1 Sammendrag

I denne rapporten har Maktmiddelutvalget oppdatert kunnskapsgrunnlaget om politiets bruk av maktmidler og brukt det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget til å beskrive, vurdere og anbefale forskjellige modeller og tiltak. Utvalget har bygd videre på NOU 2017:9, men siden Bevæpningsutvalget bare utredet bevæpningsspørsmålet, og ikke politiets maktmiddelbruk generelt, har Maktmiddelutvalget også sett hen til annet kunnskapsgrunnlag.

Rapporten innledes med en redegjørelse for gjeldende rett og praksis. Politiets bruk av makt reguleres av et bredt spekter av rettskilder. Utvalget mener overordnet at dagens regelverk fungerer godt, særlig for politiet, men at det bør foretas en helhetlig gjennomgang av regelverket for å gjøre det mer tilgjengelig og mindre fragmentarisk. Utvalget mener i tillegg at det bør utredes om det bør foretas endringer i dagens regulering av politiets maktbruk i nødvergesituasjoner, og at det bør gjøres endringer i politiloven § 6 for å fremheve de særlige hensynene politiet skal ta i møte med barn.

I kapittel 5 gjøres det rede for gjeldende praksis innenfor utvalgte tema som er relevante for politiets maktmiddelbruk. Ifølge mandatet skulle utvalget «legge maktpyramiden til grunn i sitt arbeid». Utvalget har merket seg at maktpyramiden er grundig innarbeidet i politiet, og at mange nærmest ser på pyramiden som en del av regelverket. Utvalget understreker derfor at maktpyramiden ikke er ment som noe mer enn en refleksjon av regelverket, og at det er viktig å huske at pyramiden primært er et pedagogisk virkemiddel, og at trinnene i pyramiden er dynamiske og veiledende.

I kapittel 5 gjøres det også rede for erfaringslæring i politiet. Etter utvalgets syn har Politidirektoratet gjort et betydelig arbeid siden 2017 med å utvikle og implementere metodikk for å lære av hendelser, herunder av Spesialenhetens vedtak. Utvalget ser imidlertid en sårbarhet knyttet til distriktenes mulige underrapportering av hendelser som skal meldes inn for å bidra til nasjonal læring. Utvalget understreker i den sammenheng viktigheten av at evalueringsrapporter gjøres bredt tilgjengelig.

I kapittel 5 gjøres det også rede for hvordan politiet registrerer og rapporterer om bruk av maktmidler i dag. Utvalget mener generelt at dagens system for registrering og rapportering av bruk av andre maktmidler enn skytevåpen er mangelfullt. Det er et stort forbedringspotensial når det kommer til selve rapporteringen, men også hvordan dataene bearbeides og offentliggjøres. Etter utvalgets syn bør det gjennomføres flere tiltak for å sørge for bedre registrering, rapportering og offentliggjøring av politiets maktmiddelbruk.

I kapittel 5 beskrives også gjeldende praksis for bruk av makt mot barn og sårbare grupper. Samtidig med utvalgets arbeid har Politidirektoratet utarbeidet nasjonale retningslinjer for politiets møte med barn. Utvalget har lest et utkast til retningslinjer og mener overordnet at retningslinjene samsvarer med gjeldende rett og den barnefaglige veilederen til Politiets utlendingsenhet. Utvalget er positive til de nye retningslinjene, men understreker at det er viktig med en god implementeringsplan, herunder at retningslinjene integreres i undervisningen på Politihøgskolen. Når det kommer til håndteringen av sårbare grupper, som utvalget har definert som personer med psykisk lidelse og/eller ruslidelse, arbeider Politidirektoratet og Helsedirektoratet for tiden med å oppdatere rundskrivet om etatenes ansvar for psykisk syke. Etter utvalgets syn blir det viktig med en god plan for implementering også her.

I kapittel 6 gjøres det rede for Bevæpningsutvalgets vurderinger og anbefalinger. Selv om det fremgår av mandatet at Maktmiddelutvalget skal «bygge videre på» Bevæpningsutvalgets utredning, har Maktmiddelutvalget tolket mandatet dithen at det også er rom for å utfordre Bevæpningsutvalgets vurderinger og konklusjoner, hvis det nye kunnskapsgrunnlaget gir grunn til dette. Maktmiddelutvalget har registrert at flertallet av Bevæpningsutvalgets anbefalinger er fulgt opp. Samtidig er enkelte anbefalinger ikke fulgt opp. Maktmiddelutvalget stiller seg bak og gjentar noen av disse.

I kapittel 7 presenteres det nye kunnskapsgrunnlaget. Kapittelet innledes med en presentasjon av oppdaterte tall om politiets bruk av maktmidler etter 2017. Politiet har fremlagt tall om bruk av skytevåpen. I perioden 2009 til 2014 ble ingen skutt og drept av politiet. Siden 2017 har fem blitt skutt og drept. Politidirektoratet har ikke kunnet forelegge tilsvarende tall over bruk av andre maktmidler enn skytevåpen. Utvalgsleder valgte derfor å gjennomføre en spørreundersøkelse for å kartlegge dette. Det fremgår blant annet av resultatene fra undersøkelsen at bruken av pepperspray og batong fremstår som svært lav.

I kapittel 7.3 og kapittel 7.4 gjøres det rede for bevæpninger i perioden 2017 til 2022 og oppdaterte tall om responstid. Siden 2017 har samtlige politidistrikt vært midlertidig bevæpnet i to perioder. Etter utvalgets vurdering danner periodene et erfaringsgrunnlag med relevans for bevæpningsspørsmålet. Utvalget sitter bare på gjennomsnittstall om politiets responstid. Tallene viser at responstiden, herunder klargjøring- og utrykningstiden, er vesentlig kortere i urbane enn i rurale strøk. Tallene gir imidlertid ikke grunn til å si noe om hvor mange oppdrag, både i urbane og rurale strøk, som har så kort klargjøring- og utrykningstid at bevæpningsprosedyren utgjør en negativ belastning. Dette er tall som ville vært av større interesse i vurderingen av bevæpningsmodellene, sammenlignet med gjennomsnittstallene utvalget har blitt forelagt.

I kapittel 7.5 beskrives kriminalitetsutviklingen. Som da Bevæpningsutvalget la frem sin utredning i 2017, er det overordnede inntrykket i 2022 at det totale omfanget av kriminalitet i Norge og Vest-Europa er på vei ned. Trenden har vedvart lenge, og det er ingenting som tilsier at den ikke vil fortsette. Enkelte kriminalitetstyper er imidlertid ikke på vei ned, som for eksempel vold mot offentlig tjenesteperson og politi. Når det kommer til politiets fremtidsrettede trusselvurdering, har utvalget særlig merket seg at det forventes økt voldsutøvelse begått av personer med alvorlig psykisk sykdom, og at det forventes at antall voldshendelser blant mindreårige vil øke. Når det kommer til politiets innbyggerundersøkelser og Nasjonal trygghetsundersøkelse, har Maktmiddelutvalget merket seg at tilliten til norsk politi generelt er høy, og at det ikke er mulig å identifisere noen variasjon i tilliten i perioder hvor politiet har vært midlertidig bevæpnet.

I kapittel 7.6 beskrives samfunnsutviklingen innen psykisk helse og rus. Tall fra politiets operative register (PO) viser at det har vært en jevn årlig økning i antall oppdrag som er kodet som psykiatrioppdrag. Dette samsvarer med signalene mange i politietaten har gitt over år. Flere har fremhevet at økningen i antall psykiatrioppdrag kan skyldes endringene i psykisk helsevernloven av 10. februar 2017. Etter utvalgets syn er det lite som tilsier en tydelig årsakssammenheng mellom lovendringen og økningen i antall oppdrag. Utvalget understreker at det kan være mange årsaker til økningen, blant annet reduksjonen av antall døgnplasser i psykiatrien. Etter utvalgets syn kan det uansett ikke gå upåaktet hen at politiet stadig må håndtere flere alvorlig psykisk syke. Trenden gir grunn til å understreke behovet for økt kompetanse om håndteringen av psykisk syke i politiet, samt å forbedre samhandling en mellom politiet og det psykiske helsevernet.

I kapittel 7.7 gjøres det rede for terrorutviklingen siden 2017. Ut fra de gjennomgåtte kunnskapskildene ser det ut til at antall terrorangrep i Vest-Europa har gått noe ned. At antall angrep har gått ned, betyr imidlertid ikke at trusselen ikke fortsatt kan være høy. Sammenlignet med perioden frem til 2013 er tallene for perioden 2017 til 2021 fortsatt høye. Bevæpningsutvalget la til grunn at forskjellen på fremskutt lagring og generell bevæpning vil være «veldig begrenset» i det store flertallet av terrorhendelser. På bakgrunn av denne konklusjonen har Maktmiddelutvalget forsøkt å oppdatere kunnskapsgrunnlaget om sammenhengen mellom terrortrusselen og bevæpning. Det fremgår av det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget at Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet er av et noe annet syn enn Bevæpningsutvalget, da terrortrusselen har vært begrunnelsen bak periodene med midlertidig bevæpning siden 2017. Maktmiddelutvalget har forståelse for Bevæpningsutvalgets konklusjoner, men er enige i vurderingen til direktoratet og departementet av at bevæpning kan bidra til redusert responstid, og at terrortrusselen derved er et relevant argument i spørsmålet om politiet bør være permanent bevæpnet eller ikke.

I kapittel 7.8 beskrives innholdet i rapporten «Samfunnsutviklingen frem mot 2030 – utfordringer for politiet, PST og påtalemyndigheten», som ble publisert av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i 2021. Rapporten trekker opp de lange linjene for samfunnsutviklingen og beskriver utviklingstrekk som forventes å ville prege utfordringsbildet. Etter utvalgets syn er refleksjonene interessante og relevante, men de har liten praktisk betydning for politiets maktmiddelbruk og bevæpning i dag.

Samtlige politidistrikt ble invitert til å komme med skriftlige innspill til utvalgets arbeid. Politidistriktenes innspill beskrives i kapittel 7.9. Det fremgår av innspillene at erfaringene med periodene med midlertidig bevæpning har vært gode i distriktene. Elektrosjokkvåpen får også positiv omtale. Det fremgår videre av innspillene at distriktene ser flere svakheter enn fordeler ved dagens bevæpningsmodell. Det pekes blant annet på som en svakhet at tjenestepersonene ikke er bevæpnet når de akutt står overfor en forhøyet risiko eller trussel. Det fremheves som en styrke at det gjennomføres et taktskifte når bevæpning blir vurdert og gitt, og at dette taktskiftet gjør mannskapet mer skjerpet.

Utvalget ønsket å hente erfaringer fra konkrete hendelser, og valgte derfor å se nærmere på Spesialenhetens fem påtalevedtak som er fattet siden 2017 hvor noen har blitt skutt og drept av politiet. Vedtakene er omtalt i kapittel 7.10. Det ble også avholdt møter med tjenestepersonene som var involvert i to av hendelsene. Utvalget registrerer med bekymring at samtlige av personene som er skutt og drept siden 2017 har fremstått som psykisk syke, og at tre av fem hendelser ble initiert ved bistandsanmodning fra helsevesenet. Bekymringen har blant annet gitt utvalget grunn til å anbefale at det etableres et system for tverretatlig erfaringslæring av slike hendelser, hvor både politi og helsevesen involveres.

I kapittel 7.11 gjøres det nærmere rede for enkelte punkter fra evalueringen av Kongsberg-hendelsen. Utvalget har særlig merket seg evalueringsutvalgets anbefaling om at det bør etableres formaliserte samarbeid mellom politiet og helse- og sosialetaten. Utvalget er i utgangspunktet enig i dette, og mener at slike rutiner bør etableres over hele landet. Utvalget er derimot mer usikker på evalueringsutvalgets forslag om å vedta ny hjemmel for å følge opp personer i risikogruppen, og forslaget om å gjøre psykiatrigruppen i Oslo politidistrikt til et nasjonalt kompetansesenter.

I kapittel 7.12 gjøres det rede for evalueringene av prøveperioden med elektrosjokkvåpen. På bakgrunn av evalueringsrapportene er utvalget positive til innføring av elektrosjokkvåpen i Norge. Det er grunn til å tro at elektrosjokkvåpen kan være et effektivt maktmiddel i mange situasjoner. Selv om elektrosjokkvåpenet ikke kan anses som en fullgod erstatter for skytevåpenet, er det grunn til å tro at mange av hendelsene som frem til i dag har blitt løst med skytevåpen, kan løses med elektrosjokkvåpen i fremtiden. Utvalget ønsker i utgangspunktet en bred utrulling av elektrosjokkvåpen i politiet, slik at alt operativt tjenestepersonell har elektrosjokkvåpen tilgjengelig.

I kapittel 7.13 beskrives ny forskning om politiets maktmiddelbruk. Det fremgår her at forskningen om politiets bruk av skytevåpen er relativt omfattende, men at det er forsket lite på andre maktmidler. Det er også forsket lite på bruk av makt mot barn og sårbare grupper. Etter utvalgets vurdering belyser forskningen i liten grad sentrale aspekter i mandatet. Gjennomgangen av relevant forskning har gitt utvalget grunn til å anbefale at det bør forskes mer på enkelte tema, herunder på bruk av makt mot barn og sårbare grupper.

I kapittel 7.14 gjøres det rede for funnene fra Politihøgskolens forskningsprosjekt om bevæpning. Evalueringen av perioden med midlertidig bevæpning viser at politiet har positive erfaringer. Det fremgår videre av rapporten om politiets holdninger til bevæpning at 80 % av tjenestepersonene i dag ønsker generell bevæpning. Utvalget registrerer at befolkningen er delt når det kommer til spørsmålet om generell bevæpning, der 46 % ønsker generell bevæpning og 49 % er imot. Politihøgskolens forskningsprosjekt om bevæpning inneholder verdifulle funn, men det er etter utvalgets syn fortsatt behov for forskning og kunnskap om forskjellige problemstillinger knyttet til bevæpningsspørsmålet.

I kapittel 7.15 gjøres det rede for forskjellige innspill om regulering av politiets maktbruk mot barn. Både Barneombudet og Norges institusjon for menneskerettigheter mener at dagens regelverk i for liten grad reflekterer de særlige hensynene som politiet må ta ved bruk av makt mot barn. Utvalget er enig i dette og mener politiloven § 6 bør endres deretter. På bakgrunn av innspillene mener utvalget også at det må gjøres en ny vurdering av politiets bruk av spyttbeskytter når den helsefaglige vurderingen som Politidirektoratet har bestilt, foreligger. Dersom spyttbeskytter fortsatt skal brukes som maktmiddel, bør det gis nye regler i instruksverket som setter en høy terskel for slik bruk, og det bør fremgå av instruksen at terskelen er enda høyere for bruk av spyttbeskytter mot barn.

I kapitlene 7.16, 7.17 og 7.18 beskrives forskjellige erfaringer og retningslinjer fra helsevesenet mv. I kapittel 7.16 gjøres det rede for anbefalingene til Ukom i rapporten «Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand?». Utvalget har særlig merket seg funnet om at politiet og politiadvokatene i for liten grad kjenner til adgangen til å fremme skriftlige innleggelsesbegjæringer. I kapittel 7.17 gjøres det rede for en lokal samarbeidsrutine mellom politi og helsevesen. Etter utvalgets syn er rutinen et godt eksempel på hvordan de forskjellige etatene kan samarbeide lokalt for å gi personer med alvorlige psykiske lidelser den riktige behandlingen, som igjen kan bidra til å forebygge kriminalitet. Utvalget anbefaler at det etableres tilsvarende rutiner i hele landet. I kapittel 7.18 gjøres det rede for opplæringsprogrammet MAP (Møte med aggresjonsproblematikk). Etter utvalgets syn inneholder MAP-programmet kunnskap som politiet kan lære av, og som kan gjøre politiet bedre rustet til å håndtere aggresjonsproblematikk.

I kapittel 8 gjøres det rede for erfaringer fra Danmark, Sverige, England og Wales. Utvalget har særlig merket seg at det er påfallende stor forskjell mellom de nevnte landene og Norge når det kommer til registrering og offentliggjøring av tall og statistikk om bruk av andre maktmidler enn skytevåpen. Der norsk politi nærmest ikke kan publisere noen tall, utgir politiet i de andre landene utfyllende årsrapporter med tall og statistikk om politiets maktmiddelbruk. Etter utvalgets syn kan det hentes betydelig inspirasjon fra alle landene utvalget har sett hen til. Det engelske politiet har den klart mest utførlige statistikken. Utvalget har merket seg at engelsk politi også registrerer og offentliggjør statistikk om personene politiet bruker makt mot, herunder om antatt alder, kjønn, helse og etnisitet. Tall og statistikk om disse faktorene gir verdifull kunnskap når det skal tas politiske beslutninger, samt som grunnlag for forskning. Etter utvalgets syn bør det foretas en vurdering av om det er mulig å registrere tilsvarende opplysningskategorier i Norge.

I kapittel 9 beskrives og vurderes de alternative bevæpningsmodellene. Utvalget gikk bredt ut og vurderte til sammen 11 forskjellige modeller. Etter innledende diskusjoner valgte utvalget særlig å fokusere på to modeller, dagens modell og generell bevæpning. Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, som består av utvalgsmedlemmene Pål Lagestad, Heidi Kløkstad, Kjetil Lussand, Merete Løkkebakken og Jahn Erik Solheim, anbefaler innføring av generell bevæpning. Mindretallet, som består av utvalgsmedlemmene Marius Dietrichson, Brede Aasen og Åse Langballe, anbefaler videreføring av dagens modell. Flertallet begrunner sitt syn med at dagens modell ikke er tilstrekkelig til å møte trusselbildet slik dette er beskrevet i det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget. Etter flertallets syn er det således et behov for at operativt personell er generelt bevæpnet, samtidig som kostnadene ved slik bevæpning ikke vil være vesentlige. Mindretallet begrunner sitt syn med at det ikke finnes et reelt behov for å innføre generell bevæpning, og at dagens modell avveier de ulike hensynene på en god og balansert måte. Mindretallet viser til at det ikke har fremkommet nye opplysninger i det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget som tilsier innføring av generell bevæpning, og at kostnadene for samfunnet ved generell bevæpning vil være for store, samtidig som det vil være begrenset med positive effekter ved generell bevæpning.

I kapittel 10 gjøres det nærmere rede for de øvrige tiltakene utvalget anbefaler. Etter utvalgets syn bør politiets kompetanse om håndteringen av barn og sårbare grupper forbedres. Utvalget er usikker på hvordan dette kan gjøres på best mulig måte, men mener det bør vurderes om det er plass til større fokus på håndteringen av barn og sårbare grupper i politiutdanningen og i vedlikeholdstreningen. Etter utvalgets syn bør det også vurderes om det i større grad bør trenes scenariobasert i håndteringen av barn og sårbare grupper, og om det kan legges til rette for økt antall timer i skytesimulator for den enkelte politistudent. Utvalget mener også at det bør vurderes om elementer fra MAP-programmet bør integreres i politiutdanningen og vedlikeholdstreningen.

I kapittel 10 fremmes det også forslag om å opprette et «maktmiddelråd». Dette er et råd som bør ha kompetanse til å gi råd til politiet, direktoratet og departementet om konkrete spørsmål knyttet til politiets maktmiddelbruk. Rådet bør være sammensatt av representanter fra politiet, sivilsamfunnet, helsevesenet og akademia. Barnefaglig kompetanse bør også være representert. Rådet bør avgi høringssvar ved relevante høringsforslag, men også involveres i politikkutformingen på et tidligere stadium. Rådet bør også ha kompetanse til på eget initiativ å avgi anbefalinger og betenkninger om tema som berører politiets maktmiddelbruk. Rådet bør også kunne involveres i evalueringen av alvorlige hendelser, men det bør tydelig avgrenses fra Spesialenhetens kompetanse. Etter utvalgets syn vil et slikt råd kunne gi politiet kvalifiserte og gode innspill i vanskelige spørsmål, samtidig som det vil bidra til å gi politiets maktbruk økt legitimitet og demokratisk forankring. Utvalget er i utgangspunktet åpne for at rådet også gis et større kompetanseområde enn bare politiets maktmiddelbruk.

I kapittel 10 gjøres det også rede for utvalgets anbefaling om styrket samhandling mellom politiet og det psykiske helsevernet. Etter utvalgets syn er det generelt et behov for å forbedre kompetanseoverføringen mellom politiet og helsevesenet. Ved siden av å etablere lokale samarbeidsrutiner mellom politi og helsevesen over hele landet, og å etablere systemer for tverretatlig læring, anbefaler utvalget at det etableres et fast forum for kompetanseoverføring mellom helsevesenet og politiet i hvert distrikt. Etter utvalgets syn vil dette kunne bidra til forbedret felles forståelse for faginstansenes terminologi, tilnærming og håndtering av alvorlig psykisk syke og rusede personer.

I kapittel 11 beskrives de økonomiske og administrative konsekvensene som kan forventes av utvalgets anbefalinger. Etter utvalgets vurdering vil de foreslåtte tiltakene i all hovedsak kunne håndteres innenfor sektorenes eksisterende budsjettrammer. Etter utvalgets samlede vurdering vil innføring av generell bevæpning ikke medføre merkostnader av betydning, og heller ikke få administrative konsekvenser. Anbefalingen om å etablere et «maktmiddelråd» er utvalgets mest kostnadsdrivende forslag.

Utvalgets anbefalinger:

• Det bør foretas en overordnet gjennomgang av reglene i politiloven og det underliggende instruksverket som regulerer politiets bruk av makt. Formålet med gjennomgangen bør være å gjøre regelverket mindre fragmentarisk og mer tilgjengelig både for politiet og publikum.
• Det bør utredes om det bør foretas endringer i dagens regulering av politiets maktbruk i nødvergesituasjoner, herunder om politiets maktbruk i sin helhet bør reguleres i politiloven.
• Justis- og beredskapsdepartementet fremmer et forslag for Stortinget om å endre politiloven § 6 for å fremheve de særlige hensyn som skal tas i møte med barn. Endringen i politiloven § 6 etterfølges av tilsvarende presiseringer i underliggende instrukser og rundskriv.
• Det foretas en ny vurdering av bruk av spyttbeskytter etter at den helsefaglige vurderingen foreligger. Denne vurderingen bør være offentlig. Dersom det besluttes at spyttbeskytter fortsatt skal brukes som maktmiddel, bør det gis nye regler i instruksverket som setter en høy terskel for slik bruk, og det bør fremgå av instruksen at terskelen er enda høyere for bruk av spyttbeskytter mot barn.
• I likhet med Bevæpningsutvalget anbefaler Maktmiddelutvalget at politiets bruk av makt registreres systematisk, herunder ved at det utarbeides verktøy som muliggjør kontinuerlig registrering av maktbruk og som kan gi en samlet oversikt over denne. Oversikten bør offentliggjøres regelmessig, og innholdet bør brukes i politiets erfaringslæring.
• Det vedtas endringer i instruksverket for å gjøre det pliktig for tjenestepersoner å registrere bruk av andre maktmidler i tillegg til skytevåpen.
• Det bygges videre på arbeidet med Maktmiddel-applikasjonen. Det arbeides systematisk for å sørge for at bruk av applikasjonen integreres i tjenestehverdagen.
• Reglene om registrering av bruk av elektrosjokkvåpen i prøveperioden videreføres i den permanente ordningen.
• Politidirektoratet avgir årlig rapport om politiets maktmiddelbruk, hvor alle relevante tall og data sees i sammenheng med tilsvarende tall og data fra tidligere år.
• Det vurderes i hvilken grad det er juridisk og etisk spillerom for å registrere antatt alder, kjønn, etnisitet og eventuell psykisk uhelse om personer som det brukes maktmidler mot. Relevante interesseorganisasjoner involveres i utformingen av ordningen for innsamling av slike informasjonskategorier.
• Politihøgskolen vurderer om det er plass i politiutdanningen til økt fokus på håndteringen av barn og sårbare grupper, om det i større grad bør trenes scenariobasert i håndteringen av barn og sårbare grupper, om det kan legges til rette for økt antall timer i skytesimulator for den enkelte politistudent, og om elementer fra MAP-programmet kan tas inn i politiutdanningen.
• Politihøgskolen vurderer om det er rom for å øke fokuset på håndteringen av barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen, om det i større grad bør trenes scenariobasert på håndteringen av barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen, og om elementer fra MAP-programmet kan tas inn i vedlikeholdstreningen.
• Det etableres lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjeneste og politi, etter modell fra samarbeidsrutinen mellom politiet i Bergen, Helse Bergen og Bergen kommune.
• Det etableres et system for tverretatlig læring av alvorlige hendelser, herunder hendelser som er initiert ved bistandsanmodning fra helse til politi, og som ender med at noen blir skutt og drept av politiet.
• Det etableres et fast forum for kompetanseoverføring mellom helsevesenet og politiet i hvert politidistrikt.
• Adgangen for politiet til å fremme innleggelsesbegjæringer omtales i det reviderte rundskrivet til Helsedirektoratet og Politidirektoratet om samarbeid mellom politi og helse.
• Politidirektoratet og Den høyere påtalemyndighet må sørge for at politiet og politiadvokatene i tilstrekkelig grad er kjent med adgangen til og verdien av å fremme innleggelsesbegjæringer.
• Det opprettes et permanent «maktmiddelråd», som har i oppgave å gi kvalifiserte råd til beslutningstagere (politidirektoratet, departementet, mv.) knyttet til problemstillinger om politiets bruk av maktmidler. Rådet gis i tillegg kompetanse til på eget initiativ å avgi rapporter og betenkninger om aktuelle problemstillinger knyttet til politiets bruk av maktmidler. Rådet involveres i evalueringen av alvorlige hendelser eller lignende hvor politiet har brukt makt. Rådet bør bestå av representanter fra politiet, akademia, helsevesenet og sivilsamfunnsorganisasjoner. Barnefaglig kompetanse bør også være representert. Det bør vurderes om rådet skal ha et videre kompetanseområde enn bare politiets maktmiddelbruk.
• Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at det forskes på politiets maktmiddelbruk mot barn og sårbare grupper, på holdninger til bevæpning blant grupper som av ulike grunner er hyppigere i kontakt med politiet enn gjennomsnittsbefolkningen, på hvordan bevæpning påvirker befolkningens tillit til politiet, og på hvordan bevæpning påvirker tjenestepersoners og publikums atferd, herunder om hvordan «våpeneffekten» får utslag i norsk kontekst.
• Flertallet, som består av utvalgsmedlemmene Pål Lagestad, Heidi Kløkstad, Kjetil Lussand, Merete Løkkebakken og Jahn Erik Solheim, anbefaler innføring av generell bevæpning. Mindretallet, som består av utvalgsmedlemmene Marius Dietrichson, Brede Aasen og Åse Langballe, anbefaler videreføring av dagens modell.