5 Oppfølgingspunkter ved sykefravær

5.1 Innledning

Arbeidsgiver og arbeidstaker er hovedaktørene i sykefraværsarbeidet. God dialog mellom disse partene er grunnleggende forutsetninger for raskt å kunne iverksette vellykkede tilretteleggingstiltak, slik at langtids sykefravær og varig utstøting fra arbeidslivet forebygges.

I protokollen mellom partene i arbeidslivet og myndighetene om felles innsats for å forebygge og redusere sykefraværet og styrke inkluderingen, var det enighet om at enkelte ”stoppunkter” i sykefraværsløpet bør framskyndes. Med stoppunkter menes de fasene i sykefraværsløpet hvor det er satt frister for arbeidsgivers og Arbeids- og velferdsetatens oppfølging av sykmeldte, herunder plikt til å avholde dialogmøter. Enkelte av stoppunktene har også en viktig funksjon i oppfyllelsen av arbeidsgivers tilretteleggingsplikt etter arbeidsmiljøloven § 4-6, se kapittel 3.

Både arbeidsmiljøloven og folketrygdloven har regler om oppfølging i sykefraværsløpet. Arbeidsmiljøloven regulerer arbeidsgivers plikt til å forebygge sykdom og skader, tilrettelegge arbeidet og følge opp sykefravær, samt arbeidstakers plikt til å medvirke i denne sammenheng. Folketrygdloven regulerer vilkår for rett til sykepenger, forholdet til sykmeldende lege (eller annen sykmelder), Arbeids- og velferdsetatens oppfølging mv. Regelsettene har nær innbyrdes sammenheng og må tolkes i lys av hverandre.

5.2 Oppfølgingsplan

5.2.1 Gjeldende rett

Når arbeidstaker får redusert arbeidsevne som følge av ulykke, sykdom, slitasje eller lignende, har arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven § 4-6 første ledd en plikt til, så langt det er mulig, å iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstaker skal kunne beholde eller få et passende arbeid, se kapittel 3. Som en forlengelse av denne plikten, skal arbeidsgiver i samråd med arbeidstaker utarbeide en oppfølgingsplan for tilbakeføring til arbeid ved sykdom og lignende, med mindre det er åpenbart unødvendig, se bestemmelsens tredje ledd.

Arbeidet med oppfølgingsplanen skal starte så tidlig som mulig, og den skal være utarbeidet senest når arbeidstaker har vært helt eller delvis borte fra arbeidet i seks uker. Oppfølgingsplanen skal inneholde en vurdering av arbeidstakers arbeidsoppgaver og arbeidsevne. Planen skal også inneholde aktuelle tiltak i arbeidsgivers regi, aktuelle tiltak med bistand fra myndighetene og plan for videre oppfølging.

Etter arbeidsmiljøloven § 2-3 andre ledd bokstav f skal arbeidstaker medvirke ved utarbeiding og gjennomføring av oppfølgingsplanen.

Etter folketrygdloven § 25-2 andre ledd plikter arbeidsgiver etter krav fra Arbeids- og velferdsetaten å utlevere oppfølgingsplanen. Det framgår videre av folketrygdloven § 8-7 sjuende ledd at Arbeids- og velferdsetaten som hovedregel skal innhente oppfølgingsplanen tidligst mulig og senest når arbeidstaker har vært sykmeldt i tolv uker.

5.2.2 Protokollen til IA-avtalen

Det framgår av protokollen til IA-avtalen at partene var enige om at det bør stilles krav om at oppfølgingsplanen skal utarbeides av arbeidsgiver i samarbeid med arbeidstaker senest etter fire ukers fravær, mot i dag seks uker. Det var videre enighet om at arbeidsgiver bør ha plikt til å sende oppfølgingsplanen til sykmelder når den er utarbeidet. Det understrekes i protokollen at sykmelder i samråd med den enkelte sykmeldte bør vektlegge arbeidsevne og aktivitet for i størst mulig grad å ta i bruk gradert sykmelding.

5.2.3 Departementets høringsforslag

I høringsbrevet foreslo departementet å framskynde fristen for å utarbeide oppfølgingsplan fra seks uker til fire uker. Det ble også foreslått at arbeidsgiver skal sende oppfølgingsplanen til sykmelder når den er utarbeidet, det vil si senest etter fire uker.

Departementet foreslo å oppheve bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 4-6 om at arbeidsgiver skal gi skriftlig melding om ”dialogmøte 1” til Arbeids- og velferdsetaten (som i praksis ofte gjøres ved innsending av oppfølgingsplanen). Det ble også foreslått å oppheve bestemmelsen i folketrygdloven § 8-7 sjuende ledd om at Arbeids- og velferdsetaten skal innhente oppfølgingsplanen så snart som mulig, og senest når arbeidsuførheten har vart i tolv uker. Departementet foreslo isteden å ta inn en regel i arbeidsmiljøloven § 4-6 om at arbeidsgiver skal sende oppfølgingsplanen til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før etaten skal avholde ”dialogmøte 2”.

5.2.4 Høringsuttalelsene

LO uttaler at de har forståelse for departementets forslag om, og argumentasjon for, at planen først skal sendes til Arbeids- og velferdsetaten ved ”dialogmøte 2”. LO viser imidlertid til at det sentrale er at Arbeids- og velferdsetaten får den informasjon det er behov for, slik at etaten kan yte bistand på et tidlig tidspunkt.

Unio slutter seg til forslagene om framskynding av stoppunktene, og mener dette vil minske sannsynligheten for at en sykmeldt arbeidstaker ”havner i et vakuum”. Unio støtter også forslaget om at sykmelder skal motta oppfølgingsplanen. Det vises til at det er en forutsetning for økt bruk av gradert sykmelding, med tilrettelegging og eventuell omplassering, at sykmelder har god kjennskap til arbeidstakers arbeid og arbeidsplass. Unio viser på den annen side til at sykmelder ofte har begrenset med tid og ressurser. Unio påpeker også at Arbeids- og velferdsetaten må ha tilgang til planen i tilfeller der det er behov for dette, for eksempel i forbindelse med kontroll av aktørenes oppfølging.

YS støtter forslaget om å endre fristen for utarbeiding av oppfølgingsplan. YS viser til at framskyndingen understøtter arbeidsgivers grunnleggende ansvar for oppfølging av sykmeldte. YS viser videre til viktigheten av å understreke at arbeidet med oppfølgingsplanen skal være en dynamisk prosess, hvor både arbeidsgiver og arbeidstaker har ansvar for kontinuerlig oppdatering. YS mener det er fornuftig at planen skal sendes sykmelder og understreker betydningen av at også reviderte versjoner av planen må sendes sykmelder tidlig i sykefraværsløpet. YS er usikker på konsekvensen av at Arbeids- og velferdsetaten ikke lenger skal få tilsendt oppfølgingsplanen i den første fasen av sykmeldingsperioden. YS mener forslaget kan bidra til at arbeidsgivers insentiv til å utarbeide oppfølgingsplaner, samt til å tilrettelegge arbeidet for arbeidstaker vil kunne svekkes, også med hensyn til arbeidstakere som er gradert sykmeldt. Når Arbeids- og velferdsetaten ikke skal motta oppfølgingsplanen før ved ”dialogmøte 2” etter 26 uker, ser YS en risiko for at Arbeids- og velferdsetaten ikke vil fange opp arbeidsgivere som ikke har utarbeidet og sendt oppfølgingsplanen til sykmelder. YS er bekymret for at Arbeids- og velferdsetaten vil miste oversikten over framdriften og dermed muligheten for helt eller delvis tilbakeføring til arbeid. YS forstår likevel argumentene for å oppheve bestemmelsen, men mener det er viktig å presisere at Arbeids- og velferdsetaten da må ta henvendelser fra sykmeldte, tillitsvalgte, verneombud eller bedriftshelsetjeneste om manglende oppfølging på alvor og følge opp disse.

Akademikerne støtter forslaget om endring av fristen for utarbeiding av oppfølgingsplan og viser til at forslaget understøtter arbeidsgivers grunnleggende ansvar for oppfølging av sykmeldte. Akademikerne viser også til viktigheten av departementets presiseringer om at arbeidet med oppfølgingsplanen skal være en dynamisk prosess, hvor både arbeidsgiver og arbeidstaker har ansvar for kontinuerlig oppdatering. Det vises til at det er behov for å underbygge arbeidsgivers grunnleggende ansvar for oppfølging av sykmeldte, og at arbeidsgiver har hovedansvaret for oppfølgingen på arbeidsplassen. Akademikerne er også positive til forslaget om at oppfølgingsplanen skal sendes sykmelder. Det vises til at planen vil kunne være et viktig grunnlag for blant annet vurderingen av muligheten for gradert sykmelding og for dialogen mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder. I høringsuttalelsen understrekes betydningen av at også reviderte oppfølgingsplaner oversendes sykmelder, og at dette bør komme tydeligere fram i lovteksten. Akademikerne ber om at det presiseres at sykmelder ikke har aktivitetsplikt i forhold til å innhente og bearbeide planen. Akademikerne er skeptiske til at Arbeids- og velferdsetatens ansvar for oppfølging og innhenting av planen opphører. De mener dette vil kunne føre til at arbeidsgivers insentiv til å utarbeide gode oppfølgingsplaner og til å tilrettelegge for den sykmeldte vil kunne svekkes, også for arbeidstakere som er gradert sykmeldt. Akademikerne ser det som svært viktig at Arbeids- og velferdsetaten kan gå inn i tilfeller der sykmelder har skrevet en gradert sykmelding, men arbeidsgiver ikke ønsker eller er i stand til å tilrettelegge. Akademikerne viser til at Arbeids- og velferdsetaten etter forslaget vanskeligere vil kunne fange opp arbeidsgivere som ikke har utarbeidet og sendt oppfølgingsplan til sykmelder og dessuten vil miste oversikten over framdriften og mulighetene for helt eller delvis tilbakeføring til arbeid i de enkelte tilfellene. Akademikerne mener på bakgrunn av dette at Arbeids- og velferdsetatens ansvar i forbindelse med innhenting og oppfølging av oppfølgingsplanen bør opprettholdes.

Den norske legeforening er enig i at det er behov for å underbygge arbeidsgivers grunnleggende ansvar for oppfølging av sykmeldte og støtter forslaget om framskynding av fristen for å utarbeide oppfølgingsplanen. Legeforeningen støtter videre forslaget om at arbeidsgiver skal sende oppfølgingsplanen til sykmelder senest innen fire uker. Legeforeningen savner imidlertid en eksplisitt forpliktelse til å sende revidert oppfølgingsplan til sykmelder. For å unngå uklare ansvarsforhold bes det om at det i de nye bestemmelsene presiseres at oppfølgingsplanen er arbeidsgivers ansvar, og at sykmelder ikke har aktivitetsplikt i forhold til å innhente og bearbeide planer og lignende. Legeforeningen er skeptisk til fullstendig å oppheve Arbeids- og velferdsetatens ansvar i forbindelse med innhenting og oppfølging av planen og mener etatens ansvar i forhold til dette må opprettholdes.

NHO er enig i at det er nødvendig med en raskere og bedre oppfølging av sykmeldte og støtter derfor forslaget om å framskynde fristen for utarbeiding av oppfølgingsplanen fra seks til fire uker. NHO viser til at en god dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er av avgjørende betydning for å få på plass en oppfølgingsplan og legge til rette for at arbeidstaker kommer tidligere tilbake i arbeid. Det anføres at arbeidsgiver dessuten har behov for å kunne planlegge arbeidssituasjonen i arbeidstakers fravær. NHO viser til at tiltak som gir sykmelder økt kunnskap om arbeidsplassen kan bidra til økt bruk av gradert sykmelding etter åtte uker. NHO er derfor positiv til at oppfølgingsplanen skal sendes sykmelder. NHO støtter forslaget om at arbeidsgiver senest en uke før ”dialogmøte 2” skal sende oppfølgingsplanen til Arbeids- og velferdsetaten. NHO mener samtidig at Arbeids- og velferdsetaten bør ha en generell hjemmel til å kreve oppfølgingsplanen utlevert, slik det ble foreslått i høringen.

KS er positive til forslaget om framskynding av tidspunktet for utarbeiding av oppfølgingsplan fra seks til fire uker. KS gir også sin støtte til forslaget om at planen skal sendes sykmelder, og understreker at tiltaket anses som fornuftig som ledd i en raskere oppfølging. KS viser til at forslaget kan gjøre at sykmelder tidligere vil ha et grunnlag for å gi gradert sykmelding eller friskmelde arbeidstaker. KS er positive til at sykmelder etter forslaget vil få en aktiv rolle allerede etter fire uker. KS mener forslaget om at Arbeids- og velferdsetaten ikke lenger skal motta kopi av oppfølgingsplanen eller melding om at ”dialogmøte 1” er avholdt, men at etaten i steden skal motta kopi av planen i forbindelse med ”dialogmøte 2”, ikke er i tråd med målsettingen om at Arbeids- og velferdsetaten skal være medspiller i oppfølgingsarbeidet. KS viser til at etaten så tidlig som mulig skal vurdere arbeidsrettede tiltak dersom det ikke er mulig for arbeidstaker å fortsette å arbeide for arbeidsgiver, jf. folketrygdloven § 8-7 åttende ledd.

HSH mener det er viktig at oppfølgingen av sykmeldte arbeidstakere starter så tidlig som mulig og støtter forslaget om å framskynde fristen for utarbeiding av oppfølgingsplan fra seks til fire uker. HSH støtter også at planen skal sendes sykmelder, og viser til at dette kan gi sykmelder verdifull informasjon om forholdene på arbeidsplassen og mulighetene for gradert sykmelding. Sykmelder vil dermed tidligere enn i dag få innblikk i mulighetene for tilrettelegging på arbeidsplassen, og på et tidligere tidspunkt gis grunnlag for å gradere sykmeldingen eller friskmelde arbeidstaker. I høringsuttalelsen understrekes imidlertid betydningen av at sykmelder har et system og rutiner for lesing av planen. HSH støtter også forslaget om at det skal framgå direkte av loven at arbeidsgiver skal ha plikt til å oversende oppfølgingsplanen til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før ”dialogmøte 2” avholdes. HSH er imidlertid kritisk til forslaget om at plikten skal plasseres i arbeidsmiljøloven og ikke folketrygdloven.

Spekter mener det er viktig at oppfølgingen av sykmeldte arbeidstakere starter så tidlig som mulig, og at sykmelder får informasjon gjennom kopi av oppfølgingsplanen. Spekter ber imidlertid departementet vurdere om også Arbeids- og velferdsetaten bør få kopi av planen for å sikre en hensiktsmessig prosess. Spekter mener Arbeids- og velferdsetatens praksis med å etterlyse oppfølgingsplan fra arbeidsgiver etter 16 uker bør videreføres, og at kopi av etatens henvendelse bør sendes den sykmeldte.

SAMFO er positive til å flytte tidsfristen for å utarbeide oppfølgingsplan, men viser til at det i høringsforslaget ikke er beskrevet hva sykmelder skal gjøre med planen når den mottas. SAMFO mener det derfor er fare for at planen blir liggende ulest hos sykmelder. Det vises til at det i høringsforslaget legges til grunn at forslaget om at oppfølgingsplanen skal sendes sykmelder etter fire uker, vil kunne gi sykmelder et bedre grunnlag for å foreta vurderingen av utvidet legeerklæring etter åtte ukers sykefravær. SAMFO mener det bør vurderes om det også skal lovfestes en plikt for sykmelder til å ta hensyn til oppfølgingsplanen i vurderingen etter åtte uker, og at det bør inntas en henvisning til en slik bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd.

Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon mener det er positivt at planen skal sendes sykmelder, ettersom det er sykmelder som skal vurdere arbeidsevnen.

Universitetet i Bergen mener at en tidlig oppfølging av sykmeldte kan være avgjørende for mulighetene for å komme tilbake i arbeid. Universitetet vurderer at dagens ordning med oppfølgingsplaner innen seks uker fungerer godt, men at en framskynding av fristen fra seks til fire uker kan by på flere utfordringer. Universitetet viser til at det erfaringsmessig er for tidlig å gjennomføre oppfølgingssamtale før fire ukers sykmelding, da det på dette tidspunktet ofte er svært uvisst hvor lenge sykmeldingsperioden vil vare. Det kan oppleves som et overtramp hvis arbeidsgiver stiller spørsmål om tilrettelegging på et for tidlig tidspunkt. Universitetet vurderer forslaget om å sende oppfølgingsplanen til sykmelder som positivt og mener det kan bringe sykmelder inn i oppfølgingsarbeidet på en mer aktiv måte.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon påpeker at forslagenes fokus på tidlig intervensjon ikke må innebære mindre grad av individuell oppfølging av den sykmeldte. Det vises til at det i tilfeller der det er behov for romslig tidsbruk for at arbeidstaker skal kunne returnere til arbeidslivet, er viktig at det fortsatt skal kunne være rom for dette.

Juridisk rådgivning for kvinner er enig i departementets vurderinger og forslag om å framskynde fristen for å utarbeide oppfølgingsplan fra seks til fire uker for å få en raskere start på samarbeidet om tiltak på arbeidsplassen.

Senter for seniorpolitikk påpeker at en framskynding av fristen for utarbeidelse av oppfølgingsplan vil bidra til at alle aktører tidligere må arbeide med tiltak som kan bidra til at den sykmeldte kommer helt eller delvis tilbake i arbeid.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at arbeidsgiver bør ha plikt til å benytte en bestemt mal for oppfølgingsplanen. Direktoratet viser til at dette vil sikre at kravene til innhold i planen overholdes, og at planen gir informasjon om forhold som sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten vil måtte vurdere. Direktoratet mener også at en obligatorisk mal vil gjøre det enklere på lengre sikt å etablere opplegg for obligatorisk innsending av planen, noe som vil være en fordel for alle parter som skal ha oppfølgingsplanen som verktøy. Arbeids- og velferdsdirektoratet foreslår også at arbeidsgiver skal ha plikt til å sende oppfølgingsplanen til sykmelder før ”dialogmøte 2”.

Arbeidstilsynet mener det er positivt at fristen for å utarbeide oppfølgingsplan framskyndes fra seks til fire uker. Arbeidstilsynet viser til at det er viktig å komme tidlig i gang med vurdering av tiltak for å unngå unødig passivitet. Arbeidstilsynet støtter også forslaget om at oppfølgingsplanen skal sendes sykmelder når den er utarbeidet. Arbeidstilsynet påpeker at sykmelder ved en slik praksis vil få et støtteverktøy for vurdering av den sykmeldtes mulighet for å kunne jobbe i virksomheten, herunder muligheten for gradert sykmelding. Arbeidstilsynet støtter videre forslaget om lovfesting av en plikt for arbeidsgiver til å oversende oppfølgingsplanen til Arbeids- og velferdsetaten en uke før ”dialogmøte 2”.

Helsedirektoratet støtter forslaget om at fristen for utarbeiding av oppfølgingsplan skal framskyndes, og at planen skal sendes sykmelder. Helsedirektoratet antar samtidig at det vil være vanskelig for sykmelder å ha ansvar for å purre på oppfølgingsplanen fra den sykmeldtes arbeidsgiver og mener dette må utredes nærmere.

UDI mener at fire uker er en for tidlig frist for utarbeiding av oppfølgingsplanen. UDI foreslår i stedet at arbeidet med oppfølgingsplanen skal påbegynnes ved fire ukers fravær og være ferdigstilt etter seks ukers fravær. UDI mener videre at planen bør sendes til Arbeids- og velferdsetaten som koordinerende etat. UDI påpeker at dette ikke på noen måte vil komme i konflikt med arbeidsgivers ansvar og plikt til oppfølging av arbeidstakere under sykmelding. UDI mener Arbeids- og velferdsetaten bør komme tidligere på banen i flere saker enn de gjør i dag, og at dette er et viktig argument for at oppfølgingsplanen bør sendes Arbeids- og velferdsetaten på et tidlig tidspunkt. UDI er videre usikre på hvordan ordningen med at planen skal sendes sykmelder vil fungere, og hvordan den informasjonen arbeidsgiver sender fra seg vil bli brukt videre.

Statens vegvesen mener det kan bli vanskelig å overholde fristen for utarbeiding av oppfølgingsplan dersom denne framskyndes til fire uker. Statens vegvesen viser til at mye av sykefraværet ikke varer lengre enn dette, og at det oftest er mest uklart i begynnelsen av sykefraværet hvor lenge dette vil vare.

5.2.5 Departementets vurderinger og forslag

5.2.5.1 Framskynding av frist for utarbeiding av oppfølgingsplan

Kravet om å utarbeide oppfølgingsplan forplikter arbeidstaker og arbeidsgiver til å etablere en dialog og et samarbeid om behovet for tilrettelegging og andre aktuelle tiltak som kan bidra til å få arbeidstaker tilbake i jobb. Målsettingen med planen er å fremme en konstruktiv prosess med god kommunikasjon og åpenhet mellom partene i spørsmål om tilbakeføring til arbeid i forbindelse med sykefravær. I denne sammenheng er det viktig at arbeidstaker og arbeidsgiver så tidlig som mulig snakker sammen for å finne løsninger som hindrer at sykefraværet blir lengre enn nødvendig.

Da kravet om oppfølgingsplan kom inn i loven i 2003, var regelen at planen skulle utarbeides innen åtte uker etter at sykefraværet inntrådte. Fristen ble ved lovendring i 2007 redusert til seks uker. Departementet mener det er svært viktig at oppfølgingsplanen utarbeides så tidlig at arbeidstaker opprettholder nær kontakt med virksomheten og unngår unødig passivitet. Selv om det også etter gjeldende rett er et krav om at planen skal utarbeides ”så tidlig som mulig”, er det departementets oppfatning av lovens ”sistefrist” på seks uker i mange tilfeller virker unødig forsinkende på prosessen med å få arbeidstaker tilbake i arbeid. I høringen foreslo derfor departementet at sistefristen for å utarbeide oppfølgingsplanen skulle framskyndes til fire uker. Forslaget støttes av de store organisasjonene både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Departementet mener at en framskynding av fristen vil bidra til at arbeidstaker og arbeidsgiver tidligere må legge planer for aktivitet og andre tiltak og således være et viktig virkemiddel for å få arbeidstaker tilbake i arbeid.

I tråd med protokollen og høringsforslaget, foreslår departementet på denne bakgrunn å endre arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd slik at fristen for å utarbeide oppfølgingsplan framskyndes fra seks uker til fire uker.

Departementet understreker at lovens krav fortsatt er at planen skal utarbeides ”så tidlig som mulig”, og at fireukers-fristen er en siste frist. I prinsippet skal arbeidsgiver med en gang arbeidstaker blir syk, skadet eller lignende, starte planleggingen av et eventuelt oppfølgingsopplegg for tilbakeføring til arbeid.

At planen skal være utarbeidet senest når arbeidstaker har vært borte fra arbeidet i fire uker, innebærer ikke at den er endelig. Arbeidet med oppfølgingsplanen skal være en dynamisk prosess hvor tiltakene endres og revideres på bakgrunn av den enkeltes framgang eller tilbakefall i forhold til helsetilstand og arbeidsevne, samt gjennomføring av tilretteleggingstiltak i virksomheten. Skal planen fungere som et hensiktsmessig verktøy, må den justeres løpende og som et minimum i forbindelse med dialogmøtene. Både arbeidsgiver og arbeidstaker har ansvar for å delta i arbeidet med å oppdatere planen.

Unntak fra plikten til å utarbeide oppfølgingsplan gjelder der det er åpenbart unødvendig med en slik plan. Med ”åpenbart unødvendig” siktes for det første til sykdoms- eller skadetilfeller av en slik art at arbeidstakeren vil vende tilbake til jobb uten at det er behov eller muligheter for særlige tilretteleggingstiltak på arbeidsplassen. Også tilfeller med alvorlige sykdomstilstander hvor det kan fastslås at vedkommende ikke vil være i stand til å vende tilbake til arbeid, vil kunne omfattes av unntaket. Det er da en forutsetning at arbeidsgiver etablerer en kontakt med den sykmeldte på et tidlig tidspunkt for å bringe på det rene om det faktisk dreier seg om et tilfelle som faller inn under unntaket.

5.2.5.2 Utlevering av oppfølgingsplanen

Oppfølgingsplanen er primært arbeidstakers og arbeidsgivers verktøy. Også sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten vil imidlertid i mange tilfeller ha behov for informasjon om innholdet i planen.

Utlevering av planen til sykmelder

Det understrekes i protokollen at sykmelder i samråd med den sykmeldte arbeidstakeren bør vektlegge arbeidsevne og aktivitet for i størst mulig grad å ta i bruk gradert sykmelding. Sykmelder har imidlertid ofte lite informasjon om forholdene på arbeidsplassen, og dermed mangelfullt grunnlag for å vurdere arbeidstakers muligheter for aktivitet eller delvis arbeid. Oppfølgingsplanen kan være et viktig verktøy når sykmelder skal vurdere muligheten for gradert sykmelding. Departementet foreslo derfor i høringsrunden at arbeidsgiver skal sende oppfølgingsplanen til sykmelder når den er utarbeidet, senest etter fire uker.

De store organisasjonene på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden støtter dette forslaget. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det i arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd tas inn en bestemmelse om at arbeidsgiver skal sende oppfølgingsplanen til sykmelder så snart den er utarbeidet og senest etter fire uker.

Som nevnt ovenfor, skal arbeidet med oppfølgingsplanen være en dynamisk prosess. For at sykmelder skal ha en reell nytte av planen underveis i arbeidstakers sykefraværsløp, for eksempel i forbindelse med vurderingen av aktivitetskravet etter åtte uker, kan det være hensiktsmessig at også reviderte planer sendes sykmelder. Dette gjelder særlig dersom sykmelder ikke har deltatt i ”dialogmøte 1” i regi av arbeidsgiver. For å unngå et for rigid og detaljert regelverk, ønsker departementet ikke å lovfeste en plikt til å sende reviderte planer til sykmelder. Departementet vil imidlertid påpeke at forslaget om at arbeidsgiver skal sende planen til sykmelder når den er utarbeidet og senest etter fire uker, vil gi grunnlag for generelt bedre kontakt mellom sykmelder og arbeidsgiver. Dette bør i sin tur bidra til hensiktsmessig utveksling av informasjon mellom aktørene, også når det gjelder endringer i oppfølgingsplanen.

Utlevering av plan til Arbeids- og velferdsetaten

Også Arbeids- og velferdsetaten vil kunne ha nytte av og behov for oppfølgingsplanen i sitt arbeid.

Etter arbeidsmiljøloven har arbeidsgiver plikt til å gi skriftlig melding til Arbeids- og velferdsetaten om ”dialogmøte 1”. Ofte skjer dette i praksis gjennom innsending av oppfølgingsplanen. Videre følger det av folketrygdloven at Arbeids- og velferdsetaten skal innhente oppfølgingsplanen tidligst mulig og senest når arbeidsuførheten har vart i tolv uker uten at arbeidstaker har vært i arbeidsrelatert aktivitet, unntatt når en slik plan antas å være åpenbart unødvendig. En forespørsel etter tolv uker skal fungere som en påminnelse og sikre at arbeidsgiver følger opp arbeidsmiljølovens krav. Planen er også viktig dokumentasjon i den videre oppfølgingen av den sykmeldte, for eksempel i tilfeller der Arbeids- og velferdsetaten sammen med arbeidsgiver skal vurdere om bedriftsinterne tiltak er aktuelle eller om arbeidsrettede tiltak er det rette virkemiddelet.

I høringen foreslo departementet å oppheve plikten i arbeidsmiljøloven til å gi Arbeids- og velferdsetaten melding om ”dialogmøte 1”. Det ble isteden foreslått å lovfeste en plikt for arbeidsgiver til å sende inn planen før ”dialogmøte 2”. Videre ble bestemmelsen i folketrygdloven § 8-7 sjuende ledd om Arbeids- og velferdsetatens plikt til å innhente planen innen tolv uker foreslått opphevet. Sistnevnte forslag må ses i sammenheng med at arbeidsgivers plikt til å avholde dialogmøte ble foreslått flyttet fra tolv til sju uker etter at sykefraværet inntraff, se nærmere om dette i punkt 5.3.

I høringen uttrykker flere instanser bekymring for at Arbeids- og velferdsetaten med dette ”kobles ut” av den tidlige delen av sykefraværsoppfølgingen.

Departementet er enig i flere av innvendingene, og mener at to hensyn taler for en annen løsning enn i høringsforslaget. For det første vil informasjon om oppfølgingen i etterkant av ”dialogmøte 1” kunne gi Arbeids- og velferdsetaten oppfordring til å gå inn i saker hvor det er behov for bistand fra etaten. Videre taler kontrollelementet, jf. departementets forslag til nytt sanksjonsregelverk i kapittel 7, for at Arbeids- og velferdsetaten tidlig, og på en systematisk måte, gis tilstrekkelige opplysninger om aktørenes oppfølging av sine plikter. Oppfølgingsplanen vil i den forbindelse kunne gi nyttig informasjon. Departementet foreslår på bakgrunn av dette at arbeidsgiver skal ha plikt til å sende inn oppfølgingsplanen etter ”dialogmøte 1”, og at en bestemmelse om dette tas inn i folketrygdloven § 25-2. Bestemmelsen i folketrygdloven § 8-7 sjuende ledd om at Arbeids- og velferdsetaten skal innhente oppfølgingsplanen etter tolv ukers fravær vil med dette bli overflødig og foreslås opphevet.

Det kan reises spørsmål om Arbeids- og velferdsetaten allerede ved fire uker, når arbeidsgiver skal sende oppfølgingsplanen til sykmelder, bør motta oppfølgingsplanen. Departementet foreslår imidlertid ikke en slik regel nå. For det første er det ønskelig å ansvarliggjøre arbeidsgiver i de første ukene av sykefraværsløpet. For det andre vil det være svært ressurskrevende dersom Arbeids- og velferdsetaten skal motta alle oppfølgingsplaner ved uke fire. Det vises også til at lovforslagene skal evalueres. I evalueringen vil man ha statistikk om hvorvidt arbeidsgiverne faktisk følger opp de nye reglene og sender oppfølgingsplanen til sykmelder.

Som nevnt ovenfor ble det i høringsforslaget også foreslått at arbeidsgiver skulle ha plikt til å sende oppfølgingsplanen til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før ”dialogmøte 2”. Revidert oppfølgingsplan etterspørres også i dag som grunnlag når det skal avholdes ”dialogmøte 2”, men det er ikke lovfestet noen plikt for arbeidsgiver til å sende inn planen i forkant av møtet. Det er i høringsrunden ikke kommet vesentlige innsigelser til at arbeidsgiver skal ha en slik plikt. Målet med ”dialogmøte 2” er at det skal bidra til avklaringer og beslutninger om videre tiltak. For å sikre dette, må Arbeids- og velferdsetaten før møtet ha god kjennskap til saken. Å få tilsendt oppfølgingsplanen før møtet vil utgjøre et viktig bidrag i så henseende. Planen vil typisk vise arbeidstakers arbeidsoppgaver, hva som er gjort i sykefraværsperioden, herunder hvilken tilrettelegging som er prøvd og hva arbeidstaker og arbeidsgiver er blitt enige om. Departementet foreslår på denne bakgrunn at arbeidsgiver skal ha plikt til å sende inn revidert oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før ”dialogmøte 2”, og at en slik regel tas inn i folketrygdloven § 25-2 nytt fjerde ledd. Det foreslås dessuten at arbeidsgiver skal ha samme plikt i forbindelse med et eventuelt ”dialogmøte 3”, se nærmere om dette møtet i punkt 5.5.

Reglene om å utarbeide oppfølgingsplanen er plassert i arbeidsmiljøloven § 4-6. Av hensyn til sammenhengen og tilgjengeligheten i lovverket, foreslås det at det i § 4-6 inntas en henvisning til folketrygdloven § 25-2 om arbeidsgivers plikter til å utlevere planen til Arbeids- og velferdsetaten.

Det er ingen obligatorisk mal for oppfølgingsplanen. Arbeids- og velferdsdirektoratet har imidlertid, i samarbeid med Arbeidstilsynet, utarbeidet en ”frivillig” mal som er tilgjengelig for arbeidsgiverne. Dette kan være et nyttig hjelpemiddel i forbindelse med utarbeiding og innsending av planen.

Arbeids- og velferdsetaten vil kunne ha behov for oppfølgingsplanen også på andre tidspunkter i sykefraværsløpet enn i forbindelse med dialogmøtene. Dette kan eksempelvis være aktuelt når arbeidsgiver eller den sykmeldte selv tar kontakt med Arbeids- og velferdsetaten og ber om oppfølging eller annen bistand. Det foreslås derfor at bestemmelsen i folketrygdloven § 25-2, som i dag gir Arbeids- og velferdsetaten en generell hjemmel til å kreve oppfølgingsplanen utlevert, videreføres.

5.3 Krav om dialogmøte i regi av arbeidsgiver – ”dialogmøte 1”

5.3.1 Gjeldende rett

I arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd er arbeidsgiver gitt en plikt til å innkalle arbeidstaker til dialogmøte om innholdet i oppfølgingsplanen senest innen tolv uker etter at arbeidstaker har vært helt borte fra arbeidet som følge av ulykke, sykdom, slitasje eller lignende, med mindre dette er åpenbart unødvendig. Eventuell bedriftshelsetjeneste skal være representert i møtet. Dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstaker alene ønsker det, skal legen eller annen sykmeldende behandler delta i møtet. Arbeidsgiver skal gi skriftlig melding om dialogmøtet til Arbeids- og velferdsetaten.

Selv om det ikke framkommer uttrykkelig av bestemmelsen, forutsettes det i Ot. prp. nr. 6 (2006-2007) at også verneombud eller annen tillitsvalgt kan delta i møtet, dersom arbeidstakeren ønsker dette.

5.3.2 Protokollen til IA-avtalen

Det framgår av protokollen til IA-avtalen at avtalepartene var enige om at ”dialogmøte 1” i regi av arbeidsgiver burde framskyndes til senest åtte uker etter at sykefraværet inntrådte. Det var enighet om at møtet skal gjennomføres også for de som er delvis (gradert) sykmeldt. Det var videre enighet om at dersom arbeidstaker ønsker det, kan tillitsvalgte/verneombud være med i dialogmøtet, og at eventuell bedriftshelsetjeneste skal være representert.

5.3.3 Departementets høringsforslag

I tråd med protokollen, foreslo departementet, at bestemmelsen om ”dialogmøte 1” også skal gjelde ved gradert sykmelding. I høringsbrevet ble det imidlertid foreslått at fristen for avvholdelse av ”dialogmøte 1” burde settes til senest innen sju ukers sykmelding, og ikke åtte uker som det var enighet om i protokollen.

Departementet foreslo ingen lovendringer med hensyn til muligheten for tillitsvalgte, verneombudet eller bedriftshelsetjenestens deltakelse i dialogmøtet.

5.3.4 Høringsuttalelsene

LO støtter departementets forslag om å framskynde ”dialogmøte 1” fra tolv til sju uker, forutsatt at en slik framskynding er nødvendig for sykmelders vurdering av aktivitetsplikten. LO påpeker at forslaget forutsetter at tiltakene i oppfølgingsplanen er endelig avklart i eller rett etter dialogmøte i regi av arbeidsgiver. LO peker videre på at forslaget vil føre til merbelastning for både arbeidsgiver, arbeidstaker, sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten. Konsekvensene kan bli at aktørene rundt den sykmeldte får en felles interesse i å unngå ”problemtilfeller”, som i tilfelle kan medføre utstøting fra arbeidslivet. LO tar også opp at det bør framgå av loven at bedriftshelsetjenesten skal innkalles til dialogmøtene, så fremt den sykmeldte ikke motsetter seg dette.

Unio støtter departementets forslag om framskynding av ”dialogmøte 1”. Generelt påpeker imidlertid Unio at det kan være fare for at framskynding av stoppunkter kan føre til oppsigelse/utstøtingsprosess, blant annet fordi framskyndingene kan oppleves som en anledning til raskere utstøting. Unio påpeker at tillitsvalgte har fått en forsterket rolle i IA-arbeidet i den nye avtalen, og ber om at forslaget om at tillitsvalgt/verneombud kan være med på dialogmøtet nedfelles i lovforslaget. Unio mener også at det bør vurderes å se nærmere på forholdet mellom sykmelder og bedriftshelsetjenesten, og om det er mulighet for en rasjonell arbeidsdeling. Unio påpeker at sykmelder ofte har begrenset med tid og ressurser, og foreslår at dialogmøtene som hovedregel bør holdes på legekontorene.

YS støtter departementets forslag om at ”dialogmøte 1” framskyndes, og at det også skal omfatte gradert sykmeldte.

Akademikerne ser det ikke som nødvendig at ”dialogmøte 1” avholdes allerede etter sju uker (og ikke åtte) med den begrunnelse at sykmelder skal ha en oppdatert oppfølgingsplan når aktivitetsplikten vurderes ved åtte ukers sykmelding. Akademikerne påpeker at sykmelder ikke trenger en hel uke til dette arbeidet, og at forslaget dermed vil medføre en unødvendig og ressurskrevende økning i antall dialogmøter som må avholdes. Akademikerne mener at dialogmøter som hovedsak må legges til legekontoret, eller at det bør legges til rette for at legen kan delta via telefon eller lignende. Akademikerne ser det som helt nødvendig at det etableres en god dialog rundt møteavtaler, og at det ikke etableres rutiner med enveis innkalling i brevs form med korte frister.

Den norske legeforening mener at det ikke er nødvendig at ”dialogmøte 1” skal avholdes allerede etter sju uker (og ikke åtte) med den begrunnelse at sykmelder skal ha en oppdatert oppfølgingsplan når aktivitetsplikten vurderes ved åtte uker. Legeforeningen gjør oppmerksom på at sykmelder ikke trenger en hel uke til dette arbeidet. Forslaget vil dermed medføre en unødvendig og ressurskrevende økning i antall dialogmøter som må avholdes. Legeforeningen mener videre at ”dialogmøte 1” i all hovedsak bør legges til legekontoret.

NITO er positive til framskyndingen av ”dialogmøte 1”, men påpeker at det vil innebære økt ressursbruk. NITO viser til at dersom sykefraværsoppfølgingen og gjennomføringen av de konkrete målene som forslaget inneholder skal virke etter sin hensikt, er det viktig at det settes av tilstrekkelig med ressurser og midler til dette viktige arbeidet.

NHO støtter departementets forslag om at ”dialogmøte 1” avholdes etter sju uker, og mener at dette vil bidra til å gi sykmelder et godt grunnlag for en utvidet funksjonsvurdering etter åtte uker. NHO støtter videre forslaget om at ”dialogmøte 1” skal avholdes for alle sykmeldte, også de med gradert sykmelding. Dette er viktig for å styrke arbeidstakers aktivitetsplikt i arbeidet for nærvær til arbeidsplassen. NHO støtter også forslaget om at tillitsvalgte/verneombud kan delta i dialogmøtet dersom arbeidstaker ønsker det. Det påpekes at det er naturlig å videreføre dagens ordning med at bedriftshelsetjenesten også deltar i dialogmøter på arbeidsplassen. NHO er enige i at partene må utvise fleksibilitet når det gjelder hvor og hvordan dialogmøtene skal avholdes, og at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste krav til dette.

KS viser til at de i protokollen var enige om at ”dialogmøte 1” skal gjennomføres innen åtte uker for alle sykmeldte. KS viser til forslaget om at dialogmøte framskyndes til sju uker, og er opptatt av at det vil bli merkbart flere dialogmøter siden det skal avholdes fem uker tidligere enn i dag, samt at det skal avholdes for alle sykmeldte. KS mener at det, siden det blir merkbart flere møter enn etter gjeldende rett, ikke er hensiktsmessig at bedriftshelsetjenesten skal delta i alle møtene. KS mener derfor at arbeidsgiver må kunne vurdere om det er nødvendig at bedriftshelsetjenesten deltar i ”dialogmøte 1”. Dersom det ikke anses nødvendig, må arbeidsgiver opplyse bedriftshelsetjenesten om hva som ble diskutert under møtet, slik at den kan komme med eventuelle innspill til tilretteleggingen. Under enhver omstendighet bør det være et unntak dersom deltakelsen anses som åpenbart unødvendig.

Trondheim kommune støtter forslaget om å framskynde ”dialogmøte 1” til uke sju. I tillegg mener Trondheim kommune at det bør lovfestes at arbeidsgiver og arbeidstaker sammen skal vurdere et individuelt oppfølgingsopplegg som kan starte enda tidligere. Trondheim kommune støtter også i utgangspunktet at ”dialogmøte 1” skal gjelde alle sykmeldte. Trondheim kommune finner det ikke hensiktsmessig at bedriftshelsetjenesten alltid skal delta i ”dialogmøte 1”. For gradert sykmeldte mener Trondheim kommune at bedriftshelsetjenesten kun skal delta hvor det er klart at den ansatte ikke snarlig vil komme tilbake i sin hele stilling, eller der arbeidstaker og arbeidsgiver finner det hensiktsmessig at bedriftshelsetjenesten deltar. Dersom bedriftshelsetjenesten i Trondheim kommune skal delta på dialogmøter innen sju uker for alle sykmeldte, vil dette utgjøre i overkant av 2000 møter per år.

HSH støtter forslaget om å sette fristen for gjennomføring av ”dialogmøte 1” til sju uker. HSH påpeker at endringen vil innebære at det blir merkbart flere dialogmøter enn tidligere fordi møtet skal avholdes fem uker tidligere enn i dag, og fordi det skal avholdes for alle sykmeldte. Bedriftshelsetjenesten skal etter forslaget delta i alle dialogmøtene. HSH bemerker at dette kan medføre at arbeidsgiver blir forsinket i forhold til fristen på sju uker, og at dette ikke må lastes arbeidsgiver. HSH mener at det under enhver omstendighet bør gjelde et unntak fra plikten til å kalle inn bedriftshelsetjenesten dersom det anses åpenbart unødvendig.

Spekter slutter seg til departementets forslag om å framskynde ”dialogmøte 1” til sju uker, men anbefaler at ordningen evalueres etter noe tid. Spekter påpeker at flere av deres medlemsbedrifter er positive til endringen, men at de er bekymret for at arbeidsgiver må starte tidlig med innkalling for å få varslet sykmelder i god tid, og at det kan bli mye ekstraarbeid som følge av kansellerte avtaler osv.

Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon støtter forslaget om å framskynde ”dialogmøte 1”.

SAMFO støtter departementets forslag om å framskynde ”dialogmøte 1” til sju uker.

Universitetet i Bergen er ikke enige i å framskynde ”dialogmøte 1”, men foreslår at det fortsatt skal avholdes i uke tolv som i dag.

Oslo kommune viser til departementets forslag om å framskynde ”dialogmøte 1” til sju uker, og at begrunnelsen er at sykmelder da vil ha informasjon for å vurdere aktivitetsplikten etter åtte uker. Oslo kommune foreslår å opprettholde forslaget i protokollen om å avholde ”dialogmøte 1” innen uke åtte, og å forskyve aktivitetsplikten til uke ni.

Private Barnehagers Landsforbund støtter endring av tidspunkt for ”dialogmøte 1”.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er i utgangspunktet positive til de foreslåtte endringene for dialogmøter. Direktoratet ønsker likevel å framheve at det ikke er gjennomført noen evaluering av verken ”dialogmøte 1” eller ”dialogmøte 2”.

Arbeidstilsynet støtter departementets forslag om å framskynde ”dialogmøte 1” til sju uker, og at møtet skal avholdes for alle sykmeldte.

Vegdirektoratet viser til forslaget om å framskynde fristen for å avholde ”dialogmøte 1” til sju uker, og ser en stor praktisk utfordring i hvordan de skal rekke å få innkalt sykmelder og øvrige parter innen fristen. Vegdirektoratet påpeker at innkallingene ikke vil kunne initieres før det synes relativt sannsynlig at arbeidstakeren vil være sykmeldt så lenge som sju uker, og at det vil kunne bli vanskelig å få avtalt møte hvor alle parter kan delta på kort varsel.

UDI mener at det er for tidlig med ”dialogmøte 1” allerede innen sju uker, og mener at det bør være tilstrekkelig at møtet skal avholdes etter åtte ukers fravær. UDI er positive til at ”dialogmøte 1” også skal gjennomføres for de som er delvis sykmeldt.

5.3.5 Departementets vurderinger og forslag

5.3.5.1 Generelt om dialogmøtet

Kravet om ”dialogmøte 1” i regi av arbeidsgiver kom inn i loven i 2007 som en oppfølging av Sykefraværsutvalgets arbeid (Stoltenbergutvalget). Utvalget ønsket å forsterke samarbeidet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og mente det var behov for å etablere en konkret møteplass der partene skulle drøfte videre oppfølging med tanke på tilbakeføring til arbeid. Formålet med dialogmøtet er å sørge for bedre samhandling mellom berørte aktører og bidra til tilrettelegging og andre tiltak i virksomhetene slik at arbeidstaker kan komme raskere tilbake i arbeid.

I dialogmøtet skal partene gjennomgå og arbeide videre med oppfølgingsplanen, herunder avklare hva arbeidstakeren kan gjøre på arbeidsplassen og hvilke tilretteleggingstiltak som er aktuelle. Dersom arbeidstakeren har vært helt sykmeldt fram til ”dialogmøte 1”, skal et hovedsiktemål med møtet og oppfølgingsplanen være å redegjøre for de tilretteleggingstiltak og endringer i arbeidstakers arbeidsoppgaver som vil være nødvendig for å sikre hel eller delvis gjenopptakelse av arbeidet. For at møtet skal bli et positivt virkemiddel, er det viktig at det fokuseres på arbeidstakers muligheter og mestring framfor videre sykmelding. Fokuset skal følgelig være hva arbeidstaker kan gjøre av arbeidsoppgaver. Den sykmeldtes diagnose skal ikke diskuteres i dialogmøtet.

Loven regulerer ikke hvor dialogmøtet skal avholdes eller hvilken form det skal ha. I forarbeidene understrekes det at dialogmøtet fortrinnsvis skal avholdes på arbeidsplassen, da dette gir de beste forutsetninger for en grundig vurdering av arbeidsevnen med sikte på muligheter for videre aktivitet. Dette er imidlertid ikke et absolutt krav. Departementet legger til grunn at alle parter må vise fleksibilitet, og legge til rette for en praktisk og hensiktsmessig gjennomføring av dialogmøtet. Legekontoret eller det lokale Arbeids- og velferdskontoret kan være alternative møteplasser. Det kan også være en løsning at sykmelder deltar i møtet per telefon osv.

5.3.5.2 Krav om dialogmøte uavhengig av sykmeldingsgrad

Det var i protokollen enighet om at dialogmøtet i regi av arbeidsgiver bør gjennomføres for alle sykmeldte, også de med gradert sykmelding. I dag er det kun krav om å avholde ”dialogmøte 1” der arbeidstaker er 100 prosent sykmeldt.

Departementet mener det er gode grunner for at ”dialogmøte 1” også bør avholdes for arbeidstakere som er delvis sykmeldt. Møtet kan bidra til dialog om sykmeldingsgraden og hvordan gjenværende arbeidsevne kan utnyttes. Det vil igjen kunne bidra til at arbeidstakere som er gradert sykmeldt, kommer raskere tilbake i full jobb. Dette var bakgrunnen for høringsforslaget om at ”dialogmøte 1” skal avholdes uavhengig av sykmeldingsgrad. Høringsinstansene som har uttalt seg til forslaget, støtter dette.

Departementet opprettholder forslaget. Det foreslås således at arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd endres slik at arbeidsgiver skal avholde ”dialogmøte 1”, også for arbeidstakere med gradert sykmelding.

5.3.5.3 Framskynding av frist for å avholde dialogmøtet

I ekspertgruppens rapport foreslås det å framskynde ”dialogmøte 1”, som i dag skal avholdes innen tolv uker. Det var i protokollen enighet om at fristen for ”dialogmøte 1” skulle framskyndes til åtte uker.

Departementet er enig i at en framskynding av ”dialogmøte 1” vil kunne bidra til aktivitet på et tidligere tidspunkt og forsterke samhandlingen mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder. Åtteukersfristen i protokollen korresponderer imidlertid med fristen for arbeidstakers ”aktivitetsplikt” for å opprettholde rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-4 andre ledd. Utgangspunktet er at arbeidstaker etter åtte ukers sykmelding skal tilbake i arbeid i en eller annen form. Det kan gis unntak fra aktivitetskravet dersom tungtveiende medisinske årsaker er til hinder for aktivitet. Dette må dokumenteres av sykmelder senest innen åtteukers-tidspunktet. Ifølge forarbeidene kan aktivitetskravet også unntaksvis fravikes når det dokumenteres av arbeidsgiver at arbeidsrelatert aktivitet ikke kan gjennomføres på den sykmeldtes arbeidsplass.

Dersom fristen for dialogmøtet settes til åtte uker etter at sykefraværet inntraff, vil sykmelder ofte ikke ha informasjon fra dialogmøtet, herunder oppdatert oppfølgingsplan, når arbeidstakers mulighet til arbeidsrelatert aktivitet skal vurderes. På bakgrunn av dette ble det i høringsbrevet foreslått at dialogmøtet skulle avholdes etter sju ukers sykmelding og dermed i forkant av sykmelders vurdering i forbindelse med aktivitetskravet.

Høringen viser at det er bred støtte for dette forslaget. Akademikerne, herunder Legeforeningen, anser det imidlertid ikke nødvendig at ”dialogmøte 1” skal avholdes allerede etter sju uker med den begrunnelse at sykmelder skal ha en oppdatert oppfølgingsplan når aktivitetsplikten vurderes ved åtte ukers sykmelding. Akademikerne og Legeforeningen påpeker at sykmelder ikke trenger en hel uke til dette arbeidet, og at forslaget dermed vil medføre en unødvendig og ressurskrevende økning i antall dialogmøter som må avholdes.

Departementet vil påpeke at dersom fristen for dialogmøtet i regi av arbeidsgiver legges til åtte uker, vil det i praksis innebære overlapping av to helt sentrale stoppunkter for ulike aktører i sykefraværsoppfølgingen. Departementet mener en slik overlapping vil øke risikoen for at nyttig informasjon fra dialogmøtet ikke tas i betraktning ved vurderingen av aktivitetskravet i folketrygdloven ved åtte uker. Departementet anser dette som svært uheldig. Hovedmålsettingen med reglene om dialogmøter nettopp er å fremme dialog mellom de viktigste aktørene i forbindelse med oppfølgingen av syke arbeidstakere. Departementet har i denne sammenheng også vurdert å flytte tidspunktet for vurderingen av aktivitetsplikten etter folketrygdloven § 8-4 til for eksempel ni eller ti uker. En slik løsning vil imidlertid bidra til senere krav om aktivitet fra den sykemeldte, noe som ikke anses hensiktsmessig.

Departementet opprettholder på bakgrunn av dette forslaget om at ”dialogmøte 1” skal avholdes senest innen sju uker etter at arbeidstaker har vært borte fra arbeidet som følge av sykdom eller lignende. Departementet mener dette vil føre til bedre harmonisering av reglene om oppfølgingen av den sykmeldte.

Det er i arbeidsmiljøloven gitt unntak fra plikten til å avholde ”dialogmøte 1” i tilfeller der det er åpenbart unødvendig med et slikt møte. Forarbeidene viser til at unntaksbestemmelsen vil kunne omfatte saker der sykdoms- eller skadetilfellene er av en slik art at arbeidstakeren uansett vil vende tilbake til jobb uten at det er nødvendig med særlige tilretteleggingstiltak. Også tilfeller med alvorlige sykdomstilstander hvor det kan fastslås at vedkommende arbeidstaker ikke vil være i stand til å vende tilbake til arbeid, vil kunne omfattes av unntaket. Departementet understreker at unntaksadgangen skal være snever.

5.3.5.4 Bedriftshelsetjeneste, tillitsvalgte mv.

I protokollen var det enighet om at dersom arbeidstaker ønsker det, kan verneombud og andre tillitsvalgte delta i dialogmøtet. Departementet viser til at det framgår klart av forarbeidene til gjeldende lov at tillitsvalgte, herunder verneombud, har rett til å delta i dialogmøtet dersom arbeidstaker ønsker dette. Departementet mener på bakgrunn av dette at det ikke er nødvendig med noen presisering i lovteksten.

Det følger av arbeidsmiljøloven § 4-6 at bedriftshelsetjenesten skal være representert i ”dialogmøte 1”. Flere høringsinstanser har påpekt at når fristen for dialogmøtet flyttes fram i tid, vil antall dialogmøter øke og dermed også belastningen for bedriftshelsetjenesten. Flere høringsinstanser mener derfor at reglene burde legge opp til at det kan vurderes konkret om bedriftshelsetjenesten skal delta, eventuelt at slik deltakelse ikke kreves der dette er åpenbart unødvendig.

Departementet viser i den forbindelse til at oppfølging av sykmeldte arbeidstakere er en kjerneoppgave for bedriftshelsetjenesten, jf. også forskrift om arbeidsgivers bruk av bedriftshelsetjeneste og om godkjenning av bedriftshelsetjeneste. Bedriftshelsetjenesten har nær kjennskap til, og erfaring med forholdene på arbeidsplassen, noe som vil ha stor betydning i en tilretteleggingssituasjon. Departementet mener denne erfaringen må utnyttes i sykefraværsarbeidet, og at dette tilsier at reglene om bedriftshelsetjenestens deltakelse i ”dialogmøte 1” ikke endres. Departementet viser videre til at det i protokollen var enighet om at der virksomheten har eller er tilknyttet en bedriftshelsetjeneste, skal denne delta i dialogmøtet på arbeidsplassen.

Når det gjelder sykmelders deltakelse i dialogmøtet, vises det til punkt 5.6.

5.3.5.5 Melding om dialogmøtet til Arbeids- og velferdsetaten

Etter gjeldende rett har arbeidsgiver en plikt til å gi skriftlig melding til Arbeids- og velferdsetaten om ”dialogmøte 1”. I praksis skjer dette i mange tilfeller gjennom innsending av oppfølgingsplanen. Plikten til å gi skriftlig melding til Arbeids- og velferdsetaten om at dialogmøte er avholdt, ble i høringsbrevet foreslått opphevet og isteden erstattet av en plikt til å sende inn planen i forkant av ”dialogmøte 2”. Forslaget om å oppheve bestemmelsen var begrunnet med at den i dag hovedsakelig fungerer som en administrativ rutine for både arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten, og at det er arbeidsplassen som er det sentrale oppfølgingssted i første fase av sykmeldingsarbeidet.

Departementets utgangspunkt er fortsatt at arbeidsplassen skal være hovedarena for oppfølgingen av sykmeldte arbeidstakere i tidlige faser av sykefraværsløpet. Departementet vil likevel understreke at Arbeids- og velferdsetaten må kobles tidlig inn i sykefraværsløpet i de tilfeller der tilrettelegging og bedriftsinterne tiltak ikke fungerer. Det er derfor viktig at Arbeids- og velferdsetaten mottar tilstrekkelig informasjon om oppfølgingen. Høringen har vist at også flere høringsinstanser er opptatt av dette. Departementet viser videre til at forslaget i kapittel 7 om et nytt sanksjonssystem betinger at arbeidsgiver gir Arbeids- og velferdsetaten tilstrekkelig informasjon om oppfølgingen.

Departementet foreslår derfor at gjeldende plikt for arbeidsgiver til å varsle Arbeids- og velferdsetaten om dialogmøtet, beholdes og videreutvikles. Det foreslås at arbeidsgiver etter ”dialogmøte 1” skal gi Arbeids- og velferdsetaten skriftlig informasjon om oppfølgingen så langt, herunder om reglene om dialogmøte er overholdt. Det skal i den forbindelse gis informasjon om sykmelder var innkalt til og deltok i møtet. Det skal i tillegg til dette gis informasjon om reglene om oppfølgingsplan er overholdt. Departementet foreslår at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne bestemme i hvilken form opplysningene skal gis. Formålet er å gjøre det enkelt for arbeidsgiver å gi pliktig informasjon, og samtidig forenkle Arbeids- og velferdsetatens registrering av opplysningene. I tillegg foreslår departementet at arbeidsgiver skal sende inn selve oppfølgingsplanen, revidert etter ”dialogmøte 1”, se punkt 5.2.5.2 om oppfølgingsplanen. Det er ingen obligatorisk mal for oppfølgingsplanen, men Arbeids- og velferdsdirektoratet har i samarbeid med Arbeidstilsynet utarbeidet en frivillig mal som er tilgjengelig for arbeidsgiverne.

Det foreslås at arbeidsgiver skal ha plikt til å sende ovennevnte informasjon til Arbeids- og velferdsetaten innen ni uker.

Arbeidsgivers plikt til å gi skriftlig melding om ”dialogmøte 1” til Arbeids- og velferdsetaten, reguleres i dag i arbeidsmiljøloven. Ettersom dette er en regulering av forholdet mellom arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten, hører den systematisk sett bedre hjemme i folketrygdloven. Departementet foreslår derfor at en ny og utvidet bestemmelse om informasjonsplikt overfor Arbeids- og velferdsetaten, plasseres i folketrygdloven § 25-2.

Departementet foreslår videre at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd siste punktum om at arbeidsgiver skal sende skriftlig melding om dialogmøtet til Arbeids- og velferdsetaten oppheves, da bestemmelsen etter departementets forslag blir overflødig. Fordi reglene om avholdelse av dialogmøte i regi av arbeidsgiver er regulert i arbeidsmiljøloven § 4-6, foreslår departementet at det for sammenhengens skyld inntas en henvisning til folketrygdloven § 25-2 i arbeidsmiljøloven § 4-6.

Departementet viser til at arbeidsgiver i forbindelse med plikten til å sende inn opplysningene nevnt ovenfor, også vil ha mulighet til å kunne gi Arbeids- og velferdsetaten opplysninger om arbeidstakers medvirkning i prosessen, herunder om arbeidstaker har deltatt i dialogmøtet i regi av arbeidsgiver og bidratt til å utarbeide oppfølgingsplan. Arbeidsgiver vil dessuten ha anledning til å melde inn behov for eventuell bistand fra Arbeids- og velferdsetaten gjennom oppfølgingsplanen. Departementet understreker imidlertid at denne muligheten til å gi Arbeids- og velferdsetaten informasjon ikke er en del av informasjonsplikten etter § 25-2 nytt tredje ledd.

5.4 Krav om dialogmøte i regi av Arbeids- og velferdsetaten – ”dialogmøte 2”

5.4.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 8-7 åttende ledd skal Arbeids- og velferdsetaten så tidlig som mulig vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves dersom dokumenterte bedriftsinterne tiltak ikke fører fram, eller medlemmet ikke har et arbeidsforhold. Senest når arbeidsuførheten har vart seks måneder, skal Arbeids- og velferdsetaten avholde et dialogmøte mellom den sykmeldte arbeidstaker og arbeidsgiver, unntatt når et slikt møte antas å være åpenbart unødvendig. Lege eller annet helsepersonell skal delta i møtet hvis det er hensiktsmessig. Senest ved utløpet av sykepengeperioden skal det igjen vurderes om arbeidsrettede tiltak skal prøves.

5.4.2 Protokollen til IA-avtalen

I protokollen gikk partene i arbeidslivet og myndighetene inn for at ”dialogmøte 2” i regi av Arbeids- og velferdsetaten, som i dag, skal gjennomføres senest når arbeidsuførheten har vart i 26 uker. Det var videre enighet om at Arbeids- og velferdsetaten, arbeidstaker, arbeidsgiver eller sykmelder skal kunne ta initiativ til ”dialogmøte 2” på et tidligere tidspunkt. For å unngå passive sykefraværsløp var det også enighet om at bedriftsintern attføring og arbeidsrettede tiltak skal iverksettes tidligere i sykefraværsløpet og være obligatorisk tema på ”dialogmøte 2”.

5.4.3 Departementets høringsforslag

Departementet foreslo i høringsbrevet at ”dialogmøte 2” skal gjennomføres senest ved 26 ukers sykmelding.

Det ble videre foreslått å lovfeste i folketrygdloven at Arbeids- og velferdsetaten, arbeidstaker, arbeidsgiver eller sykmelder skal kunne ta initiativ til ”dialogmøte 2” på et tidligere tidspunkt. Departementet foreslo også å lovhjemle at Arbeids- og velferdsetaten skal sende innkalling til berørte parter minst tre uker før møtet skal avholdes. Det ble foreslått at arbeidsgiver og arbeidstaker i innkallingen skal varsles om muligheten for sanksjoner ved brudd på lovbestemte plikter til oppfølging gjennom oppfølgingsplaner og dialogmøter. Det ble også foreslått inntatt en presisering av arbeidsgivers plikt til å delta i ”dialogmøte 2” i folketrygdloven § 25-2.

5.4.4 Høringsuttalelsene

LO har anført at det bør framgå av loven at bedriftshelsetjenesten skal innkalles til dialogmøtene, så fremt den sykmeldte ikke motsetter seg dette.

Unio viser til at det framgår av høringsbrevet at arbeidstaker kan ha med seg tillitsvalgt/verneombud i møter knyttet til oppfølging av sykefravær, men at dette ikke er nedfelt i forslagene til endringer i verken arbeidsmiljøloven eller folketrygdloven.

YS slutter seg til forslaget om at Arbeids- og velferdsetaten, arbeidstaker, arbeidsgiver eller sykmelder kan ta initiativ til ”dialogmøte 2” på et tidligere tidspunkt enn 26 uker. YS viser til at den viktigste forebyggende arenaen er arbeidsplassen, og at det daglige HMS-arbeidet i virksomhetene derfor er av stor betydning. YS viser til at selv om det åpnes for å avtale et tidligere møte skal ”dialogmøte 2”, som hovedregel, fortsatt skje ved 26 ukers sykmelding. YS viser til at dette forutsetter at partene på arbeidsplassen, sammen med sykmelder, gjennomfører et aktivt oppfølgingsarbeid i første fase av sykmeldingen. YS viser videre til at når det er behov for Arbeids- og velferdsetatens bistand på et tidligere tidspunkt enn ”dialogmøte 2”, må det være rutiner for at dette følges opp.

Akademikerne støtter forslaget om at partene eller sykmelder kan ta initiativ til ”dialogmøte 2” før det har gått 26 uker. Akademikerne viser til at det er viktig at bedriftsintern attføring og arbeidsrettede tiltak er obligatorisk tema på ”dialogmøte 2”. For bedrifter med bedriftshelsetjeneste vil tjenesten ha viktig fagkompetanse på området. Akademikerne mener derfor at bedriftshelsetjenesten bør innkalles til disse møtene, dersom arbeidstaker ikke motsetter seg dette.

Den norske legeforening ser positivt på den ”oppstramming” av praksis som det legges opp til i høringsbrevet, både med hensyn til faktisk gjennomføring av ”dialogmøte 2” og et mer framtidsrettet og tiltaksorientert innhold i møtet. Legeforeningen viser til at bedriftsintern attføring og arbeidsrettede tiltak er obligatorisk tema på ”dialogmøte 2”. Legeforeningen påpeker at bedriftshelsetjenesten har fagkompetanse på dette området, og derfor bør innkalles til ”dialogmøte 2”.

NHO støtter forslaget om å lovfeste i folketrygdloven at Arbeids- og velferdsetaten, arbeidstaker, arbeidsgiver eller sykmelder kan ta initiativ til ”dialogmøte 2” på et tidligere tidspunkt enn ved 26 uker. NHO viser til at hver av partene bør ha et selvstendig ansvar for å ta et slikt initiativ der medisinske eller andre forhold tilsier at dialog er nødvendig for å finne fram til løsninger. NHO støtter departementets forslag til innkalling, frist, hensikt med møtet og drøfting av videre muligheter. NHO understreker betydningen av at Arbeids- og velferdsetaten tar ansvar for at arbeidsrettede tiltak blir vurdert i ”dialogmøte 2”, samt at etaten følger opp vurderinger og tiltak i etterkant av møtet.

KS støtter forslaget om å lovfeste at arbeidstaker, arbeidsgiver eller sykmelder kan henvende seg til Arbeids- og velferdsetaten med ønske om at det kalles inn til ”dialogmøte 2” på et tidligere tidspunkt dersom det anses hensiktsmessig i den enkelte sak, og at etaten i så fall har en plikt til å innkalle til dette. KS viser til at det bør være klageadgang dersom det lokale Arbeids- og velferdskontor ikke innkaller til ”dialogmøte 2”, og at en partsammensatt arbeidsgruppe bør utrede hvilket organ som skal være klageinstans. Denne gruppen bør også vurdere eventuelle sanksjoner overfor Arbeids- og velferdsetaten. KS støtter forslaget om at Arbeids- og velferdsetaten skal sende innkalling til berørte parter minst tre uker før ”dialogmøte 2” avholdes. KS er kritisk til at Arbeids- og velferdsetaten ikke skal ha noen rolle før ”dialogmøte 2”. KS støtter forslaget om at Arbeids- og velferdsetaten skal utarbeide en rutine med ”sjekklister” for ”dialogmøte 2”, hvor vurderingen av arbeidsrettede tiltak eller rehabilitering er et sentralt punkt. KS viser til at de har inntrykk av at vurderingen av arbeidsrettede tiltak i regi av Arbeids- og velferdsetaten ofte utsettes til det har gått tolv måneder, selv om det også i dag foreligger en plikt til å vurdere arbeidsrettede tiltak så tidlig som mulig etter folketrygdloven § 8-7. KS mener en slik rutine bør være gjenstand for diskusjon mellom partene i en arbeidsgruppe.

HSH viser til at departementet følger opp enigheten i protokollen om at ”dialogmøte 2” skal avholdes senest innen 26 uker. HSH er enig i at det bør framgå i loven at arbeidsgiver, arbeidstaker eller sykmelder kan henvende seg til Arbeids- og velferdsetaten med ønske om at det kalles inn til dialogmøte på et tidligere tidspunkt. HSH viser til at Arbeids- og velferdsetaten i så fall har en plikt til å innkalle til dette møtet. HSH støtter videre forslaget om at Arbeids- og velferdsetaten skal sende innkalling til berørte parter minst tre uker før ”dialogmøte 2” avholdes. HSH støtter også departementets syn om at Arbeids- og velferdsetaten i større grad enn før må vurdere arbeidsrettede tiltak eller rehabilitering i forbindelse med ”dialogmøte 2”. HSH mener det er fornuftig at Arbeids- og velferdsetaten lager en rutine med ”sjekklister” for “dialogmøte 2” for å sikre at alle relevante punkter behandles. I mange saker vil det på tidspunktet for ”dialogmøte 2” være klart at arbeidstaker ikke kan komme tilbake til sitt vanlige arbeid. Tidlig avklaring av behov for arbeidsrettede tiltak kan bidra til å hindre langvarig fravær og frafall fra arbeidslivet.

Spekter viser til at tre ukers varslingsfrist fra Arbeids- og velferdsetaten før ”dialogmøte 2” synes noe kort og foreslår isteden at Arbeids- og velferdsetaten sender ut innkalling på et tidligere tidspunkt, for eksempel minst fire uker i forveien. Spekter viser til at det ikke er uvanlig at postgang kan ta opp til en ukes tid, noe som i realiteten kan medføre at virksomhet og sykmelder bare har to uker til rådighet for å få berammet dialogmøtet. Spekter mener det på denne måten kan oppstå situasjoner hvor Arbeids- og velferdsetaten ikke har mottatt sakens dokumenter før ”dialogmøte 2”.

Trondheim kommune støtter forslaget om at Arbeids- og velferdsetaten skal sende innkalling til ”dialogmøte 2” tre uker før møtet skal finne sted.

Private Barnehagers Landsforbund viser til at det er viktig at ”dialogmøte 2” blir et møte med reelt innhold. De viser til at Arbeids- og velferdsetaten må ta sin rolle i forhold til en framtidig vurdering av arbeidstakers situasjon på større alvor. Det vises videre til at det i ”dialogmøte 2” må gjøres en grundig vurdering av de tiltak som er gjort, hvilken effekt de har hatt, og at man allerede på dette tidspunktet bør vurdere om de bedriftsinterne tiltakene fører fram. På dette grunnlaget kan da Arbeids- og velferdsetaten på et tidlig tidspunkt – i samarbeid med arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder – vurdere arbeidsrettede tiltak eller rehabilitering.

SAMFO støtter forslaget om å lovfeste en rett til å avholde ”dialogmøte 2” på et tidligere tidspunkt enn sistefristen på 26 uker dersom en av partene ønsker det. SAMFO viser til at det også må være adgang til ytterligere kontakt utenom de lovpålagte dialogmøtene. Dette vil kunne bidra til å opprettholde dialogen mellom partene, gjøre en eventuell tilrettelegging enklere og bedre, og dermed også øke kvaliteten på oppfølgingsarbeidet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er i utgangspunktet positive til de foreslåtte endringene i opplegget omkring dialogmøter. Direktoratet ønsker likevel å framheve at det ikke er gjennomført noen evaluering av verken ”dialogmøte 1” eller ”dialogmøte 2”. Direktoratet viser til at dette ressurskrevende virkemidlet nå gis en enda mer sentral plass i sykefraværsoppfølgingen uten at man kjenner til effekten av dialogmøter. Direktoratet mener generelt at det er behov for mer kunnskap om dette virkemiddelet. Direktoratet støtter forslaget om at lovfesting av muligheten for de øvrige aktører til å be om at Arbeids- og velferdsetaten innkaller til ”dialogmøte 2” på et tidligere tidspunkt enn ved 26 ukers sykmelding.

Arbeidstilsynet støtter forslaget om at det i loven understøttes at Arbeids- og velferdsetaten, arbeidstaker, arbeidsgiver eller sykmelder kan ta initiativ til ”dialogmøte 2” på et tidligere tidspunkt enn ved 26 ukers sykmelding. Arbeidstilsynet viser videre til at med så pass lang tid mellom ”dialogmøte 1” og ”dialogmøte 2”, vil det sannsynligvis være både behov for og ønske om tidligere avklaringer i en del tilfeller. De viser til at det er viktig at Arbeids- og velferdsetaten følger opp dette, slik at sykmeldte ikke blir gående passive og vente på avklaringer fra Arbeids- og velferdsetaten for eventuelt å starte opp med ”nye” tiltak.

Helsedirektoratet viser til at i tråd med endringene i sykefraværsmodellen i 2006 og regelverksendringen i 2007 har både helsetjenesten og Arbeids- og velferdsetaten erfaringer med at hensiktsmessig rehabilitering med arbeid som mål initiert fra Arbeids- og velferdsetatens side, med fordel kan initieres før 26 uker. Helsedirektoratet vurderer at tidlig initiativ fra Arbeids- og velferdsetaten i dialog med arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder kan føre til gode rehabiliteringsprosesser før 26 uker. Helsedirektoratet mener derfor at regelverket bør medvirke til at dette skjer. Helsedirektoratet viser til forslaget om at Arbeids- og velferdsetaten skal sende innkalling til berørte parter tre uker før dialogmøte avholdes, og mener forslaget isteden må være at det skal innkalles til et møte som er mulig å gjennomføre for alle berørte parter.

5.4.5 Departementets vurderinger og forslag

5.4.5.1 Generelt om dialogmøtet

Kravet om et dialogmøte mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i regi av Arbeids- og velferdsetaten ble innført i 2007 for å styrke oppfølgingen av langtidssykmeldte og bidra til at disse raskere kommer tilbake i arbeid og aktivitet. Formålet med ”dialogmøte 2” er at partene og Arbeids- og velferdsetaten skal møtes til en felles gjennomgang av situasjonen. Tema og innhold i møtet vil langt på vei være det samme som i ”dialogmøte 1”, blant annet gjennomgang og videre arbeid med oppfølgingsplanen, avklaring av hva arbeidstakeren kan gjøre på arbeidsplassen og hvilke tilretteleggingstiltak som er aktuelle. Møtet skal gi grunnlag for å kvalitetssikre arbeidet med oppfølgingsplanen.

”Dialogmøte 2” skal oppsummere status, men også fungere som arena for planlegging og avklaring av det videre løpet i forbindelse med arbeidstakers sykdom. Arbeids- og velferdsetaten har ansvar for å stille spørsmål til partene om hvilken løsning de ser for seg og hva som skal til for å gjennomføre denne. Arbeids- og velferdsetaten må også bidra med kompetanse om aktuelle tiltak og muligheter. Dersom tilrettelegging på arbeidsplassen ikke gir resultat, og medisinske grunner tilsier at arbeidstaker har evne til å klare annet arbeid, skal det vurderes arbeidsrettede tiltak eller rehabilitering. Arbeids- og velferdsetaten plikter så tidlig som mulig å vurdere behovet for slike tiltak, jf. folketrygdloven § 8-7 åttende ledd (jf. forslag til ny § 8-7 a første ledd).

Selv om arbeidsrettede tiltak skal være obligatorisk tema på ”dialogmøte 2” også i dag, er det departementets klare oppfatning at dette ikke følges opp i tilstrekkelig grad i praksis. Departementet legger til grunn at grundig vurdering og oppfølging på dette tidspunktpunktet i sykefraværsløpet kan ha avgjørende betydning for å hindre varig utstøting fra arbeidslivet. Departementet vil derfor sørge for at Arbeids- og velferdsetaten utarbeider rutiner med bruk av sjekklister for ”dialogmøte 2”, hvor vurderingen av mulige arbeidsrettede tiltak er et sentralt punkt. Det kan i møtet også vurderes hvorvidt det er hensiktsmessig å avtale et nytt møte (”dialogmøte 3”) i regi av Arbeids- og velferdsetaten på et senere tidspunkt. Se nærmere om dette i punkt 5.5.5.

5.4.5.2 Presisering av arbeidsgivers plikt til å delta i dialogmøtet

Arbeidsgiver vil gjennom hele sykefraværsløpet ha en sentral rolle i å få arbeidstaker tilbake i arbeid. Det er derfor av stor betydning at arbeidsgiver deltar i alle dialogmøter. Arbeidstaker vil ved tidspunktet for ”dialogmøte 2” ha vært borte fra arbeidet i lang tid, og det er viktig at alle aktører involveres og gjør en innsats for at arbeidstaker kan komme tilbake i arbeid. På bakgrunn av dette ble det i høringsrunden foreslått å presisere i loven at arbeidsgiver har en plikt til å delta i ”dialogmøte 2”. En slik presisering av arbeidsgivers plikt i loven er viktig også i forbindelse med forslag til nye regler om sanksjoner, se kapittel 7. Høringsinstansene har ikke hatt merknader til dette forslaget.

Departementet foreslår på bakgrunn av dette at det i folketrygdloven § 25-2 andre ledd presiseres en plikt for arbeidsgiver til å delta i dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten.

5.4.5.3 Bedriftshelsetjeneste, tillitsvalgte mv.

Enkelte høringsinstanser har pekt på at bedriftshelsetjenesten har viktig fagkompetanse i forhold til arbeidsrettede tiltak osv. De mener at bedriftshelsetjenesten derfor bør innkalles til ”dialogmøte 2”, dersom virksomheten er tilknyttet en slik tjeneste og arbeidstaker ikke motsetter seg dette.

Departementet antar at det i mange tilfeller vil være hensiktsmessig at bedriftshelsetjenesten deltar på dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten. Departementet mener imidlertid at blant annet hensynet til forsvarlig ressursbruk taler mot et obligatorisk krav om slik deltakelse. Det vises videre til at Arbeids- og velferdsetatens deltakelse sikrer kompetanse om arbeidsrettede tiltak mv., og at bedriftshelsetjenestens kompetanse først og fremst bør reflekteres gjennom deltakelse i ”dialogmøte 1” og gjennom utforming av oppfølgingsplanen.

Videre har enkelte høringsinstanser påpekt at arbeidstakers mulighet til å ha med seg tillitsvalgt/verneombud i møter knyttet til oppfølging av sykefravær ikke er nedfelt i forslagene til endringer verken i arbeidsmiljøloven eller folketrygdloven. Departementet viser i den forbindelse til vurderingen av tilsvarende problemstilling under punkt 5.3.5.4 og legger til grunn at det samme vil gjelde i forbindelse med ”dialogmøte 2”.

Om sykmelders deltakelse i dialogmøtet, se punkt 5.6.

5.4.5.4 Frist for å avholde dialogmøtet mv.

Departementet mener det er viktig at partene får tid til å prøve ut og gjennomføre de tiltak som er besluttet på arbeidsplassen. Det vurderes derfor fortsatt som hensiktsmessig at dialogmøtet i regi av Arbeids- og velferdsetaten skal avholdes senest når arbeidsuførheten har vart i seks måneder. Dette vil normalt gi tilstrekkelig tid til at det foreligger informasjon om gjennomføring av bedriftsinterne tiltak og resultatene av disse. Departementet foreslår at lovens ordlyd endres slik at fristen gjengis som senest ved 26 ukers sykmelding, istedenfor ved 6 måneder som i dag. En slik ordlyd samsvarer bedre med regelverket om sykefraværsoppfølgingen for øvrig, som angir fristene i uker.

I lys av forslaget om at ”dialogmøte 1” i regi av arbeidsgiver skal avholdes senest innen sju uker, (se punkt 5.3.5.3) kan det bli lang tid mellom det første og andre dialogmøtet. Av ordlyden i § 8-7 (”senest”) følger det imidlertid at seks-månedersfristen er en sistefrist, og at møtet også kan avholdes på et tidligere tidspunkt dersom det er mer hensiktsmessig. For ytterligere å synliggjøre dette, foreslås det å lovfeste i folketrygdloven at arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder eller Arbeids- og velferdsetaten skal kunne kreve at ”dialogmøte 2” avholdes på et tidligere tidspunkt. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt dersom arbeidsgiver og arbeidstaker tidlig vurderer at alle muligheter på arbeidsplassen er uttømt, og at det kan være aktuelt med arbeidsrettede tiltak i regi av Arbeids- og velferdsetaten. Dersom arbeidsgiver, arbeidstaker eller sykmelder krever et slikt møte, skal Arbeids- og velferdsetaten innkalle til og gjennomføre dette. Det er heller ikke i dag noe i veien for at partene kan henvende seg til Arbeids- og velferdsetaten med ønske om et “dialogmøte 2” på et tidligere tidspunkt. Departementet ønsker imidlertid at en slik mulighet understøttes i loven. Det foreslås at en bestemmelse om dette tas inn i folketrygdloven ny § 8-7 a andre ledd andre punktum.

Departementet foreslår videre at det lovhjemles at Arbeids- og velferdsetaten skal sende innkalling til berørte parter tre uker før dialogmøtet avholdes. For at arbeidsgiver, arbeidstaker og sykmelder skal kunne forberede seg best mulig til møtet, må innkallingen fra Arbeids- og velferdsetaten vise at hensikten med møtet er å oppsummere erfaringer fra oppfølgingen som har skjedd på arbeidsplassen, samt drøfte videre muligheter for tiltak. I innkallingen skal arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder også opplyses om sine plikter i sykefraværsoppfølgingen og varsles om mulige sanksjoner ved brudd på disse pliktene. Dette innebærer at arbeidstaker skal påminnes om sin medvirkningsplikt etter arbeidsmiljøloven og folketrygdloven, arbeidsgiver om sin plikt til innsending av oppfølgingsplan og deltakelse i dialogmøtet, og sykmelder om sin plikt til å delta i dialogmøtet etter innkalling. Reglene om innkalling og varsling foreslås tatt inn i folketrygdloven ny § 8-7 a.

Alle sykmeldte arbeidstakere skal som utgangspunkt innkalles til ”dialogmøte 2”. Arbeids- og velferdsetaten skal imidlertid, som i dag, kunne bestemme at slikt møte likevel ikke skal holdes fordi det antas å være åpenbart unødvendig. Unntaket foreslås regulert i folketrygdloven ny § 8-7 a. Unntak vil for eksempel kunne være aktuelt ved alvorlige sykdomstilstander, innleggelse i helseinstitusjon eller når det er dokumentert hensiktsmessige tiltak som sannsynligvis vil føre til friskmelding. Departementet understreker at unntaksadgangen skal være snever.

5.4.5.5 Enkelte lovtekniske justeringer i folketrygdloven kapittel 8

Regler om oppfølging gjennom arbeidsrettede tiltak og om ”dialogmøte 2” i regi av Arbeids- og velferdsetaten er i dag plassert i folketrygdloven § 8-7 åttende ledd. Videre følger det av folketrygdloven § 8-6 fjerde ledd at dersom bedriftsinterne tiltak ikke fører fram, skal Arbeids- og velferdsetaten så tidlig som mulig vurdere om arbeidsrettede tiltak bør prøves. Departementet viser til at reglene om oppfølging gjennom arbeidsrettede tiltak og dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten er sentrale og selvstendige bestemmelser om etatens rolle i sykefraværsoppfølgingen og mener at dette bør reguleres i en egen paragraf.

Det foreslås derfor at reglene i § 8-7 åttende ledd og § 8-6 fjerde ledd om at Arbeids- og velferdsetaten så tidlig som mulig skal vurdere arbeidsrettede tiltak, reglene om dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten og regelen om at det senest ved utløpet av sykepengeperioden igjen skal vurderes om arbeidsrettede tiltak skal prøves, plasseres i en ny § 8-7 a. Departementet mener dette vil bidra til et mer oversiktlig regelverk, og til å synliggjøre og ”løfte” Arbeids- og velferdsetatens rolle og betydning i sykefraværsoppfølgingen.

Bestemmelsene i folketrygdloven § 8-4 andre ledd første punktum og § 8-6 første ledd omhandler krav til arbeidsrelatert aktivitet fra arbeidstaker. Av § 8-6 første ledd følger det at det skal iverksettes aktive arbeidsrelaterte tiltak så tidlig som mulig og senest når arbeidsuførheten har vart i åtte uker. Etter § 8-4 skal medlemmet så tidlig som mulig og senest innen åtte uker prøve seg i arbeidsrelatert aktivitet for å få rett til sykepenger. Departementet mener innholdet i § 8-6 første ledd ivaretas gjennom bestemmelsen i § 8-4 andre ledd første punktum og derfor er overflødig. Departementet foreslår på bakgrunn av dette at § 8-6 første ledd oppheves.

Muligheten for arbeidsrelatert aktivitet avhenger i mange tilfeller ikke bare av medisinske forhold slik det refereres til i § 8-4 andre ledd, men også av den tilrettelegging arbeidsgiver gjennomfører på arbeidsplassen. Arbeidsrelatert aktivitet kan også i noen tilfeller være avhengig av tiltak og oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Det foreslås ingen endringer i det materielle innholdet i folketrygdloven § 8-4. For tydeligere å markere sammenhengen mellom arbeidstakers, arbeidsgivers og Arbeids- og velferdsetatens plikter i forbindelse med aktivitetskravet, foreslås det imidlertid inntatt henvisninger til arbeidsgivers tilretteleggingsplikt i arbeidsmiljøloven § 4-6 første ledd og Arbeids- og velferdsetatens plikt til oppfølging i ny § 8-7 a første ledd.

5.5 Mulighet for et senere dialogmøte i regi av Arbeids- og velferdsetaten – ”dialogmøte 3”

5.5.1 Gjeldende rett

Det er ikke i dag noen regler om et tredje dialogmøte. Etter folketrygdloven § 8-7 åttende ledd siste punktum skal det senest ved utløpet av sykepengeperioden igjen vurderes om arbeidsrettede tiltak skal prøves.

Arbeids- og velferdsetaten sender i dag ut et informasjonsbrev til den sykmeldte etter 39 ukers sykmelding. I brevet gis det tilbud om en samtale for å fange opp om det er behov for tiltak som etaten disponerer, for eksempel eksterne arbeidsrettede tiltak.

5.5.2 Protokollen til IA-avtalen

Partene i arbeidslivet og myndighetene ble i protokollen enige om at det bør kunne avholdes et ”dialogmøte 3” ved utløpet av sykepengeperioden.

5.5.3 Departementets høringsforslag

Departementet foreslo i høringsbrevet at arbeidstaker, arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten i ”dialogmøte 2” skulle vurdere om det er hensiktsmessig med et tredje dialogmøte senere i sykmeldingsperioden, eventuelt før 39-ukerstidspunktet eller i forbindelse med dette. Etter forslaget skulle et slikt møte også kunne avtales utenom ”dialogmøte 2”. Det ble foreslått at Arbeids- og velferdsetaten skulle ha ansvar for å innkalle til, og gjennomføre møtet.

5.5.4 Høringsuttalelsene

NHO mener det er viktig at partene kan vurdere et ”dialogmøte 3”, både i og utenfor ”dialogmøte 2”, i de tilfellene det anses hensiktsmessig for å få til gode løsninger og unngå overgang til varige trygdeytelser.

KS er enig med departementet i at det ikke skal være en plikt til å avholde ”dialogmøte 3”, men at arbeidstaker, arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten i ”dialogmøte 2” vurderer om det er hensiktmessig å ha et “dialogmøte 3” i regi av etaten senere i sykepengeperioden.

HSH er enig med departementet i at det ikke skal være en plikt til å avholde ”dialogmøte 3”, men at arbeidstaker, arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten i ”dialogmøte 2” vurderer om det er hensiktmessig å ha et ”dialogmøte 3” i regi av etaten senere i sykepengeperioden. HSH viser til at det erfaringsvis ofte er behov for en avklaring av den videre prosess og saksgang, eventuelt også det videre arbeidsforhold når sykepengeåret er over. Det understrekes derfor at det må ligge en tydelig plikt for Arbeids- og velferdsetaten til å arrangere et slikt møte dersom arbeidsgiver eller arbeidstaker ber om det.

Trondheim kommune støtter departementets forslag om et ”dialogmøte 3”.

SAMFO er enig i at det kan være hensiktsmessig at det også forut for utløpet av sykepengeperioden avholdes et dialogmøte der arbeidstaker, arbeidsgiver og sykemelder deltar. Arbeidstaker og arbeidsgiver har også på dette tidspunkt behov for å planlegge det videre tilretteleggingsarbeidet. På denne bakgrunn mener SAMFO at det kan være gode grunner til å lovfeste en plikt til å avholde dialogmøte innen utløpet av sykepengeperioden, med unntak for tilfeller der dette er åpenbart unødvendig.

Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon er positiv til muligheten for et ”dialogmøte 3”. Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon understreker imidlertid at det er viktig at møtet ikke er pliktig, og at det er opp til partene å vurdere hensiktsmessigheten av et slikt møte.

Helsedirektoratet støtter innføringen av et ”dialogmøte 3”, men mener at møtet bør avholdes fire til seks uker før utløpet av sykepengeperioden for å skape flyt i overgangen til eventuell ny ytelse.

5.5.5 Departementets vurderinger og forslag

Som nevnt ovenfor sender Arbeids- og velferdsetaten i dag ut et informasjonsbrev ved 39 ukers sykmelding med tilbud om en samtale for å fange opp behov for tiltak som etaten disponerer. I tilfeller hvor arbeidstaker har vært sykmeldt i så lang tid, er det fare for svært langvarig sykefravær eller varig utstøting fra arbeidslivet. Departementet mener at det i enkelte tilfeller vil være hensiktsmessig at Arbeids- og velferdsetaten ved utløpet av sykepengeperioden eller eventuelt tidligere, avholder et møte hvor også arbeidsgiver og eventuelt sykmelder deltar. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt hvor bedriftsinterne tiltak fortsatt vil kunne føre fram. Det kan derfor være behov for ytterligere ett ”stoppunkt” og forum for dialog i slutten av sykepengeperioden.

Dette var bakgrunnen for høringsforslaget om muligheten for et ”dialogmøte 3”. Høringen viser at høringsinstansene er positive til forslaget.

Departementet har vurdert om et slikt tredje dialogmøte i tiden etter “dialogmøte 2” bør gjøres til en fast ordning, men er kommet til at det ikke er hensiktsmessig å gjøre et slikt dialogmøte obligatorisk. Det foreslås isteden en bestemmelse i folketrygdloven § 8-7 a tredje ledd om at arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder eller Arbeids- og velferdsetaten kan kreve et nytt dialogmøte. Dette kan gjøres i forbindelse med ”dialogmøte 2”, men også uavhengig av dette. Dersom en av aktørene tar et slikt initiativ, skal Arbeids- og velferdsetaten innkalle til og gjennomføre møtet.

Som for ”dialogmøte 2” presiseres det i folketrygdloven § 25-2 at arbeidsgiver har plikt til å delta i ”dialogmøte 3” etter innkalling. Når det gjelder sykmelders deltakelse i møtet, vises det til punkt 5.6. Departementet foreslår for øvrig at det skal gjelde tilsvarende regler for Arbeids- og velferdsetatens innkalling av aktørene til ”dialogmøte 3” som for ”dialogmøte 2”, se punkt 5.4.5.4.

Den nye bestemmelsen om ”dialogmøte 3” skal være et supplement til bestemmelsen om at Arbeids- og velferdsetaten senest ved utløpet av sykepengeperioden igjen skal vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves. Forslaget er dessuten ikke til hinder for at Arbeids- og velferdsetaten fortsatt sender den sykmeldte et informasjonsbrev ved 39 ukers sykmelding med tilbud om en samtale for å fange opp behov for eventuelle tiltak og arbeidsavklaringspenger.

5.6 Sykmelders deltakelse i dialogmøtene

5.6.1 Gjeldende rett

Etter arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd skal legen eller annen sykmeldende behandler delta i “dialogmøte 1” i regi av arbeidsgiver, dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstaker alene ønsker det. Bestemmelsen viser til folketrygdloven § 25-5 første ledd andre punktum. For å sikre at legen eller annen sykmeldende behandler deltar i møtet, er det i folketrygdloven § 25-5 lovfestet at Arbeids- og velferdsetaten både kan oppfordre til og gi sykemelder en plikt til å delta i samarbeidsmøter:

”Dersom Arbeids- og velferdsetaten finner det ønskelig at en lege eller en annen som har en pasient under behandling, deltar i et møte i et rådgivende samarbeidsorgan, skal vedkommende oppfordres til å møte. Dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstaker alene ønsker det, skal legen eller annen sykmeldende behandler delta i dialogmøtet som skal gjennomføres senest innen 12 uker, jf. arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd.

En behandler som tross oppfordring unnlater å møte, kan pålegges frammøteplikt dersom dette anses for å ha avgjørende betydning for den videre framdrift av saken. Det skal tas hensyn til behandlerens arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte.”

I Ot.prp. nr. 6 (2006-2007) er det presisert at bestemmelsen i § 25-5 også gjelder deltakelse i ”dialogmøte 2”. Deltakelse i ”dialogmøte 2” er regulert i folketrygdloven § 8-7 åttende ledd tredje punktum, hvor det framgår at lege eller annet helsepersonell skal delta i møtet hvis det er hensiktsmessig.

5.6.2 Protokollen til IA-avtalen

I protokollen var det enighet om at sykmeldere i samråd med den enkelte sykmeldte, bør vektlegge arbeidsevne og aktivitet for i størst mulig grad å ta i bruk gradert sykmelding. Videre ble det presisert at sykmelder skal delta i ”dialogmøte 1” i tråd med folketrygdloven § 25-5 etter innkalling fra arbeidstaker eller arbeidsgiver. Det var dessuten enighet om at sykmelder likevel ikke skal innkalles dersom arbeidstaker ikke ønsker det, og at arbeidsgiver skal forespørre arbeidstaker før sykmelder innkalles til møtet.

5.6.3 Departementets høringsforslag

Departementet foreslo i høringsbrevet å ”snu” hovedregelen i arbeidsmiljøloven slik at sykmelder skal delta i ”dialogmøte 1” med mindre arbeidstaker positivt motsetter seg dette. Det ble dessuten foreslått at det skal kunne gjøres unntak fra deltakelse dersom det forøvrig ikke anses hensiktsmessig at sykmelder deltar. Videre foreslo departementet å endre folketrygdloven slik at sykmelder også skal delta i ”dialogmøte 2”, og et eventuelt “dialogmøte 3”, med mindre arbeidstaker ikke ønsker det eller det ikke anses hensiktsmessig.

Departementet foreslo å samle reglene om sykmelders deltakelse i dialogmøtene i folketrygdloven § 25-5. Departementet foreslo videre å presisere i loven at det gjelder frammøteplikt for sykmelder også i ”dialogmøte 2”, og i et eventuelt ”dialogmøte 3”. Departementet foreslo videre at bestemmelsen om at det skal tas hensyn til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte, skal gjelde i forbindelse med alle dialogmøter.

5.6.4 Høringsuttalelsene

LO påpeker at selv om arbeidsgiver ikke finner det hensiktsmessig at sykmelder deltar i “dialogmøte 1”, kan den sykmeldte komme til motsatt konklusjon. Arbeidsgiver bør derfor ta med arbeidstaker i vurderingen av om det er hensiktsmessig at sykmelder deltar.

Unio støtter departementets høringsforslag om sykmelders deltakelse i dialogmøtene. Unio viser videre til at undersøkelser om legers bruk av gradert sykmelding viser store variasjoner og et stort potensiale for økt bruk av gradert sykmelding. Unio bemerker imidlertid at det er en forutsetning at gradert sykmelding ikke skal føre til forverring av arbeidstakers helsesituasjon, og at sykmelder har god kjennskap ikke bare til vedkommendes arbeidsevne, men også til vedkommendes arbeid og virksomhetenes tilretteleggings- og inkluderingsevne. Dette vil kreve en god del ressurser fra sykmelder, som har flere sykmeldte pasienter.

YS støtter departementets høringsforslag om sykmelders deltakelse i dialogmøter.

Akademikerne understreker at unntaksbestemmelsen i folketrygdloven § 25-5 andre ledd, om at det ”skal tas hensyn til behandlerens arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte”, må gjelde for alle dialogmøtene. Akademikerne er videre opptatt av hvordan skifte av sykmelder i løpet av sykefraværsperioden skal håndteres. De viser til at mange sykmeldinger initieres av lege i spesialisthelsetjenesten for så å bli overtatt av fastlege. Den sykmeldte står dessuten fritt til å skifte fastlege mens hun/han er sykmeldt. Dette vil kunne skape uklarhet om hvilken sykmelder som skal sanksjoneres. Akademikerne viser til at det ikke kan være meningen at den ”gamle” fastlegen skal delta i dialogmøtet.

Den norske legeforening støtter forslaget om at sykmelder deltar i ”dialogmøte 1”. Legeforeningen mener at unntaksbestemmelsene i folketrygdloven § 25-5, om at det ”skal tas hensyn til behandlerens arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte”, må legges til grunn i alle dialogmøter. De viser videre til at det også er helt nødvendig at det etableres en god dialog rundt møteavtaler, og at det ikke etableres rutiner med enveis innkalling i brevs form med korte frister. Legeforeningen tar opp at mange sykmeldere opplever det som vanskelig å komme i kontakt med Arbeids- og velferdsetaten, og etterlyser bruk av elektronisk kommunikasjon.

NITO er positive til sykmelders deltakelse i ”dialogmøte 1”, men ser samtidig at deltakelsen vil innebære økt ressursbruk. NITO viser til at dersom sykefraværsoppfølgingen og gjennomføringen av de konkrete målene som forslaget inneholder skal virke etter sin hensikt, er det viktig at det settes av tilstrekkelig med ressurser til dette viktige arbeidet.

NHO støtter departementets høringsforslag om sykmelders deltakelse i dialogmøter. NHO mener at sykmelder også bør delta i et eventuelt ”dialogmøte 3”.

KS understreker at legen har en essensiell rolle i oppfølgingen av sykmeldte, og mener at det er hensiktmessig at sykmelder er til stede i de aller fleste dialogmøter. Når det gjelder ”dialogmøte 1”, understreker KS at det er arbeidsgiver som må vurdere om det er hensiktsmessig å innkalle sykmelder til møtet. KS understreker at det i protokollen ikke var enighet om departementets forslag om at sykmelder som utgangspunkt skal delta i ”dialogmøte 2”, med mindre arbeidstaker ikke ønsker det eller det ikke anses hensiktsmessig. KS påpeker at det er en innskrenking av gjeldende rett at arbeidstaker kan motsette seg sykmelders deltakelse, og at man ikke var enige om en slik regel i protokollen. Etter KS´ vurdering er det fornuftig at sykmelder som utgangspunkt også deltar i ”dialogmøte 3”.

HSH støtter ikke forslaget om at arbeidstaker skal kunne bestemme at sykmelder ikke skal delta i ”dialogmøte 2”. HSH støtter departementets forslag om å utvide bestemmelsen om frammøteplikt for sykmelder i § 25-5 til også å gjelde for ”dialogmøte 2”. Etter HSH sin vurdering, er det fornuftig at sykmelder som utgangspunkt også deltar i ”dialogmøte 3”.

Spekter påpeker at forslaget om sykmelders deltakelse i ”dialogmøte 2” er en utvidelse av gjeldende rett til fordel for arbeidstaker, og bør drøftes med partene før iverksettelse.

Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon mener at sykmelder skal ha plikt til å delta i dialogmøter dersom arbeidsgiver eller Arbeids- og velferdsetaten ønsker det, og at arbeidstaker ikke skal kunne reservere seg mot slik deltakelse. Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon viser blant annet til at diagnose uansett ikke skal diskuteres, og at sykmelder vil kunne få mye bakgrunnsinformasjon til sine vurderinger gjennom å se forholdene på arbeidsplassen. På denne bakgrunn bør også arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten alene ha mulighet til å kreve at legen deltar på henholdsvis ”dialogmøte 1 og 2”.

Trondheim kommune støtter forslag til sykmelders deltakelse i ”dialogmøte 1 og 2”.

Høyskolen i Telemark mener at sykmelder skal delta på ”dialogmøte 2” også der arbeidstaker motsetter seg det.

Universitetet i Bergen er positive til at sykmelder i større grad skal delta i dialogmøter, men bemerker at erfaring viser at det kan være vanskelig for fastlegene å delta og sette seg inn i den enkeltes forhold på arbeidsplassen.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er i utgangspunktet positive til de foreslåtte endringene i opplegget for dialogmøter. Direktoratet viser til høringsforslaget om at det skal tas hensyn til behandlers arbeidssituasjon og andre forhold av betydning. Direktoratet påpeker at det vil være vanskelig å imøtegå sykmelders synspunkter om egen arbeidssituasjon, og ber derfor departementet om retningslinjer for den skjønnsmessige vurderingen av bestemmelsen.

Arbeidstilsynet mener at det er gode grunner for å legge opp til at sykmelder kan delta i ”dialogmøte 1” med mindre arbeidstaker ikke ønsker det eller det ikke anses hensiktsmessig. Arbeidstilsynet ser det imidlertid som en utfordring at arbeidstaker alene kan bestemme at sykmelder ikke skal delta, og mener at denne lovformuleringen bør vurderes nærmere. Arbeidstilsynet mener at i tillegg til at både arbeidstaker og arbeidsgiver skal mene noe om hensiktmessigheten av å delta i ”dialogmøte 1”, må også sykmelder selv kunne vurdere hensiktsmessigheten av å delta. De viser til at sykmelder vil motta oppfølgingsplanen før møtet, og derfor vil kunne foreta en vurdering om eventuelt oppmøte på bakgrunn av denne.

Helsedirektoratet påpeker at forslagene om endringer i tidspunktet for ”dialogmøte 1” vil bidra til en betydelig økning i antall dialogmøter sammenlignet med i dag, og mener at de økonomiske og administrative konsekvensene er for dårlig belyst i høringsnotatet. Helsedirektoratet viser til høringsforslaget om at sykmelder skal delta i dialogmøte, med mindre pasienten ikke ønsker det eller det ikke anses hensiktsmessig. Helsedirektoratet mener forslaget vil ha prioritetsmessige konsekvenser når det gjelder sykmelders innretning av praksis. Helsedirektoratet påpeker at sykmelder, i forbindelse med deltakelse i dialogmøter, vil stå overfor prioriteringsmessige utfordringer når det gjelder pliktene knyttet til øyeblikkelig helsehjelp. Videre vil enkelte sykmeldere kunne ha en særskilt sammensetning av sin pasientliste som medfører mange dialogmøter. Dette vil føre til uforholdsmessig belastning og plikt for disse sykmelderne. Helsedirektoratet viser til forslaget om at det skal tas hensyn til behandlers arbeidssituasjon og andre forhold av betydning, og etterlyser en konkretisering av når og etter hvilke kriterier bestemmelsen skal forstås.

5.6.5 Departementets vurderinger og forslag

5.6.5.1 Generelt

Departementet mener det er svært viktig at det legges til rette for at arbeidstakers restarbeidsevne blir utnyttet gjennom økt bruk av graderte sykmeldinger. Ved full sykmelding vil arbeidstaker kunne miste kontakt med, og tilknytning til, arbeidsplassen. Som det framgår av protokollen, var også partene i IA-avtalen enige om at sykmelder i størst mulig grad skal ta i bruk gradert sykmelding. Det er derfor viktig, og vil kunne ha stor betydning for arbeidstakers sykefraværsløp, at sykmelder har et best mulig grunnlag for sin vurdering av arbeidstakers arbeidsevne. Dialogmøtene i regi av arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten kan i den forbindelse være en sentral kilde til informasjon.

5.6.5.2 Deltakelse i ”dialogmøte 1” i regi av arbeidsgiver

Det følger både av arbeidsmiljøloven og folketrygdloven at legen eller annen sykmeldende behandler skal delta i ”dialogmøte 1” dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstaker alene, ønsker det. Med andre ord forutsetter deltakelse fra sykmelders side en form for positivt ønske om deltakelse, enten fra arbeidsgiver og arbeidstaker eller arbeidstaker alene.

Det er i dag ikke noen plikt til å melde eller registrere sykmelders deltakelse på ”dialogmøte 1”. Departementet har derfor ikke sikre tall på hvor ofte lege eller annen sykmelder faktisk tar del i møtet. Arbeidstilsynets informasjon fra 1000 tilsyn i 2008 og 2009, hvor det ble stilt spørsmål om lege eller annen sykmeldende behandler har deltatt på dialogmøte i regi av arbeidsgiver, gir imidlertid en indikasjon. Svarene viser at lege eller sykmeldende behandler deltok på 32 prosent av dialogmøtene.

Departementet mener at det i større grad enn i dag bør legges opp til at sykmelder deltar i ”dialogmøte 1”. Sykmelder vil i møtet kunne bidra til en dialog hvor vurdering av arbeidsevne inngår som et vesentlig element. Samtidig vil sykmelder få viktig informasjon om muligheter for hel eller delvis aktivitet på arbeidsplassen, som alternativ til 100 prosent sykmelding. Dette vil også gi sykmelder et bedre grunnlag for sin vurdering av arbeidstakers behov for videre sykmelding etter åtte uker. Sykmelders deltakelse vil også kunne gi arbeidsgiver viktig informasjon i forbindelse med vurderingen av eventuelle tilretteleggingstiltak i virksomheten. I likhet med ekspertgruppen, legger også departementet betydelig vekt på at Arbeidstilsynet rapporterer at sykmelders deltakelse har stor betydning for kvaliteten på den oppfølgingsplanen som skal utarbeides og senere oppdateres.

På denne bakgrunn, ble det i høringen foreslått å endre ordlyden i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd, slik at sykmelder skal delta i ”dialogmøte 1” med mindre arbeidstaker ikke ønsker det, eller det ikke anses hensiktsmessig. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg er positive til forslaget.

Forslaget innebærer at loven vil signalisere at deltakelse fra sykmelder i dialogmøtet i større grad gjøres til utgangspunkt og hovedregel enn i dag. Samtidig skal arbeidstaker og arbeidsgiver, som i dag, kunne vurdere at det ikke er hensiktsmessig at sykmelder deltar i dialogmøtet. Materielt sett vil derfor endringen i forhold til gjeldende rett ikke være stor. Departementet legger imidlertid til grunn at man ved ”å snu utgangspunktet” vil bidra til økt deltakelse fra sykmelder og dermed et bedre sykefraværs- og tilretteleggingsarbeid, herunder å støtte opp under målet om større bruk av gradert sykmelding.

I protokollen ble det framhevet at sykmelder ikke skal innkalles til ”dialogmøte 1” dersom arbeidstaker ikke ønsker det. En slik regel følger allerede av gjeldende rett, men kommer tydeligere fram i departementets forslag til ny lovtekst. For øvrig bemerker departementet at regelen om at arbeidstaker kan motsette seg sykmelders deltakelse eller at det (av annen grunn) kan vurderes som hensiktsmessig at sykmelder ikke deltar i møtet, forutsetter at arbeidsgiver forespør arbeidstaker før sykmelder innkalles.

I protokollen vises det videre til at sykmelder skal delta i dialogmøtet ”etter innkalling fra arbeidstaker eller arbeidsgiver”. For å sikre en ryddig prosess i forbindelse med innkalling til møtet, legger departementet til grunn at det som utgangspunkt er arbeidsgiver som må innkalle sykmelder til ”dialogmøte 1”. Dersom arbeidstaker alene ønsker deltakelse fra sykmelder, skal arbeidsgiver innkalle sykmelder. Hvis arbeidsgiver likevel ikke gjør dette, må imidlertid arbeidstaker selv kunne innkalle sykmelder.

Dersom sykmelder blir innkalt til dialogmøtet, kan han/hun ikke reservere seg mot å delta. Departementet viser imidlertid til at sykmelder kan ha ”gyldig grunn” til å la være å delta i et møte vedkommende er innkalt til, i den forstand at fraværet ikke kan gi grunnlag for sanksjonering fra Arbeids- og velferdsetaten. Det vises i den forbindelse til punkt 7.4.4.4 om den foreslåtte bestemmelsen i folketrygdloven § 25-5 a andre ledd om at det skal tas hensyn til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte. På grunn av den nære sammenhengen mellom reglene, foreslår departementet at det i bestemmelsen om ”dialogmøte 1” i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd inntas en henvisning til sanksjonsbestemmelsen i § 25-5 a i folketrygdloven.

Norsk Manuellterapeutforening foreslo i høringen at man bør anvende begrepet ”sykmelder”, ikke ”lege eller annen sykmeldende behandler” som ofte anvendes i folketrygdloven. Departementet er enig i dette og vil i forslagene til lovendringer, også i arbeidsmiljøloven, så langt det er hensiktsmessig, anvende begrepet ”sykmelder” istedenfor ”lege”. Det foreslås derfor at ordlyden i arbeidsmiljøloven § 4-6 endres i tråd med dette.

Den norske legeforening har i høringsrunden påpekt viktigheten av at det etableres en god dialog rundt møteavtaler, og at man unngår rutiner med enveis innkalling i brevs form med korte frister. Departementet er enig i at det er viktig at arbeidsgiver tar kontakt med sykmelder for å komme fram til et passende møtetidspunkt. I en slik kontakt er det også naturlig at møteform og møtested avklares. Departementet ser det ikke som nødvendig å detaljregulere rutiner for dialog i forkant av møtet. Manglende kontakt før møteinnkalling må imidlertid etter omstendighetene kunne vektlegges ved vurderingen av om sykmelder har gyldig forfallsgrunn, se punkt 7.4.4.4.

Loven sier ikke noe om hvor dialogmøtet skal avholdes. Loven legger således til rette for en hensiktsmessig og praktisk gjennomføring av ”dialogmøte 1”, slik at for eksempel legekontoret eller det lokale Arbeids- og velferdskontoret kan være møteplass i stedet for arbeidsplassen. Etter departementets syn åpner også regelverket for at sykmelder kan delta per telefon, videomøter eller lignende. Fleksibilitet er særlig viktig når det nå legges opp til at sykmelder i større grad skal delta i dialogmøtene.

5.6.5.3 ”Dialogmøte 2 og 3” i regi av Arbeids- og velferdsetaten

Etter folketrygdloven skal lege eller annet helsepersonell delta i ”dialogmøte 2”, dersom det er hensiktsmessig. Uttak av løpende registerdata fra Arbeids- og velferdsetatens saksbehandlingssystemer gir følgende informasjon om innkalling til og deltakelse i ”dialogmøte 2”:

Tabell 5.1 viser at både det totale antallet innkallinger til ”dialogmøte 2”, og andelen hvor sykmelder er innkalt til slikt møte har økt betydelig fra 2008 til 2010. Prosentvis oppmøte for innkalte sykmeldere har imidlertid falt fra 74 prosent i 2008 til 67 prosent i 2010. Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyser at det kan være en viss underregistrering av oppmøte. Dette fordi registrering gjøres i etterkant og ikke er obligatorisk. Det er derfor nærliggende å anslå at oppmøteprosenten etter innkalling ligger noe høyere enn det som framkommer av tabellen. Disse tallene viser uansett at det er et forbedringspotensial med hensyn til sykmelders deltakelse i ”dialogmøte 2”.

I høringsrunden ble det foreslått å endre folketrygdloven slik at sykmelder skal delta i ”dialogmøte 2” med mindre arbeidstaker ikke ønsker det eller det ikke anses hensiktsmessig (i tråd med forslag til deltakelse i ”dialogmøte 1”). Departementets høringsforslag innebar i praksis en oppmykning av sykmelders plikt til deltakelse i ”dialogmøte 2”, da forslaget åpner for at arbeidstaker kan bestemme at sykmelder ikke skal delta i møtet. Dette var ikke departementets hensikt med forslaget.

Departementet foreslår på bakgrunn av dette at gjeldende rett om sykmelders deltakelse i ”dialogmøte 2” videreføres, slik at Arbeids- og velferdsetaten i forbindelse med innkallingen til dialogmøtet vurderer hvorvidt det er hensiktsmessig at sykmelder deltar. Departementet ønsker å understreke at selv om det skal gjøres en hensiktsmessighetsvurdering, skal utgangspunktet være at sykmelder bør delta.

Sykmelder kan ikke reservere seg mot deltakelse dersom Arbeids- og velferdsetaten mener at deltakelse er hensiktsmessig. Sykmelder kan imidlertid ha gyldig fravær etter den foreslåtte bestemmelsen i folketrygdloven § 25-5 a andre ledd om at det skal tas hensyn til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte i et dialogmøte som sykmelder er innkalt til, se punkt 7.4.4.4.

I forbindelse med langvarig sykdom vil det, kanskje særlig med hensyn til vurdering av den sykmeldtes arbeidsevne mot slutten av sykepengeperioden, være av sentral betydning at sykmelder også deltar i et eventuelt ”dialogmøte 3”. Departementet foreslår derfor at det bør gjelde samme regel her som for ”dialogmøte 2”, dvs. at sykmelder skal delta når Arbeids- og velferdsetaten finner det hensiktsmessig. Også i forbindelse med ”dialogmøte 3” vil sykmelder kunne påberope seg gyldig fravær, jf. bestemmelsen i folketrygdloven § 25-5 a andre ledd om at det skal tas hensyn til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte i et dialogmøte som sykmelder er innkalt til.

Som det framgår av punkt 5.4.5.5, foreslår departementet å samle bestemmelsene om ”dialogmøte 2 og 3” i en ny § 8-7 a i folketrygdloven. I tråd med forslaget om endring av begrepsbruken for ”dialogmøte 1”, foreslås det at ordlyden endres fra ”lege eller annet helsepersonell” til ”sykmelder eller annet helsepersonell”. Det foreslås at bestemmelsen skal slå fast at sykmelder eller annet helsepersonell skal delta i dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten hvis etaten mener det er hensiktsmessig. Det foreslås videre at det i bestemmelsen inntas en henvisning til den foreslåtte folketrygdloven § 25-5 a om sanksjoner ved manglende deltakelse i dialogmøter.

Som for ”dialogmøte 1”, er det heller ingen lovfestede krav til hvor de øvrige dialogmøtene skal avholdes. Departementet ønsker ikke å lovfeste nærmere krav til dette, men forutsetter at alle parter viser fleksibilitet. Arbeids- og velferdsetaten må legge til rette for en hensiktsmessig og praktisk gjennomføring av ”sine” dialogmøter. Dette innebærer at møtene ikke nødvendigvis trenger å holdes i Arbeids- og velferdsetatens lokaler, men isteden kan legges til for eksempel et legekontor. Møter kan også arrangeres slik at sykmelder deltar per telefon, video eller lignende. Departementet understreker at Arbeids- og velferdsetaten bør ta kontakt med sykmelder i forkant av innkallingen til dialogmøtene for å finne fram til egnet møtetidspunkt, -sted og -form.

5.6.5.4 Tilfeller med flere leger eller annet helsepersonell

Enkelte høringsinstanser har reist spørsmål om hvem som skal møte i tilfeller der flere leger eller annet helsepersonell er involvert i arbeidstakers sykefraværsløp.

Etter lovforslaget er det sykmelder, altså den som (sist) har sykmeldt arbeidstakeren, som skal møte i dialogmøtene. Det følger av ekspertgrupperapporten at om lag 80 prosent av sykmeldingene skjer av fastlegen. De resterende sykmeldinger attesteres av privatpraktiserende spesialister eller sykehusleger og andre sykmeldere (kiropraktorer, manuellterapeuter og psykologer i prøvefylker). I de aller fleste tilfeller vil det derfor være den sykmeldtes fastlege som skal møte i dialogmøtene.

I noen situasjoner kan det tenkes å være mer hensiktsmessig at en annen enn den som har sykmeldt arbeidstakeren skal delta i dialogmøtet, for eksempel når fastlegen ikke formelt står som sykmelder. Departementet viser til at det ikke er noe i veien for at partene viser fleksibilitet i slike tilfeller, slik at fastlegen kan møte i stedet for sykmelder. Det er imidlertid kun sykmelder som kan pålegges å møte.

5.6.5.5 Opphevelse av folketrygdloven § 25-5 første ledd andre punktum

I arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd tredje punktum, om sykmelders deltakelse i ”dialogmøte 1”, vises det til folketrygdloven § 25-5 første ledd andre punktum. Av begge bestemmelser framgår det at dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstaker alene ønsker det, skal legen eller annen sykmeldende behandler delta i dialogmøtet som skal gjennomføres senest innen 12 uker.

Departementet anser bestemmelsen i folketrygdloven § 25-5 som en unødig dobbeltregulering. Det anses videre ikke hensiktsmessig å blande regler om dialogmøter med regler om andre samarbeidsmøter etter § 25-5. Det foreslås på bakgrunn av dette at regelen i folketrygdloven § 25-5 første ledd andre punktum oppheves, og at henvisningene til denne bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd tredje punktum utgår.

5.7 Sykmeldte som ikke har arbeidsgiver

5.7.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 8-7 sjette ledd, skal Arbeids- og velferdsetaten senest når arbeidsuførheten har vart i tolv uker, fatte et skriftlig vedtak om fortsatt rett til sykepenger for medlemmer uten arbeidsgiver. Bestemmelsen gjelder både dem som er helt uten arbeid og selvstendig næringsdrivende. Vedtaket skal inneholde en konklusjon om at de medisinske vilkårene for sykepenger er oppfylt, en vurdering av behov for videre behandling og en vurdering av andre tiltak, som for eksempel arbeidsrettede tiltak.

Det kan gjøres unntak fra krav om oppfølging etter bestemmelsen dersom vedkommende er innlagt i helseinstitusjon, lidelsen er så alvorlig at en ikke kan regne med at vedkommende blir arbeidsfør igjen eller at vedkommende forventes å bli frisk innen kort tid.

5.7.2 Protokollen til IA-avtalen

Spørsmålet om oppfølging av sykmeldte uten arbeidsgiver var ikke tema mellom partene i arbeidslivet og myndighetene i forbindelse med protokollen til IA-avtalen.

5.7.3 Departementets høringsforslag

Departementet foreslo i høringsrunden å oppheve bestemmelsen i folketrygdloven § 8-7 sjette ledd om at Arbeids- og velferdsetaten, når arbeidsuførheten for sykmeldte uten arbeidsgiver har vart i tolv uker, må fatte vedtak om videre utbetaling av sykepenger. Departementet mente bestemmelsen ikke lenger var nødvendig, da Arbeids- og velferdsetatens oppfølgingsansvar for sykmeldte uten arbeidsgiver ivaretas gjennom en bestemmelse i Arbeids- og velferdsforvaltningsloven. Videre vil Arbeids- og velferdsetaten på grunnlag av dokumentasjon i sykmeldingsblanketten, i alle saker hvor sykmelding forlenges, uansett vurdere om de medisinske vilkårene for fortsatte sykepenger er oppfylt.

5.7.4 Høringsuttalelsene

YS gir sin tilslutning til departementets vurderinger om at samme forhold om oppfølging og vurdering for denne gruppen tilnærmes det som gjelder for sykmeldte med arbeidsgiver så lenge oppfølgingsvurderingen etter arbeids- og velferdsforvaltningslovens § 14 a ivaretas.

Akademikerne støtter departementets vurdering om at samme tenkning omkring oppfølging og vurdering for denne gruppen tilnærmes det som gjelder for sykmeldte med arbeidsgiver så lenge oppfølgingsvurderingen etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a ivaretas.

Arbeids- og velferdsdirektoratet ser forslaget som positivt og viser til at det bidrar til harmonisering av Arbeids- og velferdsetatens oppfølging.

5.7.5 Departementets vurderinger og forslag

For at en sykmeldt som ikke har arbeidsgiver fortsatt skal få utbetalt sykepenger, må Arbeids- og velferdsetaten, når arbeidsuførheten har vart i tolv uker, fatte et vedtak om dette, jf. folketrygdloven § 8-7 sjette ledd. Vedtaket skal inneholde både en konklusjon om de medisinske vilkårene for sykepenger er oppfylt og en vurdering av behov for videre behandling eller utprøving av arbeidsrettede tiltak.

Samtidig har den sykmeldte uten arbeidsgiver fra 1. februar 2010 også rett til et oppfølgingsvedtak etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a. Bestemmelsens andre ledd lyder:

”Alle som henvender seg til kontoret, og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, har rett til å få vurdert sitt bistandsbehov. Brukere som har behov for en mer omfattende vurdering av sitt bistandsbehov, har rett til å få en arbeidsevnevurdering. Brukeren skal få en skriftlig vurdering av

1. sine muligheter for å komme i arbeid

2. hva slags arbeid som skal være målet

3. behovet for bistand for å komme i arbeid

4. hvilken type bistand som kan være aktuell for brukeren”

Alle sykmeldte uten arbeidsgiver som ønsker eller trenger bistand fra Arbeids- og velferdsetaten for å komme i arbeid vil være omfattet av denne bestemmelsen. Et oppfølgingsvedtak vil inneholde en arbeidsevnevurdering og en vurdering av hvilke tiltak den sykmeldte vil kunne trenge.

Oppfølgingsvedtaket vil delvis overlappe ”tolvukersvedtaket” etter bestemmelsen i folketrygdloven § 8-7 sjette ledd, men ikke når det gjelder de medisinske vilkårene. Sykmelder plikter imidlertid etter folketrygdloven å sende Arbeids- og velferdsetaten dokumentasjon om medisinske forhold og i hvilken grad arbeidsevnen anses nedsatt. Sykmeldingsblanketten angir hvilke forhold sykmelder skal dokumentere. Arbeids- og velferdsetaten vil på grunnlag av denne dokumentasjonen, i alle saker hvor sykmeldingen forlenges, vurdere om de medisinske vilkårene for fortsatt utbetaling av sykepenger er oppfylt.

Det kan være grunn til å spørre om det fortsatt er nødvendig med et eget vedtak for sykepenger for sykmeldte uten arbeidsgiver, tatt i betraktning at Arbeids- og velferdsetaten følger opp målgruppen via behovsvurderinger.

For sykmeldte med arbeidsgiver ble kravet til skriftlig vedtak ved tolv ukers sykmelding avviklet i 2004. Oppfølgingsvurderingen ble lagt til arbeidsgiver, med oppfølgingsplan på arbeidsplassen som verktøy etter arbeidsmiljøloven. Departementet mener at det samme utgangspunktet kan legges til grunn for sykmeldte uten arbeidsgiver. Også for denne gruppen bør kravet til særskilt vedtak knyttet til oppfølging i folketrygdloven § 8-7 sjette ledd kunne oppheves, så lenge oppfølgingsvurderingen etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a ivaretas. Oppfølgingsansvaret vil fortsatt ligge hos Arbeids- og velferdsetaten.

På denne bakgrunn mener departementet det ikke er behov for to parallelle vedtak om oppfølging. Det foreslås at bestemmelsen i folketrygdloven § 8-7 sjette ledd oppheves.