9 Endringer i prosessreglene

9.1 Utvalgets forslag til endringer i prosessreglene

9.1.1 Utvalgets forslag

Utvalget ga uttrykk for at de særskilte prosessreglene i barneloven, sammen med tvistelovens alminnelige regler, inneholder en hensiktsmessig regulering av domstolens arbeid med saker om foreldreskap. De foreslo derfor ingen vesentlige endringer i barnelovens prosessregler.

Gjeldende rett og forslagene om endringer i de prosessuelle reglene er langt på vei omtalt under de aktuelle temaene. Utvalget foreslår følgende prosessuelle endringer:

• Innføring av plikt for det offentlige til å klarlegge morskap, se omtale under kapittel 7.

• Det offentlige gis adgang til å reise sak for å klarlegge morskap, se omtale under kapittel 7.

• Gjenninnføring av frister for å reise sak om farskap, se omtale under punkt 5.1.

• Opphevelse av bestemmelsen som forbyr bevisføring om partenes seksuelle forhold, se omtale nedenfor under departementets vurdering.

• Ordlyden i § 24 om blodprøver endres for å samsvare med de tekniske mulighetene, se omtale nedenfor under departementets vurdering.

• Reglene om tvangsbot for å gjennomføre blodprøvetaking oppheves, se omtale nedenfor under departementets vurdering.

• Adgang for kommunelegen til å inngå avtale med lege som kan ta prøver for DNA-analyse i tilfeller hvor mannen som er oppgitt som far ikke vil gjøre dette hos fastlegen, se omtale nedenfor.

9.1.2 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg spesifikt om endringene som foreslås i prosessreglene. Barneombudet støtter på generell basis forslagene som har til hensikt å forenkle saksbehandlingen og prosessreglene. Arbeids- og velferdsdirektoratet har i sin høringsuttalelse bl.a. påpekt enkelte praktiske problemstillinger som oppstår i disse sakene. Dette er langt på vei søkt løst gjennom merknadene til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget.

9.1.3 Departementets vurderinger og forslag

Bestemmelsen som forbyr bevisføring om partenes seksuelle forhold oppheves

Etter gjeldende rett kan det i farskapssaker ikke spørres eller føres bevis om seksuelle forhold for partene utenom den tiden hvor moren kan ha blitt med barnet. Retten kan likevel tillate slik bevisføring når det kan ha direkte betydning for avgjørelsen i saken. Utvalget foreslår å oppheve barneloven § 22, fordi bestemmelsen anses som unødvendig ved siden av det generelle forbudet mot bevisføring om seksuell adferd i tvisteloven § 22-6, der det er gitt en unntaksbestemmelse i første ledd.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om dette forslaget.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering. I de fleste farskapssaker som behandles av domstolen benyttes DNA-analyse som avgjørende bevis. Det følger av barneloven § 25 at disse sakene kan avgjøres uten hovedforhandling, når partene har fått anledning til å uttale seg om forutsetningene for dom uten hovedforhandling er oppfylt.

Ordlyden i § 24 om blodprøver endres for å samsvare med bruk av DNA-analyse

Metodene for prøvetaking til bruk for DNA-analyse er vesentlig endret. Tidligere var blodprøver eneste typen prøver som ble benyttet for analyse i farskapssaker. I dag kan DNA-analyse foretas av prøver tatt av munnslimhinnen med vattpinne. Barneloven gir imidlertid bare hjemmel for blodprøvetaking, slik at dette er eneste alternativet i tilfeller hvor det er behov for at retten skal pålegge prøvetaking. Utvalget foreslår enkelte endringer i barneloven § 24 med sikte på å bringe bestemmelsen i samsvar med utviklingen av prøvetaking og bevisføring i farskapssaker. Dette gjelder særlig DNA-analysens avgjørende betydning som bevismiddel i farskapssaker.

Utvalget foreslår at ordlyden i § 24 første ledd endres slik at rettens pålegg presiseres til å gjelde egnet prøve for DNA-analyse. DNA-analyse regnes som den eneste aktuelle metoden for sikker testing av biologisk farskap. Det er ikke nødvendig å undersøke blodtype slik dagens lov forutsetter.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om dette spørsmålet. Departementet slutter seg til utvalgets forslag, og legger videre vekt på at den foreslåtte ordlyden ikke viser til noen spesifikk type prøve, slik at også videre teknisk utvikling på området vil være omfattet.

Reglene om tvangsbot for å gjennomføre blodprøvetaking oppheves

Etter gjeldende rett kan retten vedta å granske blodtypen eller andre arvemerker hos mor, barn og de mennene som er part i saken etter barneloven § 24. Pålegget kan gjennomføres ved tvangsbot eller ved at politiet henter vedkommende til prøvetaking hos lege. Dersom vedkommende motsetter seg prøvetaking, er det mest praktiske virkemiddelet å hente ham eller henne med politiets hjelp. Retten fatter avgjørelse om tvangsmidler ved kjennelse.

Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at tvangsbot er et upraktisk og forsinkende element ved siden av adgangen til henting av en person som ikke vil avgi prøve frivillig, og foreslår derfor at reglene om tvangsbot i § 24 tredje ledd oppheves. Dette vil føre til at tvangshenting til prøvetaking blir eneste tvangsmiddel for å innhente DNA-analyse av personer som ikke vil avgi prøve frivillig. Hjemmelen for å bruke tvang gjelder for menn som er oppgitt som far, og for moren og barnet.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om dette spørsmålet. Departementet slutter seg til utvalgets forslag.

9.2 Hvilken lege skal forestå prøvetaking for DNA-analyse

9.2.1 Bakgrunn

Det følger av barneloven § 24 første ledd at offentlig lege har plikt til å ta blodprøve i farskapssaker. Som offentlig lege regnes kommunelegen. Utvalget foreslår at det presiseres i loven at den offentlige legen som har plikt til å gjennomføre prøvetakingen, er kommunelegen eller dennes stedfortreder. Hver kommune oppnevner en eller flere kommuneleger, og disse er tillagt mange typer offentlige oppgaver i lov eller instruks fra kommunen. Kommuneleger vil derfor ha større kompetanse enn andre leger til å ivareta både den medisinske og den offentligrettslige siden av prøvetakingen.

Høringsinstansene har ikke uttalt seg konkret om dette spørsmålet.

Departementet har mottatt en henvendelse fra Helse- og omsorgsdepartementet hvor de på bakgrunn av brev fra Helsetilsynet i Oslo og Akershus ber departementet vurdere om ordlyden i barneloven § 24 er hensiktsmessig når den viser til offentlig lege. Fylkeslegen skriver:

”Det vanligste i slike saker, der en person er pålagt å avgi blodprove i farskapssak, er nok at man får ordnet dette hos sin fastlege … Det er selvsagt vesentlig at man får gjort dette raskt og greit, noe vi antar er bakgrunnen for at man tok med en egen bestemmelse om prøvetaking i barnelova. Etter barnelova § 24 er det imidlertid bare ”offentleg lækjar” som plikter å ta slike prøver. Da barnelova kom i 1981, betydde dette distriktslegen (i enkelte byer stadslegen), som vanligvis hadde praksis ved siden av sitt offentlige virke og slik prøvetaking ordnet seg greit. Antakelig er bestemmelsen ikke like praktisk i dagens virkelighet. Den offentlige legen er ofte en kommuneoverlege på heltid uten pasientpraksis, og kanskje med uegnete lokaler etc. for denne typen virksomhet. Han vil oftest derfor måtte henvise til et legesenter for å få prøven tatt.

I tillegg har vi siden den gang fått en fastlegeordning, og selv om fastlegen har en betydelig tilknytning til det offentlige vil ikke betegnelsen ”offentleg lækjar” omfatte disse. Det kan altså virke som barnelova er noe utdatert på dette punkt, og vi tillater oss derfor å be Helsedirektoratet vurdere om det er hensiktsmessig å foreslå barnelova endret slik at for eksempel alle fastleger har plikt til å ta slike prøver, uavhengig av om vedkommende det skal tas prøve av er pasient hos legen eller ikke. Det vil, etter vår oppfatning, være den mest hensiktsmessige måten å sikre rask og grei prøvetaking.”

9.2.2 Departementets vurderinger og forslag

Utvalget foreslår at det presiseres i loven at den offentlige legen som har plikt til å gjennomføre prøvetakingen, er kommunelegen eller dennes stedfortreder. Som Helsetilsynet i Oslo og Akershus påpeker, er kommunelegen i dag en administrativ stilling som ikke nødvendigvis er egnet til å utføre selve prøvetakingen.

Etter at fastlegeordningen ble innført, vil de fleste kunne henvende seg til sin egen fastlege for prøvetaking. Departementet slutter seg til at fastlegen har en tilknytning til det offentlige som gjør det hensiktsmessig at det er fastlegen som i utgangspunktet gjennomfører denne typen prøver.

Å være oppgitt som mulig far kan imidlertid oppleves belastende for menn som ikke ønsker å påta seg farskapet. Departementet mener det er rimelig at enkelte menn i denne situasjonen ønsker å benytte en annen lege enn fastlegen, for å få avgitt nødvendige prøver. I disse tilfellene bør kommunelegen kunne inngå avtale med en lege i kommunen som kan ta disse prøvene. Legen bør imidlertid ikke kunne delegere dette til andre som ansatte ved laboratoriet, sekretærer eller lignende. Departementet går som følge av dette inn for en mindre justering av lovteksten som foreslås av utvalget.

9.3 Alternativt verneting når kvinnen eller barnet bor på sperret adresse mv.

9.3.1 Bakgrunn

Barneloven § 15 regulerer verneting for farskapssaker. Utgangspunktet er at sak om fastsettelse av farskap skal reises der barnet har hjemting, jf. tvisteloven § 4-4. Bestemmelsen etablerer et tvungent verneting, slik at partene ikke kan enes om å reise saken for annen domstol.

I barneloven § 57, som gjelder verneting for saker om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær, ble det i 2006 vedtatt en unntaksregel slik at sak kan reises for Oslo tingrett i tilfeller hvor barnet bor på sperret adresse eller det er søkt om eller gitt tillatelse til å benytte fiktive personopplysninger for barnet. En tilsvarende regel gjelder ikkefor saker der Arbeids- og velferdsetaten reiser sak om fastsettelse av farskap.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har gjort departementet oppmerksom på at man ved å følge vernetingsreglene i barneloven § 15 står i fare for å røpe skjermedes oppholdssted i saker hvor mor og barn har fått innvilget skjermingskode fra Skattedirektoratet:

”Som kjent plikter NAV i henhold til barneloven § 5 å ta opp farskapssak på vegne av barnet. På den annen side plikter NAV og den enkelte saksbehandler å opptre på en måte som ikke setter sikkerheten i fare for personer som har fått innvilget adresseskjerming. På denne bakgrunn finner Arbeids- og velferdsdirektoratet å innstille behandlingen av denne typen saker i påvente av en eventuell lovendring. Dette vil kunne føre til uheldige konsekvenser, og det er ikke uproblematisk når en lovpålagt oppgave ikke blir utført.”

9.3.2 Departementets vurderinger og forslag

Departementet deler Arbeids- og velferdsdirektoratets bekymring for at det offentlige ved å reise sak om farskap i mindre kommuner kan bidra til å avsløre identiteten til kvinner som har sperret adresse eller har fått tillatelse til å benytte fiktive personopplysninger. Departementet har blitt oppmerksom på denne problemstillingen etter at NOU 2009: 5 var på høring, og denne problemstillingen er dermed ikke forelagt høringsinstansene til uttalelse. Departementet legger til grunn at forslaget innebærer en mindre endring i § 15, som langt på vei tilsvarer lovendringen i barneloven § 57 som var på høring i 2004.

I Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) ble det fremmet forslag om Oslo som alternativt verneting dersom barnet bor på sperret adresse eller det foreligger vurdering av fiktiv identitet som beskyttelsestiltak. Begrunnelsen for dette var at det er enklere å oppspore trusselutsattes adresse fordi det vil framgå hvor i landet vedkommende bor.

Farskapssaker skiller seg fra samværssaker ved at det offentlige under gitte omstendigheter har plikt til å reise sak for å fastsette farskap, og ved at barnet i mange tilfeller vil være nyfødt og dermed ikke selv har fått innvilget fiktiv identitet. Departementet legger til grunn at lovteksten som følge av dette må omfatte en annen personkrets enn regelen i barneloven § 57 som gjelder saker om foreldreansvar, hvor barnet skal bo og samvær. Det foreslås at det åpnes for Oslo som alternativt verneting i tilfeller hvor moren eller barnet bor på sperret adresse eller det er søkt om eller gitt tillatelse til å benytte fiktive personopplysninger.

Reglene om verneting i farskapssaker er i dag preseptoriske. Den foreslåtte endringen om alternativt verneting, forutsetter at Arbeids- og velferdsetaten skjønnsmessig tar stilling til om sak skal reises ved vernetinget som følger av lovens hovedregel, eller om sak skal reises ved Oslo tingrett. Det bør her legges vekt på det ordinære vernetingets geografiske størrelse. Departementet understreker at det skal legges avgjørende vekt på hensynet til kvinnen og barnets sikkerhet i den konkrete saken.