10 Merknader til lovforslaget

10.1 Endringer i sjøloven

Til § 210:

§ 210 gir enkelte legaldefinisjoner.

Det følger av første ledd at definisjonene i bestemmelsen gjelder for sjølovens regler om lokalisering, merking og fjerning av vrak etter vrakfjerningskonvensjonen. Definisjonene skal derfor legges til grunn for enkelte bestemmelser også utenfor kapittel 10 a, se lovforslaget §§ 471, 475, 503 a og 506.

Definisjonen av «skip» i lovforslaget § 210 andre ledd er lik den norske oversettelsen av vrakfjerningskonvensjonen artikkel 1 (2). Petroleumstilsynet har i sin høringsuttalelse støttet avgrensningen mot plattformer som er på feltet og driver leting etter, utvinning av eller produksjon av mineralressurser på havbunnen.

Definisjonen av «driftsansvarlig» i tredje ledd er tilnærmet lik definisjonene i høringsnotatets lovforslag § 210 a syvende ledd og i den norske oversettelsen av vrakfjerningskonvensjonen artikkel 1 (9). I høringsnotatet er det i spesialmerknaden til § 210 a syvende ledd redegjort slik for forslaget om å bruke begrepet «driftsansvarlig» i stedet for «reder»:

«Definisjonen av «driftsansvarlig» i syvende ledd er en oversettelse av «operator of the ship» i vrakfjerningskonvensjonen artikkel 1 nr. 9, som ved oversettelsen av 1996 begrensningskonvensjonen og 2001 bunkerskonvensjonen er oversatt til «rederen av skipet». Den samme forståelsen av begrepet synes ikke å kunne legges til grunn for vrakfjerningskonvensjonen, jf. punkt 5.3.5. Det fremgår av definisjonen i vrakfjerningskonvensjonen artikkel 1 nr. 9 at «operator of the ship» omfatter «the manager». I 2001 bunkerskonvensjonen og artikkel 1 nr. 4 og 1996 begrensningskonvensjonen artikkel 1 nr. 2 utgjør «manager» en egen kategori i tillegg til «operator of the ship». Dette får selvstendig betydning ettersom rederbegrepet er gitt et annet og snevrere innhold i norsk rett. Blant annet omfattes «the manager», som i norsk sammenheng er oversatt med disponent, jf. sjøl. § 171, ikke av det norske rederbegrepet. Dersom «operator of the ship» på vanlig måte her hadde vært oversatt til begrepet «reder», ville dette ha vært egnet til å skape misforståelser. Det vil være uheldig om det innarbeidede reder-begrepet gis ulikt innhold i ulike sammenhenger som en konsekvens av gjennomføringen av vrakfjerningskonvensjonen i norsk rett, derfor er «operator of the ship» her oversatt til «driftsansvarlig».»

Kystverket støtter dette forslaget. Også Nærings- og handelsdepartementet, Sjøfartsdirektoratet, Cefor, Den Norske Advokatforening, Norsk Havneforening og Rederiforbundet støtter i sine høringsuttalelser fra 2011 forslaget.

Definisjonen av «registrert eier» i lovforslaget § 210 fjerde ledd er tilnærmet lik definisjonen i den norske oversettelsen av vrakfjerningskonvensjonen artikkel 1 (8). I høringsnotatet punkt 5.3.1 er det antatt at ansvarssubjektet i vrakfjerningskonvensjonen («registrert eier») er snevrere enn ansvarssubjektet i IMOs øvrige ansvarskonvensjoner.

Definisjonen av «sjøulykke» i femte ledd er tilnærmet lik den norske oversettelsen av vrakfjerningskonvensjonen artikkel 1 (3).

Definisjonen av «vrak» i sjette ledd er tilnærmet lik den norske oversettelsen av vrakfjerningskonvensjonen artikkel 1 (4), men strukturen er noe endret.

«Vrakfjerningskonvensjonen» var ikke foreslått definert i høringsnotatet og er heller ikke definert i vrakfjerningskonvensjonen artikkel 1, men foreslås likevel definert i lovforslaget § 210 syvende ledd, ettersom korttitlene på konvensjoner mv. er definert i sjøloven § 183 åttende ledd (2001 bunkerskonvensjonen), § 191 sjette til åttende ledd (1992 ansvarskonvensjonen, 1992 fondskonvensjonen og 2003 tilleggsfondprotokollen) og § 211 sjette ledd (2010 HNS-konvensjonen).

I åttende ledd defineres «konvensjonsstat». Konvensjonsstat er ikke definert i vrakfjerningskonvensjonen, men foreslås definert siden konvensjonsstat er definert i § 183 niende ledd (2001 bunkerskonvensjonen) og § 211 åttende ledd (2010 HNS-konvensjonen).

Til § 210 a:

Ansvarsreglene i § 210 a flg. gjelder uavhengig av vrakets størrelse, mens den obligatoriske forsikringen, jf. § 210 d, bare gjelder for skip på 300 bruttotonn eller mer. For øvrig viser departementet til omtalen av § 210 a i punkt 6.5.

Til § 210 b:

Bestemmelsen gjelder ansvarsfritak og lemping og er nærmere omtalt i punkt 6.5.

Til § 210 c:

Bestemmelsen, som gjelder ansvarsbegrensning og ansvarskanalisering, er nærmere omtalt i punkt 6.5.

Til § 210 d:

Med norsk skip menes i første ledd skip som er registrert i Norge, og uregistrerte skip som er berettiget til å føre norsk flagg, jf. hovedbestemmelsen om forsikringsplikt i vrakfjerningskonvensjonen artikkel 12 (1) og definisjonen av skipets flaggstat i vrakfjerningskonvensjonen artikkel 1 (11). Se også sjøloven §§ 1 flg. For øvrig viser departementet til omtalen av § 210 d i punkt 7.5.

Til § 210 e:

I § 210 e er det foreslått regler om sanksjoner mot forsømt forsikringsplikt. Det vises til omtalen av bestemmelsen i punkt 7.5.

Til § 210 f:

Bestemmelsen har regler om direktekrav mot forsikringsgiveren og er nærmere omtalt i punkt 7.5.

Til § 210 g:

I § 210 g foreslår departementet en bestemmelse om norske domstolers kompetanse og om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer. Det er ingen bestemmelse om dette i vrakfjerningskonvensjonen. Den foreslåtte bestemmelsen er tilnærmet lik høringsnotatets lovforslag § 210 h, som fikk støtte av både Kystverket, Cefor og Rederiforbundet i høringen.

Til § 210 h:

Første ledd regulerer det geografiske virkeområdet for kapittel 10 a. Forslaget her skiller seg fra forslaget i høringsnotatet § 210 i første ledd ved at Svalbard, Jan Mayen, fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen ikke er omfattet av bokstav a. Videre er det i forslaget her presisert at det geografiske virkeområdet bare omfatter andre konvensjonsstaters territorium dersom statene har gitt underretning om at vrakfjerningskonvensjonen skal gjelde for territoriet. Slik underretning skal være gitt til IMOs generalsekretær, jf. vrakfjerningskonvensjonen artikkel 3 (2) andre punktum. Departementet viser for øvrig til punkt 4.

Andre, tredje og fjerde ledd er nærmere omtalt i punkt 8.4.

Til § 461:

Det foreslås en redaksjonell endring av bestemmelsen. Ved kgl. res. 1. juni 2018 nr. 785 er det med hjemmel i § 461 andre punktum fastsatt at York-Antwerpen-reglene 2016 skal gjelde som fravikelige regler for felleshavarioppgjør med virkning fra 1. januar 2019. Ordlyden i § 461 første punktum viser imidlertid til 1994-versjonen av York-Antwerpen-reglene, og dette kan være egnet til å skape misforståelser. Det foreslås derfor å endre ordlyden slik at det ikke lenger fremgår av første punktum hvilken versjon av York-Antwerpen-reglene som gjelder. På samme måte som etter gjeldende rett vil det fortsatt være den versjonen av York-Antwerpen-reglene som Kongen har fastsatt, som gjelder som fravikelige regler. Endringen medfører derfor ingen realitetsendring. Endringen reduserer sjansen for at noen på grunnlag av den nåværende ordlyden feilaktig legger til grunn at det er 1994-versjonen av York-Antwerpen-reglene som er gjeldende norsk rett etter 1. januar 2019.

Til § 471:

Bakgrunnen for § 471 er nærmere omtalt i punkt 5.5.3.

Henvisningen i andre ledd til § 210 h tredje ledd første punktum og fjerde ledd er forklart i punkt 8.4.

Definisjonene i § 210 skal legges til grunn ved anvendelsen av § 471.

Til § 475:

Bakgrunnen for endringen i første ledd og tilføyelsen av tredje ledd første punktum er forklart i punkt 5.5.1. Henvisningen i tredje ledd andre punktum til § 210 h tredje ledd første punktum og fjerde ledd er forklart i punkt 8.4.

Begrepet «driftsansvarlig» skal forstås i samsvar med definisjonen i § 210 tredje ledd. «Sjøulykke» er annerledes definert i § 472 a fjerde og sjette ledd enn i vrakfjerningskonvensjonen, og det bør fremgå av § 475 at det ikke er sjøulykke slik begrepet er definert i § 472 a fjerde og sjette ledd, som gjelder for meldeplikten til fremmede stater. Departementet foreslår derfor å benytte begrepet «hendelse» istedenfor «sjøulykke» i § 475 tredje ledd. For øvrig skal definisjonene i § 210 legges til grunn ved anvendelsen av § 475, og definisjonen av «vrak» i § 210 sjette ledd bygger på definisjonen av «sjøulykke» slik dette begrepet er definert i § 210 femte ledd.

Vrakfjerningskonvensjonens bestemmelser om konvensjonsområde er omtalt i punkt 4.1.

Til § 503 a:

Forslaget til § 503 a gjennomfører fristene i vrakfjerningskonvensjonen artikkel 13. Det foreslås at ny § 503 a i endringslov 12. mai 2015 nr. 30, som ikke er i kraft, i stedet blir ny § 503 b, slik at rekkefølgen for fristbestemmelsene i §§ 503, 503 a og 503 b følger rekkefølgen på kapitlene som fristbestemmelsene gjelder, se endringsforslaget i lovforslagets avsnitt III.

Til § 506:

I § 506 femte ledd foreslås det at brudd på plikten til å ha forsikring eller annen sikkerhet samt gyldige sertifikater etter § 210 d skal være straffbart, på samme måte som brudd på de tilsvarende pliktene i §§ 186 og 197. Forslaget er i tråd med høringsnotatets forslag. § 506 femte ledd er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning) s. 503.

10.2 Endringer i havne- og farvannsloven

Til § 35:

Forslaget om hjemmel i havne- og farvannsloven til å gi forskrifter om fjerning av vrak kommer av at havne- og farvannsloven, etter det departementet kan se, ikke har hjemmel for dette i dag, se punkt 5.5.3.

10.3 Endringer i lov om endringer i sjøloven (erstatningsansvar ved transport av farlig gods m.m.)

Til § 210 h:

Når § 212 trer i kraft (i forbindelse med at 2010 HNS-konvensjonen trer i kraft), må det vises til § 212 i § 210 h andre ledd bokstav a. Det vises for øvrig til punkt 8.4.

Til § 503 b:

Det foreslås at endringsloven § 503 a i stedet blir ny § 503 b, se merknaden til forslaget om en ny § 503 a i punkt 10.1.

Til § 506:

Det foreslås at brudd på plikten til å ha forsikring eller annen sikkerhet samt gyldige sertifikater etter § 218 skal være straffbart, på samme måte som brudd på de tilsvarende pliktene i §§ 186 og 197 og lovforslaget § 210 d. § 218 gjelder forsikringsplikt for farlig gods etter 2010 HNS-konvensjonen.