10 Øvrige endringer

Kapitlet omhandler lovens saklige virkeområde, jf. kapittel 10.1, registreringsplikt og krav til måling av og informasjon om kvalitet, jf. kapittel 10.2, og inndragning av utstyr, jf. kapittel 10.3. Kapitlet inneholder også enkelte andre forslag til endringer som omtales i merknadene til forslagene.

10.1 Saklig virkeområde

10.1.1 Kort om lovforslaget

Ekomloven § 1-2 regulerer lovens saklige virkeområde. Det foreslås inntatt en endring i § 1-2første ledd for i større grad å kunne ta hensyn til fremtidig utvikling. Det følger av merknadene til bestemmelsen om saklig virkeområde i Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) at loven omfatter alle typer elektronisk kommunikasjonsteknikk, virksomhet og myndighetsutøvelse i forbindelse med bruk og utvikling av slik kommunikasjon, og at loven er teknologinøytral. Dette foreslås videreført. Domstolspraksis har imidlertid vist at lovens virkeområde i enkelte tilfeller kan tolkes snevere enn det som er ønskelig fra myndighetens side. Slike tolkninger kan føre til at reguleringsbehovet ikke kan oppfylles gjennom pålegg fra ekommyndigheten.

Den tekniske utviklingen innenfor dette området er svært dynamisk, noe som gjør det svært krevende å fastsette lovens saklige virkeområde på en måte som sikrer at alle nye tjenester som har et reguleringsbehov omfattes av loven. Det er således behov for en regulering som tar høyde for fremtidig teknisk og markedsmessig utvikling. For å klargjøre at reguleringen omfatter mer enn overføring av signaler i elektronisk kommunikasjonsnett foreslås det at begrepet «overføring» utgår. Overføring av signaler i elektronisk kommunikasjonsnett vil imidlertid fortsatt falle innenfor lovens virkeområde. Formålet med endringen er å synliggjøre at loven også omfatter alternative måter å kommunisere på, for eksempel ved hjelp av ulike internettløsninger og/eller gjennom elektronisk kommunikasjonsnett. Særlig vil dette gjelde når disse løsningene gir alle-til-alle-kommunikasjon og langt på vei fungerer som et substitutt for eldre og etablerte tjenester som allerede er regulert for å ivareta brukernes og samfunnets behov. Bestemmelsen om saklig virkeområde foreslås på denne bakgrunn presisert.

10.1.2 Høringsinstansenes syn

Forbrukerombudet deler departementets vurdering. RiksTV peker på at virkeområdet for loven i realiteten vil gjelde all befatning med elektronisk kommunikasjon når man tar bort begrepet «overføring». NetCom ser i utgangspunktet ikke behovet for å endre bestemmelsen. Norid er kritisk til en generell utvidelse av lovens virkeområde «for å ivareta et ikke spesifisert reguleringsbehov». Telio og Network Norway er også kritisk til å fjerne «overføring» i første ledd. Telio mener blant annet at ordlyden åpner for regulering av innholdstjenester, noe som må være i strid med blant annet rammedirektivet artikkel 2c, og Network Norway peker på at en rekke web-baserte innholdstjenester som ikke består av overføring av signaler i elektroniske kommunikasjonsnett dermed vil omfattes.

10.1.3 Departementets vurdering

Når det gjelder § 1-2 første ledd fastholder departementet at det er et behov for å synliggjøre at bestemmelsen omfatter mer enn «overføring». Det vises her til den raske tekniske utviklingen innenfor området som er meget dynamisk, noe som gjør det svært krevende å detaljregulere lovens saklige virkeområde. Departementet viser til Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) s. 10 der det fremgår at innhold ikke reguleres av loven. Dette foreslås videreført med unntak for fellesfakturerte tjenester. Departementet viser til at gjeldende lov bygger på prinsippet om teknologinøytralitet. For å sikre målsettingen om teknologinøytral regulering opprettholder departementet forslaget om at begrepet «overføring» tas ut av ordlyden.

10.2 Registreringsplikt og krav til måling av og informasjon om kvalitet

10.2.1 Kort om lovforslaget

Etter ekomloven § 2-1 kan myndigheten i forskrift gi regler om registreringsplikt for tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett eller offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste i den grad det er nødvendig for å føre tilsyn med markedet. Videre følger det av bestemmelsen at registreringspliktig tilbyder skal registrere virksomheten hos myndigheten senest samtidig med at virksomheten påbegynnes. I gjeldende forskrift gis nærmere bestemmelser om registreringsplikten. For å bedre sammenhengen mellom reglene i lov og forskrift foreslår departementet å oppheve ekomloven § 2-1 annet punktum som angir tidspunktet for når registreringsplikten inntrer. Registreringsplikten, tidspunkt for når den inntrer og krav som stilles til dokumentasjon ved registrering bør i stedet følge av forskriften. Hjemmelsbestemmelsen for registreringsplikt foreslås videreført i ekomloven § 2-1.

Etter ekomloven § 2-2 skal tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste måle og informere om kvalitet på tjenestene som tilbys sluttbruker. Bestemmelsens annet ledd gir hjemmel til å fastsette forskrift om målemetoder og krav til informasjon. Reglene for tilbydernes målings- og informasjonsplikt i ekomloven § 2-2 foreslås endret for å oppnå en bedre overensstemmelse med det til enhver tid gjeldende behov. Det foreslås at plikten til faste målinger bare skal gjelde tilbyder med leveringsplikt. Andre tilbydere skal kun måle og informere om kvalitet etter pålegg fra Post- og teletilsynet. Kravene til måling og informasjon foreslås utformet mer fleksibelt enn dagens ordning slik at det kan foretas tilpasning i tråd med endringer i teknologi og bruksmønster.

10.2.2 Høringsinstansenes syn

Noen høringsinstanser, blant andre Post- og teletilsynet og Telenor er enig i begrunnelsen for å oppheve § 2-1 annet punktum, og støtter forslaget. NetCom foreslår at hovedregelen om registreringsplikt flyttes fra ekomforskriften § 1-2 til ekomloven § 2-1. Flertallet av høringsinstansene har ingen merknader til endringene i bestemmelsen. Forbrukerombudet mener at det bør vurderes å sette ytterligere krav til tilbydere enn de registreringskrav som foreligger og som foreslås.

Når det gjelder § 2-2 peker flere høringsinstanser på at kvalitet er et viktig parameter for sluttbruker ved valg av abonnement. Flere tilbydere, som NetCom, Tele2 og Network Norway er imidlertid skeptiske til at myndigheten gis mulighet til å pålegge tilbydere som ikke omfattes av leveringsplikten å foreta kvalitetsmålinger.

NetCom uttaler:

«NetCom slutter seg derfor til departementets forslag om å begrense måling og informasjon om kvalitet. Imidlertid mener vi at dette heller ikke skulle gjelde for tilbyder med leveringsplikt. Dertil er vi skeptisk til at myndighetene iht. annet ledd gis en mulighet til å pålegge også tilbyder som ikke omfattes av leveringsplikten å foreta kvalitetsmålinger.»

Tele2 uttaler:

«PT har de siste årene arbeidet med å gjennomføre en kvalitetsmåling av de ulike selskapers kundesevice. Etter Tele2s oppfatning er denne målingen så mangelfull, at verdien av de resultater som offentliggjøres svært liten. Tele2 er derfor av den oppfatning at PT i fremtiden bør benytte den hjemmel de nå får med varsomhet.»

Network Norway sier:

«Network Norway er ikke enig i bestemmelsens annet ledd. Network Norways hovedinnvending er at bestemmelsen gir en for vid fullmaktshjemmel til PT til å pålegge måling- og informasjonsplikter. Det bør som et minimum inntas at slike pålegg må være nødvendige og forholdsmessige slik at man unngår at PT pålegger tilbyderne unødvendige administrative prosedyrer. Dette skyldes at Network Norway oppfatter PTs arbeid med kvalitetsmålinger om kundeservice å ha liten relevans for bransjen og sluttbrukerne.»

På den annen side vil andre høringsinstanser gå lenger enn høringsforslaget.

Den norske dataforening uttaler:

«Det er beklagelig at plikten til å måle kvalitet for sanntids taleoverføring bare gjelder tilbydere med leveringsplikt. Det burde være objektive kriterier som ende-til-ende forsinkelser, jitter, pakketap for pakkesvitsjede nett samt MOS. Det er vanskelig for sluttbruker uten spesialkunnskap å diskutere dette med tjenestetilbyder, og dermed sammenligne tilbud.»

10.2.3 Departementets vurdering

Departementet finner det også etter høringsrunden mest hensiktsmessig at reglene om når registrering skal skje i sin helhet fremgår av forskriften. Forskriftshjemmelen i ekomloven § 2-1 foreslås derfor videreført, mens bestemmelsens annet punktum foreslås opphevet.

Departementet deler ikke oppfatningen om at målingene av svartid kundeservice har liten relevans for bransjen og sluttbrukerne. Det følger dessuten av Annex III til artikkel 11 og artikkel 22 i USO-direktivet, jf. ekomforskriften § 1-6, at tilbyderne har plikt til å måle i henhold til ETSI EG 201 769-1. Enkelte tilbydere har hatt lang ventetid når kundene har forsøkt å komme i kontakt med kundeservice. Måleresultatene viser at flere tilbydere har hatt en sterk forbedring av resultatene for svartid kundeservice siden de første målingene ble publisert. Departementet mener dette er en indikasjon på at målingene har vært medvirkende til at tilbydere har satt i gang eller fremskyndet tiltak for å korte ned ventetiden.

Departementet ser på denne bakgrunn behov for at Post- og teletilsynet får fullmakt til å pålegge måling av kvalitet på områder der det identifiseres mangelfull kvalitet, for eksempel i form av klager fra sluttbrukere. Departementet legger til grunn at Post- og teletilsynet innhenter synspunkter fra bransjen, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet for å velge hvilke kvalitetsparametre som er relevant å måle ut fra et forbrukerperspektiv. Det vil også kunne være aktuelt å ta i bruk nye retningslinjer om kvalitetsmålinger fra ETSI dersom disse vurderes som relevante for norske tilbydere og sluttbrukere.

10.3 Inndragning av utstyr

10.3.1 Kort om lovforslaget

Myndighetene har registrert et økende problem med forskjellige typer teknisk utstyr som brukes i strid med ekomregelverket eller vedtak fattet med hjemmel i dette. Slik bruk kan medføre til dels svært alvorlige konsekvenser for samfunnet. Et eksempel på dette er ulovlig bruk av GSM-forsterkere. Dersom slike sendere brukes i strid med reguleringen, kan disse skape frekvensforstyrrelser i mobilnettene. Dette kan i verste fall hindre gjennomføring av nødsamtaler i mobilnettene. Det har i enkelte tilfeller vist seg at sanksjonering etter gjeldende bestemmelser i ekomloven kapittel 10 ikke har vært tilstrekkelig for å stanse den ulovlige bruken. Videre har det i praksis vist seg vanskelig å få bistand fra politiet i henhold til loven § 10-9 tredje ledd. Etter departementets mening er det derfor behov for bestemmelser som hjemler adgang til å kunne inndra utstyr som brukes til handlinger som er ulovlige etter ekomregelverket. Det foreslås derfor en ny § 10-14 annet ledd.

Bestemmelser om inndragelse er et alvorlig inngrep i den enkeltes private eiendomsrett, og ligger nær opp til beslags- og inndragelseskompetanse hos politi og domstol. Departementet ser at det kan reises motforestillinger mot at andre myndigheter gis slik kompetanse. Inndragning uten forutgående varsel fremstår imidlertid etter departementets syn som et forholdsmessig inngrep i den enkeltes rettsikkerhet i de tilfellene som omfattes av forslaget til ny § 10-14 annet ledd. I slike situasjoner må hensynet til samfunnsviktige funksjoner som tilgang til nødanrop, flysikkerhet og lignende veie tyngre enn hensynet til den enkeltes private eiendomsrett.

10.3.2 Høringsinstansenes syn

Den norske Dataforening uttaler at forslaget om å innføre en bestemmelse som gir hjemmel til inndragning av utstyr som brukes i strid med ekomregelverket synes å være en balansert regel. Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om dette.

10.3.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår en ny bestemmelse i ekomloven § 10-14 om inndragning av utstyr. Bestemmelsen er utformet slik at den vil få anvendelse som en unntakshjemmel som skal brukes kun i de særtilfeller hvor ekomlovens øvrige sanksjonsmuligheter ikke er tilstrekkelige.