15 Merknader til de enkelte lovbestemmelsene

Til §1 Lovens formål

Lovens formål er så langt mulig å sikre samfunnets behov for varer og tjenester ved kriser.

Lovutkastets innretning er slik at næringslivet skal kunne drive den virksomhet som de normalt driver også ved kriser, blant annet ved at de kan forberedes og eventuelt rustes opp.

Det fremgår av bestemmelsen at loven først og fremst er innrettet mot samarbeid med næringslivet. Pålegg overfor næringslivet er tiltenkt de tilfeller der det ikke oppnås avtaler av ulike årsaker.

Det vises også til kvalifiseringen i § 9 som innebærer at næringsdrivende ikke kan gis pålegg dersom formålet kan oppnås i tide på annen måte. Det vises også til vesentlighetskriteriet i § 2 om at loven trer inn ved kriser med vesentlige konsekvenser for tilgangen til varer og tjenester ved kriser.

Det vises for øvrig til omtale i kapittel 8.

Av hensyn til behovet for fleksibilitet omfattes alle næringsdrivende i utgangspunktet av loven. Med næringsdrivende forstås enhver som driver virksomhet av økonomisk art. Således også gårdbrukere, fiskere og utøvere av liberale yrker. Begrepet ”næringsdrivende” skal forstås i vid betydning. Det er i denne sammenheng ikke avgjørende om en virksomhet har økonomisk vinning som formål; også ideelle foreninger og stiftelser kan drive næring. Således vil for eksempel Det Norske Veritas og også Den Norske Turistforening, for så vidt angår hytte- og hotelldrift, kunne falle inn under loven. Det avgjørende er om en virksomhet er av en så fast og omfattende karakter at det vil falle naturlig å tale om næringsvirksomhet. Den helt tilfeldige og kortvarige virksomhet vil etter dette normalt falle utenom.

Kjernen er at det utøves en viss aktivitet av økonomisk karakter. ”Økonomisk” karakter brukes i motsetning til virksomhet av ideell, humanitær, sosial og lignende art. Videre må aktiviteten være av en viss varighet og et visst omfang. En enkeltstående transaksjon eller et enkelt arbeidsoppdrag faller således også utenfor. Såfremt selve den virksomhet som drives er av ”økonomisk karakter” vil det være uten betydning om virksomheten tar sikte på å gi økonomisk utbytte, eller om formålet med virksomheten er å skaffe midler til et ideelt formål. Det vil heller ikke være avgjørende om virksomheten gir overskudd, bare den rent objektivt sett er egnet til å gi det. Hvorvidt virksomheten er lagt an på å gi overskudd, eller om vederlagene stipuleres til bare å dekke de rent faktiske driftsutgiftene, vil heller ikke være avgjørende.

Næringsvirksomhet defineres gjerne som økonomisk aktivitet av en viss varighet og omfang. Det vil si at omsetningen må være over en viss størrelse og aktiviteten må strekke seg over en viss tid. Merverdiavgiftsloven (mval.) legger til grunn en omsetning på kr 50 000 eller mer over en periode på 12 måneder. Brønnøysundregisterene opererer med en kortere tidsperiode. Departementet har vurdert å knytte beløpet til folketrygdens grunnbeløp (dvs ½ G) over en periode på inntil 12 måneder, men ikke funnet dette nødvendig. Se også kapittel 8.3.

Til § 2 Lovens saklige virkeområde

Loven regulerer i første rekke forholdet mellom offentlige myndigheter (statlige og kommunale) og næringsdrivende. Myndighet kan delegeres, også til sammenslutninger som ikke nødvendigvis er ”offentlig myndighet”.

Det følger allerede av ansvarsprinsippet, jf. lovutkastet § 5, at lokale og regionale myndigheter kan ha plikt til å bistå ved krisehåndtering lokalt. Lovutkastet har i § 11 en bestemmelse om kommunal plikt til å bistå næringslivet ved krisehåndtering, men lovutkastets innretning er mot næringsdrivende, ikke mot lokale og regionale myndigheter. Et eksempel på bistand fra kommune til næringsdrivende kan være i forbindelse med rask håndtering av midlertidige tillatelser etter plan- og bygningsloven.

Loven gjelder både forberedelse og gjennomføring til kriser, jf. § 6 og merknad til § 6.

Etter lovforslaget § 2 er virkeområde begrenset til de kriser som har ”vesentlige konsekvenser” for tilgangen til varer og tjenester.

Dette innebærer at selv om en krise kan karakteriseres som en stor krise isolert sett, er det ikke sagt at den har vesentlige konsekvenser for tilgangen til varer og tjenester. I så tilfelle vil loven ikke komme til anvendelse.

Hvorvidt en krise har vesentlig betydning for tilgangen til varer eller tjenester må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det vises til omtale i kapittel 8.

Vurderingen må ta utgangspunkt i konsekvensen av bortfall over et visst tidsrom av en vare eller tjeneste som ut fra gjeldende samfunnsoppfatning er nødvendig for å opprettholde alminnelig og akseptabel levemåte, blant annet ved bruk av substitutter.

Dersom lovens virkemidler (særskilte tiltak) skal tas i bruk (og tiltakets formål ikke kan oppnås i tide gjennom avtaler og samarbeid) må de tiltak som brukes være forholdsmessige i forhold til krisens konsekvenser. Dette følger av de alminnelige ulovfestede forvaltningsprinsippene om blant annet myndighetsmisbruk og forholdsmessighet (dvs. samsvar mellom mål og virkemidler), som vil gjelde også i krisesituasjoner. Dette innebærer at vedtak om særskilte tiltak ikke må være vilkårlig, det må ikke tas utenforliggende hensyn osv.

Det er også unntak for andre regler i forvaltningsloven. Det vises til merknadene til § 13.

Det vises for øvrig til omtale i kapittel 8.1. hvor det blant annet framgår at virkeområdet snevres inn i lovutkast ved at det ikke regulerer direkte på enkeltindividnivå, men retter seg mot næringslivet.

Til § 3 Lovens stedlige virkeområde

Loven gjelder på norsk territorium til grunnlinjene og på kontinentalsokkelen. Loven vil således gjelde for installasjoner på kontinentalsokkelen. Departementet har ikke sett behov for at loven skal gjelde i den økonomiske sonen (200 nautiske mil fra grunnlinjene).

Til § 4 Lovens begreper

For nærmere omtale av bokstav b) etterspørselsjokk, bokstav c) tilbudssvikt og bokstav d) logistikkbrist vises til omtalen i kap 3.1.

Med særskilte tiltak menes enkeltvedtak som retter seg mot en nærmere spesifisert mottaker, for eksempel en eller flere næringsdrivende innen en bestemt bransje. Enkeltvedtakene kan være fattet i forbindelse med en konkret krise, men også som ledd i alminnelige beredskapsforberedelser. Enkeltvedtakene vil typisk være fattet med hjemmel i forskrift. Myndighet til å fatte vedtak kan fremgå av delegasjon eller direkte av forskrift, jf lovutkastet §§ 8 og 9.

Til § 5 Offentlige myndigheters ansvar ved krisehåndtering (ansvarsprinsippet)

Bestemmelsen er tatt inn etter mønster av tilsvarende bestemmelse i helseberedskapsloven § 2-1., men skiller seg ved at det er tatt inn en kvalifisering om at ansvaret gjelder i rimelig utstrekning på de områder kommunesektoren ikke er tillagt særlige oppgaver under normale forhold. Et eksempel på at kommunene er tillagt særlige oppgaver følger av kommunehelsetjenesteloven. For eksempel på matvaresektoren er kommunene ikke tillagt særlige oppgaver og kommunenens ansvar vil derfor være begrenset til det som i rimelig utstrekning følger av ansvarsprinsippet.

Bestemmelsen slår fast at alle som har et ansvar også har ansvar for beredskapsplanlegging og krisehåndtering på samme område. I lovutkastet § 5 presiseres det at det i denne sammenhengen er snakk om offentlige instanser. Hvor langt dette ansvaret strekker seg vil variere på de ulike ansvarsområdene. Eksempelvis kan statlige myndigheters kriseorganisering i en matvarekrise ha ansvaret for å få nødvendige matvarer ut til butikker og lager i kommunene, mens kommunen vil ha ansvar for at for eksempel kommunale sykehjem og andre pleie- og hjelpetrengende (hjemmesykepleie m.v.) får nødvendige matvarer tilkjørt, på samme måte som kommunen har dette ansvaret i en normalsituasjon. Den øvrige delen av befolkingen forutsettes da å selv kunne kjøpe og hente matvarer i butikk slik den vanligvis gjør.

Departementet har valgt å lovfeste dette ulovfestede ansvarsprinsippet for å synliggjøre at dette ligger til grunn for alt beredskapsarbeid. Det er en av pilarene beredskapsarbeidet bygger på. Lovutkastet bygger imidlertid på at det kan vedtas særskilte tiltak ved kriser for å avhjelpe de offentlige instansene som ansvaret ordinært tilligger.

Med offentlige myndigheter menes også kommuner og fylkeskommuner.

Til § 6 Forskrifter om særskilte tiltak

En krise er en situasjon av ekstraordinær karakter der tilgjengelige ressurser og ordinære ansvarsforhold ikke strekker til og ekstra tilførsel av ressurser er nødvendig. Det er således krisens konsekvenser og behovet for å tilføre ressurser for å sikre tilgang til varer og tjenester som er avgjørende for om loven kommer til anvendelse, jf merknadene til § 2.

Kriser kan inntreffe momentant og uten forvarsel. Ved andre kriser kan det være forvarsler kort tid før krisen inntreffer. Noen kriser kan også komme mer gradvis. Bestemmelsen i § 6 gir hjemmel til å gi forskriftsbestemmelser når en krise er i ferd med å inntreffe, dvs. i forkant av en kommende krise. Lovutkastet § 6 gir også hjemmel til å gi forskriftsbestemmelser om forberedelser uten at forvarsler for krise har materialisert seg, med andre ord slik at krise ikke er nært forestående. For å gi bestemmelser om forberedende tiltak er det tilstrekkelig at det er en generell risiko for en krise som oppfyller de materielle vilkårene i lovutkastet § 6.

Et forberedende tiltak vil i lovens forstand være et særskilt tiltak. Begrepet forberedende er brukt for tiltak som tidsmessig skiller seg fra andre særskilte tiltak og kan innholdsmessig være av mer forberedende karakter.

Det er ikke nødvendig at krisen har inntrådt for å kunne fatte vedtak om og iverksette forberedende tiltak som er knyttet til en konkret krise. Forberedende tiltak behøver ikke være knyttet til en påviselig risiko for at en konkret krise vil kunne inntreffe, men kan være basert på mer generelle risikoanalyser. For å understreke de forberedende tiltakene er begrepet ”risiko” tatt inn i lovteksten.

I bokstav a) er det tatt inn omsetningsregulerende tiltak. Dette er ikke rasjonering på borger/enkeltindividnivå. Omsetningsreguleringen vil rettes mot næringsaktørene. Det vises til omtale i kap 8.1. Bokstav a) er ikke uttømmende.

Begrepet risiko er tatt inn for å synliggjøre behov for forberedelser. Loven gjelder åpenbart også i de tilfeller der krisen inntreffer momentant eller uventet slik at man ikke får tid til forberedelser, men må håndtere krisen direkte.

§ 6 må ses i sammenheng med vilkårene i §§ 1, 2 og 9.

For øvrig vises til omtale i kap 6.3.

Det vises til omtale i kapittel 3.1 (jf. merknadene til lovutkastet § 4) for omtale av begrepene logistikkbrist, etterspørselssjokk og tilbudssvikt. Videre vises til kapittel 8.1 og omtale av lovens virkeområde, hvor det fremgår blant annet at lovutkastet likestiller varer og tjenester, omfatter alle typer kriser m.m.

Til § 7 Tidsbegrensede forskrifter

Bestemmelsen gir hjemmel for det departementet som normalt har sektoransvaret til å gi tidsbegrensede forskrifter. Hjemmelen vil kunne være aktuell i akutte kriser der det ikke er delegert myndighet fra Kongen til vedkommende departement. Bestemmelsen er tatt inn for å sikre at det ikke oppstår en situasjon hvor en krise ikke han håndteres i tide grunnet manglende hjemmel.

Til § 8 Vedtak om særskilte tiltak med hjemmel i forskrifter

Bestemmelsen dekker både forberedelser forut for kriser og forberedelser i tilknytning til at en konkret krise vil kunne inntreffe. Det vises til omtale til § 6 ovenfor.

Vedtak om særskilte tiltak vil kunne være aktuelt der det ikke er oppnådd avtaler med næringslivet, hvor det ikke er tid til å inngå avtaler eller av andre årsaker. I andre tilfeller vil det være tilstrekkelig med forskrifter for å regulere de aktuelle delene av næringslivet i en krise uten at det fattes vedtak om særskilte tiltak.

Lovens system er at særskilte vedtak fattes med hjemmel i forskrifter. Kongen kan i forskrift fastsette vilkår for og myndighet til å fatte vedtak om særskilte tiltak, jf. andre ledd. Myndigheten kan delegeres til sektoransvarlig departement. For eksempel kan det angis hvem som skal ha myndigheten, krav til kompetanse for den som skal fatte vedtak, vilkår for å kunne fatte vedtak.

Det vises til omtale av lovutkastet § 4 og kapittel 3.1 for innholdet i begrepene logistikkbrist, etterspørselssjokk og tilbudssvikt.

Vedtak om særskilte beredskapstiltak vil normalt fattes med hjemmel i forskrift (jf. § 8). Det er normalt det enkelte sektoransvarlige departement som fatter vedtak i henhold til den forskrift som gjelder på området. Dette forutsetter at myndighet til å fastsette forskrift er delegert, og at det er gitt forskrift. Dersom dette ikke er tilfelle kan Kongen med hjemmel direkte i loven fatte vedtak om særskilte tiltak.

Til § 9 Begrensning i adgangen til å fatte vedtak

Bestemmelsen må ses i sammenheng med lovutkastet §§ 1 og 2, som legger føringer for bruk av pålegg rettet mot næringsdrivende. Dersom formålet kan oppnås på annen måte uten at dette medfører uforholdsmessige store kostnader for samfunnet eller annen næringsdrivende, skal pålegg ikke gis. Dette må ses i lys av lovutkastet § 1. Frivillig avtale og samarbeid skal være primær håndtering ved en krise. Dersom frivillig avtale ikke oppnås, har det formodningen mot seg at den næringsdrivende ønsker å utføre et tiltak. For å pålegge den næringsdrivende å utføre et tiltak i en slik situasjon, må det medføre uforholdsmessige store kostnader å oppnå formålet i tide ved å benytte alternative aktører eller alternative tiltak. Dersom det er andre aktører som kan utføre tiltaket eller andre typer tiltak som vil oppfylle samme formål, vil det i utgangspunktet ikke være hjemmel for å gi pålegget.

Til § 10 Umiddelbar iverksettelse av særskilte tiltak

Bestemmelsen gjelder ikke for forberedende tiltak som ikke er initiert av en konkret risiko for at en krise vil inntreffe i nær framtid. Bestemmelsen gjelder kun for tiltak i kriser og forberedelser i umiddelbar tilknytning til risiko for at en krise vil inntreffe.

For andre forberedende tiltak vil ordinære regler om klageadgang og rettslig prøving komme til anvendelse da det ikke er noen nært forestående krise og tidsaspektet ikke er avgjørende.

Til § 11 Lokale og regionale myndigheters oppgaver

Første ledd stadfester lokale og regionale myndigheters plikt til å bistå næringslivet med gjennomføring av beredskapsoppgaver under en krise og ved forberedelser. Et eksempel kan være å få nødvendige tillatelser på plass.

Med beredskapsoppgaver menes beredskapsoppgaver som følger av samarbeidsavtale med næringslivet, beredskapsoppgaver som følger av loven etter forskrifter gitt i medhold av loven, samt beredskapsoppgaver som følger av vedtak om særskilte tiltak.

Etter andre ledd kan Kongen gi bestemmelser om at dersom kommunenes risiko- og sårbarhetsanslyser har avdekket behov for beredskapsplanlegging som omfatter leveranser av varer og tjenester fra næringsdrivende, skal kommunene følge dette opp ved å forberede eller gjennomføre særskilte tiltak. Et eksempel kan være at kommunene tar inn beredskapsklausuler i ordinære leveransekontrakter.

Til §12 Statlig tilsyn med kommunen og fylkeskommunen

Bestemmelsen fastsetter at fylkesmannen fører tilsyn med kommunen og fylkeskommunen.

Til § 13 Forholdet til forvaltningsloven og konkurranseloven

Forvaltningsloven gjelder i utgangspunktet ved anvendelsen av loven. For forberedelser forut for en aktuell krise vil reglene i forvaltningsloven gjelde på vanlig måte. I en aktuell krisesituasjon vil ikke forvaltningslovens regler nødvendigvis gjelde fullt ut. For eksempel vil regler om oppsettende virkning og klageadgang ikke kunne gjelde i en akutt krise. Kongen kan derfor gjøre unntak fra forvaltningslovens bestemmelser når det er nødvendig for gjennomføringen av særskilte tiltak. Dette innebærer at det i et vedtak om særskilte tiltak i forbindelse med en krise kan fastsettes at det gjøres unntak fra forvaltningslovens regler. Dersom myndighet er delegert til et departement, vil departementet kunne fastsette dette i vedtaket. Det følger av forvaltningsloven § 37 tredje ledd bokstav b) at reglene om høring og rett til uttalelse ved fastsettelse av forskrifter i forvaltningsloven ikke vil gjelde.

Konkurranseloven gjelder i utgangspunktet ved anvendelsen av loven. Dersom det unntaksvis skulle oppstå behov for å gjøre unntak fra konkurranselovens bestemmelser, er det tatt inn hjemmel som gjør dette mulig.

Til § 14 Delegasjon

Bestemmelsen sier ikke eksplisitt at Kongen kan delegere til departementene da dette anses unødvendig å presisere. Det følger av sikker forvaltningsrett. Adgangen til å delegere til kommunale myndigheter er presisert i bestemmelsen.

I visse tilfeller kan det være nødvendig å delegere myndighet til næringsorganisasjoner og liknende sammenslutninger som er sentrale i håndteringen av en krise, for eksempel en sammenslutning nedsatt ad hoc som følge av en inntruffet krise. En slik sammenslutning vil typisk kunne bestå av representanter fra en spesiell bransje som innehar kritisk kompetanse innen det aktuelle fagområdet som er berørt av krisen. Det vises forøvrig til kapittel 12.1.

Til § 15 Opplysningsplikt

Bestemmelsen skal bidra til å lette informasjonsinnhenting i forbindelse med beredskapsarbeid.

Bestemmelsen innebærer at informasjon skal hentes fra offentlige myndigheter der det er mulig, slik at næringslivet ikke belastes med informasjonsavgivelse når informasjonen finnes i andre offentlige instanser. Dette er i tråd med regjeringens arbeid med forenklinger for næringslivet og viderebruk av offentlige data.

Til § 16 Behandling av opplysninger om drifts- og forretningshemmeligheter

Bestemmelsen skal sikre at opplysninger om forretningshemmeligheter som næringsdrivende eller andre (jf. §§ 6, 15 og 17) blir pålagt å oppgi til offentlige myndigheter i forbindelse med en krise eller forberedelser til en krise, behandles slik at absolutt færrest mulig har tilgang til opplysningene slik at for eksempel opplysninger som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde ikke tilflyter konkurrenter. Det er derfor tatt inn et tillegg om at færrest mulig skal ha tilgang til opplysningene.

Til § 17 Kompensasjon til næringsdrivende

Det vises til omtale i kapittel 12.2.

Til § 18 Skjønn

Bestemmelsen gir partene anledning til å kreve skjønnsbehandling etter skjønnsloven ved behandling av krav om kompensasjon etter § 17. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett. Retten er utvidet slik at den ene part på selvstendig grunnlag kan kreve skjønnsbehandling.

Til § 19 Tvangsmulkt

Paragrafen gir regler om forvaltningsrettslig tvangsmulkt som et middel til å gjennomføre de krav som er satt i loven eller i medhold av den. Lignende regler om tvangsmulkt finnes blant annet i forurensningsloven § 73, energiloven § 7-3, arbeidsmiljøloven § 18-7, plan- og bygningsloven § 116 a og i vannressursloven § 60.

Første ledd gir hjemmel til å bruke tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av offentligrettslige vedtak (forskrifter og enkeltvedtak). Det presiseres at tvangsmulkt bare kan brukes som et gjennomføringsmiddel. Dette har særlig betydning i den forstand at det ikke kan påløpe tvangsmulkt uten at det fysisk har vært mulig for vedkommende å etterleve det aktuelle pålegget. Bestemmelsen gir bare hjemmel for tvangsmulkt ved overtredelse av loven eller ved manglende oppfyllelse av vedtak gitt i medhold av loven. Overtredelse av vedtak i medhold av annen lovgivning kan ikke gi grunnlag for tvangsmulkt.

Tvangsmulkt kan ilegges ”den ansvarlige”, jf. tredje ledd.

Påløpt tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 d. I forbindelse med inndrivingen kan namsmyndighetene også prøve om vilkårene for å ilegge tvangsmulkt er oppfylt. Påløpt tvangsmulkt tilfaller staten. Fjerde ledd gir en adgang til å redusere eller frafalle påløpt tvangsmulkt.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tvangsmulkt, herunder om tvangsmulktens størrelse og varighet, fastsettelse av tvangsmulkt og frafall av påløpt tvangsmulkt.

Til § 20 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen gir hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av loven og bestemmelser gitt i medhold av loven.

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som er ment å ivareta både individual- og allmennpreventive hensyn. Overtredelsesgebyr vil også ha til formål å hindre fremtidige overtredelser. Overtredelsesgebyr har likhetstrekk med straff, men er ikke å regne som straff og ilegges heller ikke av politi eller domstol. Sammenlignet med straff er overtredelsesgebyr et enklere og raskere sanksjonsmiddel.

Første ledd første punktum gir hjemmel til å pålegge den som har overtrådt loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven, å betale et overtredelsesgebyr til statskassen. Etter andre punktum kan fysiske personer bare ilegges overtredelsesgebyr når overtredelsen er forsettlig eller uaktsom. Tredje punktum fastsetter at et foretak ikke kan ilegges overtredelsesgebyr når overtredelsen skyldes forhold utenfor foretakets kontroll.

Overtredelsesgebyr kan gis for alle typer overtredelser. Dette gjelder både brudd på lov, forskrift og enkeltvedtak. I praksis vil det likevel først være aktuelt å ilegge overtredelsesgebyr for de mer alvorlige overtredelsene.

Når det gjelder beviskrav er utgangspunktet i sivile saker et krav om sannsynlighetsovervekt. I straffesaker er den klare hovedregelen derimot at enhver rimelig og fornuftig tvil skal lede til frifinnelse. Høyesterett har lagt til grunn at det kreves noe mer enn ordinær sannsynlighetsovervekt for at forvaltningen kan ilegge sanksjoner av pønal karakter, slik som overtredelsesgebyr. Beviskravets styrke er relativt til hvor inngripende reaksjonen er. Avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges, vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Andre ledd angir momenter som det skal legges vekt på ved vurderingen. Disse momentene skal også vektlegges i vurderingen av hvor stort et eventuelt overtredelsesgebyr skal være. Andre ledd inneholder ingen uttømmende oppregning av hvilke momenter det kan legges vekt på.

Etter andre ledd skal det legges vekt på hvor alvorlig overtredelsen har krenket de interesser loven verner. Med ”graden av skyld” siktes det til hvor klanderverdig handlingen er, for eksempel om den bærer preg av et uhell eller om den har et mer systematisk eller planmessig preg.

Ved utmålingen bør man også legge vekt på momenter som overtredelsens omfang og virkning, og det kan også legges vekt på om det er skjedd gjentatte overtredelser. Hensynet til om vesentlige samfunnsinteresser står på spill vil også være et sentralt moment.

Det skal legges vekt på å sikre forutsigbarhet i reaksjonene både for å unngå usaklig forskjellsbehandling og for å oppnå målet om preventiv virkning av reglene.

Tredje ledd bestemmer at endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Overtredelsesgebyret kan først tvangsinndrives etter at en eventuell klage på gebyret er ferdigbehandlet.

Fjerde ledd gir hjemmel for å fastsette nærmere forskrifter om overtredelsesgebyret.

Til § 21 Straff

Straffeansvar kan medføre fengsel eller bøter. Prinsippet om forholdsmessighet i strafferetten tilsier at straff skal stå i samsvar med overtredelsen. Straffeansvar for mindre alvorlige overtredelser er etter departementets syn i de aller fleste tilfeller en uforholdsmessig og uhensiktsmessig reaksjonsform. Straff er forbeholdt de alvorlige overtredelsene ved kriser som har store og alvorlige konsekvenser. Departementets vurdering må sees i sammenheng med forvaltningens adgang til å ilegge gebyr ved overtredelse av forskjellige bestemmelser.

Til § 22 Sanksjoner overfor kommuner og fylkeskommuner

Det vises til omtale i kapittel 13.