10 Andre tiltak

10.1 Innledning

Det følger av mandatet at utvalget skal «vurdere politiets maktmiddelbruk, og beskrive alternative modeller med bakgrunn i kunnskapsgrunnlaget». I kapittel 9 er de forskjellige bevæpningsmodellene beskrevet. I dette kapittelet beskrives andre alternative tiltak relatert til politiets maktmiddelbruk som utvalget også ønsker å anbefale. Flere av tiltakene er også kommentert andre steder i rapporten. Det er derfor variasjon i hvor detaljert omtalen av tiltakene er i dette kapittelet.

10.2 Endring av politiloven § 6 om barnets beste

Som det fremgår av kapittel 7.15.5, anbefaler utvalget å endre politiloven § 6 for å fremheve de særlige hensyn som politiet må ta i møte med barn. Det vises i sin helhet til omtalen av dette tiltaket i kapittel 7.15.5.

Utvalget anbefaler:

• Justis- og beredskapsdepartementet fremmer et forslag for Stortinget om å endre politiloven § 6 for å fremheve de særlige hensyn som skal tas i møte med barn.
• Endringen i politiloven § 6 etterfølges av tilsvarende presiseringer i underliggende instrukser og rundskriv.

10.3 Gjennomgang av regelverk

Som det fremgår av kapittel 4.7, anbefaler utvalget også en overordnet gjennomgang av reglene i politiloven og instruksverket som regulerer politiets bruk av makt, samt en utredning av om det bør foretas en endring av dagens regulering av politiets maktbruk i nødvergesituasjoner. Det vises i sin helhet til omtalen av dette tiltaket i kapittel 4.7.

Utvalget anbefaler:

• Det bør foretas en overordnet gjennomgang av reglene i politiloven og det underliggende instruksverket som regulerer politiets bruk av makt. Formålet med gjennomgangen bør være å gjøre regelverket mindre fragmentarisk og mer tilgjengelig for både politiet og publikum.
• Det bør utredes om det bør foretas endringer i dagens regulering av politiets maktbruk i nødvergesituasjoner, herunder om politiets maktbruk i sin helhet bør reguleres i politiloven.

10.4 Politiets bruk av spyttbeskytter

I kapittel 7.15.5 har utvalget gitt sin vurdering av det nye kunnskapsgrunnlaget om spyttbeskytter. På bakgrunn av vurderingen anbefaler utvalget følgende:

• Det foretas en ny vurdering av bruk av spyttbeskytter etter at den helsefaglige vurderingen foreligger. Denne vurderingen bør være offentlig. Dersom det besluttes at spyttbeskytter fortsatt skal kunne brukes som maktmiddel, bør det gis nye regler i instruksverket som setter en høy terskel for slik bruk, og det bør fremgå av instruksen om spyttbeskytter skal brukes mot barn, og eventuelt i hvilken utstrekning.

10.5 Økt fokus på barn og sårbare grupper i politiutdanningen

Det følger av mandatet at utvalget «skal vurdere hvordan politiet bruker maktmidler ovenfor barn og sårbare grupper». Utvalget har av den grunn hentet inn kunnskapsgrunnlag som belyser dette, samt annet kunnskapsgrunnlag som kan gi læringspunkter for politietaten. På bakgrunn av de fremlagte innspillene har det vært relevant for utvalget å vurdere om det er behov for å gjøre endringer i politiutdanningen for å øke tjenestepersonenes kompetanse når det kommer til håndteringen av barn og sårbare grupper.

Ett av utvalgets møter ble lagt til Politihøgskolen, hvor utvalget blant annet fikk en innføring i hvordan bachelorgraden er strukturert, samt om hvordan det undervises i maktmiddelbruk, herunder om de rettslige rammene for slik maktmiddelbruk, og om hvordan det trenes i bruk av de forskjellige maktmidlene. Utvalget fikk også delta på en demonstrasjon av Politihøgskolens «skytesimulator». Hvordan undervisningen foregår, er beskrevet på overordnet nivå i kapittel 5.6. Utvalget har dermed fått noe kjennskap til den norske politiutdanningen slik den er i dag. Utvalget har imidlertid ingen dybdekunnskap når det kommer til utdanningens struktur og innhold, og er klar over at dersom man foreslår at noe skal gis større plass, må man også begrunne hva som eventuelt skal gis mindre plass. Dette er en krevende øvelse som utvalget ikke anser seg selv kompetent til å gjøre. For utvalgets del er det derfor vanskelig å gi detaljerte anbefalinger om at enkelte tema skal gis større plass på bekostningen av andre.

På generelt grunnlag ønsker utvalget likevel å fremheve viktigheten av at det undervises i håndteringen av barn og sårbare grupper på Politihøgskolen. Som det fremgår av kapittel 7.6.2, er det grunn til å tro at politiet stadig oftere møter personer med alvorlige psykiske lidelser. Og som det fremgår av politiets trusselvurdering, som omtalt i kapittel 7.5.5, forventes det at antall voldshendelser blant mindreårige vil øke, noe som igjen gir grunn til å tro at politiet vil håndtere flere mindreårige i årene som kommer. At oppdragsmengden knyttet til barn og sårbare grupper øker, er i seg selv et argument for økt fokus på håndteringen av disse gruppene under utdanningen.

Utvalget har forstått det slik at scenariobasert trening allerede inngår i politiutdanningen i Norge. Utvalget har fått presentert hvordan dette gjøres, herunder ved bruk av «skytesimulator». Utvalget er på generelt grunnlag av det syn at scenariobasert trening er et svært godt virkemiddel for å ruste de kommende tjenestepersonene mot de krevende situasjonene de med all sannsynlighet kommer til å møte allerede under praksisåret, men også når de trer ut i arbeidslivet etter fullført bachelorgrad. På bakgrunn av demonstrasjonen utvalget fikk i skytesimulatoren og de tilbakemeldingene utvalget har fått fra ansatte ved Politihøgskolen og andre tjenestepersoner i politi-Norge, er utvalget av den oppfatning at simulatoren er et svært godt virkemiddel i den scenariobaserte treningen. Selv om simulatoren kalles «skytesimulator», og at den er laget slik at man kan trene på å avfyre skudd, er simulatoren også egnet til å trene på scenarier hvor man ikke bruker skytevåpen. Slik utvalget har forstått hvordan simulatoren brukes, går mye av den scenariobaserte treningen ut på å ta riktige valg i krevende situasjoner, med formål om å deeskalere og unngå konfrontasjoner som krever bruk av skytevåpen. Utvalget fikk demonstrert ett scenario i simulatoren hvor politiet måtte håndtere en person som fremsto som psykisk syk, og hvor helsepersonell var involvert. Etter utvalgets syn er det fornuftig at det trenes scenariobasert på å håndtere både barn og psykisk syke, og at simulator brukes aktivt i denne treningen.

Som nevnt har utvalget respekt for at dersom man foreslår økt fokus på noe i politiutdanningen, må noe annet utgå. Utvalget ser seg derfor ikke kompetent til å mene at enkelte tema bør prioriteres fremfor andre. Utvalget ønsker imidlertid likevel å anbefale at Politihøgskolen gjør en vurdering av om det er plass til økt fokus på håndteringen av barn og sårbare grupper, samt at det trenes scenariobasert for hvordan slike grupper skal håndteres, herunder ved økt antall timer i simulator for den enkelte politistudent. Som en del av vurderingen bør det sees på hvordan de nye barnefaglige retningslinjene, som omtalt i kapittel 5.10.3, kan implementeres i politiutdanningen. Utvalget ønsker imidlertid samtidig å understreke at det er viktig at Politihøgskolen til enhver tid innretter utdanningen og den scenariobaserte treningen slik at det trenes på aktuelle scenarier og det utfordringsbildet som politiet med størst sannsynlighet vil møte.

I kapittel 7.18 er MAP-programmet beskrevet nærmere. Som nevnt her mener utvalget det finnes læringspunkter i dette programmet, og programmet illustrerer at det finnes kompetanse innenfor psykisk helsevern som politiet kan lære av. Etter utvalgets syn bør Politihøgskolen også vurdere om elementer fra MAP-programmet bør tas inn i politiutdanningen.

Utvalget anbefaler:

• Politihøgskolen vurderer om det er plass i politiutdanningen til økt fokus på håndteringen av barn og sårbare grupper.
• Politihøgskolen vurderer om det i større grad bør trenes scenariobasert i håndteringen av barn og sårbare grupper.
• Politihøgskolen vurderer om det kan legges til rette for økt antall timer i skytesimulator for den enkelte politistudent.
• Politihøgskolen vurderer om elementer fra MAP-programmet tas inn i politiutdanningen.

10.6 Økt fokus på barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen

Utvalget har også valgt å vurdere om det er et forbedringspotensial i politiets vedlikeholdstrening, særlig med tanke på håndteringen av barn og sårbare grupper. På samme måte som i omtalen av eventuelle endringer i politiutdanningen, mener utvalget det er vanskelig på generelt grunnlag å anbefale at enkelte tema skal prioriteres fremfor andre i vedlikeholdstreningen. Utvalget har fått en innføring i hvordan denne treningen gjennomføres, og særlig hvordan det trenes på bruk av maktmidler og håndteringen av barn og sårbare grupper, men utvalget sitter ikke på bred nok kunnskap om helheten i treningen til å mene at andre emner bør nedprioriteres.

Som nevnt i kapittel 7.5.5 og 7.6.2, er det grunn til å tro at politiet allerede håndterer flere barn og personer med alvorlige psykiske lidelser i dag enn for få år siden, og det er heller ikke usannsynlig at antallet slike oppdrag vil fortsette å øke. Dette gir utvalget grunn til å anbefale Politihøgskolen å vurdere om det bør brukes mer tid på håndteringen av disse gruppene i vedlikeholdstreningen, samt scenariobasert trening i håndteringen av disse. Som en del av vurderingen bør det sees på hvordan de nye barnefaglige retningslinjene, som omtalt i kapittel 5.10.3, kan implementeres i vedlikeholdstreningen. Som i kapittel 10.5, ønsker utvalget imidlertid samtidig å understreke viktigheten av at Politihøgskolen kontinuerlig utformer vedlikeholdstreningen slik at den er rettet inn mot det til enhver tid gjeldende utfordringsbildet, slik at tjenestepersonene trener på scenariene som er aktuelle og sannsynlige i hverdagen.

Utvalget anbefaler også at Politihøgskolen vurderer om det kan inntas elementer fra MAP-programmet i vedlikeholdstreningen, se omtale i kapittel 7.18.

Utvalget anbefaler:

• Politihøgskolen vurderer om det er rom for å øke fokuset på håndteringen av barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen.
• Politihøgskolen vurderer om det i større grad bør trenes scenariobasert på håndteringen av barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen.
• Politihøgskolen vurderer om elementer fra MAP-programmet tas inn i vedlikeholdstreningen.

10.7 Registrering av og rapportering om maktmiddelbruk

Reglene om politiets registering av og rapportering om maktmiddelbruk er beskrevet i kapittel 4.6, og gjeldende praksis er beskrevet i kapittel 5.9. Utvalget er generelt av den oppfatning at dagens løsning for registrering av og rapportering om annen maktmiddelbruk enn skytevåpen er mangelfull, og at det er et stort forbedringspotensial. For å gjøre gode vurderinger og evalueringer av politiets maktmiddelbruk, og for å legge til rette for kvalifisert forskning, er det avgjørende med gode tall og data fra politiet om hvor og når de forskjellige maktmidlene brukes.

Politidirektoratet har ikke kunnet presentere for utvalget tall om bruk av andre maktmidler enn skytevåpen. Dette har gjort det svært vanskelig for utvalget å gjøre gode vurderinger av bruken av de øvrige maktmidlene. Hyppigheten av bruken vil for eksempel kunne spille inn i vurderingen av hvordan den såkalte «riggen» skal se ut, altså om hvilke maktmidler politiet skal ha tilgjengelig i beltet, samt hvilke som bør være tilgjengelig i kjøretøyet. Tall og statistikk om bruk av samtlige maktmidler kan også si noe om midlene brukes for mye eller for lite.

Utvalget er også av det syn at det er en stor fordel om det kan registreres ytterligere informasjon om personene politiet bruker maktmidler mot, og at denne informasjonen også kan offentliggjøres. Det vil i så fall være data som baserer seg på politiets antagelser om dette, og registreringen i applikasjonen vil være fullstendig anonymisert. For å vurdere politiets maktmiddelbruk, er det etter utvalgets syn av sentral betydning å vite mer om hvem politiet bruker de forskjellige maktmidlene mot. I så måte er det en fordel om antatt alder, kjønn, etnisitet registreres. I tillegg bør det registreres om personen har en antatt psykisk lidelse.

Utvalget er kjent med at det knytter seg både juridiske og etiske utfordringer til det å registrere forskjellige informasjonskategorier om personene politiet bruker maktmidler mot. Utvalget har ikke hatt kapasitet til å gjøre fullgode vurderinger av dette. Utvalget ser det er store gevinster i å registrere slik informasjon, og at slik registrering også kan komme de forskjellige gruppene til gode. Registrering av antatt etnisitet vil for eksempel kunne bidra til å kaste lys over debatten om eventuell etnisk profilering, og om politiet bruker maktmidler uforholdsmessig mye mot enkelte grupper i samfunnet. Uten at slike data samles inn, blir det vanskelig å ha en kunnskapsbasert og god debatt. Utvalget er imidlertid opptatt av at registrering av slike informasjonskategorier gjøres på en god måte, og at registreringsmåten forankres i befolkningen. Utvalget anbefaler derfor at politiet/departementet rådfører seg med relevante interesseorganisasjoner ved utformingen av et slikt registreringssystem.

Etter utvalgets syn er Maktmiddel-applikasjonen et steg i riktig retning. På bakgrunn av innspillene fra distriktene, og andre innspill utvalget har fått fra andre tjenestepersoner, virker det som om det er svært varierende holdninger i politiet om når applikasjonen skal brukes, og hvilken plikt man eventuelt har til å bruke den. Som ett politidistrikt påpeker, finnes det ingen slik plikt i dag. Utvalget er av den oppfatning at det bør fremgå av instruksverket at slik registrering er pliktig. Utvalget bemerker i den sammenheng at slik registreringsplikt vanskelig kan ansees som en nevneverdig belastning for tjenestepersonene, fordi det er grunn til å anta at de forskjellige maktmidlene brukes svært lite, jf. resultatene fra utvalgsleders spørreundersøkelse, se omtale i kapittel 7.2.2. Dersom det er bruk av maktmidlene som er omtalt i instruks om bruk av enkelte typer maktmidler i politiet, som skal registreres, slik som etter sigende er gjeldende praksis, se omtale i kapittel 5.9, vil ikke registreringen medføre vesentlig merarbeid for tjenestepersonene.

Utvalget har registrert at rapporteringsplikten om bruk av elektrosjokkvåpen er noe nedskalert i den nye instruksen som innfører elektrosjokkvåpen som et permanent maktmiddel i det norske politiet, sammenlignet med instruksen som innførte prøveordningen. Utvalget antar at registreringsordningen i prøveperioden var særlig rettet mot den grundige evalueringen det ble lagt opp til i sluttfasen av perioden, og har forståelse for at Politidirektoratet ikke har sett det hensiktsmessig med en tilsvarende detaljert ordning etter prøveperiodens slutt. Utvalget mener imidlertid at tall og data om bruk av elektrosjokkvåpen, medregnet om trusler om bruk, også bør registreres i tiden som kommer. Grundige data gir godt kunnskapsgrunnlag, og utvalget ser ikke at det vil medføre en stor belastning for politiet å registrere all bruk, blant annet sett i lys av at norsk politi bruker de forskjellige maktmidlene relativt sjelden, jf. resultatene fra utvalgsleders spørreundersøkelse, se omtale i kapittel 7.2.2.

Etter utvalgets syn kan det hentes inspirasjon fra England og Wales, Sverige og Danmark. Alle de nevnte landene ser ut til å ha et langt bedre system for innsamling av tall og statistikk om politiets bruk av maktmidler enn Norge. Alle landene har også innarbeidet et system for offentliggjøring av disse tallene, noe som gjennomgående skjer ved årsrapporter med oversikt om maktmiddelbruk. Etter utvalgets syn bør også det norske politiet avgi en årlig rapport over maktmiddelbruk, hvor alle relevante tall og statistikk publiseres og kommenteres. Politiets bruk av makt er noe av det mest inngripende staten kan gjøre overfor den enkelte borger, og det er etter utvalgets syn svært viktig med transparens. Gode rapporteringsordninger er ikke bare til for etaten selv, men bør også kunne tjene som kunnskapsgrunnlag for offentlig debatt, og utvalget ser derfor ingen grunner til at slike tall og data ikke bør offentliggjøres. Etter utvalgets syn bør offentliggjøring skje ved en årlig rapport hvor det foregående årets maktmiddelbruk sees i sammenheng med de tall og data man har fra tidligere år.

Som nevnt i kapittel 6.2, mener utvalget at Bevæpningsutvalgets anbefaling om bedre registrering av maktmiddelbruk står seg også i dag. Maktmiddelutvalget har imidlertid sett det nødvendig å komme med supplerende og presiserende anbefalinger om samme tema.

Utvalget anbefaler:

• I likhet med Bevæpningsutvalget anbefaler Maktmiddelutvalget at politiets bruk av makt registreres systematisk, herunder ved at det utarbeides verktøy som muliggjør kontinuerlig registrering av maktbruk og som kan gi en samlet oversikt over denne. Oversikten bør offentliggjøres regelmessig, og innholdet bør brukes i politiets erfaringslæring.
• Det vedtas endringer i instruksverket for å gjøre det pliktig for tjenestepersoner å registrere bruk av andre maktmidler i tillegg til skytevåpen.
• Det bygges videre på arbeidet med Maktmiddel-applikasjonen. Det arbeides systematisk for å sørge for at bruk av appen integreres i tjenestehverdagen.
• Reglene om registrering av bruk av elektrosjokkvåpen i prøveperioden videreføres i den permanente ordningen.
• Politidirektoratet avgir årlig rapport om politiets maktmiddelbruk, hvor alle relevante tall og data sees i sammenheng med tilsvarende tall og data fra tidligere år.
• Det vurderes i hvilken grad det er juridisk og etisk spillerom for å registrere antatt alder, kjønn, etnisitet og eventuell psykisk uhelse om personer som det brukes maktmidler mot. Relevante interesseorganisasjoner involveres i utformingen av ordningen for innsamling av slike informasjonskategorier.

10.8 Opprettelse av et «maktmiddelråd»

Politiets bruk av maktmidler er et mye debattert tema, og mange har sterke meninger om hvordan politiet bør gå frem i forskjellige situasjoner. Utvalget har vært opptatt av å gå bredt ut, og har under arbeidet hentet inn innspill fra politiet, akademia, helsevesenet og sivilsamfunnet. I denne prosessen har utvalget sett at det kan være behov for et permanent organ som gir beslutningstagerne kvalifiserte råd knyttet til forskjellige problemstillinger om politiets bruk av makt.

Under studieturen til London ble utvalget gjort kjent med at det i England og Wales er flere organer som sammen kontrollerer politiets maktmiddelbruk på forskjellige måter. IOPC tilsvarer langt på vei den norske spesialenheten, men der den norske spesialenheten holder seg til å vurdere enkeltsaker, avgir IOPC også omfattende rapporter knyttet til forskjellige problemkompleks. Som omtalt i kapittel 8.2.4 har IOPC for eksempel avgitt en rapport om bruk av elektrosjokkvåpen, hvor det blant annet er vurdert nærmere i hvilken grad elektrosjokkvåpen brukes uforholdsmessig mye overfor enkelte grupper i befolkningen. I tillegg til IOPC fungerer også HMICFRS som et kontrollorgan. Som det fremgår av kapittel 8.2.5, har også HMICFRS ført et slags tilsyn med politiets maktmiddelbruk, og studert aspekter av denne. Under utvalgets studietur til London avholdt utvalget også et møte med Amnesty International UK. Der ble utvalget fortalt at Amnesty International og andre sivilsamfunnsorganisasjoner jevnlig blir invitert av Home Office til å gi innspill i politikkutformingen. Representanten utvalget møtte fra Amnesty International UK sa seg svært fornøyd med denne ordningen.

I Norge etterforsker Spesialenheten for politisaker om tjenestepersoner i politiet har overtrådt straffebestemmelser i tjenesten. Spesialenheten har ingen lov- eller forskriftsfestede oppgaver om å føre tilsyn eller kontroll. Det finnes enkelte andre organer i Norge, som for eksempel kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll, som fører kontroll med særlige sider av politiets virksomhet. I tillegg har Sivilombudet en overordnet tilsynsfunksjon. Det finnes med andre ord allerede et visst system for slikt tilsyn og kontroll i Norge, men på en annen måte enn i England og Wales. Utvalget er kjent med at representanter fra sivilsamfunnsorganisasjoner tidvis blir invitert av Politidirektoratet til å komme med faglige innspill i pågående prosesser. Amnesty International Norge ble for eksempel involvert under evalueringen av prøveperioden med elektrosjokkvåpen. Utvalget kjenner imidlertid ikke til at det eksisterer noen overordnet systematikk for innhenting av slike innspill, utover den alminnelige høringsrunden ved departementets forslag om endringer i regelverket mv.

På bakgrunn av kunnskapsgrunnlaget utvalget har hentet inn, og på bakgrunn av de mange debattene som har vært om politiets maktmiddelbruk, anbefaler utvalget at det opprettes et eget «maktmiddelråd». Rådet bør primært ha kompetanse til å gi råd til politiet, direktoratet og departementet om konkrete spørsmål knyttet til politiets maktmiddelbruk. Rådet bør være sammensatt av representanter fra politiet, sivilsamfunnet, helsevesenet og akademia. Barnefaglig kompetanse bør også være representert. Rådet bør ha et sekretariat som fasiliterer rådets arbeid, og som bidrar til å føre rådets anbefalinger/betenkninger i pennen. Rådet bør avgi høringssvar ved relevante høringsforslag fra departementet, men også involveres i politikkutformingen på et tidligere stadium. Rådet bør også ha kompetanse til på eget initiativ å avgi anbefalinger og betenkninger om tema som berører politiets maktmiddelbruk. Etter utvalgets syn bør et slikt råd ikke ha samme kompetanse som Spesialenheten. Det er Spesialenheten som skal vurdere om tjenestepersoner har begått straffbare handlinger i tjenesten, ikke «maktmiddelrådet». Rådet bør imidlertid kunne brukes til å evaluere enkelthendelser som har skapt stor offentlig oppmerksomhet. Nylige eksempler på dette er evalueringen av Al Noor- og Kongsberg-hendelsene. Det kan vurderes om rådet bør gis ansvar for slike evalueringer, eller om de bør involveres i evalueringene på en annen måte. Det bør også være mulig å gi rådet ansvar for å utrede og vurdere andre relevante spørsmål. Aktuelle eksempler er kvitteringsordning og bruk av kroppskamera, som begge angår politiets maktmiddelbruk.

Etter utvalgets syn er det mange gode grunner til å opprette et slikt «maktmiddelråd». For det første vil et slikt råd kunne gi politiet kvalifiserte innspill i vanskelige problemstillinger. Det er grunn til å tro at rådet kan gi kunnskapsbaserte innspill og på den måten bidra til å øke kvaliteten på politiets tjenester. For det andre vil et slikt råd bidra til demokratisk forankring og legitimitet. Sivilsamfunnsorganisasjoner m.fl. vil gis en aktiv stemme og en formell kanal for å tilkjennegi sine synspunkter og eventuelle kritikk. Politiets maktmiddelbruk er et omdiskutert tema, og det er ofte stor uenighet om hva som er rett og galt. Ved siden av å gi kvalifiserte råd, vil tilstedeværelsen av et slikt råd kunne bidra til å skape større aksept i samfunnet for at politiet bruker makt slik de gjør. For det tredje kan rådet fungere som et effektivt evalueringsorgan for hendelser som politiet mv. ønsker at skal evalueres. De siste årene har slike omfattende evalueringer funnet sted relativt hyppig, og det kan virke fornuftig å ha et permanent organ til å foreta slike evalueringer, og det er også en fordel at forskjellige stemmer er med på å utforme evalueringene av slike hendelser. Utvalget er i utgangspunktet åpen for at rådet kan gis et større kompetanseområde enn bare politiets maktmiddelbruk. De overordnede grunnene til å opprette et slikt råd, gjør seg også gjeldende overfor andre sider av politiets virksomhet. Da utvalget primært har vurdert politiets bruk av maktmidler, og ikke hele tjenesten sett under ett, ønsker utvalget å være noe tilbakeholdende med å anbefale at rådet gis kompetanse til å ha alt av politiets virksomhet som sitt kompetanseområde, men ser ikke bort fra at dette også er hensiktsmessig.

Utvalget anbefaler:

• Det opprettes et permanent «maktmiddelråd», som har i oppgave å gi kvalifiserte råd til beslutningstagere (politidirektoratet, departementet, etc.) knyttet til problemstillinger om politiets bruk av maktmidler.
• Rådet gis i tillegg kompetanse til på eget initiativ å avgi rapporter/betenkninger om aktuelle problemstillinger knyttet til politiets bruk av maktmidler.
• Rådet involveres i evalueringen av alvorlige hendelser eller lignende hvor politiet har brukt makt.
• Rådet bør bestå av representanter fra politiet, akademia, helsevesenet og sivilsamfunnsorganisasjoner. Barnefaglig kompetanse bør også være representert.
• Det bør vurderes om rådet skal ha et videre kompetanseområde enn bare politiets maktmiddelbruk.

10.9 Styrket samarbeid mellom politi og psykiatri

Utvalget har forsøkt å innhente relevant kunnskapsgrunnlag om politiets bruk av makt mot personer som antas å ha en psykisk lidelse og/eller ruslidelse. Som del av dette har det vært naturlig for utvalget å se nærmere på hvordan politiet samarbeider med psykiatrien. Utvalget har i invitert en rekke representanter fra helsevesenet, samt spurt politiet om deres erfaringer. På bakgrunn av kunnskapsgrunnlaget sitter utvalget igjen med et inntrykk av at samarbeidet kan bli bedre, og at samarbeidet i dag preges av alternative løsninger forskjellige steder i landet som fungerer i varierende grad. Overordnet mener utvalget at bedre samarbeid og kommunikasjon mellom politi og helsevesenet, og da særlig det psykiske helsevernet, kan bidra til å forebygge situasjoner hvor det er nødvendig for politiet å bruke makt.

I kapittel 5.11 har utvalget omtalt det gjeldende rundskrivet til Helsedirektoratet og Politidirektoratet som gir felles retningslinjer om samarbeidet mellom etatene. Utvalget er kjent med at det arbeides med en oppdatert utgave av rundskrivet. Så vidt utvalget kjenner til, er dette arbeidet fortsatt på et tidlig stadium, og det er vanskelig å vite hvordan rundskrivet vil se ut, og hva det vil inneholde. Utvalget tillater seg derfor å komme med anbefalinger uavhengig av det nye rundskrivet. Det kan vurderes om enkelte av de foreslåtte tiltakene bør reguleres i det oppdaterte rundskrivet, eller om det bør fremgå andre steder.

Som nevnt i kapittel 5.11 fremgår det av rundskrivet til Helsedirektoratet og Politidirektoratet at det bør «etableres lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjeneste og politi, eller at eksisterende samarbeid styrkes, slik at innholdet i rundskrivet ivaretas». Utvalget har blitt forelagt et eksempel på hvordan en slik samarbeidsrutine kan se ut, se kapittel 7.17. Utvalget er i utgangspunktet av det syn at slike rutiner kan være svært gode hjelpemidler for å operasjonalisere samarbeidet mellom etatene lokalt. Etter utvalgets syn er samhandling mellom politi og helsevesen avgjørende for å fange opp personer som kan falle inn under begges mandat før de gjennomfører en alvorlig voldshandling. Både av hensyn til samfunnet og til den enkelte pasient, er det viktig at politiet og helsevesenet tilstreber kommunikasjon i den utstrekning lovverket åpner for dette. Viktige formål med samarbeidet er å søke å bedre situasjonen for personer med psykisk lidelse og deres pårørende. Mennesker med alvorlig psykisk lidelse trenger trygghet og tydelighet på at de blir ivaretatt av helsepersonell også i situasjoner hvor de mister kontroll over egen atferd. Etter utvalgets syn er rutinen fra Bergen et godt eksempel på hvordan en slik rutine kan se ut. Rutinen gjør det mulig å samarbeide på både saks- og personnivå. Utvalget anbefaler derfor, i likhet med rundskrivet, at det etableres tilsvarende rutiner i hvert eneste politidistrikt. Dersom det ikke allerede eksisterer tilsvarende rutiner, bør politiet lokalt ta initiativ for at dette kommer på plass. Som del av arbeidet med rutiner er det viktig å etablere kontaktpersoner/punkter som de ulike etatene kan henvende seg til lokalt.

I kapittel 5.12 har utvalget vurdert alternative tiltak for å bedre erfaringslæringen i politiet. Etter utvalgets syn er det også behov for tverretatlig læring av uønskede hendelser der politi og helse har vært involvert. Utvalget kjenner ikke til at dette gjøres på et systematisk nivå i dag. Som det fremgår av kapittel 7.10, har Spesialenheten behandlet 27 saker fra 2017 og frem til i dag hvor politiet har avfyrt skytevåpen. 18 av disse sakene er registrert som psykiatri. I 5 av sakene ble noen skutt og drept av politiet, og tre av disse ble initiert av en anmodning fra helse/psykiatri om bistand fra politiet. Siden 2017 har det med andre ord forekommet mange hendelser som kan gi grunnlag for tverretatlig erfaringslæring. Utvalget mener særlig at alle hendelser der personer som har behov for helsehjelp, men som ender med å bli skutt og drept av politiet, bør analyseres i felleskap mellom politi og helse, med siktemål om å finne læringspunkter som kan forebygge at slikt ikke skjer igjen. Det kan også tenkes at det foreslåtte «maktmiddelrådet» kan spille en rolle i denne erfaringslæringen.

Det er imidlertid ikke bare behov for tverretatlig erfaringslæring. Etter utvalgets syn er det også generelt behov for å forbedre kompetanseoverføringen mellom politiet og helsevesenet. Ved oppdrag og i møter med rusede personer, eller pasienter med psykiske utfordringer og andre medisinske tilstander, kan innsatspersonell komme i situasjoner som kan være farlige eller oppleves som en trussel mot egen og andres helse. For å få en felles forståelse for faginstansenes terminologi, tilnærming og håndtering av disse utfordringene, bør kompetanseoverføringen forbedres. Etter utvalgets syn bør dette gjøres gjennom å etablere et felles forum for slik kompetanseoverføring i hvert politidistrikt. Utvalget er usikre på hvordan dette forumet best organiseres, men ser for seg organisering av fagdager, nettverksmøter eller lignende, hvor relevante aktører fra helsevesenet og politiet møtes for å diskutere konkrete punkter, med formål om å lære av hverandre.

Som det fremgår av kapittel 7.16.2, er utvalget av det syn at Ukom har gjort et viktig funn i sin rapport, nemlig at politiet og politiadvokatene i for liten grad kjenner adgangen til å fremme skriftlige innleggelsesbegjæringer. Utvalget anbefaler på den bakgrunn at adgangen til skriftlig innleggelsesbegjæring omtales i det reviderte rundskrivet til Politidirektoratet og Helsedirektoratet, og at Politidirektoratet og Den høyere påtalemyndighet tar grep for å sørge for at politiet og politiadvokatene kjenner til ordningen, samt verdien av denne.

Utvalget anbefaler:

• Det etableres lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjeneste og politi, etter modell fra samarbeidsrutinen mellom politiet i Bergen, Helse Bergen og Bergen kommune.
• Det etableres et system for tverretatlig læring av alvorlige hendelser, herunder hendelser som er initiert ved bistandsanmodning fra helse til politi, og som ender med at noen blir skutt og drept av politiet.
• Det etableres et fast forum for kompetanseoverføring mellom helsevesenet og politiet i hvert politidistrikt.
• Adgangen for politiet til å fremme innleggelsesbegjæringer omtales i det reviderte rundskrivet til Helsedirektoratet og Politidirektoratet om samarbeid mellom politi og helse.
• Politidirektoratet og Den høyere påtalemyndighet må sørge for at politiet og politiadvokatene i tilstrekkelig grad er kjent med adgangen til og verdien av å fremme innleggelsesbegjæringer.

10.10 Forskning på politiets maktmiddelbruk

Som omtalt i kapittel 7.13.12 og 7.14.4, mener utvalget at det er behov for mer forskning på forskjellige problemstillinger som relaterer seg til politiets maktmiddelbruk og bevæpning. Utvalget har forstått det slik at både Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet kan påvirke hvilken forskning som prioriteres i sektoren, herunder ved å bevilge midler. Utvalget har derfor valgt å rette anbefalingene sine mot nevnte etater. Anbefalingene er imidlertid generelle og bør også være av interesse for andre, herunder Politihøgskolen.

Utvalget anbefaler:

• Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at det forskes på politiets maktmiddelbruk mot barn og sårbare grupper.
• Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at det forskes på holdninger til bevæpning blant grupper som av ulike grunner er hyppigere i kontakt med politiet enn gjennomsnittsbefolkningen.
• Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at det forskes på hvordan bevæpning påvirker befolkningens tillit til politiet.
• Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at det forskes på hvordan bevæpning påvirker tjenestepersoners og publikums atferd, herunder om hvordan «våpeneffekten» får utslag i norsk kontekst.