11 Atterhald ved ratifikasjon av 2002 Aten-konvensjonen

11.1 Spørsmålet om atterhald for terrorforsikring

11.1.1 Forslaget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet peikte departementet på at IMOs retningsliner, jf. Circular Letter No. 2758, etter Aten-forordninga skal vere bindande innanfor verkeområdet for Aten-forordninga. Noreg må med andre ord ta atterhald ved ratifikasjonen i tråd med plikta etter Aten-forordninga. Departementet bad likevel høyringsinstansane om å vurdere om grunngjevinga for atterhaldet som IMO tilrår i sirkulæret, framleis reflekterer situasjonen i dagens forsikringsmarknad.

11.1.2 Høyringsfråsegnene

Av høyringsinstansane uttalar Nærings- og handelsdepartementet, Cefor, Gard, Norges Rederiforbund, Rederienes landsforening (NHO Sjøfart) og Skuld seg om spørsmålet. Høyringsinstansane er samde i at det, i tråd med tilrådinga frå IMO, bør takast atterhald for terrorforsikring ved ratifikasjon av 2002 Aten-konvensjonen. Høyringsinstansane er likevel delte i synet på om eit slikt atterhald er naudsynt ut frå situasjonen i dagens forsikringsmarknad.

Norges Rederiforbund og Rederienes Landsforening gjer gjeldande at det er viktig at ein nyttar reservasjonsretten i IMOs retningsliner ved ratifikasjon av konvensjonen, slik at reiarane ikkje får plikter som det ikkje er forsikringsdekning for. Norges Rederiforbund uttaler vidare at «[d]et finnes i dag ikke forsikringer i markedet som dekker medansvar for terrorhandlinger, og P&I-forsikringen dekker heller ikke dette». Kva gjeld spørsmålet om atterhaldet IMO tilrår, reflekterer dagens situasjon i forsikringsmarknaden, eller om det har skjedd ei utvikling som gjer at atterhaldet ikkje lenger er naudsynt, viser Norges Rederiforbund til høyringsfråsegnene frå Cefor og Gard, som Rederiforbundet sluttar seg til.

I høyringsfråsegna frå Gard heiter det:

«Særskilte retningslinjer for gjennomføring av Aten-konvensjonen ble vedtatt av IMO Legal Committee 19. oktober 2006 på basis av at P&I næringen ikke så seg i stand til å gi de garantier som kreves etter 2002 protokollens artikkel 4bis for så vidt gjelder ansvar forårsaket av krigsfare, hvilket i denne sammenheng i praksis dreier seg om ansvar med utspring i en terroristaksjon. I korthet åpner IMOs retningslinjer for at en stat kan ratifisere 2002 protokollen til Aten-konvensjonen med forbehold om at det innføres et særskilt begrensningsbeløp for ansvar med utspring i krigsfare og at garantiansvaret under artikkel 4bis begrenses tilsvarende.

Ansvarsgrensen for krav som utspringer av krigsfare er satt til SDR 250.000 pr. passasjer dog med et øvre tak på SDR 340 millioner pr. skip pr. hendelse (USD 513 millioner etter dagens omregningskurs). Videre åpner retningslinjene for at det utstedes to parallelle garantier, eller blue cards, der det ene dekket ansvar forårsaket av sjøfare (Non War Passenger Blue Card), mens det andre dekke ansvar forårsaket av krigsfare (War Passenger Blue Card). Det siste vil ha et maksimalansvar på SDR 340 millioner pr. skip pr. hendelse. (Til informasjon nevnes at Non War Passenger Blue Cards vil bli besørget av P&I assurandørene tilsluttet Gruppen på lik linje med det som i dag gjøres for CLC og Bunker blue cards.)

Krigsfare er ekskludert fra dekningsfeltet til tradisjonell P&I forsikring. Dette gjenspeiles også i Poolavtalen som regulerer klubbenes felles kjøp av reassuranse. Bakgrunnen for dette er at forsikring mot krigsfare tradisjonelt tilbys av et begrenset antall assurandører eller gjensidige foreninger som har spesialisert seg innenfor denne nisjen. Forsikring mot krigsfare krever særskilte betingelser som følge av risikoens egenart. I en krig eller krigslignende situasjon vil betydelige tap og skader kunne oppstå innenfor et kort tidsrom. For å kunne håndtere denne risikoen er det normal markedspraksis at forsikringsavtaler som omfatter krigsfare kan sies opp av assurandøren med sju – 7 – dagers varsel, og at dekningen under alle omstendigheter vil opphøre dersom det bryter ut krig mellom UK, USA, Russland, Kina eller Frankrike (stormaktskrig). Med bakgrunn i krigsrisikoens egenart har med andre ord forsikringsgiver en utstrakt mulighet til å beskytte seg i løpet av kontraktsperioden dersom farebildet endrer seg. En slik mulighet har man ikke som garantist under et War Passenger Blue Card.

Norske rederier vil i de fleste tilfeller ta ut forsikring mot krigsfare i Den Norske Krigsforsikring for Skib (DNK). Standard betingelser for forsikring av skip mot krigsfare finner man i Norsk Sjøforsikringsplan av 1996 med senere endringer. Vi viser særlig til kapittel 15. En standard dekning mot krigsfare vil også omfatte P&I risiko, dog slik at dekningen beløpsmessig er begrenset til skipets verdi. Utover dette har samtlige P&I foreninger tilsluttet Gruppen på vegne av sine rederimedlemmer arrangert en dekning mot P&I krigsfare som beløpsmessig omfatter USD 500 millioner utover skipets verdi. Nærmere detaljer om dette kan legges frem om det er behov for det. Også denne dekningen inneholder standard bestemmelser om sju – 7 – dagers kansellering og opphør ved stormakts krig etc.

I forbindelse med gjennomføringen av Aten-forordningen ved utgangen av inneværende år har det i Gruppen blitt diskutert om P&I foreningene skal utvide sitt dekningsfelt til å omfatte krigsfare, og videre om P&I foreningene skal gi garantier for oppfyllelse av krav forårsaket av krigsfare, såkalt War Passenger Blue Cards. Spørsmålet er for tiden til behandling i styrene i de forskjellige P&I foreninger og er ennå ikke endelig avklaret. For så vidt gjelder Gard er det besluttet at man ikke ønsker å utvide standard P&I-dekning til å omfatte krigsfare, og at man heller ikke vil gi de garantier som kreves under et War Passenger Blue Card. Bakgrunnen er at man som garantist under et War Passenger Blue Card ikke har den beskyttelse man normalt vil ha som krigsfareassurandør. Garantien kan blant annet kun sies opp med 30 dagers varsel. Etter de undersøkelser som er gjort i markedet er det begrenset reassuransekapasitet tilgjengelig til beskyttelse mot ansvar under en slik garanti, og mot den bakgrunn fant Gards styre det utilrådelig å eksponere klubbens balanse for et slikt garantiansvar. Mot denne bakgrunn var det heller ikke noe behov for å endre på dekningsfeltet for standard P&I forsikring.

Det arbeides aktivt med å finne alternative løsninger på spørsmålet om War Passenger Blue Cards for det tilfellet at det blir endelig bestemt at P&I klubbene ikke vil kunne gi disse.

For å oppsummere er det etter vår vurdering ikke skjedd noen endringer i forsikringsmarkedene siden 2006 som tilsier at det ikke lenger er behov for å sondre mellom sjøfare og krigsfare for så vidt gjelder ansvarsbeløp og forsikringsplikt. Forsikring og garantier til dekning mot krigsfare betinger etter vår vurdering spesielle beskyttelsesmekanismer for forsikringsgiveren som er uforenlig med kravene til garantier (War Passenger Blue Cards) under 2002 protokollen. Dette var tilfellet i 2006 og er tilfellet også i dag.

Mot denne bakgrunn henstilles det til at Norge benytter reservasjonsretten i IMOs retningslinjer slik at det blir mulig å utstede to blue cards, det ene for ansvar som utspringer av ordinær sjøfare (Non War Passenger Blue Card), som vil bli gitt av skipets ordinære P&I assurandør, og det andre for ansvar med utspring i krigsfare (War Passenger Blue Card) og som eventuelt vil bli gitt av en annen aktør.»

Cefor sluttar seg til Gards høringsfråsegn, men legg til:

«Dekning av tap som følgje av terrorhandlinger er en krigsfare som ikke dekkes av P&I-klubbene. Vi viser i den forbindelse til de synspunkter som er gjort gjeldende i Gards høringsuttalelse og understreker særlig at vårt medlem som dekker krigsfare (herunder terrorhandlinger), Den Norske Krigsforsikring for Skib, ikke vil kunne utstede War Passenger Blue Card på grunnlag av de forsikringsvilkår klubben tilbyr.»

Skuld uttalar:

«Krigsforsikring er fortsatt begrenset og det er ingen grunn til å revurdere ansvarsgrensen på SDR 340 millioner under «War Risk Blue Card». Begrensninger i krigsforsikring er grunnen til at det ennå ikke er avklart hvordan rederiene skal få War Risk Blue Card.»

Nærings- og handelsdepartementet peiker på at så lenge Aten-forordninga gjer IMOs retningsliner bindande, er det ikkje noko spørsmål om Noreg skal ta atterhald ved ratifikasjon av 2002 Aten-konvensjonen eller ikkje, og at Noreg tidlegare har stadfesta at ein vil ta slikt atterhald, jf. IMO LEG99/10/1. Likevel er Nærings- og handelsdepartementet av den oppfatninga «at sirkulæret ikke reflekterer dagens forsikringsmarked og at markedet vil være i stand til å tilby adekvat forsikringsdekning selv der transportøren holdes medansvarlig for eventuelle terrorhandlinger». Nærings- og handelsdepartementet tek derfor til orde for at det på sikt «bør […] arbeides for at Athen-forordningen endres slik at nevnte sirkulær ikke lenger er bindende».

11.1.3 Departementet si vurdering

Departementet gjer framlegg om at Noreg tek atterhald for terrorforsikring ved ratifikasjon av 2002 Aten-konvensjonen, i samsvar med IMOs retningsliner. I høyringa har mellom anna Norges Rederiforbund vist til at det i dag ikkje finst forsikringar i marknaden som dekkjer medansvar for terrorhendingar, og at P&I-forsikringa heller ikkje dekker dette. Departementet er kjent med at reiarnæringa har arbeidd for at dekninga etter P&I-forsikringa skal inkludere medansvar for terrorhendingar. Etter ein lengre prosess vedtok IG P&I sommaren 2012 ikkje å dekke slikt ansvar. Samstundes er det på det reine at det er andre aktørar i marknaden som arbeider med å utvikle terrorforsikring i tråd med krava i IMOs retningsliner, slik at det skal ligge føre tilbod om forsikringsdekning frå det tidspunktet Aten-forordninga tek til å gjelde i EU, det vil seie 31. desember 2012. Departementet ser det difor som sannsynleg at marknaden vil kunne tilby forsikring for medansvar for terrorhendingar som oppfyller krava i IMOs retningsliner.

11.2 Spørsmålet om atterhald for reglane om jurisdiksjon og anerkjenning og fullbyrding av avgjerder

I høyringsnotatet peikte departementet på at Aten-forordninga ikkje gjennomfører 2002 Aten-konvensjonen artikkel 17, som regulerer jurisdiksjon, og artikkel 17bis, som regulerer anerkjenning og fullbyrding av rettsavgjerder. Bakgrunnen for dette er at EU i staden gjer bruk av rådsforordning 22. desember 2000 (44/2001) om domsmyndigheit og om anerkjenning og fullbyrding av dommar i sivile og kommersielle saker (Brussel I), jf. Rådets vedtak 12. desember 2011 (2012/23/EU). I samband med EUs tiltreding til 2002 Aten-konvensjonen har EU gjeve ei erklæring der det går fram at medlemsstatane har avstått kompetanse til EU på dei områda som er regulerte i konvensjonen artikkel 17 og artikkel 17bis, og har tatt ein reservasjon i tilknyting til 2002 Aten-konvensjonen artikkel 17bis(3), jf. PAL.4/Circ 5 of 19 December 2011. Av denne går det fram at rettsavgjerder som ein domstol i EU-landa treffer om spørsmål som gjeld Aten-konvensjonen, skal verte anerkjende og fullbyrda etter dei relevante reglane i EU. Det går òg fram at rettsavgjerder som er omfatta av Lugano-konvensjonen, skal verte anerkjende og fullbyrda etter reglane i denne konvensjonen. Ettersom Noreg er part til Lugano-konvensjonen 2007, er det naudsynt å ta eit slikt atterhald med omsyn til 2002 Aten-konvensjonen artikkel 17bis(3) i samband med ratifikasjonen. Ingen av høyringsinstansane har uttala seg om dette spørsmålet. Departementet legg til grunn at ein tek eit atterhald som nemnt.