direkte debitering ikke vanlige i dag. Det vil dermed dreie seg om inngåelse av nye avtaler hvis kunder eventuelt ønsker en slik tjeneste.

Til § 26 a

Bestemmelsen er ny, og gjennomfører artikkel 64 i betalingstjenestedirektivet om mottak av betalingsordre. Bestemmelsen er omtalt i proposisjonen punkt 11.

Reglene vil være ufravikelige i alle kunderelasjoner, jf. § 2 annet ledd annet punktum. En viss avtalefrihet følger imidlertid av bestemmelsen i annet ledd, som gjennomfører direktivet artikkel 64 nr. 2 om avtale om at gjennomføringen av en betalingstransaksjon skal starte på et visst tidspunkt. Overføringstiden etter § 26 c vil i så fall regnes fra et slikt avtalt tidspunkt, jf. merknadene til denne bestemmelsen nedenfor. Se også omtalen samme sted av forholdet mellom reglene om overføringstid og innløsning av korttransaksjoner.

I første ledd gjennomføres direktivet artikkel 64 nr. 1. Etter bestemmelsen vil det faktiske mottakstidspunktet for betalingsordren være avgjørende for når institusjonens forpliktelser med hensyn til gjennomføringen av en betalingstransaksjon oppstår, så lenge dette tidspunktet ligger innenfor en virkedag og innenfor eventuelle «cut-off-tidspunkter» fastsatt av institusjonen i samsvar med bestem­melsen. Virkedag er definert i § 12 bokstav o, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen og omtalen av direktivets virkedagsbegrep i punkt 14 i proposisjonen.

Hvis kunden sender betalingsordren til institusjonen, vil den først anses mottatt i bestemmelsens forstand når den faktisk er kommet inn til institusjonen eller dennes medhjelper. Ved betalinger i nettbank vil ordren rent faktisk som regel mottas straks kunden har godkjent betalingstransaksjonen i nettbanken.

Til § 26 b

Paragrafen er ny, og gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 65. Den er omtalt i punkt 12 i proposisjonen. Artikkel 65 var i arbeidsgruppens lovforslag foreslått gjennomført ved endringer i § 14. Arbeidsgruppens forslag til § 26 b er i departementets lovforslag flyttet til § 26 c.

Paragrafen er ufravikelig i alle kunderelasjoner, jf. artikkel 51 nr. 1 i direktivet, jf. § 2 annet ledd annet punktum i lovforslaget her.

Paragrafen her regulerer avvisning av konkrete betalingsordre. Avvisning av kunder fra å få opprettet et kundeforhold med en institusjon mer generelt, for eksempel ved å opprette en konto eller en annen rammeavtale, reguleres av § 14. Siden departementet har flyttet bestemmelsene som gjennomfører artikkel 65 fra § 14 i arbeidsgruppens lovforslag til paragrafen her, er det foretatt enkelte redaksjonelle endringer i bestemmelsen.

I første ledd gjennomføres artikkel 65 nr. 1 første avsnitt i direktivet, mens annet ledd gjennomfører annet og tredje avsnitt i samme bestemmelse.

Tredje ledd gjennomfører særregelen om småpengeinstrumenter i artikkel 53 nr. 1 bokstav c.

Fjerde ledd bestemmer at en betalingsordre som er godkjent (autorisert) av betaleren, ikke kan avvises hvis vilkårene i rammeavtalen er oppfylt. Dette gjelder uansett om betalingsordren er iverksatt av betaleren selv eller av eller via betalingsmottakeren, jf. artikkel 65 nr. 2 som bestemmelsen gjennomfører. Unntak gjelder bare der annet følger av annen lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov.

Femte ledd gjennomfører artikkel 65 nr. 3. En betalingsordre som avvises etter bestemmelsen her, skal ikke anses som mottatt med henblikk på institusjonens forpliktelse til å gjennomføre betalingstransaksjonen korrekt innenfor overføringstiden fastsatt i artikkel 69, som gjennomføres i § 26 c i lovforslaget her. Det blir dermed heller ikke aktuelt med ansvar for institusjonen etter artikkel 75, som gjennomføres i § 40 i lovforslaget. I bestemmelsen her er det derfor vist til begge de nevnte bestemmelsene i lovforslaget.

Til § 26 c

Bestemmelsen er ny, og regulerer overføringstiden for betalingstransaksjoner. Den bygger på § 26 b i arbeidsgruppens lovforslag, og gjennomfører artikkel 69 og artikkel 70, jf. artikkel 68 i betalingstjenestedirektivet. Paragrafen er omtalt i punkt 13 i proposisjonen. I paragrafen utnyttes også muligheten til å fastsette kortere gjennomføringstider for nasjonale betalingstransaksjoner i første ledd tredje punktum, jf. omtalen av dette forslaget i punkt 14.6 i proposisjonen.

I første ledd første og annet punktum gjennomføres artikkel 69 nr. 1 om én dags overføringstid for betalingstransaksjoner initiert av betaleren. Overføringstiden kan være én virkedag lengre for betalingstransaksjoner initiert på papir, for eksempel ved innlevering i skranke av en giroblankett. I tredje punktum brukes muligheten etter direktivet artikkel 72 til å fastsette kortere overføringstider for innenlandske betalingstransaksjoner i norske kroner. Slike betalingstransaksjoner skal belastes betalerens konto samme dag som betalingsmottakerens institusjon blir godskrevet beløpet. Dette innebærer nullfloat ved innenlandske betalingsoverføringer i norske kroner.

I annet ledd gjennomføres artikkel 69 nr. 3 om oversending av betalingsordren for betalingstransaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren. For direkte debiteringer må oversending skje slik at oppgjør kan skje på den avtalte forfallsdagen.

Artikkel 69 nr. 2 innebærer en henvisning til artikkel 73, som er gjennomført i § 27 i lovforslaget. Bestemmelsen er derfor ikke særskilt gjennomført i paragrafen her.

I tredje ledd gjennomføres direktivet artikkel 70 om når beløp må være disponible for betalingsmottakeren i tilfeller der mottakeren ikke har noen konto hos den mottakende institusjonen. Reglene om når beløp skal være disponible ved overføringer til konto, følger av § 27, og det er i bestemmelsen her derfor henvist til bestemmelsene i denne paragrafen.

Fjerde ledd gjennomfører direktivet artikkel 53 nr. 1 bokstav e om småpengeinstrumenter.

Femte ledd første punktum bestemmer at paragrafens regler om overføringstid og når beløp skal være disponible, ikke kan fravikes ved avtale om transaksjoner som slikt fravik ikke skal kunne avtales for etter direktivet artikkel 68, som bestemmelsen gjennomfører. Dette gjelder fravik til skade for kunden. Fravik til kundens gunst, slik at det tilbys raskere overføringstid, er alltid tillatt, jf. direktivet artikkel 86 nr. 3 annet avsnitt om at direktivet ikke er til hinder for at institusjonene tilbyr kundene bedre betingelser enn direktivets. Sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag har departementet videre presisert i lovteksten at adgangen til fravik bare gjelder bestemmelsene om overføringstid i første til tredje ledd. Det gir ikke mening å henvise til fjerde ledd, som på samme måte som femte ledd gir adgang til å fravike de øvrige bestemmelsene i paragrafen. For innenlandske betalingstransaksjoner er det fastsatt en regel om kortere overføringstid i første ledd tredje punktum. Det følger av bestemmelsen her at heller ikke denne regelen vil kunne fravikes ved avtale til skade for kunden.

Etter annet punktum kan det avtales andre overføringstider for andre betalingstransaksjoner enn dem som er omfattet av artikkel 68 nr. 1, men maksimalt fire virkedager for overføringer innenfor EØS-området. Det er foretatt enkelte rent språklige justeringer sammenlignet med arbeidsgruppens forslag. I tredje punktum er den fravikelige regelen om åtte dagers overføringstid til land utenfor EØS i forskriften 2. juli 1999 nr. 719 § 9 første ledd bokstav b videreført. «Maksimalt» i arbeidsgruppens lovforslag er byttet ut med «høyst» av språklige grunner, på samme måte som i for eksempel § 13 annet ledd i lovforslaget.

Til § 27

Paragrafen gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 73, jf. artikkel 69 nr. 2, om valutering ved godskriving og belastning og om når beløp skal være disponible for kunden. I tillegg gjennomføres den særlige valuteringsregelen for innskudd i kontanter i artikkel 71. Bestemmelsene erstatter § 27 og § 24 annet ledd i den gjeldende finansavtaleloven.

Paragrafen er omtalt i punkt 14 i proposisjonen. Departementet har gjort noen språklige og redaksjonelle endringer i bestemmelsen for å gjøre den mer oversiktlig og bringe den nærmere ordlyden i direktivet artikkel 73.

Paragrafen gjelder bare for betalingstransaksjoner i euro eller i valutaen i et EØS-land utenfor euroområdet, jf. § 9 fjerde ledd i lovforslaget. For innenlandske betalingstransaksjoner i norske kroner gjelder en særlig regel om overføringstid etter § 26 c første ledd tredje punktum, som vil få betydning for valuteringstidspunktene etter paragrafen her og videreføre det norske nullfloatsystemet for slike betalinger. For andre valutaer enn de nevnte vil spørsmålet om valutering bero på avtalefrihet, på samme måte som i dag, jf. at opphør og start av renteberegning ikke er lovregulert for innenlandske valutatransaksjoner, jf. den gjeldende finansavtaleloven § 9 fjerde ledd annet punktum og forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 3.

I første ledd gjennomføres direktivet artikkel 71 om valutering og når beløp skal være disponible ved innskudd i kontanter på en konto. For forbrukere skal dette skje umiddelbart etter mottak av innskuddet hvis innskuddet skjer i valutaen kontoen lyder på. For andre kunder skal beløpet stilles til rådighet og valuteres virkedagen etter mottak av innskuddet.

Annet ledd gjennomfører direktivet artikkel 73 nr. 1 første og annet avsnitt. Det følger av bestemmelsen at valutering ved godskriving av konto skal skje samme dag som betalingsmottakerens institusjon godskrives beløpet. Beløpet skal dessuten stilles til rådighet for mottakeren «umiddelbart» etter at mottakerens institusjon er godskrevet beløpet. Departementet vil anta at kravet om umiddelbar godskriving vil måtte vurderes i lys av om det eventuelt er nødvendig å veksle beløpet før det godskrives kundens konto.

Tredje ledd gjennomfører artikkel 73 nr. 2 om valutering ved belastning av konto. Departementet har tatt bort begrepet «uttak» i lovteksten sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag siden dette uttrykket ikke er benyttet uttrykkelig i direktivet. Uttak er imidlertid en form for kontobelastning som reguleres av bestemmelsene i leddet her på samme måte som andre belastninger. Bestemmelsen innebærer et forbud mot tilbake­valutering, dvs. at institusjonen velger en annen og tidligere dato enn belastningsdagen som debetvalute­rings­dato. Bestemmel­sen hindrer at institusjonen for eksempel benytter den dato et betalings­­­kort blir brukt som debetvaluteringsdato. Dette innebærer at ved reservasjon av et beløp på konto, for eksempel ved bruk av et betalingskort, kan ikke reservasjonsdatoen benyttes som debetvaluterings­dato. Datoen kontoen belastes må legges til grunn.

Til § 28

Paragrafen gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 66, og er omtalt i punkt 9 i proposisjonen, jf. også punkt 10 om tilbakekall av avtale om gjentatte direkte debiteringer mv.

De gjeldende bestemmelsene i § 28 første og annet ledd erstattes av de nye bestemmelsene i paragrafen.

Bestemmelsen i gjeldende tredje ledd i § 28 er en ren henvisning til regler i sjekkloven. Etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet vil finansavtaleloven kapittel 2 ikke direkte gjelde for sjekker, se om saklig virkeområde i punkt 3 i proposisjonen. Bestemmelsene om tilbakekall i sjekkloven berøres ikke av dette, det er bare henvisningen i § 28 tredje ledd i finansavtaleloven som utgår.

I første ledd gjennomføres direktivet artikkel 66 nr. 1 som fastslår at en betalingsordre ikke kan tilbakekalles etter at betalerens institusjon har mottatt den.

Første ledd gjelder imidlertid ikke hvis noe annet følger av annet til fjerde ledd. I annet ledd første punktum gjennomføres direktivet artikkel 66 nr. 2 om at der betalingstransaksjoner er initiert av betalingsmottakeren, kan betalingsordren ikke tilbakekalles etter at den er overført, eller etter at samtykke til transaksjonen er meddelt til betalingsmottakeren. Ved bruk av betalingskort i butikk kan transaksjonen ikke tilbakekalles når betaleren har godkjent den ved bruk av sin PIN-kode eller underskrift. Departementet har omformulert arbeidsgruppens lovtekst noe for å bringe den nærmere direktivets ordlyd.

Annet ledd annet punktum fastsetter en særlig regel for direkte debiteringer. Denne bestemmelsen gjelder bare den enkelte betalingsordren, og ikke fullmakten hvis det dreier seg om en avtale om gjentatte direkte debiteringer. Fremgangsmåten ved tilbakekall av en slik fullmakt er regulert i § 26 femte ledd i lovforslaget, jf. § 24 fjerde ledd annet punktum.

I tredje ledd gjennomføres direktivet artikkel 66 nr. 4. Bestemmelsen gjelder tilfeller der det er avtalt at en betalingsordre først skal gjennomføres på et senere tidspunkt, jf. merknadene til § 26 a annet ledd.

Fjerde ledd gjennomfører direktivet artikkel 66 nr. 5. Direktivet åpner i artikkel 66 nr. 5 for at institusjonen kan kreve vederlag av kunden for tilbakekall etter utløpet av de ellers gjeldende fristene, hvis dette er avtalt i ramme­­avtalen, jf. fjerde ledd tredje punktum. Denne bestemmelsen gjør unntak fra den generelle bestemmelsen i artikkel 52 nr. 1 om at institusjonen ikke kan kreve vederlag av kunden for å oppfylle sine opplysningsplikter eller plikt til å foreta korrigerende eller forebyggende tiltak etter direktivet del IV, jf. at artikkel 66 nr. 5 er uttrykkelig nevnt som et unntak i denne bestemmelsen. Den generelle bestemmelsen i artikkel 52 nr. 1 er gjennomført i ny § 14 a i lovforslaget, sammen med bestemmelsen i direktivet artikkel 32. Departementet har gjort visse redaksjonelle og språklige justeringer av arbeidsgruppens lovtekst.

Femte ledd gjelder tilbakekall av betalingsordre for småpengeinstrumenter. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 53 nr. 1 bokstav d.

Til § 29

I annet ledd nytt annet til femte punktum gjennomføres betalingstjenestedirektivet artikkel 67. Resten av paragrafen videreføres uendret. De nye bestemmelsene i annet ledd bygger på arbeidsgruppens forslag til § 29 annet ledd, og er omtalt i punkt 23 i arbeidsgruppens delrapport I.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i høringen ment at det ikke er vanlig å anse det som motregning hvis en betalingsformidler belaster en konto eller et transaksjonsbeløp for et avtalt gebyr i forbindelse med tjenester knyttet til kontoholdet eller gjennomføringen av transaksjonen, og anbefaler at bestemmelsen i direktivet artikkel 67 heller gjennomføres i tilknytning til §§ 39 b og 39 c i lovforslaget.

Departementet er ikke enig i at bestemmelsen ikke gjelder motregning, ettersom forbudet mot å trekke fra gebyrer i praksis nettopp vil innebære et motregningsforbud. Departementet mener derfor bestemmelsen hører hjemme i § 29 i finansavtaleloven. Departementet ser imidlertid at direktivets bestemmelse muligens ikke omfatter like mye som motregningsforbudet i den gjeldende § 29 annet ledd i finansavtaleloven. Den gjeldende bestemmelsen gjelder ikke bare fratrekk av gebyrer i overføringsbeløp, men enhver form for tilbakeholdsrett og motregning i betalingsmidler som en institusjon har til disposisjon fra en betaler for å utføre betalingsoppdrag. Etter departementets syn bør denne gjeldende bestemmelsen videreføres. Direktivet inneholder bare en særlig regel om fratrekk av gebyrer, og kan ikke ses å være til hinder for at regelen om motregning i betalingsmidler i den gjeldende § 29 annet ledd videreføres. Denne regelen bør imidlertid ikke gjelde ved betalingsoppdrag til og fra utlandet, på samme måte som i dag, jf. forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 3. Dette er presisert i § 9 fjerde ledd i lovforslaget.

De nye bestemmelsene i annet ledd nytt annet til femte punktum, som gjennomfører artikkel 67, skal i tråd med arbeidsgruppens forslag bare gjelde for betalingstransaksjoner innenfor EØS i euro eller valutaen i en EØS-stat utenfor eurosonen, jf. § 9 fjerde ledd i lovforslaget.

Den gjeldende regelen i § 29 annet ledd som videreføres med en terminologisk endring i annet ledd første punktum, skal på samme måte som etter gjeldende rett kunne fravikes utenfor forbrukerforhold, jf. § 2 annet ledd annet punktum i lovforslaget. Bestemmelsene i nytt annet til fjerde punktum vil ikke kunne fravikes til skade for kunden selv om kunden ikke er forbruker, jf. også § 2 annet ledd annet punktum.

I annet ledd annet punktum gjennomføres hovedregelen etter direktivet artikkel 67 nr. 1 om at institusjoner og mellomledd involvert i betalingsoverføringer skal overføre det fulle beløpet for en betalingstransaksjon, og ikke trekke fra gebyrer. Dette innebærer i praksis et forbud mot at institusjonene utøver tilbakeholdsrett for eller motregner sine omkostninger knyttet til transaksjonen i beløpene som overføres, ettersom dette ville medføre at det fulle beløpet for transaksjonen ikke ville bli overført. Formålet med bestemmelsen er å sikre at hele transaksjonsbeløpet kommer frem til mottakeren, uten at noen av de involverte institusjoner «spiser av lasset» underveis.

Unntak fra hovedregelen gjelder etter annet ledd tredje punktum der dette er avtalt mellom betalingsmottakeren og dennes institusjon, jf. artikkel 67 nr. 2 i direktivet, som bestemmelsen gjennomfører. Betalingsmottakeren og dennes institusjon kan avtale at institusjonen kan trekke fra sine gebyrer fra det overførte beløpet før det godskrives betalings­motta­keren. I så fall skal opplysningene om transaksjonsbeløpet og gebyrer etter fjerde punktum holdes fra hverandre i informasjonen som gis betalingsmottakeren om transaksjonen, jf. § 30 tredje ledd bokstav b og c, jf. § 23 tredje ledd første punktum.

Hvis det i forbindelse med overføringen trekkes fra andre gebyrer enn dem som kan trekkes fra etter avtale med betalingsmottakeren etter annet ledd tredje punktum, skal betalerens institusjon etter femte punktum sørge for at betalingsmottakeren mottar transaksjonens fulle beløp. Ved betalingstransaksjoner som iverksettes av eller via betalingsmottakeren, dvs. for eksempel ved korttransaksjoner eller direkte debiteringer, hviler plikten til å sørge for at betalingsmottakeren mottar det fulle beløpet for transaksjonen på betalingsmottakerens institusjon.

Til § 30

I første ledd videreføres den gjeldende § 30 første ledd med visse terminologiske justeringer som følge av at begrepene «kunde» og «konto» skal benyttes i stedet for «kontohaver» og «innskuddskonto» etter gjennomføringen av direktivet. I realiteten er bestemmelsen uendret.

I annet ledd gjennomføres direktivet artikkel 47 nr. 1 om informasjon til betaleren om betalingstransaksjoner under en rammeavtale. Innholdet i direktivbestemmelsen er omtalt i proposisjonen punkt 6.2.1.2. I tredje ledd gjennomføres de tilsvarende bestemmelsene om opplysninger til betalingsmottakeren i artikkel 48 nr. 1, som er omtalt i proposisjonen punkt 6.2.1.3.

Bestemmelsene i annet og tredje ledd erstatter de gjeldende annet og tredje ledd i § 30.

I fjerde ledd gjennomføres bestemmelsen om mindre vidtgående krav til informasjon for småpengeinstrumenter i direktivet artikkel 34 nr. 1 bokstav c (i) og (ii). Bestemmelsene er omtalt i proposisjonen punkt 6.2.3.

I femte ledd gjennomføres direktivet artikkel 47 nr. 2 og artikkel 48 nr. 2 om at det kan avtales i rammeavtalen at informasjonen kan gis minst hver måned på avtalt måte som gjør det mulig å reprodusere og lagre informasjonen uendret. Det kan bare benyttes elektronisk kommunikasjon dersom kunden samtykker til dette, jf. at informasjonen etter de nevnte direktivbestemmelsene skal gis på avtalt måte.

I nytt sjette ledd videreføres bestemmelsen i nåværende fjerde ledd uendret med unntak av at «kontohaver» erstattes av «kunde».

Til § 33 a

Paragrafen er ny, og gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 62 og artikkel 63. Den gjelder rett til tilbakebetaling på visse vilkår av betalingstransaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren, dvs. direkte debiteringer og kortbetalinger. Paragrafen er omtalt i punkt 10 i proposisjonen, se særlig punkt 10.3.2 hvor det er redegjort nærmere for innholdet i de to nevnte direktivbestemmelsene.

Departementet har erstattet uttrykket «godkjent» i arbeidsgruppens lovforslag med «autorisert», jf. merknadene til § 24.

I første ledd gjennomføres direktivet artikkel 62 nr. 1 første til tredje avsnitt. Det fremgår av bestemmelsen at det er betaleren som har bevisbyrden for at vilkårene for tilbakebetaling er oppfylt.

I annet ledd gjennomføres artikkel 62 nr. 2.

Tredje ledd gjelder muligheten for å avtale i rammeavtalen at betaleren ikke skal ha rett til tilbakebetaling dersom blant annet varsel om betalingen, der det er relevant, er stilt til rådighet for betaleren minst fire uker før forfallsdagen. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 62 nr. 3.

Fjerde ledd gjennomfører direktivet artikkel 62 nr. 1 fjerde avsnitt om at betaleren ved direkte debiteringer kan gis en videre tilbakebetalingsrett enn det som følger av første ledd.

Femte og sjette ledd gjennomfører reglene om fremgangsmåten ved tilbakebetaling og frist for å fremsette slikt krav i direktivet artikkel 63. Den relevante tvisteordningen betaleren kan henvises til i tilfelle av en eventuell tvist om tilbakebetaling, vil i praksis være Bankklagenemnda, og det er derfor bestemt i sjette ledd første punktum at institusjonen, hvis den avslår et tilbakebetalingskrav, skal henvise kunden til tvisteordning etablert etter § 4 om slik nemndsordning.

Til § 34

I §§ 34 og 35 gis det regler om plikter og ansvar for kunde og institusjon ved andres misbruk av konto og betalingsinstrument, dvs. uautoriserte betalingstransaksjoner etter direktivets terminologi. Bestemmelsene om kundens plikter i paragrafen her er nye. Bestemmelsene i den gjeldende § 34 erstattes av den samlede reguleringen av ansvar i § 35.

Paragrafen er omtalt i punkt 15 i proposisjonen, og gjennomfører direktivet artikkel 56 og 57.

I første ledd gjennomføres direktivet artikkel 56 om kundens plikter til å bruke et betalingsinstrument i samsvar med avtalevilkårene, herunder å beskytte de personlige sikkerhetsanordningene knyttet til instrumentet, og til å underrette institusjonen hvis kunden blir klar over at instrumentet er borte mv. Tilsvarende plikter for kunden er ikke lovfestet etter gjeldende rett, men følger mer implisitt av bestemmelsene om ansvar i den gjeldende §§ 34 og 35 i finansavtaleloven.

I annet ledd gjennomføres direktivet artikkel 57 om institusjonens plikter. Institusjonen skal sørge for at personlige sikkerhetsanordninger ikke er tilgjengelige for andre enn kunden, jf. første punktum. Dette tilsidesetter imidlertid ikke kundens plikt etter første ledd til å beskytte sikkerhetsanordningene.

Annet punktum gjelder institusjonens plikt til å sørge for at kunden kan foreta underretning om at et betalingsinstrument har kommet bort mv. til enhver tid samt be om oppheving av en sperring etter § 24 a. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i høringen gitt uttrykk for at institusjonen ikke kan ha en tilsvarende 24 timers beredskap når det gjelder forespørsel om oppheving av sperring av betalingsinstrument, som når det gjelder underretning om at instrumentet er blitt borte mv. Det vises til at å få opphevet en sperring ikke er kurant, og forutsetter kontroll av at det er rett kunde som ber om opphevingen mv. Høringsinstansene gir uttrykk for at direktivet artikkel 57 nr. 1 bokstav c må forstås slik at kunden riktignok skal ha rett til å be om å få opphevet sperringen til enhver tid, men at institusjonens beslutning om å oppheve sperringen mv. må kunne skje etter nærmere undersøkelse av om årsaken til sperringen er bortfalt og nødvendige kontrollprosedyrer gjennomført. Departementet er enig i denne forståelsen av direktivet, og viser særlig til at direktivets ordlyd er at kunden skal kunne «anmode om» at en sperring oppheves til enhver tid. Dette betyr ikke at opphevingen må gjennomføres med en gang, bare at kunden skal kunne fremsette en slik anmodning til enhver tid.

Tredje ledd gjennomfører deler av direktivet artikkel 53 nr. 1 bokstav a om adgang til å avtale unntak fra visse av pliktene etter artikkel 56 og artikkel 57 for småpengeinstrumenter.

Fjerde ledd gjennomfører direktivet artikkel 57 nr. 1 bokstav b og nr. 2, og bestemmer at institusjonen ikke skal sende betalingsinstrumenter uoppfordret til kunder, samt at institusjonen har risikoen for sending av betalingsinstrument og personlige sikkerhetsanordninger. Ordlyden er når det gjelder risikoen for sending, justert fra «skal ha» til «har» sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i høringen gitt uttrykk for at risikoen for sending og forbud mot uoppfordret sending er forskjellige forhold som bør deles opp i ulike bestemmelser. Departementet viser til at begge bestemmelsene gjelder sending av betalingsinstrumenter og har opprettholdt arbeidsgruppens lovforslag på dette punktet. Departementet har imidlertid presisert i annet punktum at risikoen for sending gjelder sending til kunden, jf. at dette er ordlyden i artikkel 57 nr. 2, som bestemmelsen gjennomfører.

Til § 35

Paragrafen gjennomfører betalingstjenestedirek­tivet artikkel 60 og artikkel 61, og er omtalt i punkt 15 i proposisjonen. Den erstatter reglene i gjeldende §§ 34 og 35 i finansavtaleloven. Den særlige regelen om misbruk av betalingskort i den gjeldende § 35 videreføres ikke, siden bestemmelsen her gir en samlet regulering for alle typer av uautoriserte betalingstransaksjoner og betalingsinstrumenter. Reglene om adgang til å avtale unntak for småpengeinstrumenter, jf. nedenfor, vil imidlertid gi mulighet for unntak for slike instrumenter, men se den særlige reguleringen av elektroniske penger i sjette ledd in fine.

Reglene om ansvar for uautoriserte betalingstransaksjoner vil kunne fravikes utenfor forbrukerforhold, jf. direktivet artikkel 51 nr. 1 og finansavtaleloven § 2 første ledd. Reglene vil gjelde for betalingsinstrumenter som benyttes i begrensede nettverk som nevnt i lovforslaget § 11 bokstav n, se merknadene til denne bestemmelsen. For småpengeinstrumenter vil det imidlertid kunne avtales unntak, som nevnt over.

I første ledd første punktum gjennomføres direktivet artikkel 60 om at utgangspunktet er at institusjonen er ansvarlig for tap ved uautoriserte transaksjoner, ikke kunden. I annet punktum presiseres det at en uautorisert transaksjon er en transaksjon kunden ikke har samtykket til, jf. § 24 annet til fjerde ledd i lovforslaget.

I annet ledd gjennomføres direktivet artikkel 61 nr. 1 om egenandelsansvar for kunden. Departementet har foreslått en noe annen løsning enn arbeidsgruppen, jf. punkt 15.7 i proposisjonen.

Tredje ledd gjennomfører direktivet artikkel 61 nr. 1, jf. nr. 3. Sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag har departementet presisert – i tråd med realiteten i arbeidsgruppens forslag i delrapport I – at ansvarsbegrensningen på 12 000 kroner ved grov uaktsomhet bare skal gjelde ved misbruk av elektroniske betalingsinstrumenter. Har misbruket for eksempel skjedd ved bruk av en papirgiro, gjelder tredje ledd første punktum om at kunden er ansvarlig for hele tapet ved grov uaktsomhet, på samme måte som etter gjeldende rett. Ved forsett eller svikaktig opptreden er kunden ansvarlig for hele tapet. På samme måte som etter gjeldende rett må det foretas en konkret vurdering av om kunden har opptrådt grovt uaktsomt med hensyn til sine plikter etter rammeavtalen blant annet til å beskytte de personlige sikkerhetsanordningene knyttet til betalingsinstrumentet.

Fjerde ledd gjennomfører direktivet artikkel 61 nr. 4 og 5. Departementet har foretatt en rent språklig endring av annet punktum i tråd med høringsuttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen.

Femte ledd gjennomfører direktivet artikkel 59. På samme måte som etter gjeldende rett slås det fast at det at et betalingsinstrument er brukt, ikke i seg selv er tilstrekkelig til å legge til grunn at kunden har opptrådt grovt uaktsomt. Det vil også etter gjennomføringen av direktivet kreves særskilte holdepunkter for dette. Departementet har rettet henvisningen til § 24 a annet ledd i arbeidsgruppens lovforslag til § 24 annet ledd.

Sjette ledd gjennomfører direktivet artikkel 53 nr. 1 bokstav a og b om småpengeinstrumenter, og den særlige regelen i direktivet artikkel 53 nr. 3 om elektroniske penger. Muligheten etter artikkel 53 nr. 3 annet punktum er ikke benyttet i lovfor­slaget.

I sjuende ledd i arbeidsgruppens forslag var det henvist til en bestemmelse om ansvarsfritak ved visse omstendigheter utenfor kontroll mv. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har pekt på at bestemmelsen er lite informativ. Departementet viser til at bestemmelsen i praksis bare vil ha betydning for tilfeller av betalingstransaksjoner som ikke gjennomføres korrekt, se §§ 40 flg. i lovforslaget, jf. punkt 17.3.3 side 150 i arbeidsgruppens delrapport I. Departementet anser det på denne bakgrunn ikke nødvendig å henvise til denne bestemmelsen i § 35, og henvisningen er derfor fjernet.

Til § 36

Paragrafen videreføres med de endringer som er nødvendige på grunn av betalingstjenestedirektivet artikkel 61, jf. punkt 15 i proposisjonen. Direktivet artikkel 61 nr. 3 antas å kreve at det ved lempingsvurderingen kan tas hensyn til de momentene som er nevnt i denne bestemmelsen i direktivet, jf. første ledd annet punktum, og at lemping ikke kan skje ved forsett eller svik fra kundens side, jf. tredje punktum.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at direktivet artikkel 61 nr. 3 ikke tillater lemping for betalingstjenester uten personlige sikkerhetsanordninger. Departementet er ikke enig i dette. Artikkel 61 nr. 3 viser bare til momenter det særlig skal legges vekt på ved en eventuell begrensning i ansvaret. Heller ikke ved begrensning i ansvaret i form av konkret lemping er det utelukket å ta i betraktning andre momenter. For betalingsinstrumenter som ikke har personlige sikkerhetsanordninger knyttet til seg, vil det være aktuelt å ta hensyn til andre momenter.

Til § 37

Paragrafens første til tredje ledd videreføres, med visse terminologiske endringer i annet ledd på grunn av betalingstjenestedirektivet. I første ledd gjennomføres videre direktivet artikkel 58 om reklamasjon. Bestemmelsen er omtalt i punkt 15 i proposisjonen. Forbrukerrådet har i sin høringsuttalelse stilt spørsmål ved hvilke opplysninger om betalingstransaksjonen som kunden skal ha fått av institusjonen for at reklamasjonsfristen på 13 måneder skal gjelde, og spør om det er tilstrekkelig med kontoutskrift, at nettbanken er tilgjengelig etc. Det vises til praksis fra Bankklagenemnda om at kunder har plikt til å følge med på belastninger på egne konti, og at misbruk etter en viss tid ikke kan påberopes på grunn av passivitet. Departementet viser til at det følger av reglene ellers i lovforslaget hvilken informasjon institusjonen må gi kunden om betalingstransaksjoner. Dersom den informasjonen lovforslaget krever er gitt, gjelder kundens reklamasjonsfrist etter bestemmelsen her.

I fjerde ledd inntas en bestemmelse om adgang for institusjonen til å kreve tilbakeføring av betalingsmidler en tredjeperson urettmessig har mottatt som følge av en uautorisert betalingstransaksjon. Bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens forslag til finansavtaleloven ny § 37 b sjette ledd i NOU 2008: 21, og det vises til merknadene til bestemmelsen i NOU 2008: 21 side 106.

Til § 39

I annet ledd bokstav a og tredje ledd erstattes ordet «betalingsoppdrag» av «betalingsordre», jf. at betalingsoppdrag ikke lenger skal benyttes etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet, jf. punkt 3.3.2.1, jf. 3.3.4, i proposisjonen. Dette innebærer ingen realitetsendring sammenlignet med gjeldende rett.

I fjerde ledd første punktum erstattes ordet «betalingsoppdrag» av «betalingstransaksjon». I gjeldende fjerde ledd første punktum reguleres forholdet mellom betaleren og betalingsmottakeren i tilfeller der en betaling ikke blir gjennomført og dette skyldes betalerens forhold, dvs. i praksis fordi betalerens betalingsordre blir avvist. I lovforslaget her er slik avvisning regulert i § 26 b, og den gjeldende bestemmelsen i annet punktum om institusjonens underretning til kunden erstattes av en henvisning til bestemmelsene om slik underretning i § 26 b.

Til § 39 a

Paragrafen er ny, og gjennomfører direktivet artikkel 49. Den tilsvarer § 39 a i arbeidsgruppens lovforslag og er omtalt i punkt 20 i delrapport I fra arbeidsgruppen.

Første ledd gjennomfører direktivet artikkel 49 nr. 1 om at betalinger skal gjennomføres i den valuta som er avtalt.

Annet ledd gjennomfører direktivet artikkel 49 nr. 2 om at hvis betalingsmottakeren eller en annen på salgsstedet tilbyr en valutaveksling til betaleren før en betalingstransaksjon, skal betaleren opplyses om gebyrer og om vekslingskurs før transaksjonen iverksettes og samtykke til transaksjonen på dette grunnlaget. Den gjelder ikke der valutaomregningstjenesten tilbys av kundens betalingstjenestetilbyder, ettersom den bare gjelder vekslingstjenester som tilbys på salgsstedet. Bestemmelsen vil gjøre kostnaden for transaksjonen mer transparent for kunden, og vil kunne medvirke til at kunden sjekker den vekslingskursen selgeren benytter opp mot den kursen kundens betalingstjenestetilbyder kan tilby dersom kunden i stedet lar denne institusjonen foreta valutaomregningen.

Til § 39 b

Paragrafen er ny, og gjennomfører direktivet artikkel 50 og artikkel 52 nr. 3. Den bygger på arbeidsgruppens lovforslag § 39 b og er omtalt i punkt 21 i arbeidsgruppens delrapport I.

I første ledd første punktum gjennomføres artikkel 50 nr. 1 i direktivet. Bestemmelsen slår fast at hvis en betalingsmottaker krever et gebyr eller gir rabatt hvis betaleren benytter et spesifikt betalingsinstrument, skal betalingsmottakeren opplyse betaleren om dette før betalingstransaksjonen iverksettes. Hvis en mottaker opererer med ulike gebyrer avhengig av hvilket betalingsinstrument som benyttes, skal betaleren altså opplyses om dette.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i høringen uttalt følgende om denne bestemmelsen (i høringsuttalelsen ved en inkurie omtalt som § 39 a første ledd første punktum):

«I de tilfeller betalingsmottaker vil kreve gebyr av betaler for bruk av bestemt betalingsinstrument er det viktig å sikre at betaler blir gitt informasjon om gebyr fra betalingsmottakers side før betaler foretar sitt valg. Det å få informasjon "før betalingstransaksjon iverksettes" vil i så måte ikke nødvendigvis være tilstrekkelig. Betaler bør få informasjon om gebyr fra betalingsmottaker før beslutningen om å betale er tatt, slik at betaler eventuelt kan velge en betalingsmottaker (forretning) som ikke tar slikt gebyr. Dersom betaler får informasjon rett før betalingstransaksjon iverksettes, for eksempel på kassepunktet, vil det kunne være for sent til at betaler kan treffe et reelt valg med hensyn til totale kostnader.

[...]

Etter vårt syn blir hensynet til å gi betaler informasjon på et noe tidligere tidspunkt en «før transaksjonen iverksettes» bedre ivaretatt gjennom en direkte oversettelse av den engelske teksten i direktivets artikkel 50 nr 1 «... the payee shall inform the payor thereof prior to the initiation of the payment transaction».

Vi foreslår å erstatte ordet «iverksettes» i lovforslagets § 39a, første ledd, første punktum, med ordet «initieres», eventuelt at en benytter tilføyelsen «i rimelig tid før....».»

Departementet har valgt å beholde «iverksettes» i lovteksten, da dette uttrykket også er benyttet andre steder i lovforslaget. Dette er ikke ment å ha et annet meningsinnhold enn det engelske uttrykket «initiation». Direktivet presiserer ikke nærmere hvor lenge før en transaksjon betaleren skal få informasjon om de gebyr eller rabatter som bestemmelsen gjelder. Dette bør derfor heller ikke presiseres i den norske gjennomføringsbestemmelsen. Departementet vil imidlertid anta at betaleren vil måtte få informasjonen på en slik måte at betaleren i praksis gis mulighet til faktisk å vurdere opplysningene før betalingstransaksjonen iverksettes.

I første ledd annet punktum gjennomføres direktivet artikkel 52 nr. 3 første punktum om at institusjoner ikke kan hindre betalingsmottakere fra å kreve fra betaleren et gebyr eller gi en rabatt for bruken av et bestemt betalingsinstrument, som for eksempel en bestemt type betalingskort.

I arbeidsgruppens delrapport I punkt 22 side 196 foreslås det ikke å benytte seg av det nasjonale valget etter direktivet artikkel 52 nr. 3 annet punktum, som åpner for at statene kan forby eller begrense retten for betalingsmottakere til å kreve gebyr for bruk av bestemte betalingsinstrumenter. I høringen tar American Express, Konkurransetilsynet og Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen til orde for at det innføres en hjemmel for å benytte denne muligheten etter direktivet. Konkurransetilsynet er i utgangspunktet positiv til at institusjoner ikke kan hindre brukersteder i å gi rabatt eller kreve gebyrer for bruken av visse betalingsinstrumenter, men gir samtidig uttrykk for at det ikke kan utelukkes at det kan oppstå behov for å forby brukerstedene å kreve slike gebyrer. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen viser til at det etter gjeldende rett er tillatt for institusjonene å pålegge brukerstedene ikke å kreve gebyrer for bruk av bestemte betalingsinstrumenter, og at det kan være argumenter for å videreføre en adgang til å ha klausuler om dette i avtaler med brukersteder. Både Konkurransetilsynet og Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen mener at adgangen etter direktivet til å forby brukerstedene å kreve gebyrer i tilfelle må utredes grundig, og Konkurransetilsynet peker på at dette har sider til konkurranseregelverket.

Departementet viser til at dette er spørsmål som hører under Finansdepartementet, jf. arbeidsgruppens delrapport I punkt 21 side 196. På bakgrunn av innspillene fra høringsinstansene, har Justisdepartementet i samråd med Finansdepartementet kommet til at det bør inntas en forskriftshjemmel for å benytte adgangen etter direktivet artikkel 52 nr. 3 annet punktum som tredje punktum i § 39 b første ledd. En eventuell utredning av om det bør gis en slik forskrift, vil høre under Finansdepartementet.

I annet ledd gjennomføres direktivet artikkel 50 nr. 2 om at en institusjon eller tredjepart som krever et gebyr for bruk av et betalingsinstrument, på tilsvarende måte som nevnt i første ledd første punktum skal opplyse kunden om dette før betalingstransaksjonen iverksettes. Betalerens institusjon vil kunne opplyse om dette i ramme­avtalen.

Til § 39 c

Paragrafen er ny, og gjennomfører direktivet artikkel 52 nr. 2 om deling av gebyrer mellom betaler og mottaker ved betalingsoverføringer. Den bygger på § 39 c i arbeidsgruppens lovforslag, som er omtalt i punkt 22 i arbeidsgruppens delrapport I. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til bestemmelsen, og departementet følger opp arbeidsgruppens lovforslag i proposisjonen her.

Etter bestemmelsen skal betaleren og betalingsmottakeren betale de gebyrer som deres respektive betalingstjenestetilbydere krever (det såkalte «SHARE»-prinsippet ved betalingsoverføringer). Betaleren skal altså betale gebyrene hans eller hennes institusjon krever, mens mottakeren skal betale gebyrene til sin institusjon. Bestemmelsen er ufravikelig uansett om de involverte betalere og betalingsmottakere er forbrukere eller næringsdrivende, jf. lovforslaget § 2 annet ledd annet punktum, jf. direktivet artikkel 51 nr. 1.

Som det fremgår av ordlyden, gjelder ikke regelen ved betalingstransaksjoner som inneholder en valutaomregning. I slike tilfeller kan partene altså avtale en annen fordeling av kostnadene ved overføringen, for eksempel at betaleren skal betale alle gebyrer («OUR») eller at mottakeren skal betale alle kostnadene ved overføringen («BEN»). Bestemmelsen medfører ikke noe krav om at betalingsoverføringer må gebyrbelegges. Overføringen kan være kostnadsfri for kundene, jf. fortalen til direktivet punkt 41. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for at institusjonene krever betaling av kundene for bruk av betalingssystemet i form av en abonnementsavgift, som for eksempel et årlig gebyr for betalingskort.

Bestemmelsen gjelder bare fordelingen av gebyrer mellom betalingstjeneste­tilby­der­nes kunder. Den regulerer ikke prisingen mellom betalingstjenestetilbydere eller mellomledd involvert i betalingsoverføringer.

Bestemmelsens virkeområde er begrenset til de betalingstransaksjoner direktivet er obligatorisk for etter artikkel 2, dvs. transaksjoner innenfor EØS og i euro eller valutaen i et EØS-land utenfor eurosonen, jf. lovforslaget § 9 fjerde ledd.

Til § 40

Paragrafen gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 75 og erstatter den gjeldende § 40. Bestemmelsen er omtalt i punkt 16 i proposisjonen.

Departementet har endret henvisninger til § 26 b i arbeidsgruppens forslag til § 26 c, siden bestemmelsen om overføringstid er flyttet fra § 26 b til § 26 c i departementets lovforslag.

Bestemmelsen regulerer institusjonens plikt og ansvar knyttet til å foreta en korrekt gjennomføring av transaksjonen, dvs. at et beløp går fra én institusjon til en annen uten forsinkelse. I dette ligger det at institusjonen i utgangspunktet ikke har ansvar for feilopplysninger fra kunden selv knyttet til betalingsordren.

I første ledd gjennomføres artikkel 75 nr. 1 om ansvar ved betalingstransaksjoner som er iverksatt av betaleren, dvs. for eksempel en giro innlevert av betaleren i nettbank. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i sin høringsuttalelse bedt departementet vurdere omformulering av bestemmelsen fordi høringsinstansene mener uttrykket «med mindre» feilaktig indikerer et unntak fra overføringsansvaret for betalerens institusjon, mens meningen vel er å regulere at overføringsansvaret for betalerens institusjon rekker frem til beløpet er mottatt av betalingsmottakerens institusjon, og at betalerens institusjon har bevisbyrden for at mottakerens institusjon har mottatt beløpet. Departementet er enig i at dette er innholdet i bestemmelsen, men kan ikke se at det er nødvendig å omformulere den for å få frem dette. Paragrafens ordlyd er i samsvar med ordlyden i direktivet artikkel 75 nr.1.

I annet ledd gjennomføres direktivet artikkel 75 nr. 2 om ansvaret for mottakerens institusjon for oversending av betalingsordre til betalerens institusjon for betalingstransaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren, dvs. korttransaksjoner og direkte debiteringer. Betalingsmottakerens institusjon er også ansvarlig for å oppfylle sine forpliktelser til å begynne å godskrive renter av beløpet og gjøre det tilgjengelig for mottakeren i samsvar med § 27 annet ledd. Her er henvisningen rettet fra § 27 annet ledd tredje punktum i arbeidsgruppens lovforslag. Det synes som at henvisningen i arbeidsgruppens lovforslag skulle ha vært til § 27 første ledd tredje punktum, som gjennomførte artikkel 73 som direktivet artikkel 75 nr. 2 henviser til. Fordi departementet har flyttet bestemmelsen i § 27 første ledd tredje punktum til § 27 annet ledd er henvisningen her rettet.

Tredje ledd slår fast at ansvaret omfatter det overførte beløp, gebyrer og renter som må betales, og dessuten rentetap på grunn av at betalingstransaksjonen ikke blir overført. Her gjennomføres direktivet artikkel 75 nr. 3. Artikkel 76 gir uansett anledning til å videreføre de norske reglene om dette, jf. den gjeldende § 41 i finansavtaleloven.

Fjerde ledd bestemmer at regelen om reklamasjon, som gjennomfører direktivet artikkel 58, gjelder tilsvarende ved betalingstransaksjoner som ikke gjennomføres korrekt.

Femte ledd gjennomfører direktivet artikkel 75 nr. 1 og nr. 2 fjerde avsnitt om at institusjonene på forespørsel skal forsøke å spore transaksjonen og melde fra til kunden om utfallet.

I sjette ledd gjennomføres direktivet artikkel 59 nr. 1 som gjelder også der kunden hevder at en betalingstransaksjon ikke ble korrekt gjennomført. Bestemmelsen slår fast at det er institusjonen som har bevisbyrden for at transaksjonen ikke er rammet av teknisk svikt ved overføringen eller andre feil mv. Etter ordlyden gjelder dette feil knyttet til selve transaksjonsgjennomføringen, for eksempel at en formidlende institusjon gjør en feil, jf. den engelske ordlyden i artikkel 59 nr. 1 der uttrykket «deficiency» er brukt.

Til § 41

Paragrafen viderefører den gjeldende § 42 i finansavtaleloven med de justeringer som må foretas som følge av direktivet. Den er omtalt i punkt 16 i proposisjonen, se også punkt 18.5.1 i arbeidsgruppens delrapport I. Artikkel 76 i direktivet gir adgang til å opprettholde nasjonale bestemmelser om erstatning for annet tap enn det som faller inn under artikkel 75, og er grunnlaget for å opprettholde denne bestemmelsen. Den gjeldende § 41 er videreført i § 40 tredje ledd i lovforslaget.

Første ledd viderefører § 41 første ledd i den gjeldende finansavtaleloven med tilpasninger til at ansvarsfordelingen mellom institusjonen nå er fastsatt i § 40 og med en terminologisk endring avslutningsvis i bestemmelsen. I tillegg er bestemmelsen om kontrollansvar i gjeldende § 42 annet punktum, jf. annet ledd, tatt ut ettersom en lignende bestemmelse er tatt inn i § 42 første ledd for å gjennomføre direktivet artikkel 78.

Annet ledd viderefører den gjeldende § 42 tredje ledd. Presiseringen inntatt i annet punktum av at institusjonen bare er ansvarlig for indirekte tap hvis tapet er voldt ved grov uaktsomhet fra institusjonen selv, er i samsvar med gjeldende rett etter forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 10 tredje ledd. Institusjonen skal altså fortsatt ikke svare for indirekte tap voldt ved grov uaktsomhet eller forsett fra formidlende institusjoner.

Tredje ledd viderefører den gjeldende § 42 fjerde ledd uendret.

Til § 42

Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 77 og artikkel 78. Den er omtalt i punkt 16 i proposisjonen og i punkt 18.5.1 i arbeidsgruppens delrapport I.

I første ledd gjennomføres direktivet artikkel 78 om ansvarsfritak i tilfelle av usedvanlige omstendigheter utenfor kontroll eller plikter pålagt institusjonen etter annen lov eller i medhold av lov. Bestemmelsen ligner på kontrollansvaret i norsk rett.

I annet ledd gjennomføres direktivet artikkel 77 om regress mellom institusjonene. I tråd med gjeldende rett etter forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 13 skal bestemmelsen bare gjelde ved overføringer innenfor EØS-området, jf. § 9 fjerde ledd i lovforslaget.

Til § 43

I første til tredje ledd gjennomføres direktivet artikkel 74. Paragrafen her bygger på lovforslaget fra arbeidsgruppens medlemmer Kvam, Pedersen og Veel Midtbø i delrapport I, og er omtalt i punkt 16 i proposisjonen. Som arbeidsgruppen legger til grunn i delrapport I punkt 18.5.1 side 180, kan den gjeldende lempingsbestemmelsen i finansavtaleloven § 43 ikke opprettholdes og denne erstattes av bestemmelsen her.

I ny § 43 a lovfestes en erstatningsregel om at institusjoner kan bli ansvarlig hvis deres nettbaserte betalingstjenester ikke gir den sikkerhet mot feilbruk som en kunde eller allmennheten med rimelighet kunne vente.

Sammenlignet med arbeidsgruppens lovforslag har departementet benyttet uttrykket ”unik identifikasjonskode” i stedet for ”entydig identifikasjonskode”, jf. punkt 3.3.4 i proposisjonen. Departementet har også rettet en henvisning i lovforslaget i delrapport I i tredje ledd tredje punktum til § 35 åttende ledd, som skal være til § 37 fjerde ledd.

Første ledd gjennomfører direktivet artikkel 74 nr. 1 og bestemmer at en betalingsordre som gjennomføres i samsvar med den unike identifikasjonskoden, for eksempel et kontonummer, skal anses som korrekt gjennomført når det gjelder den betalingsmottakeren koden utpeker. Det følger av annet ledd første punktum at institusjonen ikke kan gjøres ansvarlig etter §§ 40 og 41 selv om den oppgitte koden eventuelt er feil, jf. direktivet artikkel 74 nr. 2 første avsnitt. Dette gjelder selv om kunden i tillegg til identifikasjonskoden eller andre opplysninger som skal oppgis i betalingsordren, jf. § 15 annet ledd bokstav b nr. 2, jf. § 23 første ledd som henviser til samme bestemmelse, også har oppgitt et navn på betalingsmottakeren eller andre opplysninger som ikke samsvarer med identifikasjonskoden, jf. annet ledd annet punktum, hvor det slås fast at institusjonen bare er ansvarlig for gjennomføring i samsvar med den unike identifikasjonskoden selv om kunden også har oppgitt andre opplysninger. Denne bestemmelsen gjennomfører artikkel 74 nr. 3. Dette berører ikke muligheten for kunden til å kreve erstatning etter § 43 a.

Tredje ledd første punktum gjennomfører direktivet artikkel 74 nr. 2 annet og tredje avsnitt og bestemmer at selv om institusjonen ikke er ansvarlig, skal den treffe rimelige tiltak for å få beløpet tilbakeført. Dette kan det kreves gebyr for, jf. annet punktum. Institusjonen er i tillegg gitt en rett i tredje punktum til å kreve tilbake betalingsmidler som en tredjeperson urettmessig har mottatt som følge av feil informasjon fra kunden i betalingsordren, jf. henvisningen til § 37 fjerde ledd første punktum. Denne bestemmelsen bygger på Banklovkommisjonens forslag til ny § 37 b sjette ledd i NOU 2008: 21, og det vises til merknadene til bestemmelsen i NOU 2008: 21 side 106.

Til § 43 a

Paragrafen lovfester en regel om at institusjoner kan bli erstatningsansvarlige for tap ved feilbruk fra kundens side som skyldes at en nettbasert betalingstjeneste ikke gir den sikkerhet mot feilbruk som med rimelighet kan ventes. Paragrafen er omtalt i punkt 16 i proposisjonen. Sammenlignet med forslaget fra Kvam, Pedersen og Veel Midtbø i arbeidsgruppen, har departementet skjerpet erstatningsregelen til fordel for kunden til et mer objektivisert ansvar, jf. første ledd.

Når det gjelder hva som er å anse som en «nettbasert betalingstjeneste», viser departementet til Banklovkommisjonens avgrensning av dette i forslaget til § 37 a i NOU 2008: 21 side 107.

Ved vurderingen av hvilken sikkerhet som med rimelighet kan ventes, må det i utgangspunktet ses hen til det til enhver tid gjeldende regelverk og bransjenormer på området, men også til utnyttelsen av teknologiske muligheter. For nettbank vil lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. og tiltakene iverksatt av finansnæringen for å bedre sikkerheten, utgjøre en målestokk for hvilken sikkerhet som med rimelighet kan ventes. Vurderingen av sikkerhetskrav vil videre måtte knytte seg til blant annet risikoen for kundefeil og innebygde muligheter for å avdekke slike feil. Institusjonen kan etter omstendighetene bli erstatningsansvarlig etter bestemmelsen her dersom systemet ikke i tilstrekkelig grad er innrettet for å avdekke kundefeil, dvs. der feilen burde ha vært avdekket av systemet.

Det må ved sikkerhetsutformingen legges vekt på god brukervennlighet. Dette kan dreie seg om etablering av tydelige kontrollbilder (herunder fargebruk mv.), kontrollspørsmål etc. Spørsmålet om institusjonen skal bli erstatningsansvarlig vil også bero på en nærmere vurdering av skillet mellom systemrisiko og de krav som generelt også må stilles til brukernes handlemåte ved bruk av ulike betalingstjenester. I tilfeller der kunden har opptrådt grovt uaktsomt eller forsettlig, følger det av annet ledd at det ikke kan bli aktuelt med erstatningsansvar for institusjonen etter regelen i lovforslaget her. Det samme gjelder hvis kunden bevisst har oversett en særskilt varslingsordning etablert av institusjonen for å unngå feilbruk.

I tredje ledd er det presisert enkelte momenter som skal tas i betraktning ved vurderingen av om kunden har vært grovt uaktsom.

Til § 45

I den gjeldende § 45 første ledd vises det til lignende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd bokstav g. Denne henvisningen gir ikke mening ettersom bokstav g er opphevet. Ved lovforslaget rettes denne inkurien.

20.2 Til endringen i angrerettloven

Til § 7 a

Det tilføyes et nytt annet ledd om tilfeller der en fjernsalgsavtale gjelder betalingstjenester slik dette er definert i finansavtaleloven § 11. I slike tilfeller skal tjenesteyteren i stedet for å gi visse opplysninger etter angrerettloven § 7 a første ledd i stedet gi opplysninger som nevnt i de bestemmelser i finansavtaleloven § 15 annet ledd som regnes opp i leddet her, eventuelt i § 23 første ledd hvis det gjelder en enkeltstående betalingstransaksjon som ikke er omfattet av en rammeavtale. Bestemmelsen gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 31 annet avsnitt, jf. artikkel 90, og er omtalt i proposisjonen punkt 5.3.6 og 5.4.6, jf. punkt 5.6 hvor departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om endring av § 7 a.

Bestemmelsene i annet til femte ledd (som tilføyes ved endringslov 9. januar 2009 nr. 2 fra 1. juni 2009) videreføres i tredje til sjette ledd.

I sjette ledd presiseres det at kravet om forhåndsopplysning om at det gjelder et vilkår om skriftlig aksept ved telefonsalg etter ny markedsføringslov § 10 a, ikke skal gjelde ved fjernsalg av betalingstjenester, jf. at betalingstjenestedirektivet artikkel 31 anses til hinder for et slikt opplysningskrav, jf. arbeidsgruppens vurdering gjengitt i punkt 5.4.6, som departementet slutter seg til i punkt 5.6.

20.3 Til endringen i kredittkjøpsloven

Til § 13

Paragrafen oppheves. Bestemmelsen inneholder bare en henvisning til regler i finansavtaleloven, og disse videreføres i §§ 34 til 37. Reglene vil gjelde for kredittkort, også om de eventuelt skulle være knyttet til begrensede nettverk, jf. merknadene til § 11 annet ledd bokstav n og punkt 3.2.5 i proposisjonen.

20.4 Til ikrafttredelse og overgangs­regler

Bestemmelsene i lovforslaget del IV er omtalt i punkt 18 i proposisjonen.

I nr. 1 fastsettes at lovforslaget trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Det tas sikte på å sette lovendringene i kraft fra 1. november 2009, som er gjennomføringsfristen for betalingstjenestedirektivet etter artikkel 94 nr. 1.

I nr. 2 gjennomføres overgangsregelen i direktivet artikkel 69 nr. 1 annet punktum. Den vil bare ha betydning frem til 1. januar 2012.

Bestemmelsen vil gå foran lovforslaget § 26 c femte ledd første punktum om at kravet om én dags overføringstid etter § 26 c første ledd ikke kan fravikes for innenlandske betalingstransaksjoner i norske kroner, betalingstransaksjoner i euro der både betalerens og mottakerens institusjon er etablert innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, eller for betalingstransaksjoner innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet som bare omfatter en valutaomregning mellom euro og norske kroner der valutaomregningen foretas i Norge og en eventuell grensekryssende overføring skjer i euro. For innenlandske betalingstransaksjoner i norske kroner vil det likevel ikke være adgang til å fravike § 26 c første ledd ved å avtale lengre overføringstid etter bestemmelsen her, siden departementet i medhold av direktivet artikkel 72 har presisert at overgangsbestemmelsen her ikke skal gjelde for slike transaksjoner.

Bestemmelsen vil heller ikke ha betydning for de betalingstransaksjoner som det kan avtales lengre overføringstid for i medhold av lovforslaget § 26 c femte ledd annet og tredje punktum.

I nr. 3 inntas en overgangsbestemmelse om at institusjonen kan tilpasse avtalevilkårene i eksisterende avtaler til de krav til rammeavtaler som innføres med lovforslaget her, ved å varsle kunden om endringene med én måneds akseptfrist. Bestemmelsen bygger på forslaget fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i høringen. Kunden må protestere innen fristen, ellers anses endringene akseptert. Kunden vil dermed ha anledning til å nekte å godta endringene og si opp avtalen vederlagsfritt.

Utover denne bestemmelsen foreslår departementet ikke nærmere overgangsregler. Det vises til punkt 18 i proposisjonen.