3 EØS-retten

Det er godkjent i EU at en medlemsstat kan sette som betingelse for at et fartøy kan fiske på denne statens kvote, at fartøyet har en reell økonomisk tilknytning til staten. I Jaderow-saken, C 216/87 av 14. desember 1989, påpeker EU-domstolen at den reelle økonomiske tilknytningen skal gjelde forholdet mellom fartøyets fiskerivirksomhet og den befolkningen som er avhengig av fiske og tilknyttede næringer. Kommisjonen har, bl.a. etter konsultasjoner med Storbritannia, akseptert at det er i samsvar med den felles fiskeripolitikk at det stilles krav om tilhørighet mellom medlemslandenes fiskefartøyer og kystområder. Bosted i britisk kystområde er godkjent som ett av flere likestilte kriterier for slik tilhørighet. De andre kriteriene er knyttet til ilandføring av fangst og kjøp av varer og tjenester i vedkommende stat. Selv om bostedskriteriet bare er en av flere alternative måter å kvalifisere seg til britiske kvoter på, og bostedskravet er knyttet til bestemte kystregioner, endrer dette ikke på det forhold at man står overfor et unntak fra prinsippet om fri bevegelighet for arbeidstakere. På denne bakgrunn har norske myndigheter hevdet at EØS-avtalen ikke på prinsipielt grunnlag kan utelukke at EFTA-landene anvender bostedskrav som ledd i sin fiskeripolitikk. ESA har avvist denne argumentasjonen og hevdet at artikkel 28 om fri bevegelighet for arbeidstakere, som er en av de mest sentrale bestemmelser i EØS-avtalen, også er til hinder for å stille bostedskrav. Det må her bemerkes at ESAs vurdering gjelder et landsdekkende bostedskrav, og ikke et krav om bosted i kystområder.

I brev til ESA av 15. februar 2006, viser Norge at et bostedskrav knyttet til kyststrøk for 50% av mannskapet reelt sett samsvarer med de krav som man i EU tillater at medlemslandene anvender innenfor den felles fiskeripolitikken. Utgangspunktet er den britiske ordningen, som er uttrykkelig godkjent av Kommisjonen. Riktignok gir Storbritannia eierne av fiskebåter adgang til å velge mellom flere kriterier for å dokumentere økonomisk tilhørighet mellom britiske kvoter og britiske kyststrøk, noe som i seg selv er mindre tyngende for eierne enn det norske forslaget som kun angir bostedskrav. Imidlertid har Norge (og tilsvarende Island) et unntak fra etablerings- og kapitalreglene som innebærer at retten til å eie og drive fiskefartøyer er utenfor EØS-avtalens bestemmelser om det indre marked. Derfor er det kun den restriktive virkningen på de øvrige deler av det indre marked som er relevant. Her kan det ikke hevdes at den samlede virkning av flere alternative krav prinsipielt sett er mindre tyngende enn virkningen av kun ett krav. Det avgjørende er om det konkrete kravet til tilhørighet er berettiget og forholdsmessig etter de deler av EØS-avtalen som gjelder for Norge.

Fiskeriene er ikke en del av EØS-avtalen. Når det gjelder spørsmålet om bostedskravet er berettiget, må det spesielt vises til at unntaket i EØS-avtalen for eierskap i fiskeflåten i seg selv ikke ivaretar hensynet til økonomisk tilknytning, og at Norge har samme behov som Storbritannia for å stille krav som sikrer dette. Etter norsk lov foreligger det ingen generell forpliktelse for norske fartøyer til å operere ut fra norsk havn, til å lande sine fangster i Norge eller til å kjøpe sine varer og tjenester i Norge. Dersom man skulle kopiere det britiske systemet, og innføre ytterligere restriksjoner for å gi valgmuligheter i forhold til landingssted, forsyninger e.l., ville dette tilsi betydelige endringer av dagens fiskeripolitikk, uten at en slik meny av restriksjoner på noen måte kunne begrunnes i hensynet til EØS-avtalen.