8 Lovens formål, virkeområde og begreper

8.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo Nærings- og handelsdepartementet at den nye loven skulle gis betegnelsen “lov om næringsrettede beredskapstiltak”. Denne betegnelsen framhevet den endrede tilnærmingen til beredskap knyttet til tilgangen på varer og tjenester ved at det først og fremst var forholdet mellom næringslivet og myndighetene som ble regulert.

I høringsnotatet ble varer og tjenester likestilt. (Forsyningsloven av 1956 har fokus på varer). Videre omfattet lovutkastet alle typer kriser både i fred og krig, begrenset til de kriser som har konsekvenser for tilgangen til varer og tjenester (forsyningsloven av 1956 omfatter kun kriser av krigslignende omfang og alvorlighet). Høringsnotatet omfattet dessuten forberedelse til alle typer kriser (forsyningsloven av 1956 har kun regler om forberedelser av forsvarsberedskapen, krig, krigsfare og liknende forhold). Etter høringsnotatet ble derfor lovens virkeområde utvidet i forhold forsyningsloven av 1956 på alle disse tre områdene.

Lovutkastet gjaldt kriser i fredstid og krigstid, og ville kunne spenne over et bredt spekter av krisesituasjoner. Utkastet legger opp til at når det på grunn av tilbudssvikt, etterspørselssjokk eller logistikkbrist er nødvendig med særskilte tiltak for å sørge for at sivilbefolkningens og det militære forsvarets behov for varer og tjenester dekkes eller hensynet til internasjonale forpliktelser krever det, kan særskilte beredskapstiltak knyttet til leveranse av varer og tjenester iverksettes. Det ble vurdert å la vilkåret for å ta i bruk loven være behovet for beskyttelse av liv og helse, hindre tap av omfattende samfunnsverdier og alvorlig svikt i samfunnsviktige funksjoner. Når dette ikke ble gjort var det fordi dette ville kunne begrense mulighetene for å forberede krisehåndteringen av en rekke kriser, som etter departementets syn helt klart vil kunne kreve inngrep fra myndighetenes side uten at disse vilkårene er oppfyllt. Men det er også fordi departementet ikke ønsker noen automatisk iverksettelse av tiltak, som ikke er strengt nødvendige. Departementet mente at denne fleksibiliteten er ivaretatt gjennom at det ble gitt mulighet for inngripen, men i og med at det ikke ble pålagt slik inngripen måtte det vurderes i hvert enkelt tilfelle. Slik ville man kunne få en særskilt vurdering av hver enkelt hendelse, sektor eller virksomhet og en fleksibel tilnærming. Hendelser de siste årene som f eks tsunami-katastrofen i Thailand, men også fjorårets pandemisituasjon, hadde vist at det er svært vanskelig å forutsi hva som oppfattes som en krise. Departementet kan ikke se at det å binde seg til begreper som uansett er relative og åpner for tolking slik som ”omfattende samfunnsverdier” eller ”alvorlig svikt” frir oss fra behovet for vurderinger og beslutninger eller gir bedre forutsigbarhet for den enkelte næringsdrivende.

Lovutkastet tok utgangspunkt i at det skal være et samarbeid mellom myndigheter og næringsliv i og før en krise, og næringslivets plikter består i større grad av å spille på lag med hverandre og myndighetene i kriser enn i passivt å avgi varer og andre ressurser. Lovutkastets innretning var slik at kommersielle virksomheter kunne forberedes og rustes opp slik at de er i stand til drive sin næringsvirksomhet også i kriser.

I lovutkastet gikk man fra at myndighetene utferdiger pålegg til næringslivet og bygde i stedet på samarbeid. Gjennom samarbeid kan man etter departementets oppfatning finne hensiktsmessige løsninger, som er best mulig tilpasset både næringslivet, myndighetenes og samfunnets behov. Tilsvarende gikk man bort fra at myndighetene kan overta produksjonsmidlene og selv stå for produksjonen av varer og tjenester, til at tilgangen på varer og tjenester også i kriser sikres av dem som har best kjennskap til produksjon og markeder.

Videre ble det i lovutkastet lagt inn regler for å sikre riktig bruk av hjemlene overfor næringslivet og hindre myndighetsmisbruk gjennom regler om prosessuelle og materielle begrensninger, for eksempel regler om beslutningsnivå og begrensning av beslutningsmyndighet.

Lovutkastet var ikke scenariobasert, i den forstand at scenarioer for eksempel knyttet til atomkrig, terrorhandlinger og lignende ble nevnt spesifikt. Lovutkastet knyttet seg til konsekvensene i logistikken av en krisesituasjon og en målsetting er at den skulle favne alle slike kriser uavhengig av bakenforliggende årsaker. Departementet hadde vurdert å knytte virkeområdet for loven til begreper som ”kritisk infrastruktur og samfunnskritiske funksjoner” eller lignende. En slik begrensing av virkeområdet syntes imidlertid ikke hensiktsmessig, siden disse begrepene ikke er klart og entydig definert, og siden også andre hensyn kan bli mer framtredende i framtiden. Slik lovutkastet var utformet var det likevel ingenting til hinder for at for eksempel hensynet til samfunnskritiske funksjoner kunne benyttes som kriterium når det gis nærmere bestemmelser eller konkrete pålegg.

I lovutkastet var det listet typer av virkemidler som myndighetene kunne gi bestemmelser om gjennom forskrift. De tyngste og mest inngripende av disse tiltakene ville ikke benyttes i andre situasjoner enn når samarbeidsordninger eller mindre omfattende inngripen ikke var mulig eller ikke hadde ført til ønsket resultat. Næringslivets plikter i forhold til gjennomføringen av beredskapstiltak etter denne loven var også listet og til sammen skisserte disse opplistingene et oversiktsbilde av hvilke typer tiltak myndighetene kan ha behov for å få gjennomført ved kriser. Etter departementets syn skulle dette skape en forutsigbarhet som er nyttig og viktig både for næringslivet og for offentlige myndigheter.

Lovens forskriftshjemler var i høringsnotatet forutsatt brukt av det enkelte fagdepartement på sine ansvarsområder, slik at Samferdselsdepartementet ville kunne gi forskrifter knyttet til transport, Olje- og energidepartementet ville kunne gi forskrifter knyttet til oljeforsyning osv. De ulike departementene ville i ulik grad bruke lovens forskriftshjemler. Dette henger i stor grad sammen med den variasjon av hjemler det enkelte departement allerede har på sine ansvarsområder. For eksempel har Helse- og omsorgsdepartementet en lov om helsemessig og sosial beredskap, som medfører at Helse- og omsorgsdepartementet i mindre grad enn andre departementer kan ha behov for å nyttegjøre seg av forskriftshjemlene i lov om næringsberedskap.

Det ble ikke lagt opp til begrensninger i forhold til hvilke typer næringsvirksomhet som omfattes av loven, slik at også den som driver næringsvirksomhet i tillegg til annen yrkesutøvelse i ordinære ansettelsesforhold omfattes. I høringsnotatet ble det derfor vurdert å legge merverdiloven til grunn for definisjonen av næringsdrivende. Dette innebar at for eksempel jordbruksvirksomhet i mindre skala også ville omfattes.

Departementet hadde imidlertid ikke funnet det hensiktsmessig at loven skulle gjelde direkte mot enkeltindivider utenom i rollen som næringsdrivende. Dette innebar at det med hjemmel i den nye loven ikke kunne iverksettes forbruksregulerende tiltak direkte rettet mot forbruker. Ut fra blant annet utviklingen innenfor detaljhandel og betalingssystemer fant ikke departementet det hensiktsmessig at forbruksregulerende tiltak skulle regulere enkeltindividene (forbrukerne). Departementet mente det ville være mulig å regulere forbruket ved å regulere næringslivets adgang til å omsette varer. Dette ville være langt enklere og sannsynligvis samfunnsøkonomisk gunstigere. I framtiden kan dette vurderes knyttet til kontrollmekanismer som at de næringsdrivende bare kan selge mot at forbruker identifiserer seg elektronisk ved kjøp av en viss mengde varer.

Det ble heller ikke vurdert som nødvendig å videreføre hjemler f eks for registrering av arbeidspliktige, øvelsesplikt for personer knyttet til ledelsesapparatet eller for rekvisisjoner overfor enkeltindivider. Ved at man benytter de ressursene som bemanningsforetak og andre bedrifter utgjør ville man etter departementets syn ha den nødvendige informasjonen om den enkelte tilgjengelig. Bare i forbindelse med fritakssøknader og sikkerhetsklareringer er det fortsatt nødvendig å innhente personopplysninger, men dette er hjemlet i andre bestemmelser. Øvelsesplikten ble forutsatt knyttet til virksomhetenes plikter og den enkeltes ansettelsesforhold. Behov for adgang til å disponere enkeltpersoners eiendom til fordel for næringsdrivende ble vurdert, men oftest vil andre muligheter være til stede. Å fjerne denne hjemmelen var derfor ikke særlig problematisk. Det er rekvisisjonsadgang både for stat og kommune hjemlet i beredskaps- og krigsloven.

Virkeområdet for lovutkastet ble definert som kriser og forberedelser til kriser. Departementet la til grunn at det enkelte departement ville gå igjennom eget forskriftsverk, og at videreføring av forskriftsverket i den grad det ble ansett nødvendig, ville skje på normal måte med hjemmel i lov om næringsberedskap. I tillegg ville hjemlene (dersom det er nødvendig) kunne brukes i en krisesituasjon, slik at det kan gis forskriftsbestemmelser i forbindelse med en krise. Kongen kan etter lovutkastet gi bestemmelser om vilkår for vedtak om særskilte tiltak som kan fattes i forbindelse med en krise med hjemmel i forskriftene. Etter lovutkastet kan Kongen også (i unntakstilfeller) fatte vedtak direkte med hjemmel i loven uten at det foreligger en forskrift som regulerer forholdet nærmere.

8.2 Høringsinstansens syn

Maskinentreprenørenes forbund (MEF) foreslår at det presiseres nærmere hvilke næringsdrivende det er mest aktuelt å bruke bestemmelsene i den nye loven overfor. En utdyping av omfanget er etter forbundets mening hensiktsmessig også sett i forhold til bestemmelsene om administrative sanksjoner og straff. MEF påpeker at bestemmelsen om næringslivets plikter slik den er formulert i høringsutkastet først kan bli effektiv ved at det utarbeides spesifikke forskrifter om hvem og hva som kan pålegges av plikter. Når ordinære konkurranseregler blir satt til side er MEF opptatt av hvilke kriterier eller hensyn som legges til grunn ved utvelgelse av næringsdrivende til et framtidig forpliktende beredskapsmessig samarbeid.

Også Nortura mener det er viktig at de som omfattes av loven identifiseres entydig og enkelt. Etter Norturas vurdering er det fortsatt en klar og viktig myndighetsoppgave å sørge for at det er tilstrekklig beredskap for alle samfunnsområder til å møte og avbøte forsyningsproblemer av en viss alvorlighetsgrad. Nortura mener også at det er en myndighetsoppgave å vurdere hvor tålegrensen for sårbarhet i forsyningssikkerheten skal gå og antar at lovutkastet gir myndighetene adgang til å begrense tiltakspliktige foretaks organisering av lager- og omfordelingsfunksjonene, slik at sårbarheten holdes på et akseptabelt nivå. Nortura mener dessuten at det bør signaliseres hvilke typer tiltak man ser som mest hensiktsmessige i en krisesituasjon.

Finansnæringens Fellesorganisasjon(FNO) peker på at loven avgrenses til å gjelde foretak som driver avgiftspliktig næringsvirksomhet og at det derfor kan se ut som om loven nå også vil omfatte finansbedrifter og finansielle tjenester. FNO vil be departementet vurdere om dette er tilsiktet og ønskelig, blant annet sett i lys av den omfattende regulering som næringen allerede er underlagt fra myndighetenes side.

Nortura uttrykker i sin høringsuttalelse usikkerhet knyttet til lovutkastets bruk av begrepet næringsdrivende og til koblingen til merverdiavgiftspliktig næringsvirksomhet. Nortura peker på at en del relevante virksomheter, varer og tjenester da faller utenfor lovens virkeområde og mener det kan være tilstrekkelig å omtale de aktuelle virksomhetene som tiltakspliktige foretak og identifisere dem nærmere i forskrift. Nortura er dessuten også opptatt av at bestemmelsene i denne loven samordnes med de pliktene og rettighetene konkurranseloven fastsetter, og at det gis klare regler for eventuelle unntak fra konkurranseloven. Nortura forutsetter at forretningsopplysninger til beredskapsformål behandles på en sikker og nøytral måte. Nortura peker samtidig på at det kan oppstå situsjoner der beredskapstiltak kan komme i konflikt med konkurranselovgivningen for eksempel når det gjelder krav til likebehandling, forbud mot produksjonssamarbeid eller informasjonsutveksling mellom konkurrenter.

Nortura peker også på at det vil være avgjørende for at markedsregulatorene innenfor landbrukssektoren skal lykkes med sine oppgaver i kriser at de får utvidet styringsrett over råvaretilførslene.

Også Norges Bondelag mener det er viktig at det avklares i forskrift om matprodusenter har leveringsplikt til markedsregulator om en krise oppstår, slik at man unngår direktesalg og svartebørshandel som hindrer en normal distribusjon av matvarer. Bondelaget poengterer også at uten en stabil norsk matproduksjon som kan produsere mat til egen befolkning i en normalsituasjon, vil det være meget vanskelig å sikre matforsyningen i en krisesituasjon.

Justisdepartementet har pekt på flere begrepsmessige uklarheter og lovtekniske momenter i sin høringsuttalelse.

Forsvarsdepartementet peker i sin høringsuttalelse på at begrepet tilgang kan oppfattes slik at det etter denne loven ikke kan gis bestemmelser om for eksempel spredning, som Forsvarsdepartementet mener det bør være hjemmel for. Forsvarsdepartementet mener også at ”i tide” er et potensielt vanskelig begrep.

Norges Colonialgrossisters Forbund på vegne av Coop Norge, Rema 1000, ICA Norge og Norgesgruppen forstår og støtter at lovutkastets utgangspunkt er et samarbeid mellom myndigheter og næringsliv i og før en krise (jf. den eksisterende samarbeidsavtalen med dagligvarebransjen) fremfor pålegg. Det gis mulighet for inngrep gjennom pålegg, men kun etter vurdering i hvert tilfelle og hvis samarbeidsordninger ikke har ført til ønsket resultat. De forutsetter at dette i så fall først drøftes i eventuelle samarbeidsorganer mellom myndigheter og næring. Pålegg bør etter disse aktørenes syn uansett begrenses til de tilfeller hvor påleggets innhold ikke kan oppnås på annen måte. De foreslår derfor at dette understrekes enda tydeligere gjennom at det i § 1 Lovens formål legges til en formulering som andre del i retning av: ”Dette skal i hovedsak skje gjennom samarbeidsavtaler mellom næringsliv og myndigheter og under forutsetning av at normal næringsvirksomhet opprettholdes i størst mulig grad.” De hadde også gjerne sett at det på en eller annen måte inntas i loven en ordlyd som reflekterer at det offentlige har plikt til å informere næringslivet så snart og omfattende som mulig om krisescenarioer og bidra til, bl a gjennom sin informasjon til publikum, å redusere omfanget og effekten av potensielt etterspørselssjokk, tilbudssvikt og logistikkbrist og skape best mulig tillit til og innsikt i de tiltak som planlegges.

Også HSH ønsker at foreslått samarbeid mellom næringsliv og myndigheter kan synliggjøres og konkretiseres tydeligere i loven, for eksempel ved egnet tilføyelse i § 1 om lovens formål, samt hvilke samarbeidsorganer som tenkes etablert. HSH tar til etterretning at departementet har forsikret om at det ikke vil bli pålagt planleggingstiltak uten at næringslivet har blitt konsultert og at slike tiltak ikke pålegges med mindre et konkret behov kan dokumenteres.

Fylkesmannen i Oppland peker på at lovforslaget er utformet slik at det kreves forskrifter for at loven skal kunne operasjonaliseres. Utforming av disse blir derfor avgjørende.

Ved utforming av forskrifter vil behovet for å identifisere samfunnskritiske funksjoner bli viktig, spesielt for å kunne prioritere ved ressursknapphet.

Helse- og omsorgsdepartementet peker på at med den definisjonen av næringsdrivende som er lagt til grunn vil private helseinstitusjoner som yter helsehjelp ikke falle inn under definisjonen næringsdrivende, siden helsetjenester er unntatt mva plikt (jf. merverdiavgiftsloven § 3-2). Det er et spørsmål om definisjonen i ny lov av næringsdrivende som enhver som driver merverdiavgiftspliktig næringsvirksomhet, er hensiktsmessig. Hva som til enhver tid er merverdiavgiftspliktig er gjenstand for politiske prosesser og kan variere over tid. I høringsnotatet nevnes banktjenester i forbindelse med eksempelet om overgangen til nytt årtusen og Y2K-problematikken. I henhold til definisjonene i lovutkastet omfattes ikke banktjenester av lovens virkeområde, ettersom disse ikke er merveriavgiftspliktige. Det er ikke videre diskutert i høringsnotatet hvorfor banktjenester ikke bør omfattes av loven. Banktjenester vil kunne være en av flere viktige tjenester å opprettholde i en eventuell krise.

8.3 Departementets vurderinger

Den grunnleggende metodikken for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid etter lovforslaget framgår i bestemmelsen om næringslivets plikter. I lovutkastet fastslås dessuten at vedtak om særskilte tiltak bare skal fattes dersom formålet ikke kan oppnås i tide på annen måte. Næringslivets bidrag til den nasjonale forsyningssikkerheten vil med andre ord så langt som mulig være basert på frivillighet og ikke minst samarbeid og informasjonsutveksling. Hvilke konkrete tiltak som planlegges og iverkettes vil være avhengig av situasjonen, av råd fra de berørte aktørene og annen informasjon. Departementet legger vekt på at de tiltakene som fastsettes innenfor departementets ansvarsområder er tilstrekkelige, men ikke unødvendig belastende for de næringsdrivende. Det betyr at det i de aller fleste tilfeller er snakk om mindre justeringer i den ordinære driften og rammebetingelsene, og bare i ekstreme situasjoner om større omlegginger. Hvilke konkrete tiltak som må iverksettes for at markedsregulatorene skal lykkes med å styrke forsyningssituasjonen i kriser vil vurderes på samme måte som andre mulige tiltak.

Etter departementets syn er offentlige myndigheters ansvar for krisehåndtering godt ivaretatt gjennom henvisningen til ansvarsprinsippet.

Det legges i utgangspunktet opp til at bestemmelsene i konkurranseloven overholdes. Det er næringslivets ordinære organisering og infratruktur som er utgangspunktet for krisehåndtering. Det er ikke forutsatt at forholdsvis kortvarige kriser skal kunne føre til langsiktige strukturelle endringer i næringene. Ved tyngre, mer langvarige kriser forutsettes unntak fra reglene i konkurranseloven dersom konsekvensene av krisen tilsier det. På bakgrunn av høringsuttalelsene om klarhet i forhold til konkurranselovgivningen er det tatt inn en egen bestemmelse om forholdet til konkurranseloven.

Departementet har valgt å unngå begreper som kritisk infrastruktur og samfunnskritiske funksjoner siden det ikke finnes klare og entydige definisjoner av dem. At de i praksis vil bli styrende for vurderinger av akseptabel risiko og sårbarhet vil ikke komme i konflikt med lovforslaget slik det foreligger. Loven vil imidlertid også kunne omfatte andre aspekter ved risiko, sårbarhet og samfunnskonsekvenser enn de som ligger i disse to begrepene. Dermed har man større fleksibilitet til å vurdere konkrete risikoscenarioer eller oppståtte uønskede situasjoner.

Departementet finner det lite hensiktsmessig å forhåndsdefinere hvilke næringsdrivende som kan bli aktører i ett eller flere krisescenarioer. Det er en uttalt målsetting for dette lovarbeidet at det skal gi økt fleksibilitet til å kunne håndtere alle typer kriser som kan ha konsekvenser for tilgangen på varer og tjenester. Den forskriftshjemmelen som gjør det mulig å skreddersy beredskapsopplegg for forskjellige næringer er et skritt i retning av fleksibilitet på områder der det er uakseptabel samfunnsrisiko forbundet med ikke å ha særskilte samarbeidsordninger eller – planer for krisehåndtering. Departementet har lagt til grunn for lovarbeidet at det er et myndighetsansvar å bidra til å sikre at næringslivet kan møte samfunnets forventninger til varer og tjenester også i kriser.

Departementet har på bakgrunn av høringsuttalelsene vurdert ulike alternativer for avgrensning av begrepet næringsdrivende.

Høringsnotatet knyttet avgrensningen av hvem som omfattes av loven til de som driver avgiftspliktig næringsvirksomhet etter merverdiavgiftsloven. Dette har flere høringsinstanser hatt merknader til, blant annet fordi dette vil avhenge av de til enhver tid endringer som gjøres i merverdiavgiftsloven. Dette illustereres i og for seg av at det trådte i kraft ny merverdiavgiftslov 1. januar 2011. Departementet har vurdert å opprettholde knytningen til merverdiavgiftsloven via § 2-1, mens unntakene i merverdiavgiftslov § 3-2 (helsetjenester), § 3-6 (finansielle tjenester) og 3-11 (fast eiendom) ikke skal gjelde. Merverdiavgiftsloven § 2-1 fastslår at når den næringsdrivendes omsetning og avgiftspliktige uttak av varer og tjenester til sammen har oversteget kr 50.000,- i løpet av en 12 måneders periode er den avgiftspliktig.

Næringsvirksomhet defineres gjerne som økonomisk aktivitet av en viss varighet og omfang. Det vil si at omsetningen må være over en viss størrelse og aktiviteten må strekke seg over en viss tid. Brønnøysundregistrene legger til grunn en kortere tidsperiode (90 dager) i forhold til sitt regelverk enn det som fremgår av merverdiavgiftsloven. Departementet har også vurdert å knytte beløpet til folketrygdens grunnbeløp (dvs. ½ G) over en periode på inntil 12 måneder, men har heller ikke funnet dette nødvendig. Det vises til nærmere omtale i merknadene til § 1.

Det er en tilsiktet virkning av lovutkastet at denne loven også skal dekke finansforetak, finansielle tjenester og en rekke andre områder enn de som dekkes i dag. Loven er tenkt å være et supplement til sektorlovgivning der dette er nødvendig.

Departementet har i utgangspunktet ikke lagt til grunn at begrepet tilgang utelukker tiltak som innebærer flytting av varer eller produksjon. Departementet tar for eksempel sikte på å videreføre de lageroppbyggingsplanene som allerede finnes. Departementet vil måtte gå gjennom spredningsdirektivet i etterkant av en ny lov. I den forbindelse vil det blant annet måtte vurderes om man i stedet for spredning vil bruke andre uttrykk som framskyndet distribusjon, flytting eller lageroppbygging for å understreke at dette er tiltak som iverksettes i nært samarbeid med de næringsdrivende selv, med så små inngrep som mulig og helst uten at eiendomsforholdet til ressursene endres.

Når det gjelder begrepet ”i tide” er departementet klar over at dette ikke er målbart, men som på andre punkter i loven har det blitt valgt å ta hensyn til behovet for en fleksibel tilnærming. Samtidig er det lagt vekt på at særskilte pålegg ut fra beredskapshensyn ikke skal gis uten at det er nødvendig av hensyn til å kunne ivareta viktige samfunnsfunksjoner.

De begrepsmessige uklarhetene og lovtekniske momentene som Justisdepartementet har tatt opp, er enten tatt til følge i nytt utkast til lovtekst eller er behandlet i merknadene til de enkelte paragrafene. Også Norturas og Helse- og omsorgsdepartementets merknader knyttet til definisjonen av næringsdrivende er fulgt opp i nytt utkast til lovtekst og spesialmerknader, jf ovenfor.

I tråd med uttalelsene fra HSH og Norges Colonialgrossisters Forbund på vegne av viktige aktører i dagligvarehandelen er § 1 utvidet ved at samarbeidsprinsippet er tatt inn.

8.4 Svalbard

8.4.1 Høringnotatet

I høringsnotatet ble det ikke lagt opp til at loven skulle gjelde for Svalbard, men det ble åpnet for at Kongen kan bestemme at det geografiske virkeområdet kunne utvides til helt eller delvis å gjelde Svalbard dersom det var behov for det. Når det gjaldt kontinentalsokkelen regulerer petroleumsloven § 1-5 petroleumsvirksomhetens forhold til annen norsk rett enn petroleumsloven. Den bestemmer at annen norsk rett også kommer til anvendelse for petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. Det var derfor ikke nødvendig å presisere dette i lovutkastet hva angår petroleumsvirksomhet.

8.4.2 Høringsinstansenes syn

Etter Justisdepartementets oppfatning er det allerede behov for å gjøre loven gjeldende for Svalbard, eventuelt med nødvendige tilpasninger. Dette vil være i tråd med den generelle beredskapstenkingen for Svalbard, hvor man legger til grunn at det samme regelverket bør gjelde der som på fastlandet, så langt det er hensiktsmessig. Justisdepartementet mener det også kan være aktuelt at en tilsvarende bestemmelse som den som gjelder for kommunene gjøres gjeldende for Longyearbyen lokalstyre. Det kan gjøres direkte i loven, men det beste er trolig å lage en egen forskrift for Svalbard, hvor man også kan vurdere behovet for særlige tilpasninger. I den forbindelse viser Justisdepartementet til at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap nylig har startet opp et arbeid med å utrede en forskrift om beredskapsplikt for Longyearbyen lokalstyre, med hjemmel i sivilbeskyttelsesloven. En bestemmelse som angår forsyning kan etter Justisdepartementets syn vurderes innarbeidet i samme forskrift.

8.4.3 Departementets vurderinger

Det er flere grunner til at departementet i utgangspunktet valgte å ikke gjøre loven gjeldende for Svalbard. Delvis har departementet vært opptatt av Svalbards særlige rettslige stilling, men også av områdets spesielle næringsstruktur og forsyningssituasjon. Nærings- og handelsdepartementet legger imidlertid vekt på Justisdepartementets tilråding og endrer lovutkastet i tråd med denne. I tillegg gjøres loven gjeldende på kontinentalsokkelen, da det unntaksvis kan tenkes behov for at loven gjelder på sokkelen.