5 Reasoned Opinion in Case no. 2229 - Proposal for amendments to the Norwegian legislation

Reference is made to previous correspondence in this case, in particular the Reasoned Opinion issued by the EFTA Surveillance Authority on 2 April 2004 regarding the current Norwegian legislation, and the letter of 20 December 2005 from the Norwegian Ministry of Fisheries and Coastal Affairs to the Authority, where it was proposed that the current nationality and residence requirement for crew members and sharesmen on Norwegian fishing vessels should be amended to a residence requirement whereby at least 50 per cent must be “residents of coastal municipalities or municipalities that border on coastal municipalities in Norway”. During an informal meeting with the Authority on 16 January 2006, the Norwegian Government was invited to submit in writing the legal and factual reasoning for considering the proposed amendments to be in conformity with the EEA Agreement. It was agreed that the reasoning should be limited in scope, and without prejudice to the divergent views as to what extent the Norwegian legislation in question falls within the scope of the EEA Agreement.

In line with the above, and with a view to finding a common ground for a legal assessment, our reasoning will be based on the legal situation in the EU. As previously conveyed by the Norwegian Ministry of Fisheries in a letter to the Authority of 9 December 2002: “The Norwegian Government would like to state that there is no harmonisation of the regimes permitted within the exclusive fisheries policies. However, it must in any case be presumed that Norway under its exclusive fisheries policy cannot be excluded from implementing measures that the EU Member States have approved within the EU.” This statement was made as a concluding remark following a description of the economic link requirement introduced by the UK with the explicit consent of the Commission (see below, under “The legal situation in the European Union pillar of the EEA”). The Government is not aware of any indication that the Authority, or the Commission, would disagree in principle with this view. There has been no in-depth discussion of the possible significance of the fact that the economic link requirement falls within the scope of the Common Fisheries Policy (CFP). The Government would emphasise the following: In an EEA context, the fact that the Community is competent to adopt policies outside the scope of the EEA Agreement that could have implications for the functioning of the internal market can in no way mean that the adoption of such policies can be regarded as a development within the EU that must (or indeed can) be followed up by a decision by the EEA Joint Committee that constitutes a condition for the adoption of similar policies outside the scope of the EEA Agreement by the EFTA States.

The Norwegian Government recognises the importance of homogeneity in order to attain the overall objectives of the EEA Agreement. Homogeneity is ensured inter alia by the dynamic development of EEA law. The fact remains, however, that the intrinsic nature of the EEA Agreement as an international treaty between the EEA States means that the cooperation in the EEA differs in some fundamental respects from the supranational cooperation between the Member States of the EU. Furthermore, there are some agreed exceptions established by the EEA Agreement that may not be rendered impotent by the application of Community law as developed within the EU, where such exceptions do not exist.

We believe that the Authority’s arguments in this matter, as we understand them, risk doing just that. We furthermore believe that our interpretation of the EEA Agreement with regard to the principle of the free movement of workers does not in any way diminish the objective of homogeneity of EEA law.

The British economic link provisions constitute per se a restriction on basic free movement principles, but these are considered justified under Community law. The Norwegian Government is convinced that its proposal is as justified and compliant with the EEA Agreement as the British regime is justified and compliant with Community law.

The legal situation in the European Union pillar of the EEA

The economic link requirements in the EU must be understood against the background of two main factors governing the EU Common Fisheries Policy: Firstly, the fact that there are no restrictions on the ownership of fishing vessels in the EU based on nationality or residence. The freedom of establishment and the free movement of capital apply fully to the fisheries sector. Secondly, the fact that the system of TACs and quotas is intended to protect fish stocks and to secure relative stability through a system of national quotas, i.e. quotas allotted to vessels flying the flag of individual Member States.

However, the system of TACs and quotas is not in itself intended to fully safeguard the interests of fishing communities. These interests are recognised as part of the CFP, cf. the following quote from a letter of 17 June 1997 from Jacques Santer, President of the European Commission, to Tony Blair, Prime Minister of the United Kingdom: “I furthermore recall that, on the basis of Community law as interpreted by the Court of Justice, the aim of quotas may justify conditions designed to ensure that there is a real economic link between the vessel and the Member State whose flag it is flying if the purpose of such conditions is that the populations dependent on fisheries and other related industries should benefit from the quotas. On the other hand, any requirement of an economic link which exceeds those limits cannot be justified by the system of national quotas” The purpose thus described is in line with (one of several) objectives of the Norwegian regime permitted within its exclusive fisheries policy.

In the United Kingdom, an economic link with the UK must be demonstrated by all EEA economic operators owning fishing vessels flying the British flag, as a condition for fishing on UK quotas. The economic link can be demonstrated by means of one of the following options:

Norwegian fisheries policy and the legal situation in the EFTA pillar of the EEA

The main purpose of the amendments to Norwegian legislation proposed in the letter of 20 December 2005 from the Norwegian Ministry of Fisheries and Coastal Affairs to the Authority is to safeguard an economic link between coastal communities and vessels fishing on Norwegian resources. This objective will not be accomplished by any restrictions on the ownership of Norwegian vessels, as this in itself would not prevent a Norwegian owner from operating his vessel out of a foreign port with a 100 per cent foreign crew, landing the catches in a foreign port and buying all related services and goods in those ports. Thus, Norway would have the same need as an EU Member State to adopt additional requirements in order to ensure that there is a meaningful economic link between the vessel and the coastal areas of its territory.

In the following, the Norwegian Government will focus on two issues. Firstly, on the possible EEA relevance of the fact that the EU system allows for at least four alternative means of demonstrating an economic link. Secondly, the possible relevance of the term “fisheries dependent areas of the flag state”, used in President Santer’s letter.

1. It follows clearly from the guidelines on compliance issued by the UK that the British Fisheries Department requires vessel owners to demonstrate that an economic link exists in a way that is meaningful but compatible with the principle of proportionality laid down in Community law and the jurisprudence of the ECJ. The fact that owners are free to choose which option they wish to use and can vary their choice of available options from year to year or during the course of a licence year must be seen as a means of complying with the principle of proportionality when restricting the right of establishment and the free movement of capital.

Neither the guidelines nor President Santer’s letter contain any indication that either the owners or the flag States have any obligation or incentive to limit the owners’ freedom of choice in order to obtain a certain “burden sharing” between workers, providers of goods and service providers, owners of fish landing facilities, etc. There seems to be no doubt that the only interest covered by the flexibility of the system is the interest of the owners of the vessels in being able to demonstrate an economic link in the way best suited to their individual business operations and commercial considerations. All other stakeholders will have to accept whatever suits the owners. This is in fact the normal situation, where economic operators are free to choose who they prefer to hire or whom to do business with.

However, the general principle that a restriction must be justified and proportionate cannot apply to the right of establishment and investment involving Norwegian fishing vessels. As set out in Annex VIII Right of Establishment, no. 10: “Notwithstanding Articles 31 to 35 of the Agreement and the provisions of this Annex, Norway may continue to apply restrictions existing on the date of signature of the Agreement on establishment of non-nationals in fishing operations or companies owning or operating fishing vessels.” Further, as set out in Annex XII Free Movement of Capital (h): “notwithstanding Article 40 of the Agreement and the provisions of this Annex, Norway may continue to apply restrictions existing on the date of signature of the Agreement, on ownership by non-nationals of fishing vessels. These restrictions shall not prevent investments by non-nationals in land-based fish processing or in companies which are only indirectly engaged in fishing operations. National authorities shall have the right to oblige companies which have been wholly or partly acquired by non-nationals to divest themselves of any investments in fishing vessels.” It should also be noted that Iceland has similar derogations that cover fish processing in addition to fishing operations and ownership of vessels.

As the restrictions on ownership of Norwegian fishing vessels prevent non-nationals from investing or establishing themselves in the Norwegian fisheries sector, they fall squarely outside the scope of the pertinent internal market provisions of the EEA Agreement. The Norwegian Government fails to see that the lack of choice available to Norwegian owners of fishing vessels flying the Norwegian flag when it comes to means of demonstrating an economic link could be at all relevant when assessing the proportionality of a requirement that at least 50 per cent of crew members are “residents of coastal municipalities or municipalities that border on coastal municipalities in Norway”. Given this legal difference between the obligations of EU Member States under the EC Treaty and those of Norway under the EEA Agreement, the Government rejects the argument that a menu of alternative restrictions in itself is less restrictive than a single restriction. The issue is whether the restrictions are proportionate and justified.

2. In the opinion of the Norwegian Government, it is clear that the term “fisheries dependent areas of the flag state” must be interpreted with regard to the specific conditions of each Member State. The particular choices made by the UK Government when allotting quotas to British fishing vessels cannot be binding on other Member States. Furthermore, it should be noted that in the UK, only the residence requirement option is qualified by the criterion “normally resident in fisheries dependent areas”. There is no such qualification attached to landings in the UK. Even though there is a reference to costal areas in Option C: “incurring operating expenditure in the UK for goods and services provided in UK coastal areas”, the elaboration in the UK guidelines on the evidence required, spending on services or goods in any UK port, seems to be satisfactory.

It should be borne in mind that each individual State will have its own geographically determined criteria and the residence of fishermen will follow from the availability of fish resources, national fisheries policy, and regional policy in general. It is an indisputable fact that almost all Norwegian fishermen live in coastal communities, as is presumably the case for all other countries. Because of Norway’s geography, it is also a fact that most Norwegians live in coastal communities. The fact that fisheries play an important role in the overall Norwegian economy means that large parts of coastal Norway depend to a large degree on the economic link between fishing and coastal communities.

Conclusions

The Norwegian Government maintains that if the proposed amended residence requirement were to be regarded as a restriction on the four freedoms in the EEA Agreement, it fulfils all the tests carried out by the Commission with regard to Community law for accepting the UK system:

• The need to establish an economic link between the vessel and the (Member) State whose flag it is flying is the same for Norway and the UK.

• The total restrictive impact on the internal market will be the same in Norway and the UK.

• The possibility for owners of fishing vessels to choose means of documenting an economic link is not relevant to the Norwegian situation.

• The allotment of quotas to fishing areas, alternatively treating the whole country as one area, is a core feature of fisheries policy that is firmly outside the scope of the EEA Agreement.

• A requirement to differentiate between coastal communities with regard to the need to demonstrate an economic link would in fact mean an extension of the Authority’s competence in the fisheries sector that does not have a basis in the EEA Agreement.

As indicated in the letter of 20 December 2005 from the Ministry of Fisheries and Coastal Affairs to the Authority, it is the intention of the Norwegian Government to submit the proposal early enough to allow the Storting to take a decision on it during the spring session of 2006. During the informal meeting on 16 January, State Secretary Liv Monica Bargem Stubholt encouraged the Authority to give a formal reply to the letter of 20 December, and in the light of the above account, the Ministry of Foreign Affairs looks forward to the Authority’s early assessment of the proposed amendments to the Norwegian legislation.

Yours sincerely,

Rolf Einar Fife

Director General

Irvin Høyland

Deputy Director General

Grunngitt uttalelse i sak nr. 2229 – forslag om endring av norsk lovgivning

Det vises til tidligere korrespondanse om denne saken, og spesielt til grunngitt uttalelse av 2. april 2004 fra EFTAs overvåkningsorgan vedrørende gjeldende norsk lovgivning og til brev fra Fiskeri- og kystdepartementet til Overvåkningsorganet av 20. desember 2005, der det ble foreslått at dagens krav om statsborgerskap og bosted for mannskap og lottfiskere på norske fiskefartøyer burde endres til et krav om at minst 50 prosent må være «bosatt i en kystkommune eller i en kommune som grenser til en kystkommune i Norge». På et uformelt møte med Overvåkningsorganet 16. januar 2006 ble den norske regjering bedt om å legge fram skriftlig en rettslig og faktuell redegjørelse for hvorfor man mener at de foreslåtte endringene er i samsvar med EØS-avtalen. Det var enighet om at redegjørelsen burde være begrenset og ikke prejudisere i forhold til de ulike synspunktene på hvorvidt den aktuelle norske lovgivning hører inn under EØS-avtalens virkeområde eller ikke.

I tråd med ovennevnte og med sikte på å finne et felles grunnlag for en juridisk vurdering vil vår argumentasjon ta utgangspunkt i den rettslige situasjonen i EU. Som Fiskeridepartementet tidligere har meddelt i et brev til Overvåkningsorganet av 9. desember 2002: «Den norske regjering vil slå fast at det ikke finnes noen harmonisering av ordninger som er tillatt innenfor den eksklusive fiskeripolitikken. Vi må imidlertid uansett gå ut fra at Norge med sin eksklusive fiskeripolitikk ikke kan være avskåret fra å kunne gjennomføre tiltak som EUs medlemsstater har vedtatt innenfor EU». Denne uttalelsen kom som en avsluttende merknad etter en beskrivelse av de krav til økonomisk tilknytning som Storbritannia innførte med klar tilslutning fra Kommisjonen (se nedenfor, under «Den rettslige situasjon i EU-pilaren innenfor EØS»). Regjeringen er ikke kjent med noe som kan tyde på at Overvåkningsorganet, eller Kommisjonen, ville være prinsipielt uenig i dette synet. Det har ikke vært noen inngående diskusjon om hvilken betydning det kan ha at kravet om økonomisk tilknytning hører inn under den felles fiskeripolitikk (CFP). Regjeringen vil understreke følgende: I en EØS-sammenheng kan det faktum at Fellesskapet har myndighet til å vedta en politikk utenfor rammen av EØS-avtalen som kan få følger for hvordan det indre marked virker, ikke på noen måte bety at vedtakelsen av en slik politikk kan betraktes som en utvikling i EU som må (eller for den del kan) følges opp med et vedtak i EØS-komiteen, som så skal være et vilkår for at EFTA-statene vedtar en tilsvarende politikk utenfor rammen av EØS-avtalen.

Den norske regjering erkjenner at det er viktig med ensartethet for å kunne virkeliggjøre de generelle målene i EØS-avtalen, og dette sikres blant annet gjennom en dynamisk utvikling av EØS-regelverket. Det er imidlertid et faktum at EØS-avtalen er en internasjonal avtale mellom EØS-statene, noe som innebærer at samarbeidet i EØS på enkelte viktige punkter skiller seg fra det overnasjonale samarbeidet mellom EUs medlemsstater. Videre er det gjennom EØS-avtalen fastsatt enkelte omforente unntak som ikke kan gjøres virkningsløse gjennom anvendelsen av Fellesskapets regelverk slik det utvikles i EU, der slike unntak ikke finnes.

Vi mener at Overvåkningsorganets argumenter i denne saken, slik vi forstår dem, står i fare for å gjøre nettopp dette. Vi mener videre at vår fortolkning av EØS-avtalen hva angår fri bevegelighet for arbeidstakere ikke på noen måte svekker målet om ensartethet i EØS-regelverket.

De britiske bestemmelsene om økonomisk tilknytning utgjør per se en innskrenkning av grunnleggende prinsipper om fri bevegelighet, men de betraktes som berettigede etter Fellesskapets regelverk. Den norske regjering er overbevist om at dens forslag er like berettiget og i samsvar med EØS-avtalen som den britiske ordningen er berettiget og i samsvar med Fellesskapets regelverk.

Den rettslige situasjonen i EU-pilaren innenfor EØS

Kravene om økonomisk tilknytning i EU må forstås på bakgrunn av to hovedfaktorer i EUs felles fiskeripolitikk. For det første er det ingen restriksjoner på hvem som kan eie fiskefartøyer i EU, basert på statsborgerskap eller bosted. Etableringsadgangen og den frie bevegelighet for kapital gjelder fullt ut i fiskerisektoren. For det andre er et system med største tillatte fangstmengde (TAC) og kvoter ment å skulle beskytte fiskebestandene og sikre relativ stabilitet gjennom et system med nasjonale kvoter, dvs. kvoter tildelt fartøyer som fører de ulike medlemsstaters flagg.

Ordningen med største tillatte fangstmengde og kvoter er imidlertid ikke i seg selv ment å skulle sikre fiskerisamfunnenes interesser fullt ut. Disse interesser er anerkjent som en del av den felles fiskeripolitikk, jf. følgende sitat fra et brev fra Kommisjonens president Jacques Santer til Storbritannias statsminister Tony Blair den 17. juni 1997: «Jeg minner også om at etter Fellesskapets regelverk, i den fortolkning som er gitt av EF-domstolen, kan målsettingen om kvoter tilsi krav som sikrer en reell økonomisk tilknytning mellom fartøy og flaggstat, dersom formålet med slike krav er at kvotene skal være til gagn for befolkning som er avhengig av fiskeriene og andre tilknyttede næringer. På den annen side kan krav om økonomisk tilknytning ut over dette ikke berettiges ut fra ordningen med nasjonale kvoter». Formålet, slik det her er beskrevet, er i tråd med (ett av flere) mål for det norske (fiskeri)regimet, som det vil være tillatt å ha innenfor Norges eksklusive fiskeripolitikk.

I Storbritannia må alle markedsdeltakere fra EØS som eier fiskefartøyer under britisk flagg, godtgjøre at det finnes en økonomisk tilknytning til landet dersom de skal fiske på britiske kvoter. Den økonomiske tilknytningen kan godtgjøres på en av følgende måter:

Norsk fiskeripolitikk og den rettslige situasjonen i EFTA-pilaren innenfor EØS

Fiskeri- og kystdepartementets forslag til endring av norsk lovgivning fremmet i brev til Overvåkningsorganet av 20. desember har først og fremst som formål å sikre økonomisk tilknytning mellom kystsamfunnene og fartøyer som fisker på norske ressurser. Det lar seg ikke gjøre å nå dette målet (kun) gjennom restriksjoner på eierskapet til norske fartøyer, ettersom dette i seg selv ikke ville hindre en norsk eier i å drive fartøyet fra en utenlandsk havn og med 100 prosent utenlandsk mannskap, å ilandføre fangsten i en utenlandsk havn og å kjøpe alle tilknyttede tjenester og varer i denne havnen. Norge vil følgelig ha det samme behov som en medlemsstat i EU for å innføre tilleggskrav som kan sikre en meningsfylt økonomisk tilknytning mellom fartøyet og norske kystområder.

I det følgende vil den norske regjering rette oppmerksomheten mot to forhold. Det gjelder for det første hvilken relevans det eventuelt har for EØS at EU-systemet åpner for minst fire ulike alternativer for å godtgjøre økonomisk tilknytning, og for det andre den mulige relevansen av formuleringen «fiskeriavhengige områder i flaggstaten» som er brukt i president Santers brev.

1. Det framgår klart av Storbritannias retningslinjer for samsvar at det britiske fiskeridepartementet krever at fartøyeierne godtgjør at det finnes en økonomisk tilknytning, på en måte som er meningsfylt og forenlig med forholdsmessighetsprinsippet i fellesskapsretten og i EF-domstolens praksis. Det faktum at det står eierne fritt å velge hvilket alternativ de ønsker å benytte seg av, og at de kan velge forskjellige alternativer fra ett år til et annet eller i løpet av det året lisensen gjelder for, må betraktes som et middel til å oppfylle prinsippet om forholdsmessighet når retten til etablering og fri bevegelighet for kapital begrenses.

Verken retningslinjene eller president Santers brev inneholder noe som indikerer at eierne eller flaggstatene har noen som helst plikt til eller beveggrunn for å begrense eiernes frie valg i den hensikt å oppnå en viss «fordeling av byrdene» mellom arbeidstakere, leverandører av varer og tjenester, eiere av fiskemottak, osv. Det ser ikke ut til å være noen tvil om at fleksibiliteten i systemet tjener kun én interesse, og det er fartøyseiernes interesse av å kunne godtgjøre økonomisk tilknytning på den måten som er best tilpasset deres egen forretningsvirksomhet og kommersielle hensyn. Alle andre involverte parter er nødt til å godta alt hva som måtte passe eierne. Dette er faktisk den normale situasjonen – det står markedsdeltakerne fritt å velge hvem de vil ansette eller hvem de vil gjøre forretninger med.

Det generelle prinsippet om at en restriksjon må være berettiget og forholdsmessig, kan imidlertid ikke gjelde for retten til etablering og investering i forbindelse med norske fiskefartøyer. I vedlegg VIII Etableringsrett, sies det i punkt 10: «Uten hensyn til avtalens artikkel 31 til 35 og bestemmelsene i dette vedlegg kan Norge fortsette å anvende restriksjoner som gjelder den dagen avtalen ble undertegnet, på etablering for utenlandske statsborgere innen fiske elller i selskaper som eier eller driver fiskefartøyer.”.» Videre sies det i vedlegg XII Fri bevegelighet for kapital bokstav h): «Uten hensyn til avtalens artikkel 40 og bestemmelsene i dette vedlegg kan Norge fortsette å anvende restriksjoner som gjelder den dagen avtalen ble undertegnet, på utenlandske statsborgeres rett til å eie fiskefartøyer. Restriksjonene skal ikke være til hinder for at utenlandske statsborgere investerer i landbasert fiskeforedling eller i selskaper som bare er indirekte engasjert i fiske. Nasjonale myndigheter skal ha rett til å pålegge selskaper som helt eller delvis er ervervet av utenlandske statsborgere, å avvikle sine investeringer i fiskefartøyer.» Det bør også bemerkes at Island har tilsvarende unntak, ikke bare for fangstvirksomhet og eierskap til fiskefartøyer, men også for fiskeforedling.

Ettersom restriksjonene på eierskap over norske fiskefartøyer er til hinder for at personer som ikke er norske statsborgere, investerer eller etablerer seg i norsk fiskerisektor, faller de klart utenfor virkeområdet for de relevante bestemmelsene om det indre marked i EØS-avtalen. Den norske regjering kan ikke se at det faktum at norske eiere av fiskefartøyer som fører norsk flagg ikke har flere valgmuligheter med hensyn til å godtgjøre økonomisk tilknytning, overhodet kan ha relevans når bestemmelsen om at minst 50 prosent av mannskapet er «bosatt i en kystkommune eller i en kommune som grenser til en kystkommune i Norge» skal vurderes som forholdsmessig eller ikke. Gitt den rettslige forskjellen mellom de forpliktelser som hviler på EUs medlemsstater etter EF-traktaten, og Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, vil regjeringen avvise argumentet om at en meny med alternative restriksjoner i seg selv er mindre restriktivt enn én enkelt restriksjon. Saken står om hvorvidt restriksjonene er forholdsmessige og berettigede.

2. Etter den norske regjerings mening må uttrykket «fiskeriavhengige områder i flaggstaten» helt klart tolkes ut fra de spesielle forholdene i hver enkelt medlemsstat. De spesielle valgene som den britiske regjeringen har gjort for tildeling av kvoter til britiske fiskefartøyer, kan ikke være bindende for andre medlemsstater. Videre bør man merke seg at det i Storbritannia bare er alternativ B som har kriteriet «til vanlig bosatt i et britisk kystområde». Det er ingen slik betingelse knyttet til ilandføring i Storbritannia. Selv om det vises til kystområder i alternativ C: «ved at driftskostnader knyttet til varer og tjenester som kan leveres i britiske kystområder, påløper i Storbritannia», ser det ut til at kravene kan tilfredsstilles gjennom de britiske retningslinjenes nærmere bestemmelser om nødvendig bevis, nemlig utgifter til tjenester eller varer i en hvilken som helst britisk havn.

Det er viktig å være klar over at hver enkelt stat vil ha sine egne, geografisk bestemte kriterier, og fiskernes bosted vil følge av tilgangen på fiskeressurser, nasjonal fiskeripolitikk og distriktspolitikk generelt. Det er et ubestridelig faktum at nesten alle norske fiskere bor i kystsamfunn, og slik er det vel også i alle andre land. På grunn av de geografiske forholdene i Norge er det faktisk slik at de fleste nordmenn bor i kystsamfunn. Det faktum at fisket har en viktig rolle i norsk økonomi, innebærer at store deler av kyst-Norge i stor grad er avhengig av at det er en økonomisk tilknytning mellom fisket og kystsamfunnene.

Konklusjoner

Den norske regjering vil hevde at dersom den foreslåtte endringen av bostedskravet skulle betraktes som en innskrenkning av de fire friheter i EØS-avtalen, består den alle tester Kommisjonen har foretatt i forhold til fellesskapsretten for å kunne godta den britiske ordningen:

• Nødvendigheten av å etablere en økonomisk tilknytning mellom fartøy og flaggstat er den samme for Norge som for Storbritannia.

• Den totale restriktive virkningen for det indre marked vil være den samme i Norge som i Storbritannia.

• Det er ikke relevant ut fra norske forhold hvorvidt eiere av fiskefartøyer har mulighet til å velge hvordan økonomisk tilknytning skal dokumenteres.

• Å tildele kvoter til (flere) fiskeriområder, alternativt å behandle hele landet som ett område, er et helt sentralt trekk i fiskeripolitikken som definitivt faller utenfor EØS-avtalens virkeområde.

• Et krav om å sondre mellom de ulike kystsamfunnene hva angår behovet for å godtgjøre økonomisk tilknytning ville i virkeligheten bety en utvidelse av Overvåkningsorganets myndighet i fiskerisektoren som ikke har grunnlag i EØS-avtalen.

Som det ble sagt i brevet fra Fiskeri- og kystdepartementet til Overvåkningsorganet av 20. desember 2005, ønsker den norske regjering å fremme forslaget så raskt at det kan behandles av Stortinget i løpet av vårsesjonen 2006. På det uformelle møtet 16. januar oppfordret statssekretær Liv Monica Bargem Stubholt Overvåkningsorganet til å gi et formelt svar på brevet av 20. desember, og i lys av ovenstående redegjørelse ser Utenriksdepartementet fram til en rask vurdering fra Overvåkningsorganets side om de foreslåtte endringer av norsk lovgivning.

Rolf Einar Fife

Ekspedisjonssjef

Irvin Høyland

Avdelingsdirektør