12 Avvisning av betalingsordre

12.1 Gjeldende rett

Det kan være grunner til at en institusjon ikke kan eller ikke ønsker å motta innskudd eller utføre betalingsoppdrag for en kunde. Samtidig kan det være svært viktig for kundene å få tilgang til betalingssystemet gjennom institusjonene. En betaler (debitor) vil langt på vei være avhengig av tilgang til slike tjenester for å få brakt betalingsmidler frem til mottakeren (kreditor), jf. NOU 1994: 19 side 111.

Finansavtaleloven § 14 første ledd bestemmer at det kreves saklig grunn for at institusjonen kan avslå å ta imot innskudd eller utføre betalingsoppdrag på vanlige vilkår. Et eksempel på saklig grunn for avvisning av et betalingsoppdrag kan være at en blankett er feil utfylt, jf. NOU 1994: 19 side 113.

Institusjonen skal varsle kunden om avslaget uten ugrunnet opphold hvis ikke annet er bestemt i lov eller i medhold av lov, jf. § 14 annet ledd første punktum. I underretningen skal kunden gis opplysning om muligheten for å klage avslaget inn for Bankklagenemnda, jf. § 14 annet ledd annet punktum.

Finansavtaleloven § 39 fjerde ledd regulerer avbrudd av betalingsfrist i forholdet mellom betaleren og mottakeren, og har også bestemmelser om varslingsplikt for institusjonen overfor betaleren. I § 39 fjerde ledd første punktum slås det fast at en betalingsfrist ikke avbrytes dersom et betalingsoppdrag ikke gjennomføres og dette skyldes betalerens eget forhold. Fjerde ledd annet punktum i bestemmelsen slår fast at betalerens institusjon i slike tilfeller skal varsle betaleren uten ugrunnet opphold.

12.2 Direktivet

Betalingstjenestedirektivet artikkel 65 regulerer avvisning av betalingsordre, dvs. anmodninger fra kunder om utføring av konkrete betalingstransaksjoner. Direktivet inneholder ikke regler om avvisning av kunder fra å få etablert et kundeforhold mer generelt, for eksempel ved å opprette en innskuddskonto eller få en annen rammeavtale om betalingstjenester.

Artikkel 65 nr. 1 bestemmer at institusjonen skal varsle kunden om en eventuell avvisning av en betalingsordre og om grunnene til avvisningen, og dessuten gi kunden opplysninger om fremgangsmåten for å rette eventuelle faktiske feil ved betalingsordren. Bestemmelsen gjelder både enkeltstående betalingstransaksjoner og transaksjoner som har grunnlag i en rammeavtale. Kunden må ikke varsles om avvisningen hvis annet relevant EU-regelverk eller nasjonal lovgivning er til hinder for dette.

For småpengeinstrumenter bestemmer artikkel 53 nr. 1 bokstav c at partene kan avtale unntak fra artikkel 65 nr. 1 slik at institusjonen heller ikke behøver å varsle kunden der avvisningen av betalingsordren fremgår tydelig av sammenhengen. Dette vil for eksempel være tilfellet der et forhåndsbetalt kort avvises fra bruk i en betalingsterminal fordi det ikke er tilstrekkelig dekning på kortet.

Hvis institusjonen først har plikt til å varsle kunden etter artikkel 65 nr. 1 første avsnitt, følger det av annet avsnitt at underretning skal skje på avtalt måte og så snart som mulig, og senest innenfor fristene etter artikkel 69, dvs. innenfor rammen av den maksimale overføringstiden denne bestemmelsen fastsetter. Hvis betalingsordren mottas på en virkedag, vil kunden dermed i samsvar med artikkel 69 nr. 1 normalt måtte varsles innen virkedagen etter.

Artikkel 65 inneholder ikke noe krav om at betalingstjenestetilbyderen må ha saklig grunn for å kunne avvise en betalingsordre. Bestemmelsen krever bare at institusjonen skal underrette kunden om avslaget. Artikkel 65 nr. 1 tredje avsnitt bestemmer at institusjonen kan kreve gebyr for å varsle kunden hvis avvisningen er objektivt begrunnet og det er avtalt i rammeavtalen at det kan kreves vederlag for slik under­retning. Dette synes å måtte forstås slik at institusjonen ikke behøver å ha noen saklig begrun­nelse for å avvise en betalingsordre, men det er bare ved saklig grunn at det eventuelt kan kreves gebyr for å underrette kunden.

12.3 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen vurderer det i delrapport I punkt 14.3 side 116-117 slik at direktivet artikkel 65 er til hinder for at det i nasjonal rett stilles krav om saklig grunn for avvisning av konkrete betalingsordre, men at direktivet ikke er til hinder for at det stilles krav om slik saklig grunn for at institusjonen skal kunne nekte å etablere et kundeforhold og utføre betalingstjenester mer generelt.

Arbeidsgruppen vurderer det på denne bakgrunn i punkt 14.4 i delrapport I side 117 slik at den generelle bestemmelsen om avvisning av kunder i finansavtaleloven § 14 kan opprettholdes, og foreslår at direktivets artikkel 65, jf. artikkel 53 nr. 1 bokstav c om småpengeinstrumenter, gjennomføres ved et nytt tredje ledd i § 14.

I arbeidsgruppens lovforslag foreslås å justere bestemmelsen om varsel fra institusjonen til betaleren ved betalingsoppdrag som ikke blir gjennomført i finansavtaleloven § 39 fjerde ledd annet punktum, slik at bestemmelsen henviser til kravene til underretning etter § 14 i lovforslaget.

12.4 Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen mener arbeidsgruppens forslag til § 14 blander sammen ulike forhold, og mener avvisning av en betalingsordre bør skilles ut til særskilt regulering i en egen lovbestemmelse, som kan plasseres etter arbeidsgruppens lovforslag § 26 a om mottak av betalingsordre. I høringsuttalelsen gis det videre uttrykk for at en rutine som benyttes der det ikke er dekning på en kundes konto for et betalingsoppdrag, og som går ut på at institusjonen i flere dager forsøker å gjennomføre belastningen før kunden varsles om at den ikke kan gjennomføres, må kunne opprettholdes etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet:

«I flere norske betalingstjenester, blant annet direkte debiteringstjenesten Avtalegiro, er det etablert en såkalt «hikkerutine». Dette betyr at dersom det ikke er dekning på kundens konto avtalt belastningsdag, forsøker banken å gjennomføre belastningen i ytterligere 3 – 5 dager. Først ved avvisning også på siste dag i «hikke»-perioden, varsles betaler om at belastningen ikke kan gjennomføres. FNH og Sparebankforeningen oppfatter det slik at den foreslåtte bestemmelse om avvisning av betalingsoppdrag under en rammeavtale – formulert på grunnlag av bestemmelsen i direktivets artikkel 65 – ikke vil være til hinder for å fortsette med en «hikkerutine» som beskrevet, gitt at denne står beskrevet i rammeavtalen for betalingstjenesten. Det er banknæringens tolking av dagens § 39 fjerde ledd at når en slik hikkerutine er beskrevet i kontoavtalen/rammeavtalen, utføres transaksjonen i samsvar med kundens oppdrag selv om det gjennomføres en hikkerutine, og varsel sendes ikke ut før etter hikkerunden er gjennomført med mislykket resultat.»

12.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om gjennomføring av direktivet artikkel 65 i norsk rett. Når det gjelder lovteknisk løsning, er departementet enig med Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i at bestemmelsene som gjennomfører direktivet, bør plasseres i en ny § 26 b i lovforslaget, etter bestemmelsen om mottak av betalingsordre. Departementet har på denne bakgrunn også justert § 39 fjerde ledd i lovforslaget, slik at denne bestemmelsens annet punktum viser til § 26 b.

Departementet er ellers enig med arbeidsgruppen i at den gjeldende § 14 om avvisning av kunder mer generelt ikke berøres av betalingstjenestedirektivet, og foreslår derfor at denne bestemmelsen videreføres for slike generelle forhold, med den språklige justering av første ledd som arbeidsgruppen har foreslått.

Når det gjelder den såkalte «hikkerutinen» som Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har beskrevet, viser departementet til direktivet artikkel 65 nr. 1 annet avsnitt om at varsel skal skje «på avtalt måte», og vil anta at en slik rutine er i samsvar med dette når den er beskrevet i rammeavtalen.

Det vises ellers til § 26 b i lovforslaget og til forslagene til endring av § 14 og § 39 fjerde ledd, samt til merknadene til bestemmelsene i punkt 20 nedenfor.