4 Gjeldende rett
4.1 Forsyningsloven
Lov av 14. desember 1956 nr 7 om forsynings- og beredskapstiltak erstatter forsyningsloven av 1917 og skal bidra til å
sikre og utnytte landets produksjons- og transportevne
sikre og fordele forsyninger av varer av alle slag
oppfylle landets forpliktelser etter internasjonale avtaler om tjenesteytelser, varefordeling og varebytte og om utnytting og bruk av mangelvarer
4.1.1 Lovens kapittel I – Forsynings- og beredskapstiltak i forbindelse med krig, krigsfare eller andre ekstraordinære kriseforhold
Forsyningsloven gir Kongen myndighet til å gjennomføre forskjellige tiltak av betydning for landets forsynings- og produksjonsforhold under bestemte ekstraordinære forhold. Loven gir således Kongen hjemmel til å fastsette en rekke forbud og påbud, og også rekvirere og ekspropriere ulike rettigheter. Loven gir også Kongen myndighet til å gjennomføre visse forberedende tiltak.
Forsyningsloven er gitt som en fullmaktslov og hører under Nærings- og handelsdepartementet.
Forsyningsloven kapittel I regulerer når det kan iverksettes tiltak i forbindelse med krig, krigsfare eller andre ekstraordinære kriseforhold.
4.1.1.1 Det må foreligge ”andre ekstraordinære kriseforhold”
Hovedregelen for når kapittel I kommer til anvendelse er angitt i § 1. Etter en lovendring i 1975, er virkeområdet for lovens kapittel I ikke lenger begrenset til forsyningskriser som oppstår i tilknytning til ”krig eller krigsfare og dermed sammenhengende kriseforhold”. Virkeområdet ble i 1975 utvidet til å gjelde ved ”krig, krigsfare eller andre ekstraordinære kriseforhold”. På grunn av krig eller krigsfare, kan loven således også komme til anvendelse ved forsyningskriser i fredstid, jf. ”andre ekstraordinære kriseforhold”.
Lovens ordlyd gir ikke noen videre utdyping av hvilke kriseforhold som skal kunne sies å være ekstraordinære. Lovendringen er imidlertid ment å gi en klar hjemmel for iverksettelse av nødvendige tiltak under forsyningskriser også i fredstid.
Begrunnelsen for lovendringen var at man antok at overraskende forsyningskriser lettere ville kunne oppstå i framtiden, og at slike kriser antagelig kunne ramme samfunnet atskillig tyngre enn tidligere. I den forbindelse ble det vist til oljeforsyningskrisen vinteren 1973/74, og videre til den politiske usikkerhet og et endret verdensbilde.
Forarbeidene understreker imidlertid at loven skulle begrenses til bare å komme til anvendelse i situasjoner der dette er samfunnsmessig nødvendig for å fremme formål som nevnt i paragrafen, og at dette bare skal skje i ekstraordinære tilfeller, jf. Ot.prp. nr. 35 (1974-75), på side 2.
Forarbeidene til lovendringen av 1975 indikerer et stykke på vei hvilke tilfeller som skal anses som så ekstraordinære at loven kommer til anvendelse. Det må være alvorlige eller overraskende forsyningskriser. Det avgjørende for om situasjonen kan regnes som ekstraordinær krise etter forsyningsloven, vil imidlertid måtte bero på en konkret vurdering av forholdene når situasjonen oppstår.
Det avgjørende for om situasjonen på forhånd skal regnes som en ekstraordinær krise, slik at loven kommer til anvendelse, må være ut fra den risikoanalyse som gjøres og i hvilken grad det sannsynliggjøres at en ekstraordinær situasjon foreligger.
4.1.1.2 Tiltakene må fremme forsyningsformål
For at loven skal komme til anvendelse stiller § 1 videre krav om at de eventuelle ekstraordinære kriseforhold som oppstår må være til hinder for eller vanskeliggjøre produksjon eller tilførsel av forsyninger. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at det oppstår kriseforhold. Kriseforholdene må i tillegg føre til forsyningssvikt.
Bestemmelsen angir videre hvilke formål som skal kunne tilgodeses. Muligheten for å anvende reglene er begrenset til situasjoner hvor man tar sikte på å:
”a) styrke- og utnytte landets produksjons- og transportevne,
b) sikre og fordele forsyninger av varer av alle slag,
c) oppfylle landets forpliktelser etter internasjonale avtaler om tjenesteytelser, varefordeling og varebytte og om utnytting og bruk av mangelvarer.”
Loven selv gir ingen nærmere informasjon om hva som ligger i begrepet ”varer av alle slag”. I Ot. prp. nr. 51 (1955), på side 11, viser man bare til Forsyningslovskomitéens merknader til § 1:
”Paragrafen gir Kongen fullmakt til å gi bestemmelser bl.a. for å sikre og fordele forsyningene av varer av alle slag. Begrepet varer går igjen på en rekke steder senere i utkastet. Komitéen har ikke gjort noe forsøk på å definere begrepet, idet dette i alminnelighet ikke vil volde tvil. En har ment at inn under begrepet går alle løsøregjenstander, råstoffer, driftsmidler, halvfabrikata og andre produkter som befinner seg på omsetningsstadiet eller er egnet for omsetning. Således mener komitéen at maskiner, transportmidler, elektrisk energi og husdyr kan betraktes som varer når de er bestemt for salg eller når det ut fra den gitte situasjon er nødvendig å bruke dem for å fylle alminnelige forsyningsmessige behov.”
Spørsmålet er om også sikring og fordeling av tjenester er et formål som er dekket av loven. I forbindelse med overgangen til et nytt årtusen var man bekymret for om Y2K- problematikken kunne forårsake svikt i hjerte-/lungemaskinene ved enkelte sykehus. Spørsmålet ble reist om man med hjemmel i forsyningsloven kunne iverksette tiltak for å unngå dette. Et annet aktuelt eksempel var mulige brudd i banktjenester.
Ut fra lovens ordlyd og uttalelsene i forarbeidene er det tvilsomt om forsyningsloven § 1 gir hjemmel til å iverksette tiltak for å sikre og fordele forsyninger av tjenester som ikke er direkte knyttet til forsyninger av varer.
4.1.1.3 Hvilke tiltak som kan iverksettes med hjemmel i lovens kapittel I
Forsyningsloven §§ 2 og 3 angir de tiltak som kan iverksettes når forutsetningene i § 1 er til stede.
Paragraf 2 fastsetter tiltak som kan iverksettes for å fremme formålene i § 1. Oppregningen er ment å dekke alle de tiltak som kan være nødvendige, og er således uttømmende. Det vises her til departementets uttalelse i Ot.prp. nr. 51 (1955), på side 11:
”Departementet mener det er riktig å beholde den av komitéen foreslåtte framgangsmåte med mest mulig konkret angivelse av de tiltak eller grupper av tiltak som vil kunne bli aktuelle for gjennomføring av reguleringene. Oppregningen av reguleringstiltak i § 2 vil være uttømmende og bestemmelser utferdiget i henhold til et av disse punkter må derfor ha det formål og innhold som loven fastsetter. På den annen side er oppregningen søkt gjort så fullstendig som mulig, slik at en ut fra den oversikt en har på det nåværende tidspunkt, må antas å være fullt dekket av lovens bestemmelser.”
Selv om opplistingen av tiltak i § 2 er ment å være uttømmende, så gis det antageligvis rom for en viss ”smidighet” i tolkningen ettersom lovgiver presiserer at listen er laget ut fra den oversikt man hadde på det tidspunktet. For eksempel var År 2000-problematikk (Y2K) ikke del av det risikobildet man kunne se for seg da man laget loven. Det vises i den forbindelse til komiteens uttalelse i Innst. O. IIXX (1955), på side 5. Her sies det at det under slike ekstraordinære situasjoner som nevnt i § 1, vil være nødvendig at de utøvende myndigheter har tilstrekkelig fullmakter til å kunne handle raskt og effektivt og at det i slike ekstraordinære situasjoner vil være nødvendig med ekstraordinære tiltak. Det understrekes imidlertid at for å iverksette eventuelle tiltak etter § 2, er det et klart kriterium at man må være innenfor de situasjoner og det formål som skisseres i § 1.
En aktuell problemstilling i denne sammenheng vil også være om man kan pålegge bedrifter å prioritere arbeidskraft til bestemte områder eller for bestemte oppdrag i krisesitusjoner, som for eksempel Y2K. Aktuelt i den forbindelse kan være tiltak som nevnt i § 2 bokstav (c),(d) og (k).
Bokstav (c) regulerer adgangen til å pålegge visse næringsdrivende ”å levere varer til bestemt formål, bestemt mottaker eller til nærmere angitt sted eller område, eller til å utføre tjenester for bestemte formål eller bestemt mottaker”. Dette omfatter blant annet å kunne pålegge enkelte bedrifter å levere tjenester for bestemte formål eller bestemte mottakere for eksempel å sikre og fordele forsyninger av varer av alle slag dersom det foreligger en ekstraordinær krisesituasjon. Om dette er følgende uttalt i Ot. prp. nr. 51 (1955), på side 12:
”Det kan også bli aktuelt å gi de næringsdrivende pålegg om å arbeide i det vesentlige eller utelukkende for bestemte mottakere av deres produkter.”
Det er grunn til å anta at bokstav (c) gir hjemmel til å pålegge en næringsdrivende å arbeide i særlige områder eller for særlige mottakere når myndighetene skulle finne dette nødvendig. Et spørsmål er om den næringsdrivende kun kan beordres til å benytte tilgjengelig arbeidskraft, eller om plikten også innebærer at bedriften må la oppdrag pålagt av myndighetene med hjemmel i loven gå foran eksisterende oppdrag. Etter departementets syn må bokstav (c) leses i sammenheng med bokstav (d). Bokstav (d) regulerer adgangen til å gi pålegg om i hvilken rekkefølge næringsdrivende nevnt i bokstav (c) skal oppfylle leveranser av varer og tjenester, det være seg allerede inngåtte avtaler eller eventuelle nye bestillinger. For at adgangen til å gi pålegg skal gi mening, må myndighetene også kunne kreve at de oppdrag som bedriftene pålegges å utføre, skal prioriteres fremfor andre oppdrag. Etter bokstav (k) må det være klart at bedriften også kan pålegges å utføre andre tjenester enn de som bedriften vanligvis utfører, så sant bedriften innehar den kompetanse som er nødvendig for å utføre ønskede skadebøtende tiltak.
Forsyningsloven § 3 gir hjemmel for det offentlige til å kreve avståing av en rekke typer varer, løsøre, fast eiendom, mv.
4.1.2 Lovens Kap. II. Tiltak som ledd i planleggingen og utbyggingen av landets forsvarsberedskap.
Forsyningslovens kapittel II regulerer tiltak som kan iverksettes som ledd i planlegging og utbygging av landets forsvarsberedskap. Loven § 24 lister opp en rekke ulike tiltak. Selv om det ikke nevnes eksplisitt i forarbeidene må det være riktig å anse oppregningen av reguleringstiltak i § 24 som uttømmende, på samme måte som forsyningsloven § 1.
Departementets forslag til ny forsyningslov ble endret under Stortingets behandling av forslaget, jf. Innst. O. IIXX (1956). Lovens første kapittel, som både skulle gjelde under ekstraordinære forhold og under normale tider, ble delt slik at man fikk et nytt kapittel II, med bestemmelser som gjelder det til enhver tid forberedende forsvarsberedskap. I nevnte innstilling hadde komitéen følgende begrunnelse for oppdelingen:
”Komitéen ser det slik at under det planleggende og forsvarsforberedende arbeid vil det ikke være behov for en så vid reguleringsadgang som i en situasjon med krig eller krigsfare. Det forsvarsforberedende arbeid i fredstid og tiltak under situasjoner med krig eller krigsfare eller dermed sammenhengende kriseforhold, vil være av så vesentlig forskjellig karakter at komitéen mener dette bør komme klart til uttrykk i loven.”
Uttalelsen her må imidlertid leses med det for øye at loven på det tidspunkt ikke var ment å også skulle gjelde for ”andre ekstraordinære forhold”, jf. utvidelsen i 1975 omtalt ovenfor.
I forsyningsloven § 24 er de ulike tiltakene knyttet opp til hva som anses nødvendig i forhold til ”landets forsvarsberedskap”. I motsetning til kapittel I, er tiltakene etter kapittel II dermed fortsatt begrenset til å gjelde forberedelser til forhold i tilknytning til krig og krigsfare. I forarbeidene blir det understreket at det planleggings- og utbyggingsarbeid som er nødvendig ”må drives kontinuerlig under ekstraordinære så vel som under forholdsvis rolige tider” men at det her kun ”vil her være tale om tiltak av rent forsvarsforberedende karakter.”, jf. Ot. prp. nr. 51 (1955), på side 8.
På bakgrunn av lovens ordlyd og uttalelsene i forarbeidene, antas det derfor at kapittel II bare kan knyttes til forsvarsforberedende tiltak (krig og krigsfare), og ikke generelt til tiltak ved kriser.
4.1.3 Lovens kapittel III. Forberedende tiltak med sikte på rekvisisjoner og utskrivning av arbeidskraft under krig, krigsfare og liknende forhold.
Forsyningsloven kapittel III gir regler om forberedende tiltak med sikte på rekvisisjoner og utskrivning av arbeidskraft under krig, krigsfare og lignende forhold. Tiltak etter disse bestemmelsene er direkte knyttet opp til beredskaps- og krigsloven.
4.2 Forskrifter gitt i medhold av forsyningsloven
Det er gitt en lang rekke forskrifter i medhold av forsyningsloven. Disse omfatter et bredt spekter av sektorer, fullmakter og tiltak. I løpet av de siste 20 årene er imidlertid en del opphevet eller lagt på is. Dette gjelder for eksempel flere rasjoneringsforskrifter. Nedenfor har vi listet forskrifter, instrukser og retningslinjer som fortsatt formelt sett er gjeldende.
4.2.1 Nærings- og handelsdepartementet
Kgl res av 18. desember 1970 nr 9814 om forsynings- og beredskapstiltak
Forskriften gir Direktoratet for sivilt beredskap (nå Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) (DSB) fullmakt til å gi bestemmelser om iverksettelse av spredning av ressurser og til å gi fylkesmennene fullmakt til å iverksette konkrete spredningstiltak.
Industridepartementet (nå Nærings- og handelsdepartementet) er gitt fullmakt til å forhåndsplanlegge produksjon som skal foregå i krig, til å gi bestemmelser om forsøksproduksjon, produksjonsforberedelser og informasjonsavgivelse fra næringsdrivende.
Handelsdepartementet (nå Nærings- og handelsdepartementet) er også gitt fullmakt til å gi bestemmelser om forberedelse av spredning, båndlegging av ressurser, omlegging av næringslivet, informasjonsavgivelse og plikt til kommuner og fylkeskommuner til uten godtgjørelse å bistå i planlegging og gjennomføring av disse tiltakene.
Videre er Olje- og energidepartementet (OED) gitt fullmakt til å treffe bestemmelser om forberedelse av spredning, båndlegging, omlegging av næringslivet og informasjonsavgivelse. Også på dette området kan det gis bestemmelser om kommunal og fylkeskommunal plikt til å bistå ved planlegging og gjennomføring.
Forskrift av 3. august 1999 nr 881 om leveranseplanlegging for varer og tjenester til enheter i Totalforsvaret
Forskriften beskriver rutinene for forhåndsplanlegging av leveranser fra sivile leverandører til Totalforsvaret i situasjoner der sentrale beredskapsplaner er iverksatt.
Forskrift av 17. januar 1986 nr 3081 for rekvisisjoner til sivile formål ved beredskap og i krig (endret ved kgl res av 11. oktober 1991)
Forskriften regulerer adgangen til å planlegge for rekvisisjon og til å gjennomføre rekvisisjon av fast eiendom, rettigheter og løsøre til sivile formål ved krig eller når krig truer.
Forskrift av 17. januar 1986 nr 3047 for forberedelse av rekvirering av bygninger til Totalforsvaret ved beredskap og i krig
Forskriften regulerer ansvarsfordelingen og planleggingsrutinene for rekvisisjon av bygninger til Totalforsvaret ved beredskap og krig. DSB er gitt fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser. Departementet har selv ingen rolle i denne prosessen.
Forskrift av 17. januar 1986 nr 41 om fullmakt for Direktoratet for sivilt beredskap til å forhåndsutskrive personell til ledelsesapparatet i den sivile krigstidsorganisasjon
Forskriften gir DSB fullmakt til å skrive ut og pålegge registrering og evt legeundersøkelse av personell til ledelsesapparatet i den sivile krigstidsorganisasjonen. DSB kan gi forholdsordre om frammøte og pålegge deltagelse i kurs og øvelser. DSB kan også gi utfyllende bestemmelser.
Forskrift av 5. september 1986 nr 1801 om delegering av fullmakt til Handelsdepartementet etter lov om forsynings- og beredskapstiltak
Forskriften gir Handelsdepartementet (nå Nærings- og handelsdepartementet) fullmakt til å gi bestemmelser med sikte på å sikre og fordele forsyninger av dagligvarer, klær og skotøy.
Forskrift av 6. juni 1997 nr 572 for arbeidet med bygg- og anleggsberedskap
Forskriften regulerer ansvarsforhold og rutiner når det gjelder planlegging og gjennomføring av ordninger innenfor bygg- og anleggsberedskap.
4.2.2 Andre departementers forskrifter med hjemmel i forsyningsloven
Landbruks- og matdepartementet
Bestemmelser av 2. januar 1959 nr 3 om omsetning m.v. av trelast
Forskriften gir hjemmel til å innhente informasjon og å regulere omsetningen av trelast når fordelingsmessige hensyn mellom distriktene gjør slike tiltak nødvendige.
Olje- og energidepartementet (OED)
Forskrifter av 6. april 1979 nr 9 om unntak fra forvaltningslovens regler i forbindelse med rasjonering av drivstoffer ved ekstraordinære kriseforhold
Forskriften fastsetter unntak fra forvaltningslovens regler om begrunnelse og klage for vedtak angående tildeling av petroleumsprodukter ved rasjonering.
Fullmakt av 28. januar 1983 nr 65 til Olje- og energidepartementet til å iverksette oljerasjonering
OED er gitt fullmakt til i krig eller ved krigsfare og ved ekstraordinære oljeforsyningskriser i fredstid å gi bestemmelser om begrensninger, herunder rasjonering, i leveranser og forbruk av petroleum, petroleumsprodukter, andre smøreoljer, frostvæsker og bremsevæsker, samt å gi bestemmelser om begrensninger i eller forbud mot bruk av transportmidler til bestemte tider eller bestemte formål. OED kan, helt eller delvis, delegere denne myndighet til andre departementer, direktorater, fylkesmenn m.v.
Forskrift av 1. august 1983 nr 2141 om oljerasjonering ved oljeforsyningskriser i fredstid
Forskriften legger til rette for å sikre en samfunnsmessig prioritert fordeling av knappe oljeforsyninger. Tiltaket kan først settes i gang når det er inntrådt en fredskrise som antas å vare i minst 6 måneder og forbruket må skjæres ned med minst 20 %. Systemet er basert på en inndeling av samfunnet i bruksområder og brukergrupper. OED er overordnet rasjoneringsmyndighet, og fordeler bl.a. oljeprodukter til bruksområdene. De ulike fagdepartementene har ansvaret for den videre fordeling til brukergrupper innenfor sine bruksområder.
Forskrift av 15. desember 1983 nr 2142 om oljerasjonering ved beredskap og krig
Forskriften etablerer en rasjoneringsordning for oljeprodukter ved beredskap og krig med sikte på å sikre slike produkter for totalforsvaret til dekning av livs- og krigsviktige behov og for å regulere forbruket slik at oljeproduktene kan vare lengst mulig. Tiltaket kan iverksettes i en beredskapssituasjon eller når landet er i krig. Systemet er basert på en inndeling av samfunnet i bruksområder og brukergrupper. OED er overordnet rasjoneringsmyndighet, og fordeler bl.a. oljeprodukter til bruksområdene. De ulike fagdepartementene har ansvaret for den videre fordeling til brukergrupper innenfor sine bruksområder.
Kgl res av 25. august 1989 nr 4021 om beredskapsorganisasjonen for drivstofforsyningens organisasjonsstruktur
Når krise eller krig truer, kan regjeringen beslutte at Beredskapsorganisasjonen for drivstofforsyningen (BOD) etableres. BOD er myndighetenes felles operative apparat for å håndtere drivstoffdistribusjonen i Norge i krise og krig. BOD skal i samarbeid med myndighetene styre og koordinere oljeselskapenes aktiviteter for å sikre at prioritert sivilt og militært behov for petroleumsprodukter søkes dekket.
Instruks av 29. september 1989 nr 4025 for kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (delegering)
Instruks av 13. august 1993 nr 4121 for kraftforsyningens beredskapsorganisasjon
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har ansvaret for å samordne beredskapsplanleggingen, og skal lede landets kraftforsyning under beredskap og i krig. For dette formål er det etablert en landsomfattende organisasjon, Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO), som består av NVE og alle enheter som eier eller driver kraftproduksjon med tilhørende vassdragsregulering, overføring og distribusjon av elektrisk kraft og fjernvarme. KBO skal kunne løse oppgaver i fred ved skade på kraftanlegg som følge av naturgitte forhold, teknisk svikt, terror- eller sabotasjeaksjoner, samt i forbindelse med rasjonering etter energiloven. Når KBO ved krigsberedskap overtar ansvaret for landets kraftforsyning, plikter alle kraftforsyningsenheter å rette seg etter direktiver fra overordnet myndighet i KBO. Dette medfører ingen endring i selskapenes eierforhold. Det enkelte selskap er ansvarlig for egen drift.
Forsvarsdepartementet
Forskrifter av 21. mars 1975 nr 2 vedrørende planlegging, gjennomføring og vedlikehold ved anlegg, ombygging eller utviding av sivile landingsplasser for luftfartøy
Forskriften går ut på at i forhold til sivile landingsplasser som er undergitt konsesjonsplikt, skal Forsvaret forelegges alle planer for anlegg, ombygging eller utviding av banesystemet, slik at man kan vurdere behovet for forsvarstiltak. Forsvaret kan da angi art og omfang av de forsvarstiltak som finnes nødvendig. Det legges opp til et samarbeid mellom Forsvaret og ansvarlige sivile myndigheter, både i forhold til planlegging, gjennomføring og vedlikehold. Det er også bestemmelser om kostnadsfordeling. Noen kostnader skal bæres av konsesjonshaver og noen av Forsvaret.
Utenriksdepartementet
Kgl res av 17. juni 1988 nr 484 om overføring av ansvaret for lov av 14. desember 1956 om forsynings- og beredskapstiltak
Overføring av ansvar for forsyningsloven og av deler av det tidligere Handelsdepartementets ansvarsområder innenfor beredskap fra Utenriksdepartementet til Næringsdepartementet.
Justisdepartementet
Instruks av 3. november 2000 nr 1093 om internkontroll og systemrettet tilsyn med det sivile beredskap
Det enkelte fagdepartement er ansvarlig for egne beredskapsforberedelser for kriser og katastrofer i fred, sikkerhetspolitiske kriser og krig. Departementene skal etablere et internkontrollsystem for sitt beredskapsarbeid hvor det dokumenteres at det er gjennomført tiltak som setter departementet og deres underliggende etater i stand til å håndtere prioriterte funksjoner og oppgaver under kriser og katastrofer i fred, under sikkerhetspolitiske kriser og i krig. Justisdepartementet kan etter kontrakt med det aktuelle departement beslutte at systemrettet tilsyn skal gjennomføres i et departement innenfor de områder hvor Justisdepartementet til enhver tid har et samordningsansvar. Systemrettet tilsyn omfatter målstruktur, planer og styringssystemer.
Arbeidsdepartementet
Kgl res av 23. mars 1990 om delegering av myndighet m.v. til Arbeids- og administrasjonsdepartementet vedrørende regulering av arbeidsmarkedet og sivil arbeidsplikt under krig m.v.
Det er ikke gitt forskrifter etter denne fullmakten, men det er forberedt en forskrift om regulering av arbeidsmarkedet og om sosial arbeidsplikt under krig, krigsfare og lignende forhold datert 3. august 2000.
4.3 Instrukser og retningslinjer gitt med hjemmel i forsyningsloven
4.3.1 Nærings- og handelsdepartementet
Retningslinjer for fylkesmennene innen Nærings- og handelsdepartementets forsyningsberedskap. (Gjeldende fra 1. februar 2001)
Hensikten med retningslinjene er å tilpasse fylkesmennenes arbeid med forsyningsberedskap innen departementets områder til gjeldende planleggingsforutsetninger og rammebetingelser for den sivile beredskapen, samt derigjennom utforme departementets forventninger til ivaretakelsen av dette arbeidet på fylkesmannsembetet.
Instruks for NORTRASHIP-ledelsen (Norsk Transportberedskap for Skip). Fastsatt av Nærings- og handelsdepartementet januar 2004
Instruks og administrative bestemmelser for departementets nye beredskapsorganisasjon for skip i utenriksfart. Denne organisasjonen erstatter statsrederiorganisasjonen for beredskap som bar samme navn. Instruksen er ikke klart hjemlet i beredskapslovverket, men det forutsettes at organisasjonen kan bruke tiltak hjemlet bl a i forsyningsloven og i skipsrekvisisjonsloven når departementet gir fullmakt til dette.
4.3.2 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
Direktiv av 11. mai 1987 om forberedelse og gjennomføring av spredning av livs- og krigsviktige sivile ressurser
Direktivet omfatter planlegging og forberedelser i fred, og gjennomføring av spredningstiltak ved beredskap og krig. Det består av en generell del og av særskilte bestemmelser på områdene oljeprodukter, dagligvarer, industri og legemidler/medisinsk utstyr.
Retningslinjer av 20. oktober 1986 for etablering og forhåndsutskrivning av personell til det sivile ledelsesapparat i krig
Retningslinjene gjelder planlegging og forberedelse av etableringen av sivile krigstidsoppsettinger. De beskriver hvem som kan skrives ut, hvordan dette gjøres, hvilke oppgaver som kan pålegges og hvordan disse skal håndteres.