9 Alternative bevæpningsmodeller

9.1 Innledning

Som nevnt i kapittel 2.3, har utvalget valgt å bruke begrepet «modeller» synonymt med «bevæpningsmodeller», altså modeller for hvordan maktmiddelenes tilgjengelighet kan kombineres i den daglige tjenesten. Begrepet «tiltak» brukes om modellene som ikke gjelder politiets forskjellige måter å bevæpne seg på, og er omtalt i kapittel 10. Tiltakene er også kommentert andre steder i rapporten, der spesifikt kunnskapsgrunnlag har aktualisert vurderinger og anbefalinger om konkrete tiltak.

Mandatet ber om at de alternative modellene beskrives med bakgrunn i kunnskapsgrunnlaget. Flere av modellene er beskrevet nærmere i NOU 2017:9. De øvrige modellene har blitt presentert for utvalget av forskjellige foredragsholdere mv., eller blitt løftet frem av utvalgsmedlemmene i lys av kunnskapsgrunnlaget. Utvalget har ønsket å gå bredt ut, for deretter å snevre inn og fokusere på bevæpningsmodellene som er sentrale. Totalt har 11 forskjellige modeller blitt vurdert. Etter avklarende diskusjoner har utvalget valgt å fokusere særlig på to av modellene; dagens modell med fremskutt lagring av skytevåpen i kjøretøy og generell bevæpning. Disse er omtalt i kapittel 9.2 og 9.3. De øvrige modellene, som utvalget har vurdert, men mener at ikke bør prioriteres, er omtalt nærmere i kapittel 9.4.

Mandatet ber om at utvalget beskriver «hvilke tiltak og tilpasninger som må iverksettes for at modellen skal være vellykket», samt hvordan modellene «eventuelt påvirker politiets forebyggende arbeid», «hvorvidt modellene påvirker politiets ti grunnprinsipper», og «fordeler og ulemper ved de ulike modellene». Utvalget har konsentrert seg om å vurdere disse kriteriene i omtalen av hovedmodellene i kapittel 9.2 og 9.3. Omtalen av de øvrige modellene er mer skjematisk, og inneholder ikke en like detaljert vurdering opp mot de forskjellige kriteriene som mandatet ber om at skal vurderes.

Når det kommer til utvalgets vurderinger av de to hovedmodellene, fremskutt lagring av skytevåpen i kjøretøy (dagens modell) og generell bevæpning, har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, som består av utvalgsmedlemmene Pål Lagestad, Heidi Kløkstad, Kjetil Lussand, Merete Løkkebakken og Jahn Erik Solheim, anbefaler innføring av generell bevæpning. Mindretallet, som består av utvalgsmedlemmene Marius Dietrichson, Brede Aasen og Åse Langballe, anbefaler videreføring av dagens modell.

9.2 Dagens modell (fremskutt lagring av skytevåpen i kjøretøy)

9.2.1 Beskrivelse av modellen

Dagens modell er beskrevet i kapittel 4 og 5, og reflekterer hva som er gjeldende rett og gjeldende praksis. Modellen er også i det vesentlige beskrevet i NOU 2017:9 kapittel 5.5.4 og 9.2. Modellen omtales gjerne som «fremskutt lagring av skytevåpen i kjøretøy». I en normalsituasjon innebærer modellen at politiets patruljer medbringer enhåndsvåpen nedlåst i et skrin i kjøretøyet eller transportmiddelet tjenesten uføres fra. Ammunisjon oppbevares adskilt fra våpenet, enten i pistolmagasin i utstyrsbeltet eller på annen måte forsvarlig oppbevart i kjøretøyet. Etter ordre fra operasjonsleder, eller på eget initiativ når vilkårene for egenbevæpning er oppfylt, låses våpenet ut, lades og plasseres i hylster som festes i utstyrsbeltet. Tohåndsvåpen klargjøres på tilsvarende måte i tilfeller der slik bevæpning besluttes. Verneutstyr skal oppbevares i umiddelbar nærhet av våpenet, og skal benyttes med mindre tjenestens art tilsier noe annet, jf. våpeninstruksen § 3-1 tredje ledd. Som det fremgår i kapittel 4.2.6, er elektrosjokkvåpen besluttet innført, og vil etter planen rulles ut ved årsskiftet 2022/23. I beskrevne modell inngår derfor elektrosjokkvåpen hos minimum én tjenesteperson per patrulje. Fremskutt lagring av skytevåpen i kjøretøy er hovedregelen etter dagens modell. Etter dagens modell er det imidlertid også adgang til midlertidig bevæpning, punktbevæpning og områdebevæpning dersom vilkårene for dette er oppfylt, se nærmere omtale i kapittel 4.2.2 og 4.2.5.

9.2.2 Utvalgets vurdering

9.2.2.1 Flertallets vurdering

Etter flertallets vurdering er ikke dagens modell tilstrekkelig til å møte trusselbildet slik dette er beskrevet i kunnskapsgrunnlaget. I møte med det rådende trusselbildet er politiet avhengig av å kunne reagere svært raskt, hvor dagens modell med fremskutt lagring i bil medfører en for stor forsinkelse i situasjoner hvor politiet har behov for å bruke skytevåpen. Flertallet har tolket kunnskapsgrunnlaget dithen at det er stor nok sannsynlighet for at det kan oppstå situasjoner hvor umiddelbar tilgang til skytevåpen kan være av avgjørende betydning, og at fremskutt lagring av skytevåpen i bil vil sørge for at terrorangrep og andre hendelser ikke blir avverget eller stanset tidsnok, som igjen kan føre til at menneskeliv går tapt. Med dagens modell mener flertallet at politiet er avskåret fra et viktig verktøy som politiet bør ha umiddelbar tilgang på, til enhver tid. Etter flertallets syn er det endringer i trusselbildet og terrorutviklingen siden 2017, som tilsier at dagens modell ikke er tilstrekkelig. Flertallet mener også at det er en svakhet ved dagens modell at perioder med midlertidig bevæpning, etterfulgt av perioder uten bevæpning, skaper unødvendig uforutsigbarhet, samt at ordningen kan være byråkratisk og arbeidskrevende. Politiet er tjent med forutsigbare rammer for hvilke maktmidler de har tilgjengelig, noe dagens modell ikke gir i tilstrekkelig grad.

Flertallets syn er videre utdypet i kapittel 9.3.2.1, hvor deres vurdering av generell bevæpning fremgår.

9.2.2.2 Mindretallets vurdering

Etter mindretallets vurdering bør dagens modell videreføres. Mindretallet begrunner dette med at dagens modell er et velfungerende kompromiss mellom på den ene siden ønsket om et mest mulig sivilt politi som speiler samfunnets overordnede idealer om at staten skal bruke minst mulig makt mot befolkningen, og på den andre siden det til enhver tids rådende trusselbildet. Politiet fremstår under dagens modell som ubevæpnet, uten våpen på hofta. Dersom det oppstår situasjoner som krever bevæpning, er tjenestevåpenet imidlertid alltid tilgjengelig i patruljebilen, og det vil ikke utgjøre noen forsinkelse av betydning for politiet å bevæpne seg før de agerer.

Dersom trusselbildet endrer seg, vil politiet i perioder likevel kunne være bevæpnet (midlertidig bevæpning), og ved enkelte sårbare objekter og i enkelte områder kan politiet være permanent bevæpnet (punktbevæpning og områdebevæpning). Dagens modell gir således en fleksibilitet som kan tilpasse seg det rådende trusselbildet, herunder medregnet både den spesifikke terrortrusselen og den mer generelle kriminalitetstrusselen. Dersom trusselbildet ikke lenger er like alvorlig, kan bevæpningen tas ned. Etter mindretallets syn er dette noe tjenestepersonene har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere.

Det følger av mandatet at utvalget blant annet skal «beskrive hvilke tiltak og tilpasninger som må iverksettes for at modellen skal være vellykket». Etter mindretallets syn er dagens modell i all hovedsak vellykket. I kapittel 10 er det foreslått en rekke tiltak som på forskjellige måter vil kunne påvirke politiets maktmiddelbruk. Etter mindretallets syn utgjør disse tiltakene tilpasninger som vil bidra til å gjøre dagens modell bedre enn den er i dag. Utover dette mener ikke mindretallet det er nødvendig med ytterligere tiltak eller tilpasninger. Etter mindretallets syn vil det også være uheldig å innføre generell bevæpning samtidig som politiet utstyres med elektrosjokkvåpen. Endringen er av betydelig karakter og må få anledning til å virke før en vurderer ytterligere utvidelser.

Mindretallets syn er videre utdypet i kapittel 9.3.2.2, hvor deres vurdering av generell bevæpning fremgår.

9.3 Generell bevæpning

9.3.1 Beskrivelse av modellen

En modell med generell bevæpning er beskrevet på følgende måte i NOU 2017:9 punkt 9.6:

En slik ordning vil innebære bevæpning av alt innsatspersonell, altså personell som arbeider med ordenstjeneste, som har gjennomført årlig vedlikeholdstrening og bestått godkjenningsprøve for skytevåpen. Dette vil i all hovedsak dreie seg om uniformert innsatspersonell i kategori 1 (IP1) 3 (IP3) og 4 (IP4). Ordningen vil således ha store likhetstrekk med praktiseringen av bevæpning under perioden med midlertidig bevæpning. Ved en slik ordning vil pistol bæres i hylster i belte, mens tohåndsvåpen lagres i tjenestekjøretøy som i dag.398

Modellen innebærer at politiets uniformerte innsatspersonell utfører daglig ordenstjeneste med ladd enhåndsvåpen i hylster på kropp. I drøftelsen av modellen har utvalget lagt til grunn at den vil praktiseres etter retningslinjer tilsvarende det som gjelder for midlertidig bevæpning i dag. Det vil ikke treffes særskilt beslutning om bevæpning av enhåndsvåpen i politidistrikt og særorgan i det enkelte oppdrag. Med modellen endres likevel ikke dagens etablerte rutiner ved bevæpning. Involvering av operasjonelt og taktisk nivå, inkludert vurderinger av risiko og risikoreduserende tiltak vurderinger, vil etter modellen med generell bevæpning forbli som i dag. Avvæpning vil skje i nærmere definerte situasjoner der det er uhensiktsmessig å bære våpen. Tilsvarende vil generell bevæpning med enhåndsvåpen av ikke-uniformert personell foregå kun etter lokale og konkrete risiko- og sårbarhetsvurderinger. Bevæpning med tohåndsvåpen etter denne modellen skjer etter samme vurderingskriterier, og med samme beslutningsprosedyrer som dagens modell. Krav til oppbevaring og bruk av verneutstyr er likt som etter dagens modell. Modellen innebærer at dagens ordning med midlertidig bevæpning, punktbevæpning og områdebevæpning blir overflødig.

9.3.2 Utvalgets vurdering

9.3.2.1 Flertallets vurdering

Etter flertallets vurdering vil en modell med generell bevæpning være bedre egnet til å møte trusselbildet vi står overfor, som vi har stått overfor i mange år, og som det er all grunn til å tro kommer til å vedvare. Trusselbildet tilsier økt risiko rundt folkerike steder og arrangementer, med bruk av lett tilgjengelige angrepsmidler som kniv, stikkvåpen og kjøretøy. Politiet er en del av fiendebildet, og er avhengig av rask respons for å kunne begrense skade. Etter flertallets syn er det derfor behov for at operativt personell er permanent bevæpnet, samtidig som kostnadene ved slik bevæpning ikke vil være vesentlige.

Etter flertallets syn har det vært en negativ utvikling i trusselbildet siden 2017. Antall angrep i Vest-Europa har riktignok gått ned, men trusselen er fortsatt høy. Den senere tid har trusselnivået i Norge vekslet mellom moderat og høy. Per 3. oktober 2022 er trusselnivået satt til moderat, men det understrekes at moderat er relativt høyt på terrorskalaen, og terrortrusselen mot Norge anses som vedvarende. Det har også vært en utvikling som tilsier at politiet er en del av fiendebildet og et hyppigere terrormål enn tidligere i Vest-Europa og Norge. Flertallet er videre av den oppfatning at terrortrusselen er et relevant argument for bevæpning. Forskjellen på fremskutt lagring i bil og generell bevæpning kan være avgjørende for å redde liv og begrense skade. Etter flertallets syn vil fremskutt lagring kunne utgjøre en forsinkelse som kan få alvorlige konsekvenser, både for publikum og politiet selv.

Flertallet mener også at det er en styrke ved generell bevæpning at politiet til enhver tid er rustet til å reagere på det uforutsette. Ifølge flertallet har politiet erfaring med at situasjoner kan eskalere raskt, og at oppdrag der man først ikke trodde bevæpning var nødvendig, viser seg å være langt mer risikofylte. I så fall er det en svakhet at tjenestepersonene ikke er bevæpnet. Det vises i den sammenhengen til politidistriktenes innspill, se kapittel 7.9. Generell bevæpning vil øke beredskapsevnen, og gjøre politiet bedre rustet til å møte slike uforutsette trusler. Flertallet viser også til den økte mengden psykiatrioppdrag, og at disse ofte medfører større uvisshet og mindre forutberegnelighet.

Etter flertallets syn aktualiserer Bislett-hendelsen bevæpningsspørsmålet i større grad enn de andre hendelsene som er omtalt i kapittel 7.10. Som det fremgår av vedtaket, varte hele hendelsesforløpet fra to til tre minutter, og i løpet av denne tiden måtte tjenestepersonene bevæpne seg ved å låse ut hvert sitt enhåndsvåpen fra våpenskrinet i kjøretøyet. Slik hendelsesforløpet er beskrevet, og slik utvalget har fått presentert hendelsen av de involverte tjenestepersonene, mener flertallet at det ikke er usannsynlig at hendelsen kunne fått et annet utfall dersom tjenestepersonene var bevæpnet allerede da situasjonen oppstod.

Mindretallet skriver i sin vurdering, se kapittel 9.3.2.2, at hensynet til rask respons ikke krever bevæpning, og baserer seg på gjennomsnittstallene om responstid som er omtalt i kapittel 7.4. Flertallet mener derimot at slike gjennomsnittstall sier lite. Tallene gir ikke grunn til å si noe om hvor mange oppdrag, i både urbane og rurale strøk, som har så kort klargjøring- og utrykningstid at bevæpningsprosedyren utgjør en negativ belastning. Etter flertallets syn er det grunn til å tro at det forekommer mange nok situasjoner hvor bevæpningsprosedyren enten er forsinkende eller utgjør en negativ belastning, til at politiet bør være generelt bevæpnet. Flertallet baserer seg her på de omtalte trusselvurderingene og politidistriktenes innspill.

Flertallet viser også til at den sikkerhetspolitiske situasjonen tilsier et tettere politisamarbeid på tvers av landegrensene i tiden som kommer. De fleste av våre naboland har et bevæpnet politi, noe som tilsier at norsk politi bør være rigget tilsvarende. Under pandemien erfarte norsk politi hvordan det var å stå skulder ved skulder sammen med svensk politi på grensa, og i løpet av kort tid åpnes også den første politistasjonen i Norge og Sverige som står på grensa i Innlandet politidistrikt. Stasjonen skal betjenes av både norsk og svensk politi. I samarbeidet med svensk politi er det en fordel om norsk politi er rigget på samme måte. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er kompleks, og begrepene fred, krise og krig er langt mer sammenvevd enn tidligere. Det samme gjelder det sivile og militære samarbeidet. Etter flertallets syn tilsier alle disse elementene generell bevæpning i Norge.

Etter flertallets syn har publikums forventninger til politiet endret seg de siste årene. Det vises i den sammenheng til at tidsaspektet, og forventningen om at politiet skal handle raskt, er viet oppmerksomhet i flere store evalueringsrapporter som er fremlagt i kjølvannet av alvorlige hendelser. Det vises blant annet til rapporten til 22. juli-kommisjonen (NOU 2012:14), evalueringen av håndteringen av terrorhendelsen i Bærum 10. august 2019, og evalueringen av håndteringen av Kongsberg-hendelsen 13. oktober 2021. Etter flertallets syn kan fokuset på responstid i alle de nevnte evalueringene tas til inntekt for at publikum har høyere forventning enn tidligere til at politiet skal reagere raskt. Ifølge flertallet tilsier denne holdningsendringen at politiet i større grad enn tidligere bør være rustet til å reagere med kortest mulig responstid, noe som taler for generell bevæpning.

Periodene med midlertidig bevæpning siden 2014, som alle har vært begrunnet med terrortrusselen, tilsier etter flertallets syn at unntaket, altså midlertidig bevæpning, nærmest har blitt hovedregelen. Ifølge flertallet illustrerer de hyppige og tidvis lange periodene med midlertidig bevæpning at behovet, i lys av terrortrusselen, nærmest har vært konstant. Etter flertallets syn taler dette for å innføre generell bevæpning.

Etter flertallets syn tilsier også det nye kunnskapsgrunnlaget at det vil få begrenset med negative effekter at politiet er bevæpnet. Siden 2014 har politiet i hele Norge vært midlertidig bevæpnet i lange perioder. Etter flertallets syn viser tallene fra disse periodene at politiet ikke har skutt mer, selv om de har vært bevæpnet. Etter flertallets syn har heller ikke antall trusler med skytevåpen gått vesentlig opp i perioder med midlertidig bevæpning, og det ser heller ikke ut til å forekomme flere vådeskudd. Samlet tilsier dette at det er liten grunn til å tro at bevæpning vil føre til økt bruk av skytevåpen. Det samme kan man til dels utlede av tilsvarende tall fra Sverige og Danmark, hvor politiet ikke har skutt med skytevåpen vesentlig mer enn i Norge, i alle fall ikke sett i forhold til folketall. Henriksen og Kruke har også pekt på at det norske politiet ikke skyter før de ser seg absolutt nødt til å gjøre det.

Flertallet viser også til politidistriktenes innspill, hvor det fremkommer at politiets kommunikasjon med publikum ikke har tatt skade av at politiet har vært bevæpnet. I følge politidistriktene, og tjenestepersoner utvalget har møtt, har reaksjonene på bevæpning fra publikum vært få, og enda færre av disse har vært negative. Det samme fremgår også av Politihøgskolens forskningsrapport hvor perioden med midlertidig bevæpning ble evaluert, som omtalt i kapittel 7.14.1. Etter flertallets syn er det derfor grunn til å tro at oppgaveløsningen ikke har endret seg som følge av bevæpning. Etter flertallets syn er det derfor heller ikke grunn til å tro at generell bevæpning kommer til å påvirke politiets forebyggende arbeid på en negativ måte. Flertallet nevner i den sammenhengen at det er et sentralt premiss ved en modell med generell bevæpning at politiet ikke skal bevæpne seg i situasjoner hvor det vil kunne være uhensiktsmessig, upraktisk, til ulempe eller virke støtende overfor publikum. Det vises til dagens ordning ved midlertidig bevæpning, som er regulert i rundskriv omtalt i kapittel 4.3.5. Så lenge denne regelen overholdes, er det etter flertallets syn ingen grunn til å tro at generell bevæpning vil påvirke det forebyggende arbeidet negativt. Det vises likevel til funnene i Politihøgskolens forskningsprosjekt, som beskrevet i kapittel 7.14, hvor det fremgår at det er grunn til å tro at det varierer mye i hvilken grad denne regelen er overhold. Flertallet mener at dersom generell bevæpning innføres, må det arbeides systematisk for å bevisstgjøre tjenestepersoner om nevnte unntaksregler.

Flertallet viser også til at det norske politiet er godt utdannet og trent for å håndtere generell bevæpning på en god måte. Sammenlignet med andre land fremstår den norske politiutdanningen som svært grundig, herunder utdanningen i å håndtere skytevåpen, samt vurderingen av når skytevåpen kan brukes. Ifølge flertallet fikk utvalget bekreftet dette under studieturen til London. Vedlikeholdstreningen sørger videre for at ferdighetene i å håndtere skytevåpen opprettholdes og videreutvikles. At politiet har gode skyteferdigheter gjenspeiles også i forskningsresultater. Flertallet er også av det syn at generell bevæpning kan bidra ytterligere til at tjenestepersoner blir gode til å håndtere skytevåpen, samt at man unngår slitasjen som følger med stadige endringer.

Etter flertallets syn er det ikke grunn til å tro at generell bevæpning vil få negative konsekvenser for publikums tillit til politiet. Det vises til at det ikke har vært en negativ utvikling i den målte tilliten i politiets innbyggerundersøkelser siden 2017, se omtale i kapittel 7.5.6, selv om politiet tidvis har vært bevæpnet i perioden. Etter flertallets syn tilsier dette at tilliten ikke tar skade ved bevæpning, i motsetning til det Bevæpningsutvalget la vekt på i sine vurderinger. Flertallet mener også at det fremgår av resultatene fra utvalgsleders spørreundersøkelse at tilliten ikke blir lavere av at politiet er bevæpnet med skytevåpen. Etter flertallets syn fremgår heller det motsatte av resultatene fra spørreundersøkelsen, nemlig at tilliten faktisk kan øke dersom politiet er bevæpnet i gitte situasjoner, herunder krisesituasjoner. Flertallet mener dette er et vesentlig poeng, at bevæpning kan føre til høyere tillit. Etter flertallets syn er det en del svakheter ved studien, særlig når det gjelder representativitet og svarprosent, men flertallet mener likevel at man kan ha tiltro til resultatene.

Etter flertallets syn vil ikke en modell med generell bevæpning stride mot politiets 10 grunnprinsipper, i alle fall ikke i vesentlig større grad enn hva som er tilfellet i dag. Som det fremgår av kapittel 5.2, følger det av grunnprinsipp 2 at «politiet skal ha et sivilt preg», og det sivile preget styrkes «dersom politiets oppgaver ikke ensidig går ut på å bekjempe kriminalitet». Etter flertallets syn vil ikke generell bevæpning påvirke dette særlig. Politiet skal fortsatt ha en omfattende sivil portefølje, uavhengig av bevæpning. Som det fremgår av avsnittet ovenfor, skal mange av de mer sivile oppgavene fortsatt utføres ubevæpnet. Bevæpning med enhåndsvåpen i hylster på hofta kan heller ikke anses å utgjøre et «militært preg», noe for eksempel bevæpning med tohåndsvåpen ville kunne gjøre. Flertallet viser også til at politiet ofte er bevæpnet også etter dagens modell. Etter flertallets syn vil ikke steget fra dagens modell til generell bevæpning være stort nok til at man kan konkludere med at det norske politiet ikke lenger har et sivilt preg.

Flertallet ser at elektrosjokkvåpen kan være et nyttig virkemiddel i flere hendelser hvor politiet frem til i dag har benyttet skytevåpen. Etter flertallets syn er det imidlertid klart at elektrosjokkvåpen ikke vil erstatte skytevåpen i alle situasjoner, noe som også fremgår av politidistriktenes innspill, se kapittel 7.9, samt evalueringene som er omtalt i kapittel 7.12. De svært alvorlige, uforutsette hendelsene, som for eksempel terrorangrep, vil fortsatt kreve skytevåpen som maktmiddel. Selv om vi enda ikke vet hvordan elektrosjokkvåpen vil påvirke maktmiddelbruken til det norske politiet, er det god grunn til å anta at behovet for skytevåpen fortsatt vil være tilstede, og at det fortsatt er behov for at politiet skal være generelt bevæpnet.

Det følger av mandatet at utvalget blant annet skal «beskrive hvilke tiltak og tilpasninger som må iverksettes for at modellen skal være vellykket». Etter flertallets syn er det viktig med grundig evaluering dersom generell bevæpning innføres. I denne evalueringen bør det legges vekt på erfaringer fra perioden som har vært med generell bevæpning, men også på oppdaterte tall og statistikk om politiets maktmiddelbruk. Etter flertallets syn er det også behov for mer forskning på hvilke konsekvenser innføring av generell bevæpning vil få for forholdet til publikum, og eventuell ny forskning bør også trekkes inn i evalueringen.

Dersom generell bevæpning innføres, vil skytevåpenet bli en permanent del av politiets oppsett sammen med elektrosjokkvåpenet. Elektrosjokkvåpenet er et mindre dødelig maktmiddel, som vil kunne brukes i situasjoner hvor skytevåpenet ikke kan brukes, men det er også sannsynlig at elektrosjokkvåpenet vil kunne brukes i enkelte situasjoner hvor politiet frem til i dag har brukt skytevåpen. Etter flertallets syn bør det være et premiss for innføring av generell bevæpning at patruljene også er utstyrt med elektrosjokkvåpen. Elektrosjokkvåpenet vil bidra til å nyansere i hvilke situasjoner det er nødvendig å bruke skytevåpen, og således være et viktig element i helhetsvurderingen tjenestepersonell skal gjøre.

De økonomiske og administrative konsekvensene ved forslaget er beskrevet i kapittel 11. Her er det også beskrevet nærmere hvilke tiltak og tilpasninger modellen vil medføre. Dersom generell bevæpning skal innføres, må det også gjøres endringer i politiloven, jf. omtalen i kapittel 4.3.1. Utover dette, og de andre nevnte tiltakene og tilpasningene, er ikke flertallet kjent med at det må gjøres andre tiltak og tilpasninger for å sørge for at modellen blir vellykket.

9.3.2.2 Mindretallets vurdering

Etter mindretallets vurdering er det ingen nye opplysninger i kunnskapsgrunnlaget som tilsier generell bevæpning i dag. Det er heller ikke et reelt behov for å innføre dette.

Dagens modell med fremskutt lagring av våpen i bil, avveier de ulike hensyn på området på en god og balansert måte. På den ene siden fremstår politiet utad som ubevæpnet og med et sivilt preg. På den annen side har politiet i realiteten, når situasjonen krever det, våpen tilgjengelig og klar til bruk.

Mindretallet erkjenner at trusselbildet ved enkelte anledninger kan tilsi generell bevæpning, men det kan ikke begrunne permanent bevæpning av politiet. Dagens modell gir politiet rask tilgang til våpen om situasjonen krever det. Og tilsier trusselsituasjonen bevæpning, så fanges også det godt opp i dagens modell ved at det besluttes bevæpning i de tilfeller det kreves. Men når det ikke lenger er behov for bevæpning, bør politiet heller ikke være bevæpnet. Det er i de aller færreste tjenesteoppdrag det er behov for skytevåpen.

Utvalget har som mandat å oppdatere kunnskapsgrunnlaget siden forrige utredning i NOU 2017:9, som utgjør deler av grunnlaget for dagens bevæpningsmodell med fremskutt lagring i bil. Det er i mandatet til foreliggende utvalg uttalt at arbeidet skal bygge videre på NOU 2017:9, og at det derfor kun er perioden 2017 til 2021 som utvalget skal se på. Mindretallets vurdering er at mandatet ikke åpner for en omkamp av de vurderinger som ble gjort i 2017 basert på de funn som da forelå.

Siden 2017 er det ingen ny kunnskap av betydning som tilsier en endret konklusjon.

Mindretallet viser for det første til at verken samfunnsutviklingen, kriminalitetsutviklingen eller terrortrusselen har endret seg siden 2017, og i alle fall ikke i en retning som tilsier at den bør bli møtt med generell bevæpning. Terrortrusselen er vesentlig lavere i dag enn i toppårene 2016–2017. Antall terrorangrep i Vest-Europa har gått ned, og er fortsatt på vei ned. Selv om terrortrusselen i perioder kan være høy, er den generelle trenden at det blir færre angrep per år. Trusselbildet vil, som rapportert av Forsvarets forskningsinstitutt, i overskuelig fremtid neppe vende tilbake til nivået for 2016, blant annet fordi etterretningskapasitetene i de vestlige land har blitt betydelig bedre. Anmeldelsesstatistikken viser også en nedgang i det anmeldte kriminalitetsbildet, og dette samsvarer med funnene i NOU 2017:9 om at kriminaliteten i Norge og Vesten generelt, er på vei ned. Det er ventet at nye teknologiske former for kriminalitet vil ta mer over, og i møte med slik kriminalitet har bevæpning usikker betydning. Det er derfor heller ingenting i kriminalitetsutviklingen siden 2017 som tilsier at politiet bør bevæpnes permanent.

For det andre vil mindretallet peke på at hensynet til rask respons, ikke krever bevæpning. Mindretallet har etter en gjennomgang av de ulike scenarier, vanskelig for å se for seg situasjoner hvor våpen i beltet vil utgjøre en forskjell av betydning sammenlignet med våpen i bil. Den gjennomsnittlige responstiden på politiets hasteoppdrag er tidligere målt til å ligge på om lag 11 minutter i større tettsteder, mens det i mindre og enda mindre befolkede områder er på henholdsvis 19 og 29 minutter, se omtale i kapittel 7.4. Lagt til grunn enkelte målingers antagelse om at det kun vil være en forskjell som måles i sekunder mellom det å ha våpen i belte (permanent bevæpning) og våpen i bil (dagens ordning), er det mindretallets vurdering at hensynet til tidsaspektet ikke er et argument av betydning for permanent bevæpning så lenge alternativet til spørsmålet om permanent bevæpning, er dagens ordning med fremskutt lagring av våpen i bil. Til dette kommer det forhold at det kun er en liten andel av hasteoppdragene som er bevæpnede oppdrag. Tidsaspektet er derfor i liten grad et argument for bevæpning.

For at den generelle bevæpningen skal få noen effekt i oppdragsløsningen kontra fremskutt lagring, er man helt avhengig av at politiet er til stede der den alvorlige kriminaliteten finner sted. Selv om terrortrusselen tidvis er høy, mener mindretallet at sannsynligheten er svært liten for at tjenestepersonene skal befinne seg på det stedet som gjør at den generelle bevæpningen er avgjørende. Dersom politiet likevel faktisk er der det skjer, vil politiet mest sannsynlig befinne seg i kjøretøyet eller i nærhet av dette, noe som gjør at tidsgevinsten uansett vil være minimal, eller ikke til stede i det hele tatt. Etter mindretallets syn er det derfor svært lite å vinne på en modell med generell bevæpning kontra fremskutt lagring i bil.

Flertallet peker i sin vurdering på at publikums forventning til at politiet skal handle raskt har endret seg, og at publikum i dag har større forventninger enn tidligere til rask reaksjon fra politiet. Flertallet viser til rapporten til 22. juli-kommisjonen (NOU 2012:14), evalueringen av håndteringen av terrorhendelsen i Bærum 10. august 2019, og evalueringen av håndteringen av Kongsberg-hendelsen 13. oktober 2021. Mindretallet stiller seg spørrende til om denne antakelsen stemmer, men også spørrende til om ikke dette allerede var en del av vurderingen i NOU 2017:9, og som således reiser et spørsmål i forhold til mandatet. Har flertallet rett i sin antagelse om publikumsforventningen, så forelå den i så fall lenge før 2017 i og med at den forankres i 22. juli-kommisjonens rapport. Det følger av utvalgets mandat at kunnskapsgrunnlaget etter 2017 skal oppdateres, og etter mindretallets syn er det ingen tydelige endringer i kunnskapsgrunnlaget etter 2017 som tilsier en slik holdningsendring blant publikum. Dersom det i det hele tatt har funnet sted en holdningsendring, er mindretallet usikre på om denne knytter seg til tidsaspektet relatert til våpentilgang. Etter mindretallets syn er det mer sannsynlig at holdningsendringen knytter seg til hvilke forventninger publikum har til at politiets helhetlige håndtering, knyttet til annen tidsbruk enn de sekundene det tar å ta frem våpen fra bil, som for eksempel det å vente på tiltak egnet til å forsterke tjenestepersonens egen sikkerhet, som det å vente på forsterkninger eller mer etterretning. Det ligger ikke i denne publikumsforventning et krav om permanent bevæpning også i situasjoner som ikke krever det.

Etter mindretallets syn vil for det tredje en modell med generell bevæpning kunne gå utover grunnprinsippet om at «politiet skal ha et sivilt preg». For det første fordi et synlig, ladd våpen i hylster ikke er «sivilt». Det er straffbart for «sivile» å bære våpen på offentlig sted, jf. straffeloven § 189 første ledd. Mindretallet følger ikke flertallet i dens vurdering av at bevæpning ikke vil være i strid med dette grunnprinsippet, og spør seg hvilke utstyrsmessige tiltak en da kan se for seg som er egnet til å rokke ved dette prinsippet, om ikke det er generell og alminnelig bevæpning av alle tjenestemenn for alle oppdrags del, også de som ikke krever bevæpning. For det andre mener mindretallet at generell bevæpning går utover grunnprinsippet om et sivilt preg fordi det er grunn til å tro at tilstedeværelsen av våpenet vil kunne påvirke politiets kommunikasjon med publikum, herunder både hvordan politiet og publikum opptrer i situasjonen. Som det fremgår av redegjørelsen for prinsippet, se kapittel 5.2, skal det sivile preget åpne for «et fruktbart samspill med publikum». Etter mindretallets syn sitter vi i dag på svært lite kunnskap som tilsier at dette samspillet ikke kan påvirkes negativt av generell bevæpning. Vi har politiets erfaringer fra perioder med midlertidig bevæpning, se omtale i kapittel 7.9, men vi har ingen erfaringer med generell bevæpning. Mindretallet mener at det ikke kan sees bort fra «våpeneffekten», som ble omtalt i NOU 2017:9, blant annet i kapittel 9.9.3, og som også er omtalt i internasjonal forskning, se kapittel 7.13.5. Ifølge studien til Ariel med flere medførte tilstedeværelsen av et elektrosjokkvåpen kausalt en signifikant økning i bruken av makt generelt. Ifølge studien økte maktbruken med 48 % når patruljen var bevæpnet med elektrosjokkvåpen, sammenlignet med kontrollgruppen. Studien viste også at antall angrep på tjenestepersoner doblet seg med tilstedeværelse av elektrosjokkvåpen. Etter mindretallets syn er dette sentrale funn som gir grunn til å tro at tilstedeværelsen av våpen i en situasjon kan få en negativ effekt på hvordan både politi og motpart opptrer. Etter mindretallets syn tilsier dette at tilstedeværelsen av våpen i mange situasjoner kan virke eskalerende, og gå på bekostning av det fruktbare samspillet med publikum. Det er ikke tilkommet ny forskning som endrer på dette bildet.

Spørreundersøkelsen utført av utvalgsleder, gir etter mindretallets syn liten veiledning idet den lider av substansielle metodiske svakheter knyttet til svarprosent og representativitet, som påpekt i utvalgets redegjørelse over i punkt 7.13.11, i tillegg til at det er usikkerheter knyttet til spørreskjemaets validitet, og dermed om undersøkelsen svarer ut spørsmålet det søkes svar på; tilliten til politiet i møte med våpen. Etter mindretallets syn kan heller ikke politiets innbyggerundersøkelser tas til inntekt for at publikums tillit ikke kan bli påvirket negativt av generell bevæpning, særlig fordi politiet nasjonalt bare har vært bevæpnet i til sammen ca. ett av fem år siden 2017. Politiet har ikke vært bevæpnet i stort nok omfang siden 2017 til at man kan mene at undersøkelsene tilsier at bevæpning ikke fører til mindre tillit blant publikum. Etter mindretallets syn er det uansett av størst betydning om generell bevæpning kan tenkes å påvirke tilliten til personer som av ulike grunner har hyppigere kontakt med politiet. Som påpekt i Politihøgskolens forskningsprosjekt om bevæpning, se omtale i kapittel 7.14.3, finnes det ikke forskning om dette per nå. Etter mindretallets syn har det således ikke tilkommet nye opplysninger i det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget som tilsier andre konklusjoner om hvordan generell bevæpning påvirker tilliten i befolkningen, enn de som fremkom av Bevæpningsutvalgets utredning.

Generell bevæpning i alle situasjoner, også i de situasjoner hvor det ikke er behov for det, vil også kunne komme i konflikt med prinsippet i maktpyramiden. Pyramiden anerkjenner prinsippet om at symbolbruk og visuell tilstedeværelse, uten at noe sies eller gjøres fra politiets side, er utøvelse av makt. Nederst i pyramiden er således det visuelle, den rene tilstedeværelse, for eksempel fremvisning av uniformert personell. Øverst i pyramiden er våpenbruk. Det å innføre en ordning hvor det sterkeste maktmiddel blir en del av den symbolske maktbruken helt nederst i pyramiden, vil fort komme i konflikt med maktpyramidens prinsipp.

Mindretallet viser for det fjerde til at det er besluttet at elektrosjokkvåpen skal bli et av politiets permanente maktmidler, og at elektrosjokkvåpen som hovedregel skal bæres. Som det fremgår av politidistriktenes erfaringer, se kapittel 7.9, og evalueringene til Politidirektoratet og Universitetet i Umeå, se kapittel 7.12, er det grunn til å tro at elektrosjokkvåpenet vil fylle et hull i maktpyramiden mellom skytevåpen og slag og spark. Etter mindretallets syn taler dette for at behovet for generell bevæpning vil være enda mindre etter at elektrosjokkvåpen er fullstendig innført. Som politidistriktene understreker, vil ikke elektrosjokkvåpenet erstatte skytevåpenet i alle tilfeller, men det er grunn til å tro at elektrosjokkvåpenet kan brukes i mange av tilfellene hvor det i dag blir brukt skytevåpen. Ifølge mindretallet er dette i seg selv et argument for at det ikke er behov for å innføre generell bevæpning nå. Mandatet ber spesifikt om en vurdering av om «endringer i politiets tilgang til maktmidler påvirker behovet for bevæpning». Mindretallets svar på dette spørsmålet er at innføringen av elektrosjokkvåpen kan påvirke behovet for bevæpning, i den forstand at behovet blir mindre. Dersom man totalt sett mener generell bevæpning bør innføres, er mindretallet av den oppfatning at det ikke er fornuftig å gjøre dette nå, samtidig som elektrosjokkvåpen innføres. Innføringen av elektrosjokkvåpen er en betydelig endring av hvilke maktmidler politiet har tilgang til, og det er all grunn til å tro at elektrosjokkvåpen kommer til å være nyttig i mange av situasjonene hvor politiet frem til i dag har brukt skytevåpen.

Etter mindretallets syn viser kunnskapsgrunnlaget for det femte at politiet håndterer stadig flere alvorlig psykisk syke. Det er i tillegg grunn til å tro at politiet kommer til å håndtere stadig flere barn, jf. blant annet politiets trusselvurdering, som omtalt i kapittel 7.5.5. Generell bevæpning av politiet vil dermed medføre at utsatte barn og voksne oftere vil møte et bevæpnet politi enn i dag. Mindretallet understreker at generell bevæpning innebærer at politiet vil være bevæpnet i mange situasjoner hvor dette ikke er nødvendig, herunder i møte med barn og alvorlig psykisk syke. Etter mindretallets syn er dette en svært uheldig konsekvens ved å innføre generell bevæpning, som aller helst bør unngås.

Videre er mindretallet klare på at økt antall psykiatrioppdrag ikke kan brukes som begrunnelse for at politiet skal være bevæpnet. Det er en stor utfordring at politiet tilsynelatende håndterer stadig flere alvorlig psykisk syke, og at enkelte av disse kan være voldspotente. Denne utfordringen må tas på alvor. Men etter mindretallets syn innebærer ikke dette et behov for permanent bevæpning. Svaret på denne utfordringen må finnes på en annen måte, som for eksempel gjennom tiltakene som er nevnt i kapittel 10.9. Mindretallet nevner også at det kan gjøres en hel rekke andre tiltak for å møte denne utfordringen, men fordi det er tiltak som primært ligger utenfor politiets ansvarsområde, kommenteres ikke dette nærmere.

For det sjette vil generell bevæpning etter mindretallets vurdering også kunne påvirke politiets forebyggende arbeid på en negativ måte. Mindretallet er klar over at det er et premiss for ordningen med generell bevæpning at politiet likevel skal avvæpne seg i situasjoner hvor det vil kunne være uhensiktsmessig, upraktisk, til ulempe eller virke støtende overfor publikum. Problemet er at avvæpningskravet ikke tydelig etterleves. Mindretallet viser her til funnene i Politihøgskolens forskningsprosjekt, som omtalt i kapittel 7.14, at avvæpningsplikten i denne unntaksregelen har blitt lite brukt i periodene med midlertidig bevæpning. Mindretallet stiller seg spørrende til om nye implementeringstiltak vil sørge for tilstrekkelig avvæpning i slike situasjoner, all den tid det allerede i dag er grundig regulert i rundskriv at dette skal skje. Situasjonen illustrerer erfaringssetningen om at våpen som er tilgjengelig, er våpen som brukes. Her er bruken representert ved at våpenet bæres til tross for at avvæpningsplikten tilsier at så ikke skal skje. Utover dette mener mindretallet, som nevnt i avsnittet ovenfor, at tilstedeværelsen av skytevåpen kan påvirke hvordan både tjenestepersoner og motparter opptrer, og det er grunn til å tro at tilstedeværelsen av våpen kan eskalere enkelte situasjoner. Etter mindretallets syn er det dermed også sannsynlig at tilstedeværelsen av våpenet kan påvirke politiets forebyggende arbeid negativt. Som det fremgår av beskrivelsen av det forebyggende arbeidet i kapittel 5.4, innebærer forebygging også å hindre hendelser som er nært forestående. Dersom tilstedeværelsen av et skytevåpen i seg selv kan virke eskalerende, er det også naturlig å tro at bevæpningen kan påvirke det forebyggende arbeidet negativt. Mindretallet mener riktignok at bevæpningen i mange tilfeller ikke vil påvirke det forebyggende arbeidet negativt, blant annet fordi mye av det forebyggende arbeidet skjer uten konfrontasjoner mellom politi og motparter, men det er likevel grunn til å tro at flere enkeltsituasjoner kan påvirkes negativt.

For det syvende stiller mindretallet seg, i motsetning til flertallet, tvilende til om man basert på den årlige statistikken knyttet til politiets tall om bruk av skytevåpen i perioden fra 2017 til i dag, kan si noe om generell bevæpning vil endre politiets våpenbruk. Tallmaterialet er lite, og utvalget har ikke gjort noe arbeid knyttet til analysen av dette ut over å se på den årlige rapporteringen. Utvalget har for eksempel ikke analysert våpenbruk i angitte dager hvor det har vært nasjonal bevæpning sammenholdt med tilsvarende dager hvor politiet ikke har vært bevæpnet. De siste fem årene har det sammenlagt heller ikke vært nasjonal bevæpning for mer enn for en periode på ca. ett år. Mindretallet ønsker også å påpeke at det er en vesentlig forskjell at vi så langt bare har erfaringer fra midlertidige perioder, og ikke fra generell bevæpning. Mindretallet sier ikke at det nødvendigvis ville ha vært en forskjell, men mindretallet mener man heller ikke kan trekke sikre slutninger om at utfallet ville vært det samme. Det kan for eksempel tenkes at det kan påvirke våpenbruken noe at den midlertidige bevæpningen er et unntak fra normalordningen, kontra permanent bevæpning, hvor dagens unntak gjøres til en hovedregel. Mindretallet er ikke uenige med flertallet i at tall fra Sverige og Danmark over antall ganger politiet har skutt med skytevåpen siden 2017, kan indikere at det med permanent bevæpning ikke nødvendigvis skytes mer. Men dette er usikre tall. Antall trusler med skytevåpen er langt høyere i Sverige og Danmark enn i Norge. Veien fra trussel om bruk til faktisk bruk, er svært kort.

9.4 Andre bevæpningsmodeller

9.4.1 Fremskutt lagring av uladd enhåndsvåpen på kropp

Modellen innebærer at tjenestepersonen bærer uladd pistol, uten magasin, i hylster på kropp. Magasin med ammunisjon oppbevares i magasintaske i utstyrsbeltet, adskilt fra våpenet. Ladeprosedyrer foregår normalt etter ordre fra operasjonsleder. Modellen er den samme som ble anbefalt av Bevæpningsutvalgets mindretall ved utvalgsmedlemmet Snortheimsmoen. Anbefalingen var begrunnet med at modellen ville «ivareta en bedre beredskap og innsatsevne for tjenestepersonene, og dermed øke kapasitet og kvalitet inn mot publikum i løsningen av krevende oppdrag».399 Videre mente Snortheimsmoen at modellen ville ha de samme barrierene som dagens modell, siden eventuell bruk av våpenet skulle innebære at det ble gitt beslutning om bevæpning. Modellen skiller seg fra dagens modell ved at våpenet bæres på kropp og er tilgjengelig til enhver tid. I motsetning til ved generell bevæpning bæres våpenet tomt, og må derfor lades før bruk.

Etter utvalgets vurdering vil det gi en viss fordel i akutte situasjoner med behov for skytevåpen å bære uladd våpen i hylster på kropp. Fordelen er størst når patruljen har avstand til kjøretøyet. Siden våpenet ikke inneholder patroner, utgjør våpenet ingen reell fare dersom det skulle bli fratatt tjenestepersonen. Utvalget finner også at utførelse av selve ladeprosedyren kan ha en positiv og mentalt klargjørende virkning. Ulempene er slik utvalget ser det, at man overfor publikum fremstår bevæpnet med den negative konsekvensen dette vil ha, men like fullt uten evne til umiddelbart å benytte våpenet ved behov. I tillegg innebærer ladeprosedyren håndgrep som tar noen sekunder, og som stilt overfor en mentalt krevende situasjon for enkelte kan resultere i feilhandlinger. Utvalgets oppfatning er at modellen på mange måter reflekterer negative sider ved begge hovedmodellene, som omtalt ovenfor, og summen av de negative sidene vurderes av utvalget som så omfattende at modellen ikke anbefales.

9.4.2 Fremskutt lagring av ladd våpen i våpenskrin

Etter denne modellen oppbevares våpenet ladd og nedlåst i kjøretøyets våpenskrin. Våpenet er klargjort for bruk med innført magasin og patron i kammeret. Våpen med hylster låses ut, og festes til utstyrsbeltet etter nærmere bevæpningsordre. Modellen skiller seg fra dagens modell ved at våpenet allerede er ladd og klargjort når det hentes frem fra oppbevaringsstedet. Ulikt generell bevæpning ligger våpenet nedlåst i kjøretøy og er ikke tilgjengelig på kropp.

Utvalget anser tidsgevinsten ved fremskutt lagring av ladd våpen i våpenskrin som marginal, og mener at transport og håndtering av ladd våpen i kjøretøyet har negativ innvirkning på helse, miljø og sikkerhet. Av andre ulemper påpeker utvalget at modellen vil bidra til endring av innlærte prosedyrer, uten nevneverdig gevinst. Utvalget konkluderer derfor med at modellen mangler åpenbare fordeler, og at den derfor ikke anbefales.

9.4.3 Fremskutt lagring av våpen skjult på kropp

Etter denne modellen oppbevares våpenet skjult på kropp, for eksempel i en lukket magetaske eller tildekket skulderhylster. Våpenet kan være ladd eller uladd. Hensikten er at våpenet ikke skal være synlig, men like fullt relativt raskt og enkelt tilgjengelig ved behov. Modellen skiller seg fra generell bevæpning ved at våpenet ikke bæres synlig i hoftehylster. Forskjellen fra dagens modell er at våpenet er gripbart i normalsituasjon når tjenestepersonen ikke befinner seg i kjøretøyet.

Etter utvalgets oppfatning er det en fordel ved modellen at den sikrer våpentilgang når politiet er til fots, samtidig som man kan opprettholde en tilsynelatende ubevæpnet visuell profil. Av ulemper mener utvalget at manglende åpenhet overfor publikum har størst betydning. Skjult bevæpning som hovedregel i uniformert tjeneste strider mot generelle krav til politiets bevæpning. Utvalget tror at politiets tillit svekkes dersom man ikke åpent viser hvilke maktmidler man har tilgjengelig. Videre mener utvalget at bæreinnretningen vil være lite egnet i situasjoner hvor våpenbruken reverseres. Utvalget har av nevnte grunner valgt å ikke anbefale modellen.

9.4.4 Geografisk differensiering

En geografisk differensiert modell kan sees på som en overordnet nasjonal modell bestående av ulike lokale, regionale eller distriktstilpassede undermodeller. Modellen åpner for generell bevæpning i ett eller flere nærmere definerte steder, forankret i lokale trussel- og sårbarhetsvurderinger. Tettstedskategorier og geografisk tetthet av trusselutsatte mål og objekter ville med en slik modell påvirket valg av bevæpningsgrad. Midlertidig bevæpning i Oslo sentrum er et illustrerende eksempel på praktisk anvendelse av modellen. Modellen skiller seg fra generell bevæpning ved at kun innsatspersonell på utvalgte steder bevæpnes i normalsituasjon. Ulikt dagens modell innebærer geografisk differensiering generell bevæpning av for eksempel politi i tettsteder med et gitt befolkningsantall.

Politidistriktene har store variasjoner i areal, befolkningsantall og bosettingsmønster. Det er også ulikheter i antall trusselutsatte og sårbare objekter, med størst tetthet i urbane strøk. Geografisk differensiert bevæpning er etter utvalgets syn aktualisert av periodene med midlertidig bevæpning. Bevæpning i Oslo sentrum er eksempel på et konkret tiltak knyttet til en lokal sårbarhetsvurdering. Utvalget finner at modellens styrke ligger i dens fleksibilitet til å hensynta lokale forhold. Etter utvalgets syn er lokal tilpasningsevne imidlertid ikke tungtveiende nok. Landet deler ett felles terrortrusselbilde, og politiet som mulig terrormål er det samme for hele etaten. Videre utelukker ikke utvalget et en slik modell kan skape en følelse av «A- og B-politi», med negative kulturelle og rekrutteringsmessige konsekvenser. Utvalget ser også at det kan argumenteres for at politidistrikter med store avstander, få ressurser og lang responstid på bistandsenheter bør ha minst samme tilgang på våpen som politiet i større byer. Etter utvalgets vurdering mangler modellen tydelige kvaliteter, samtidig som den kan medføre enkelte uheldige kostnader. Modellen anbefales derfor ikke av utvalget.

9.4.5 Kompetansedifferensiert bevæpning

Denne bevæpningsmodellen bygger på en tanke om at generell bevæpning krever et høyere kompetansenivå enn hva som i dag er tilfellet med innsatspersonell i kategori 4. Modellen legger opp til at det gjøres et skille mellom ordinære og spesialiserte politiressurser, hvor innsatskategori 4 praktiserer dagens modell, mens kategori 3 og høyere bevæpnes permanent. Kompetansedifferensiert bevæpningsmodell skiller seg fra hovedmodell 1 og 2 ved at seleksjon, utdanning og mengde vedlikeholdstrening er førende for modellvalget. Kompetanse er ikke et kriterium i noen av hovedmodellene. Modellen kan sees på som en norsk variant av bevæpningsmodellen i England og Wales.

Utvalget har vurdert om det er hensiktsmessig generelt å bevæpne spesielt rekruttert og utdannet innsatspersonell med høyere kompetanse. En slik modell vil ha enkelte likheter med organiseringen av politiet i England og Wales, hvor særlig trente og utpekte patruljer er bevæpnet og raskt kan løse situasjoner hvor våpen er påkrevd. Etter utvalgets syn kjennetegnes norske forhold av spredt bosetting og relativt få bevæpningsoppdrag. Utvalget mener at modellen av den grunn derfor ikke tilrettelegger for fleksibel og effektiv ressursutnyttelse. Dette forsterkes av at norsk innsatspersonell er kvalifisert og faglig godt skikket til å bære skytevåpen. Et kompetanseskille vil etter utvalgets syn kunne virke motivasjonsdempende på tjenestepersoner i ubevæpnet tjeneste. Modellen tar lite hensyn til politiets behov for egenbeskyttelse, og den utfordrer grunnprinsippet om politiet som generalist. Videre vurderes modellen å være i konflikt med tanken om innsatspersonellets betydning for grunnberedskapen. Kompetansedifferensiert bevæpningsmodell har etter utvalgets syn overvekt av negative sider og anbefales derfor ikke.

9.4.6 Bevæpning av enkeltpersoner i patruljen

Etter denne modellen vil én av tjenestepersonene være generelt bevæpnet med enhåndsvåpen, mens de(n) andre vil ha fremskutt lagring av våpen i kjøretøy. Ordningen består dermed av at hovedmodellene praktiseres i kombinasjon innad i patruljen. Ulikt generell bevæpning er halve patruljen, uavhengig av kompetanse og geografi, ubevæpnet. Tilsvarende skiller modellen seg fra dagens modell ved at halve patruljen bevæpnes.

En patruljesammensetning med én bevæpnet og én ubevæpnet tjenesteperson vurderes av utvalget å ha den fordelen at man kan foreta en situasjonstilpasset oppgavefordeling. Modellen gir patruljen mulighet til internt å veksle mellom å ha en fremtredende eller tilbaketrukket rolle, avhengig av bevæpning og omgivelsene oppdraget foregår i. Utvalget ser imidlertid flere og til dels klare ulemper ved at modellen ikke er tilpasset den flytende arbeidsfordelingen som de fleste politioppdragene krever. Videre er modellen til hinder for egensikring og utøvelse av felles innøvd taktikk og samhandlingsmønstre. Modellen vurderes som lite praktisk gjennomførbar og anbefales derfor ikke.

9.4.7 Prøveperiode med generell bevæpning

Etter denne modellen innføres generell bevæpning i en tidsbegrenset prøveperiode på for eksempel 3 år. Perioden gjennomføres med generell bevæpning på samme måte som modellen omtalt i kapittel 9.3.1. Modellen forutsetter at det før iverksettelse utarbeides tydelige kriterier, som sikrer en bred og grundig evaluering basert på oppdatert praktisk og teoretisk kunnskap. Tall og statistikk om politiets bruk av skytevåpen og annen maktmiddelbruk registreres og analyseres som en del av evalueringen. Forskning på borgernes opplevelse av tillit og trygghet og politiets risikoaksept, er sentrale tema som må kartlegges. Prøveperiode med generell bevæpning skiller seg fra dagens modell ved at politiet bevæpnes. Forskjellen fra generell bevæpning er at ordningen avsluttes til fastsatt dato, og dersom det etter prøveperioden er et ønske om å fortsette med et generelt bevæpnet politi, krever det ny beslutning om dette.

Utvalget betrakter modellen som et kompromiss mellom dagens modell og generell bevæpning, men er delt i spørsmålet om egnethet. Mindretallet finner som nevnt i kapittel 9.3.2.2 ikke behovet for bevæpning dokumentert, og mener at en prøveperiode derfor er overflødig og uhensiktsmessig. Videre hevder mindretallet at en evaluering trolig vil konkludere med at prøveperioden var vellykket, og at modellen således bærer preg av «snikinnføring» av generell bevæpning. Flertallet opplever derimot at dagens kunnskap tilstrekkelig begrunner behov for generell bevæpning, og at modellen kan evalueres grundig uten at den gjennomføres som en prøveperiode. Modellen anbefales derfor ikke av utvalget.

9.4.8 Periodevis generell bevæpning

Etter denne modellen åpnes det for å alternere mellom hovedmodellene i lengre gitte tidsintervaller. Etter denne modellen kan det vedtas av Justis- og beredskapsdepartementet at politiet skal være generelt bevæpnet i lengre perioder av gangen, for eksempel i ett, tre eller fem år. Hver periode må begrunnes etter lovfestede kriterier, og det må gjøres en ny vurdering før periodes utløp om bevæpningen skal tas ned eller opp. Beslutning om bevæpningsmodell for kommende periode tas på et kunnskapsbasert grunnlag oppdatert fra gjeldende periode. I perioder med generell bevæpning vil hjemlene for oppdragsbevæpning, punktbevæpning, midlertidig bevæpning og områdebevæpning være overflødige. I perioder uten generell bevæpning derimot, vil disse likevel kunne være aktuelle. Modellen er tenkt som en modell hvor man i tillegg til midlertidig bevæpning innfører en hjemmel for lengre perioder med bevæpning, uten å innføre generell bevæpning.

Etter utvalgets syn representerer modellen i likhet med en prøveperiode med generell bevæpning, en mellomløsning. Reversibelheten anses av utvalget som en selvstendig kvalitet. Modellen kan tilpasses etter samfunnsendringer og ny kunnskap, men utvalget er delt i sitt grunnsyn og finner kompromisset lite representativt for sitt syn. Utvalget er i tillegg av det syn at de løpende vurderingsprosessene modeller bygger på, vil være omfattende og ressurskrevende. Utvalget vurderer fordelene ved modellen som undertallige og av mindre betydning, og anbefaler derfor ikke modellen.

9.4.9 Pepperspray/teleskopbatong tas ut av oppsettet

I dette kapittelet har utvalget trukket frem og vurdert forskjellige bevæpningsmodeller. Utvalget har imidlertid også vurdert om enkelte maktmidler, som i dag er med i det normale oppsettet til politiet, bør tas ut. Utvalget har særlig vurdert om pepperspray eller teleskopbating bør tas ut når elektrosjokkvåpen introduseres. Problemstillingen omtales her, selv om den strengt tatt ikke gjelder «modeller» slik utvalget har valgt å definere dette begrepet.

Det er både en praktisk side og en taktisk side knyttet til hvor mange maktmidler politiet skal være utstyrt med. Prinsipielt mener utvalget at å begrense antall maktmidler har en egenverdi. Det forenkler vurderingsprosessene knyttet til bruk, og reduserer HMS-utfordringer og risiko ved trafikkulykker (for tjenestepersonene dersom de er involvert i en ulykke). Ut fra hensynet til enkelhet har utvalget sett på om vedtatt tilgang til elektrosjokkvåpen gjør teleskopbatong eller OC-pepperspray overflødig. Teleskopbatong blir i utvalgsleders spørreundersøkelse oppgitt som det minst egnede maktmiddelet, se omtale i kapittel 7.13.3. Til tross for dette ønsker flertallet av de spurte å videreføre maktmiddelet som en del av sitt personlige utstyr. Utvalget mener at alle de fysiske maktmidlene har særkvaliteter, og at den generelle erfaringen med elektrosjokkvåpen foreløpig er for mangelfull til å fjerne andre maktmidler. Videre mener utvalget at en avgjørelse om å redusere antall maktmidler bør tas når mer brukserfaring med elektrosjokkvåpen foreligger. Utvalget mener også at dette uansett er et faglig spørsmål som Politidirektoratet og Politihøgskolen er best egnet til å besvare.