12 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1-2 første ledd:

Bestemmelsen regulerer lovens saklige virkeområde. Gjeldende virkeområde forelås videreført i noe utvidet form. En nærmere beskrivelse av det gjeldende saklige virkeområdet fremgår av merknadene til Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) og Ot.prp. nr. 72 (2006–2007) om elektronisk kommunikasjon. Bestemmelsen foreslås utvidet ved at begrepet «overføring» utgår for å klargjøre at lovens virkeområde omfatter mer enn overføring av signaler i elektronisk kommunikasjonsnett. Endringen representerer en utvidelse av virkeområdet i tråd med reguleringsbehovet som oppstår på bakgrunn av den tekniske og markedsmessige utviklingen, jf. merknaden til § 1-5 nr. 1. Endringen er ment å tydeliggjøre at loven også gjelder all virksomhet knyttet til elektronisk kommunikasjon, herunder står tilrettelegging, formidling, tilbud og bruk av elektronisk kommunikasjonsnett, elektronisk kommunikasjonstjeneste, tilhørende fasiliteter og tilhørende tjenester sentralt. Et eksempel på dette er at den som bestemmer midler og formål for lagring eller henting av informasjon i informasjonskapsler etter § 2-7b omfattes av ekomloven.

Videre foreslås det synliggjort i bestemmelsens ordlyd at innholdstjenester som faktureres sammen med elektronisk kommunikasjonstjeneste inngår i lovens saklige virkeområde. Dette følger i gjeldende lov av merknadene til § 1-2 i Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) og av § 2-12 om fellesfakturerte tjenester. Reglene om fellesfakturert tjeneste medfører atenkelte innholdsmessige aspekter faller inn under loven.

Til § 1-3 første ledd:

Det geografiske virkeområdet for loven foreslås endret slik at loven også dekker anlegg og innretninger for utnyttelse av fornybare energiressurser til havs innenfor havenergilovas virkeområde § 1-2. Med fornybare energiressurser menes for eksempel vind, bølger og tidevann. Myndighetene mottar fra tid til annen forespørsler om frekvensbruk ved slike anlegg og innretninger, og virkeområdet foreslås utvidet for å kunne gi slike tillatelser.

Tillatelsen til energiproduksjonsanlegget gis etter lov 4. juni 2010 nr. 21 om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova). Etter havenergilova § 1-2 annet ledd gjelder loven på norsk sjøterritorium utenfor grunnlinjene og på kontinentalsokkelen. Havenergilovas virkeområde kan utvides i enkelte tilfeller, herunder har Kongen adgang til å bestemme at loven skal gjelde i jurisdiksjonsområder opprettet etter den økonomisk soneloven. Den foreslåtte endringen sikrer at eventuelle utvidelser av havenergilovas virkeområde medfører en tilsvarende utvidelse av ekomlovens virkeområde, uten at det er nødvendig med egne endringer i ekomloven.

Til § 1-5:

Til nr. 1 elektronisk kommunikasjon

Det foreslås en ny definisjon av begrepet elektronisk kommunikasjon som bedre gjenspeiler utviklingen på området. Begrepet elektronisk kommunikasjon bygges opp av begrepene elektronisk kommunikasjonsnett, elektronisk kommunikasjonstjeneste, tilhørende fasiliteter og tilhørende tjenester som defineres i nr. 2, 3, 6 og 7. Gjeldende beskrivelse som knytter elektronisk kommunikasjon til lyd, tekst, bilder, eller andre data ved hjelp av elektromagnetiske signaler i fritt rom eller kabel i et system for signaltransport videreføres, jf. § 1-5 nr. 2, og utvides.

Utvidelsen av området for elektronisk kommunikasjon er ment å være i tråd med utviklingen som har funnet sted i senere år. Den tekniske utvikling har ført til at det ikke er like klart som tidligere at all elektronisk kommunikasjon har et element av «overføring». I definisjonen av elektronisk kommunikasjon foreslås derfor at begrepet overføring utgår. Dette er ment å gjøre definisjonen teknologinøytral, slik at både overføring og annet som fører til formidling i et elektronisk kommunikasjonsnett omfattes.

Til nr. 2 elektronisk kommunikasjonsnett

Elektronisk kommunikasjonsnett er definert i gjeldende rett, og foreslås endret. Definisjonen av elektronisk kommunikasjonsnett foreslås klargjort ved at det inntas en nærmere beskrivelse av nettets funksjonalitet og hvilke utstyrselementer som inngår. Beskrivelsen av nettets funksjonalitet følger i dag av definisjonen av elektronisk kommunikasjon og flyttes til definisjonen av elektronisk kommunikasjonsnett. For å gjenspeile den tekniske utviklingen foreslås videre at begrepet knyttes til om signaltransporten muliggjør overføring, og ikke som nå der begrepet er knyttet til om overføring faktisk finner sted.

Beskrivelsen av hvilke utstyrselementer som inngår er i hovedsak en videreføring av gjeldende definisjon. I tråd med endring i bakgrunnsretten foreslås imidlertid presisert at nettverkselementer som ikke er aktive betraktes som del av elektronisk kommunikasjonsnett. Med nettverkselementer som ikke er aktive menes for eksempel kapasitet i koblingsskap og i potensielle fremføringsveier, fiber som ikke er koblet til nettet (mørk fiber med videre), samt etablerte noder som ennå ikke er tatt i bruk eller som har vært i bruk, og som nå ikke anvendes av en tilbyder.

For øvrig videreføres nettbegrepet slik det fremkommer av Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) Om lov om elektronisk kommunikasjon. Dette innebærer blant annet at uavhengig av hva slags informasjon som formidles, omfatter elektronisk kommunikasjonsnett blant annet satellittnett, faste nett (inkludert linjesvitsjet, pakkesvitsjet og Internett), mobilnett, el-forsyningsnett i den grad slike anvendes til transmisjon av signaler, kringkastingsnett (for radio og fjernsyn) og kabel-TV-nett.

Et elektronisk kommunikasjonsnett er offentlig når det er tilgjengelig for eller beregnet til bruk for allmennheten.

Til nr. 3 elektronisk kommunikasjonstjeneste

Ordlyden i definisjonen justeres noe på bakgrunn av endringen i nr. 1 for å unngå en sirkeldefinisjon, men viderefører langt på vei innholdet i gjeldende definisjon. Alle tjenester som helt eller i det vesentlige består av fremføring eller dirigering av signaler i et elektronisk kommunikasjonsnett er elektroniske kommunikasjonstjenester.

Begrepets avgrensning til å gjelde «normalt mot vederlag» videreføres og medfører at definisjonen omfatter tjenester som normalt leveres mot betaling. At tjenesten leveres normalt mot vederlag vil imidlertid også omfatte tjenester der tilbyder finansierer tjenesten gjennom reklame eller tilsvarende. Tilfeller av «bundling» mellom tjenester vil også falle inn under dette begrepet, dersom den ene tjenesten betales gjennom vederlag, reklame eller tilsvarende.

En elektronisk kommunikasjonstjeneste er offentlig når den er tilgjengelig for eller beregnet til bruk for allmennheten, jf. nr. 4.

Begrepet elektronisk kommunikasjonstjeneste omfatter, slik som i gjeldende rett, bæretjenesten for radio og kringkasting, men ikke innholdet som formidles. Ordinære, tradisjonelle innholdstjenester omfattes ikke. Utøvelsen av redaksjonell kontroll over innhold er heller ikke inkludert i definisjonen. Hvorvidt tjenester i skjæringsfeltet mellom innhold og kommunikasjon er elektronisk kommunikasjonstjeneste må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Til nr. 5 offentlig telefontjeneste

Begrepet telefontjeneste er definert i gjeldende rett. Definisjonen foreslås endret på bakgrunn av den tekniske utviklingen som har funnet sted. Definisjonen er teknologinøytral og skiller ikke mellom linjesvitsjet eller pakkesvitsjet teknologi. Dette medfører at også IP-telefontjeneste omfattes. Definisjonen skiller heller ikke mellom fast og mobil telefontjeneste. Videre skilles det ikke mellom direkte eller indirekte håndtering av anrop. Direkte håndtering er tilfellet der abonnenten får levert både den fysiske forbindelsen og telefontjenesten fra samme tilbyder. Indirekte håndtering utgjør tilfelle der telefontjenestetilbyderen ikke tilbyr den fysiske forbindelsen til abonnenten. Samtaler rutes da via riktig tjenestetilbyder ved at abonnenten slår et prefiks før selve telefonnummeret eller at dette besørges ved bruk av adapter eller fast forvalg.

Bruken av telefonnummer står sentralt i definisjonen. Tjenester som gjør bruk av telefonnummer i nasjonal eller internasjonal telefonnummerplan til opprettelse og mottak av anrop er offentlige telefontjenester. På bakgrunn av dette foreslås definisjonen endret til å gjelde offentlig telefontjeneste. Bruken av nummerplan gjelder uavhengig av om det ville være teknisk mulig å levere tjenesten uten at A-abonnenten anvender et telefonnummer forutsatt at nummer rent faktisk blir benyttet ved anrop. Dette gjelder uavhengig av om tilbyder av tjenesten selv er tildelt nummer fra nummerplanen, eller om selskapet benytter nummer som er tildelt et annet selskap, enten det er i konsern, eller det foreligger avtale om bruk av nummer som er tildelt til andre selskaper utenfor konsern. Definisjonen omfatter også telefontjeneste som er avgrenset til et tilbud om alle-til-alle-kommunikasjon kun innenfor Norge. Elektronisk kommunikasjonstjeneste som ikke oppfyller de nevnte kriteriene regnes ikke som telefontjeneste.

Norsk telefonnummerplan forvaltes av Post- og teletilsynet og er utformet i overensstemmelse med den internasjonale nummerplanen for offentlig telefontjeneste som fremgår av ITU-rekommandasjon E.164 (The international public telecommunication numbering plan).

Til nr. 6 tilhørende fasilitet

Definisjonen av tilhørende fasilitet er ny. Begrepet inkluderer element som inngår i, foranlediger eller understøtter etablering og drift av elektroniske kommunikasjonsnett og produksjon og leveranse av elektroniske kommunikasjonstjenester, men som ikke utgjør sentrale deler av elektroniske kommunikasjonsnett og elektroniske kommunikasjonstjenester.

Definisjonen omfatter blant annet fasilitet som har potensial til å muliggjøre/understøtte tilbud av elektroniske kommunikasjonsnett og/eller -tjenester. Eksempelvis omfattes bygninger eller tilgang til bygninger, kabling i bygninger, kummer, kabinetter, grøfter, føringsveier, tårn og master og antenner. Opplistingen er ikke uttømmende.

Begrepet «tilhørende» signaliserer ikke eierskapstilhørighet, men en tilknytning til nett- eller tjenestefasiliteten.

Til nr. 7 tilhørende tjeneste

Definisjonen av tilhørende tjeneste er ny. Begrepet «tilhørende» signaliserer ikke eierskapstilhørighet, men en tilknytning til nett- eller tjenestefasiliteten. Tilhørende tjeneste inkluderer blant annet nummeroversetting og systemer som tilbyr tilsvarende funksjonalitet, adgangskontrollsystemer og elektroniske programoversikter og andre tjenester slik som identitets-, lokasjons- og nærværstjenester. Opplistingen er ikke uttømmende. Med «identitetstjenester» menes tjenester knyttet til administrasjon og anvendelse av elektronisk identitetsinformasjon, eksempelvis i tilknytning til transaksjoner eller lignende der pålitelig kunnskap om identiteten til den det kommuniseres med er påkrevet. Med «lokasjonstjenester» menes tjenester ofte i tilknytning til mobile nett som utnytter kunnskap om geografisk posisjon til terminalutstyret. Med «nærværstjenester» forstås tjeneste som gir informasjon til omverdenen om hvem som er tilgjengelig for kommunikasjon. Med «nummeroversetting og systemer som tilbyr tilsvarende funksjonalitet» menes blant annet ENUM (databaseløsninger som oversetter telefonnumre til internettdomenenavn) og liknende nummeroversettingsstandarder, samt lokasjonsservertjenester som støtter bredbåndstelefontjenester.

Til nr. 9 radioutstyr

Definisjonen er en videreføring og presisering av gjeldende rett. Alle typer radiosendere og/eller -mottakere er i utgangspunktet omfattet av definisjonen, med unntak av rene kringkastingsmottakere. Alle typer mottakere som bare mottar kringkasting er unntatt, uavhengig av om de er beregnet for mottak av analoge eller digitale signaler.

Til nr. 10 skadelig interferens

Definisjonen er ny i loven. Definisjonen er i hovedsak en videreføring av definisjon i forskrift om EØS-krav til radio- og teleterminalutstyr. Begrepet omfatter forstyrrelser av elektroniske kommunikasjonstjenester, andre (radio)tjenester og systemer som benytter det elektromagnetiske frekvensspekteret i henhold til fastsatte vilkår, blant annet mobilkommunikasjon, bakkenett for kringkasting, navigasjons- og posisjoneringstjenester (for eksempel GPS), satellittkommunikasjon og -kringkasting, radiolinjesystemer, fjernstyringssystemer mv. Videre omfattes forstyrrelser av utsending eller mottak av radiosignaler, uavhengig av hvilken kilde forstyrrelsen kommer fra.

Med «fastsatte krav» menes krav fastsatt i norske lover og regler (forskrift, frekvenstillatelse eller andre enkeltvedtak) eller krav som fremgår av internasjonale avtaler for eksempel regler som følger av ITUs Radioreglement og bestemmelser fra IMO og ICAO.

Til nr. 17 samlokalisering

Forslaget til nytt begrep «tilhørende fasilitet» er inntatt i definisjonen for å klargjøre begrepet samlokalisering. I dette ligger at ulike former for infrastruktur, annen innretning eller elementer i tilknytning til et elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste kan nyttes for samlokalisering, jf. merknad til nr. 6.

Til nr. 19 mobilregulert sone

Definisjonen er ny i loven. En mobilregulert sone vil ha et begrenset geografisk omfang, som avhenger av egenskapene og innstillingene til det tekniske utstyret som anvendes for påvirkning av mobilnett gjennom jamming (se nr. 21) og/eller identitetsfanging (se nr. 20) for derved å etablere mobilregulert sone.

Til nr. 20 identitetsfanging

Definisjonen av identitetsfanging er ny. Identitetsfanging er en teknikk der offentlig mobilkommunikasjon manipuleres slik at det blir mulig å finne den elektroniske identiteten til brukerutstyr som anvendes i mobilnett. Manipuleringen kan innebære jamming, men den kan også være rent passiv ved at trafikk og signalering i mobilnettet observeres slik at de elektroniske identiteter etter hvert fremkommer. En slik passiv løsning innebærer ofte anvendelse av det som kalles en «falsk basestasjon»; en enhet som av brukerutstyret oppfattes å være en basestasjon i mobilnettet, men som i realiteten hekter seg på kommunikasjonen mellom brukerutstyr og nettet, alternativt overtar for nettet.

Til nr. 21 jamming

Definisjonen er ny i loven. Begrepet «jamming» er knyttet til aktiv utsendelse av radiosignaler fra en «støysender» som fører til at radiokommunikasjonssystemer og -utstyr i et begrenset område ikke kan virke som tilsiktet; de blir forhindret fra å motta nødvendige radiosignaler fra og nå frem med nødvendige radiosignaler til et nettverk. Jamming har nettopp til hensikt å «slå ut» radiokommunikasjonsløsninger i et avgrenset område, for et kortere eller lengre tidsrom.

Til § 2-1 Registreringsplikt:

Annet punktum foreslås opphevet for å bedre sammenhengen mellom bestemmelsene i lov og forskrift. Forskriftshjemmelen beholdes, og det tas hensyn til erfaringene med dagens praksis knyttet til tidspunkt for registrering og krav som stilles til dokumentasjon ved registreringen ved å samle reguleringen av dette i ekomforskriften.

Til § 2-2 Måling og informasjon om kvalitet:

Tilbydernes målings- og informasjonsplikt foreslås endret for å oppnå en bedre overensstemmelse med det erfaringsmessige praktiske behov for måling og informasjon om kvalitet. Etter gjeldende bestemmelser er alle tilbydere pålagt å foreta kvalitetsmålinger. Den foreslåtte endringen innebærer at bare tilbyder med leveringsplikt etter § 5-1 plikter å gjennomføre og informere om slike målinger. Det foreslås imidlertid å gi myndigheten fullmakt til i enkelte tilfeller å pålegge øvrige tilbydere å måle og informere om kvalitet på områder der myndigheten mener det er behov for kontroll, for eksempel på bakgrunn av klager fra sluttbrukere eller at det på annen måte gis indikasjoner på mangelfull kvalitet.

Det kan i forskrift gis nærmere bestemmelser om måling og informasjon om målingene.

Til § 2-3 Krav til nett, tjeneste, tilhørende utstyr og fasiliteter:

Overskriften foreslås endret for å avspeile at begrepet fasiliteter omfattes av bestemmelsen.

I første ledd foreslås begrepet «installasjoner» endret til «fasiliteter» som følge av at begrepet «associated services» i ekompakken nå foreslås oversatt til «tilhørende fasiliteter», jf. forslag til definisjon av dette i § 1-5.

Bestemmelsens gjeldende ordlyd ansees å omfatte kravet i USO-direktivet artikkel 22.3 om at myndigheten ved behov skal kunne pålegge tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett regler om minimumskvalitet på tjenestetilbudet for forhindre reduksjon av kvalitet på elektronisk kommunikasjonstjeneste. Utkast til slike vedtak skal så langt det følger av EØS-avtalen notifiseres til ESA.

Til § 2-4 Leveringsvilkår:

Etter bestemmelsens første ledd kan tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste pålegges å utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår for tilbud til sluttbrukere, samt pålegges å tilby sluttbrukere avtale om slik tjeneste, herunder avtale om forhåndsbetalt tjeneste. Forslaget viderefører gjeldende § 2-4 første ledd, og presiserer hjemmelsgrunnlaget for plikten til å tilby avtale med videre som i dag følger av ekomforskriften § 1-8 første ledd.

I nytt annet ledd presiseres plikten for tilbydere av offentlig telefontjeneste til å sikre entydig identifisering av sluttbrukere ved inngåelse, endring og opphør av avtale. Tilbyder av offentlig telefontjeneste kan selv til en viss grad vurdere hva som er hensiktsmessig metode for identifisering av sluttbruker etter hvilken fase avtalen er i og potensialet for misbruk. Høy sikkerhet med hensyn til sluttbrukers identitet vil være særlig viktig ved for eksempel avtaleinngåelsen, overføring av abonnementet til en annen bruker og endringer av opplysninger om sluttbruker med hemmelig nummer. Høy sikkerhet med hensyn til sluttbrukers identitet kan oppnås både ved fysisk og elektronisk identifikasjon. Tilbydere kan kreve at sluttbruker fremlegger gyldig legitimasjon for å sikre at sluttbruker blir entydig identifisert ved inngåelse av avtalen. Som gyldig legitimasjon regnes legitimasjon utstedt av offentlig myndighet, eller av annet organ som har betryggende kontrollrutiner for dokumentutstedelse og dokumentene har et tilfredsstillende sikkerhetsnivå, og inneholder fullt navn, navnetrekk, fotografi og fødselsnummer eller D-nummer. For sluttbrukere som ikke har fått tildelt norsk fødselsnummer eller D-nummer skal legitimasjonsdokumenter i tillegg til de kravene som følger av annet punktum inneholde fødselsdato, fødested, kjønn og statsborgerskap. Bekreftelse av sluttbrukeres identitet kan foretas på annet grunnlag enn gyldig legitimasjon dersom tilbyderen av offentlig elektronisk kommunikasjon åpenbart ikke har grunn til å betvile vedkommendes identitet. Det har i praksis vist seg at bruk av annet grunnlag enn gyldig legitimasjon for å bekrefte sluttbrukeres identitet kan medføre økt risiko for identitetstyveri. Tilbydere som benytter annet grunnlag enn gyldig legitimasjon for å bekrefte sluttbrukeres identitet må derfor ha rutiner som forhindrer slikt misbruk.

Offentlig telefontjeneste skal ikke kunne benyttes før bruker/sluttbruker er registrert på en entydig måte. Tilbyder har ansvaret for at kravet er oppfylt og skal kunne dokumentere på hvilken måte identitetskontrollen er foretatt. Dette kan for eksempel gjøres ved å oppbevare referanse til legitimasjonen som ble brukt for å bekrefte kundens identitet.

I tredje ledd fremgår det at tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste skal varsle sluttbruker om eventuelle endringer i avtalen. Bestemmelsen fastsetter krav til tidspunkt for når endringer kan iverksettes, samt hevingsrett for sluttbruker. Bestemmelsen regulerer utelukkende tilbyders endringer av vilkårene i avtaler med sluttbrukere, og ikke i avtaler med andre tilbydere. Sluttbrukere omfatter enhver fysisk eller juridisk person, herunder forbrukere og næringsdrivende, se nærmere definisjon i § 1-5 nr. 15 i forslaget til lovendringer.

Bestemmelsen i tredje ledd gir ikke hjemmel for tilbyder til ensidig å endre avtalen med sluttbruker, men pålegger plikter og gir rettigheter til henholdsvis tilbyder og sluttbruker i tilfeller hvor det foreligger adgang til å foreta endringer. Sluttbruker skal varsles på passende måte, og kravet til varselets form og innhold avhenger av den betydning endringen vil kunne få for sluttbruker. Varselet må ha en form og et innhold som på en tydelig måte gjør det mulig for sluttbruker å ta stilling til om han vil benytte seg av retten til å heve avtalen. Tilbyder kan tidligst iverksette endringer i avtalen én måned etter at varsel om endring er sendt til sluttbruker.

Tredje ledd gir sluttbrukere som ikke godtar nye vilkår rett til å heve avtalen. Hevingen av avtalen skal ha virkning fra det tidspunkt endringen av vilkår trer i kraft. Sluttbrukers hevingsrett gjelder også i avtaler med bindingstid, jf. presiseringen i fjerde ledd siste punktum, men dette forutsetter at endringen er til ugunst, jf. nedenfor. Sluttbruker har rett til å heve avtalen uten ekstra kostnader. Det skal i varselet opplyses om sluttbrukers rett til heving.

Fjerde ledd gjennomfører USO-direktivet artikkel 30.5 og innebærer at det skal fastsettes en øvre grense for hvor lang bindingstid som kan avtales. Regelen om maksimal bindingstid skal styrke forbrukerinteresser og kan i henhold til nytt femte ledd fravikes utenfor forbrukerforhold.

Fjerde ledd første punktum fastsetter hovedregelen om 12 måneders maksimal bindingstid i avtaleforhold med sluttbrukere om elektronisk kommunikasjonstjeneste. Hovedregelen om en øvre grense på 12 måneder for bindingstidsavtaler må ses i lys av at lange bindingstidsavtaler generelt kan være en ulempe for sluttbrukeren, uavhengig av den konkrete motytelse denne mottar, idet sluttbruker i perioden er avskåret fra å nyttiggjøre seg andre, nye og bedre tilbud som finnes i markedet.

I fjerde ledd annet punktum fremgår det imidlertid at det i særlige tilfeller kan avtales en bindingstid på inntil 24 måneder. Unntaksbestemmelsen skal sikre fleksibilitet for de tilfeller hvor formålet med hovedregelen om 12 måneders bindingstid vil bli forfeilet. Unntaksbestemmelsen vil kunne anvendes i de situasjoner hvor det åpenbart vil være i sluttbrukers interesse at bindingstid avtales utover 12 måneder. Eksempler på slike situasjoner kan være sluttbrukers mulighet for leveranse av infrastruktur for tjenester hvor utviklings- og produksjonskostnader medfører at lengre bindingstid er en forutsetning for at et kommersielt tilbud er tilgjengelig. Videre vil sluttbrukers interesse av bindingstid utover 12 måneder kunne være relevant ved inngåelse av kollektivavtaler med borettslag, boligsameier og lignende.

I fjerde ledd tredjepunktum presiseres at avtale om bindingstid forutsetter at tilbyder gir sluttbruker en økonomisk fordel. Dette gjelder både første og annet punktum, og retter seg mot forbrukerforhold. Forbrukeren skal oppnå en reell fordel ved å inngå en bindingsavtale.

I fjerde ledd fjerde punktum gis det også regler om operatørlåskode. Operatørlåskoden skal oppgis vederlagsfritt til sluttbruker når bindingstiden utløper for å hindre at tilbyder setter gebyr slik at byttekostnaden økes, og konkurransen reduseres.

Henvisningen i fjerde ledd siste punktum til hevingsretten i tredje ledd for abonnementsavtaler med bindingstid er en presisering av at hevingsretten i tredje ledd også gjelder ved abonnementsavtaler med bindingstid når endringen er til ugunst for sluttbruker. I avtaler med bindingstid vil bruken av slike vilkår ofte være knyttet opp mot at sluttbruker får en motytelse utover avtalen om den elektroniske kommunikasjonstjenesten. Et eksempel på dette er at tilbyder medfinansierer leveranse av brukerutstyr som blir sluttbrukers eiendom ved kjøp av abonnement. I tilfelle hvor en tilbyder endrer vilkårene i en abonnementsavtale med bindingstid, vil sluttbruker kunne avvikle sitt abonnementsforhold kostnadsfritt fra det tidspunkt endringen trer i kraft dersom endringen er til ugunst for sluttbruker. Retten til kostnadsfritt å heve gjelder både for gebyr av pønal karakter og gebyr som tar sikte på å kompensere for utgifter eller inntektstap som følge av avviklingen av avtalen. Dette gjelder også gebyr som er avtalt på forhånd, dersom det skal fylle ovennevnte funksjon. Myndigheten kan ved enkeltvedtak avgjøre om en endring er til ugunst for sluttbruker. Endringer i de generelle leveringsvilkårene etter første ledd, jf. ekomforskriften § 1-7, vil normalt ikke falle inn under fjerde ledd.

Nytt femte ledd fastlegger at tredje og fjerde ledd kan fravikes utenfor forbrukerforhold. Denne bestemmelsen vil være av praktisk betydning i tilfelle hvor det inngås eller er inngått avtale mellom tilbyder av offentlig kommunikasjonstjeneste og «profesjonelle» brukere, hvor det inngås løpende eller mer langsiktige avtaler. Slike brukere kan for eksempel være små og mellomstore bedrifter, men bestemmelsens virkeområde er ikke avgrenset til disse.

Nytt sjette ledd gjennomfører USO-direktivet artikkel 30.5 siste punktum og innebærer at tilbyder må tilby en abonnementstype som opphører automatisk etter maksimalt 12 måneder fra avtaleinngåelse. Kortere løpetid kan avtales. Bestemmelsen skal styrke forbrukerinteresser og sikre sluttbruker større fleksibilitet med hensyn til abonnementstyper. Det er imidlertid tilstrekkelig at tilbydere av offentlig telefontjeneste i denne sammenheng kan tilby én abonnementstype som bortfaller automatisk etter avtalt tid og med maksimalt 12 måneders varighet.

Syvende ledd gir hjemmel for myndigheten til å fastsette forskrifter, blant annet om entydig identifisering av sluttbruker, jf. nærmere i merknadene til nytt annet ledd ovenfor.

Til ny § 2-4a Formidlingsplikt:

Hovedregelen er at de angitte nummerseriene i bestemmelsen skal være tilgjengelige. Bestemmelsen gjennomfører blant annet USO-direktivets nye artikkel 28. Bestemmelsens første ledd innebærer formidlingsplikt til alle nummer i nasjonal nummerplan (E.164), og til og fra den europeiske nummerserien +3883, til nummer i serien +800 (internasjonale grønne nummer) og til nummer i andre EU/EØS-lands nummerplaner, herunder stedsuavhengige nummer. Stedsuavhengige nummer er telefonnummer som vil være godt egnet til bruk for informasjonstjenester og i forbindelse med markedsføring og salg av varer eller tjenester. Et slikt nummer er uavhengig av innehaverens geografiske plassering.

Forslaget innebærer at formidlingsplikten ikke skal gjelde i tilfeller der B-abonnenten (den som blir oppringt) har valgt å begrense tilgang fra A-abonnenter (den som foretar oppringningen) lokalisert i særskilte geografiske områder. Det gjøres også unntak fra formidlingsplikten når tekniske eller økonomiske forhold gjør at formidling ikke er mulig. Slike unntak gjelder ikke for formidling av anrop til nasjonale nummer innen Norge. Tekniske og økonomiske utfordringer er i første rekke knyttet til internasjonale anrop og da særlig anrop til nummerserier som verken er mobilnummer eller fastnettnummer, for eksempel nummer til fellesfakturerte tjenester. Om noe fremstår som teknisk eller økonomisk mulig må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Begrensningene i formidlingsplikten skal tolkes snevert.

Av forslaget i annet ledd følger at myndigheten kan pålegge tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste å sperre tilgang til nummer eller tjenester i tilfeller hvor tjenestetilbyder foretar handlinger som rammes av markedføringsloven kapittel 2, herunder forskrift om urimelig handelspraksis, og kapittel 3.

Bestemmelsen gjennomfører artikkel 28.2 i USO-direktivet og tar sikte på å ramme tilfeller hvor sluttbruker for eksempel ikke får tilstrekkelig informasjon før han benytter tjenester som medfører fakturering eller tvilsomme forretningsmetoder fra tjenestetilbyder, for eksempel å sende overtakserte meldinger, uten at dette er bestilt, eller at sluttbruker på annen måte lokkes eller lures til å bruke overtakserte nummer eller tjenester. Det er spesielt i avtaler om innholdstjenester levert over firesifrede SMS-nummer at Forbrukerombudet har identifisert praksis i strid med markedsføringslovens kapittel 2 og 3. Slike useriøse innholdstjenester kan imidlertid også leveres over andre nummer. Det er beskyttelse av forbrukerrettigheter som er det sentrale i bestemmelsen. Bestemmelsen kan komme til anvendelse både for fellesfakturerte og direktefakturerte tjenester. Det er Forbrukerombudet som vurderer om det foreligger brudd på markedsføringsloven, og ombudet kan om nødvendig fatte hastevedtak overfor tjenestetilbyder etter markedsføringslovens § 37. Ekommyndigheten kan på grunnlag av Forbrukerombudets avgjørelse pålegge tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste å sperre tilgang til nummer eller tjeneste som brukes til formidling av den aktuelle innholdstjenesten i de tilfeller hvor ekomtilbyder ikke selv foretar slik sperring. Tilbyder kan pålegges å holde tilbake relevante samtrafikkinntekter eller andre relevante inntekter i de tilfeller tilbyder ikke gjør dette av eget tiltak. De plikter som tilbyder har overfor sluttbruker etter ekomforskriften kapittel 5a om fellesfakturerte tjenester vil fortsatt gjelde.

Tilbyder av elektronisk kommunikasjonstjeneste har etter gjeldende regelverk førstelinjeansvaret for klager fra egne sluttbrukere om leveranser av innholdstjenester. Den nye bestemmelsen i annet ledd, som gir myndigheten adgang til å pålegge en tilbyder å blokkere tilgang til nummer eller tjenester, påvirker ikke dette ansvaret. Ansvaret gir tilbyder incentiv til å sikre at avtalevilkårene med innholdsleverandører gir mulighet til å heve avtalen dersom innholdsleverandøren opptrer på en slik måte overfor sluttbrukere at det må anses som svik eller misbruk.

Bestemmelsen gjelder kun nummer og tjenester via nummer som er nevnt i første ledd.

I tredje ledd foreslås at myndigheten skal kunne gi forskrift om formidlingsplikten i § 2-4a, og fastsette formidlingsplikt for andre internasjonale nummerserier enn de som er omfattet av første ledd.

Til § 2-5 femte til syvende ledd:

Bestemmelsen regulerer tilbyders adgang til å gjennomføre bruksbegrensinger i ekomnett og -tjenester. Formålet med bestemmelsen er å sikre kontinuitet i brukers elektroniske kommunikasjon og at bruksbegrensningene som foretas er nødvendige og forholdsmessige.

Forslag til nytt femte ledd er begrunnet i at det ikke bør være ekommyndigheten som skal vurdere hvorvidt det foreligger betalingsmislighold mellom to tilbydere. Dette anses som et privatrettslig spørsmål. Bruksbegrensning ved betalingsmislighold fra en ekomtilbyder vil etter dette behandles likt med stengning rettet mot en sluttbruker, med unntak av at myndigheten fortsatt skal varsles når bruksbegrensning planlegges gjennomført overfor annen tilbyder, jf. syvende ledd. Dette innebærer også at tilbyder som leverer tilgang til ekomnett og -tjeneste til et konkursbo ikke må søke ekommyndigheten om tillatelse til bruksbegrensning før stengning kan gjennomføres. Myndigheten kan imidlertid etter § 2-11 fjerde ledd pålegge konkursboet fortsatt drift dersom viktige samfunnsinteresser vil kunne bli skadelidende som følge av konkursåpning og påfølgende mulighet for hurtig stengning av tilgang til ekomnett og -tjeneste.

I nytt sjette ledd videreføres gjeldende syvende ledd for andre tilfeller enn betalingsmislighold. Dette gjelder situasjoner hvor ekomtilbyder ønsker å stenge tilgang til annen tilbyder på annet grunnlag enn betalingsmislighold, samt forhold angitt i annet og tredje ledd. Bestemmelsen fastslår at det i alle andre tilfeller er nødvendig med tillatelse fra ekommyndigheten. Bakgrunnen for dette er konkurranse- og sluttbrukerhensyn.

Forslaget til syvende ledd viderefører langt på vei gjeldende femte ledd. Første punktum presiserer at også andre bruksbegrensinger enn frakobling skal varsles. Tilbyders plikt til å varsle myndigheten inntrer straks tilbyder får kunnskap om at det vil bli foretatt en frakobling eller annen bruksbegrensning. Annet punktum innebærer at tilbyder som gjennomfører bruksbegrensningen som følge av betalingsmislighold snarest mulig og senest en måned før frakobling skal varsle tilbyder som bruksbegrensningen rettes mot. Hensynet bak dette er tilbyders plikt til å varsle egne kunder, jf. § 2-4 tredje ledd. Av tredje punktum følger at tilbyder som bruksbegrensningen rettes mot straks skal varsle andre berørte tilbydere og egne sluttbrukere. Med begrepet «straks» forstås at varslingsplikten inntrer fra det tidspunktet tilbyder får kunnskap om at det vil bli foretatt en bruksbegrensning. Fjerde punktum presiserer myndighetens kompetanse til å varsle berørte tilbydere og sluttbrukere i tilfeller hvor ikke tilbyder selv varsler på en klar og tilstrekkelig måte innen fristen. Slikt varsel kan for eksempel gjennomføres ved bruk av massemedia, eller på annen egnet måte for å nå berørte sluttbrukere med informasjon.

Til § 2-6 Anrop til nødmeldingstjeneste og geografisk lokalisering av nødanrop:

Endringene i første ledd er en presisering og tydeliggjøring av at alle tilbydere har en plikt til å sikre at sluttbruker kan foreta anrop til nødetatenes nødmeldingstjenester. Alle tilbydere som tilbyr en elektronisk kommunikasjonstjeneste som gir mulighet for å foreta innenlandsk anrop til ett eller flere nummer i den nasjonale nummerplanen, (også type «IP-telefoni out-tjeneste») plikter å understøtte anrop til nødmeldingstjeneste. Slike tilbydere omfattes også av plikten til å tilby opprinnelsesmarkering ved anrop til nødmeldingtjeneste, jf. tredje ledd. Nødanropet skal rutes til nærmeste nødsentral når ikke annet er nærmere bestemt.

Endringen av tredje ledd innebærer en utvidelse av tilbydernes plikt til å tilby opprinnelsesmarkering for anrop til nødetatene. Bestemmelsen presiserer at tilbyderne skal stille lokaliseringsinformasjon «gratis» tilgjengelig for nødetaten straks oppringingen når frem til etaten, jf. USO-direktivets artikkel 26.5. Dette avviker fra dagens system og innebærer at tilbyderne for egen regning skal sørge for opprinnelsesmarkering, og at nødetatene ikke skal betale for denne tjenesten. Det er lokaliseringsdata som kan hentes ut fra dages mobilnett som danner utgangspunkt for det mobilnettoperatørene skal overføre for egen regning til nødetatene. En utvikling av mobilnettene, for eksempel en oppgradering av dagens nett eller utbygging av neste generasjons mobilnett (4G), vil kunne innebære at det kan hentes ut lokaliseringsdata som gir mer presis angivelse av mobilterminalens posisjon. Den kostnadsfrie overføringen av lokaliseringsdata til nødetatene skal reflektere denne utviklingen.

Tilbydernes plikt til å overføre lokaliseringsdata for egen regning til nødetatene omfatter imidlertid ikke foredling av dataene. Det er rådata i henhold til et avtalt format mellom tilbyderen og nødetatene som skal leveres gratis til nødetatene. Nødetatene må på denne bakgrunn selv dekke kostnadene til dataprogrammer, for eksempel kartapplikasjoner, som er nødvendige for å kunne lese av og presentere lokaliseringsdataene.

Som konsekvens av de foreslåtte endringene i første og tredje ledd foreslås en tilpasning av bestemmelsens annet ledd.

Bestemmelsen er ellers i stor grad en videreføring av gjeldende rett om anrop til nødmeldingstjeneste og geografisk lokalisering av nødanrop (opprinnelsesmarkering). Det vises til omtalen av bestemmelsen i Ot.prp. nr. 58 (2002–2003).

Det foreslås en redaksjonell endring slik at gjeldende fjerde ledd blir nytt siste punktum i tredje ledd.

Alle tilbydere av offentlig telefontjeneste kan i dag kjøpe en tjeneste fra NRDB (Nasjonal Referansedatabase) som sikrer at opprinnelsesmarkering overføres til nødetatene. Behovet for dispensasjon fra plikten til å tilby opprinnelsesmarkering er primært knyttet til mobile/nomadiske tjenester der det kan være vanskelig å bestemme terminalutstyrets posisjon ut fra opplysninger nettet selv kan gi. Dette innebærer likevel ikke at tilbydere av slike tjenester er fritatt fra kravet om å tilby opprinnelsesmarkering.

Forskriftshjemmelen utvides slik at det senere kan gis bestemmelser om anrop til nødsentraler ved hjelp av SMS.

Til § 2-7 Vern av kommunikasjon og data:

Det foreslås å endre bestemmelsens tittel til «Vern av kommunikasjon og data». Hensynet bak forslaget er å understreke at ikke bare kommunikasjonen skal vernes, men også dataene som fremkommer i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester.

I første ledd presiseres at det er både kommunikasjonen og data som skal vernes. Formålet er å bedre sikkerheten ved produksjon og bruk av elektronisk kommunikasjon. Personvernet er særdeles viktig innenfor elektronisk kommunikasjon, og bestemmelsen verner både kommunikasjonen, persondata og andre data. Med «andre data» menes data som måtte fremkomme ved produksjon og bruk av elektronisk kommunikasjon, og som er viktig for å ivareta sikkerheten, integriteten og funksjonaliteten for nett og tjenester. Med «nødvendige sikkerhetstiltak til vern av kommunikasjon og data», menes i denne bestemmelsen organisatoriske og tekniske tiltak som skal ivareta sikkerheten til kommunikasjonen og data. Dette medfører at kommunikasjonen og dataenes integritet skal beskyttes, og at konfidensialiteten til innholdet i kommunikasjon og data skal sikres.

Det følger av personopplysningsregelverket at kompetent myndighet skal varsles ved sikkerhetsbrudd og dersom personopplysninger kommer på avveie, jf. personopplysningsforskriften § 2-6 tredje ledd. Forslaget til endring av ekomloven § 2-7 første ledd annet punktum innfører et krav om at også abonnent eller bruker skal varsles dersom sikkerhetsbrudd virker inngripende på dataene eller på abonnent eller brukerens personvern. Et sikkerhetsbrudd vil kunne skade eller ødelegge lagrede data eksempelvis når mangel på rask og tilstrekkelig utbedring vil kunne føre til at dataene manipuleres eller går tapt. Tilsvarende kan sikkerhetsbrudd virke krenkende på personvernet dersom det kan føre til økonomisk tap, identitetstyveri, bedrageri, ærekrenkelse, grov ydmykelse, annen skade eller lignende for abonnent eller bruker. Dette dekkes opp i bestemmelsens første ledd siste punktum. Det oppstilles også her en plikt for tilbyder om å varsle abonnent eller bruker ved særlig risiko for brudd på sikkerheten. Varslingsplikten inntrer når tilbyder har fått kunnskap om sikkerhetsbruddet.

I annet ledd fremgår det at varsling av abonnent eller bruker likevel ikke er nødvendig der tilbyder overfor kompetent myndighet kan vise til at tilstrekkelige tekniske beskyttelsestiltak er gjennomført for dataene omfattet av sikkerhetsbruddet. Funksjonsfordelingsvedtaket fastslår hvem som er kompetent myndighet i henhold til dette kravet, jf. § 1-4.

Gjeldende annet ledd blir nytttredje ledd.

Gjeldende tredje ledd blir nytt fjerde ledd og gir myndigheten kompetanse til å gi forskrifter om vern av kommunikasjon og data.

Til ny § 2-7b Bruk av informasjonskapsler/cookies:

Bestemmelsen er en lovfesting av ekomforskriften § 7-3 i utvidet og endret form. Ny § 2-7b gjennomfører artikkel 5.3 i direktiv 2002/58/EF om vilkårene knyttet til lagring av opplysninger i kommunikasjonsutstyr mv.

Hovedhensynet bak bestemmelsen er å sikre brukernes personvern på ekomområdet. Bestemmelsen retter seg i hovedsak mot personvernkrenkende teknikker som spionprogram og lignende. Endringen er ikke ment å innebære noe hinder mot å benytte lovlige teknikker. Endringen medfører et skjerpet krav til informasjon og samtykke for å gi brukerne mulighet til å ivareta sine rettigheter. Videre er forbudet mot lagring av opplysninger, og å skaffe seg tilgang til slike i brukers kommunikasjonsutstyr, ikke lenger begrenset til tilfelle der det benyttes elektronisk kommunikasjonsnett.

Behandling av opplysninger kan bare skje dersom brukeren er informert om hvilke opplysninger som behandles, hva formålet med denne behandlingen er, hvem som behandler opplysningene, samt at brukeren har samtykket til behandlingen. Informasjonen skal være lett tilgjengelig for sluttbruker på den aktuelle nettsiden.

Det kreves ikke lenger at det er den behandlingsansvarlige i henhold til personopplysningsloven som skal opplyse om formålet med behandlingen. Bakgrunnen er at de opplysninger som omfattes ikke bare utgjør personopplysninger og at det således ikke alltid finnes noen behandlingsansvarlig i henhold til personopplysningslovgivningen. Bestemmelsen er derfor utformet slik at det er selve handlingen – det å lagre eller hente informasjon – som omfattes. Det foreslås således at den som er ansvarlig for handlingen må påse at kravene oppfylles. Med «ansvarlig» menes her den som bestemmer midler og formål for lagringen eller henting av informasjon, og ikke nødvendigvis den som utfører den. I mange tilfeller, når det handler om personopplysninger, vil den ansvarlige være sammenfallende med den behandlingsansvarlige i henhold til personopplysningsloven.

Kravet til samtykke vil være oppfylt ved at sluttbruker benytter en teknisk innstilling i nettleser eller tilsvarende i de tilfeller der dette er teknisk mulig og effektivt. Også forhåndsinnstilling i nettleser om at brukeren aksepterer informasjonskapsler/cookies anses å utgjøre et samtykke, forutsatt at det finnes klar og tydelig informasjon tilgjengelig på det aktuelle nettstedet om hvilke informasjonskapsler/cookies og lignede teknikker som benyttes, hvilke opplysninger som behandles, formålet med behandlingen og hvem som behandler opplysningene. Det er tilstrekkelig at brukeren samtykker én gang for det samme formålet. Bruker skal imidlertid til enhver tid ha mulighet til å trekke tilbake sitt samtykke. Kravet til samtykke er av praktiske årsaker ikke sammenfallende med krav til samtykke etter personopplysningsloven.

Bestemmelsen viderefører gjeldende unntak fra hovedregelen om krav til informasjon og samtykke i de tilfellene der lagringen eller uthentingen av opplysninger utelukkende har det formål å overføre kommunikasjon i et elektronisk kommunikasjonsnett, eller der det er nødvendig for å levere en informasjonssamfunnstjeneste etter brukerens uttrykkelige forespørsel. Hva som oppfyller kravet om nødvendighet vil måtte vurderes konkret i det enkelte tilfelle og ses i tråd med den teknologiske utviklingen.

Til § 2-9 første og sjette ledd:

Første ledd foreslås endret for å klargjøre at tilbyder kan benytte opplysninger som lagres i nett og tjeneste i egen virksomhet til formål som er i henhold til § 2-7, eller bestemmelser gitt i medhold av personopplysningsregelverket. Dette er en presisering og ikke en realitetsendring. Endringen er ment å klargjøre at visse behandlingsformål, der opplysningene benyttes i tilbyders virksomhet, er lovlige. Dette gjelder blant annet for tilbyders behandling av opplysninger i kommunikasjons- og faktureringsøyemed, som i henhold til § 2-7 tredje ledd er å anse for lovlig behandlingsformål. Omfanget av tilbyders lovlige behandling av opplysninger for kommunikasjons- og faktureringsformål er i det vesentlige regulert gjennom konsesjoner gitt av Datatilsynet. Men også annen bruk av dataene i virksomheten vil være å anses som lovlig dersom denne bruken er forutsett eller følger av andre bestemmelser i ekomregelverket. Det fremgår av ekomforskriften at det faller innenfor tilbyders lovlige behandling av trafikkdata å benytte de lagrede opplysningene til fakturering, trafikkstyring, kundeforespørsler, markedsføring av elektronisk kommunikasjonstjeneste og avsløring av urettmessig bruk av elektronisk kommunikasjon.

Dersom tilbyder ønsker å benytte taushetsbelagte opplysninger for å avsløre urettmessig bruk av nett eller tjenester vil dette være å anse for en rettmessig behandling som ikke krever samtykke fra bruker, forutsatt at dette ligger innenfor bruken av kommunikasjonstjenesten. Et eksempel på dette fremkommer i samarbeidet mellom en rekke norske tilbydere om en bransjenorm for felles innsats mot spam. Av bransjenormen følger det at ISPene (Internet Service Provider) er forpliktet til å sikre at deres abonnementsvilkår er utformet slik at det er mulig å gripe inn overfor kunder som sender spam. Tilbyders behandling av taushetsbelagte opplysninger til bruk for varsling av kunder som sender ut spam eller på annen måte utsetter nettets integritet eller stabilitet for fare faller innenfor det lovlige behandlingsformålet som fremgår av ekomloven.

Det kan i noen tilfeller være komplisert å avgjøre hva som ligger innenfor tilbyders «lovlige behandlingsformål». Et eksempel er spørsmålet om opplysninger omfattet av taushetsplikten kan nyttes til å videresende varselbrev til brukere av nett eller tjenester som mistenkes for å benytte opplysningene i forbindelse med opphavsrettslige krenkelser. Tilbyders anvendelse av opplysninger om IP-adresse til bruk for videreformidling av et rent «informasjonsskriv» til sine egne sluttbrukere om mulig misbruk av deres internettilknytning, vil ikke være å anse som videreformidling av taushetsbelagt informasjon til uvedkommende og vil i utgangspunktet ikke være i strid med § 2-9. Tilbyder har imidlertid ingen plikt etter ekomloven til å videreformidle denne type brev. Motsatt vil det innebære en videreformidling av taushetsbelagt informasjon til uvedkommende i strid med § 2-9, dersom tilbyderen samtidig med videresending av et informasjonsskriv avslører identiteten på sluttbrukeren overfor uvedkommende, eller utfører en handling på vegne av rettighetshaver som gir inntrykk av at sluttbrukers identitet er kjent for rettighetshaver.

I sjette ledd foreslås en endring som vil gi myndigheten kompetanse til i forskrift å kunne gjøre unntak fra taushetsplikten for å ivareta hensynet til effektiv ruting av trafikk. Bakgrunnen for regelen er at trafikk som både origineres og termineres innenfor landets grenser i dag ofte sendes i transitt gjennom andre land. Når nasjonal elektronisk kommunikasjon blir rutet i transitt gjennom et land som har vedtatt slike regler vil det kunne føre til at tilbyder bryter taushetsplikten etter ekomloven. Departementet fremmer dette forslaget til forskriftshjemmel for å sikre tilbyders lovlige drift, samt for å sikre at det kan stilles vilkår til tjenester hvor trafikken rutes i transitt gjennom andre land. Slike vilkår vil for eksempel kunne være at det kun gjøres unntak når brukeren informeres om at slike unntak er gitt. Videre vil det på bakgrunn av hensynene bak taushetsplikten være mest aktuelt å gi begrensede unntak fra taushetsplikten.

Til § 2-10 Sikkerhet og beredskap:

Første ledd første punktum innfører et forsvarlighetsnivå for sikkerhet. Forsvarlighetsnivået vil utgjøre det pålagte nivået og er ment å ligge over gjeldende krav til nødvendig sikkerhet. Med begrepet «forsvarlig» menes at nett og tjenester skal være tilgjengelige, og at integriteten og konfidensialiteten skal beskyttes. Hva som for øvrig må anses for å være forsvarlig vil fremkomme gjennom markedspraksis, tilgjengelig teknologi og internasjonale krav. Det er tilbyders ansvar at tjenestene som tilbys holder et forsvarlighetsnivå. Men myndigheten kan gjennom vedtak presisere dette nivået, jf. første ledd fjerde punktum. Tilbyders plikt til å opprettholde nødvendig beredskap videreføres i første ledd annet punktum. Myndigheten kan gjennom enkeltvedtak fastlegge hva som regnes som et nødvendig beredskapsnivå. Tilbydernes plikt til å prioritere viktige samfunnsaktører ved behov videreføres også. I første ledd tredje punktum videreføres tilbyders plikt til å formidle viktig melding fra statsmyndighet. Det fremgår av første ledd femte punktum at tilbyder skal dekke kostnadene forbundet med sikkerhet og beredskap etter første ledd. Se mer om grensene for kostnadsdekning under omtalen av annet ledd.

Annet ledd første punktum gir myndighetene kompetanse til å sikre at nasjonale behov for elektronisk kommunikasjonssikkerhet oppfylles. Det presiseres at de nasjonale behov må knytte seg til sikkerheten, beredskapen eller funksjonaliteten for elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester. Nasjonale behov er ment å dekke lokale og regionale behov. Hjemmelen til å treffe enkeltvedtak og til å inngå avtaler er ment å sikre tiltak som kommer i tillegg til kravene som fremgår av første ledd. Myndigheten har i henhold til gjeldende rett inngått avtaler om forsterket sikkerhet og beredskap med enkelte tilbydere. Muligheten til å inngå slike avtaler videreføres. Det kan i praksis være et visst overlapp mellom første og annet ledd.

Det følger av annet ledd annet punktum at tilbyder skal dekke kostnader ved levering av sikkerhets- og beredskapstiltak, men at tilbyder på grunnlag av fremskaffet dokumentasjon skal få de reelle merkostnader etter annet ledd kompensert av staten. Kravet til hva tilbyder skal betale skjerpes imidlertid noe i forhold til gjeldende regulering ved at tilbyder etter de nye reglene skal dekke kostnader til sikkerhetstiltak opp til et forsvarlig nivå. Dette vil kunne innebære at også kostnader utover en ren kommersiell tilpasning skal dekkes av tilbyder. For tjenester som både dekker brukernes behov for sikkerhet og beredskap, og statens særlige behov for sikkerhet og beredskap, kan det fastsettes en deling av utgiftene, slik at statens dekker etableringskostnader og brukerne dekker løpende utgifter til bruk av tjenesten.

Gjeldende femte ledd blir nytt tredje ledd.

Gjeldende tredje ledd blir nyttfjerde ledd.

I nyttfemte ledd tas inn en forskriftshjemmel. Hjemmelen er generell slik at myndigheten kan gi forskrift om oppfyllelsen av pliktene, herunder forskrifter som fastsetter hvilken norm som minst oppfyller de rettslige standardene etter første ledd. Myndigheten kan også gi forskrift om hvordan finansiering av sikkerhet og beredskap skal skje. Myndigheten kan i forskrift utvide kretsen av pliktsubjekter utover tilbyder. I et marked i kontinuerlig endring og med stadig nye aktører og tjenester som tilbys vil det kunne være hensiktsmessig å anvende bestemmelsen på aktører som innehar tilhørende fasiliteter og tjenester til ekomnett og -tjenester.

Til § 2-11 annet ledd:

Gjeldende plikt til å utarbeide og oppdatere konkursplaner opprettholdes. Den foreslåtte endring i annet ledd medfører kun at tilbyder ikke lenger plikter å sende konkursplaner til myndigheten. Dette gjelder både ved utarbeidelse og endringer. Post- og teletilsynet kan imidlertid kreve konkursplanene fremlagt i forbindelse med ordinært tilsynsarbeid. Tilsynet kan sette krav til innholdet i planene.

Til § 2-14 annet ledd:

Departementet foreslår av hensyn til sammenhengen i reguleringen at det presiseres i loven at plikten til å benytte autorisert installatør også gjelder netteier, i tillegg til tilbyder av elektroniske kommunikasjonsnett. Netteiers plikt til å benytte autorisert installatør fremgår i gjeldende rett av ekomforskriften § 9-6. Hensynet bak forslaget om endring i § 2-14 annet ledd er å sikre at også private nett, i tillegg til offentlige elektroniske kommunikasjonsnett, holder tilstrekkelig god kvalitet for alminnelig bruk, og ikke konstrueres på en måte som kan sette liv og helse i fare.

Til ny § 2-15 Hemmelig nummer:

Det har i praksis vist seg at flere tilbydere av offentlig telefontjeneste ikke skiller mellom tjenestene hemmelig nummer og adgang til reservasjon mot nummervisning i sitt tjenestetilbud. I en del tilfeller har myndigheten erfart at sluttbrukere ikke informeres om kostnadsfri reservasjonsadgang etter ekomforskriften, men at det i stedet informeres om tjenesten hemmelig nummer. Tilbyder vil ofte ha et økonomisk incentiv til å gi informasjon om tjenesten hemmelig nummer hvor tilbyder kan ta seg betalt, i motsetning til reservasjon som skal tilbys kostnadsfritt for sluttbruker. Departementet foreslår på bakgrunn av dette en ny bestemmelse om hemmelig nummer.

Første ledd viderefører plikten til å tilby tjenesten hemmelig nummer som i dag følger av ekomforskriften § 6-2 fjerde ledd. Det settes ingen krav til sluttbrukers begrunnelse for å få tilgang til denne tjenesten. Plikten til å tilby tjenesten hemmelig nummer gjelder i utgangspunktet for alle tilbydere. Tilbyder som har kunder som etterspør tjenesten må kunne tilby den dersom de ikke har fått unntak etter annet ledd, jf. nedenfor.

Tjenesten hemmelig nummer er ikke ment å være det samme som tjenesten skjult nummervisning. Skjult nummervisning innebærer at anropende nummer (A-nummer) ikke vises hos mottakende sluttbruker ved anrop (B-nummer). I tillegg til å være en egen tjeneste, inngår tjenesten skjult nummervisning som et obligatorisk element i tjenesten hemmelig nummer. Tilbyder kan ta betalt av sluttbruker for tjenesten hemmelig nummer, men ikke for tjenesten skjult nummervisning.

Tjenesten hemmelig nummer defineres ikke i loven, men foreslås definert i forskriften. Forskriften kan fastslå hvilke obligatoriske elementer tjenesten hemmelig nummer skal bestå av. Slike elementer kan være full reservasjon mot utlevering til allmennheten, skjult nummervisning, informasjon om nummerets status til mottakende tilbyder ved tilbyderportering og særskilte krav til informasjon og entydig identifisering. Tilbyder kan velge å tilby andre elementer som ikke inngår i det obligatoriske innholdet.

For å hindre at plikten skal gi urimelig utslag for tilbyder, foreslås i annet ledd at tilbyder ved enkeltvedtak skal kunne fritas fra plikten til å tilby hemmelig nummer. Dett vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Slike unntak kan gis det vil være uforholdsmessig tyngende for tilbyder å tilby slik tjeneste, avveid mot samfunnets konkrete behov for at tilbyderen tilbyr tjenesten. Det vil for eksempel kunne være aktuelt å frita fra plikten for tilbydere som med rimelighet må antas å få så få kunder på dette tjenestesegmentet at de ikke vil oppnå kostandsdekning gjennom å ta betalt for tjenesten.

Til § 3-3 nytt annet ledd:

Forslaget til annet ledd er ny og gjelder notifisering av markedsanalyser i henhold til de frister som fremgår av § 9-3. Bestemmelsen gjennomfører rammedirektivet artikkel 16.6 annet punktum. Se for øvrig merknader til § 9-3.

Til ny § 3-5 Frivillig utskillelse av aksessnett:

Forslaget til ny bestemmelse gjennomfører tilgangsdirektivet artikkel 13b.

I første ledd foreslås det at tilbyder med sterk markedsstilling skal pålegges en plikt til å informere myndigheten dersom tilbyder planlegger å skille ut hele eller vesentlige deler av sitt aksessnett. Om utskillelsen skal ansees som vesentlig avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. Et viktig moment i vesentlighetsvurderingen er hvor sentral den utskilte delen av aksessnettet er for det foreliggende reguleringsbehov. Utskillelse kan være av mindre betydning dersom det finnes alternative aksessnett i de aktuelle områdene enn dersom det ikke finnes slike. Ved tvil om vesentlighetsvurderingen skal myndigheten konsulteres. Dersom Post- og teletilsynet er varslet i henhold til første ledd, skal tilbyder også informere myndigheten om endringer i slike planer, herunder de tilfelle hvor en prosess om utskillelse oppgis.

Det fremgår av annet ledd at informasjon om planlagt utskillelse skal forelegges myndigheten i god tid før planene er tenkt realisert, slik at myndigheten får tilstrekkelig tid til å vurdere virkningene av den planlagte endringen, og hvilke følger den eventuelt vil ha for gjeldende regulering på området. Plikten til å informere myndigheten oppstår når vurderingen av utskillelse ikke lenger bare er på et foreløpig og innledende stadium. Foreleggelsen av informasjon skal skje gjennom en formell oversendelse til myndigheten.

Videre fremgår det av annet ledd at myndigheten har plikt til å vurdere transaksjonens virkninger for gjennomførte markedsanalyser og pålagte virkemidler, herunder eventuelt foreta nye markedsanalyser. Det vises til at myndigheten utpeker, opprettholder eller trekker tilbake utpekning av tilbyder med sterk markedsstilling på bakgrunn av markedsanalyser, jf. § 3-3.

Til § 4-1 annet og femte ledd:

Den foreslåtte endringen av definisjonen av elektronisk kommunikasjonsnett, jf. § 1-5, som blant annet skal ivareta hensynet til teknologisk utvikling og teknologinøytralitet, vil innebære en presisering og til dels en utvidelse av gjeldende tilgangsforpliktelse. Dette endrer ikke at grensen mellom plikten til å gi tilgang etter § 4-1 og særbestemmelsene i §§ 4-2 til 4-5 er flytende og at mulig overlapp vil kunne forekomme. Det samme vil kunne være tilfelle for forpliktelsen om tilgang til tilhørende fasiliteter.

Definisjonene av full og delt tilgang til aksessnett er endret og gjort teknologinøytrale i tilgangsdirektivet vedlegg II a, c og d. Med «full tilgang» menes kjøp av disposisjonsrett til all kapasitet i aksessnettet. Med «delt tilgang» menes kjøp av disposisjonsrett til en spesifisert del av kapasiteten i aksessnettet som for eksempel en del av frekvensspekteret, egne bølgelengder eller tilsvarende. Når det gjelder tilgang til fast aksessnett etter denne bestemmelse, påpekes det som nevnt i Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) at denne form for tilgang ikke er begrenset til det fysiske metalliske symmetriske parkabelnettet. Eventuell plikt til å gi tilgang vil følge av en markedsanalyse, og gjelde uavhengig av hvilken overføringsteknologi tilbyder med sterk markedsstilling velger å anvende i aksessnettet.

Det følger av gjeldende bestemmelse at denne også omfatter tilgang til «tilhørende utstyr eller funksjoner». På det grunnlag anses den nye definisjonen av tilhørende fasiliteter delvis å overlappe med gjeldende forpliktelser etter § 4-1. Imidlertid innebærer den foreslåtte endringen av definisjonen av elektronisk kommunikasjonsnett at forpliktelsen oppdateres og presiseres med hensyn til hvilke elementer som kan inngå i en tilgangsforpliktelse. Det fremgår av forslag til definisjon og merknader til denne, at tilhørende fasiliteter omfatter en rekke elementer som i vid forstand inngår i, foranlediger eller understøtter etablering, drift, produksjon, fakturering og leveranse av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Opplistingen er ikke uttømmende. Det vises for øvrig til merknader til definisjonen i § 1-5.

I § 4-1 annet ledd angis relevante vurderingstema som myndigheten skal anvende ved vurderingen av om en anmodning om tilgang er rimelig. Departementet foreslår å endre bestemmelsens nr. 2 for å sikre at det klargjøres at vurderingstemaet er «tilbyders opprinnelige investeringer og investeringsrisiko, herunder eventuelle offentlige støtte- og tilskuddsordninger». Dette innebærer en språklig endring som viderefører gjeldende rett, men innebærer også en utvidelse av relevante hensyn slik det fremkommer i endringen av tilgangsdirektivet artikkel 12.2c. Forslaget til nytt annet ledd nr. 2 åpner for en vurdering av den privatøkonomiske investering og risiko i lys av eventuelle offentlige investeringer. For eksempel kan dette være relevant ved vurdering av anmodning om tilgang til høyhastighets bredbåndsnett som delvis er finansiert gjennom offentlige støtteordninger.

Når det gjelder annet ledd nr. 3 og vurderingskriteriet «bærekraftig konkurranse» må hensynet til økonomisk effektiv infrastrukturbasert konkurranse særskilt vektlegges, jf. tilgangsdirektivet artikkel 12.2d. Dette innebærer både en videreføring av gjeldende rett og en synliggjøring av at langsiktig infrastrukturkonkurranse inngår som i lovanvendelsesskjønnet under nr. 3 i § 4-1 annet ledd. Det understrekes at myndigheten også vil kunne vektlegge hensynet til «tjenestebasert konkurranse» i en samlet helhetsvurdering. Vektleggingen av infrastrukturbasert konkurranse er ikke til hinder for at tilbydere uten egen infrastruktur skal gis tilgang dersom anmodningen om tilgang for øvrig er rimelig.

Forslaget i femte ledd innebærer at tilbud av fast forvalg og forvalg ved bruk av prefiks går over fra å være et pålagt tilbud for tilbyder med sterk markedsstilling på tilgang til offentlig telefontjeneste i fastnett, til å bli virkemidler som kan pålegges tilbyder med sterk markedsstilling gjennom vedtak. Den generelle tilgangsbestemmelsen i § 4-1 vil være tilstrekkelig hjemmel til å gi pålegg om fast forvalg og forvalg ved bruk av prefiks. Dette gjør gjeldende § 4-11 overflødig og bestemmelsen foreslås derfor opphevet.

Som en følge av at § 4-11 om fast forvalg og forvalg ved bruk av prefiks oppheves, og for å sikre en synliggjøring av at fast forvalg og bruk av prefiks nå skal følge av § 4-1, foreslås en presisering i forskriftshjemmelen i femte ledd, slik at det klart fremkommer at myndigheten også kan gi forskrifter om fast forvalg og forvalg ved bruk av prefiks. Dette er en videreføring av gjeldende forskriftshjemmel i § 4-11 som foreslås opphevet.

Til § 4-4 Samlokalisering:

Overskriften foreslås endret til «Samlokalisering», fordi «annen felles utnyttelse av infrastruktur» omfattes av den nye samlokaliseringsdefinisjonen i § 1-5 nr. 17. Det vises til at samlokalisering anses som viktig for å fremme investering i ny infrastruktur, innovasjon og bærekraftig konkurranse, og at det derfor er hensiktsmessig å styrke adgangen til å pålegge samlokalisering i vid forstand.

Det foreslås ingen endringer i første ledd. Myndigheten kan pålegge tilbyder som er gitt ekspropriasjonsrett etter § 12-3 å gi tilgang til annen tilbyder som anmoder om slik samlokalisering og ikke er gitt tilsvarende rett. Dette gjelder for eksempel der det foreligger andre offentlige reguleringer som legger restriksjoner på etablering av ny infrastruktur. I slike tilfeller kan det være nødvendig å gi pålegg om å gi tilgang for å legge forholdene til rette for bærekraftig konkurranse. Med den nye definisjonen sikres at alle formene for samlokalisering som er angitt i rammedirektivet artikkel 12.1 er omfattet.

Forslag til nytt annet ledd gjennomfører rammedirektivet artikkel 12.3. Forslaget gir myndigheten rett til å pålegge plikt til felles utnyttelse av kabler for enhver kabeleier. Plikten kan pålegges enhver eier av kabler til bruk for elektronisk kommunikasjon. Plikten er med andre ord ikke begrenset til tilbydere etter § 1-5 nr. 16. Plikten kan gjelde felles utnyttelse av kabler i bygning eller til første konsentrasjons- eller distribusjonspunkt hvor dette er plassert utenfor bygning. Vilkårene for et pålegg er at duplisering av slik infrastruktur er vanskelig å gjennomføre eller ikke er samfunnsøkonomisk effektivt. Dette gjelder for eksempel der det foreligger andre offentlige reguleringer som legger restriksjoner på etablering av ny infrastruktur. Duplisering av infrastruktur kan også være vanskelig å gjennomføre som følge av privat eiendomsrett til vedkommende bygning eller kabel. I slike tilfeller kan det være nødvendig å gi pålegg om å gi tilgang for å legge forholdene til rette for bærekraftig konkurranse og en samfunnsøkonomisk effektiv løsning. Slike delings- eller koordineringsløsninger kan inneholde bestemmelser om fordeling av kostnadene ved felles utnyttelse av fasiliteten eller eiendommen justert for eventuell risiko.

Det legges til grunn at partene selv må bli enige om kompensasjonen som skal ytes for slik tilgang. Dersom partene ikke blir enige kan saken på vanlig måte bringes inn for Post- og teletilsynet som så må ta stilling til kompensasjonens størrelse.

Bestemmelsen i tredje ledd er hovedsakelig en videreføring av gjeldende rett. Den hjemler myndighetens adgang til å pålegge tilbydere felles utnyttelse av ressurser på nærmere angitte vilkår. Bakgrunnen for bestemmelsen er at delt bruk av infrastruktur kan være en fordel blant annet av hensyn til sikkerhet, byplanlegging, helse og miljø. Dette kan blant annet omfatte delt bruk av kabel, føringsveier, hus, master, kabinetter, antenner og antennesystemer med mer. Det foreslås at den tidligere formuleringen «eller annen felles utnyttelse av infrastruktur» utgår som følge av endringen i definisjonen av samlokalisering i § 1-5 nr. 17. Slik infrastruktur omfattes av begrepet samlokalisering, jf. ovenfor.

Bestemmelsens fjerde ledd gir myndigheten adgang til å pålegge tilbydere med sterk markedsstilling plikt til å inngå avtale om samlokalisering. Det foreslås at den tidligere formuleringen «eller annen felles utnyttelse av infrastruktur» utgår som følge av endringen i definisjonen av samlokalisering i § 1-5 nr. 17. Slik infrastruktur omfattes av begrepet samlokalisering, jf. ovenfor. Det forutsettes at tilgang som gis på grunnlag av sterk markedsstilling er relatert til det markedet tilbyderen har sterk markedsstilling i. En tilbyder skal ikke pålegges å gi tilgang til nett og tjenester vedkommende ikke har kontroll over.

Bestemmelsens femte ledd er en videreføring og klargjøring av gjeldende rett. Tilbyder med sterk markedsstilling i marked for tilgang til fast aksessnett skal etter anmodning tilby annen tilbyder samlokalisering. Da ekomloven og -forskriften ble vedtatt var den faktiske reguleringen i all hovedsak rettet mot tilbyder som eide kobberaksessnettet, og i bestemmelsene blir ordlyden «det faste aksessnettet» brukt. Merknaden til § 4-1 i Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) gjorde det klart at tilgang til det faste aksessnettet ikke lenger var begrenset til det fysiske metalliske symmetriske parkabelnettet (dvs. det såkalte kobbernettet). De siste årene har imidlertid også andre typer aksessnett fått større utbredelse og/eller anvendelse. Disse forholdene gjør det hensiktsmessig å endre «det faste aksessnettet» til «fast aksessnett», for å gjøre det utvilsomt at også andre aksessnett enn det kobberbaserte skal kunne omfattes av disse bestemmelsene.

Dersom myndigheten vurderer å fatte vedtak etter første til fjerde ledd skal slike utkast til vedtak forhåndsvarsles, og alle interesserte parter skal innenfor en rimelig frist ha anledning til å uttale seg, jf. § 9-2.

Forslaget til nytt åttende ledd gir myndigheten rett til åkreve at tilbyder og eier av privat elektronisk kommunikasjonsnett gir opplysninger om type, tilgjengelighet og plassering av tilhørende fasiliteter. Bestemmelsen gjennomfører rammedirektivet artikkel 12.4.

Forpliktelser om å gi tilgang etter denne bestemmelse skal være objektive, forholdsmessige, ikke-diskriminerende og bygge på saklige kriterier. Dette følger allerede av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og fremgår av merknadene til § 4-4 på s. 104 i Ot.prp. nr. 58 (2002–2003).

Til § 4-5 annet ledd:

Bestemmelsens annet ledd er en videreføring og klargjøring av gjeldende rett. Begrepet «det faste aksessnettet» foreslås endret til «fast aksessnett». Det vises til begrunnelsen for dette under merknaden til § 4-4 femte ledd.

Til § 4-6 tredje ledd:

Bestemmelsenstredje ledd er en videreføring og klargjøring av gjeldende rett. Begrepet «det faste aksessnettet» foreslås endret til «fast aksessnett». Det vises til begrunnelsen for dette under merknaden til § 4-4 femte ledd.

Til ny § 4-9a Funksjonelt skille:

Forslag til ny bestemmelse om funksjonelt skille gjennomfører tilgangsdirektivet artikkel 13a. Bestemmelsen skal hindre at vertikalt integrert tilbyder med sterk markedsstilling utnytter kontroll over infrastrukturen til å diskriminere mellom egen virksomhet og eksterne tilbydere. Bakgrunnen for å innføre funksjonelt skille som regulatorisk virkemiddel er at det kan bidra til å styrke konkurransen ved å redusere muligheten for diskriminering. Funksjonelt skille vil dessuten kunne bidra til et bedre tjenestetilbud til sluttbrukerne samtidig som incitamentene til investering i nettet opprettholdes.

Bestemmelsens første ledd gir myndigheten hjemmel til å pålegge vertikalt integrert tilbyder med sterk markedsstilling funksjonelt skille. Bestemmelsen oppstiller fire kumulative vilkår som må være oppfylt for at den skal komme til anvendelse. Funksjonelt skille er et ekstraordinært virkemiddel som gir myndigheten mulighet til å gripe inn i tilfeller der andre virkemidler, for eksempel pålegg om ikke-diskriminering og regnskapsmessig skille, ikke har ført til effektiv konkurranse i grossistmarkedet. Konkurranseproblemene som foreligger må være viktige og vedvarende, eller det må foreligge markedssvikt ved grossistsalg for aksessprodukter. Det er med andre ord ikke et krav til vedvarende markedssvikt ved grossistsalg for aksessprodukter. Hva som utgjør en rimelig tidshorisont i vilkår nummer tre må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Hva som er det mest effektive virkemiddelet for å avhjelpe konkurranseproblemer må avgjøres av myndigheten etter en hensiktsmessighetsvurdering basert på erfaring med bruken av virkemidlene i loven, og virkningene dette gir på markedet.

Funksjonelt skille kan anvendes i tillegg til øvrige virkemidler. Funksjonelt skille er kostbart å gjennomføre. Det må derfor vurderes nøye hvorvidt kravet til forholdsmessighet er oppfylt ved pålegg av dette virkemiddelet.

I bestemmelsens annet ledd gis en definisjon av funksjonelt skille. Funksjonelt skille innebærer for det første at aktiviteter knyttet til relevante aksessprodukter og -tjenester skal skilles ut i en driftsmessig uavhengig forretningsenhet atskilt fra tilbyderens øvrige virksomhetsområder. Den driftsmessig uavhengige forretningsenheten vil typisk ha egen ledelse og egne ansatte som ikke samtidig kan jobbe for tilbyders øvrige forretningsenheter, fysisk atskilte kontorer, arbeidssted og eget merkenavn. I tillegg vil det være begrensninger på informasjonsflyt mellom de atskilte forretningsenhetene. Opplistningen er ikke uttømmende. Et pålegg om funksjonelt skille innebærer ikke et krav om å etablere en atskilt juridisk enhet med eget eierskap. Den atskilte forretningsenheten vil derfor fortsatt være underlagt tilbyders kontroll, eierskap og tilsyn. Funksjonelt skille avgrenses med dette nedad mot regnskapsmessig skille og oppad mot strukturelt skille i § 4-8.

Myndigheten vil på bakgrunn av en konkret helhetsvurdering i det enkelte tilfelle ta stilling til arten og graden av det funksjonelle skillet, herunder avgjøre hvilke aksessprodukter og -tjenester som skal omfattes, og hvilken rettslig status den atskilte forretningsenheten skal ha. Det vil bli lagt vekt på gjeldende regulering og bevaring av vedkommende tilbyders incentiv til å investere i eget nett.

For det andre innebærer funksjonelt skille et krav om at den atskilte forretningsenheten skal tilby samme tilgangsprodukter og -tjenester til alle tilbydere i sluttbrukermarkedet, inkludert den vertikalt integrerte tilbyders øvrige forretningsenheter, på samme vilkår, til samme tidsfrister og med bruk av samme systemer og prosesser. Med begrepet «på samme vilkår» menes blant annet samme priser og tjenestekvalitet.

Til § 4-11 Fast forvalg og forvalg ved bruk av prefiks:

Bestemmelsen foreslås opphevet. Det vises til nærmere omtale i merknadene til § 13-2 fjerde ledd annet punktum.

Til § 4-12 Minimumstilbud av overføringskapasitet:

Minimumssettet av leide samband inneholder lave tjenestekvaliteter som ikke lenger er etterspurte i dagens marked. USO-direktivet artikkel 18 inneholder ikke lenger krav til tilbud av minimumsettet. Tidligere Marked 7, sluttbrukermarkedet for minimumstilbud av overføringskapasitet, er fjernet fra EUs liste over forhåndsdefinerte markeder.

Post- og teletilsynet har tidligere utpekt Telenor til å ha sterk markedsstilling i dette markedet. Tilsynet opphevde 20. april 2012 reguleringen av Telenor i markedet for minimumstilbud, på grunn av manglende behov for slik regulering. Vedtaket ble ikke påklaget.

Det er ikke lenger behov for bestemmelsen og departementet foreslår derfor at § 4-12 oppheves.

Til § 5-1 første ledd:

Den tekniske utviklingen og utbredelsen av mobiltelefontjeneste har redusert bruken av offentlige betalingstelefoner. Dette skyldes langt på vei utbredelsen av mobiltelefoner og andre kommunikasjonsløsninger. Trådløse nett på offentlige steder vil øke internettilgangen for befolkningen, slik at behovet for offentlige betalingstelefoner vil reduseres ytterligere. Det kan derfor på sikt være hensiktsmessig å kunne sikre et leveringsplikting tilbud av andre tilgangspunkter for offentlig telefontjeneste.

Det foreslås som følge av dette en utvidelse i gjeldende bestemmelse om offentlige betalingstelefoner, jf. § 5-1 første ledd nr.2. Det foreslås at plikten til å tilby betalingstelefoner også skal omfatte «andre tilgangspunkter for offentlig telefontjeneste». Forslaget om å inkludere «andre tilgangspunkter for offentlig telefontjeneste» i forpliktelsen følger av USO-direktivets artikkel 6.1. Hensynet bak forslaget om å innføre en mulighet til å pålegge tilbyder å tilby slike tilgangspunkter er å skulle sikre teknologinøytralitet og fortsatt tilgang til offentlig telefontjeneste på offentlig sted. Slike tilgangspunkter for offentlig telefontjeneste kan for eksempel omfatte tilgang via lokale nettverk på offentlige steder ved hjelp av PC, mobiltelefon med mer.

Til ny § 5-4 Avhendelse av aksessnettet:

Det foreslås en ny bestemmelse for å gjennomføre USO-direktivets artikkel 8.3. Forslaget innebærer at dersom tilbyder med leveringsplikt etter § 5-1 planlegger å avhende hele eller vesentlige deler av sitt aksessnett til en juridisk person som helt eller delvis er under annet eierskap, skal myndigheten varsles om planene. Slik informasjon skal forelegges myndigheten i god tid før planene er tenkt realisert, slik at myndigheten får tilstrekkelig tid til å vurdere virkningene av den planlagte endringen, og hva den vil innebære for tilbud etter § 5-1 første ledd nr. 1 for å ivareta tilbudet av leveringspliktige tjenester over hele landet. Slike tiltak kan være å gi selskapet som får råderett over aksessnettet samme plikt til å levere samfunnspålagte tjenester som selskapet som avhender aksessnettet.

Informasjonsplikten oppstår når vurderingen av en slik overføring ikke lenger bare er på et foreløpig og innledende stadium. Foreleggelsen av informasjonen skal skje som en formell oversendelse til myndigheten. Om utskillelsen skal ansees som vesentlig avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. Et viktig moment i vesentlighetsvurderingen er hvor sentral den utskilte delen av aksessnettet er i forhold til den til enhver tid gjeldende situasjon på markedet. Utskillelse kan være av mindre betydning dersom det finnes alternative aksessnett i de aktuelle områdene enn dersom det ikke finnes slike. Når tilbyder er i tvil om vesentlighetsvurderingen skal myndigheten konsulteres.

Avhendelsen kan også føre til endringer i utpekingen av tilbyder med sterk markedsstilling og i virkemiddelbruken.

Til § 6-2 Tillatelse til bruk av frekvenser:

Ordlyden i § 6-2 er foreslått utvidet for å presisere gjeldende praksis og gjennomføre regulering som følger av rammedirektivet og tillatelsesdirektivet.

Første ledd foreslås videreført uendret.

I annet ledd er det tatt inn forslag om presisering av at myndigheten skal tildele frekvenser i henhold til prosedyrer som er åpne, objektive, transparente, ikke-diskriminerende og forholdsmessige. Dette er ikke nytt i bakgrunnsretten, jfr. Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) s. 100 og 101. Ordlyden er tatt inn for å reflektere gjeldende praksis og for å tydeliggjøre gjennomføring av direktiv 2009/140/EF artikkel 3.3 (jf. tillatelsesdirektivet artikkel 5.2 annet ledd, jf. også rammedirektivet artikkel 9.1). Videre er leddet foreslått utvidet med en presisering av betydningen til teknologi- og tjenestenøytralitet ved tildeling av frekvenser til elektroniske kommunikasjonstjenester. Prinsippet om teknologinøytralitet er knyttet til at reguleringen ikke skal favorisere én teknologi fremfor en annen, og at teknologivalg skal overlates til markedet med mindre det fins særlige grunner til å begrense valgfriheten (se tredje ledd), jf. for øvrig omtale i Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) s. 26. Tilsvarende er prinsippet om tjenestenøytralitet knyttet til at reguleringen ikke skal favorisere én elektronisk kommunikasjonstjeneste fremfor en annen; i denne spesifikke sammenheng at alle typer elektroniske kommunikasjonstjenester i utgangspunktet skal kunne anvendes i frekvensbåndene som er allokert til elektroniske kommunikasjonstjenester i den nasjonale frekvensplanen. Imidlertid kan det også for tjenester finnes særlig grunn til å sette nærmere krav til tjenesteanvendelsen (se fjerde og femte ledd).

I forslaget til nytt tredje ledd er det tatt inn en beskrivelse av unntaksbestemmelser som myndigheten kan anvende for å sette mer spesifikke krav til valg av teknologi for de aktuelle frekvenser som tildeles. Forslaget er en gjennomføring av direktiv 2009/140/EF artikkel 1.10 (jf. rammedirektivet artikkel 9.3).

Dersom myndigheten i frekvenstillatelse setter begrensninger i hva slags teknologi som kan anvendes i forbindelse med tilbud av elektroniske kommunikasjonstjenester, skal dette begrunnes med ett eller flere av de hensyn som fremgår av leddet, eksempelvis at visse typer teknologi ikke kan anvendes fordi det vil føre til skadelig interferens eller for dårlig tjenestekvalitet. Opplistingen av hensynene i tredje ledd anses for å være uttømmende. Det understrekes at dersom myndigheten fastsetter krav for å sikre effektiv bruk av frekvenser, omfatter dette også krav knyttet til best mulig deling av frekvenser der ulike tjenester og/eller teknologier anvender samme frekvensbånd.

I nyttfjerde og nytt femte ledd er det foreslått regler for hvordan myndigheten kan begrense hva slags elektronisk kommunikasjonstjeneste som tilbys ved hjelp av tildelte frekvenser. Reglene er en gjennomføring av rammedirektivet artikkel 9.4. Myndigheten kan fastsette forholdsmessige og ikke-diskriminerende begrensinger for tjenester, eksempelvis i tråd med bestemmelser i ITUs radioreglement. Fjerde ledd gir myndigheten på generelt grunnlag adgang til å sette forholdsmessige og ikke-diskriminerende krav til hva slags ekomtjeneste som kan tilbys (på basis av de frekvensressurser som gjøres tilgjengelig og tildeles). Dette gjelder altså i enhver sammenheng (for frekvenser allokert til ekomtjenester i nasjonal frekvensplan) og følger av rammedirektivet artikkel 9.4 første ledd annet punktum.

Femte ledd gjelder ikke generelt, men omfatter to spesifikke særtilfeller der myndighetene kan fastsette enda sterkere begrensninger knyttet til tjenesteanvendelse. I første punktum gis myndigheten adgang til å kreve, med begrunnelse i ett eller flere av de opplistede hensyn (listen med hensyn er ikke uttømmende) at en angitt tjeneste skal bruke et bestemt frekvensbånd. Tjenestetilbyder får ikke nødvendigvis anledning til å bruke det bestemte frekvensbåndet eksklusivt, og det vil kunne være aktuelt å dele båndet også med andre tjenester.

Tjenestetilbyder gis ikke valgfrihet med hensyn til tilgang til alle de bånd som er allokert til ekomtjenester. Annet punktum er å anse som en ytterligere tilstramming, der utgangspunktet er snudd om; myndigheten fastsetter kravet med utgangspunkt i frekvensbåndet, ikke med utgangspunkt i ekomtjenesten. Her har myndigheten adgang til å bestemme at et gitt frekvensbånd er eksklusivt allokert til en særskilt ekomtjeneste, ut fra de hensyn man kan begrunne dette med, først og fremst nød- og sikkerhetsrelaterte hensyn. Femte ledd følger av rammedirektivet artikkel 9.4 annet og tredje ledd. Femte ledd gir med andre ord myndigheten adgang til å kreve at én bestemt tjeneste skal anvende et spesifikt frekvensbånd blant de båndene som er allokert for elektroniske kommunikasjonstjenester, når dette begrunnes ut fra allmenne hensyn som er angitt i leddet. Det fremgår også av bestemmelsen at det skal særlig gode grunner til for å reservere et frekvensbånd, som er allokert til elektroniske kommunikasjonstjenester, til bruk for kun én bestemt tjeneste. Myndigheten har uansett anledning til å gjennomføre tilsvarende begrensning også i andre særlige tilfeller for å ivareta allmenne og samfunnsviktige hensyn.

For å sikre at restriksjoner som fastsettes i medhold av tredje, fjerde og femte ledd ikke blir unødig strenge, eksempelvis ved at ett eller flere krav ikke lenger er relevante eller hensiktsmessige som følge av utviklingen siden tillatelsen ble gitt, har myndigheten rett til å revurdere behovet for kravene. Avhengig av tillatelsens varighet, formodes slik revurdering i utgangspunktet å gjennomføres med noen års mellomrom. Det vises i denne forbindelse også til bestemmelsen i § 6-3 siste ledd om at myndigheten etter søknad kan endre teknologi- eller tjenestespesifikke restriksjoner.

Til ny § 6-2a Mobilregulert sone:

Første leddførste punktum fastslår at politiet, uten å søke myndigheten på forhånd, kan ta i bruk frekvenser som er tildelt andre, men kun i situasjoner eller formål som faller inn under straffeprosesslovens bestemmelser om kommunikasjonskontroll, jf. § 216a tredje ledd annet punktum, § 216b annet ledd bokstav c eller § 222d, eller situasjoner eller formål som faller inn under politilovens bestemmelser om vilkår for bruk av tvangsmidler for Politiets sikkerhetstjeneste i forebyggende øyemed, jf. § 17d. Det skal tas hensyn til at tilbydernes eksisterende rettigheter til å bruke frekvensene i minst mulig grad skal innskrenkes, jf. femte ledd.

Første ledd annet punktum gir tilsvarende Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) kompetanse til i særlige tilfeller, og for korte tidsrom, å ta i bruk mobilregulerte soner for sikring av konferanserom etter sikkerhetsloven § 16, jf. forskrift om informasjonssikkerhet av 1. juli 2001 nr. 744. Forskrift om informasjonssikkerhet kapittel 9 og 10 gir bestemmelser om sikring av konferanserom hvor det skal presenteres informasjon som har skadepotensiale for rikets sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Kompetansen etter første ledd annet punktum gjelder stedfaste rom. Trådløs teknologi som kan benyttes til avlytting av rom hvor det skal kommuniseres sikkerhetsgradert informasjon representerer i dag en stor risiko. Så langt mulig søkes denne utfordringen imøtegått gjennom implementering av fysiske og administrative beskyttelsestiltak, samt tekniske sikkerhetsundersøkelser av de aktuelle rom etter forskrift om informasjonssikkerhet kapittel 9 og 10. Det vil imidlertid alltid være en restrisiko. Etablering av mobilregulerte soner vil kun være aktuelt der restrisikoen etter en konkret vurdering fremstår som så uakseptabel høy at dette utgjør et særskilt tilfelle. Dettevil kunne være tilfelle i konferanserom som skal benyttes for de høyeste graderingsnivåene (HEMMELIG og STRENGT HEMMELIG), og hvor det ikke er praktisk mulig på annen måte å gi rommet tilstrekkelig sikring, herunder å verifisere at trådløs teknologi ikke er bragt inn i rommet. Dette vil typisk være konferanserom utenfor offentlig kontrollert område som skal sikres midlertidig, for eksempel i forbindelse med høyt graderte møter/konferanser på hoteller og lignende. Tiltaket vil også kunne være aktuelt i enkelte større permanent sikrede rom, i forbindelse med høyt graderte møter med mange deltakere, og hvor verifisering av fravær av trådløsteknologi ikke kan gjennomføres. Mobilregulerte soner etablert etter første ledd annet punktum skal ikke opprettholdes lenger enn strengt nødvendig. Utstyr vil bli utplassert og kalibrert på en slik måte at det ikke får virkninger utenfor det konferanserom som skal sikres. Det skal tas hensyn til at tilbydernes eksisterende rettigheter til å bruke frekvensene i minst mulig grad skal innskrenkes, jf. femte ledd.

I annet ledd presiseres det at politiet og NSM skal varsle myndigheten uten ugrunnet opphold etter at frekvensene er tatt i bruk. Slikt varsel skal angi frekvensområde, tidsrom og sted. Stedsangivelse kan eksempelvis være bydel, tettsted eller lignende. Politiets og NSMs varsel skal sikre at myndigheten er kjent med at mobilregulert sone har blitt etablert. Ved anvendelse av mobilregulert sone vil tilbydere kunne få indikasjoner på at den elektroniske kommunikasjonstjenesten ikke fungerer som den burde. Dette kan medføre at tilbyder iverksetter feilrettingstiltak. For å unngå slike kostnadskrevende og unødvendige feilrettingstiltak avgjør myndigheten i samråd med henholdsvis politiet eller NSM ut fra den enkelte situasjon behovet for å underrette tilbyderne om at uregelmessigheter eller feilindikasjoner i elektronisk kommunikasjonstjeneste kan skyldes bruk av mobilregulert sone. Avgjørelsen vil være en beslutning og ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Beslutningen om og når tilbyder skal varsles skal tas av myndigheten alene, men politiets og NSMs tilrådning skal tillegges betydelig vekt. Det legges her til grunn at slik underretning gis til etablerte kontaktpunkter som er tilrettelagt for håndtering av sensitiv informasjon.

Tredje ledd er en videreføring av § 6-2 fjerde ledd slik det tidligere er vedtatt, men ikke iverksatt. Det er i tredje ledd presisert at Forsvaret og politiet etter søknad kan få tillatelse av myndigheten til å opprette mobilregulert sone til øvingsformål. Tredje ledd presiserer videre at tillatelsene skal være avgrenset i tid og gis for et nærmere avgrenset område.

Fjerde ledd er en videreføring av § 6-2 femte ledd slik det tidligere ble vedtatt, men ikke iverksatt. Kriminalomsorgen vil etter søknad til myndigheten kunne gis anledning til å opprette mobilregulerte soner. Bestemmelsen begrenses til bare å omfatte fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Som det fremgår av Ot.prp. nr. 72 (2006–2007) vil i realiteten etablering av mobilregulerte soner i eller i tilknytning til Kriminalomsorgens fengsler fremstå som en permanent ordning. Det må søkes for hvert enkelt fengsel. Departementet mener det mest hensiktsmessige vil være om Kriminalomsorgen etter å ha foretatt en vurdering av behovet for mobilregulert sone kontakter relevante tilbydere med sikte på å få etablert dette. Myndigheten plikter, uansett om det har vært forutgående kontakt mellom tilbyder og Kriminalomsorgen, å konsultere tilbydere som vil bli berørt av en slik etablering, før søknad innvilges. I vurderingen av om tillatelse skal gis, må formålet med etableringen av mobilregulert sone tillegges betydelig vekt, samtidig med at eksisterende rettigheter til å bruke frekvenser i minst mulig grad innskrenkes (se femte ledd). I vurderingen av om tillatelse skal gis må myndigheten også ta stilling til Kriminalomsorgens vurdering av om behovet for å hindre innsattes mobilbruk i stedet kan oppfylles ved andre virkemidler. Ved vurdering av om tillatelse etter tredje og fjerde ledd skal gis, vises til merknadene i Ot.prp. nr. 72 (2006–2007) s. 60.

Femte ledd presiserer at bruken av mobilregulert sone skal skje på en måte som i minst mulig grad griper inn i og forstyrrer eksisterende frekvensinnehaveres rettigheter. Ved all bruk av mobilregulert sone må konsekvensene for personvernet vurderes. Bestemmelsen må ses i sammenheng med behovet for i størst mulig grad å sikre samfunnets behov for uavbrutt elektronisk kommunikasjon. Særlig vil kravet om at nødsamtaler skal komme frem kunne hindre etablering av mobilregulert sone. Plikten etter dette ledd gjelder for alle typer etablering av mobilregulert sone.

I sjette ledd videreføres forskriftshjemmelen. Departementet vil i forskrift kunne fastsette nærmere regler for etablering av mobilregulert sone.

Til § 6-3 Vilkår for frekvenstillatelser:

Bestemmelsen foreslås i det vesentlige videreført. Bestemmelsen gir en opplisting av vilkår som kan fastsettes i frekvenstillatelser. Opplistingen er ment å være uttømmende med hensyn til hvilke vilkår som kan knyttes til individuelle frekvenstillatelser. Det foreslås en justering av formuleringen i første ledd slik at dette fremgår klart av ordlyden.

I første leddnr. 5 foreslås det tatt inn en presisering av at myndigheten ved fastsettelse av varighet for tillatelse skal ta hensyn til den aktuelle tjeneste og behovet for å ta hensyn til en tilbakebetalingstid, jf. direktiv 2009/140/EF artikkel 3.3 (jf. tillatelsesdirektivet artikkel 5.2 fjerde ledd). I tillegg er det tatt inn forslag om å utvide listen over vilkår. Det foreslås tatt inn et nytt første ledd nr. 10 hvor det gjøres klart at det også kan fastsettes nærmere forpliktelser i tillatelser knyttet til ulike test- og prøvedriftsformål, i tillatelser som gis i forbindelse med forskningsvirksomhet, samt tillatelser til andre former for eksperimentell anvendelse av frekvenser. Denne utvidelsen er i tråd med bokstav B nr. 9 i vedlegget til tillatelsesdirektivet.

I første ledd ny nr. 10 presiseres at det kan tas inn særlige vilkår utover listen som fremgår av nr. 1 til nr. 9, i tillatelser om gjelder spesiell frekvensbruk eller frekvensbruk i en kortere tidsperiode, slik som prøvedrift, forskning og annen eksperimentell bruk av frekvenser. Forslaget gjennomfører bokstav B nr. 9 i vedlegget til tillatelsesdirektivet.

Det er videre tatt inn forslag om et nytt annet ledd der det fremgår at myndigheten etter søknad kan vurdere restriksjoner som er fastsatt i en eksisterende tillatelse, med henblikk på eventuelt å fjerne slike restriksjoner som i ettertid anses for å være unødvendige. Slike restriksjoner kan være knyttet til begrensninger i hvilken teknologi som kan anvendes, i hvilke tjenester som kan tilbys eller i adgangen til å overdra tillatelsen. Det forutsettes at innehaver søker om revurdering, og tillatelsen som ligger til grunn for slik søknad bør ikke opphøre mindre enn fem år etter tidspunktet for ikrafttredelse av endringsloven. En slik revurdering av vilkår i tillatelsen og eventuell endring av denne betraktes ikke som tildeling av en ny tillatelse. Bestemmelsen har til hensikt å gjennomføre direktiv 2009/140/EF artikkel 1.11 (jf. rammedirektivet artikkel 9a) og artikkel 3 (jf. tillatelsesdirektivet artikkel 5).

Det presiseres videre at varigheten for en spektrumstillatelse ligger fast, uavhengig av om tillatelsen overdras til andre eller om vilkår i tillatelsen eksempelvis knyttet til dekningsforpliktelser, utbyggingshastighet eller lignende mot formodning endres av myndigheten.

Til § 6-4 nytt tredje ledd:

Innføringen av et nytt tredje ledd vil presisere regelen om direktetildeling av frekvensressurser til særskilte allmennyttige formål. Forslaget er ment å klargjøre at prosedyren ved tildeling av begrensede frekvensressurser oppstilt i § 6-4 første ledd ikke er til hinder for direktetildeling til slike formål. Bestemmelsen slår fast at særskilte allmennyttige formål kan være bruk i nød- og beredskapstjeneste, til Forsvaret og til forskningsformål. Opplistingen er ikke uttømmende og vil omfatte forsvarsformål, sivilberedskap, samfunnsviktig forskning og samband for politi, helsevesen og brannvesen. Det vil ikke være enhver virksomhet knyttet til disse formålene som vil godtgjøre direktetildeling. Begrepet «særskilte» synliggjør at det kun er til særlige kvalifiserte allmennyttige formål at frekvenser kan direktetildeles.

Det er i tredje ledd oppstilt et vilkår om at denne type direktetildeling av frekvenser skal være nødvendig for å kunne oppfylle slike særskilte allmennyttige formål. For det første må direktetildelingen i utgangspunktet være nødvendig, fordi en normal tildeling i henhold til bestemmelsens første ledd ikke vil være egnet til å oppfylle formålet med tildelingen. For det andre vil nødvendighetskriteriet medføre at det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle om hvorvidt det er nødvendig å direktetildele ressurser for å kunne oppfylle formålet.

Frekvenser som er direktetildelt kan ikke overdras. Når de tildelte frekvenser ikke lenger er nødvendige for å oppnå formålet med tildelingen, faller forutsetningen for direktetildelingen bort, og frekvensene trekkes tilbake til staten.

Til ny § 6-4a Frekvenstillatelser til kringkasting:

Innføringen av ny § 6-4a presiserer regelen om at myndigheten kan direktetildele frekvensressurser til virksomhet som er gitt en rett til distribusjon av radio- eller fjernsynskringkasting. Vilkåret om rett til distribusjon er knyttet opp mot kringkastingsloven § 2-1 som gir NRK en direkte lovhjemlet rett til å drive kringkasting, og § 2-2 som omhandler anlegg for kringkasting og videresending av kringkasting og er ment å dekke andre allmennkringkastere, slik at både NRK og øvrige allmennkringkastere kan få direktetildelt frekvenser. Bestemmelsen gir ingen rettigheter eller plikter, verken for myndigheten eller eventuelle kringkastere. Det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle om hvorvidt adgangen til opprettelse og drift av anlegg for kringkasting kvalifiserer for en direktetildeling. Det er på den ene siden mengden ledige ressurser allokert fra det elektromagnetiske frekvensspekteret og på den andre siden behovet til kringkasteren som må vurderes opp mot hverandre. Ved knappe ressurser prioriterer ansvarlig departement for kringkasting mellom allmennkringkastere. Det vises særlig til at det vil være nødvendig å prioritere frekvenser for at NRK skal kunne oppfylle sitt allmennkringkastingsoppdrag. Prioriteringen inngår som en premiss i frekvenstildelingen som gjøres av myndigheten etter § 1-4. Det legges ikke opp til at myndigheten skal tildele større deler av frekvensspekteret enn det som i den konkrete sak er nødvendig for å oppnå formålet. Det oppstilles uansett krav om at tildelingen må skje på objektive, transparente og ikke-diskriminerende vilkår. Det følger av annet ledd at direktetildelt frekvenstillatelse gjelder for samme geografiske område som tillatelse gitt etter kringkastingsloven. Videre kan frekvenser som er direktetildelt ikke overdras ved salg eller utleie. Det er også presisert at myndigheten kan trekke tillatelsen tilbake når tildelte frekvenser ikke lenger nyttes etter sitt formål eller dersom tillatelsen etter kringkastingsloven bortfaller.

Til § 6-5 Overdragelse ved salg eller ved utleie av tillatelse til bruk av frekvenser:

Forslaget til endring gjennomfører rammedirektivet artikkel 9b. Bestemmelsens tittel er foreslått endret for å synliggjøre at også utleie av frekvensrettigheter omfattes av loven. Dette foreslås også gjenspeilet i første ledd.

Forskjellen mellom utleie og annen overdragelse er knyttet til hvem som har kontroll over ressursen i juridisk forstand og følgelig står som ansvarlig tillatelsesinnehaver overfor myndighetene. Det sentrale er hvorvidt det overdras full råderett over frekvensressursene, ikke eksempelvis om det betales et vederlag, slik det også gjøres i forbindelse med utleie. Ved salg av tillatelsen, salg av selskap som har fått tillatelse eller eksempelvis salg av aksjemajoritet i selskap som har frekvenstillatelse, vil ny eier overta kontroll over frekvensressursen og ansvaret for at de vilkår som er knyttet til anvendelse av frekvensene oppfylles.

I annet ledd foreslås videreført plikten for innehaver til å underrette myndigheten før salg finner sted. Myndighetens kompetanse til å gi pålegg ved overdragelsen videreføres også, med en presisering av at påleggene skal bidra til å sikre konkurransen og harmonisert bruk. Det foreslås videre presisert at myndigheten har kompetanse til å nekte salg av frekvenser for å hindre konkurranseskadelig virkninger, jf. første ledd der det fremgår at myndigheten kan fatte enkeltvedtak som gir rett til overdragelse ved salg. Hva som anses konkurranseskadelig i en slik grad slik at overdragelse nektes beror på en konkret vurdering i den enkelte sak. Særlig vil det kunne være aktuelt å nekte overdragelse ved salg av frekvenser i bånd der det er fastlagt frekvenstak hvor en ønsket balanse i spektrumsfordelingen kan bli forskjøvet, avhengig av hvem det er aktuelt å overdra frekvenser til. Videre vil være aktuelt å nekte overdragelse i en situasjon der hele spektrumsmengden i et attraktivt og ettertraktet frekvensbånd gjennom overdragelse tilfaller kun én tilbyder.

Det er videre foreslått tatt inn et nyttfjerde ledd som gjør det klart at tillatelsesinnehaver har plikt til å underrette myndigheten om planlagte utleieforhold som kan ha vesentlig betydning for konkurransesituasjonen i markedet. Med «vesentlig betydning» legges her til grunn utleie av frekvensrettigheter som vil kunne medføre at leietager får en sterk posisjon i markedet og kan komme i konflikt med frekvenstaksbegrensninger. Vesentlighetskriteriet vil for eksempel være oppfylt dersom leietager alene blir sittende med alle frekvensressurser i et attraktivt frekvensbånd eller på annen måte styrker sin markedsposisjon slik at det kan få uheldige effekter for konkurransesituasjonen. Av dette følger at det ikke er nødvendig å varsle myndigheten om utleie som åpenbart ikke har særlig betydning for konkurransesituasjonen i markedet. Innehaver er selv ansvarlig for å gjøre en vurdering av om et utleieforhold må antas å ha vesentlige konkurransemessige konsekvenser. Er innehaver i tvil, bør myndigheten underrettes.

Med mindre noe annet er spesifikt angitt i vilkår i frekvenstillatelse, kan tillatelsesinnehaver leie ut frekvensressursene omfattet av tillatelsen. Innehaver kan leie ut alle frekvensene i tillatelsen eller bare deler av disse. Det er også mulig å leie ut frekvenser bare for et avgrenset geografisk område som er mindre enn det tillatelsen omfatter. Departementet forutsetter at vilkårene for utleie reguleres i en avtale mellom innehaver og den som leier frekvensressurser. Det foreligger ingen ny tillatelse fra myndighetenes side, og det legges derfor til grunn at innehaver er ansvarlig i henhold til frekvenstillatelsen for all frekvensbruk i medhold av tillatelsen, uavhengig av om innehaver anvender frekvensene selv eller leier ut frekvensressurser til annen interessent. Gebyr til Post- og teletilsynet og eventuelle frekvensavgifter svares følgelig også av utleier. Bestemmelsen fastslår i likhet med annet ledd at myndigheten kan nekte overdragelse (her i form av utleie) av frekvenser for å hindre konkurranseskadelig virkning. Myndigheten vil vurdere behovet for å nekte overdragelse konkret i det enkelte tilfelle. Særlig vil det kunne være aktuelt å nekte overdragelse ved utleie av frekvenser i bånd der det er fastlagt frekvenstak og en ønsket balanse i spektrumsfordelingen kan bli forskjøvet, avhengig av hvem det er aktuelt å overdra frekvenser til. Videre vil det i en situasjon der hele spektrumsmengden i et attraktivt og ettertraktet frekvensbånd gjennom overdragelse kan tilfalle kun én tilbyder, kunne være aktuelt å nekte utleie.

Forskriftshjemmelen i siste ledd er foreslått presisert for å klargjøre at den også omfatter anledning til å gi forskrifter om utleie av frekvenser.

Til ny § 6-5a Frekvenshamstring:

Det foreslås å ta inn i ekomloven en ny bestemmelse om frekvenshamstring. Bestemmelsen i § 6-5a gjennomfører direktiv 2009/140/EF artikkel 1.10 og artikkel 3.3 (jf. henholdsvis rammedirektivet artikkel 9.7 og tillatelsesdirektivet artikkel 5.6).

Første ledd har til hensikt å motvirke at en tilbyder av elektroniske kommunikasjonstjenester erverver frekvenser for å bruke disse ineffektivt, herunder unnlater å anvende frekvensene, med det formål for øye å sikre seg at andre tilbydere i markedet for elektroniske kommunikasjonstjenester får begrenset eller ingen tilgang til frekvenser for produksjon av konkurrerende tjenester. Myndigheten vil i medhold av § 6-3 ha anledning til å sette vilkår i frekvenstillatelser som motvirker hamstring, og dette vil være den vanligste måten å gjennomføre tiltak for å hindre slik konkurransehemmende adferd. I medhold av § 6-5a første ledd skal myndighetene ha adgang til å kunne gripe inn også i tilfeller der tillatelser allerede er gitt, uten at det er tatt inn vilkår om faktisk og effektiv bruk av frekvensene (eksempelvis i form av vilkår om tilbud av tjenester til sluttbrukere innen spesifiserte frister), der myndigheten erfarer at innehaver ikke ønsker å utnytte den tildelte ressursen og gjennom dette påvirker konkurransen negativt.

Annet ledd om å gi pålegg for å hindre konkurranse skadelig adferd er ment å anvendes i situasjoner der en tildelt frekvensressurs ikke i det hele tatt, eller kun i liten grad, anvendes av tillatelsesinnehaveren, der denne frekvensressursen rent faktisk er etterspurt av andre i markedet og der innehaveren ikke ønsker å overdra frekvensressurser, helt eller delvis, ved salg eller utleie, for å etterkomme den faktiske etterspørselen fra andre. Myndigheten kan i slike tilfeller fatte vedtak om tilbakekall, salg eller utleie av frekvenser. Annet ledd har for det første til hensikt å gi myndigheten adgang til å gripe inn i tilfeller av nyervervelse eller overdragelse av frekvensressurser hvor ny innehaver av frekvensressurser ikke kan disponere disse uten at det er til skade for konkurransen. Myndighetene gis gjennom annet ledd kompetanse til å gi pålegg om at frekvensressurser som innehaver disponerer skal overdras (selges) eller leies ut til andre. Myndigheten gis også kompetanse til å kalle tilbake frekvensressursen, Slikt pålegg kan eksempelvis være aktuelt dersom myndighetene setter som vilkår for å tildele frekvenser i en auksjon eller for å akseptere en overdragelse, at andre frekvensressurser innehaver disponerer blir solgt eller leid ut og dette ikke gjennomføres frivillig. Annet ledd fremstår her som et supplement til bestemmelsene til forslaget til endring i § 6-5 annet og forslag til nytt fjerde ledd. For det andre gir annet ledd myndigheten hjemmel til å gripe inn når det gjelder allerede tildelte frekvenstillatelser som ikke innebærer nyervervelse og overdragelse av frekvensressurser. Et eksempel på dette er der frekvensene i en tillatelse som er tildelt uten krav om utbyggingshastighet, frist for anvendelse e.l., ikke blir utnyttet av innehaver og hvor innehaver ikke er interessert i å overdra tillatelsen helt eller delvis til interessenter i andrehåndsmarkedet.

Det følger av vanlig forvaltningspraksis at myndigheten har rett til å spesifisere nærmere vilkår i pålegg, jf. § 10-6. I forbindelse med pålegg om salg eller utleie av frekvenser etter § 6-5a, vil eksempelvis frist for å gjennomføre slik overdragelse kunne være et relevant vilkår. Videre følger det av § 10-7 at tvangsmulkt kan ilegges for å sikre at pålegg med hjemmel i ekomloven blir oppfylt.

Til § 6-6 Satellittnettverk:

Begrepet «satellittbaneposisjoner» er mest brukt for geostasjonære satellitter. Innmeldinger til ITU (Den internasjonale teleunion) gjøres imidlertid også for andre enn geostasjonære satellitter, og ordlyden i gjeldende bestemmelse er for snever. I overskriften og første ledd foreslås derfor ordlyden endret til «satellittnettverk» for å gjenspeile at bestemmelsen regulerer alle satellitter, ikke bare de geostasjonære.

Til § 6-7 Regressansvar for skade voldt av romgjenstand:

Tittelen foreslås endret for å tydeliggjøre at bestemmelsen kun gjelder regressansvar knyttet til skade forvoldt av romgjenstand.

I annet ledd er det behov for å gjøre en endring i lovteksten for å gjøre ordlyden mer presis. Slik gjeldende § 6-7 annet ledd er utformet kan denne leses som at erstatningsansvar kan inntre for innmelding av satellittnettverk. En slik tolkning er imidlertid ikke korrekt. For at Norge skal kunne stilles ansvarlig for skade voldt av romgjenstand må Norge defineres som «launching state». Norge vil være å anse som «launching state» dersom et norsk selskap eller staten går til direkte innkjøp av en oppskytning eller dersom oppskytningen blir utført fra norsk jord eller på et norsk anlegg.

Alternativt vil Norge gjennom å inngå kontrakt med andre stater om en oppskyting (for eksempel fra en annen stats grunn) kunne bli å anse som «launching state» dersom det avtales kontraktspartene i mellom at Norge skal være «launching state». Å melde inn et satellittnettverk til ITU gir ikke status som «launching state», og dermed ingen erstatningsforpliktelser i denne sammenheng. Det er således heller ikke behov for å kunne kreve regress i slike tilfeller.

Tredje ledd foreslås opphevet med bakgrunn i de endringer som foreslås i bestemmelsens annet ledd. Med klargjøringen av at den norske stat ikke kan komme i erstatningsansvar i forbindelse med innmelding til ITU faller behovet for å gi forskrifter om sikkerhetsstillelse bort. Bestemmelsen i tredje ledd kan derfor oppheves.

Til § 7-3 nytt annet ledd:

Bestemmelsen gjennomfører USO-direktivet artikkel 40.4, og sikrer at myndigheten gjennom enkeltvedtak kan pålegge tilbyder å yte kompensasjon til sluttbruker både ved forsinket portering og ved misbruk av portering. Forsinket portering kan være forårsaket av avgivende tilbyder, eller av andre tilbydere som ikke oppdaterer sine systemer med den nye rutingsinformasjonen, eller som gjør dette for sent. Pålegg om kompensasjon kan også gis ved misbruk av portering, enten foretatt av tilbyder selv eller noen som har gjort dette på tilbyders vegne. Typisk misbruk vil foreligge dersom sluttbruker overføres mot sin vilje til en annen tilbyder og/eller uten korrekt skriftlig fullmakt eller dersom tilbyder nekter portering. Listen er ikke uttømmende, og det kan også tenkes andre former for misbruk av portering.

Pålegg om å kompensere sluttbruker kan bli gitt i kombinasjon med andre sanksjoner.

Til § 9-2 første ledd:

Henvisningene i første ledd annet og tredje punktum er endret som følge av endringer i § 4-4 og § 9-3.

Til § 9-3 nytt annet ledd:

Fristen i annet ledd første punktum tar utgangspunkt i vedtakstidspunktet for gjeldende markedsvedtak. Denne fristen avbrytes ved notifiseringen av et begrunnet forslag til ny markedsanalyse til EFTAs overvåkingsorgan ESA. Fristen kan unntaksvis forlenges inntil tre år, dersom myndigheten har notifisert et begrunnet forslag til forlengelse til ESA, og overvåkingsorganet ikke har kommet med innsigelser innen én måned etter notifiseringen av forslaget. Fristen i annet ledd annet punktum gjelder kun analyse av marked som ikke tidligere er notifisert til ESA.

Til § 9-6 annet ledd første punktum:

Ekomloven § 9-6 regulerer utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom myndigheten og konkurransemyndigheten. Det er i annet ledd en henvisning til offentlighetsloven §§ 5 og 6. Denne loven ble opphevet 1. januar 2009 ved ikrafttreden av ny offentlighetslov. Henvisningen i annet ledd til offentlighetsloven må derfor endres for å reflektere dette.

Til § 10-2 Instruksjonsadgang:

Bestemmelsen regulerer departementets instruksjonsadgang overfor Post- og teletilsynet. Annet ledd avgrenser departementets instruksjonsadgang på enkelte områder. Det foreslås å endre bestemmelsens tittel, og å inkludere §§ 11-1, 11-2 og 11-3 i annet ledd slik at departementet ikke kan instruere Post- og teletilsynet i saker som behandles etter disse bestemmelsene. Forslag til endring i bestemmelsens annet ledd er en gjennomføring av rammedirektivet artikkel 3.3a.

Oppregningen «§§ 4-1 til 4-10» vil også omfatte forslag til § 4-9a av samme grunner som for de øvrige bestemmelsene i opplistingen.

Til § 10-3 annet og tredje ledd:

Annet leddførste punktum oppdateres i tråd med definisjonene i § 1-5. I annet ledd annet punktum gjennomføres endringene i rammedirektivet artikkel 5 som spesifiserer at informasjonsplikten også omfatter opplysninger knyttet til fremtidige elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Denne type opplysninger kan kreves der det har betydning for konkurransesituasjonen i markedet fordi endringene kan påvirke markedet for grossisttjenester. For eksempel kan informasjon gjelde fremtidige omlegginger av infrastruktur eller endringer i grensesnittspesifikasjoner.

I samsvar med rammedirektivet artikkel 5 presiseres i tredje ledd tilbyders rett til å kreve begrunnelse for myndighetenes pålegg om å gi opplysninger. Det vises til Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) der det fremgår at krav om opplysninger etter § 10-3 ikke er enkeltvedtak, men at slike krav skal begrunnes. Forslaget medfører dermed ingen rettsendring.

Til § 10-8 første ledd:

Det har i praksis vist seg å være behov for at loven inneholder tydelig hjemmel til å kunne kalle tilbake tillatelser gitt i medhold av lov eller forskrift ved manglende innbetaling av gebyr etter § 12-1 eller vederlag (avgift) eller § 12-2. Særlig har det vist seg å være behov for tilbakekall av tillatelser ved manglende betaling av frekvensgebyr. Tilbakekall ved manglende betaling bør imidlertid ikke begrenses til dette forvaltningsområdet, og ordlyden i første ledd foreslås gjort generell slik at den gjelder alle tillatelser som gis etter ekomlovgivningen.

I første ledd foreslås det videre vist til § 10-13 for å sikre at manglende betaling av overtredelsesgebyr også skal kunne sanksjoneres med tilbakekall av tillatelse. Mislighold av overtredelsesgebyret må foreligge før det kan fattes vedtak om tilbakekall. Det må også være en viss sammenheng mellom sanksjonen som straffes med overtredelsesgebyr og tillatelsen som trekkes tilbake. Det vil normalt være tilstrekkelig at tjenesten ikke kan leveres uten tillatelsen.

Til § 10-9 første og tredje ledd:

Det foreslås tatt inn i første ledd en henvisning til loven § 10-13 for å sikre at manglende betaling av overtredelsesgebyr skal kunne føre til stenging. Mislighold av overtredelsesgebyret må foreligge før det kan fattes vedtak om stenging.

Det foreslås en endring i tredje ledd som innebærer at myndigheten skal kunne kreve bistand til stenging av tilbydere som tilbyr andre tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste. Bakgrunnen for forslaget er at i mange tilfeller vil tilbyder av elektronisk kommunikasjonstjeneste basere sitt tilbud helt eller delvis på innsatsfaktorer levert av andre tilbydere. Dette gjelder for eksempel videreselgere og virtuelle tilbydere. I slike tilfeller vil stenging ofte være avhengig av tilbyder som produserer innsatsfaktoren.

Det foreslås videre presisert at myndigheten kan pålegge tilbyder som leverer tjeneste som innsatsfaktor til andre å gjennomføre stenging.

Til § 10-13 Overtredelsesgebyr:

Det foreslås av samordningshensyn å endre begrepet «overtredelsesbot» til «overtredelsesgebyr.» Samme type begrep bør brukes på samme type administrative sanksjon som i konkurranseloven, markedsføringsloven og kringkastingsloven, hvor tilsvarende sanksjon er benevnt «overtredelsesgebyr». En konsekvent begrepsbruk vil sikre at det ikke oppstår tvil om hvilken type forvaltningstiltak man står overfor. Det vises også NOU 2003:15 Fra bot til bedring punkt 11.3.2.1, hvor Sanksjonsutvalget anbefaler bruk av begrepet «overtredelsesgebyr» for denne type sanksjoner.

Det foreslås enkelte endringer i første ledd nr. 1 som følge av at det i § 4-4 er foreslått et nytt fjerde ledd, og at §§ 4-11 og 4-12 er foreslått opphevet. Videre vil ny § 2-4 annet ledd og ny § 2-7a inngå i det sanksjonsregulerte spennet fra §§ 2-4 til 2-9 som angitt i eksisterende første ledd nr. 1. I tillegg foreslås at også overtredelse av revidert § 2-10 om sikkerheten i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjeneste skal kunne sanksjoneres gjennom overtredelsegebyr, slik at myndigheten kan benytte sanksjonen til å ivareta samfunnets behov for forsvarlig sikkerhet i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjeneste. Det foreslås videre å åpne for muligheten til å kunne sanksjonere manglende oppfyllelse av å inngi informasjon etter § 3-5 om frivillig utskillelse av aksessnett og § 5-4 om avhendelse av aksessnett for tilbyder med leveringsplikt. Det foreslås også at § 6-5a om frekvenshamstring kan sanksjoneres med overtredelsegebyr. Dette kan pålegges blant annet i tilfeller hvor tilbyder unnlater å ta i bruk frekvensene med det formål eller den virkning at konkurransen skades. For å inndra den urettmessige vinningen ved slik skadelig adferd kan overtredelsegebyr komme i tillegg til pålegg om tilbakekall, salg eller utleie av frekvenser. Bestemmelsen foreslås derfor innlemmet i første ledd nr. 1.

Bestemmelsen foreslås endret i første ledd nr. 2 slik at forskrift gitt med hjemmel i § 2-10 sjette ledd om sikkerhet og beredskap omfattes. Dette er en redaksjonell endring som viderefører muligheten til å ilegge overtredelsesgebyr for overtredelser av forskrift om sikkerhet og beredskap.

Overtredelse av bestemmelser gitt i forskrift i medhold av ny § 2-4 annet ledd og ny § 2-7a vil inngå i det sanksjonsregulerte spennet av forskrift gitt med hjemmel i §§ 2-1 til 2-9 som angitt i gjeldende første ledd nr. 2. Videre foreslås det en henvisning til § 4-14 om internasjonal gjesting. Bestemmelsen gir kompetanse til å fastsette forskrift om internasjonal gjesting. EUs gjeldende forordning om internasjonal gjesting (EU) No. 531/2012 vil bli inntatt i ekomforskriften med rettsgrunnlag i denne bestemmelsen. Artikkel 18 i forordningen pålegger hvert enkelt medlemsland å gi nasjonale regler om sanksjonering ved brudd på forordningens regler. Henvisning til § 4-14 i bestemmelsen om overtredelsesgebyr gjennomfører denne forpliktelsen. I fortalen til forordning om internasjonal gjesting punkt 94 fremgår at medlemsstatene ved ileggelse av overtredelsesgebyr også bør vurdere hvorvidt det skal gis nasjonale regler om at tilbyder av internasjonal gjesting plikter å kompensere kunder for ulemper og hindringer som for eksempel forårsaker forsinket tilgang. Departementet ønsker i likhet med enkelte andre europeiske lands myndigheter å stimulere til at tilbyder på eget initiativ kompenserer kunden ved brudd på forordningen. Det legges derfor opp til at dersom tilbyder kompenserer kunden som følge av brudd på forordningens regler, så vil dette tillegges vekt ved utmåling av overtredelsesgebyr.

Det foreslås i tillegg å oppheve vilkåret i § 10-13 første ledd nr. 2 om at overtredelse av forskrift bare kan ilegges gebyr når det er fastsatt i forskrift at overtredelsen medfører overtredelsesgebyr. Etter en nærmere vurdering er departementet kommet til at vilkåret i praksis fremtrer som lite hensiktsmessig og ikke er i overensstemmelse med behovet for et fleksibelt sanksjonsapparat, jf. Ot.prp. nr. 72 (2006–2007).

Overtredelse av enkeltvedtak gitt i medhold av § 2-4 annet ledd inngår i det sanksjonsregulerte spennet i §§ 2-3 til 2-5 av enkeltvedtak i første ledd nr. 3. Videre foreslås det at bestemmelsen også omfatter enkeltvedtak gitt i med hjemmel i ny § 2-7a annet ledd. Departementet mener at eventuelle brudd på enkeltvedtak gitt i medhold av denne bestemmelsen bør kunne sanksjoneres på lik linje med forskriftsfastsatte krav til lagring av data.

I første ledd ny nr. 6 foreslås hjemmelen for overtredelsesgebyr utvidet til også å omfatte medvirkning. Praksis har vist at det er behov for en hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr også for medvirkning for i tilstrekkelig grad å sikre etterlevelse av lovreglene. Spesielt har dette behovet vist seg ved ulovlig frekvensbruk. Etter gjeldende regulering kan bare den som bruker frekvensen ilegges gebyr etter § 10-13, jf. § 6-2. I tilfeller hvor brukeren av frekvensen har mottatt radioutstyr av en distributør, leverandør eller annen lignende aktør, og har aktsom grunn til å tro at frekvensbruken er i henhold til regelverket, gir ikke gjeldende § 10-13 hjemmel til å ilegge noen av de nevnte overtredelsesgebyr. Det er uheldig at det ikke kan reageres med overtredelsesgebyr i slike tilfelle, som for eksempel kan lede til alvorlige forstyrrelser av viktige samband hos brannvesen og AMK-sentral. Et medvirkningsansvar vil gi myndigheten et mer effektivt virkemiddel for å hindre ulovlig frekvensbruk. Medvirkningsbestemmelsen bør gjøres generell og ikke bare knyttes til ulovlig bruk av frekvenser eller annet spesielt angitt forvaltningsområde. Det vises til at gjeldende straffebestemmelse i ekomloven § 12-4 også rammer medvirkning, og at en lignende hjemmel for eksempel er gitt i konkurranseloven § 39 første ledd bokstav g.

Til ny § 10-14 Inndragning av utstyr:

Formålet med bestemmelsen er å stanse atferd som er skadelig eller farlig for enkeltpersoner eller samfunnet for øvrig. På denne bakgrunn kan bestemmelsen ikke anses som straffereaksjon etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen, men som et administrativt verktøy som skal brukes for å sikre allmennheten mot for eksempel skadelig interferens, elektromagnetisk stråling eller liknende.

Bestemmelsens første ledd er forslag til en unntaksbestemmelse som først og fremst vil være aktuell der et selskap eller person til tross for vedtak om retting, stenging, tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr fortsetter eller gjenopptar den ulovlige handlingen. Inndragning vil da kunne være den eneste muligheten til effektivt å forhindre den ulovlige atferden.

Ettersom bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil, skal pålegg om retting, tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr være forsøkt før det fattes vedtak om inndragning. Inndragning kan også varsles i forutgående vedtak om retting eller stenging.

Gjenstand for inndragning kan være utstyr som for eksempel radiosendere, kabler, antenner, forsterkere og annet utstyr som gjennom sin anvendelse skaper interferens, samt tekniske komponenter eller fysiske elementer som er nødvendige for å gjennomføre de lovstridige handlingene. Opplistingen av hva som kan være gjenstand for inndragning er ikke uttømmende. Når myndigheten vurderer hvilke komponenter som skal inndras vil forhold som utstyret eller komponentens viktighet for å utføre den lovstridige handlingen måtte tas med i betraktning. Myndigheten skal begrense mengden inndratt utstyr i henhold til hva som er nødvendig for å stanse den ulovlige aktiviteten. Inndragningens omfang må i vesentlig grad bero på tekniske vurderinger.

I annet ledd er foreslått tatt inn en særbestemmelse for de tilfeller hvor bruk av utstyr utgjør en umiddelbar fare for liv, helse og sikkerhet. Eksempler på hvor ulovlig bruk kan sette vitale interesser i fare, er GSM-sendere som blokkerer nødanrop, eller sendere som påvirker flysikkerheten. I disse tilfellene kan inndragning skje uten forutgående varsel når myndigheten vurderer at andre sanksjoner i kapittel 10 ikke vil være tilstrekkelig til å stanse den skadelige aktiviteten. Hvorvidt andre sanksjoner er tilstrekkelige, vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. I denne vurderingen er det relevant å legge vekt på utstyrseiers eventuelle tidligere brudd på ekomregelverket og vedtak fattet med hjemmel i dette. Vurdering av hva som regnes for å gi umiddelbar fare for liv, helse og sikkerhet må foretas på bakgrunn av konkrete tekniske og samfunnsmessige hensyn. Dersom den ulovlige bruken kan påvirke funksjoner, innretninger eller lignende som er av vital betydning for hele eller deler av samfunnet, må dette tillegges vesentlig vekt i vurderingen.

Inndragning kan skje selv om den inndragningen retter seg mot ikke har utvist forsett eller uaktsomhet ved den ulovlige bruken. Inndragning etter både første og annet ledd skal foretas hos den eller de personene som rent faktisk utøver den ulovlige bruken.

Bestemmelsens tredje ledd angir de vurderinger som skal foretas før inndragning vedtas. Det skal særlig legges vekt på om inndragning er påkrevd av hensyn til en effektiv håndheving av regelverket, og om den er forholdsmessig. Når forholdsmessigheten vurderes er lovbruddets alvorlighetsgrad et viktig moment. Hvorvidt den ulovlige handlingen har pågått over lang tid er også et relevant moment i forholdsmessighetsvurderingen. Videre kan det legges vekt på andre reaksjoner som eventuelt ilegges, samt konsekvensene for den som inndragningen retter seg mot.

Bestemmelsens fjerde ledd omhandler myndighetenes håndtering av det inndratte utstyret. Hvordan det inndratte utstyret skal forvaltes bør avgjøres av myndigheten i det enkelte tilfelle, og vurderingen vil bero på et teknisk/faglig skjønn. Destruering av utstyr vil ofte være hensiktsmessig. Bestemmelsen slår eksplisitt fast at utstyret kan destrueres tidligst seks måneder etter at vedtaket ikke lenger kan påklages etter reglene i forvaltningsloven eller ekomloven, eller tidligst seks månder etter at vedtaket er truffet og det ikke har blitt gjenstand for omgjøring eller domstolskontroll. Etter dette tidspunktet vil eiendomsretten til det inndratte utstyret tilfalle myndigheten.

Vedtak om inndragning skal fattes som enkeltvedtak. Myndighetene må gi den inndragningen retter seg mot skriftlig dokumentasjon på hvilket utstyr inndragningen gjelder, faktisk og rettslig grunnlag for inndragningen, samt opplyse om klageadgang og klagefrist.

Til § 11-5 første ledd:

I ekomloven brukes som regel begrepet «sluttbruker» om den som inngår en avtale om levering av ekomtjenester. Begrepet omfatter alle typer sluttbrukere, fra privatpersoner til store selskaper. Bestemmelsen om brukerklagenemnd er ikke ment å omfatte store selskaper. Det foreslås derfor inntatt en avgrensning av begrepet «sluttbruker» i § 11-5 første ledd for å avgrense Brukerklagenemndas virkeområde til å behandle klager fra fysiske person eller liten bedrift.

Når det gjelder begrepet «liten bedrift» og hva som omfattes av dette, vises til Ot.prp. nr. 72 (2006–2007) og merknaden der til § 11-5, hvor det fremgår at dette i utgangspunktet bør avgrenses til bedrifter med maksimalt ti årsverk. Endringen i begrepsbruken til «liten bedrift» medfører ingen endring av dette.

Til § 11-7 tredje ledd:

I gjeldende tredje ledd har en henvisning til forvaltningsloven § 35 ved en inkurie falt bort. Dette rettes opp slik at bestemmelsen får korrekt paragrafhenvisning. Departementet foreslår videre at gjeldende fjerde ledd, som fastsetter særskilte fristregler for å omgjøre vedtak etter ekomloven, oppheves. Isteden kommer fristreglene i forvaltningsloven § 35 til anvendelse også for vedtak som er truffet i medhold av ekomregelverket, jf. ordlyden i § 11-7 tredje ledd.

Til § 12-4 første ledd:

Endringene foreslås for å bringe bestemmelsen i samsvar med de foreslåtte endringene i ekomloven § 2-5 om bruksbegrensninger og § 4-4 om samlokalisering.

Andre endringer i bestemmelsen er av redaksjonell art.

Til § 13-2 nytt fjerde ledd:

Bestemmelsen gir overgangsbestemmelser ved opphevelse av gjeldende § 4-11. Bestemmelsen gjelder SMP-tilbyders plikt til å tilby fast forvalg og bruk av prefiks etter § 4-11. I gjeldende vedtak av 10. august 2010 i sluttbrukermarkedet for fasttelefoniabonnement (Marked 1) er Telenor utpekt som SMP-tilbyder. Bestemmelsen innebærer at forpliktelsene som følger av § 4-11 opprettholdes inntil nytt vedtak i Marked 1 er fattet.