1 Proposisjonens hovedinnhold

Farskap til nesten halvparten av barna som årlig fødes i Norge fastsettes etter pater est-regelen, som legger til grunn at morens ektemann er faren til barna hun føder. Prinsippet er sentralt i familieretten, og har vært et mønster for lovgivningen i de fleste europeiske land. Departementet har vurdert om denne regelen også bør gjelde for samboende foreldre, men vil ikke gå inn for en slik endring, bl.a. fordi det ikke finnes noen tilfredsstillende dokumentasjon for at foreldrene faktisk lever sammen på fødselstidspunktet. For å heve anseelsen til farskapserkjennelsen når foreldrene er ugifte, fremmes det forslag om å endre lovens begrepsbruk, slik at ugifte fedre skal erklære farskap. Videre bør det ved oppfølgningen av lovendringene legges til rette for at etablering av farskap for ugifte kan gjennomføres på en mer verdig og høytidspreget måte.

Fra 2005 har farskap kunne fastsettes ved ensidig erklæring fra en mann som er registrert på samme adresse som moren i folkeregisteret. Dette gjelder selv om moren ikke er enig i farskapsfastsettelsen. Farskapet vil gjelde fram til en eventuell avgjørelse i farskapssak endrer det. Departementet foreslår å oppheve regelen, slik at det er nødvendig at både mor og far er enige, for at farskap skal kunne fastsettes ved erkjennelse. Etablering av farskap innebærer vesentlige og omfattende juridiske konsekvenser som samværsrett, forsørgelsesplikt og arverett. Det bør derfor ikke fastsettes automatisk på bakgrunn av felles adresse i folkeregisteret eller på bakgrunn av en ensidig erklæring fra en av foreldrene.

I dag kan barnet, moren, faren og en person som mener han er far til et barn til enhver tid reise sak for å endre farskap som følger av ekteskap eller erkjennelse. Tidligere var adgangen til å reise sak om endring av farskap begrenset av tidsfrister, men disse ble opphevet i 2002. Lovendringen i 2002 ga også mulighet for gjenopptakelse av farskapsdom som hadde blitt avsagt av retten uten at det forelå DNA-analyse. Det foreslås nå en gjeninnføring av tidligere frister for foreldrenes og tredjemanns adgang til å anlegge sak om endring av farskap fastsatt ved pater est-regelen eller erkjennelse. Barnet skal alltid kunne reise sak uavhengig av tidsfrister. Det foreslås videre en bestemmelse om at barnet skal kunne få kunnskap om sin biologiske far uten at dette får konsekvenser for farskapet. Adgangen til å kreve en dom om farskap gjenopptatt fordi den ble avsagt uten DNA-analyse foreslås videreført.

Farskap kan endres administrativt dersom en annen mann erkjenner farskap og erkjennelsen blir godtatt skriftlig av moren og den som har vært regnet som far. Det er videre et vilkår at Arbeids- og velferdsdirektoratet finner det trolig at den andre mannen er far til barnet. Det foreslås å lovfeste krav om DNA-analyse som bekrefter farskapet, for at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne fatte vedtak om endring av farskap. Videre foreslås det at saken sendes til domstolen for avgjørelse, dersom et barn over 18 år ikke samtykker til endring av farskapet.

Det offentlige har ansvar for at det fastsettes farskap til barn, hvor dette ikke er etablert ved barnets fødsel. Barnets rett til å få fastsatt farskap anses som så viktig, at morens eventuelle ønske om å hemmeligholde farskapet ikke tillegges vekt. Det foreslås å videreføre gjeldende regler om at det offentlige har plikt til å fastsette farskap når dette ikke følger av ekteskap eller erklæring/erkjennelse. Det legges til grunn at denne plikten også gjelder når barnet er født i utlandet, men er bosatt i Norge sammen med én av foreldrene. Det foreslås at farskapssak skal kunne behandles i Norge når barnet er bosatt her, uavhengig av om moren eller barnets verge ønsker det.

I tilfeller hvor anerkjennelse av farskap eller medmorskap fastsatt i utlandet avslås, foreslås det å lovfeste at det offentlige har en plikt til å fastsette farskap etter norske regler.

Det er behov for å klargjøre rettstilstanden (barneloven §§ 5 og 81) slik at bestemmelsene blir effektive i surrogatisaker også i tilfeller hvor de norske foreldrene ikke ønsker å medvirke til fastettelse av farskap eller klarlegging av morskap.

Det foreslås videre å lovfeste at det offentlige skal ha plikt til å avklare morskap, i tilfeller hvor det er uklart hvem som har født barnet. Dette kan for eksempel være aktuelt i tilfeller hvor barnet registreres i folkeregisteret uten at morens identitet oppgis. Plikten skal være begrenset til å gjelde barn som kommer til Norge med en forelder som er bosatt her i landet. Folkeregistermyndigheten skal i disse tilfellene sende melding til bidragsfogden, som skal behandle sak om avklaring av morskap på vegne av det offentlige. Disse sakene vil skille seg fra saker om farskap, hvor DNA-analyse er et bevismiddel som gir tilnærmet fullstendig sikkerhet for fastsetting av farskap. I saker hvor det er tvil om morskap, vil DNA-analyse bare gi opplysninger om hvilken kvinne egget stammer fra, og ikke om hvem som faktisk har født barnet. Det foreslås å gi det offentlige hjemmel til å bringe sak om morskap inn for domstolen, slik at plikten til å avklare morskap i tilfeller hvor dette er beheftet med tvil, kan oppfylles. Videre foreslås det å lovfeste jurisdiksjonsregler for når norsk domstol kan behandle saker om morskap.

Barnelovens ordning med farskapsforelegg framstår som lite hensiktsmessig, fordi forelegget i seg selv ikke har noen selvstendig betydning for selve farskapsfastsettelsen. Det foreslås å oppheve ordningen med farskapsforelegg, noe som innebærer en forenkling av prosessen. Dette medfører en vesentlig forenkling i lovteksten. Departementet går inn for å beholde muligheten for å erklære farskap uten personlig frammøte, ved at farskap kan erklæres i rekommandert sending fra Arbeids- og velferdsetaten.

Sak om farskap skal reises der barnet har hjemting. Denne regelen er absolutt og gjelder også i tilfeller hvor kvinnen og barnet bor på sperret adresse. Arbeids- og velferdsdirektoratet har gjort departementet oppmerksom på at de har plikt til å reise sak om farskap, og at de ved å reise sak kan avsløre oppholdssted for mor og barn og dermed sette deres sikkerhet i fare. For å unngå å avsløre morens adresse, foreslås det å gjøre Oslo til alternativt verneting i farskapssaker hvor kvinnen og barnet bor på sperret adresse.

Videre foreslås det regler for forenkling av saksbehandlingsreglene og prosessreglene i farskapssaker bl.a. ved at lege og jordmors opplysningsplikt til Arbeids- og velferdsdirektoratet i farskapssaker oppheves, at bestemmelsen som forbyr bevisføring om partenes seksuelle forhold oppheves og at reglene om tvangsbot for gjennomføring av blodprøvetaking oppheves.

I tillegg fremmes det forslag om en del mindre endringer av redaksjonell art.