13 Overføringstid

13.1 Gjeldende rett

Finansavtaleloven inneholder ikke regler om overføringstid for betalingstransak­sjoner. Dette er overlatt til avtale mellom partene og dermed til konkurransen mellom institusjonene. Det følger imidlertid av finansavtaleloven § 13 annet ledd at institu­sjonen i sine alminnelige vilkår for betalingsoppdrag skal opplyse om det høyeste antall virkedager en overføring vil ta. Det norske betalingssystemet er i praksis svært effektivt. I alminnelighet vil en betalingsordre som er mottatt elektronisk av en institu­sjon innen visse tidspunkter på formiddagen en virkedag, kunne behandles så raskt i systemet at beløpet vil være overført til mottakerens konto i løpet av samme dag. Tidspunktet betalingsordren må være mottatt for å kunne utføres samme dag, kan variere noe mellom ulike institusjoner og med typen betalingstjeneste som benyttes. Ved papirbaserte betalingsoppdrag vil overføringstiden normalt være en virkedag mer enn for betalingsoppdrag som er mottatt elektronisk.

Når det gjelder betalingsoverføringer til utlandet, er det fastsatt fravikelige regler om over­førings­tid i forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 9, som gjennomfører direktiv 97/5/EF. Det følger av denne at overføringstiden ved overføring til land innenfor EØS-området skal være maksimalt fem bankdager, hvis ikke det er avtalt noe annet, jf. § 9 annet ledd bokstav a. For betalingsoppdrag til land utenfor EØS-området kan over­førings­tiden maksimalt være åtte bankdager hvis det ikke er avtalt noe annet, jf. § 9 annet ledd bokstav b.

Overføringstiden vil ha mindre interesse for en betaler som er forbruker og betaler til en betalingsmottaker i Norge, ettersom betalingsfristen i slike tilfeller avbrytes allerede når oppdraget mottas av en finansinstitusjon, jf. finansavtaleloven § 39 annet ledd bokstav a.

13.2 Direktivet

Betalingstjenestedirektivet regulerer overføringstiden for betalingstransaksjoner i artikkel 69. I likhet med de øvrige bestemmelsene i direktivets del IV gjelder den både for enkeltstående betalingstransaksjoner og transaksjoner som har grunnlag i en rammeavtale.

Det følger av artikkel 69 nr. 1 at betalerens betalingstjenestetilbyder skal sørge for at beløpet for en betalingstransaksjon overføres innen utløpet av virkedagen etter at betalerens tjeneste­tilbyder mottok betalingsordren i samsvar med artikkel 64. Regelen innebærer at hvis betalerens institusjon mottar betalingsordren innenfor en virkedag, og før eventuelle «cut-off»-tidspunkter fastsatt av institusjonen i samsvar med artikkel 64 nr. 1, skal den sørge for at mottakerens institusjon har pengene på sin konto innen utløpet av virkedagen etter. Formålet med direktivet er å forbedre effektiviteten av betalingsoverføringer innenfor EØS-området, jf. fortalen punkt 43.

For transaksjoner som iverksettes ved bruk av en betalingsordre i papirform, for eksempel en papirgiro, kan overføringstiden forlenges med én virkedag, jf. artikkel 69 nr. 1 siste punktum. Hensikten med dette er ifølge fortalen punkt 43 å muliggjøre fortsatt bruk av papirdokumenter for de kunder som ønsker dette. Artikkel 69 nr. 1 fastsetter en overgangsregel om at overføringstiden frem til 1. januar 2012 kan settes til maksimum tre virkedager ved avtale mellom partene.

Direktivet setter bare en maksimumsgrense for overføringstidens lengde, jf. fortalen punkt 43 om «a maximum one-day execution time» og artikkel 86 nr. 3 annet avsnitt om at betalings­tjenestetilbydere kan tilby sine kunder bedre vilkår enn det som følger av direktivet. I tillegg følger det av artikkel 72 at statene kan fastsette kortere overføringstider for nasjonale betalings­transaksjoner enn den som følger av artikkel 69. Denne bestemmelsen er tatt inn i direk­tivet for å gi statene mulighet til å fastsette kortere overføringstider enn én virkedag, for eventuelt å forhindre at tjenestenes nivå blir dårligere enn før ved gjennomføring av direk­tivet, jf. fortalen punkt 43.

Et beløp anses etter direktivet som overført når det er godskrevet betalings­mottake­rens institusjon, jf. artikkel 69 nr. 1. Etter tidspunktet angitt i artikkel 69 nr. 1 kan betalerens institusjon ikke holdes ansvarlig for at transaksjonen ikke gjennomføres korrekt, jf. artikkel 75 nr. 1. For betalingsmottakeren er det interessante ikke når hans eller hennes institusjon har mottatt mid­lene, men når de er disponible for ham. Når betalingsmottakeren ikke har en betalingskonto hos den mottakende institusjonen, bestemmer artikkel 70 at institusjonen skal gjøre pengene tilgjengelige for mottakeren innen fristene etter artikkel 69. Dette må innebære at straks midlene er godskrevet mottake­rens institusjon, har mottakeren krav på å få utbetalt pengene hos institu­sjonen.

Hvis betalingsmottakeren har en betalingskonto hos institusjonen som mottar pengene, skal beløpet være disponibelt umiddelbart etter at det er god­skrevet mottakerens institusjon, jf. artikkel 73 nr. 1 annet avsnitt, jf. artikkel 69 nr. 2. Hvis betalingsmottakerens institusjon ikke gjør beløpet tilgjengelig innen disse fristene, kan institu­sjonen bli ansvarlig etter artikkel 75 nr. 1.

For småpengeinstrumenter kan det avtales andre overføringstider enn dem som følger av artiklene 69 og 70, jf. artikkel 53 nr. 1 bokstav e.

Det følger av direktivets fortale punkt 43 første setning at artikkel 69 nr. 1 tar sikte på betalingstransaksjoner der betaleren initierer betalingsordren. Når det gjelder korttransaksjoner og andre betalingstransaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren, fremgår det av annen setning i fortalen punkt 43 at overføringstiden beror på avtale mellom partene. Ved avtaler om innløsning av kredittkorttransaksjoner mellom et brukersted og en innløser av slike transaksjoner vil det for eksempel gjerne være fastsatt i avtalen mellom partene hvor raskt brukerstedet skal få betaling fra innløseren. Kravet til overføringstid etter direktivet artikkel 69 nr. 1 synes, i tråd med fortalen, ikke å få betydning for slike transaksjoner.

Når det gjelder eventuell oversending av en betalingsordre til betalerens institusjon ved transaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren, følger det direkte av artikkel 69 nr. 3 at tiden betalingsmottakerens institusjon kan benytte for å overføre en slik betalingsordre til betalerens institusjon, skal bero på avtale mellom betalingsmottakeren og dennes institusjon, for direkte debiteringer slik at det muliggjør oppgjør på den avtalte for­falls­dato.

Bestemmelsene i direktivet del IV må anses ufravikelige dersom det ikke er fastsatt uttrykkelig i artikkel 51 eller i den enkelte bestemmelse at de kan fravikes. Bestemmelsene i kapittel 3 del 2 om overføringstid synes dermed i utgangspunktet å være ufravikelige. Artikkel 68 angir virkeområdet for direktivets del IV kapittel 3 del 2. Dette må imidlertid sammenholdes med den generelle reguleringen av betalingstjenestedirektivets geografiske virkeområde i artikkel 2, som begrenser direktivets obligatoriske virkeområde til betalingstransaksjoner der begge de invol­verte institusjoner befinner seg i EØS, og der transaksjonen skjer i euro eller valutaen i et EØS-land utenfor euroområdet.

Det følger av artikkel 68 at bestemmelsene i artikkel 68 til 73 gjelder for betalings­transaksjoner i euro, jf. artikkel 68 nr. 1 bokstav a. Dette vil for Norges del omfatte både innenlandske og grensekryssende betalingstransaksjoner i euro, men for grensekryssende transaksjoner bare de som skjer innenfor EØS, jf. artikkel 2. I tillegg gjelder kapittel 3 del 2 for innenlandske betalingstransaksjoner i valutaen til en berørt EØS-stat utenfor eurosonen, jf. artikkel 68 nr. 1 bokstav b. For Norges del vil dette være innenlandske betalings­transaksjoner i norske kroner. I tillegg følger det av artikkel 68 nr. 1 bokstav c, jf. artikkel 2, at reglene om over­førings­tid gjelder for betalingstransaksjoner innenfor EØS som bare omfatter en valutaomregning i Norge mellom euro og norske kroner, og der en even­tuell grensekryssende overføring skjer i euro, jf. artikkel 68 nr. 1 bokstav c. Dette inne­bærer motsetningsvis at der en betaling fra et EØS-land til Norge skjer i norske kroner, gjelder i utgangspunktet ikke reglene i kapittel 3 del 2, og det er opp til partenes avtale hva som gjelder. Det er bare for betalinger ut av Norge der det veksles fra norske kroner til euro før overføringen skjer, at de aktuelle reglene i direktivet gjelder.

For andre betalingsoverføringer internt i Norge eller innenfor EØS enn de som omfat­tes av artikkel 68 nr. 1 bokstav a til c, gjelder likevel bestemmelsene i kapittel 3 del 2, dersom ikke annet er avtalt, jf. artikkel 68 nr. 2. Dette vil for eksempel omfatte innenlandske betalingstransaksjoner i britiske pund eller overføring fra Norge til et EØS-land i en annen valuta enn euro, for eksempel i britiske pund eller norske kroner. For betalingstransaksjoner innenfor EØS-området kan det likevel ikke avtales en overføringstid på mer enn fire virkedager fra tidspunktet da betalerens institusjon mottar betalingsordren, jf. artikkel 69 nr. 2 siste setning.

13.3 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen foreslår enstemmig å gjennomføre direktivets bestemmelser om overføringstid i ny § 26 b i finansavtaleloven. Det vises til at dette vil være noe nytt for innenlandske transaksjoner, siden overføringstiden for disse i dag ikke er regulert. Muligheten etter artikkel 72 til å fastsette kortere overføringstider for nasjonale betalingstransaksjoner foreslås ikke utnyttet. Fire medlemmer i arbeidsgruppen har imidlertid et subsidiært forslag om å utnytte denne muligheten i tilknytning til gjennomføringen av direktivets regler om renteberegning, se punkt 14 nedenfor. Den fravikelige regelen om åtte dagers overføringstid for transaksjoner til land utenfor EØS i forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 9 første ledd bokstav b foreslås videreført.

I arbeidsgruppens delrapport I punkt 15.4 side 120-122 heter det:

«Betalingstjenestedirektivets regler om overføringstid og når beløp skal være dispo­nible for betalingsmottakeren, må gjennomføres i finansavtaleloven. Arbeidsgruppen foreslår at reglene gjennomføres i ny § 26b. Reglene er nye når det gjelder innen­landske betalings­transaksjoner, og vil for betalingsoppdrag til og fra utlandet erstatte reglene i forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 9.

Hovedregelen om én virkedags overføringstid vil innebære at betalingstransaksjoner som mottas av betalerens institusjon for eksempel på en mandag, må være på betalings­mottakerens konto tirsdag. En regulering av dette vil innebære noe nytt for innenlandske betalings­transak­sjoner, hvor overføringstiden i dag ikke er regulert. I praksis skjer imidlertid betalings­over­føringer i Norge minst så raskt som dette, jf. nedenfor. For korttransaksjoner og andre transak­sjoner iverksatt av eller via betalings­mottakeren, vil det være opp til betalings­mottakeren og dennes institusjon å bli enige om overføringstiden ved avtale. Reglene om småpenge­instru­menter vil innebære at partene her vil stå fritt til å avtale lengre overføringstider enn de som følger av bestemmelsene som gjennomfører artikkel 69 nr. 1.

Reglene i direktivet er ikke til hinder for at det oppstilles kortere overføringstider for nasjo­nale betalingstransaksjoner, jf. direktivet artikkel 72. I Norge blir betalings­transaksjoner i flere banker gjennomført innen samme virkedag hvis betalingsordren mottas av betalerens institusjon innen et tidspunkt på formiddagen, i mange banker før klokken 12.00. Arbeids­gruppen foreslår likevel ikke å utnytte muligheten for å fastsette kortere overføringstider for innenlandske transaksjoner. Den effektive prak­sisen i Norge i dag skjer uten at det er fastsatt regler om overføringstid for innen­landske transaksjoner. Direktivet er ikke til hinder for at kundene tilbys kortere overføringstider enn det som fremgår av direktivet, jf. artikkel 86 nr. 3 annet avsnitt. Etter dagens praksis vil det dessuten ikke være mulig å gjennomføre alle betalings­transaksjoner innen samme virkedag [...]

Betalingstransaksjoner til land utenfor EØS-området kan ta lengre tid enn over­føringer innen EØS. For slike overføringer er det fastsatt i forskriften om betalings­oppdrag til og fra utlandet at overføringstiden kan være lengre enn for overføringer innenfor EØS, nemlig 8 bankdager eller en annen tidsperiode avtalt mellom partene, jf. forskriften § 9 første ledd bokstav b. Det ville være vanskelig å gjennomføre én dags overføringstid i samsvar med direktivets hoved­regel for slike transaksjoner. Direktivets virkeområde er begrenset til transaksjoner innenfor EØS-området og i euro eller EØS-valutaer, jf. artikkel 2 nr. 1 og 2. Arbeidsgruppen foreslår å regulere adgangen til å fravike bestemmelsen om overføringstid for overføringer i andre valuta enn euro og norske kroner innenfor EØS, og til land utenfor EØS-området, direkte i lovbestemmelsen som gjennomfører direktivet artikkel 68, i samsvar med regule­ringen i den nevnte direktivbestemmelsen og direktivet artikkel 2, se lovforslaget § 26b femte ledd [...]. Når overføring skjer til et land utenfor EØS, foreslår arbeids­gruppen å videreføre den fravikelige regelen om 8 virkedagers over­føringstid for slike betalings­­transaksjoner, jf. den gjeldende regelen i forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 9 første ledd bokstav b. Når det gjelder transak­sjoner innenfor EØS-området som ikke er omfattet av artikkel 69 nr. 1, som for eksempel en innenlandsk overføring i britiske pund, følger det av artikkel 68 nr. 2 at det maksimalt kan avtales en overføringstid på fire virkedager.

Det vises ellers til forslaget til ny § 26b i finansavtaleloven. [...] »

13.4 Høringsinstansenes syn

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon slutter seg til forslaget fra arbeidsgruppen.

American Express mener at artikkel 69 i direktivet ikke gir mening ved innløsning av korttransaksjoner, og at bestemmelsen ikke er ment å gis anvendelse for slike betalingstransaksjoner. Det vises til at overføringstiden i slike tilfeller er et spørsmål for forhandlinger i hvert forhold og må ses i sammenheng med prisen brukerstedet betaler for innløsningstjenesten. Det gis videre i høringsuttalelsen generelt uttrykk for at reglene i direktivet del III og IV ikke bør gis anvendelse for såkalte «one leg»-transaksjoner til land utenfor EØS (der bare én av de involverte institusjonene er etablert i EØS), da dette kunne gi betydelige byrder for betalingstjenestetilbyderne.

13.5 Departementets vurdering

Departementet mener at arbeidsgruppens forslag til gjennomføring av direktivets bestemmelser om overføringstid i artikkel 69 og 70 bør følges opp, med visse justeringer, jf. nedenfor. Departementet har flyttet bestemmelsen til § 26 c, siden en bestemmelse om avvisning av betalingsordre har kommet inn som § 26 b i departementets lovforslag, jf. punkt 12.5 ovenfor.

Departementet har videre kommet til at adgangen etter artikkel 72 til å fastsette kortere overføringstider for nasjonale betalingstransaksjoner bør utnyttes, på grunn av sammenhengen med valuteringsreglene i direktivet, jf. nærmere om dette i punkt 14.6 nedenfor og § 26 c første ledd tredje punktum i lovforslaget.

Når det gjelder kommentarene fra American Express om korttransaksjoner, viser departementet til at overføringstiden ved slike transaksjoner etter direktivet synes å være overlatt til avtale mellom partene og ikke underlagt artikkel 69 nr. 1, jf. fortalen punkt 43 og punkt 13.2 ovenfor.

I arbeidsgruppens lovforslag § 26 b femte ledd er det foreslått at reglene om overføringstid kan fravikes ved avtale for betalingstransaksjoner som faller utenfor artikkel 69 nr. 1. Dette vil omfatte betalingstransaksjoner som direktivet ikke er obligatorisk for etter artikkel 2, dvs. transaksjoner til land utenfor EØS og i andre valutaer enn direktivet gjelder. For slike transaksjoner er det i arbeidsgruppens lovforslag fastsatt en fravikelig regel om fire virkedagers overføringstid innen EØS og om åtte virkedagers overføringstid utenfor EØS.

Det vises ellers til § 26 c i lovforslaget og merknadene til bestemmelsen i punkt 20 nedenfor.