2 Reply to the letter of formal notice

Complaint against Norway – Nationality and residence requirements for the crew onboard Norwegian fishing vessels

Reference is made to the letter of formal notice of 16 July 2003 concerning a complaint against Norway regarding nationality requirements for the crew onboard Norwegian fishing vessels. The EFTA Surveillance Authority (hereinafter «the Authority») concludes that by maintaining in force section 3 paragraph 2 of the Fisheries Act, hereby upholding nationality and residence requirements for crew members and sharesmen on Norwegian fishing vessels, Norway is in breach of Article 28 of the EEA Agreement and of Articles 1 and 4 of the Act referred to in point 2 of Annex V to the EEA Agreement (Council Regulation 1612/68 of 15 October 1968 on freedom of movement for workers within the Community), as amended and as adapted by Protocol 1 to the Agreement and the specific adaptations contained in Annex V EEA.

Reference is also made to letters from the Ministry of Foreign Affairs dated 9 October and 13 November requesting an extension of the time limit, which was subsequently granted by the Authority until 8 December 2003.

1. Introduction

The Norwegian Government and the Authority agree that fishery policy as such is not a part of the EEA Agreement. However, they do not agree on what is included in the term «fishery policy».

In the view of the Government, the letter of formal notice deals with an element of national fishery policy which lies within Norway’s exclusive fishery policy and competence. Norwegian legislation requiring Norwegian nationality or residence in Norway for at least 50 per cent of crew members on board fishing vessels flying the Norwegian flag constitutes an integral part of the national fishery policy.

When assessing the scope of application of the EEA Agreement in the case at hand we must look at the intentions and purpose of the Agreement.

Furthermore, it is also important to assess the case in question in relation to the special arrangements pertaining to fisheries within the EEA Agreement. These special arrangements are set out in Article 20, Protocol 9, Protocol 13, Protocol 46, Annex VIII, Annex XII, several declarations, etc.

The general observation is that we are dealing with an economic sector that is only to a limited degree regulated by the general rules of the EEA Agreement.

In section 2, the Government discusses the background and content of Norwegian fishery policy. The fishery sector and the EEA Agreement, and the common fishery policy in the EU are dealt with in sections 3 and 4 respectively. Finally in section 5, the Government sums up the content of this letter.

2. The background and content of Norwegian fishery policy

Norwegian fishery policy has been designed to manage a national resource.

The policy lays down rules for resource management, including access to fishing grounds, marketing and structural policy.

The fishery sector in Norway includes both traditional fisheries and the aquaculture sector.

Throughout history, the Norwegian fisheries have been a means of livelihood for the coastal population and a major source of export revenue for the nation. The fisheries sector has played a major role in the development of Norwegian society, and has consequently also been a major player in national politics.

Fishery resources have always played a major role in the economy of Norwegian coastal communities. Robust coastal communities grew up based on local exploitation of these resources. A fundamental part of the national consensus on both regional and fishery policy is that the fisheries sector is to play a part in maintaining settlement in such areas. This was confirmed in a white paper on Norwegian fishery policy (Report No. 51 (1997–1998) to the Storting: Perspectives on the development of Norwegian Fisheries Sector), where this policy objective was formulated as follows,»

Fisheries policy shall contribute to the establishment of a sound basis for economically viable development of the fisheries industry. Sustainable management of living marine resources is essential. Through market orientation and increased value added, the fisheries sector shall contribute to good jobs and settlement along the coast.»

The main objectives of Norwegian fisheries policy are efficient use of resources in economic terms, which means seeking the highest possible rate of return from the fisheries sector, and to maximise the social benefits for Norwegian coastal communities.

Access to Norwegian commercial fisheries is restricted, and is regulated by a body of legislative and administrative instruments.

Access to the fisheries is through a licensing system established through a number of different regulations. They are designed to protect fish stocks from overexploitation, maintain the right of fishermen to exploit these resources and protect the fishermen engaged in a specific fishery from overestablishment.

The management measures can be divided into three main categories, the first of which is input regulations in the form of licensing schemes that regulate access to a fishery sector.

Secondly, output regulations deal with the quotas assigned to various groups of fishermen or to individual vessels, which govern the amount of fish they are entitled to in any given season.

Thirdly, there are technical measures specifying for example the type of fishing gear that must be used in a particular fishery.

Norwegian input controls relate both to the vessels that are entitled to take part in the different fisheries, and to the people who are entitled to take part or to own fishing vessels. To be registered as a fisherman, a person must fulfil a number of criteria. The nationality and residential requirement is one of these. The criteria were established to achieve the political objective of national ownership of fishing vessels and to ensure that only active fishermen with links to Norway were entitled to take part in harvesting Norwegian fisheries resources.

3. The fishery sector and the EEA Agreement

On page 3, the letter of formal notice states, «It is common ground that the fishery policy is outside the scope of the EEA Agreement».

The Government agrees with this statement. The non-inclusion of fishery policy was an important element during the negotiations on the EEA Agreement, and was one of the conditions on which the Norwegian Government and the Norwegian parliament (the Storting) adopted the EEA Agreement. This is explicitly expressed in Proposition No. 100 (1991–92) 1 to the Storting, which states that the EFTA states» intention of participating in the internal market does not prevent significant parts of the EEC Treaty , including the provisions on the EEC’s fishery policy, from falling outside the EEA Agreement.

In particular, it should be noted that the Common Fisheries Policy (CFP) of the EEC (now the EU) was deliberately kept out of the EEA Agreement. During the negotiations, the EC side demanded full access to fishery resources as a condition for granting market access for this sector. This was not acceptable to Norway and Iceland, which opposed this request as well as a number of other elements of the Common Fisheries Policy. 2

Norway and Iceland took this position because they wished to retain full jurisdiction over the management of natural resources.

The objectives of Norwegian fishery policy are similar to those of Article 33 of the EC Treaty, which is the basis for the CFP. 3 The Treaty states that there shall be a common policy in this area, which means common rules adopted at Community level and implemented in all Member States. This legal source was not taken over by the EFTA states in the EEA Agreement. The rules under the CFP are thus within Norway’s exclusive competence as an EEA/EFTA state, with the exceptions and special arrangements set out in Article 20, Protocol 9, Protocol 13, Protocol 46, Annex VIII, Annex XII, and various declarations.

The scope and purpose of the EEA Agreement and the EC Treaty are very different as regards the fisheries sector, and this has implications for the interpretation of EEA and EU rules on fisheries. The regulatory regime for fisheries under the EEA Agreement (Protocol 9, etc.) is more similar to a traditional free-trade agreement than to the rest of the EEA Agreement.

This view is confirmed by the fact that further development of cooperation in the fisheries sector beyond what is referred to above is to be based on Protocol 46 to the EEA Agreement, which states,

«In the light of the results of two-yearly reviews of the state of their cooperation in the fisheries sector, the Contracting Parties will seek to develop this cooperation on a harmonious, mutually beneficial basis and within the framework of their respective fisheries policies. The first review will take place before the end of 1993».

If the assessment by the Authority as set out in the letter of formal notice were to be accepted, Norway would be prevented from using measures in its fishery policy that are allowed within the EU. In particular, Norway would be prevented from adopting a policy of requiring an economic link between coastal communities and fishing vessels. The Aut-hority’s conclusions would also disturb the overall balance of the various bilateral agreements between Norway and the EU in an area outside the Aut-hority’s competence.

4. The Common Fisheries Policy in the EU

Specific rules and regulations governing the fishery sector are not peculiar to Norway. A similar system applies in the EU. Fisheries within the EU are regulated, for example by Council Regulation 2371/ 2002, which established a Community system for fisheries and aquaculture. The general objective of the Common Fisheries Policy is to «ensure exploitation of living aquatic resources that provides sustainable economic, environmental and social conditions». These objectives are similar to those of the Norwegian Government in its fishery policy. We would also like to draw attention to the need for coherent management of the fishery sector as set out in Article 1 of Council Regulation 2371/2002 4 . Coherent management of this sector is equally important in Norway.

The EU fishery policy also includes regional elements and considerations, and a clear policy aim is to preserve and strengthen the coastal regions of the Union. However, the remedies used differ in some respects, particularly in that the EU mainly uses financial contributions, while Norway uses legislation in order to ensure that there are local links between the industry and the local communities that are dependent on fisheries. In addition, the Member States are allowed to adopt national legislation governing access to the resources. Licensing systems have been introduced to ensure that local coastal communities dependent on fisheries and related industries derive economic benefit from vessels fishing under the Member states» quotas.

One specific system is that of the UK, which requires UK-registered fishing vessels to demonstrate an economic link with fishing communities in the UK. The owner has to demonstrate an economic link with the UK in one of four ways. One option is to employ a crew of whom at least 50 per cent are normally resident in a UK coastal area. Please find enclosed the Guidance Notes issued by the British Fisheries Department in July 1998 and a updated version of December 2000, both with annexes. The copy of a letter dated 17 June 1997 from the President of the European Commission to the British Prime Minister would seem to warrant special attention.

5. Concluding remarks

The Norwegian Government would like to sum up by stating that the regimes permitted within the exclusive fisheries policies have not been harmonised. However, it must be presumed that Norway under its exclusive fishery policy cannot be excluded from implementing at least measures that almost correspond to those accepted within the EU by the Commission.

Based on the above, the Norwegian Government respectfully submits that it does not concur with the opinion expressed by the EFTA Surveillance Authority in its letter of 16 July 2003.

Yours sincerely,

Johán H Williams Director General

Kirsti Henriksen Assistant Director General

Svar på åpningsbrevet

Klage mot Norge – nasjonalitetskrav og bostedskrav til mannskap på norske fiskefartøyer

Det henvises til åpningsbrev av 16. juli 2003 om klage mot Norge angående nasjonalitetskrav til mannskap på norske fiskefartøyer. EFTAs over­våkingsorgan (heretter kalt «ESA») konkluderer med at Norge ved å opprettholde § 3 annet ledd i fiskerigrenseloven og dermed fortsatt gjøre nasjonalitetskrav og bostedskrav gjeldende overfor mannskap og lottfiskere på norske fiskefartøyer, bryter med artikkel 28 i EØS-avtalen og med artikkel 1 og 4 i rettsakten som det henvises til i punkt 2 i vedlegg V til EØS-avtalen (Rådsforordning 1612/68 av 15. oktober 1968 om fri bevegelse av arbeidstakere innen Fellesskapet), med endringer og med de tilpasninger som er gjort ved protokoll 1 til avtalen og de spesifikke tilpasningen i vedlegg V til EØS-avtalen.

Det henvises også til brev fra Utenriksdepartementet datert 9. oktober og 13. november der det ble bedt om utsatt frist, hvorpå ESA forlenget fristen til 8. desember 2003.

1. Innledning

Norges regjering og ESA er enige om at fiskeripolitikken som sådan ikke er en del av EØS-avtalen. De er imidlertid ikke enige om hva som omfattes av begrepet «fiskeripolitikk».

Etter regjeringens syn omhandler åpningsbrevet et element i den nasjonale fiskeripolitikken som faller inn under Norges eksklusive fiskeripolitikk og kompetanse. Norsk lovgivning som krever norsk statsborgerskap eller bosted i Norge for minst 50 prosent av mannskapet på fiskefartøyer som fører norsk flagg, utgjør en integrert del av den nasjonale fiskeripolitikken.

For å vurdere EØS-avtalens virkeområde i forbindelse med foreliggende sak, må vi se på avtalens intensjoner og formål.

Videre er det viktig å vurdere den aktuelle sa-ken i forhold til de særordninger for fiske som gjelder etter EØS-avtalen. Disse særordningene er ned-felt i artikkel 20, protokoll 9, protokoll 13, protokoll 46, vedlegg VIII, vedlegg XII, en rekke erklæringer osv.

Vår generelle kommentar er at det her dreier seg om en økonomisk sektor som bare i begrenset grad er regulert av de generelle reglene i EØS-av-talen.

I del 2 diskuterer regjeringen bakgrunnen for og innholdet i norsk fiskeripolitikk. Fiskerisektoren og EØS-avtalen, samt den felles fiskeripolitikken i EU, er omhandlet i henholdsvis del 3 og del 4. I del 5 oppsummerer regjeringen innholdet i dette brevet.

2. Norsk fiskeripolitikk – bakgrunn og innhold

Norsk fiskeripolitikk er utformet med tanke på å forvalte en nasjonal ressurs.

Politikken gir regler for ressursforvaltning, her-under adgang til fiskefelter, markedsføring og strukturpolitikk.

Fiskerisektoren i Norge omfatter både tradisjonelt fiske og havbruksnæringen.

Opp gjennom historien har norske fiskerier vært en del av livsgrunnlaget for kystbefolkningen og en kilde til eksportinntekter for nasjonen. Fiskerinæringen har spilt en viktig rolle i utviklingen av det norske samfunnet, og har derfor også vært en sentral rikspolitisk aktør.

Fiskeressursene har alltid spilt en vesentlig økonomisk rolle i norske kystsamfunn. Livskraftige kystsamfunn vokste fram på grunnlag av lokal utnytting av disse ressursene. En grunnleggende del av den nasjonale konsensusen om både region- og fiskeripolitikken er at fiskerisektoren skal bidra til å opprettholde bosetningen i slike områder. Dette ble bekreftet i Stortingsmelding nr. 51 (1997–1998) Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring , der den politiske målsetningen er formulert på følgende måte:

Fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen. En bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for å oppnå dette. Gjennom markedsorientering og økt verdiskaping skal næringen bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten.

Hovedmålsetningene med norsk fiskeripolitikk er å oppnå størst mulig avkastning i fiskerinæringen gjennom økonomisk effektiv bruk av ressursene, og at næringen skal være mest mulig samfunnsnyttig for kystbefolkningen.

Adgangen til norsk kommersielt fiske er begrenset, og reguleres av en rekke lover og forskrifter.

Et lisensieringssystem nedfelt i en rekke forskjellige reguleringer gir adgang til fisket. Reguleringene skal beskytte bestandene mot overfiske, sikre fiskernes rett til å utnytte ressursene og hindre overetablering i enkeltfiskerier.

Forvaltningstiltakene kan inndeles i tre hovedkategorier, for det første er adgangen til ulike fiskerisektorer regulert gjennom lisensieringsordninger.

For det andre fins uttaksreguleringer, der forskjellige grupper av fiskere eller enkeltfartøyer får tildelt kvoter som regulerer hvor mye de har rett til å fiske i en gitt sesong.

For det tredje er det gitt tekniske bestemmelser som blant annet angir hvilke typer fangstutstyr som skal brukes i et bestemt fiskeri.

Norske adgangsbestemmelser gjelder både hvilke fartøyer som har rett til å delta i de forskjellige fiskeriene og hvem som er berettiget til å delta eller å eie fiskefartøyer. For å bli registrert som fisker må man oppfylle en rekke kriterier. Nasjonalitets- og bostedskravet er ett av disse. Kriteriene ble innført for å nå den politiske målsetningen om nasjonalt eierskap i fiskefartøyer og å sikre at bare aktive fiskere med tilknytning til Norge fikk adgang til å delta i beskatningen av norske fiskeriressurser.

3. Fiskerinæringen og EØS-avtalen

På side 3 i åpningsbrevet heter det: «Partene er enige om at fiskeripolitikken faller utenfor EØS-avtalens virkeområde.»

Regjeringen støtter dette utsagnet. Et viktig element under forhandlingene om EØS-avtalen var at fiskeripolitikken skulle holdes utenfor, og dette var ett av vilkårene for at Norges regjering og Stortinget vedtok EØS-avtalen. Dette kommer klart til uttrykk i St.prp. nr. 100 (1991–92) 5 , som sier at EFTAlandenes intensjon om å delta i det indre marked ikke er til hinder for at betydelige deler av EF-traktaten, herunder bestemmelsene om EFs fiskeripolitikk, faller utenfor EØS-avtalen.

Særlig er det verdt å merke seg at den felles fiskeripolitikken i EF (nå EU) bevisst ble holdt utenfor EØS-avtalen. Under forhandlingene krevde EFsiden full adgang til fiskeriressursene som et vilkår for å gi markedsadgang for denne sektoren. Dette var ikke akseptabelt for Norge og Island, som motsatte seg både dette kravet og en rekke andre elementer i den felles fiskeripolitikken. 6

Norge og Island inntok dette standpunktet fordi de ønsket å beholde full råderett over forvaltningen av naturressursene.

Målsetningene med norsk fiskeripolitikk er mye de samme som i EF-traktatens artikkel 33, som danner grunnlaget for den felles fiskeripolitikken. 7 Traktaten sier at det skal være en felles politikk på dette området, hvilket betyr felles regler vedtatt på fellesskapsnivå og gjennomført av alle medlemsstater. Denne rettskilden ble ikke overtatt av EFTA-landene i EØS-avtalen. Reglene i den felles fiskeripolitikken ligger dermed innenfor Norges eksklusive kompetanse som EØS/EFTA-land, med de unntak og særordninger som følger av artikkel 20, protokoll 9, protokoll 13, protokoll 46, vedlegg VIII, vedlegg XII og diverse erklæringer.

EØS-avtalen og EF-traktaten er vidt forskjellige i virkeområde og formål når det gjelder fiskerinæringen, og dette får følger for tolkningen av EØSog EU-reglene om fiskeriene. Reguleringsregimet for fiskerier etter EØS-avtalen (protokoll 9 osv.) har mer til felles med tradisjonelle frihandelsavtaler enn med EØS-avtalen for øvrig.

Dette synet bekreftes av at den videre utviklingen i samarbeidet på fiskerisektoren, ut over det som er nevnt ovenfor, skal baseres på protokoll 46 til EØS-avtalen, der det heter:

I lys av resultatene av to-årlige gjennomgåelser av status i samarbeidet i fiskerisektoren vil avtalepartene søke å utvikle samarbeidet på en harmonisk, gjensidig fordelaktig basis, hver innen rammen av sin fiskeripolitikk. Den første gjennomgåelse vil finne sted innen utgangen av 1993.

Skulle man godta ESAs vurdering slik den kom-mer til uttrykk i åpningsbrevet, ville Norge i sin fiskeripolitikk være avskåret fra å anvende tiltak som er tillatt i EU. Særlig ville Norge være forhindret fra å vedta en politikk med krav om økonomisk tilknytning mellom kystsamfunn og fiskefartøyer. ESAs konklusjoner ville også forrykke den generelle balansen i de ulike bilaterale avtalene mellom Norge og EU på et område som ligger utenfor ESAs kompetanse.

4. EUs felles fiskeripolitikk

Spesifikke regler og bestemmelser om fiskerinæringen er ikke spesielt for Norge. Et lignende system gjelder i EU. Fisket i EU er regulert blant an-net av rådsforordning 2371/2002, som oppretter et fellesskapssystem for fiske og havbruk. Den felles fiskeripolitikkens generelle formål er å «sikre en utnytting av levende akvatiske ressurser som gir bærekraftige økonomiske, miljømessige og sosiale forhold.» Dette er mye det samme som de målsetningene Norges regjering forfølger i sin fiskeripolitikk. Vi vil gjerne også påpeke behovet for en konsekvent forvaltning av fiskerinæringen som er nevnt i rådsforordning 2371/2002 8 . En konsekvent forvaltning er like viktig for Norge.

EUs fiskeripolitikk inneholder også regionale elementer og hensyn, og en klar målsetning med politikken er å verne og styrke kystregionene i unionen. Virkemidlene som benyttes er imidlertid annerledes i noen henseender, særlig ved at EU i hovedsak bruker økonomiske bidrag mens Norge bruker lovgivning for å sikre at det foreligger lokal tilknytning mellom næring og fiskeriavhengige lokalsamfunn. Videre er det tillatt for medlemsstatene å vedta nasjonale lover for å regulere adgangen til ressursene. Lisensieringssystemer er innført for å sikre at lokalsamfunn som er avhengige av fiske og tilknyttede næringer har økonomisk fordel av fartøyer som fisker på medlemsstatenes kvoter.

Ett konkret system finner vi i Storbritannia, der britiskregistrerte fiskefartøyer må bevise en økonomisk tilknytning til fiskerisamfunn i Storbritannia. Eieren må påvise en økonomisk tilknytning til Storbritannia på én av fire måter. Den ene muligheten er at minst 50 % av mannskapet er fast bosatt i et britisk kystområde. Vedlagt sendes retningslinjene fra det britiske fiskeridepartementet fra juli 1998 og en oppdatert versjon fra desember 2000, begge med vedlegg. Kopien av et brev datert 17. juni 1997 fra EU-kommisjonens formann til den britiske statsministeren bør øyensynlig vies nærmere oppmerksomhet.

5. Sluttbemerkninger

Avslutningsvis vil Norges regjering påpeke at regimene som tillates innen eksklusiv fiskeripolitikk ikke er harmonisert. D et må imidlertid forutsettes at Norge i sin eksklusive fiskeripolitikk ikke kan være avskåret fra i hvert fall å gjennomføre tiltak som nesten tilsvarer de tiltak kommisjonen godtar innenfor EU.

På grunnlag av ovenstående tillater Norges regjering seg å si seg uenig i den oppfatningen ESA gir uttrykk for i sitt brev av 16. juli 2003.

Med vennlig hilsen

Johán H Williams Ekspedisjonssjef

Kirsti Henriksen Avdelingsdirektør

Ordlyden i brev fra eu-kommisjonens formann til statsministeren

JacqueS Santer

EU-kommisjonens formann

17. juni 1997

Kjære Tony

Som svar på ditt brev av i dag har jeg gleden av å opplyse følgende om de punktene du tar opp.

Den felles fikeripolitikken (CFP) gir bestemmelser om bevaring og forvaltning av fiskeressursene i hele EU-området. Den skal på lang sikt sikre utviklingen i fiskerinæringen, velferden i fiskeriavhengige lokalsamfunn og forbrukernes interesser. Medlemsstatene kan fastsette nasjonale kriterier for hvordan deres fiskekvoter skal fordeles på fartøyer som fører deres flagg, forutsatt at kriteriene som anvendes er i pakt med EU-retten. Systemet med tillatte totalfangster (Total Allowable Catches, TAC) og kvoteregulering skal både beskytte fiskebestandene og sikre en relativ stabilitet som gjør det mulig å trygge interessene til lokale fiskerisamfunn gjennom bruk av ikke-diskriminerende og objektivt begrunnede tiltak som sikrer at bestemmelsene i den felles fiskeripolitikken faktisk kom-mer slike samfunn til nytte.

Videre minner jeg om at målsetningen med kvoter, på grunnlag av EU-retten slik den tolkes av EUdomstolen, kan rettferdiggjøre vilkår som skal sikre at det foreligger en reell økonomisk tilknytning mellom fartøy og flaggstat som er medlem av EU, så sant slike vilkår har til formål å sikre at kvotereguleringen gagner befolkningsgrupper som er avhengige av fiske og tilknyttede næringer. Krav om økonomisk tilknytning ut over dette kan derimot ikke begrunnes ut fra systemet med nasjonale kvoter.

Når det gjelder tiltak som kan iverksettes for å sikre økonomisk fordel for befolkningsgrupper som er avhengige av fiske og tilknyttede næringer, bør det nevnes at slike tiltak blant annet kan omfatte alternative krav om:

• ilandføring av en bestemt andel av fangsten (i ett av medlemslandene satt til 50 %, slik du antyder i brevet),

• at flertallet av besetningen til vanlig skal være bosatt i fiskeriavhengige områder i flaggstaten, eller

• at et flertall av fisketoktene skal ha sitt utgangspunkt i flaggstatens havner.

Dersom det benyttes en kombinasjon av flere tiltak, vil graden av overholdelse bli bedømt ut fra tiltakenes samlede økonomiske nytteverdi for befolkningsgrupper som er avhengige av fiske og tilknyttede næringer.

Prinsippet om forholdsmessighet, dvs. at kravene ikke må gå utover det som er nødvendig for å sikre en reell økonomisk tilknytning mellom fartøyet og EU-flaggstaten, bør overholdes.

Emma Boninos kontor vil være behjelpelig med ytterligere å avklare våre synspunkter på de tiltak din regjering måtte vurdere i denne henseende.

For å gjøre den felles fiskeripolitikken mer effektiv og samtidig sikre at lokale kystsamfunn kan dra fordel av politikken,

• vurderer kommisjonen å forbedre håndhevel-sen i samsvar med rådsforordning 2847/93, som etablerer et overvåkingsregime for CFP. Forbedringene kan blant annet omfatte utvidede forpliktelser på medlemsstatene og avklaring av hvilken rolle kommisjonens inspektører skal ha, med det formål å sikre at fiskere stilles overfor tilsvarende krav uansett hvor de leverer fangsten. Kommisjonen vil rapportere til rådet med nødvendige forslag i løpet av 1997;

• vil kommisjonen gjøre videre undersøkelserfor å finne ut hvordan de mest berørte lokale fiskeriinteressene kan gjøres mer delaktige i beslutningsprosessen – dette som en videreføring av de skritt som allerede er tatt;

• er kommisjonen allerede i ferd med å innledeen bred debatt om den felles fiskeripolitikkens framtid som en forberedelse til gjennomgangen i 2002. Nøkkelelementene i CFP har bred tilslutning, og som kommisjonen allerede har uttalt, synes det lite trolig at det skulle bli stilt spørsmål ved det grunnleggende prinsippet om relativ stabilitet eller at det skulle være noe ønske om å modifisere dagens restriksjoner på adgangen til farvann innenfor medlemsstatenes tolvmilsgrenser.

Med vennlig hilsen

Jacques Santer